I vår oppdaget jeg en stol på Digitalt museum, det sto at den tilhørte Vuku kirke. Den var innlemmet i Tjønnelandsamlingen ved Norsk Folkemuseum i 1995, dette er en ren fotosamling, noe som betydde at stolen burde fortsatt være i Vuku kirke.
Jeg syns stolen var litt alderdommelig i konstruksjonen og jeg ble nysgjerrig på hva dette var slags møbel både kirkelig og handverksmessig.
Jeg kontaktet Per Sælleg ved Vuku kirke rundt 1 mai og lurte på om det var mulig å få studere stolen. Det var litt vanskeligere enn hva jeg hadde trodd, etter to uker med leting, e-poster, kontakt med det lokale historielaget, og de gamle kirketjenerne var det ingen som visste noe om stolen. De hadde aldri sett den, den kunne ikke tilhøre Vuku kirke det måtte være en feilregistrering ved Norsk Folkemuseum, ble det konkludert med. Etterhvert gav jeg opp og begynnte å lure på hvordan man kunne finne ut hvilke andre kirker som var besøkt på samme tur i 1995 av Norsk Folkemuseum og om det var mulig å finne ut av hvilken kirke den egentlig sto.
Så ca 15 august fikk jeg en sms med melding om at stolen var funnet. Nå hadde kirketjener og organist finkjemmet kirka flere ganger og under en trapp lå stolen.
Stolen har en tydelig bunnramme som holder føttene i position noe som bidrar til å gi den et alderdommelig preg
Jeg hentet stolen og begynte å studere den alle veier på leting etter verktøy spor, oppmerking, sammenføynings detaljer, hva kunne denne stolen fortelle om hvordan den hadde blitt til og hva hadde den blitt brukt til.
Jeg fant spor etter merkesyl, sag, borr ,dreibenk, skrubbhøvel, sletthøvel, profilhøvel, tappjern, kanskje grøypjern
På toppen av ryggen ser vi inntappingen av ryggstøtten, grovt enkelt , baksiden er referansesiden da fremsiden av foten skrår utover, kan sporet for ryggstøtten være laget av et grøypjern?
Av alle tappinger var det kun de som gikk mellom fram og bakfot i setet som hadde firkant tapp, alle de andre var runde tapper.Firkant tapp i lengderetinigen og rund tapp i resten av stolen, her ser vi tydelig at profilhøvlingen har skjedd etter at stolen var ferdig montert , dette finner jeg fler eksempler på.Et tydelig riss hvor det er saget inn for tappen.Toppen av ryggen/ bakfoten her ser vi en foring/ kile for å fylle ut, og ryggplata et skrådd på beggesider for å passe inn i sporet.
Her kan man undre seg litt med tanke på utformingen av sporet rygg-tavlen feldt inn i, sporet ligner litt på U formet i bunnen, man kan jo lure på om det er brukt grøypjern her.
Kile mellom armlen og bakfot
All innfestning var gjort med treplugger som var firkantet i overflaten og rund der de kom ut på andre siden.
Påmerking med syl /knivspiss for å bore hull for dreide spiler. Tappene i spilene var spikket, de var tilnærmet firkantet nærmest dreiingen. Her ser vi også tydelig at profilering har skjedd etter montering, og kiling av rund tapp.Her har profilhøvelen stoppet i setet 3″ tommer over setet.
Arbeidsprosess
Her er min arbeidsprosess på å prøve å gjenskape både arbeidsprosess og en stol.Jeg startet med å slipe et tappjern til ønsket profil, så laget jeg en høvel med ønsket profil i sålen.
Tappjern som ble slipt om til profil som passet profilen på stolen.Lagde en høvel med ønsket profil i sålen Så begynte jeg å grovhugge delene før jeg høvlet demSå høvlet jeg alle delene på dimensjonDelene begynner å bli klar til tapping.De runde hullene ble boret med håndborr
Med originalen ved siden av var det veldig greit hvis jeg var i tvil om om et mål.
Malingen minner mye om Falurødt den er ikke vannfast, jeg skulle tørke av stolen med en fuktig klut og fargen svertet av med en gang.
Hva kan denne stolen ha vært brukt til ?
Det blir jo bare spekulasjoner, men den er 55cm høy på setet noe som er ca 10 cm høyere enn en vanlig stol, og den har armlener. Jeg tror at den ikke har vært brukt av organisten da armlenen har vært i veien for han, og jeg tror den er eldre enn orgelet i kirka.
jeg tror det er en stol som har stått langt frem i kirka i koret og vært i bruk av presten, da både høyde og armlener gir autoritet i forsamlingen.
Når det gjelder alder er det profilhøvelen som er det mest moderne verktøyet som har etterlatt spor på stolen, og det er tydelig at det er skjedd etter den er tappet sammen og montert, høveltannen har stått skråstillt i høvelstokken. Det er vanskelig å falle ned på et årstall, men konstruksjonen, tappingene, tyder på sent 1600-tidlig 1700 tall.
Hvis profilen er påført ved en senere anledning kan stolen være enda eldre, kanskje hørte den til i Kirka som sto på Auskin som ble flyttet ned i bygda 1654.
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
På forespørsel fra NIKU https://www.niku.no/en/trondheim/ ble vi bedt om se over en større mengde med gjenstander i tre som var gravd ut i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen i Trondheim, hovedsaklig i 2017. Vi dro til Trondheim med vår store kassebil, og lastet opp bilen med arkeologisk materiale. På tur til Verdal hadde vi med oss flere hundre arkeologiske objekter, nitidig surret i plastfolie for å hindre uttørkning. Her var det alt fra laftestokker på 2,5 meter, stolper til sleppveggg, gulvbord til små fragmenter på bare noen cm.
Her er en av mange bokser med gjenstander som vi undersøkte. Foto Per S. Brevik.
Dette var materiale som var oppbevart på et kjølig, mørkt lager, med den tanke at de skulle analyseres litt grundigere før evt. valget om destruering eller konservering ble tatt.
Vår jobb var først å velge ut gjenstandene vi som handverkere trodde kunne inneholde verktøyspor, deretter skulle vi om mulig si noe om verktøy, arbeidsprosess, materialkvalitet og evt hva denne gjenstanden har hatt for funksjon om det ikke allerede var opplagt.
Første delen var å pakke ut gjenstanden å vaske den. Foto K.Johansen
Nå er gjenstanden klar til undersøkelse. Foto K.Johansen
Materialet var svært skjørt så vi måtte være veldig forsiktig så ikke vi påførte noen mekanisk skade på materialet. foto K.Johansen
Vi måtte pakke ut, rengjøre og vaske, for så å studere grundig og notere ned de observasjoner vi gjorde på hvert objekt. Etterpå måtte vi fukte det godt igjen før innpakking i ny plastfolie. Vi ble oppfordret til å IKKE bruke noen oppvarming i rommet der vi skulle jobbe av hensyn uttørking av gjenstandene, så det var kaldt å vaske dette materialet i 1 varmegrad, som vi har i laftehallen vår i januar.
Slepelys var helt avgjørende for å kunne se og tolke verktøyspor, materialet var sterkt nedbrutt og den opprinnelige overflaten ofte slitt bort. Foto P.S.Brevik.
Her er en liten smakebit av materialet vi studerte.
Stokkende funnet stående i jorden, trolig felleskår, og vagehogg for transport . Terje Thun hadde tatt dendrokronologiske prøver av denne stokken, dessverre var den ikke pakket inn i ettertid så den var svært inntørket og deformert. Foto P.S.BrevikGran, stokkende med uttak for transport, vagehogg, her ser vi tydelig bearbeiding mot enden av stokken, denne var også tatt dendrokronologisk prøve av, og også denne manglet innpakking etterpå så den var tørket helt inn. Foto P.S.BrevikLiten fjøl med mange verktøy/arbeidsspor. Den var i tilegg full av skall fra hasselnøtter når vi vasket den ren. Så da vet vi hva handverkerne småspiste på 1000-tallet mellom måltidene. Sirkelformene som kan ses på overflaten er avtrykk etter nøtteskall. Foto P.S.BrevikSamme fjøl fra enden. Vi ser at den er tatt ut langt fra marg. Helt tydelig at kappingen har foregått med øks og ikke sag. Foto P.S.BrevikMeien, Sledemeien som vi etterhvert tolket det til, som den ble funnet i felt. Foto: Kristoffer Brink, NIKU.
Boat rib
En artig sak var et lite, bøyd trestykke med påskriften «boat rib». Dette er et eksempel på et funn som var tolket som en del til en båt og som trolig ville blitt destruert hvis ikke handverkerens øyne hadde undersøkt den nærmere.
«Ukens funn! I bakgården til en av bygningene våre fra vikingtid har man benyttet seg av gjenbrukt tremateriale til å skape en fast overflate å gå på. Blant annet har man gjenbrukt flere båtdeler og overflødig bygningsmateriale fra produksjonsprosesser. I tillegg til det gjenbrukte trematerialet fant vi også en spesiell gjenstand som var kastet eller deponert i bakgården; nemlig et bøyd trestykke med fire plugghull. Per Steinar Brevik og Kai Johansen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter arbeider med tradisjonelt bygghåndverk på NTNU, og de har opplyst oss om at dette er en meie til en slede eller kjelke!
Meien er ca. en meter lang, med en omkrets på omkring 12 cm på det tykkeste. Trestykket buer oppover i den ene enden, mens den lengste delen er flat og har ligget i kontakt med bakken når man har trukket kjelken. I den buede enden er det to plugghull (med bevart plugg) som går gjennom trestykket fra siden; disse har festet meien til kjelkedekket. I den flate delen av meien er det to plugghull som går vertikalt igjennom stykket fra oversiden; disse har festet meien til pålene/trestykkene som har båret kjelkedekket.
Kjelker eller sleder har blitt brukt som transportmiddel i nordlige områder i lang tid. I Norge har vi bevarte rester av sleder fra jernalderen og fremover, men de har sannsynligvis vært i bruk lenge før dette. De mest kjente sledene er nok de vi kjenner til fra Oseberg og Gokstad skipsbegravelsene, hvor det i Oseberg skipet ble funnet hele fire velbevarte sleder. Av disse er det spesielt én som har meier som ligner den vi har funnet i Søndre gate. Det dreier seg om en spinkel arbeidskjelke – kanskje brukt til å frakte varer og utstyr.»
Her er ene enden på «boat rib» vi stusset på plasseringen av og pluggene som vi fant , vi kom opp med vårt eget forslag etterhvert, til funksjon. Foto P.S.Brevik
Her er nærbilde av plugghullene i gjenstanden som er benevnt som» boat rib», vi vasket og undersøkte den nærmere og vår tolkning er at dette er en meie til en slede. Foto P.S.Brevik.
En oppsummering
Jevnt over var materialet var svært nedbrutt og skjørt. Bevaringsforholdene hadde vært relativt bra, men i forhold til nedbrytning og sammenpressning/ deformering av gjenstandene var det en del skader på materialet.
Noe av materialet var sterkt nedbrutt og skjørt, denne halvkløyvningen hadde blitt brutt i to, trolig når den skulle flyttes ut fra gravefeltet, det er vanskelig å lese verktøyspor på så deformert og skjørt materiale. Foto P.S.Brevik
Til sammeligning var vi for noen år siden på Mære i Steinkjer kommune og så på en laftet brønn som ble gravd ut av blåleire, den så ut som om den var tømret igår. Det at alt var løftet ut av kontekst gjorde også at vi mistet forståelsen for sammenhengen som stokkene hadde hatt i foholdt til konstruksjoner og hverandre. Vi fikk ikke så mye kunnskap ut av materialet som vi hadde håpet på, vi trodde nok at gjenstandene skulle være i en bedre tilstand enn de var.Tidspress gjorde også at vi ikke fikk gått gjennom så mye som vi hadde håpet på, men vi forsøkte å velge ut det vi mente var mest interessant og med størst potensiale.
Likevel, en god del detaljer rundt verktøy, materialkvalitet og funksjon klarte vi å tolke og mene noe om. Vi får håpe at arkeologene på NIKU syns det var en informativ tilbakemelding, det var ihvertfall litt mer handverkskunnskap enn de hadde om materialet før vi undersøkte det.
Her er et eksempel på vår dokumentasjon av materialet vi undersøkte, dette ble levert til NIKU sammen med gjenstandene, når vi var ferdige. Exel-dokumentet er litt sammenklemt i forhold til bloggformatet.
Kontekst
Prøve/funn ID
NIKU beskrivelse
Per Steinar og Kai beskrivelse
51232
Bygning D og bygning B, innvendig stolpe. Helt inntørket stolpe, må kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med tydelige spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, svært trolig rotstokk, altså den nederste delen av treet. Stokkens V-form i enden er trolig etter fellinga i skogen, og det omkring 2 tommer dype og 2,5 tommer brede rektangulære innhogget noe ovenfor dette et hakk laget for festing til tømmervagen under transport fra hogstplassen, tradisjonelt kalt vagehogg. Det er signaturspor etter øks i felleskåret som kan tyde på øks med eggbredde på 2,5-3 tommer (6,5-8cm) Trolig har personen som felte treet flyttet seg rundt det til motsatt side og fortsatt hogginga ved å holde øksa likt når han skulle hogge bakskåret, og ikke hogd alt fra samme side og ved å skifte tak på øksa ved fellinga. Stokken gir nokså mye informasjon både om hogst, transport og felleteknikk, og bør ta vare på som referanse for undervisning / formidling.
53813
53819
Bygning C. Stolpe i sleppverkskonstruksjon. Helt inntørket, kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, trolig rotstokk (nederste delen av treet). Stokken er kappet i rotenden med øks, og det er trolig rester etter felleskår og vagehogg. Felleskåret står gjen som en liten skråkant ved kappinga. Vagehogget er trykt sammen av kompresjonsskader i stokken. Stokken har avfasing mot rotenden, trolig er dette gjort for å spisse den noe før nedgraving. Det er lite verktøyspor å se på grunn av slitasje. Kun noe spor etter øks som var mulig å se. Stokken gir noe informasjon hogst og transport, bør vurderes å tas vare på som referanse for undervisning / formidling.
45184
45461
Bygning A. NØ gavlsvill. Rettvokst, sannsynlig helstokk. Restene etter at stokken ble saget før konservering. Tett med grener, c
Inntørket. Lite å si om denne. Gran?. Ser nokså ubearbeidet ut for det meste. Enkelte øksehogg i rett vinkel på overflate. Kvistet med øks. Overflate kan tyde på at bark er løypt, forsommerhugst?
41232
Dendro, uklart nr.
Bygning A, gavlstokk. Rester etter at stokken ble saget før konservering.
Lite informasjon å hente, dårlig tilstand. Overflater som kan sees virker ubearbeidet. Stor kvist, venstrevridd (solvinn) og tettvokst vekst. Furu? Trolig 2. eller 3. stokk fra rota. Umulig å si mye om grad av bearbeiding og om det kan ha vært medfar i den.
46060
46162
Bygning B, mulig SØ-vendt langveggsvill. Kun enden er bevart?
Tettvokst, furu? Lite og små kvist kan tyde på rotstokk. Dårlig forfatning, ikke mulig å se noe bearbeidingsspor. Flattrykt tverrsnitt, men vanskelig å si om dette skyldes opprinnelig form eller komprimering i kulturlag.
48112
48218
Treprøve, ikke på lista
Liten trepinne, ingen vesentlig info å se.
46636
Bygning B, mulig gavlsvill?
Svill. Ingen info å se, samme hovdform som 46060
46497
46539
Treprøve, ikke på lista
Tilspisset trestykke. Delen er fra større stokk med diameter 25-30cm? Trolig avfall fra kløyving eller annen bearbeiding av stokk. Har to utkløyvde og en side yteved.
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
Furu? Øksespor i den ene enden, tilspisset? Svært vanskelig å se spor og hvor mye den er bearbeidet. Mulig del av sleppverk?
43585
44114
Treprøve, ikke på lista
Stykket er hentet fra større, trolig en bearbeidet rest etter kløyving eller tilhogging. Trolig brukt som påle, spisset med øks.
49450
50323
Står ikke på lista
Planke, trolig gulvbord. Svært slitt på begge sider, kvister står ut. Ingen verktøyspor. Trolig er bordet kløyvd ut som 1. bord i stokk fra marg.
44679
44688
Bygning A. Avstiver i moldbenk. Gjenbrukt halvkløyvd lunne med plugger. Mulig avfaset på undersiden.
Kvartkløyving hvor margsiden er økset til etter kløyving. Øksespor på ryggen på margsiden og i enden(kapping). To treplugger, begge av tettvoskt materiale og tatt ut av større trestykke, kun grovt bearbeidet før de er slått i hullet.
46243
Bygning B, indre romdeler. Stor stokk.
Furu, svært seinvokst og mye kjerneved. Sterkt hørevridd vekst. Trolig vokst i fjell, myrterreng. Avfaset i den ene enden, mulig tilpassing til grøyp i vegg/stolpe. Flathugget på den ene sida, i samme vinkel som avfasning i enden. Tilpassing mot golv/vegg?
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
To stokker med samme nummer! Stokk med marg, ser ut til å være mer bearbeidet fra den ene siden, men det er ikke verktøyspor synlig, kun noe på kvister. Disse stikker ut og kan si noe om form før den er skadet og komprimert. Kan ha vært noe trapesformet med en rett og en buet side. Kan ha hatt fals øverst på den flateste siden (innside med fals for vegg el. golv? Trolig svært endret i form pga kompresjon.
44790
Mulig samtidig med bygning B. Båtdel? Meget buet.
Buet trestykke, en del små kvist, trolig av einer eller tettvokst gran? Usikkert. En del bearbeidet i den bøyde enden. Bøyen er trolig naturvokst og dette er utnyttet i bruken av emnet. Naglehull med trenagl i den bøyde enden, og hull midt på kjelken ligger 90 grader på hverandre. Noe trekantet tversnitt på treet på utsiden av buen. Dette er med stor sannsynlighet en meie til en kjelke/ slede. Av form nokså lik meiene på Gustafsons slede i Oseberg.
41336
41564
Ikke på liste
Planke. Uttak langt fra marg, flaskved. Kappespor i endene. Ellers lite spor ettet uttak, en del små kutt på tvers. Mye skall av hasselnøtt i massene på den. Kan være brukt som «kjøkkenfjøl»?
34689
35097
Ikke på liste
Fjøl. Ingen verktøyspor å se. Uttak nokså langt fra marg. Lite kvist, tettvokst. Førstestokk?
53823
Bygning C, gulv
Golv med tilpassing rundt stolpe. Margnært bord, 1. bord. Urolig ved, en del kvist. Ingen vesentlige spor å se.
53763
53805
Liggende stokk i ukjent veggkonstrukjson. Mulig samtidig med bygning A.
Halvkløyving, tydelig kappet i begge ender. Ingen tydelige spor å se.
47158
53010
Del av flettverk mellom bygning B og ny eiendom.
Staur. Rundstokk ubearbeidet. Tilspisset i rotenden, med få hugg (nokså stor øks?)
Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.
Nova i bygning 4. Foto :NIKUSom vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU
Begrep
Grøyp: grop,fordypning, av norrøntgróp «renne
Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen
Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai JohansenKvisting , før barking. Foto Kai Johansen
Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.
Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem. Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen
For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.
Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen
Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik
Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen
Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.ferdige kinninger. Foto Kai JohansenPåmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai JohansenVi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen
Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai JohansenKlar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen
Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.
Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen
Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.
Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.
Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving
Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.
Verktøyvalg
For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.
Bak utvalget som vi gjorde ligger det mange drøftinger og vurderinger, form, bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.
Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oksDrøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen
Verktøykista
Pjål, Kniv, Øks
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.
Erfaringer nov Klemenskirkeutgravingen, bygning 4.
Enkel finndals laft fra 2019 med referanse i tømmer fra før år 1009. Foto Per S. Brevik.
Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg. Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.
Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.
Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.
En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
I tillegg til å studere det arkeologiske materialet fra Klemenskirka, har vi også sett på en tømrertradisjon fra Sverige, som har mange likheter med tømringa i tidlig middelalder i Trondheim.
Rännknut kalles den på svensk, på norsk har vi flere navn for å beskrive lignende tømmerknuter : vagenov, vagehogg, grøyplaft, lohogg, drogskornov og findalslaft.
Vagenov, finndalslaft eller rännknut på svensk, kaller vi de eldste formene for tømring/ lafting, vi finner det i brønner, gravkammer, brukar, bolverk. Denne lafteknuten finner vi oftest på rundtømmer, men finns også på skarpkanta tømmer (brønner/gravkammer) Denne knuten finner vi i konstruksjoner helt fra Altai til Skandinavia over tidsspenn fra 1500 f.kr opp til i dag. I Norge finner vi slike knuter i de tidlige urbane bosetningene, fra sein vikingtid og inn i middelalderen ca 950-1350.
Ifølge Peter Sjømar var rännknuten i alle «allmogehus» før 1350. Tømrere fortsatte å tømre rännknut inn på 1600-tallet, og i Vestre-Dalarna helt inn på 1800-tallet. Tradisjonen i det området har holdt seg over svært lang tid. I dag er det flere hundre bygg som er tømret med denne knuten og de eldste er fra høymiddelalderen, som eldhuset på Zorn gammelgård datert til 1237.
Eldhuset fra 1237 i forgrunnen, på Zorns gammelgård i Mora, Sverige. Foto Per Steinar J Brevik.
I Russland finner vi tømring fra samme tidsperiode med svært like knuter. I Novgorod og Staraya Ladoga (St.Petersburg), byer som skandinaver hadde tett kontakt med, finner vi konstruksjoner og tømmerknuter som ligner veldig på de vi finner i norske middelalderbyer.
Vi hadde Björn Frost fra Bjurås, Dalarna i Sverige inne som veileder på tømring med rännknut og her presenterer vi hans benevnelser og fremgangsmåte på denne lafteknuten. Björn hadde lært dette av sin far som var som var tømmermann og skogsarbeider. Han har undervist i tømring som lærer ved Sjövik folkehøgskole, og drevet eget firma i mange år .
Begreper
Lunnen, Tømmer-lunnen: tømmerstokkene lagt opp i en stabel.
lodd: 90 grader, rett opp, vertikal.
rännknute: Felles benevnelse på en viss type svenske tømmerknuter .
novhode: Delen av lafteknuten som er utenfor veggen.
knute: Der to tømmerstokker krysser hverandre i veggen, krysset kalles en knute.
langdrag: Svensk benevnelse på måsåfar, tilpasser to stokker sammen så det blir tett mellom dem.
sotsnor : Merkeverktøy for å lage rette linjer å jobbe etter.(en snor med sot på )
medfaret: Uthugd spor mellom to laftestokker for å få dem til å passe sammen og som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag, i vårt tilfelle en passer med blyant.
opphugget: Det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning. Blir mest tegnet på for det pedagogiske, forklarte Bjørn.
barke: låsing i en lafteknute.
oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker akkurat i knuten, hvor man drar merkepasseren for å merke på formen til den stokken som skal felles ned.
2- blad i tommestokken: Tommestokken er bygd opp av flere tynne trespiler som er koblet sammen, 2 slike danner ønsket tykkelse i vårt tilfelle ca 4-5 mm.
mosepipe: V formet hakk som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
A: Tversnitt på halsen i en rännknut.
B: Overhugget, nedhugget i øverste halvdel av stokken.
C :Hals, Det smaleste partiet i en lafteknuute.
D: Fasning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
E: Halsning/ kinning på norsk.
F: langdrag: svensk benevnelse på meddrag, tilpasser to stokker sammen så det blir en tett vegg.
G: Knutskalle. novhode.
H: Endeved: Flaten der en stokk er kappet av/slutter.
I: Oppstikk, høyden på stokken man skal felle inn, når man måler fra flaten C. halsen.
I Dalarna er det tradisjon for å lafte denne knuten i furu, noe vi også gjorde. Foto Kai Johansen.
øksemodel nfl.06537, stigumsmagasin. Foto: Kai Johansen.
Furu ble bestemt som materiale da det var tradisjon fra Dalarna å bruke det. Björn var opptatt av tømmerets størrelse, han ville helst ha tømmer som var mellom 18 og 25 cm i diameter i topp og rot mål på 5 meters lengder. Han ville også at når vi hugg tømmeret i skogen at vi kappet rette lengder der slik at vi ikke trengte å kappe flere ganger. Når vi leita tømmer i lunnen var det rettvokst, om det var jevnt rundt og dimensjonene Björn la vekt på. Dimensjonene skulle passe i forhold til forrige stokk, hvor mye bygde stokken opp, «oppstikk». Dette avgjorde hvor stor stokk han valgte som neste.
Her måler Björn høyden på oppstikket, og beregner hvor stor stokk han ønsker å legge i veggen. Her er oppstikket 12 cm i høyde, da vil han ha 24-25 cm diameter på stokken som skal felles ned her. Ett oppstikk på 9,5 cm, da vil han ha ca. 20 cm i diameter på den enden som skal hit.
Når lengden er kappet, barket vi stokken, Björn lodder stokken i begge ender, alle arbeidsoperasjoner videre gjøres med referanse fra lodd. Rännknuten Björn tømmeret med oss har et tydelig 6 kantet novhode. Dette målte Björn inn med tommestokken, 3 tommers bredde oppe og nede, og 6 tommer i midten. Var det små eller store stokker kunne han justere litt på disse målene. Med utgangspunkt i oppmerkingen i endeveden merker vi på for fasningene med sotsnor, de går ca. 1-2 meter inn på stokken og møtes midt på stokken (magen) når den ligger i lodd, slik at de danner to trekanter og danner 4 av de 6 kantene i novhodet (ikke bunn og topp), så hugges fasningene.
Her merker Björn på for overhugget, han starter med å sikte etter senter i veggen og måler seg ut til sidene fra det. Målene her er gitt av bredden på toppen av novhodet på underliggende stokk, og antatt bredde på måsåfaret (langdraget på svensk), ca. 7 cm brei på novodet og 8 cm brei inn mot måsåfaret i veggen, så måler han inn litt bredere på toppen av stokken, ca. 4-5 tommer. Her var han litt forsiktig, hadde vanligvis 2-3 cm å justere på. Han hugger slik at det er bare kantene på overhugget som kniper (konkav) når man slipper ned stokken, se blyantmerking på bilde til høyre ovenfor, der det tydelig er merket konkavt inn til høyre.
Så retter han av toppen på novhodet. Han vil det skal være en tydelig 6-kant form med 3 tommer oppe og nede og 6 tommer på magen, det bredeste på stokken. Han tømret slik at han fikk 1 cm åpning mellom novhodene, dette mente han ville sige sammen og bli tett i løpet av de første årene, hans oppfatting av rännknuten var at de skulle være helt sammen, når huset hadde satt seg.
Nå skal han merke på halsningen eller kinningene som vi kaller det. Han måler seg inn fra enden på knuten til innsiden av veggen. De 3 målene han henter ut her er total lengde fra enden av stokken til innsiden av knuten, senter i overhugget og utsiden av knuten. Målene overfører han til bunnen av stokken han skal felle inn. Måler inn alle 3 målene fra enden av stokken, og lager en senterlinje ved å sikte på langs etter stokken, ut fra senterlinjen merker han på bredden han ønsker i bunnen av stokken 8 cm inn mot vegg og 7 cm ut mot novhodet.
Her ser vi Björn ta ut høyden på halsningen, det er høyden på overhugget pluss måsåfaret, meddragsbredden, ca 1 cm. Han overfører høyden uten hensyn til fasningene, senterlinjen, som er hugget langsmed stokken.
Så tegner han opp halsingen/kinningen, og tegner på opphugget, det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning, mest for det pedagogiske (midten i halsingen).
Nå er stokken klar til å legges i vegg, grovtilpassing. Da det ikke er barke i denne knuten som holder stokken på plass i lengderetningen, bruker Bjørn et senter merke på begge stokkene for å vite når den ligger rett i lengderetningen.
Grovnedfellingen, stokken ble plassert i veggen vi passet på loddet og lengderetningen, hvis vi ønsket å justere stokken inn eller ut i veggen var det nå vi tok høyde for det, ved å merke på mer på ene eller andre siden av overhugget.
Nå fant vi frem passeren, åpnet den slik at den passet største mellomrommet mellom stokkene, og dro oppdrag i begge knutene. Her må man være forsiktig det er fort å holde passeren ute av lodd og vater og da kan det fort bli gliper i knuten, Björn sa at det var bedre å være litt feig å ta for lite første gang å ende opp med en tett knute, enn å hugge grovt på og ende opp med en luftig knute.
Nå la vi stokken opp på siden av knuten og hugg oppmerkingen vi hadde gjort, når vi rullet stokken tilbake falt den helt ned, slik at selve stokken traff neste stokk i veggen. Nå kunne vi medra stokken, vi fant største mellomrommet mellom stokkene og stillte inn passeren på den bredden, meddro stokken, i vater og lodd hele tiden.
Rundt novhodene (på utsiden av veggen) la vi to blad i tommestokken under passeren mens vi drog rundt, slik at vi tok ut litt mer der (1 cm luft mellom novhodene). Dette mente Bjørn ville sige sammen med tiden og bli helt tett.
Når vi kom til oppdraget klemte vi sammen passeren 3-4 mm. Da tømmeret vi krympe ved tørking, kompenserer vi litt for det med å lage litt trangere opphugg.
Meddragspasseren, Passeren Björn bruker når han lafter, det er viktig at begge armene på passeren er like lang, blyanten justeres til begge armene er like lang, spiss blyanten i hovedsak på oversiden, slik at blyet treffer før treverket i blyanten, se bildet.Björn setter av bredden på meddragspasseren oppå hver stokk før han meddrar, slik at hvis han blir i tvil sjekker han om passeren er rett, og når han drar oppdraget på knuten minsker han passerbredden med 3-4mm, med referanse i denne på merkingen.
Mosepipe hugg vi i hver knute, dette tetter for sniktrekk i bygget.
Vi prøvde å jobbe med mer historiske verktøy også, som loddefjøl, kniv, og passer i stedet for vater, blyant, og tommestokk. Det fungerte helt fint det også.
Mose i vegg, Björn viste oss hvordan han la mose i langdraget/måsåfaret. Når stokken var ferdig tilpasset la han 2 klosser under stokken, ca 1 tomme tykk. Stappet inn mose og presset det sideveis hele tiden, nå blåste ikke noe ned sa han, det ligger i ro til hele lengden er lagt, og man tar bort klossene. Han la tørr mose, han sa at det var for kaldt å jobbe med våt mose om vinteren.
Laftekassen så langt
This slideshow requires JavaScript.
Så langt er vi kommet pr. mai 2019, i bakgrunnen ser vi en laftekasse i trønderlaft, disse to kassene skal monteres sammen, med felles tak, når de kommer ut av laftehallen, det skal bli en fjøs og en stall på middelaldergården Stiklastadir.
Verktøykista
Økser av forskjellige middelaldermodeller. I hovedsak (nfl. 6537, Lødøse båt funn datert 1327, løsfunn åker i Verdal usikker datering (smeder B. Pärmsten og M. Helje).3 middelalderøkser, to norske (NFL.6537) og en svensk (smidd av Bertil Pärmsten)De to modellene vi brukte mest til denne tømringa, (smidd av Jon Dalmo, Verktøysmia)Pjål, skjøve, skavl, båtrip (div smeder)Loddefjøl, et verktøy vi finner fra middelalderen helt opp til slutten på 1800 tallet.Måleverktøy, merkeverktøy: tommestokk med norske tommer, passer, rip/syl, passer med blyant (Björns medragspasser), blyant.Merkeverktøy: blyant, rip/syl, kniv (M.Helje).Sotsnor dette verktøyet finner vi i mange middelader illustrasjoner og i verktøykister helt innpå 1900 tallet (modell Ryfylke, pjeks Ø. Viem).Haldhake, finner den på europeiske illustrasjoner fra middeladeren ,men ikke så mange verktøtspor av den i Norsk tømmer fra middelalder( smed Bertil Pärmsten )Navar dette verktøyet finner vi både spor av og verktøyet i seg selv i arkeologisk sammenheng. 5/4 tomme (Smed Ø. Myhre)
Erfaring
Rännknut er en enkel og rask knute å tømre. Er man uerfaren og gjerne vil prøve å tømre, kan denne knuten være en fin start for å skjønne hvordan man må tenke for å få to stokker til å møtes og bli en tett nov.
Er man nøye med oppdraget går det fint å tømre tette nover selv når tømret krymper og tørker. Det er viktig at tømmeret er nogenlunde jevnstort og at det ikke er for stor avsmalning fra topp til rot, det skaper problemer i forhold til oppstikket. Det kan kompenseres med å bearbeide det på dimensjon, for eksempel hogge inn rotender som er store, men det er mye ekstra jobb.
Mål og påmerking er veldig greit, da Björn holdt seg til faste mål på novhodene og man tok mål fra fastpunkt hele tiden så det er bare å huske på rekkefølgen og være litt forsiktig når man merker på for overhugget så det ikke blir for bredt. Det hadde ikke vært vanskelig å lagd noen maler til denne lafteknuten som kunne ha brukt som erstattning for tommestokk eller passer.
Verktøyvalg , det var stor forskjell på den øksen Björn hadde med seg, som han brukte til alle operasjoner og de modellene vi hadde tilgjengelig. Det handler vel mest om handverkeren kan bruke øksa, og ikke øksemodellen. Vi prøvde mange forskjellige modeller, men alle har jo sine egne preferanser på hva man først tar etter når man skal utføre en jobb.
Alle påmerkinger eller bearbeidinger ble gjort med referanse i lodd.
Det er viktig å ha en bra mengde stokker å lete i når man tømrer, da topp- og rot-dimensjoner bør sammenfalle i forhold til forrige stokk i veggen, et godt utvalg er viktig.
Vi hadde flere grunner for å velge bort motorsaga.
1. Vi ønsker å bli flinkere til å tømre med håndverktøy.
2. Vi skulle se det i sammenheng med bygningsdelene fra bygning 4 funnet Klemenskirkegravninga, og det var nok utelukkende tømret med håndverktøy 🙂
3. Vi hadde tre 1-års studenter sammen med oss som skulle ha praksis i tradisjonell tømring.
4. I knutene er det absolutt behov for presisjon, motorsag er en faktor for å lage upresise knuter. Vi ønsker jo ikke et laft som Hans Børli beskriver:
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar J Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut ifra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
Intensjonen med vår undersøkelse
I sammenheng med vår bachelor «Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.», besøkte vi konserveringslaboratoriet til NTNU i Trondheim. (https://www.ntnu.no/museum/konservering) Dette gjorde vi sammen med tre av arkeologene fra NIKU, Anna Petersén, Ingeborg Sæhle og Kristoffer Brink, Thora Gerner Nyborg ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie NTNU Vitenskapsmuseet, og vår veileder i tømring Björn Frost.
Formålet er å undersøke hva en handverker ser og kan lese ut av arkeologisk bygningsmateriale. Vi undersøkte en del laftestokker og gulvbord fra det yngste huset under Klemenskirken, kalt bygning 4. Her er en oppsummering av hva vi erfarte i møte med arkeologien og dokumentering av bygningsmaterialer. Vi hadde på forhånd utarbeidet en spørreliste med ca 60 spørsmål som vi gikk gjennom med hver bygningsdel.
Per Steinar Brevik arkeolog , Björn Frost tømrer og Anna Pettersén arkeolog NIKU, studerer en bladskjøt i en syllstokk som er plassert 1 meter fra enden på stokken. Det får en til å tenke litt, dette er sylla, første omfaret og allerede har man for kort tømmer, når man leter i lunnen. Det kan jo også være en råtereparasjon, men huset ble trolig bare 20 år gammelt. Foto K. Johansen. Ingeborg Sæhle arkeolog NIKU til venstre i bildet, Thora Gerner Nyborg, overingeniør/ konservator til høyre.
Lafteknuten, nova, som er utgangspunktet for vår rekonstruksjonstømring. Dessverre var materialet svært skjørt, så vi fikk ikke tilgang til undersiden av stokken. Dette gikk også igjen i dokumenteringen fra arkeologene, de hadde bare dokumentert oversiden og sidene på stokken. Foto K. Johansen.
Bladskjøten sett ovenfra , den var plugget med to treplugger. Lyset på bildet er litt manipulert for å få frem pluggene. Foto K. Johansen.
Ingeborg Sæhle noter mens Per steinar forteller hva han kan lese på tømmeret. Foto Kristoffer Brink, NIKU
Bjørn Frost og Per steinar diskuterer verktøyspor Foto Kristoffer Brink, NIKU
Studering og notering, kan det være signaturspor av ei øks, som går igjen? Foto Kristoffer Brink, NIKU
Det å være tre handverkere sammen var veldig bra, da fikk vi diskutert oss imellom om hvordan vi tolket materialet. Foto Kristoffer Brink, NIKU
Begrep
Syllstokk, sylla, svill: nederste veggstokk i tømmerhus; grunnstokk; grunnsvill
Bladskjøt: sammenkobling mellom to stokker, ved hjelp av sliss og tapp
Omfar: horisontal omløpende rekke (f.eks. et lag av stokker i tømmerhus, en bordgang i båt. (https://www.naob.no/)
Lafteknute: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også nov.
Overhugget: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
Fasning: svensk benevnesle på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
nov: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også lafteknute.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Tømrer Björn Frost og arkeolog Anna Pettersén ved NIKU studerer en stokk med svært fin glepphogging. Trolig tilhørende bæring i Klemenskirka. Foto K. Johansen.Glepphogging. Stokken var tydelig formet selv om denne delen var gravd ned i jorda når stokken var i bruk. Foto K.Johansen.
I følge Björn Frost var dette en tegn på tennarved, korte sprekker på tvers av fiberretningen. Foto K. Johansen.
«KULTUR
Det er primært på overflaten vi finner spor etter verktøy, sammenføyninger, overflatebehandlinger og bruk. Og siden disse sporene er forårsaket av mennesker og derfor kalles for kultur, vil vi gjerne bevare dem.
De vil gå ugjenkallelig tapt eller bli visket ut hvis vi ikke forhindrer uttørking. Treverk som graves ut arkeologisk fra våte funnforhold blir derfor oppbevart i vann inntil videre behandling kan foretas». fra: https://marmuseum.no/konservering
Her ser vi tydelig bruk av borr/ navar for å lage hull i sammenheng med en uttapping, kanskje en syllstokk var felt inn her. Foto K. Johansen.I konserveringskaret ligger gjenstandene i flere år før de kan taes opp. Konstruksjonsdelene vi undersøkte hadde ligget der siden sommeren 2017. Her er Per Steinar spent før vi dykker ned i konserveringsbadet. Foto K. Johansen.
«PEG-impregnering av vått arkeologisk treverk
Polyetylenglykol (PEG) er en vannløselig voks som er mye brukt til å impregnere vått arkeologisk tre med. Når det gjelder mindre tregjenstander og særlig kompositte gjenstander som består av både tre og metall eller andre materialer, har man alternative behandlinger som egner seg bedre.
Men for båtvrak og arkeologisk tre som NMM jobber med er PEG-impregnering mest aktuelt å bruke. Etter at jord og leire er fjernet fra det våte treverket, og det er dokumentert ved foto og oppmåling eller annet, legges det i en vannløsning med PEG Når PEG-innholdet er blitt høyt nok, kan treverket tørkes uten at de nedbrutte trecellene kollapser. Voksen gjør at trecellene beholder sin opprinnelige form etter at vannet er fordampet.» fra: https://marmuseum.no/konservering
Gulvbord blir undersøkt med tanke på produksjonsmåte og kvalitet. Foto K.Johansen.Her ser vi at gulvbordet er tatt ut langt ut fra marg. Foto K. Johansen.
Her er et eksempel på spørrelisten som vi brukte for å se om kunne få noe mer informasjon om gjenstandene, denne er for gavsvillen i bygning 4, nr 45184.
Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer
Museumsnummer: N207328
Kontekstnummer: 45184
Unr: 37
Gjenstand: Bygningsdel
Form: gavlsvill
Periode: Middelalder
Gnr: 401
Bnr: 321
Kommune Trondheim
Dato: 22.5.2019
Undersøkt av: Per Steinar Brevik og Kai Johansen
MATERIALKUNNSKAP
Furu eller gran: Gran 58. år
Dimensjon: 25cm diameter
Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
Spor etter felling: Nei
Lengder, nå: 230cm
Krok i stokken: Nei
Avsmalning pr meter: Svært lite (kort stokk)
Årringstetthet: 2mm + grov i årringene, hurtigvokst
Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet: Marg i senter
Er det Ungdomsved, hvor stor del av stokken: Usikker
Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Lang avstand
eller2. stokk: 1 stokk
Bearbeiding/ aldring på rot: Ingen spor av bearbeiding
Transportspor: Nei
Når på året er tømmeret felt, spor etter barking: Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ikke spor etter barkebiller.
Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret: Nei barken er fjernet
Er stokken pjålet: Nei
Høyre /venstrevridd: Usikker
Margsprekker: nei
Småsprekker på overflaten,(5 cm mellomrom) -tennar: Ja
Generell kvalitet i forhold til at det er syll: Svært dårlig kvalitet
Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
Slitasje mennesker-vær vind: sterk nedbrutt av å ha ligget i jorden.
Spor etter dumlinger: Nei
VERKTØYSPOR
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: kappet med øks ca 68-70 mm bred økseegg
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, kanskje to forskjellige økser
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
Meddrag, passer: nei
Sag: nei
Pjål: nei
Spor etter navar: nei
KNUTEN
Spor etter oppmerking.: Nei
Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. 7-9 cm lang novhode
Dybde i overhugget. 9-10 cm, Halve stokken
Vinkler på overhugget, 57 og 62 graders vinkel
Beint eller buet hugget. Skråvinkelen er beint hugget
Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 1 tomme under marg, så margen er kappet.
Er det kinninger under påstokk mål på disse: Nei
Barke? Nei
Novhodet rundt / ovalt/6 kantet: Rundt, ubearbeid
Måsåfar??? Over eller under Stokk: Nei
Går kinningen under stokken helt ut: Nei
Fasninger på novhodet: Nei
Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Nei
Ornamentering: Nei
Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.
ARBEIDSTEKNIKK
Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: Usikker
Høyde på stokk ved bearbeiding: Usikker
Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
Går noen mål avstander igjen «standard»: Ja knutskallene7-9cm
Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer: Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
Kan vi si noe om arbeisprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
Gjenbruk: Nei
Bjørn Frosts spørsmål.
Form: rund stokk,ikke bearbeidet form
Er det forskjell mot endene: nei
Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding
Kvalitet: svært dårlig til syllstokk
Vant/erfaren tømrar: slik vi tolker det, ja presise tydelige, hugg ikke nøling eller mange små hugg
Bruksområde: årestue
DOKUMENTASJON FOR HVEM ?
Det er helt tydelig at arkeologene dokumenterer grundig og godt, men for hva og hvem gjør de det. Når det svares tydelig på kan de også sikkert spisse dokumenteringen med tanke på et spesielt formål. Nå kan det virke som dokumenteringen egner seg best for forskere som vil si noe om hvordan husene så ut og hva de ble brukt til, ikke hvilke verktøy som ble brukt eller hvordan de ble laget, kvalitet på materialene o.s.v.
Den dokumenteringen de hadde gjort gikk på ytre mål, og form, og det virket som om de ikke var helt konsekvent med å dokumentere alle sidene av en laftestokk, for eksempel, undersiden manglet påfallende ofte, både på 1970 tallet og i dag. Hva stokken inneholdt av kvaliteter eller hvordan den var blitt bearbeid og produsert frem kunne virke litt mer underordnet i dokumenteringen.
I dag er det svært god og grundig foto dokumentering, så mange av våre spørsmål kunne vi ha besvart ut i fra fotomaterialet som er tilgjengelig, men ikke alt. Kameravinkler, slepelys og verktøyspor mangler, og fotografen vet ikke at dette sier noe om prosess, og det blir da heller ikke dokumentert, slik at den kunnskapen også blir avdekket. Det er her handverkeren kommer inn med sin handverkskunnskap og kjenner igjen spor og vet hva som har foregått i forkant av de sporene som er på materialet. Handverkeren kan lese hvilke operasjoner materialet har vært gjennom før det ble en konstruksjonsdel, ut i fra sporene i overflaten eller mangelen på spor i overflaten.
Her er noen eksempler på dokumentasjon fra 1970-tallet fra en oversikt der ulike bygningsdeler er samlet og katalogisert etter antatt funksjon. Svært nyttig å lete i.
Dette er en detaljtegning av en konstruksjonsdel , men mye av de spørsmålene vi vil ha svar på får vi ikke besvart med denne type dokumentasjon. Det som er bra er at den er lett tilgjengelig og lesbar, trenger ingen maskiner for å se på dokumentasjonen, og dette vil trolig være godt lesbart også om nye 40 år. Foto Per Steinar Brevik.På 1970 tallet ble mye av dokumentasjonen gjort med tegning, da det var dyrt å fotografere, det var egne tegnekontorer som tegnet ut det arkeologene hadde dokumentert i felt. Foto Per Steinar Brevik.Dette er også en detaljtegning, den sier litt, men det er mange ubesvarte spørsmål her også, hva skjer der stokken er kappet på tegningen og til full lengde? Er det måsåfar under stokken? Er det verktøyspor og spor etter bearbeiding på stokken? Foto Per Steinar Brevik.
Stokk N35270, Søndre gate 1971.
På denne stokken funnet under utgravinger i 1971 brukte vi spørreskjemaet for å se hvilken informasjon klarer vi å hente ut av detaljtegningen, noe som var en vanlig form for dokumentasjon på 1970-tallet. Når vi summerte opp er det ganske mange spørsmål som blir stående ubesvarte.
53 punkter som står med: Ingen informasjon.
Dokumenteringen fokuserer på ytre form og mål. Det er påfallende at den er tegnet fra 3 sider, men undersiden mangler. For en handverker er undersiden like interessant som de tre andre, og særlig når vi kan se at den trolig har vært 5 og/eller 6 stokk i vegg. Er det da måsåfar? Hvor langt ut mot knuten går det, eller er det helt fraværende? Har de tettet med leire mellom stokkene og ikke mose, eller har dette vært et trekkfullt hus? Undersiden er viktig i forhold til hvordan stokken er tilpasset den stokken den lå oppå og hvordan det ble isolert mellom stokkene. Informasjon om materialkvalitet, tresort, bearbeiding både før felling og til ferdig formet lafteknute mangler eller er svært usikker. Hvilke verktøy har vært i bruk, hvilke verktøyspor var det på stokken, (arbeidsmetode/ arbeidsteknikk/ prosess) er også fraværende. Bare 2 mål er oppgitt, dette gjør det vanskelig og kunne si noe om knuten ang. bredder, dybde, lengde og høyde på kinninger osv. Det er en detaljtegning som er gjort i snitt, men den sier ikke noe om hvor snittet er tatt, marg er plassert eller årringtetthet, eventuelt andel kjerneved og yteved, hvis det er furu.
Fra et handverksperspektiv både når det gjelder materialkvalitet, verktøyvalg, arbeidsmetode, får vi lite informasjon fra denne detaljtegningen, som den er benevnt som. Det vi kan lese hvis man er oppmerksom er at denne stokken trolig har 3 bruksfaser.
5 stokk i vegg.
6 stokk i vegg.
Gulvås/lunn.
Da denne stokken er konservert og ligger magasinert ved NTNU Vitenskapsmuseet hadde vi mulighet for å undersøke N35270 T82-5 fysisk og fylle ut skjemaet på ny. Denne gangen kom vi ut med en mye mer nyansert og detaljert oppfatning av stokken.
Vi undersøkte N35270 T82-5 grundig. En interessant stokk med trolig 2- 3 bruksfaser, ut i fra merking og bearbeiding. Foto Per Steinar J Brevik
påmerking gjordt med øks. Foto Per Steinar J Brevik
Hull boret med skjeborr for innfestning av gulvbord. Foto Per Steinar J Brevik
halsen og kinningen, grovt hugget , mange små hugg. Foto Per Steinar J Brevik
påmerking trolig med et skulpjern/treskjærererjern. Foto Per Steinar J Brevik
Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer
Museumsnummer: N35270
Kontekstnummer: Rute T 82-5
Unr.
Gjenstand Bygningsdel
Form Veggstokk
Periode Middelalder
Gnr
Bnr
Kommune Trondheim
Dato: 22.5.2019
Undersøkt av: Per Steinar Brevik og Kai Johansen
MATERIALKUNNSKAP
Barken løypt av, ikke spor etter barkebiller, trolig felt på forsommeren.
Furu eller gran? Gran omkring 60 -65 år
Dimensjon: 17cm i på novhodet, 14,5 i andre enden , total lengde 147cm, oprinnelig lende ukjent.
Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
Spor etter felling: skrå på undersiden av novhodet, kan være tilpassing til gulv
Lengder, nå: 147cm
Krok i stokken: Nei
Avsmalning pr meter: 3,5cm på 1,47m- mye avsmalning
Årringstetthet: 1-2mm + grov i årringene, hurtigvokst
Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet? Marg i senter
Ungdomsved, hvor stordel av stokken? Usikker
Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
Kvistsetting- stor, liten, svart, fersk? Jevn spredd små kvist, trolig langt ned på stammen 10-14mm i diameter
Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Ingen tydielige kvistkranser
eller2. stokk: antar 1 stokk
Bearbeiding/ aldring på rot? Ingen spor av bearbeiding, lite trolig da årringene er størst de siste årene
Transportspor? Nei
Når på året er tømmeret felt, spor etter barking? Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ingen spor etter verktøy for fjerning av bark, flere av kvisten er knekt av
Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret? Nei barken er fjernet
Er stokken pjålet? Nei
Høyre /venstrevridd? rettvokst
Margsprekker? Ja
Småsprekker på overflaten -tennar? (5 cm mellomrom) Nei
Generell kvalitet , egenskaper? Rettvokst, i vegg er den bedre enn bæring i gulv
Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
Slitasje mennesker-vær vind: det er stor forskjell på undersiden, hvis man tenker loddlinje midt i stokken er ene halvparten slitt i underkant mens den andre har den narurlige overflaten , er det innside utside?
Spor etter dumlinger: nei
spor etter plugging: ja 5 plugghull, trolig for å feste gulvbord, 2 hugg er fyllt av brekt plugg. Skjebor, 17-18 mm i hullene, alle like store.
VERTØYSPOR RELATERT VEGG
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: kappet med øks, svært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde på øksa..
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks,
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
Meddrag, passer? nei
Sag? nei
Pjål? nei
Spor etter navar/ skjebor: nei
VERTØYSPOR RELATERT GULVÅS
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: svært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde.
vanskelig å si om det er flere økser
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, bor ,
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja,75-80 mm
Meddrag, passer? nei
Sag? nei
Pjål? nei
Spor etter navar/ skjeborr: Ja- 18 mm diameter
KNUTEN
Mange små korte hugg nedover i knuten »opphugget», bunnen er trolig bare hugget rett ned for å løsne flisnene, Øksebredde 55- 60mm ganske sikkert
Spor etter oppmerking/ påmerking: Nei
Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. Nå 8-9cm lang ,oprinnelig 70 mm. novhode
Dybde i overhugget. 60mm, oprinnelig dybde 10-11 cm, men usikker pga gulv huggingen.
Vinkler på overhugget, 48-50 yttersida hausia og 62 graders vinkel på innsida veggsia
bredden i bunnen er 60mm
Beint eller buet hugget. beint huggetpå hau sia, konkav hugget på veggsia
Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 33-34 mm under marg, så margen er kappet.
Er det kinninger under påstokk mål på disse: ja, lengde går helt utpå hodet, 32cm lang, 8 cm brei.
Barke? Nei
Novhodet rundt / ovalt/6 kantet? Ingen forming uten om kinning så vidt har gått ut i enden
Måddåfar??? Over eller under Stokk: Nei, ingen bearbeiding under stokken.
Går kinningen under stokken helt ut: ja
Fasninger på novhodet: Nei
Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Jo den er hugd flat på oversiden og plugget
Ornamentering: Nei
Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.
ARBEIDSTEKNIKK
Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: små korte hugg, hugg uten stor kraft, ikke spesielt presist, vannrette hugg , stokken har vært høyt når den ble hugget eller har ligget i vinkel.
Høyde på stokk ved bearbeiding: trolig høy plassering , hoftehøyde 6 stokk ca 90 cm høyde i veggen
Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
Går noen mål avstander igjen «standard»? nei
Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer? Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
Kan vi si noe om arbeidsprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
Gjenbruk? Ja to ganger i vegg 1 gang som gulvås
Björn Frosts spørsmål.
Form: rund stokk, ikke bearbeidet form
Er det forskjell mot endene: nei
Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding
Kvalitet: helt grei stokk å leggei vegg
Van / erfaren: timmermann: vanskelig å si, bærer preg av rask tømring
Syfte: årestue
Undersøkelse av stokken og handverkerens blikk
Etter vår undersøkelse av den konserverte stokken har vi bare 1 punkt vi er usikre på, pkt. nr 9: Ungdomsved, hvor stor del av stokken? Usikker. De dette er gram er dette punktet uansett vanskelig å besvare.
Dette syns vi er en betydelig endring i hvor mange ubesvarte punkter vi står igjen med. Etter å ha studert stokken selv, med de spørsmål vi mener den kan besvare, ender vi opp med en betydelig mengde informasjon. Detaljene er der, det handler om hvem og hva man leser ut av dem.
I 2019 er både foto og datateknologi tatt i bruk for å dokumentere arkeologiske funn i mye større grad enn tegninger. Det er svært presise verktøy for dokumentering, men resultatet avhenger av fotografen, lysforhold og kunnskap om hva er det man egentlig prøver å dokumentere. Ser fotografen de samme detaljene som håndverkeren? Her er noen eksempler på 3D modeller laget i Sketchfab av NIKU i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen:
Helt klart en morsom dokumentasjon, som gir god oversikt over bygningen. Men det er dårlig gjengivelse av overflater nå man går tett innpå for å se etter spor. For vår bruk det det ikke spesielt godt egnet.
Noe som også bekymrer oss er lagringsformatet, den tilliten til digital lagring som vi ser i dag. De første fotografiene som ble tatt på glassplater klarer vi i dag over 100-150 år senere å hente frem, men det som ble lagret på kassetter, floppydisk, eller lignede lagringsenheter bare for 10-30 år siden er krevende å hente frem i dag. Hva da med 100-200 år frem i tid, hvilke verktøy kan da lese de formatene dette er lagret på? Vi har ikke noe godt svar på denne bekymringen, men er dokumentasjonen å finne på fysisk film(slides), glassplater, avstøpninger, tegninger, eller ved å gjenskape objektet slik Bjarte Aarseth ved Vikingskipshuset har gjort i en årrekke, eller om det trykkes i en fysisk publikasjon, da er man ikke avhengig av avansert teknologi for i framtida å kunne lese av informasjonen.
40 års tidsspenn i lagring av data. Hvor mange kan i dag hente ut data fra en kassett vi brukte i ungdommen på datamaskinen. FotoWikipedia.
En annen kunnskap
Ut i fra vår spørreliste kunne vi hente ut en mengde informasjon som en handverker ser og gjerne vil ha oversikt over, om det enten er en skriftlig rapport eller en rekonstruksjon det er snakk om. Det er mye som kanskje er «usynlig» men denne informasjonen kan si noe om sosial status og tilgang på råvarer på et gitt tidspunkt i byens historie. Når på året ble tømmeret felt, hvilke verktøy var i bruk når huset ble bygd, hvordan har handverkeren jobbet osv.
En foreløpig konklusjon er at vi dokumenterer forskjellig, og får svært forskjellig kunnskap ut av samme gjenstand, men disse to resultatene sammen blir en solid mengde med kunnskap som kanskje både forskere og handverkere kan dra veksler på.
Samarbeid
Et ønske og håp når det gjelder fremtidige utgravninger er at en handverker kan få bidra på utgravninger, se på blant annet spon og produksjonsavfall som kommer frem. Dette sier mye om verktøyvalg og produksjonsmåte som har foregått i forkant av en ferdig bygning/ konstruksjon som blir dokumentert. I dag blir i hovedsak all spon kastet uten å ha blitt undersøkt, eller stilt nok spørsmål rundt. Handverkeren bør være tilstede når spon og tømmer blir avdekket og dokumentert, kanskje man vil ha en annen vinkel eller lys for å få frem bearbeidingsteknikk, materialkvalitet osv.
Mesteparten av alt organisk materiale blir «dokumentert» for så å bli destruert. Da er det ikke lenger mulig for fremtidige forskere, arkeologer eller handverkere å hente ut mer informasjon enn det man har sikret seg, og stilte man da de rette eller alle spørsmål før man destruerte materialet?
Vi er av den oppfatning at en handverker kan bidra med svært mye kunnskap i en slik situasjon, og det hele handler om å kunne hente ut så mye kunnskap som mulig ved enhver arkeologisk utgravning, Sammen med dokumentasjonen fra arkeologene blir ihvertfall kunnskapen om hver gjenstand betydelig økt.
…til slutt kanskje også byens eller landets historie om byggeskikk blir mer helhetlig, med forankring i både arkeologens og handverkerens kunnskapsbase.
«Hvis man ikke er forberedt på det uventede vil man heller aldri oppdage det, da det lager flyktige og uventede spor» Sitat Kai
Denne benken er såpass gammel og spesiell at den skulle få lov til å bli en referansebenk og ikke en bruksbenk.
Nå har jeg prøvd å lage en som er inspirert av Selbu benken, og kommet ganske greit i mål med det. Den største utfordringen er føtter til benken, det er tydelig spor etter innfesting i ene kortenden ved framtanga, men mangler helt spor etter føtter/bukk som har vært nærmere baktanga på benken. Så her er jeg åpen for forslag på måter å gjøre det på. Har jo benken fra Sul i Verdal 1798, https://hyvelbenk.wordpress.com/2016/02/27/hovelbenk-i-verdal-fra-1798/ noe som kan se ut som om flere eldre benker har som fotsystem, inntappet føtter med kiler. Det jeg syns er utfordrende er stødigheten og stabiliteten. Er det noen som har sett noe som kan være brukbart ta gjerne kontakt.
Selve prosessen med å lage høvelbenken var egentlig greit, i all hovedsak tok jeg mål fra benken og kopierte de med unntak av tykkelsen på benkeplata, jeg ønsket det så stabilt så mulig og da beholdt jeg plata så tykk som mulig.
Det som viste seg å være veldig viktig var å følge med på sponutkastet når jeg lagde gjenger med gjengesnittsettet.
Det pakket seg og gikk tett på ene kniven og da brakk flere av gjengene fordi det ble for trangt, så det var en liten detalj som ble avgjørende for bruksfunksjon på skruen, endte med at jeg lagde ny skrue.
Foreløpig montering er på vegg og mot en bærende stolpe, så jeg har brukt den ene opprinnelige innfestningen, det fungerer godt, benken er helt urørlig, men den bærende stolpen er litt sjenerende da benkeplata ikke er så brei.
I forbindelse med prosjektet med stavkirke på Trondarnes har det nå vært avholdt nå 2 små samlinger i Trondhjem. Tømrere , smeder, studenter var samlet til dialog , dokumentering, og hugging.
Deltakerne var :Roald Renmælmo, Henrik Jenssen, Kai Johansen, Mattias Helje, Jon Dahlmo, Hans Marumsrud, Thor-Aage Heiberg Thor Larssen, Peter Brennvik, Per Steinar Brevik, Bertil Parmsten, Øystein Myhre, også hadde vi litt deltakelse av smedene på NDR Torgeir Henriksen, Odd Inge Holmberget.
Vi studerte økser i magasinet på vitenskapsmuseet, kløyvd og glepphoggd tømmer til portal og dørblad, og diskutert øksemodeller opp mot spor som vi kan se i Holtålen stavkirke. Vi har også besøkt vitenskaps museet og studert objekter i kirkesamlingen, og sumhuset med middelalder utstillingen med fokus verktøyspor , produksjonsmetode o.l.
Mattias Helje og Hans Marumsrud hadde kveldsforedrag for oss om spiker, låser, og stavkirkeprosjektet til riksantikvaren , virkelig faglig interessante foredrag.
Utfallet av dette skal ende opp i 8 kopierte øksemodeller som vi vet er datert middelalder og geografisk hører til midtNorge og nordover, som skal brukes i arbeidet med rekonstruksjonen av stavkirken til Trondarnes.
Vi fikk hentet frem ca 30 økser ut av magasinet som vi dokumenterte med tanke på at smeder skulle kunne tolke og lage en rekonstruksjoner av de oppmålingene vi gjorde.
Roald tegner profilen på en øks ved å holde linjalen i lodd langs øksa.Vekt , Eggvinkel , og en del sentrale mål må med før en smed kan lage en replika.Dokumentering av en mulig felløksEndelig litt treskjæring i all glepphuggingen
Vi tok også en nærmere kikk på en portaltopp fra Ålen stavkirke, den har muligens stått i Holtålen en periode før den ble magasinert, romansk,(11-1200-talls) dekorskjæring , med samme mandelformede motivet som er på søylene i portalen på stavkirka i dag, så det er stor sansynlighet at de har stått i samme bygget en gang tidligere. Portalen er også fra Ålen kirke.
mandelformen som er helt lik på søylene i portalen.
Baksiden var tydelig dekormalt med hva vi fort tolker som rose maling , malingen er trolig senere enn skurden.
baksiden med en del reperasjoner/avstivninger og «rosemaling»
Vi hadde også en befaring på Holtålen stavkirke hvor verktøyspor, arbeidsmetoder/teknikk, sammenføyniger, sperreverk, innfestninger, blant annet, ble undersøkt.
Det var svært givende å jobbe å diskutere med 4 smeder tilstede, de kunne diskutere smed tekniske utfordringer og komme med innspill til oss huggere om modeller, øksevinkler, eller hardhet på stålet. Dette er virkelig god måte å jobbe frem ny middelalder historie på, takk til Roald som var organisator og initiativtaker til dette seminaret.
Her er et eksempel på to økser og et stemjern som vi har fått laget etter opptegninger vi har laget tidligere, den nederste øksa er fra Steinvikholmen, ( tidlig 1500 talls) den øverste er en replika fra en som ligger på Universitetes oldsaksamling i Oslo og er et funn fra sørnorge (1200 talls).
Stemjernet er moderne (1800 talls) etter engelsk modell, alt smidd av Bertil Parmsten.
Almoåsstuggu er ei lita trønderlån som er bygd i lafta tømmer og panelt. Innvendig er andre etasjen uten panel. Utvendig mål er 13×5,4 m. Slike små trønderlåner var det mange av i Trøndelag, og bygningen er en god representant for hus på mindre gårdsbruk i landsdelen. Bygningen vart flytta heil til museet, så interiøret er slik det var da huset stod på Almoås. Etter flyttinga måtte det legges ny bordkledning og en del vinduer måtte skiftes, men begge deler er kopier av det opprinnelige. Alt i alt er dette en av de best bevarte bygningene på museet.
I januar fikk vi besøk av Fylkestømrer Eianar Strand fra Rørvik som var veildeder for oss på gulvproduksjon. Det hadde vært et branntilløp i taket i kjøkkenet på Almoåstuggu, noe som gav oss en mulighet til å produsere et nytt gulv og legge det. Hvis man skal være objektiv i forhold til Vernefilosofien vi har lært skulle nok ikke gulvet vært skiftet i sin helhet, men det gav oss en unik mulighet å både produsere gulvbord og legge gulvet.
Gulvet i loftskammerset skulle skiftes
Så her lot vi øvelsen i gulvproduksjon veie tyngst.
Håvard stsuberg hadde skaffet material ca 1,5 tomms furu plank, fuktigheten var ca 10-12%.
Vi rigget oss til med to skottbenker og to langbenker , sotsnor, ripmot, øks, grindsag, fletthøvel, skrubbokse, slettokse, skottokse, ploghøvler, og sems.
Først kappet vi lengdene, da dette var paralelle bord snorslo vi dem, og prøvde både grindsaga og øksa for å lage de med avsmalning, noe det originale gulvet hadde.
Så høvlet vi med fletthøvelen langs begge langsidene for å få en dybde referanse til skubb/slettoksen. Når bordet var avrettet/ plant på ene siden, snudde vi det og dro ripmotet på ønsket tykkelse av bordet ca 36mm , så høvlet vi med fletthøvelen ned til ripmotstrken , det var lettere å se dybden slik enn å bøye seg ned hele tiden for å se om hvor nær vi var kommet ripmotstreken.
sikting for å se om flata er ned på rett nivå
Det viste seg at vi måtte avrette slettoksen før vi satte i gang.( i skottbenken)
Gulvplog
så satte vi bordet i skottbenken og brukte skottoksen på begge sider, så kjørte vi med en gulvplog med not og fjær, her var det litt finstilling av tann i starten , men vi var snart i gang med produksjonen
Når vi hadde høvlet frem not og fjær høvlet vi en gang over med en liten sems for å knekke hjørnene på nota og fjæra, slik at de lettere entrer når gulvet legges.
semshøvel som knekker kanten på fjæra
Selve legginga av gulvet gikk veldig greit vi reiv 2-3 bord så la ned 2 bord slik at vi hele tiden hadde noe å stå på . Håvard hadde laget gulvhaker i smia som vi testet ut og de fungerte veldig godt med tanke på å klemme sammen bodene før vi boret og spikret dem.
Dette var en svært fin og lærerik øvelse vi fikk fort forståelse for hvor viktig det var å stille rett dybde på de forskjellige tennene i gulvplogene, og at skottbenken var montert rett slik at det ikke oppsto sprekker mellom bordene når de ble lagt sammen.
Har nå vært en tur tilbake på Egge og kikket nærmere på skottbenken da det var noen mål og detaljer som var litt uklar.
Første erfaring jeg vil kommentere er at hvis man jobber på millimeter papir og tegner i målestokk så er det mye enklere å ta alle mål i millimeter, nå prøvde jeg å kombinere oppmålingen med norske tommer og så overføre det til millimeter for så å gjøre det om til rett målestokk, det var tungvint. Hvis man tegner uten mm papir kan man godt jobbe i norske tommer .
Her er oppdatert tegning av skottbenken med litt fler detaljer rundt det faste bordet
Det var særlig detaljer rundt innfestningen av det faste bordet som var interessant . Den var lagd på en helt annen måte en den andre skottbenken hvor all innfestning hadde skjedd med mye spiker og en tapping i bordet. Her var det lagt en lask på baksiden og tappet både i bordet, foten og i lasken, hver lask hadde i tillegg til fire spiker en trenagel og merket med X og / . jeg tolket disse symbolene som merking i byggeprosessen.
Jeg hadde en avtale med Bodil Østerås om å låne benken til studiesamlingen i desember og lurte litt på hvordan jeg skulle få den ned den smale loftstrappa, eller hvordan hadde snekkeren fått opp all materialene han skulle høvle, det hele virket litt tungvint. Det var ikke her skottbenken hadde stått når den hadde vært i bruk, men den virket jo litt tungvindt å flytte på samtidig.
Det var først når jeg var ferdig med å dokumentere at skottbenken åpenbarte en vel gjennomtenkt finesse. Det løse bordet løftet jeg av og fikk ned , men så var det det faste og to føtter, når Per Steinar tok i benken løftet bordet seg litt og vi skjønte at det ikke var så fast som vi trodde. Den lille trepluggen kunne dras ut og bordet var helt løst fra føttene, noe som gjorde flyttingen svært enkel, «satan de tænkt nu på aillt».
Så konklusjonen må vel være at det er viktig å komme tilbake til åstedet og ta en ekstra kikk og tenke litt gjennom hvordan har dette objektet vært i bruk hvordan har de som brukte det transportert det.
Til slutt en liten fin sak som vi fant når vi lette etter skottokser , noe vi dessverre ikke fant hverken på Egge eller Stiklestad så langt…. en fil fastmontert i en kloss til å skyte sagblad, enkel men funksjonell.
Da vi skal fokusere på høvler, høvelbenker og skottbenker tredje året av studiet, la jeg ut en forespørsel til museene som er konsolidert med Stiklestad om skottbenker. Det gikk ikke lange tiden før Bodil Østerås på Egge museum kunne fortelle at de hadde en skottbenk stående oppe i utstillingen i masstua. Jeg ble svært interessert, jeg spurte litt nærmere om hun var sikker? Bodil hadde full oversikt over, både hvordan skottbenken så ut, og hvordan den skulle brukes. Dette er ikke vanlig kost i museumsverden, men det store opplysningsarbeidet som Norsk Skottbenk Union har drevet de siste årene har kanskje virka også på museene? Jeg tok først en tur i magasinet og kikket etter høvler som kunne ha vært i bruk sammen med skottbenker. Der fant jeg noen not- og fjær høvler, men ingen skottokser.
Da jeg kom på Masstuloftet var det ikke mindre enn 2 skottbenker, en ferdig oppsatt klar til bruk og en med bare bukkene. Bodil kunne fortelle at det var 4 treff i primus hos dem på skottbenk, men ingen foto kom opp på datamasinen. Så her er helt klart mer å hente for dokumentasjon og oppmåling, man må bare lete litt.
Her er det som museet har skrevet om skottbenken:
magasin nr: STM 04036
Skottbenk.
Redskap for å feste panelet i, ved høvling. Den har to kraftige treskruer for å presse sammen/ feste gulv(bord)plankene under høvling. Denne skottbenken stod tidligere i Beitstad, Moen. Tidligere eier er Mikal Opdal. Han hadde benken da han begynte som husmann under Opdal i Beitstad. Husmannskontrakten ble skrevet under i 1877.
Jeg vil foreløpig konsentrere meg om skottbenken som var ferdig oppsatt. Den er laget av tre ulike treslag, bjørk, furu, og gran. Bjørk i skruen (2 tomms) , tappen som holder bena sammen og kilen, og en sliteplate som skruen presser mot når skruen strammes til. Det er furu i føttene og gran i langbordene. Lengden på benken er 381 cm eller 146,5 tommer, bredden på langbordene er 7 tommer, tykkelsen er 1 3/4tommer. Disse to plankene er i gran. Høyden på føttene er 75,5 cm eller 29″ tommer.
Det er en del oppmerking igjen på føttene etter produksjonen, og all oppmerking er gjort med blyant. Det er boret et hull i ene langbordet ca 1″ tomme i diameter, ca 60 cm fra ene foten , men ikke gjennom planken ca 1″ tomme inn i planken. Det var også noen spiker oppå plankene usikker på hvilken funksjon de har hatt.
armen den løse planken glir på , i bjørk .Sliteplate i bjørk der skruen treffer, i bjørk.Foten her var ny og lagd i granUndersiden av det faste langbordet viser innfestningen, med lask på baksiden.Lasken som fester det faste bordet til foten er festet med treplugg og spiker. Lenger ned ser vi også bjørkehodet til armen som det løse bordet glir på.
Sammenføyningene virker gjennomtenkt og godt utført, det er festet med både treplugger og spiker. Materialvalg, tappinger med grader, og forsterkning på «baksiden» av langbordet der det er innfestet i foten, gjør at helhetsinntrykket av skottbenken, er en solid og stødig benk som trolig er rask å jobbe med.
For de som husker sponstikkingen på Stiklestad, er dette en variant på arbeidsstabbe til det formålet
Tradisjonelt bygghandverk