Handsaging

Oppgave 1.1 Tradisjonslinjene bak tradisjonen 

Teknologien «sag» til bearbeiding av treverk er kjend/dokumentert frå ulike stader i verda, 5000 til 6000 år attende i tid. Det er dokumentert ei handsagstilling i Frankrike som er omlag 2000 år gamal.

Me hadde Arne Graven som instruktør i handsaging. Graven er busett i Karasjok og er 66 år gamal. Graven har lært handsaging av Siv Holmin og Roald Renmælmo, første gong i 2003, og ved seinare høve etter det. I 2003 arrangerte museet i Karasjok skogdag, og der var der han først kom i kontakt med Holmin og Renmælmo. Graven uttalte til oss at han «var frelst frå den dagen». Han seier at han då visste kva han skulle driva med resten av sitt yrkesaktive liv. Arne Graven har eiga sagstilling i Karasjok, og er den siste praktiserande handsag-skjærar i Finnmark. Han nyttar handssaging aktivt i sitt arbeid med restaurering av tradisjonelle samiske byggverk.

Museet i Karasjok har to typar sagstilling, der den eine står med 8 bein på flat mark, medan den andre står i skrått terreng der dynene er understøtta i eine enden av kvar sine 2 bein, medan den andre enden av dynene ligg inn mot bakken, dvs til saman har denne sagstillinga berre 4 bein. Den siste originale sagstillinga i Karasjok stod fortsatt oppe i 2005. I Tana-området stod det frå 1800-talet og fram til 1940-talet ei sagstilling på dei fleste gardar i dette området, både på norsk og på finsk side av Tana-dalen, iflg Arne Graven.

Roald Renmælmo og Siv Holmin, som Graven har lært av, kom på si side første gong i kontakt med handsag-skjæring gjennom Arild Bjarkø, opprinneleg frå Bærum, busett i Os i Østerdalen. Etter årstusen-skiftet har dei lært handsagskjæring av Konrad Stenvold, Johan Stenvold og Hans Stenvold frå Dividalen i Målselv.

I tillegg har dei lært av Anders Nilsen frå Bieskenjarga i Karasjok i Finnmark. Dei har også lært av Nils Nilsen Anti og Nils Moeng frå Karasjok. Nils Nilsen Anti kaltest «Niga Nillas» på samisk.

Oppgave 1.2 og 1.3 Beskrivelse av arbeidsmomentene

Stokken barkes og legges med kuven opp,  den festes lett med en haldhake. Stokken merkes med en loddestrek midt i margen. Derfra lodder man ut bordbreddene ut til hver side, og man må huske på å legge til 1/8″ på bord/planketykkelsen for sagsnittet. Det er toppdiameteren som angir hvor mange bord og hvilke tykkelser det blir.

Nå skal loddstrekene fra endene snorslås både over og under. Vi skjærer et lite hakk med kniv på kanten mellom enden og langsida for å styre snora der loddstrekene kommer opp.  Snora festes i endeveden med en spiker.  En løfter snora loddrett opp og gjerne at den ene personen sikter slik at det strammes i lodd opp, for derretter å slippe snora. slip. Alle loddstreker snorslås på oversida først, så rulles stokken 180 grader, og det samme gjentas på undersiden. Hans Stenvold brukte hampesnøre som var duppa i sot og vann til å snorslå alle strekene. Om vinteren brukte Hans parafin istedenfor vann å duppe snøret i.

Om vi vil ha paralellbreie bord kan vi kante stokken før vi sager. Da tegner man en horisontal strek når stokken står i lodd. Her må stokken på over på sida for å ry det som blir topp og bunn. Da vil også stokken ligge rolig oppe på sagstillinga. Rundstokker på sagstillinga ble festet med et par haldhaker i enden, det var den vanlige måten sa Arne Graven.

Nå kan sagstokken dras opp på sagstillinga. Det gjøres ved at tau festes i puta på motsatt side av sagstillingen, og går nedom stokken og opp igjen til handsagskjærerne som kan dra, eller aller helst skal få stokken til å rulle oppover  skråstilte raier kalt slinder i Målselv. Oppå bukkene ligger langbord eller vandring som det benevnes i Målselv. Stokken legges på tverrlunnene som kalles puter.  Stokken legges sånn at man sager fra toppen mot rota.

Arbeidsteknikk i saging:

Det er en overskjærer og en underskjærer som vekselsvis drar og løfter sagbladet. Overskjæreren  løfter  i  hovedsak sagbladet opp og gir ikke så mye press mot seg i starten, men gir mere press på rett etterpå lengre ned i sagdraget. Underskjæreren  derimot presser litt inn samtidig som han drar nedover. Dette gir en svak pendelbegelse.

Det er viktig at begge styrer etter streken. Det gjøres ved å vri sagbladet, til den retningen som man skal, og ikke med å bøye sagbladet ut til sidene. Det var viktig å gi lik trykk og strekk på sagbladet, og holde lett i håndtaka. De skulle holdes så lett som man holder en fugleunge, og ikke knipe om skaftet, sa Roald Rennmælmo

Sagbladet var det viktig å holde reint, men det blei ikke smurt. Men man måtte sette en kile, helst bjørk, i sagskåret om det går litt trått.

Saging går fram til første pute på alle sagsnitta, så må puta skyves fram og nederste håndtaket må av og saga tres igjennom sagsnittet. Sånn må det repeteres fram mot slutten av bordet, men ikke mer enn at det står igjen noen få tommer. Når alle sagsnitta har nådd enden, klyves borda ut med bjørkekiler fra topp og bunn samtidig. Først ytterste bord på hver side, siden vekselvis innover.

Borda kunne stables i stabel eller på mara (holga eller hologa på samisk).

Det var ikke så lett å sage på klaka tømmer, (frossent) tømmer som er vinterhogd, derfor kunne man hogge tømmeret på høsten, barke det og la det ligge til man skulle sage det på vinteren.

Oppgave 1.4 Beskrivelse av verktøyene og delene på ei tradisjonell sagstilling 

Ei tradisjonell sagstilling består av mange deler og faktorer som er viktig for å få et godt resultat. Det er i forhold til både kvalitet på det tilvirkede trematerialet, men også med tanke på produktivitet og den fysiske belastning på de to som utfører arbeidet at det er viktig å få laget ei sagstilling som er ergonomisk rett og at sagerne kan en god del om rørelse og vedlikehold av verktøyet sitt, som i hovedsak er saga.

I og med at sagstillingen stort sett ble laget i skogen der tømmeret var felt ville det variere en del i utforming. Noen steder kunne terrenget være bratt, så man laget sagstilling, som de ofte kalte «sagbrygge» i flukt med terrenget. Man la den slik at vandringen var i vater, men den lå i en bakkeslik at tømmeret kunne lett rulles innpå vandringen. Stillingen vil da ligne på en brygge.

Vi vil her fokusere på ei sagstilling fra Målselv. Basert på tradisjonene etter familien Stenvold og videreført av Roald Renmælmo.                                                                                                                            Sagstillingen består av to like bukker som er ca 73«  høye, disse består av en toppstokk som er ca. 8,5«x 11«x 68«. Oppå bukkene ligger vandringene ca. 3«x 9«x 9,5 alen, disse er til å stå på for personen som arbeider oppå på sagstillingen. Oppå vandringa rett over bukken er det en kraftig planke/boks ca 4«x 7«x 55« som kalles pute. Puta er anlegget til stokken som skal sages, for å få stokken opp på sagstillinga benyttes to slinner. De er ca 4« i topp og 6« i bunn. For å få en grei vinkel for å få tømmeret opp på sagstillingen er disse ca 9 alen lang. Tommemålene er i Dansk-Norske tommer.