Kløyving i Målselv

Det nye kullet studentar på tradisjonelt bygghandverk har gjennomført samling i emnet materialforståelse og tradisjonell bearbeiding. Studentane vart delt i tre grupper og kvar gruppe presenterer dokumentasjon av eit tema frå samlinga. Denne gruppa skriv om kløyving av tømmer. Gruppa består av Morten Pedersen, Pål Inge Nilsen, Bianca Røse, Ken Lorentzen og Ulf Eriksen. Resten av posten er bilete og tekst frå gruppa.

Henrik
Henrik Jenssen var lærar på kurset i kløyving. Her er stokken lagt klar på underlaga.

Tradisjonsbærer og veileder på kurset er Henrik Jensen, som nå er 4. Års student på Tradisjonelt Bygghåndtverk ved NTNU. Han har hatt opplæring hos Siv Holmin og Roald Renmælmo som er faglærere, de har igjen fått sin lokale kunnskap fra Konrad Stenvold, som lærte fra seg mye kunnskap, fra tradisjonen han var en del av i Indre Troms. I fortsettelsen forklarer vi arbeidsmåten slik vi lærte den av Henrik.

KLARGJØRING UNDERLAG

I først steg skal underlaget klargjøres, kløyvestokken skal hvile stabilt på under stokkene under hele kløyve prosessen.

viktig, underlags-stokker bør være store nok til å få kløyvestokken opp i lårhøyde (over kneet), for å få en behagelig arbeidshøyde og belaste ryggen minst mulig.

Kapping av stokk
Ken kapper stokk til kløyving.

KLARGJØRING AV KLØYVESTOKK

Før kløyvestokk velges ut, bør man finne en stokk som ikke har for mye kurve da dette kan vanskeliggjør kløyveprosessen. Dersom det er mye tennar (spenninger) i veden, kan klyven gjennom stokken bli vanskelig å styre.

Når Kløyvestokk er valgt ut etter oppgitte mål og kriterier som i dette tilfellet skulle være minimum 5,5 alen lang og minimum 6 tommer i diagonal i toppen, så legges stokken på understokken med kurven opp. Stokken barkes så på toppen i hele lengderetningen av stokken der sot snoren skal slås. Det er praktisk å beholde barken på, på de sidene der den ikke er i veien, for å unngå mest mulig kvae på klær og hender mens vi jobber med stokken.

Så blir endeveden reinhogget i et mest mulig loddrett snitt for å lettere kunne merke senter av stokken i lodd. Senterstrek ble merket i lodd ved marg, viktig med vater eller loddsnor, deretter merket vi 2 streker til i lodd på begge sider en halv tomme ut fra senter. Dette ble gjort både i rotenden og toppen. Dette med en halvtomme ut fra senter er egentlig bare for øvelsens skyld for å ta ut askesporet når man ikke har gjort det før. Profesjonelle går rett på 7/8 tomme ut ifra senterstreken, for å ta ut askesporet. Deretter ble det skjært ut hakk for sotsnor i endeveden på alle strekkene som er loddet opp.

Deretter festet vi sotsnora i endeveden og satte inn sotsnor med sot fra en «brann», (en liten kubbe med gråor som var brent på bålet) Vi snorslo deretter alle 5 loddstrekene fra merke i rotenden til merke i topp. Så snudde vi stokken og gjentok samme prosedyre på underside av stokk, men her bare 7/8 tomme strekene)

Sotsnor
For å avgrense askinga slo vi sotstrek på begge sider for å hogge etter denne.

ASKING

Det første man gjør er hakking ved midtstreken, øksekuttet skal ikke overlappe hverandre og gå ca 1 cm ned i stokken kun for å bryte fibrene. Med endel trening skal man visst treffe langs midtstreken, men det viktigste er å bryte fiberen for å gjøre askingen lettere.

Etter at midtstreken er hakket skal man hogge ut askesporet med en vinkel fra 45 til 60 grader På begge sider av 1/2 tommes merkene for å prøve å møtes mest mulig på midten, Vi som er amatører begynte på halvtomme strekene først for øving, deretter 7/8 tommer strekene der same regler gjelder. 45/60 grader møtes på midten. Bilen ble holdt med begge hendene og med bilen liggende mot stokken og med små raske hugg var det meningen at midt delen skulle komme opp med hjelp fra huggene vi gjorde med bilen.

Etter å ha hugd ferdig sporet på oversiden ble stokken så snudd og samme prosess blir så gjentatt på undersiden, men her kuttet vi ut øvelsesporene på ½ tomme og gikk rett på 7/8 tomme merkingen.

IMG_20180926_103944_3.jpg
Henrik merker for asking av stokken.

KLØYVINGEN

Kløyvingen av stokken starter med at vi begynner å hakke ut i midten av det uthogde askesporet langs hele stokkens lengde her kan hakkingen fint overlappe hverandre i motsetning til når askesporet ble hakket i starten. Hakkingen kan også fint gjøres med litt mer kraft. Etter hakkingen er unnagjort begynner vi ca. en halv alen fra endeveden med kraftige hogg ned i hakket i bunnen av askesporet for å bryte fiber og styre skjæret, VI hogget ikke hele stokkens lengde, men startet 1 alen fra rot enden og avsluttet 1 alen fra toppen. Deretter hugget vi med stor kraft med målet om å knuse fibrer med tunge presise hugg og bryter fibrer så dypt at vi helst er gjennom yteveden og lyden av hugget får en «død» klang, for lette hugg gir en mer «skranglete» lyd, da brytes ikke fibrene dypt nok. Utfordringen er å treffe presist og samtidig tørre å dra på tunge nok hugg til å «hogge dødt». Ett perfekt klyv vil følge midtre sotstrek ned til margen og stoppe der.

Hakking

Vi avslutter prosessen som vi startet, en halv alen fra endeveden. Deretter snur vi stokken og gjentar nøyaktig samme prosess på motsatt side. Vi hogger til stokken begynner å kløyve seg, Her kan vi fint bruke kiler for å lette kløyveprosessen, Men det er ikke nødvendig. Til slutt ender vi opp med en forhåpentligvis perfekt kløyvd stokk. Fibrene som ennå henger sammen kuttes med bile.

27731A7F-511E-4533-BD8A-05D33D521F13.jpeg
Ferdig kløyvd stokk med hammar, kile og hoggarøks.

Rying

Ryingen starter med at vi tar tverstokkene som utgjør underlaget og hogger ut spor i dem for at kløyvestokken (Nå kalt halvstokken) skal ligge stabilt under rye prosessen.

Vi forsøkte å ry slettsiden uten å hake stokkene fast, men med å hogge til spor i underlaget som de lå stabilt i.

  • Sot slå på nytt etter behov.
  • Rying med bile etter sotstrek ned til ca. marg
  • snu så halvstokken rundt og gjenta samme prosess på andre side

Arbeidsprosessen ble avsluttet med at vi bar stokkene ut av skogen. Greit å unngå sand, gjørme og skit på dem, med tanke på senere bearbeiding.

VERKTØYLISTE

  • Vater
  • Sotsnor
  • Brann, av gråor
  • Kniv
  • Hammer, mokkert
  • Tommestokk, med inndeling i norske tommer
  • Blyant
  • Saks
  • Skogøks, hoggeøks og bile
  • Kile, av bjørk
  • Mustad bile på ca. 2,3 kg og med knapt 6″ egg.
  • Hoggeøks/ smaløks på ca. 1,5 kg.  Med 3″ egg.

Til rying av disse stokkene som ikke var så store var Mustad bila fin, selv om Henrik og de andre kurslederne rydde med noe tyngre biler med mer rett slipefas.

 

 

Handsaging på sagstilling

Start saging

Veke 39 2018 var studentar ved Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, ei veke på studiesamling i Målselv i Troms. Tømmerhogst, kløyving av tømmer, rying av tømmer, handsaging og høvling stod i fokus. Vår gruppe fekk ansvar for å dokumentere handsaging og tradisjonen.

TRADISJONEN

Denne samlinga var det Roald Renmælmo som hadde ansvaret for håndsaginga. Vi intervjua og spurte han litt ut om kven han har lært og fått erfaringa si frå, og kva han har funne ut om håndsaging av eiga undersøkjing.

I 1999 var Roald på kurs om handsaging på sagstilling, med Arild Bjarkø. Arild er ein tradisjonell laftar og tømrar frå Bærum, no busett i Os i Østerdalen. Sagstillinga dei brukte var typisk for Røros. Den hadde ein bukk i eine enden, med to stokkar felt nedi seg, og i andre enden var det felt føter direkte inn i stokken, i staden for endå ein bukk. Opp på stokkane var det to puter, som opplegg for sagstokken.

Året etter, i 2000, var Roald og Arild i lag og intervjua Konrad Stenvold. Innhaldet i intervjuet var mellom anna om kva sager dei brukte. Viking på tenna vart nemnt, og at merkinga vart gjort med sotsnor, ført i kopp med sot og vatn.

Konrad er fødd på Stenvold i Målselv 1908. På denne tida var det longt mellom gårdane, og dårleg med vegforbindelse. Altså ikkje så enkelt å kome seg på Bygger`n… Men, det var godt med furu- og bjørkeskog, så ein var sjølvberga med tømmer, og hadde det berre med å få opparbeidd seg den materialen ein hadde behov for. Konrad og syskenborna hans, Johan og Hans Stenvold, var heilt frå 10-års alderen med i skogen og hogg tømmer og saga material. Fyrste store prosjektet dei var med på var i 1928, då dei saga all matrialen til ein somarfjøs i Frihetsli. (Trond Oalann har i seinare tid laga kopi av denne). På slutten av 30-talet saga Hans Stenvold oppgangssaga 6″ plank til 1″ bord.

John Reierson Lundberg, 1870-1960, er siste håndsagsskjærar sett i folkeregisteret frå Målselv. Han vart intervjua før han døydde. Han brukte same type sagstilling som vi gjorde med Roald no på samlinga.

I 2005 var Roald og Siv K. Holmin, i samarbeid med museet i Karasjok, og intervjua fem tradisjonsbærarar Karasjok. Intervjua vart heldt både på samisk og norsk, for å fange opp alle nyansar. Tre av personane dei intervjua var særs viktige, med tanke på tradisjonslina. Nils Nilsen Anti, Anders Nilsen og Nilsen Moeng (i live). Dei fekk studert to nye sagstillingar, mellom anna den til Anti. Etter intervjua har Roald og Siv heldt seminar for håndverkarar, og ein av deltakarane, Arne Graven, har fordjupa seg i håndsaging. Roald og Siv har også brukt alt dei har lært, og all erfaring dei har fått, til å tradisjonelt restaurere ein høyskjå i Karasjok, som tilhøyrer gårdbrukar Hans Laiti.

ARBEIDSMÅTE

Oppmerking og barking av stokk
Kvisting og klargjæring av stokk

Fyrste steg når ein skal sage, er sjølvsagt å finne tak i emnet ein vil bruke. Då gruppa vår ankom gården til Roald, var stokkane vi skulle sage bord av allereie klarlagt, og lagt fram på lunnar. Det er viktig at stokken leggjast med kuven opp, slik at stokken er mest mogleg rett sidevegs. Oversida av stokken barkast med ravel ellerbarkespade. Kvistar og grove ujamnheiter fjernast med øks. Endane av stokken hoggast eller sagast reine, om det ikkje allereie har blitt gjort tidlegare. Så snur ein stokken, og gjentek same prosedyre med barking og kvisting på andre sida også.

Merking av stokken (3)
Merking med sotsnor

No har ein kome til oppmerkinga. Det blir dobbeltsjekka at stokken ligg mest mogleg i riktig posisjon, og ein festar han med haldhakar, så han vert liggjande stabilt. Borda som skal sagast ut av stokken, merkast i begge endar, ved hjelp av tolken og ein vater eller loddfjøl. Tolken har eit midtmerke, og han blir alltid lagt på margen. Det er toppdiameteren til stokken som avgjer kor mange bord ein får. Når ein byrjar i margen og måler seg utover, vert det likt i både topp og botn. Tolken har vanlegvis 11/8 ̈ merkeavstand. Med fråtrekk av tjukkelsen til sagbladet blir det bord på ca. 5/4 ̈.

Oppmerking og barking av stokk
Vaterstrek

I tillegg til merkinga av borda, skal det merkast ein vaterstrek i underkant av rotenden. Den hjelp ein til å kunne hogge ei skårflate, som sikrar stillinga til stokken under saging, og gjev godt feste på «putestokken».

Når merkinga er ferdig i begge endar, skal det også merkast strekar på både oversida og undersida av stokken. Her er det viktig at strekane vert nøyaktige og godt synlege. Det kan brukast sotsnor eller kritsnor. Ein skjær eit lite hakk på kvar side for å styre snora. Ho må strammast godt, og trekkjast loddrett opp, så streken blir rett heile vegen. Ein merkar alle loddstrek likedan på oversida fyrst, for så å rulle stokken rundt og gjenta same prosedyra her.

Bakre puta med stokken oppå
Hogd flate i rotenden

No skal det hoggast ei flate på nedsida av stokken. Ca. 8″ brei og 3″ inn frå rotenden. Dette er for å få stokken til å liggje rolig på sagstillinga.

Stokken er no klar til å heisast opp på sagbukkane, ved hjelp av to «slinner» og tau. Tauet festast i kvar bukk på sagstillinga, går ned, rundt stokken og opp igjen på sagstillinga. Når to stk. no dreg i kvart sitt tau, vil stokken enkelt rulle opp gjennom slinene, som ligg skrått inntil bukkane. Oppe på bukkane vert den uthogde flata på stokken festa med 2-3 haldhakar i puta. Då er det mogleg å skyve stokken att og fram under saging.

 

ARBEIDSTEKNIKK:

Saging (2)
Overskjæraren løftar og undersjkæraren dreg

Det må to menn til for å sage. Ein overskjærar, som står oppe på sagstillinga, og ein underskjærar, som står på bakken. For å kunne byrje med saginga, skyvast eine einden av stokken utanfor fyrste sagbukken. Då er det mogleg å sage inn ca. ein meter i kvar oppmålt strek. Ein må berre passe på så ein ikkje sagar for longt, slik at ein ikkje også kappar av bukken og overskjæraren dett i bakken…

Når ein har saga ferdig alle spora i toppen, skyvast stokken innover, slik at spora kjem forbi fyrste puta og ein kan fortsetje saginga derifrå. Nedre håndtak på saga kan takast av, så bladet kan puttast ned igjen i det påbegynte sagsporet. No kan ein sage seg heilt fram til puta på andre sida.

Undersiden av stokken etter saginga
Stokken ferdig saga og klar for kløyving

Det er særs viktig at både over- og underskjærar styrer saga og klarer å fylgje oppmerkinga. Ser ein at bladet byrjar å gå utanfor, styrer ein den ved å vri håndtaka som eit sykkelstyre. Ein må gje likt trykk og strekk i bladet, og halde lett i håndtaka, så bladet held seg så rett som mogleg. Ein kan også setje i trekilar i sporet etter kvart som ein sagar, så det ikkje knip om bladet.

Ein startar å sage dei ytste borda, og tek midtstreken til slutt. Det sikrar stabiliteten av stokken under heile sagprosessen. Overskjæraren kan sage heilt til enden av stokken, medan underskjærar sjølvsagt må stoppe ved puta. Det gjerast ved å leggje saga framover.

enda-av-eit-bord-der-saginga-stansar-e1543918346143.jpg
Utkløyvingsmerke på stokken

Det er no berre eit lite trekantstykke som står igjen og held dei ferdige borda saman i rotenden. Den siste biten kløyvast av med hjelp av to trekilar, ein frå over- og ein frå undersida. Her startar ein også på det ytste bordet, og jobbar seg innover. Om det skulle sitje ein kvist i enden, kan det vere lurt å bruke ei øks eller ei håndsag til hjelp under kløyvinga.

No er borda ferdige og klare til å lagrast til tørking oppsett i mare.

VERKTYG

Saga med handtaket
Saga

Å fovandle ein stor stokk om til bord, krev monge ulike verktyg og hjelpemiddel. Vi talte ca. 15 ulike reiskapar gjennom heile prosessen, frå oppmerking til siste utkløyving.

Det viktigaste verktyget, og det som heile arbeidsprosessen er oppkalla etter, er sjølvsagt håndsaga. Håndsaga kom i bruk i Noreg tidleg på 1800-talet. Det var ein lagleg reiskap, som ikkje krevde store investeringar og tilrigging for bruk. Håndsaga kunne brukast heile året, og det var også ein måte og omgås sagbruksprivilegia.

Bøndene kunne riggje seg til inne i skogen med sagstilling, så dei slapp å frakte dei tunge stokkane så longt. I og med at sagstillinga ofte vart laga på staden der tømmeret vart felt, ville utforminga av sagstillinga variere ein del. Dei vart laga i flukt med terrenget på staden, som kunne vere alt frå ei flat mark til ein bratt bakke. Ein laga den med vandringa i vater, og posisjonerte den slik at tømmertet enklast mogleg kunne rullast inn på den.

Sjølve sagbladet er av svensk valsa stål på 1,8 mm. tjukkelse, med ei lengde på 160cm og stansa ut i England. Bladet er også valsa på ein spesiell måte, med rundvals midt etter bladet i lengderetninga, for å oppnå god spenst. Dette er viktig for at saga ikkje vert for mjuk og bøyeleg under saginga. Tennene er vigga 0,6mm. utover til annakvar side, med eit viggejern, og kontrollert med ei måleklokke. Tennene er nesten tverrfilte oppå og framme. For å ta kvisten lettare kan ein skråfile 2-3 grader. Er viggen og filinga fin, kan ein rutsje ei nål ned mellom tennene. Under filinga er sagbladet fastspent i ein filkrakk. Det er to håndtak montert, eitt i kvar ende av sagbladet. Håndtaket nede vert kalla «angel». Det har ein vingmutter i jernklaven, så det enkelt kan takast av og på når bladet skal treast gjennom stokken. Breidda på det nedre håndtaket er 35cm. Det øvre håndtaket vert kalla «tiller». Det forlengar saga med ca. 60 cm. og kan ikkje takast av. Breidda av håndtaket er 60cm.

Vi tykkjer det har vore ei særs lærerik og veldig kjekk veke. Vi har fått vere med på heile prosessen, og undervisninga har gått godt inn på detaljnivå. Vi har også fått sjansen til å sjå kva det vi har saga og hogd ut kan brukast til. Veldig bra!

Saging (1)
Jan, Robert, Roald, Øyvind, Adrian, Thor-Aage og Simon er på biletet og John er fotografen. Desse utgjer heile gruppa og veiledere i handsaging og høvling.

Å hogge ei dør

Til fjøset på middeladergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.

IMG_0719
Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)

I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.

IMG_6532
Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)

Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.

Kort om begrepene labank og labankdør:

Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.

Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:

Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok (Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det om rekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. StiftNordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.»  Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!

Skjermbilde 2018-04-21 kl. 10.09.53.png
Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).

Materialutvelgelse

Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:

 

Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.

Dimensjonering

Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.

img_6181.jpg
Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)

Hogging av fals

Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.

IMG_5626
Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)

Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:

Hva gjør de trenaglene?

«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører  særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.

img_6106.jpg
Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).

Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.

 


Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi  ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:

Hogging av gradspor

Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:

 

Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.

IMG_0424.jpg
Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).

Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.

 

Labanker drives inn

Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.

IMG_6176IMG_6178

IMG_6181 2
Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)

Døra hogges og pjåles til dimensjon

Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.

IMG_6195
Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)

Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:

Namnlös
Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).

Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.

IMG_6221
Utsida pjåles (foto forf.)

 

IMG_6212
Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)
IMG_6209
Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)
FullSizeRender
Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).
IMG_6229
Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)
IMG_6236
Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)

 

 

Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.

Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!

 

Studiesamling i Karasjok i Finnmark

img_8636
Her er studentane på teknisk bygningsvern samla i Karasjok. Med seg har dei også nokre elevar frå byggfag i Karasjok, tilsette på museet i Karasjok, veiledarane Siv Holmin og Arne Graven. Med på biletet er også forelesarane i bygningshistorie Ingebjørg Hage, Lars Børge Myklevold og Mia de Coninck. Foto: Roald Renmælmo

For fyrste gong har bygningsvernutdanninga på NTNU gjennomført ei studiesamling i Finnmark. Ein av studentane på studieretning teknisk bygningsvern bur og arbeider i Karasjok i Finnmark. Han har som regel hatt lang reise når han skal på studiesamling. Denne gongen samla vi alle studentane på hans heimebane og arbeidsplass; Sámiid Vuorká-Dávvirat i Karasjok. Museet har ansvar for ei samling med bygningar i eit friluftsmuseum som vart flytt dit på 1950-talet. Dei fleste av desse bygningane er automatisk freda samiske kulturminne. Det gjeld også fjøset frå elvesamegården Jávrebaijnjárga i Valjok i Karasjok kommune. Denne fjøsen er under restaurering og høvde godt som objekt for arbeidet til studentane på samlinga.

Fjøs frå Jávrebaijnjárga
Fjøset frå Jávrebaijnjárga slik det står i dag på museet i Karasjok. Lengst til høgre ser du studentane som er i sving med dokumentasjon av detaljar. Foto: Roald Renmælmo

Måndag 12. mars møtte studentane opp på museet og vi gjekk i gang med å kartlegge kva som må til av tømmer og material i samband med restaureringa. Det meste av veggtømmer og bord i bygget er produsert med handsag. Det kan ha vore bygd av lokalt tømmer frå Valjok der garden sto tidlegare, men mest truleg er tømmeret hogd enten i Anarjokkdalen eller Karasjok og fløta ned elva til Valjok. Vi valte å leite tømmer i skogen i Karasjok. Då fann vi fram til eit område der furuene hadde nokolunde tilsvarande dimensjon som det som var brukt i fjøsen. Som veileder hadde vi med oss dendroøkologen Andreas Kirchhefer frå Tromsø. Saman med studentane undersøkte han veksemønsteret i materialen i fjøsen. I ein av veggstokkane vart det teke ein boreprøve for å studere årringane i detalj. Når vi kom ut i skogen tok vi tilsvarande boreprøvar av furuene der for å sjå om det stod i forhold til materialane som var brukt i fjøsen.

Når vi hadde funne stokkar som høvde til dei materialane vi trong så hogg vi dei og drog dei fram frå skogen. Felling, kvisting og kapping vart gjort med hoggarøks. Tømmeret vart så frakta fram til museet sitt område der vi hadde gjort klar to handsagstillinger og handsager til å få saga materialen. Dei fleste stokkane var til veggstokkar på ca 5″ tjukne. Då saga vi to bakbord på sidene. Bakborda gjekk enten til ytterkledning til stavdelen av fjøset, eller til taktro. Det var dimensjonen på stokken som avgjorde om det ble det eine eller det andre.

 

img_8678
Studentane er i fullt arbeid med å sage materialar. I bakgrunnen har vi reist nokre av borda og plankane som er produsert. Foto: Roald Renmælmo

Samlinga i Karasjok var ei kombinert samling for både faget tradisjonsfaglig utøving 3 og faget bygningshistorie 2. I bygningshistorie hadde vi ein serie med førelesingar med fokus på den nordlege landsdelen. Andreas Kirchhefer forelas om dendrokronologi som redskap i bygningshistorie og hadde døme frå daterte bygg i landsdelen. Eg hadde forelesingar om handsagtradisjonen i Karasjok med utgangspunkt i eit dokumentasjonsprosjekt som eg gjorde i 2005. Vidare viste eg bilete frå arbeidet med å byggje gamme i Devddesvuopmi i 1993.

Lars Børge Myklevold frå Sametinget si forelesing hadde tittelen; Hva er samisk byggeskikk? Her viste han døme på kva typar av bygningar som kan vere samiske. Mia de Coninck si forelesning, Det samiske bygningsregistreringsprosjektet, bruk av historiske kilder, resultater og utfordringer, viste korleis Sametinget har arbeidd systematisk for å kartlegge samiske bygningar. Eg heldt ei forelesning om skjelterbygg av ulike slag. Siv Holmin viste døme frå restaureringsarbeid på eit freda samisk bolighus på Middagsmoen i Sørreisa. Dette som utgangspunkt for ei veldig fin drøfting om restaureringsmetodar, verneverdiar og bygningsvernprosessen. Då hadde vi med oss Lars Børge og Mia frå Sametinget som kunne svare godt og utfyllande på spørsmål frå studentane. Det var kjempeflott å få slike bidrag på samlinga.

Nest siste dag på samlinga hadde Ingebjørg Hage tre flotte forelesingar med fokus på byggeskikken i landsdelen. Den fyrste med utgangspunkt i ei bestilling på å seie noko om kvænsk byggeskikk. Ingebjørg var litt meir nyansert enn det, og snakka og viste bilete med døme på korleis ho har funne slektskap med bygningstypar og bygningsdetaljar i Nord–Noreg, Finland (Nord-Sverige) og Russland. Særleg i Karelen verkar det å vere ein del spennande å finne.  Neste forelesing var om gjenreisingsarkitektur, eit tema som Ingebjørg har arbeidd med i si doktoravhandling. Dette er historia bak bygningsmiljøa på dei fleste tettstader og bygder i Nord-Troms og Finnmark og viktig for å forstå byggeskikken i desse områda. Til slutt fekk vi ei forelesning om den nordnorske stuehagen, også eit emne som Ingebjørg har arbeidd mykje med. Her fekk studentane kjennskap til eit emne som vi gjerne er i berøring med når vi restaurer gamle hus, men som få har vore merksame på.

I vinterkulda i Karasjok var det fint å halde på med handsaging fire av dei fem dagane vi var samla der. I løpet av samlinga fekk studentane øvd seg såpass på saginga at det gjekk ganske radig unna med produksjonen etterkvart. På fredagen var det ikkje mange stokkane att å sage før vi rekna med å ha omlag det vi trong til å gjere restaureringsarbeidet. Fram til neste samling i veke 23 skal student Bror Ivar i Karasjok arbeide vidare med restaureringsarbeidet. Målet er å bli klar slik at vi kan tekke taket med never og torv i løpet av veke 23.

 

Kløyving av bak til sperrebind og åser

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum har begynt å kløyve stokker og hugge subord til stavkirken. De fleste på skipet skal være nesten 7 meter lange, kantet til så å si ren al, og helst holde 35 cm i topp. Det er altså snakk om ganske grove stokker. 

Haltdalen Stavkirke burde egentlig kalles en «bordkirke», ut fra handverkerens perspektiv. Kanskje viser navnet «stavkirke» vel så mye til veggstavene (eller veggtilene) som hjørnestavene. Veggstaver er ordbruk fra Stavkirkeprekenen i Gammelnorsk homiliebok. Det er i hvert fall veldig mange bord og tiler. Det virker også som regel å være snakk om førstebord, det vil si at man bare får ett bord fra hver halvkløyving, to fra hver stokk. Med andre ord er det svært mange stokker som skal kløyves og mye material som går til spille om man skårer og lomper.

Så hvorfor hugger vi ikke alltid flere bord fra samme halvkløyving. Hva de klarte i middelalderen er vanskelig å si. På studiet har vi forsøkt flere forskjellige metoder for å kløyve ut andrebord. Det lar seg gjøre, men jeg synes det er krevende og kan gi litt uforutsigbart resultat. Grunnen er at når vi kløyver en stokk i to utnytter vi margstrålene i veden til å kløyve inn til margen fra to sider. Når du kløyver andrebord må du derimot tvinge kløyvingen, enten ved å borre hull, eller ved å aske fra sidene, kløyve fra enden og kappe bånd.

Et annet problem er kvister. Når man skal kløyve en stokk orienterer man den som regel med kuven opp slik at man kan snorslå beint over der man tror margen går. Det er som regel forenelig med det å planlegge slik at man unngår store kvister i bordet eller får de så små som mulig. Man slipper i hvert fall å kløyve på tvers av kvister når man kløyver til marg. Det er derimot ikke mulig i andrebord. Så med mindre det er veldig fine stokker blir det mye tyngre å kløyve og å unngå store utrivinger.

Mens vi arbeidet med subordene poengterte Roald Renmælmo at det er nokså lite spor etter skåring i middelaldermaterial. Det kan skyldes at materialene ofte er veldig fint bearbeidet. Allikevel fikk det meg til å fundere på om det ikke også kunne skyldes en alternativ framgangsmåte for å fjerne baken. Jeg fikk en idé om at man kunne hogge slik man gjør på en mønekjøl, det nederste subordet eller slik det trolig er gjort på raftene i stavkirken. Altså i en slags «L», eller 90 graders vinkel på hver side av baken slik at det som står igjen så og si er et ferdig emne som kan kløyves ut. Da vil bredden på kløyven reduseres, og kløyven på tvers kan følge en åring.

Vi begynte å diskutere metoden og så flere fordeler. Det blir lettere å styre denne typen kløyving unna store kvister. Det er ikke nødvendig å skåre og lompe (med mindre det er en del av stokken man ikke vil kløyve). I den frosne geitveden jobber man mer lett på langs med veden. Og begge emnene kan i teorien nesten hugges ferdig og vil holde seg stabil og uten svikt helt til man skal kløyve. Etter det gjenstår bare litt myk al i midten av førstebordet og én eller to sider av andreemnet.

Det første forsøket jeg gjorde gikk veldig bra. Jeg hadde over 1 tomme sikkerhetsmargin inn til bordet, men i det tilfellet hadde jeg ikke behøvd noen. Kløyven gikk så og si perfekt. Dette skyltes nok delvis mye tennar i baken og et fint emne. Jeg ble hindret av været fra å forsøke videre på en 7-metring. Det ble for kaldt til å kløyve. Derimot hadde jeg en fin toppende på litt over 3 meter tilgjengelig, og siden den hadde mye al var den fin å hogge på i kulda. Nesten alle bildene er fra dette andre forsøket.

Denne gangen gikk jeg mer systematisk fram og dokumenterte med bilder. Jeg hogde margsiden på halvkløyvingen rett. La den i vater på flasken og loddet en strek opp i begge ender. Her tror jeg det kan være en fordel å sentrere merkingen om margen i hver ende om man har nok ved, ikke toppen av ryggen på stokken, for en mer kontrollert kløyving senere. Så bestemte jeg bredden på andreemnet, i dette tilfellet 4 norske tommer, og merket i begge ender.

Huggingen videre er veldig lik hogging av medfar og asking, men man kan gå på ganske mye hardere. En blanding mellom 45 grader og rett med veden, for å få ut i bunnen. Jeg mener planet ned mot bordet burde hugges først, siden denne kanten er svakere, slik at det ikke sprekker ut. Jeg syntes også det var best å hogge seg helt ferdig i et plan før man begynte på neste. Da kan man hogge fulle raster og det blir lettere å få ut veden.

Når man skal hogge rett er spørsmålet hvor nært man tørr å gå bordet før kløyven. På det andre forsøket hadde jeg ingen sikkerhetsmargin på sidene, men startet kløyven fra enden rundt en kvart tomme ut fra bordet. Dette var litt optimistisk og det ble merker etter kløyven i bordet. Neste gang kommer jeg til å hugge rett i geita til bordet, men sette igjen litt inn mot kløyven. Andreemnet tror jeg trygt kan hogges som i dette forsøket.

Siv Holmin hjalp meg med selve kløyvingen i det andre forsøket. Når man starter kløyven fra enden virker begynnelsen å være veldig viktig. Det blir vanskelig om den må rettes opp. I det andre forsøket begynte kløyven veldig dårlig. Jeg startet den for nært bordet og passet ikke godt nok på avstanden. Kløyven ble i tillegg styrt ned i bordet av en kvist som var noen centimeter inn i emnet. I tillegg burde jeg sett at fibrene i andreemnet svingte ned i bordet på midten av stokken.

Jeg har en vei å gå med å forstå denne typen kløyving. Slik jeg ser det er det i hovedsak tre store elementer som spiller inn på kløyven. Retningen på fibrene, siden kløyven på langs med stokken vil forsøke å styre etter disse. Hvor margen ligger, siden kløyven sideveis vil forsøke å styre etter vridningen i veden, langs med åringene ned mot bordet. Eventuelle kvister, siden de kan rote til de to overnevnte. Et poeng er at det trolig er tryggere om halvkløyvingen har litt kuv ut, slik at fibrene ikke styrer inn på midten av bordet. Det kan askes sideveis inn hvor det skal kløyves for å gjøre bredden på kløyven så liten som mulig. Uansett kan nok de fleste problemene unngås med god  sikkerhetsmargin.

Andreemnet som kommer ut av en slik kløyving vil ha ren kantved og skal dermed sprekke lite. Den vil også være av veden som var lengst ute i tverrsnittet på et stort tre, altså der moment-kreftene i stammene var størst, økende ned mot rota. Det er lett å tenke seg at dette gir gode egenskaper til de smekre åsene og sperrebindene i stavkirken.

Når vi har undersøkt Haltdalen Stavkirke på Sverresborg, som er forbilde for stavkirken vi bygger, har det sett ut som deler av sperrebindene har kommet fra langt ute i tverrsnittet på større trær. Vi har studert dette på oppfordring fra Roald Renmælmo som tidligere har sett slike åser, blant annet i middelalderkirken på Værnes.

Akkurat hvor mange slike emner det er i Haltdalen Stavkirke, og hvor de er; oversperrer, undersperrer, hjelpesperrer, hanebjelker, åser, mønsåser, nagler, spon, ramtre, gavelsperrer eller tverrstavliner vet vi ikke ennå. Vi vet heller ikke hvordan disse i så fall er kløyvd ut. Metoden over er bare en hypotese. Et faktum er derimot at det er veldig mange flere bord enn åser og sperrebind i kirken, så det ville være rart om man ikke utnyttet baken til noen få, fine stokker.

Jeg tenker uansett det er usannsynlig at det bare har vært en metode, siden hver stokk er så forskjellig. Til syvende og sist kan man argumentere fra at de i middelalderen sparte, til at de var effektive og hadde mange store fantastiske trær. Hvem vet. Det eneste vi vet er det vi ser i originaldelene på Sverresborg, og nå vet i hvert fall jeg om en del nye ting jeg skal undersøke neste gang jeg er der.

Rotkne til årestua på Trondarnes

Foto: Sør-Troms Museum

Sør-Troms museum bygger en middelaldergård på Trondarnes i Harstad, kalt allmenningr som betyr felles møteplass. Dette er en gård som skal brukes til formidling av livet og folket som levde i middelalderen. Det skal settes opp 5 bygg på gården. Det første bygget vi bygger er ei årestue. Deretter skal det bygges en stavkirke, ei smie, fjøs og stabbur. Naustet på Stangnes (Senja) er modell for bærekonstruksjonen på dette bygget. Til skråavstiving av årestua har vi valgt å bruke rotkne i overgangen stav-samhald.

På jakt etter rotkne

Eirik Nicolaisen ble henta inn som veileder for uttak av rotkne. Han var tidligere student ved HIST Teknisk Bygningsvern og har skrevet en bachloroppgave om tradisjonell bruk av rotkne i eldre bygninger.
Han laget en verktøyliste over verktøy som man må ha med seg i skogen.
– kvass øks
– spisspade
– tau
– øks du ikke er redd for å ødelegge/ hakke
– øks som du i hvert fall ikke er redd for å ødelegge

Denne furua står på stein og sandmark. Foto: Roald Renmælmo

Vi brukte Arne Pedersen, i Aursfjord i Malangen, som kjentmann. Arne kunne fortelle mye om hvor det var de beste mulighetene for å hente ut emner. Rotknea som vi skal bruke skal være av furu. Det vi ser etter er små furu som har vokst sent. Det er en fordel om furua står på berg med lite jord oppå. Da stikker ikke rota så dypt ned i bakken, og det er større sjanse for at rota går ut i 90 grader fra stammen. Når furua vi skal bruke er funnet, graver vi rundt furua slik at vi kan se rotsystemet. Nå kan vi se hvilken rot vi vil bruke til rotkne. Kapping av røtter kan være en tøff jobb. Det er mange røtter man ikke kan se under bakken. Det er lurt å bruke en øks som tåler litt småstein og grus. Når alle røttene er kappet kan vi hjelpe til med et tau og rotvelte treet.

 

 

Når treet er veltet kan vi bestemme oss for hva som er det beste emnet. Dersom man er heldig, kan man få to rotkne av et tre som er felt. Men det er sjeldent, fordi da må emnene stå 180 grader ovenfor hverandre. Vi skulle ha totalt 6 rotkne. Vi måtte da felle 6 trær. Emnene ble hugget til på overmål for frakt til kjørevei for videre transport til verkstedet. På verkstedet ble emnene justert på dimensjon for å passe inn i bygget.

Montering

Vi brukte stropper for å holde rotknea til staven når vi arbeidde med merking og tilpasning. Vi meddrog og tilpassa rotkneet til stav/sammhald. Rotkneet ble festa både i stav og samhald. Til dette brukte vi 1″ trenagler av furu. Det ble brukt 1″ navar til å bore hull for naglene. Naglene ble så kløyvd ut av rettvokst alved av rotstokken på furu. Emna ble spikka til koniske med firkanta tverrsnitt med brekte kanter.

Felling av rotkne til stav og samhald. Foto: Thor Larssen

Rotknea sin funksjon i bygget er å stive av konstruksjonen. En annen måte å stive av et bygg på er å bruke skråband. Det er en enklere arbeidsprosess å lage emne til skråband, men ulempen med skråband er at den vil ta mer plass i rommet. Derfor ble det valgt rotkne.

 

Sponkløyving til Sødra Råda med Børje Samuelsson

Den uken vi var sammen med gjengen som jobber med Sødra Råda prosjektet fikk vi muligheten til å bli kjent med og se hvordan Børje Samuelsson jobber med å produsere takspon «kirkespon» i furu. Vi jobbet ikke sammen med han, men prøvde noen arbeidsoperasjoner i å produsere spon under hans veiledning. Han er svært kunnskapsrik og har laget mange spon og har mye erfaring. Hantverkslaboratoriet i Sverige har laget flere videoer med ham, hvor han forteller og viser produksjon og snakker om materialkvalitet på spon.

Det finnes flere intervjuer med Børje på hantverkslaboratoriet:

https://www.youtube.com/channel/UCISZUm8lwGl1e0I1kmgMaMw

Det som Børje ikke hadde fordypet seg i var verktøyene som kunne vært brukt i middelalderen til denne produksjonen, hans verktøykasse var helt moderne i våre øyne.

Det er jo litt synd da resten av gjengen hadde mye forskjellige økser som er datert middelalder, og det er jo litt av poenget med prosjektet å jobbe med de verktøyene man tror kunne vært brukt. Klikk på bildene under for å opne som billedgalleri med undertekst.

IMG_7245
Han viste også hvordan han lagde stikker, men det var ikke til kirken
IMG_7183
Vi besøkte Grävbeks kyrka og klokketårn der studerte vi takonstuksjon og takspon hvor Børje kunne vise spikring med og uten forboring, innfestning under produksjonen, materialkvalitet, og mye mer…….
IMG_7147
Gammel eikespon
IMG_7145
En liten godbit til slutt;  vindski som er lagd av et emne, marg ut