Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon

Dagane 21-23. januar leidde eg eit felles kurs for læringsarenaene på Stiklestad og Sør-Troms museum. Temaet var kløyving av tømmer til drombegangen til Gjesteloftet, og staden var tømrarhallen på Stiklestad. Studentane har tidlegare vore gjennom kurs i kløyving av tømmer som ei innføring i faget materialforståelse og tradisjonell bearbeiding som var den andre samlinga for studentane etter oppstart på studiet. Då fekk dei ei innføring i grunnleggande prinsipp i kløyving slik eg har lært det i tradisjonen etter Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Vi har også arbeidd med kløyving i samband med kurset i kløyving og hogging av takbord til restaureringa av Raulandsloftet på Norsk Folkemuseum. Her arbeidde vi også i hovudsak med arbeidsmåten som er i tradisjon etter Konrad Stenvold. Eg var så heldig at eg fekk høve til å kløyve saman med Konrad ei rekke gongar og fekk såleis lære meg både å kløyve etter margen for å få to emne av kvar stokk, og også å kløyve stokkar til 4 emne, to på kvar side av margen. Dette har eg ikkje tidlegare gjort med studentane og kurset på Stiklestad var eit godt høve til å gå gjennom dette.

Når eg var med Konrad på slik kløyving så var han open for at ein kunne gjere det på ulike måtar. Utgangspunktet til Konrad var å styre kløyvinga ved å aske stokken både for kløyvinga etter margen og for kløyvinga på sida av margen. Ein kan velje om ein kløyver etter margen fyrst og så kløyver dei to halvkløyvingane i to etterpå, eller kløyver av bakane fyrst og kløyver etter margen til slutt. Det er fordelar og ulemper med begge måtane. Det er lettare å få emna til å ligge støtt når ein kløyver av bakane fyrst. Kløyvinga går også lettare på denne måten. Ulempa er at ein risikerer at kan ødelegge eitt, eller begge fyrsteborda om det viser seg å vere gankvist, vindope, eller andre feil i margen på emnet. Om ein kløyver etter margen fyrst så kan ein hogge seg inn til god ved og såleis sikre seg å få brukbare bord likevel.

Med denne kløyvemetoden blir det mykje arbeid med asking, 3 askespor på kvar side av stokken. Då er det avgjerande å øve på ein god og sikker arbeidsteknikk. Her askar Henrik opp for kløyving av den eine baken på sida.

Stokk som er merka opp for kløyving av to bakar og to fyrstebord. Sjå oppmerking i rotenden der det er merka av kor mykje vi reknar med å hogge bort i samband med reinhogging av borda. For å ha litt å gå på har vi merka dei to fyrsteborda som 2″ tjukke. Ferdighogd skal dei vere ca 5/4″ – 6/4″. Foto: Roald Renmælmo
Her er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald Renmælmo
Her er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald Renmælmo
Når ein kløyver på denne måten så er arbeidet med å kløyve midtplanken etter margen vesentleg lettare enn om bakane ikkje er kløyvd av fyrst. Det skal mykje mindre krefter til for å få kløyvd planken etter margen. Det er viktig å vere klar over at det er stor risiko for at kløyven kan spore ut i sida og skade eitt av borda. Det er her det er kortast veg frå margen og ut. Ein må derfor aske godt på begge sider og hakke veldig nøye og forsiktig på begge sider før ein tek til med å slå inn kilar i stokken.

Midtplanken er kløyvd til to bord. Denne stokken hadde litt urolig marg og gankvist så kløyven kunne vore betre. Det er likevel ikkje verre enn at det blir to fine sutaksbord av denne stokken. Av bakane blir det også nokre emne til veggtiler til drombegangen til gjesteloftet. Foto: Roald Renmælmo
Midtplanken er kløyvd til to bord. Denne stokken hadde litt urolig marg og gankvist så kløyven kunne vore betre. Det er likevel ikkje verre enn at det blir to fine sutaksbord av denne stokken. Av bakane blir det også nokre emne til veggtiler til drombegangen til gjesteloftet. Foto: Roald Renmælmo
Kai har tidlegare posta på bloggen om korleis han kløyvde stokk etter metoden som eg har lært av Nils Nilsen Anti i Karasjok. Dette er ein metode der ein kløyver frå rotenden av stokken og følgjer fibrane i motsetning til metoden til Konrad Stenvold der ein styrer kløyven med asking og brukar margstrålane i stokken til å styre kløyven inn til margen. Metoden til Nils Anti er rask og effektiv til kløyving av korte emne, men er meir risikabel når ein skal kløyve lange emne. Eg har tidlegare prøvd ut å kombinere desse to arbeidsmåtane ved å kløyve kortare emne av baken av halvkløyvingar som vart kløyvd med asking etter margen. På kurset på Stiklestad prøvde eg ut å kløyve ut kortare emne av baken før eg kløyvde etter margen. Slik fekk eg kombinert arbeidsmåtane eg har lært av Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti.

Desse arbeidsmåtane er basert på tradisjon etter Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti og viser at det er mogleg å kombinere desse to. Når borda er ferdig hogd vil det truleg vere vanskeleg å finne spor som kan peike tilbake på arbeidsmåten, men det kan vere verdt å ha det i tankane når vi undersøkjer eldre bygningar med kløyvd material. Dei to fyrsteborda frå kløyvinga mi vil truleg ende opp med tilsvarande spor som sutaksbordet som det er skrive om frå Hustad kyrkje? Vi kan ikkje utelukke at arbeidsmåten som eg har vist her kan ha vore nytta til kløyving av bordet frå Hustad.

Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk

kløyve forsøk etter Nils Nilsen Anti på Stiklestad januar 2017

21 -23 januar hadde vi Roald Renmælmo på besøk på Stiklestad i den sammenheng at vi hadde fått hugd tømmer og skulle sette i gang med byggingen av Drombegangen til gjesteloftet. Se bloggposten om drombe.

All materialen vi skal bruke skal bearbeides med øks enten det er rying fra rundstokk ned til trapesformet syllstokker, raft, sperrer eller vi skal kløyve ut og få bord til veggtiler, sutak eller gulv. Det var nettopp kløyvingen vi skulle forske litt på denne gangen . Roald presenterte flere måter på kløyving og henviste til flere tradisjonsbærere som han hadde vært sammen med og gjort dette. Han prøvde også  ut flere metoder som han mente kunne fungere, men hadde ingen tradisjon eller tradisjonsbærer å vise til. Jeg prøvde meg på en kløyvemetode etter Nils Nilsen Anti fra Karasjok, han kløyvde emner til sleder og pulker, relativt korte emner.

Jeg skulle lage veggtiler på ca 160cm lengde, så det var et kort emne altså.

img_6792
kilene blir hugget ut i tørr furu

Jeg startet med å barke stokken for lettere å kunne snorslå den. Jeg loddet den opp i marg, kuv opp, asket endeveden slik at kilen jeg brukte entret der jeg ville.

img_6802
Jeg asket tverrveden før jeg slo inn kilene
img_6804
Kilene ble slått inn med en treklubbe

Slo så inn en stor kile av tørr furu ca 15”*3”*2” fra begge endene, jeg valgte å ikke styre sprekken. Midt på stokken satte jeg inn to mindre kiler av bjørk en på hver side, over og under, for å få den til å kløyve helt.

Den kløyvde lett, men med litt vridning som jeg i neste omgang rettet opp med loddfjøla, snorslo den og glepphugde den i lodd, markerte tykkelsen jeg ville ha på veggtilen, loddet og snorslo den.

img_6833
Kløyvjern ble slått inn (dette er Roalds stokk)

Nå brukte jeg et kløyvjern i begge endene før jeg satte i kiler , nå ville jeg styre kløyven litt da jeg visste at det var litt vridning i stokken og jeg ville ha en gitt tykkelse på veggtilene. Jeg ”hakket ” langs sot linja jeg hadde slått for å få kløyven til å følge linja, så drev jeg etter kilene i endeveden. Når dette var gjort på begge halvkløyvingene, hadde jeg 2 bord og to baker alle disse hugget jeg til 1,5” material og fikk dermed 4 veggtiler av en stokk . så dette lille forsøket alene bestrider Anders Sandviks påstand om at man kun kan få 2 bord ut av en stokk ved kløyving. (Om bord og plankehugging før vannsagens tid, og litt om hvad de gamle brukte skogen til. 1931)img_6851

Vertøy: trekiler store og små, Øks, Treklubbe, haldhake, Sotsnor, loddefjøl, kniv, arbeidsbukker (lødøse 1400- talls).

img_6847
Legg merke til arbeidsbukkene oppe i venstre hjørne

Hvordan kløyvde man suborda på Hustad kirke?

I forbindelse med arbeidet med drombegang til gjesteloftet på Stiklastadir prøver jeg å finne lokale spor etter måter de har kløyvd tømmer på i middelalderen i Trøndelag.

På loftet i Hustad kirke (byggeår 1150) ligger det en stabel med subord. Disse er riktig nok ikke datert, men man kan anta at dette er orginale subord fra middelalderen. Det er ikke spor etter verken oppgangssag eller handsaging på bordene. Takstoler i kor er datert hogd 1162/63. (Middelalder i stein, Øystein Ekroll, 2000)

Subord fra Hustad kirke
Subord fra Hustad kirke
Det er margnære bord uten noen direkte spor etter kløyving.
Det er margnære bord uten noen direkte spor etter kløyving.

Jeg kan ikke se direkte kløyvespor på suborda på hustad kirke. I og med at borda er så margnære har jeg vanskelig for å tro at disse er kløyvd på samme måte som jeg har lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin fra Målselv.

I den tradisjonen lages det et ”aske spor” som er et v/spor som hogges inn etter snor slått oppmerking i stokkens lengde, det hogges i en dybde tilsvarende yteveden i stokken. Spor etter asking kan man se da du enten ser rester etter ”v/spor” eller at yteveden er hogd bort i forbindelse med justering av bredden.

En alternativ tilnærming til kløving av tømmer er å bruke jernkiler eller økser som man slår på med klubbe. Forsøk på rekonstruksjon av denne metoden er presentert i en artikkel av Anders Sandvig i 1931 (Anders Sandvig, Om bord og plankehugging før vandsagens tid, 1931) Her foreslår han at det kan ha vore brukt såkalte bleggøkser til arbeidet med kløving av tømmer.  Jeg mener på det grunnlaget at det kan vere brukt bleggøks og kiler ved Hustad kirke.

Liten bleggøks av jern, jfr. T. Dannevig-Hauge: Blesterbruk og myrjern, fig. 83 d., Største lengde 15,9 cm, høyde over eggen 5,2 cm.
Liten bleggøks av jern, jfr. T. Dannevig-Hauge: Blesterbruk og myrjern, fig. 83 d., Største lengde 15,9 cm, høyde over eggen 5,2 cm. Funnet i hagen på et bureisningsbruk av gården Skaverene (g.nr. 78, br.nr 4), Norde Osen s., Åmot pgd., Hedmark.

Subordet fra Hustad kirke som vi har i forvaring på Stiklestad er det i det hele tatt ikke spor etter at handverkeren som har kløyv bordet, har bommet med øksa under hakkingen, da yteveden er helt uten spor etter økse hugg. Dette er noe som er vanskelig å klare under kløyving på måten fra Målselv, da man bruker en forholdsvis tung øks og slår hardt når man hakker seg inn i stammen mot margen. Det vi nå skal forsøke oss på er å klyve med Bleggøks og kiler. Da legger man stokken opp på vanlig måte med kuven opp, barker og snorslår hele stokken i forhold til margen, snur stokken og gjør det samme på motsatt side.

Setter eggen på bleggøksa på sotmerket og slår på bleggøksa med klubbe, flytter egglengden frem og slår øksa inn i stokken. Dette gjøres flere ganger frem og tilbake til man får begynt å sette hardvedkiler i kløyven.

Etter hvert som man strammer til kilene hugger man av fibrer og slår videre med bleggøks og klubbe. Dette skal nå testes, så får jeg komme med en oppfølgende bloggpost med erfaringer og resultat ved en senere annledning.

Skjelterproduksjon til årestue

På Trondenes i Harstad bygges det av Sør-Troms Museum en middelaldergård. Til denne gården er en årestue under oppføring. Arbeidet er godt i gang, men mye arbeid gjenstår. Kløving og hogging av skjelter er noe av dette arbeidet som jeg utfører hjemme på gården hvor jeg bor. I dette blogginnlegget skal jeg beskrive arbeidsmåten. Det er snakk om kløyving i tradisjon etter Konrad Stenvold, og glepphugging lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin. Dette er tema som det tidligere er skrevet om og her vil jeg fokusere på hvordan jeg har valgt å organisere dette arbeidet, når jeg skal utføre det som et betalt oppdrag.

Først vil jeg gi en enkel beskrivelse av hva skjelter er. Ordet skjelter, slik jeg har forstått det, viser både til en byggeskikk og til en bygningskomponent. Byggeskikken omhandler en type vegg som kan brukes i stavbygg, eller i en stavbygd del av et bygg. Veggen består av flere vertikalt orienterte elementer av tre, hvor hvert enkelt element kalles for et skjelter. Denne typen vegg skiller seg fra en vegg med vanlig kledning fordi det bare er skjeltrene som utgjør veggtykkelsen, og fordi de som regel står i spor i konstruksjonen. Skjeltrene står ofte lett, kant i kant og blir derfor brukt der det kan være både luftig og kaldt. De har også den fordelen at enkelte skjelter kan tas ut for å gjøre veggen mer åpen og luftig, og slippe inn lys. Byggeskikken er derfor som regel brukt i naust, sjåer, inngangsparti og kornlåver hvor ting skulle oppbevares og tørkes. 

Argumentasjonen rundt bruk av skjelter til årestuen er ikke noe jeg skal ha et stort fokus på i dette innlegget. Hovedsakelig fordi jeg ikke har vært innblandet i den planleggingsprosessen. Allikevel klarer jeg ikke å utelate noen personlige refleksjoner. Jeg ser en stor likhet mellom nordnorske skjelter og veggtilene vi finner i stavkirker og bygg fra middelalderen rundt om i landet. Sistnevnte er som regel større på dimensjon, mer forseggjorte og står tett felt inn i hverandre, men prinsippet er veldig likt. Funksjonen blir også ulik i Harstad fordi årestuen skal ha torvvegger utenfor skjelteret, noe som vil veie opp for den dårligere isolasjonsevnen til skjelteret. Siden det skal være belegg for stavkonstruksjon med torvvegger, blir skjelter det eldste forbildet vi finner i regionen.

For meg blir utformingen av skjelteret det jeg føler jeg står mest ansvarlig for. I nyere tid har skjelter ofte blitt sagd, enten på oppgangssag eller med sagstillingssag, men tidligere har de blitt kløyvd med øks og kiler, for så å bearbeides med øks. Jeg mener kløyvd material får et helt eget utseende og har fått godkjenning fra Sør-Troms Museum til å lage skjeltrene på denne måten siden det blir en del av bygningen publikum kommer nær og kan ta på. Ifølge «Skjelter / døme frå ståande bygg» av Roald Renmælmo er gammel skjelter ofte rund på utsiden og kan være av flere typer lauvtre i tillegg til furu. Det er flere grunner til at jeg har valgt å hogge skjeltrene til en fast tykkelse, noe som gir de et trapesformet tverrsnitt. For det første blir de enklere å lagre i stabler, og senere transportere. For det andre blir de mye lettere å handtere fordi den våte, tunge geitveden som ligger ytterst i treet blir kraftig redusert. For det tredje tar ikke dette arbeidet lang tid, og uttrykket blir mer overens med utførelsen på resten av årestuen. For det fjerde synes jeg tilhugget skjelter er nærmere veggtilene fra middelalderen. Det er de to siste grunnen som gjorde at jeg også valgte å lage skjeltrene av furu.

Dimensjonen på skjelteret bestemmer skogen jeg hogger i. Siv Holmin har veiledet meg til at 5-7 tommer brede skjelter er de vanligste. Da er det fint å hogge de til 2 ⅛» tykkelse. Tommene jeg bruker er gamle, danske-norske tommer som er ca 2,615 centimeter. Siden bark og litt ved hugges bort, og trærne smalner av oppover bør de som skal brukes ha et brystmål på 7-8 tommer. Det vil si rundt 20 centimeter i diameter, i brysthøyde over bakken. Det er en skog med akkurat slike trær på gården hvor jeg bor, og skogen har stort behov for å tynnes. Det var selvfølgelig derfor det var så praktisk for meg å produsere akkurat skjeltrene til årestuen. Trærne jeg har felt så langt var 70-80 år gamle og skogen har vært lite drevet de siste 50-60 årene. Den står derfor veldig tett og i en slak skråning, og har strukket seg og vokst sakte siden den tetnet. Trærne har dermed liten tørrkvist, eller ingen kvist til høyt opp på stammen, og det er mange som er veldig rettvokst.

Problemstillingen min er hvordan jeg skal organisere produksjonen. Det vanlige ville være å felle trærne først, frakte dem til en arbeidsplass og så begynne arbeidet. Fordelen min er at jeg ikke trenger å tørke materialet før jeg bearbeider det. Snarere tvert imot. Fersk furu er som smør når jeg jobber med øks, og når jeg feller trærne på vinteren og bruker de før Mai bør jeg ikke få problemer med blåning. Jeg tror heller ikke veden fryser så lett, og i hvert fall tiner fortere mens den står på rot. Jeg har dermed muligheten til å felle ett og ett tre når jeg trenger det, og slipper mellomlagring. Dette skaper derimot nye utfordringer rundt transport. Jeg tenkte i utgangspunktet at det å frakte et og et tre ned til gården ville være en enkel sak. Jeg har en traktor og det går en skogsvei til hogststedet, men siden traktoren er gammel og veien dårlig prøvde jeg å slepe stokkene for hånd. Dette var både uhyre tungt og siden det var senhøst ble den første stokken fort tilgriset. Det var da jeg bestemte meg for å gjøre arbeidet i skogen.

Avtalen jeg har er at jeg skal prøve å produsere material til 4 skjelter som ett dagsverk på 8 timer og hvert skjelter skal være 1,7 meter langt. Det trengs rundt 200 skjelter til årestuen, men disse hugges først helt ferdig når de tilpasses inn i veggen. Vi bestemte derfor tidlig at jeg skal kløyve og hugge doble lengder av skjelter. Det er lettere å kløyve lengre stokker siden de ligger stødigere, og det sparer inn en del tid på rigging, merking og snorslåing. De blir også lettere å lagre og senere transportere. Jeg har derfor fort erfart at jeg kan spare inn tid på å kløyve lange emner, for så å dele dem opp i lengder på 3,4 meter, før jeg hugger til overflatene. Når Skjelteret er hugget til ferdig dimensjon ligger alt materiale jeg ikke trenger igjen på skogbunnen, eller i snøen, og de er ikke spesielt tunge. Jeg kan dermed enkelt bære et og et skjelter på skulderen ned til gården, og siden arbeidsplassen hele tiden flytter på seg trengs det lite opprydding.

Mens jeg tar pauser under arbeidet legger jeg meg opp en prioriteringsliste over de neste trærne som skal felles. Jeg ser etter de med relativt liten kvist, rundt tverrsnitt, som står tett, og velger gjerne et som i hvert fall er beint i ett plan opp til enten rundt 7,5 meter, eller i underkant av 11 meter. Etter at jeg tar bort den vanskelige veden nederst på stammen kan jeg få henholdsvis 2 og 3 doble emner, altså 8 og 12 skjelter. Disse er ofte flotte trær, men jeg prøver å plukke ut de som av en eller flere grunner er trær jeg ikke vil ta vare på. De kan ha en skadet topp, stå tett på et annet fint tre, eller skygge for et eller flere små, fine trær. Grunnen til at jeg vil hjelpe frem enkelte små trær er at siden de har vokst i skyggen har de ofte ingen, eller veldig korte små tørrkvister til langt opp på stammen. Dette er nok fordi de har strukket seg mot lyset og fort gitt opp grenene som kom for langt ned. Disse små grenene har så brukket av under vind eller snø. Hvis jeg klarer å åpne opp akkurat så mye at de små trærne får nok lys til å overleve, men kan støtte seg på andre trær og ikke deformeres under vind eller snø, håper jeg å fremme en «naturlig» kvisting. En gang kan det hentes ut fint material, med tynn og jevn kvistarmering. Ved kun å kviste på denne måten kan jeg være sikker på at det ikke finnes store kvister skjult under barken. Jeg skal prøve å rapportere inn hvordan det går, om 60 år.

Arbeidsprosessen min begynner meg at jeg sokker og feller en furu. Jeg ser på stammeformen og planlegger hvor mye jeg kan kløyve av gangen, og hvordan jeg best kan dele opp stammen til emner. Jeg kapper bort 50 centimeter til 1 meter nederst på stammen, fordi veden her er spesielt vanskelig å kløyve. Disse bitene har så langt blitt brukt til underlag for det videre arbeide, men nå som snøen er her kan det være jeg feller høyere opp og lar den nederste delen stå på rot fram til våren. Jeg legger så stammen på underlagene og snur den med kuven opp slik at kløyvelinjen både følger der jeg tror margen går, og sånn at jeg senere får hugget bort så mye kvist som mulig. Disse to ønskene er som regel forenelige.

Jeg kløyver så stokken. Det virker, pussig nok, som regel å ta 3-4 timer å kløyve 3,4 meter under greie forhold. Kløyver jeg 6,8 meter går det noe fortere per løpemeter, men kan fort bli litt tyngre. Jeg har så langt bare kløyvd 10,2 meter én gang. Her er det mye tid å hente inn på selve kløyvingen, siden man kan klare det på en dag, men jeg trenger nok mer erfaring før jeg klarer å tjene inn tid på organiseringen. Jeg klarte bare så vidt å flytte stammen med handmakt og det var vanskelig å stabilisere midten av stammen mens jeg arbeidet. Likevel var dette den første gangen jeg var nær ønsket hastighet med 4 skjelter på 8 timer.

Når det kommer til å hugge ferdig skjeltrene har jeg i dette prosjektet bare gjort det i lengder på 3,4 meter. Er halvkløyvingene lengre, deler jeg de opp før selve huggingen. Emnet vendes så mye under prosessen og det er nå mer kritisk å stabilisere midten. Derfor tror jeg det er lite tid å spare på lengre emner. Å hugge ferdig ett emne fra halvkløyving til skjelter virker så langt å ta fra 1 time og 15 minutter, til 2 timer. Det er stor forskjell fra et rotstokkemne til toppemne, men følelsen så langt er at dette er det mest forutsigbare steget i prosessen. Til slutt bærer jeg skjeltrene ned og får de i stabel.

Erfaringen jeg har gjort er at det å produsere 4 skjelter, slik jeg gjør, på 8 timer blir tett opp mot smerteterskelen for hva jeg klarer for øyeblikket. Ettertanken er at jeg nok burde hatt 1 time ekstra til felling og oppmerking av tømmer. Likevel tror jeg det er mulig, med mer erfaring å klare målet og samtidig jobbe i skogen. Snøen er lite i veien og gjør det lysere å jobbe, og man holder seg lett varm med arbeidet. Det går sikkert også om man feller og kjører frem flere trær av gangen, men ikke uten moderne hjelpemidler eller hest. Hvis vi sammenligner de to arbeidsmåtene, å utføre arbeidet i skogen, og å frakte tømmeret til et sted hvor arbeidet utføres er det flere faktorer som spiller inn på effektiviteten. For det første er det essensielt hvor nært man bor, eller kan bo skogen. For det andre er det viktig hvordan muligheter man har for frakt, og hvordan dette eventuelt påvirker tømmeret og det videre arbeidet. Om man vil arbeide med ferskt tømmer blir det fort et problem når det bare lønner seg å transportere store partier av gangen.

Konklusjonen min er ikke at det å utføre arbeidet i skogen er verken raskere eller bedre enn andre arbeidsformer. Jeg er fullt klar over at det å gruppere arbeidsprosesser som regel effektiviserer. Jeg prøver allikevel å utforske hvilke problemer som oppstår når vi blander gammelt håndverk med moderne arbeidsprosesser. Den enkleste måten jeg kan tenke meg å gjøre det på er å plassere meg selv i en mer selvhjulpen kontekst. En øks er selvfølgelig mye lettere å bære, enn et sagbruk, og dermed mener jeg grunnpremissene for hele prosessen like selvfølgelig er ulike. Jeg tror det er fort å overse motsetninger når vi arbeider i situasjoner vi har dårlige forutsetninger for å forstå. Kan vi isolere de bestanddelene av håndverkstradisjonen som passer oss best? Jeg synes i hvert fall det er interessant å få flere perspektiver på hvilke konsekvenser det eventuelt får for arbeidet.

Beitski på Stallen Heimtveiten -Norsk Folkemuseum

De gamle beitskiene er lagd av både halvklyvning og  kvartklyvning, som er felt helt inn i endeveden på kinnungane. Det ser ut som det er brukt tettvokste understandere av furutømmer til beitskiene.

Klyving av stokk til beitskier

Tilhogging av beitskie

Vi kunne bruke en av de gamle beitskiene,mens resten må lages. Denne beitskia skulle ikke være helt bein, men ha en liten bue for å passe inn i det gamle tømmeret. Dimensjonen er rundt 1 1/2″x 2″ ferdig hogd.

Kurs i materialforståelse og tradisjonell tilvirkning

Nokre av studentane og ein lærar framom ein rydd stokk og noko av verktøyet brukt på kurset i Målselv. Foto: Roald Renmælmo
Nokre av studentane og ein lærar framom ein rydd stokk og noko av verktøyet brukt på kurset i Målselv. Foto: Roald Renmælmo

Det nye kullet med studentar på Tradisjonelt bygghandverk og teknisk bygningsvern har gjennomført ei samlingsveke i Trondheim i faget dokumentasjon av handverk i veke 36. Den andre samlingsveka var i Målselv veke 39 i faget materialforståelse og tradisjonell tilvirkning. Her fekk studentane innføring i tømmerhogst, kløyving av tømmer, rying av tømmer, handsaging av bord og saging på ei vassdrive oppgangssag. I løpet av veka arbeidde studentane i grupper med å dokumentere  det dei lærte på dei ulike arbeidsstasjonane. Gruppene har tatt for seg kløyving av tømmer, handsaging av bord og saging på oppgangssag. Arbeidet som gruppene har levert inn vil vi presentere på bloggen.