Vendebenk fra Hustad kirke på Inderøy

IMG_8727

Hustad kirke ligger i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Kirken er fra midten av 1100-tallet. Sannsynligvis ble den bygd som privatkirke for høvdingen på Hustad. Først senere gikk den over til å bli en ordinær sognekirke.

Hustad kirke er den minste av de bevarte trønderkirkene i fortidsminneforeningens eie med en total lengde på 23, 5 meter. Kirken har stått uforandret og urestaurert siden foreningen fikk den som gave i 1888. Den har derfor et uvanlig godt bevart både indre og ytre, med elementer fra middelalderen, 1600-, 1700- og tidlig 1800-tall.Midt7_0581a7fbd97f4e703b5050f5a30a662e

De to portalene mot nord og sør helt identisk. De er enkle og rundbuet i romansk stil, og har avtrapping, recess, på utsiden.
Takstolene i skipet er datert ved hjelp av dendrokronologi som viser at tømmer ble hogd vinteren 1162/63. Takverket er reist de følgende årene.Alteret20mm3_d096c49eacdd16dce1535b721502b719

Kirken er omgitt av «Kjerkeplanken», et gjerde i laftekonstruksjon. Denne gjerdetypen er sjeldne i Norge, og Kjerkeplanken er det eneste bevarte i Trøndelag.IMG_2302_3d1f6bad868045dae284c03da3749f6e

https://www.fortidsminneforeningen.no/vare-eiendommer/hustad-kirke

Da vi var på befaring på Hustad kirke ,Inderøy  i Nord Trøndelag var der en liten sliten benk , satt opp på loftet. Når vi var der var det  blant annet subord til tak og vegger  mulig 1100 talls, og  1600 talls tømmer og mønkjøl som fanget  min oppmerksomhet, men jeg tok en ekstra kikk på den lille grå slitne benken som sto på loftet, og konstaterte at det var en Vendebenk.

Nå  har  jeg  tatt meg litt tid til å studere nærmere denne lille benken. Det som er litt spesielt er at det er omtrent det eneste løse møblet i kirken,  kirkerommet består av faste benker og båser helt opp og på siden av altertavlen så det er ikke mye ledig plass til en løs benk, kanskje derfor den har blitt satt opp på loftet.

Den har helt klart alderdommelige trekk.

Benken er 50 tommer lang , 13 tommer bred , setet er 2 tommer tykt.  sittehøyde er 19 tommer , ryggstøtten som kan vippes over alt etter hvilken side av benken man sitter på er 12 tommer høy opp fra setet.

IMG_8769

Jeg kontaktet fortidsminne foreningens representant på Inderøy og fikk låne benken til nærmere studie.  Jeg kunne skjelne 3 forskjellige treslag i benken, furu, gran og bjørk. Furu i føttene og henglsene, gran i sete og rygg, bjørk i pluggene for alt er festet med treplugger og kiler.

Alle delene er kløyvd material, så fremt det kan tolkes kløyvespor, det er litt vanskelig på de små delene. Det som er helt sikkert er at ingen deler er sagd på dimensjon det finnes ikke spor av sag annet en mulig kapping av lengde på tre plasser, flere plasser blant annet selve sittefjøla er kappet med øks.

Jeg kunne ikke finne noen spor av oppmerking på benken for alle tapphullene,  alt  håndverket er litt grovt i utykket, det er nesten bare hengslene som er  viet litt mer oppmerksomhet, selv om de har brukt profilpjål på hele benken og dratt langs kanten har styringen her vært litt for nær selve profilen da det egenlig skulle vært VUV profil er det i hovedsak nå bare en VU profil, siste Ven er bare en skrå fas på kanten av bordet, ,som av og til kommer inn og blir til den  siste V-en.

Føttene er tappet med en liten skrå inn i sitteplaten, de er kun tilpasset med øks tynnet ut fra baksiden  (innsiden)av foten.

Jeg ville prøve å lage en variant av benken, jeg har ikke liggende så mye kløyvd material så det ble sagd material som utgangspunktet, jeg kopierte alle delene på dimensjon, så nær som sitteplata, den ble litt tynnere. jeg valgte å legge litt fokus på overflater og innfestninger, jeg ville prøve å få det samme utrykket som i originalen. jeg brukte navar, pjål og profilpjål til kapping var det grindsag som ble brukt. Til hengslene brukte jeg en del treskjærerjern og tappjern. Benken er montert helt uten lim.

IMG_8781IMG_8784IMG_8786IMG_8787

 

Bildet med navaren i en kloss er et triks jeg bruker for å holde jevn skråvinkel siden føttene skulle monteres med litt vinkel , etter navaren gikk jeg på med kneppert og stemjern.

IMG_8795

IMG_8796IMG_8798IMG_8799

Befaring Urnes stavkirke

  • Gruppe 4.
Øystein Hodneland Mortensen, Håkon Telnes Fjågesund, Kai Rune Johansen, Henning Østgård Jensen, og Pål Sneve Prestbakk.IMG_8417
  • Urnes stavkyrkje vart bygd i 1130-åra. Kyrkja står i ei særstilling når det gjeld arkitektur og stilhistorie, og er eit sentralt verk i norsk kunst og historie. Ho er rekna som den eldste av stavkyrkjene, og eit ekspempel på svært godt handverk og særdeles fin treskurd.Urnes stavkyrkje ligg i Luster i Sogn, i ein storslagen natur. Ornamentikken i kyrkja er svært interessant, og kan tidfestast til 1050-1100, noko som tyder på at mykje stammar frå ei tidlegare kyrkje. Den særmerkte urnesstilen har sitt namn frå Urnes stavkyrkje. Stilen er kjenneteikna ved flotte utskjæringar av svært høg kvalitet. Urnes stavkykje vart i 1979 innskriven på UNESCO si verdsarvliste. Kyrkja er eigd av Fortidsminneforeningen. (kilde fortidsminneforeningen)
    • Noen vurderinger om verktøybruk når det gjelder skjæringen av Urnes portalen.
    • IMG_8436
      Her ser vi spor etter nedstikking med et buetjern eller en skulp i «hjørnet»
    • Urnes har muligens den flotteste treskurden, hvis man ser på alle stavkirkene samlet. Dette er jo selvfølgelig en personlig vurdering, men Urnesstilen med dens renhet i linjeføringen presisjon i skjæringen, og ikke minst dybden på ornamentikken på portalen. Motivene er rene og lette å lese ”hva er det de har skjært” hvilke motivvalg har de gjort.
    • Tolkningene i hva det betyr overlater jeg til hver og en og lese ut fra motivene, løve versus hjort, det gode mot det onde, draker o.s.v.
    • Det som er helt klart er at portalen består av dyreornamentikk, men med et viktig innslag av planter og det er avslutningene på halene til dyrene det er nemlig liljen eller den franske liljen et symbol som assosieres med Jomfu Maria, og er et kristent symbol. Urnesstilen er den første stilen med innslag av planter, noe som bare øker på utover middelalderen i blanding av dyr og planteranker, til de siste stavkirkene med rene planteportaler.

 

En tolkning jeg gjør når jeg ser på portalen og dør samlet er at alle er blitt kappet nedentil, alle mønstrene fortsetter ned i bunnsylla og kommer opp igjen, men det mangler kanskje 40 cm på total høyde på ornamentet. De stilrene buene er rett og slett kappet av, føttene til hoveddyret mangler helt. Dette er en personlig tolkning av mønsteret.

  • Vi tok en nærmere kikk på portalen mot nord og noe av søyleornamentikken oppe på galleriet, da de var enklest å komme til for studere nærmere detaljer.
  • Redskapene vi mente vi kunne se spor av på portalen var treskjærerjern i litt forskjellige utforminger, buet jern eller skulp, til nedstikking her har det måttet vært flere bredder og flere bueformer noen nesten flat og noen nesten i skarp U-form, nedstikking rundt muskelanvisningene på hoveddyrene og en del kuleformer som avslutninger på kroppene(manen).
  • Flatjern til bunning, overflate oppå kroppen på dyrekroppene og nedstikking.
  • Jeg tror at hvis de har hatt jernet som vi i dag kaller dogfoot har jobben deres blitt mye enklere, det er vanskelig å påstå at de har hatt et slikt jern, men jeg har ingen grunn til å tro at de ikke hadde det særlig mht. Til dybden de har jobbet med her.
  • V-jern til detaljer rund øyne og lignende.
  • En interessant detalj er kejftene til ”slangene ” de er konsekvent hulet ut, noe som visuelt ikke vises noe særlig , men gjør dem svært svake og lett for å knekke av, Det har vært temmelig krevende å tappe/skjære ut hullene i kjeften uten å ødelegge, her kunne man ha brukt små navare for å ta det meste og så bare renske opp med jern eller jern på alt, men da må man være forsiktig.IMG_8442
  • Navar eller annet boreredskap fant vi ganske mange spor etter, i bland annet to dimmensjoner 10 mm mer og 30 mm bredde dette kan være for å få en dybde anvisning når man ”bunner” botn eller for å få buen du ønsker hvor linjen i ornamentet slynger seg i en bue, hvor navar hullet blir innersvingen på linjen. Det kan også være for å fjerne masse.IMG_8441
  • Portalen var økset til både oppe og nede, men dette var for å tilpasse tiljene til vegg høyden og svalgang (oppe), ikke for å skape ornamenter.
  • Inne på kapitelene er det også sjeldent rikt ornamentert, her kunne vi også konstatere flere forskjellige treskjærerjern.
  • Buet jern til nedstikking, markering av kulet o.l i detaljer
  • Flatjern til bunning, nedstikking ,og overflaten på kroppene på dyrene.
  • Her kunne vi IKKE finne noen spor av navar eller lignende.
  • En oppsummering er vel at det arbeidslaget som har gjort denne jobben har vært godt utstyrt, med en variasjon av treskjærerjern, navarer fra ca ½ tomms til 1,5 tomms.
  • Jeg vil også anta at de har brukt kneppert eller klubber for å komme seg så dypt ned som de har gjort på nordportalen.
  • Til mønster påtegning / opptegning kunne jeg ikke finne noen oppriping så her tror jeg de kan enten ha ripet inn mønsteret for så å modellere ned kantene der ripen var eller tegnet på med kullstift. Uansett har de en fantastisk god sans for linjeføring.

    IMG_2644
    om mønsteret her er innspirert av book of Kells eller book of Lindesfarne skal ikke jeg ta stilling til , men ornamentiken er enestående i norge
  • Materialvalget de har gjort viser også stor kunnskap om hva de holdt på med Furu, lite kvist, førstestokk, marg ut, mest mulig stående årringer i emnet.
  • Urnesstsilen finner vi i smykker, steiner, illustrasjoner o.l.
  • Her er et eksempel på svensk Urnes gravstein , de har  ca 2000 runesteiner i sverige
  • 1000x1000-Runesten-Ashmolean-20160726-oxford_5651

 

Sponkløyving til Sødra Råda med Børje Samuelsson

Den uken vi var sammen med gjengen som jobber med Sødra Råda prosjektet fikk vi muligheten til å bli kjent med og se hvordan Børje Samuelsson jobber med å produsere takspon «kirkespon» i furu. Vi jobbet ikke sammen med han, men prøvde noen arbeidsoperasjoner i å produsere spon under hans veiledning. Han er svært kunnskapsrik og har laget mange spon og har mye erfaring. Hantverkslaboratoriet i Sverige har laget flere videoer med ham, hvor han forteller og viser produksjon og snakker om materialkvalitet på spon.

Det finnes flere intervjuer med Børje på hantverkslaboratoriet:

https://www.youtube.com/channel/UCISZUm8lwGl1e0I1kmgMaMw

Det som Børje ikke hadde fordypet seg i var verktøyene som kunne vært brukt i middelalderen til denne produksjonen, hans verktøykasse var helt moderne i våre øyne.

Det er jo litt synd da resten av gjengen hadde mye forskjellige økser som er datert middelalder, og det er jo litt av poenget med prosjektet å jobbe med de verktøyene man tror kunne vært brukt. Klikk på bildene under for å opne som billedgalleri med undertekst.

IMG_7245
Han viste også hvordan han lagde stikker, men det var ikke til kirken
IMG_7183
Vi besøkte Grävbeks kyrka og klokketårn der studerte vi takonstuksjon og takspon hvor Børje kunne vise spikring med og uten forboring, innfestning under produksjonen, materialkvalitet, og mye mer…….
IMG_7147
Gammel eikespon
IMG_7145
En liten godbit til slutt;  vindski som er lagd av et emne, marg ut

Studietur til Södra Råda

sødra råda

Södra Råda gamle kirke var en trekirke som lå på neset mellom sjøene Vänern og Skagern i Södra Råda sogn i Värmland, i Gullspång kommune, Västra Götalands län. Den ble bygget på 1300-tallet og brant ned rett før klokken 2.30 lokal tid natten til den 12. november 2001.

Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.

Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)

I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi  i kontakt med en gjeng med håndverkere  (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.

I år var det  taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl  og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute  i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.

Mye av verktøykassen de hadde lignet mye  på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut  i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.

De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge.  All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter  de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord  på 6 meter av en  første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer  på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to  cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med.  En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.

Log-Splitting-1111-BAR.jpgape kløyv 2.jpg

ape kløyv.jpg

Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.

Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken  og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen  kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.

Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde  både første og andre kløyven  og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.

Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.

IMG_7223
Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste

IMG_7109
2 sider ferdig nå hugges kantene

IMG_7111
begynner å ligne på boks nå

IMG_7117
starten på kløyven  første kil er satt i, en smal kile

IMG_7123
En litt tykkere kile som nr 2

IMG_9045
Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen

IMG_9052
Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon

IMG_7225
Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm

IMG_7207
Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også

IMG_7209
Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke

IMG_7229
De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet

Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk

kløyve forsøk etter Nils Nilsen Anti på Stiklestad januar 2017

21 -23 januar hadde vi Roald Renmælmo på besøk på Stiklestad i den sammenheng at vi hadde fått hugd tømmer og skulle sette i gang med byggingen av Drombegangen til gjesteloftet. Se bloggposten om drombe.

All materialen vi skal bruke skal bearbeides med øks enten det er rying fra rundstokk ned til trapesformet syllstokker, raft, sperrer eller vi skal kløyve ut og få bord til veggtiler, sutak eller gulv. Det var nettopp kløyvingen vi skulle forske litt på denne gangen . Roald presenterte flere måter på kløyving og henviste til flere tradisjonsbærere som han hadde vært sammen med og gjort dette. Han prøvde også  ut flere metoder som han mente kunne fungere, men hadde ingen tradisjon eller tradisjonsbærer å vise til. Jeg prøvde meg på en kløyvemetode etter Nils Nilsen Anti fra Karasjok, han kløyvde emner til sleder og pulker, relativt korte emner.

Jeg skulle lage veggtiler på ca 160cm lengde, så det var et kort emne altså.

img_6792
kilene blir hugget ut i tørr furu

Jeg startet med å barke stokken for lettere å kunne snorslå den. Jeg loddet den opp i marg, kuv opp, asket endeveden slik at kilen jeg brukte entret der jeg ville.

img_6802
Jeg asket tverrveden før jeg slo inn kilene
img_6804
Kilene ble slått inn med en treklubbe

Slo så inn en stor kile av tørr furu ca 15”*3”*2” fra begge endene, jeg valgte å ikke styre sprekken. Midt på stokken satte jeg inn to mindre kiler av bjørk en på hver side, over og under, for å få den til å kløyve helt.

Den kløyvde lett, men med litt vridning som jeg i neste omgang rettet opp med loddfjøla, snorslo den og glepphugde den i lodd, markerte tykkelsen jeg ville ha på veggtilen, loddet og snorslo den.

img_6833
Kløyvjern ble slått inn (dette er Roalds stokk)

Nå brukte jeg et kløyvjern i begge endene før jeg satte i kiler , nå ville jeg styre kløyven litt da jeg visste at det var litt vridning i stokken og jeg ville ha en gitt tykkelse på veggtilene. Jeg ”hakket ” langs sot linja jeg hadde slått for å få kløyven til å følge linja, så drev jeg etter kilene i endeveden. Når dette var gjort på begge halvkløyvingene, hadde jeg 2 bord og to baker alle disse hugget jeg til 1,5” material og fikk dermed 4 veggtiler av en stokk . så dette lille forsøket alene bestrider Anders Sandviks påstand om at man kun kan få 2 bord ut av en stokk ved kløyving. (Om bord og plankehugging før vannsagens tid, og litt om hvad de gamle brukte skogen til. 1931)img_6851

Vertøy: trekiler store og små, Øks, Treklubbe, haldhake, Sotsnor, loddefjøl, kniv, arbeidsbukker (lødøse 1400- talls).

img_6847
Legg merke til arbeidsbukkene oppe i venstre hjørne

Drombegang på Gjesteloftet Stiklastadir

IMG_3212.jpg
Gangbrua fra bakkenivået til  2 etg. på Gjesteloftet  skal erstattes med en drombegang.

TBBY2003-A 17V Tradisjonsfaglig utøving 2”  Stavkonstruksjoner er praksis 2 året på studiet,og da har vi valgt  et prosjekt i sammenheng med Gjesteloftet. På middelaldergården Stiklastadir planlegger vi å bygge en drombegang fra bakkenivå til 2 etg. i Gjesteloftet. Dette krever en del forarbeid i forhold til å finne ut hvordan drombegangene har vært bygget i middelalderen.

For det første hva er en drombegang  og hvor finner vi kildene. Dette er forklaringen I følge Store Norske leksikon : Drombegang, i eldre norsk byggeskikk en overbygd gang eller bro mellom stuesvalen og burloftet. Ingen drombeganger er bevart, men de har vært å finne fortrinnsvis i Setesdal, Telemark og enkelte steder i Numedal.

Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.35.13.png
St Halvards katedralen i Oslo modell

Oslo Bispeborg var den opprinnelige bispegården i Oslo. Borgen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet av  Bisp Nikolas Arnesson, og utvidet utover 1300-tallet. Borgen ble bygget i stein rundt en bispegård i tre etablert i begynnelsen av 1100-tallet. Et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet.

Borgen befant seg i Gamlebyen på nordsiden av Oslo torg/Bispegata. Den bestod av steinhus, omringet av høye murer og et tårn. Fra tårnet (kastellet) gikk en takoverbygget bro (drombegang) over til Halvardskatedralen. Sammen med Hallvardskatedralen var bispeborgen det daværende Oslos viktigste geistlige anlegg. Borgen var i tillegg et politisk tyngdepunkt: Den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige ble undertegnet i bispeborgen, rett etter Håkon den V`s død i 1319.( kilde Wikipedia)

Det er dessverre slik at ingen drombeganger fra middelalderen er bevart i dag. Vi har en del skriftlige referanser på drombeganger i Norge det er da flere som går fra kirker over til «bispegården», slike skriftlige eksempler har vi både fra Nidarosdomen i Trondheim , og St. Halvardskatedralen i Oslo. I tillegg har vi flere fysiske spor i stående middelalderbygninger etter  inntappingene hvor drombegangen har vært festet, blant annet Raulandstuen på Norsk folkemuseum, Staveloftet i Hallingdal.Det mest kjente eksemplet kommer fra Brokke i Valle i  Setesdal, denne illustrasjonen går igjen i mange eldre bøker hvor temaet er tatt opp.

IMG_6031.jpg
I dag er det ingen middelalderbygninger igjen på gården Brokke, noen av dem er flyttet til Bjørnsgård I Oslo, hvor de har valgt å oppføre en ny drombegang mellom to bygninger.
1200px-Bogstad_IMG_4353_björnsgaard_rk_86174.jpeg
På Bjørnstad gård i Oslo har de flyttet ned Selstabburet fra Sel i Gudbrandsdalen. Som  de  har valgt å bygge sammen vinterstua med en drombegang.

Vi har undersøkt på digitaltmuseum, i foto arkiv , og studert Arne Bergs verk om Tømmer hus i mellomalderen. Etter tips fra en av våre medarbeidere , dro vi til Snåsa i Nord-Trøndelag og der var det en drombegang mellom høyløe og fjøs, riktignok i sirkelsagd boks, trolig bygd etter 1900 slik den står i dag  men klart et lokalt eksempel på nettop overbygd gangbro mellom  to bygninger.

IMG_5808.JPG
«Drombegang» på Husmanns plassen Sandmoen på Snåsa. Høyløe til venstre , fjøs til høyre.
Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.06.08.png
Stavelofet i Halligdal  skal også ha hatt drrombegang.

På Stave var eit praktfullt loft. Staveloftet er bygd av svært grovt og fint timmer (hogt år 1324), og er eit særprega lafte-arbeid. Dørane er prega av både gotisk og romansk stil, tydeleg påverka av kyrkjearkitektur. Loftet kom til søre Stave, og i 1908 overført til museet på Nesbyen.
    Segna fortel at det var ein kamar (=utedo) i nordre reane på Staveloftet. Det var eit stev lydde slik: Når Stave-olda e turr og Stavekamaren er full, skal verde gå omsull. Og det vart fortalt om ei jente som overlevde Svartedauden ved å stenge seg inne i loftet medan sotta herja.
    Det store rommet i andre høgda var truleg bruka til samværer. Kanskje som ei gildehall.
    Det skal ha vore ein såkalla drombe-gang (bru,- overbygd gang) mellom Staveloftet og ei loftstugu som stod innved. Husa og drombegangen danna ein portal over vegen inn i tunet. Det var eit flott syn, fortalde gamle Lars Stavejordet.(Ål bygdebok)

IMG_4869.jpg
På Raulandstua  fra Numedalpå Norsk folkemuseum er det tolket at den har hatt drombegang.

Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.31.11.png

Rendalen, Hedmark. Hus. Ca. 20 km. nord for Åsheim hotell, sett mot øst fra veien. Antakelig vesleenget mellom Øvre og Ytre Rendalen. Spor etter drombegang.

Dette er noen av kildene vi har lagt til grunn når vi nå skal i gang med å bygge drombegang hos oss på Stiklastadir. Vi har også litt moderne krav om universell utforming da vi er et museum, og det vil bli letter for rullestolbrukere å besøke Gjesteloftet  når drombegangen er på plass, samtidig som vi får vist  frem en sjelden byggeskikk fra middelalderen.

Min tolkning så langt av drombegang : det kan være en overbygd gangbro med vegger og tak. Den kan fort ligne på konstruksjonen i  en svalgang, med syll , stående veggplank, raft, tak av su lagte bord eller torv . Kan både være ås tak  og sperretak.

Her er en tolkning hvordan på hvordan vi kan bygge drombegangen. Vi skal jobbe mer med bakgrunns dokumentasjon i Januar, da tar vi en studietur mot Oslo, som vi kombinerer med å se på og dokumentere bleggøkser på historisk museum,med tanke på kløyving av materialene.IMG_6405-kopi.jpg

IMG_6406-kopi.jpg

Høvelbenk på Gressamoen, Snåsa

Torsdag 18 august tilbragte vi dagen med å handsage bordkledning på Gressåmoen fjellgård i Snåså. Vi testet ut sager, og viste teknikker med øks og handsag for elever fra Mære Landbruksskole.

På gården står det to høvelbenker som har et alderdommelig preg og er helt tydelig lagd lokalt , jeg syns de fortjener en liten omtale da det er langt imellom så gamle benker.

Flott dag med artig arbeid i fjellet!

Omtale  av andre benken kommer senere.

Benken er lagd i furu med slitedeler i bjørk, det er en litt spesiell høveltann på baktangen på begge benkene , de har slipt opp pjålstål med hakk i og slått ned i benken. Denne gangen fikk jeg ikke tid til å dokumentere  fullstendige  mål og sammenføyninger , men vi sal tilbake dit. Benken har ingen  føtter bevart .

IMG_5272
Pjålstål brukt som baktange.

8. januar 2008 freda Riksantikvaren Gressåmoen.
Her er det Riksantikvaren skriver om gården:

«GressåmoenAnlegget er eit historisk viktig døme på ein skysstasjon og fjellgard rydda i eit marginalt jordbruksområde. 8. januar vart det freda av Riksantikvaren.

8. januar 2008 freda Riksantikvaren Gressåmoen i Snåsa kommune. Fredinga omfattar ei rekke bygningar og eit område rundt. Fredinga skal verne Gressåmoen som eit bygningshistorisk og kulturhistorisk viktig døme på ein skysstasjon og fjellgard rydda i eit marginalt jordbruksområde. Fredinga skal dessutan også verne Gressåmoen som uttrykk for samkvemmet mellom bumann og same.

IMG_5274
tykkelse på benken 1″

Kvilestue frå 1600-talet
Gressåmoen gard har vært vurdert som verneverdig sidan tidleg på 1970-talet, då Gressåmoen nasjonalpark blei oppretta. Frå gamalt av gjekk ferdselsvegen mellom Snåsa og Lierne over Gressåmoen. Fordi vegen over fjellet var lang, var behovet for overnattingsstader stort. Gressåmoen ligg midtvegs og var difor ein naturleg stoppestad. Det har truleg stått ei kvilestue her allereie på 1600-talet. Kart både frå 1690 og 1720 viser busetnad på staden. Lenger øst for Gressåmoen tyder namnet Gamstuguhaugen på at det har vore samisk busetnad i området.

IMG_5278
baktange  alle delene er laget i bjørk , her ser man 2 generasjons innfesting av føtter.

Fjellgard frå 1800-talet
I 1797 starta Ole Nilsen Aglerønning rydding av Gressåmo gard, som han fekk kongeskøyte på i 1837. Gressåmoen var ein typisk fjellgard, med store, flate og fine voller, godt beite for dyra, fisk og vilt i vatn og fjell. Jorda er derimot skrinn, og garden måtte difor basere seg på kombinasjonsbruk der utmarksressursane i fjellet var svært viktige.

IMG_5280
bredden på benken ca 10 tommer.Innfestningen av  1 generasjons føtter, «labank» slisse og tappehull 1″*3″
IMG_5282
Innfestningen av  1 generasjons føtter, «labank» slisse og tappehull 1″*3″
IMG_5268
Total lengde på benken 69 tommer»framtangen» med sekundært innfesting av føtter, og bjørkekrok, til mulig innfestning.