Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand

Herand sag

På læringsarena Vestland er vi så privilegert at vi har tilgang til en av Norges få oppgangssager som fortsatt er i drift. Saga i Herand er eid av Mowi (tidligere Marine Harvest) og drives i dag av bygningsvernavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter. Herand sag het opprinnelig Tveiti sag og ligger ved utløpet av Herandselva i Ullensvang kommune.

Saga er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 1563. Fram til 1909 var Tveiti sag ei einblada oppgangssag. I 1909 overtok Herands Aktiesagbruk Tveitisaga og kjøpte inn sagutstyr fra en flerblada oppgangssag fra Ulvik. Samtidig ble det bygd ei mindre sirkelsag i saghuset. Lokal tradisjon antyder at et nytt saghus ble bygd i denne sammenhengen, men det er ikke bekreftet.

Herands aktiesagbruk ble nedlagt i 1957, men saga var i bruk fram til 1978. I 1986 ville daværende eier rive saga både fordi saghuset var i svært dårlig stand og tomta skulle brukes til å etablere et settefiskanlegg. Det er takket være fylkeskonservator Nils Georg Brekke og arkitekt Kjell Andresen, at saghuset ble reddet og fredet. Fylkeskonservatoren ville egentlig frede hele kulturmiljøet rundt, men på grunn av interessekonflikten med grunneier, ble forslaget redusert til et minimum for å gjøre det mulig å kombinere utbygging av settefiskanlegget med bevaring av oppgangssaga.

Arealet rund sagbruket er dessverre sterkt redusert, slik at tørking og lagring av skurlasten både er tungvint og tidskrevende og med dette svært ulønnsomt. Derfor står et eget lagerbygg i nærheten, høyt oppe på ønskelisten til sagmesteren. Dette for å effektivisere drifta og sikre lagringsforholda på materialen som blir produsert.

Hvorfor er det viktig at et freda sagbruk drevet av et museum skal være effektivt og lønnsomt? 

Lønnsomheten er en viktig faktor i driftsmodellen til Herandsag. Material som blir produsert er hovedsakelig tenkt til restaureringsoppdrag i både fartøy- og bygningsvern. Skal restaureringsprosjektene bruke mest mulig prosessuell autentisk framstilt material, er det helt avgjørende at bord fra oppgangssaga ikke blir en alt for sterkt fordyrende budsjettpost. Det er viktig at slik material blir brukt i restaureringsoppdrag.

For det andre er økonomisk tenkning også viktig kunnskap en sagmester skal beherske, ved siden av teknologisk forståelse og materialkunnskap. Denne helheten gjør driften av  Herand sag ganske så unik.

I 2019 ble ideen født, til å involvere studentene på studiet i tradisjonelt bygghåndverk til å bygge et lager. Først måtte man ta stilling til hvilken konstruksjon huset skulle ha. På Vestlandet er flere lagerbygg, og også sag-husene bygget som grindbygg.

Både Stekkasaga (øverst) og Grindsaga er eksempler på enbladete oppgangssager med et grindbygg som saghus

Bygningen til Herand sag er derimot en bindingsverkskonstruksjon. Dette kan ha sammenheng med at stordriften krevde et vasshjul med stor rotasjonshastighet og  mye kraftoverføring. Store vibrasjoner fra et hurtiggående Poncelet-hjul må tas opp i en stabil konstruksjon. Bindingsverket er her mer egnet en den lette grindbyggkonstruksjonen.

Et Poncelet-hjul med forholdsvis liten diameter overfører mye rotasjons-kraft til saga, men også mye vibrasjon til saghuset

Det ble raskt avgjort at vi skal kopiere byggemåten fra saghuset, og en enkel skisse og kappliste ble raskt laget. Originaldelene i saghuset er tilvirket med øks, men vi bestemte oss for å bruke oppgangssaga til å skjære all nødvendig material. Våren 2019 jobbet så 5 studenter, sammen med veileder Trond Oalann, en uke på oppgangssagen med skjæring av material til lagerbygget.

Fordelen med en flerbladet sag er at stokkene blir rett dimensjonert pluss at sidebordene blir skjært, og alt dette i ett operasjon.
Størrelsen av sagramma gir noen begrensninger, da er det av og til nødvendig med litt tilpassing av stokken

I fortsettelsen skal jeg skrive mer om dokumentasjonen av det gamle saghuset og om mål- og merketeknikker vi brukte til bygging av det nye lageret. Følg med på bloggen for oppdatering om prosjektet.

Kledning

Vått, mildt og vindfullt klima. 

På vestlandet er ein kjent med vått og vindfullt klima.  Dette har det vore teke omsyn til gjennom tidene ved oppsetting av hus. Som oftast er eine endeveggen orientert mot den dominerande værretninga, og gavlveggen er ein del av ei sval/ skåle eller eit skot. Svala beskyttar tømmeret til huset, og blir å sjå på som ein slitedel. Ein kjem då unna med å kle den minste veggen til huset. Ein ser og at tuna er orientert i rekke slik at husa “tek av” for kvarandre. 

Sangarstemne i rekketunet. Romsdalsmuseets fotoarkiv.

 Hammervollstua frå Eidsvåg i Langfjorden er eit langt todelt hus. Eine delen er ei alderdommeleg årestue med eldstad midt på golvet og ljore i taket. Den andre delen er ei tømmerstue bygd 1822 med gang, kove og kammers. Eldstaden er ein peis i eine hjørnet med skorsteinspipe. I kvar ende på huset er det skåler/ skot.

Teikningar frå Romsdalsmuseets arkiv.
Familien Hammervoll. Romsdalsmuseets fotoarkiv

Huset blei flytta til Romsdalsmuseet i 1927/28. Seinare blei både løa og stabburet flytta, og dannar i dag eit firkanttun, der langveggen på stua er vervegg mot vest! Nesten alt av vind med regn kjem frå vest- sørvest. Tømmeret rekk nesten aldri å tørke opp i mellom regnbygene, så museet har sett seg nøydd til å kle opp veggen for å ta vare på det originale tømmeret. 

Vått tømmer i veggen.

Å kle eit museumshus som aldri har hatt kledning byr på ein del spørsmål. Kva er tidsriktig, korleis er vindusomramming, materialvalg, overflate, profilar etc.? 

Det blei sett på ein del eldre originale hus i Romsdalregionen for å ha som grunnlag til eit val. Ståande tømmermannspanel i furu med bredder etter stokken med høvla overflater og profil i sida på påbordet går igjen på tidstypisk 1850 stil. 

Kledningsprofil frå Vorpeneset, Langfjorden

Det blei fellt nokre furutre på museumsområdet, og dei blei saga til ukanta tomsbord og la dei på granstrø til tørking ein luftig stad. Etter tørk blei kantane skore rein for geitved, og margsida som er yttersida høvla med okshøvel. Deretter blei borda sett i skottbenken, https://skottbenk.com/category/geografisk-plassering/noreg/more-og-romsdal-noreg/fraena/ kopi av Lømyrbenken som var ordna i anledninga ,og retta med skottoksen, og tilslutt blei det profilert ein kvartstaff med kant.  

Før arbeidet på veggen starta blei det satt opp eit stillas eit stykke frå veggen med presenning over frå takskjegget for å kunne arbeide nokonlunde tørt og få sleppe å få ufsedråpen i nakken. 

Retting og lekting

Veggen er lekta med noko oppretting. Lektene er skore ut av ein plank til 2×5/4 toms i rein alved. 5 kvart dannar god lufting bak kledninga og for tømmeret. Underliggerane ved skilleveggsnover, dør og vindu var dei første borda som blei montert. Så var det å leite fram og sortere passelege breidder og få det til å gå opp i dei ulike felta med både underliggar og påbord, og ta hensyn til rot og topp. Innfestinga er  Mustad 4 toms svart bygningsspikar, ein midt i underliggaren, og to i påbordet i kvar lekte. 

Innfesting med svartspikar. Spora etter sirkelsaga er vanskeleg å høvle vekk nære kvisten.

Det ferdige kledde huset framstår med eit anna uttrykk enn tidlegare, men ein kan tru at stilen som er valgt med alfuru som skal stå ubehandla og bli vergrå peikar imot noko som kan opplevast som tidsriktig.  Og ikkje minst med desse milde og våte vintrane er det godt for tømmeret å få god lufting og tørke opp. 

Huset ferdig kledd
Dei ulike bredden på borda skapar liv i veggen.


Om ikkje anna er nemnt er foto/ film ved forfattar.

Kjelder: -Bjørn Austigard
-Lokale bygg
-Romsdalsmuseets fotoarkiv

Drombe på Stiklastadir, endelig ferdig og i bruk.

I 2016 skrev kollega på Stiklestad Nasjonale Kultursenter Kai Johansen på denne bloggen om Drombegang på gjesteloftet Stiklastadir. Dromben, eller drumben som det også skrives, blant annet i kilder fra Valle, stod ferdig nå i juni til sesongåpning, og jeg tenkte å skrive en kort oppsummering av sluttspurten og vise noen bilder av resultatet, med særlig vekt på taket.

Det tok litt tid fra de første skissene jeg tegnet i november 2015:

Men når jeg nå hentet de fram igjen, så ser jeg at resultatet har blitt nokså likt de ideene vi hadde etter en del undersøkelser og planlegging som Kai skrev en del om i sitt innlegg.

En forskjell er at vi valgte å lukke den mer enn opprinnelig tenkt. Veggtilene går helt opp i stavlina, og det er kun glugger i veggen. Dette gjorde vi først og fremst for å skjerme mer mot snø og regn, da det blåser nokså godt mellom husene her oppe på bakken. Vi valgte også å stø den på midten med to staver under svillene, da vi så at 8 meter uten understøtting nok var i lengste laget. Vi hadde opprinnelig også tenkt å unngå å forankre dromben direkte i loftet, men la den stå på egne staver inne ved loftet. Dette gikk vi bort fra og den er nå felt inn i nova og novarma på loftet. Novarma ble forsterket med en stav under ned til svill på sval i første etasje.

IMG_7066.jpg

Omtrent halvparten av materialene til dromben er bearbeidet for hand fra rund stokk, enten gjennom kløyving, som veggtiler og takbord, eller hogd til fasong, som syll, staver og mønekjøl.

Både Kai Johansen og Roald Renmælmo har skrevet om kløyving og kløyveforsøk vi gjorde i forbindelse med dette i egne innlegg:

Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk

Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon

 

Over er noe av prosessen med å hogge mønekjølen. Den er hogd av ett emne, 8 meter lang. Og den passet på taket til slutt 🙂

IMG_7043.jpg

Takkonstruksjonen på dromben er inspirert av takkonstruksjoner fra stavkirker, særlig Haltdalen. Sutaket er bord formet og medratt til hverandre, og skjøtet med en skrå skåring med dreneringsrenne i. Taket ble bygget flatt på en rigg som tilsvarte sperrene i drumben, og så demontert og flyttet ut.

IMG_6396.jpg
Et takbord medras til det under.

IMG_7032.jpg
Sperrene på plass, nå mangler bare taket. For å å få litt mer stabilitet valgte vi å lage annenhver sperre med ei saksesperre i.

IMG_7039.jpg
Taket legges. Vi valgte å spikre taket med 4″ smidd spiker, mest fordi vi syntes trenagler ville være litt brutalt i de nokså tynne sperrene.

 

Takbordene bestod både av kløyvde og sagde bord. Her merket vi oss at de kløyvde bordene nok var noe mer stabile i formen, men det var ikke uten unntak. En del både kløyvd og sagd material var såpass tvinnet at det var tilnærmet uråd å bruke.

 

IMG_7060.jpg
Den fremste sperra har et rotkne festet foran som en sperre og «portal» Dette for å stive av dromben sideveis her, samtidig som vi får god høyde i inngangen. Det er hogd dørfals i søylene i portalen, i tilfelle vi skulle få lyst til å bygge flere middelalderdører.

Golvet har skjøt midt i dromben, og består av halvkløyvinger. Noen ble litt for granne, og må skiftes. Ellers ble det et stødig golv.

 

IMG_1102.jpg
Golvet tilpasses og legges

IMG_7013.jpg
Før

IMG_7072.jpg
Etter

Endelig er dromben på plass! Vi er ganske godt nøgde, og synes den ble et godt tilskudd til loftet, den vekker oppmerksomhet hos publikum og er god å formidle byggeteknikk og takkontruksjon med.  Og ikke minst gir den oss en unisversell, stilfull og stødig adkomst til loftet for alle.

IMG_7666.jpg

Litt om sagfiling

Etter tre dagar på Voss med sagfiling, ilag med Trond Oalann, Georgios Vie Sokorelis og med Aksel Weller som instruktør. Vil eg med dette dele nokre av momenta Aksel la vekt på.

Generelt

Generelt er det viktigare at toppen på tennene er retta av i 90° i forhold til bladet, enn at vikkinga er lik på begge sider. Om vikkinga ikkje er heilt eksakt lik på høgre og venstre side har det eigentleg kunn innverknad på plaseringa av bladet i sagsnittet. Om toppen/tannhøgta ikkje er heilt rett, skjer saga skeivt.

Alle avvik på til dømes tannhøgder, vikking og filing av tennene vil gjere at ikkje alle tennene arbeidar likt. Noko som fører til at det må leggast inn meir arbeid for å gjere den tiltenkte jobben. I mitt tilfelle saga eg ei lengd på ein meter i 2″ furuplank på 47 sekund på vindussamlinga vår på Voss (med tannforma me laga på Sverresborg). Nå etter filekurset er tida nede på 31 sekund, med same mann og sag med «progresiv» tanning (meir under «Langvedsag») i tilsvarande material. Ingen eksakt vitenskap, men kan vera til samanlikning.

For å få til eit godt resultat er det ei rekkefølge som kan væra verd å merke seg:

  • Slipe/bryne sidene (restaurering/fjerning av rust)
  • Rette av tannhøgda (viktig med 90°)
  • Tannbotn
  • Forme tennene
  • Vikke
  • Stryke av toppen (endå viktigare med 90°)
  • File tennene/eggen

Me nytta sverdfil til forming og filing av tennene, flatfil til retting av toppen/tannhøgda og  rundfil til tannbotnen på stokksag/svans (fekk ein liten demostrasjon på filing av stokksag). Tradisjonelt er det mykje nytta trekantfiler i Noreg. Aksel meinar det er viktig å læra seg å file ei og ei flate og å forstå kva ein gjere, før ein går på med trekantfil som filer to flater samtidig. Unøyartighet kan gi mykje større konsekvensar med trekantfil. Det er som med mykje anna: «øving gjer meister».

Legg merke til det som er merka grønt på skissene under: Det må rettast av så mykje at ein kjem under slitasjen. Slitasjen vil vera størst på ytterhjørnene som her er merka raudt. Ved filing vil vikkinga bli redusert, dette er ikkje noko problem den fyrste eller andre gangen ein filer.

Ein må vurdera kva material ein arbeider i: hard/mjuk, tørr/rå og om ein ynskjer fint/grovt snitt og/eller rask/sein sag. Her kjem val av vinklar og kor mykje tennene er vikka inn. Aksel nytta auga og følelsen (røyndsla) i val av vinklar. Han nytta og auga (med godt lys og forstørringsglas) i rettinga av toppen, vikkinga og filinga av tennene. Vinklane som er nemde under er mine målingar av filte sager.

Langvedsag

Tennene på ei langvedsag skal fungere som ein høvel. Heile breidda på kvar tann skal vera i arbeid.

s-c458-18030214521-e1520416579853.jpg
Skissa syner nokre av momenta som er viktig å huske på ved oppsett av ei langvedsag

Skissa under er frå midtfeltet på mi sag. Vikkinga er på 0,25mm. 5 mm mellom spissane og tannhøgda er på omlag 4 mm. Den har mindre aggressive tenner (rundt 88-89°) i starten, omlag 10 cm, før tennene få forma som vist på skissa. Den siste tredjedelen av bladlengda har noko meir aggressiv tanning (rundt 93°). Både framsida og baksida av tennene er filt rett over (indikert med 0°)

S-C458-18030214510
Skissa syner vinklane eg nytta på mi sag under kurset. 40 graderen er omtrentleg. Raud vinkel er med utgangspunkt i 90 grader ut frå bladet (horisontalt).

Kappsag

Tennene på ei kappsag skal skjæra over trefibrane på tvers.

Kappsag
Skissa syner nokre av momenta som er viktig å huske på ved oppsett av ei kappsag

Mi kappsag har måla som vist i skissa under over det heile. Vikkinga er på 0,2 mm. 4 mm mellom spissane og tannhøgd på omlag 3 mm. Slik vinkelen på baksida er nå (20°) passar den til hardare tre (hard bjørk). Vil nok file denne litt spissare om det er for furu. Vinkelen framme (76°) er ok, men kanskje litt agresiv. Ellers ok. Eg vil file ein gong til med desse måla, men utan å vikke, for å teste. Dette gir litt mindre vikk, og eg er spent på om saga endrar seg nevneverdig etter det.

Kappsag
Skissa syner vinklane eg nytta på mi sag under kurset. Raud vinkel er med utgangspunkt i 90 grader ut frå bladet (horisontalt).

Tankar

Som tidlegare nemnd, nytta ikkje Aksel vinklar eller mål når han filte. Eg tenkjer at om me skal skriva om dette, huska kva som er gjordt og tenkt for å forbetre, og for  kunne samanlikne, er me avhengige av å nytte tal.

«Ein time med filing kvar andre veke, tener ein inn att på presisjon og hurtighet». Aksel sitt krav til finish og nøyaktighet er noko å strekje seg etter.

Til slutt vil eg sei at dette ikkje har rot i norsk tradisjon, men er Aksel si erfaring rundt kva som fungerar, ispedd mi forståing og missforståing i eit forsøk på å skrive dette ned.

 

Snikring av vindauge med handverktøy

_P7C2730
Sven og Ivar har laga vindusrammer med veileder Atle Østrem. Han tok utgangspunkt i originale vindauge frå midten av 1700-talet på bryggen i Bergen. Foto: Henrik Jenssen

I tradisjonsfaglig fordypning har studentane samlingar med praktisk arbeid der dei får fordjupe seg i ulike spesialområde innan handverket. I førre veke var vi samla på Voss i snikkarverkstaden i lokala til Vestnorsk kulturakademi. Bygningsvernsenteret på Vestnorsk kulturakademi er også læringsarena for studentane som er knytt til Hordaland. Samlinga er den fyrste vi har lagt til denne læringsarenaen. Vi prøver å spreie samlingane slik at studentane får høve til å bli kjent med flest mogleg av læringsarenaene.

Tema for samlinga var snikring av vindauge med handverktøy og tradisjonelle arbeidsmåtar. På samlinga hadde vi med Thor-Aage Heiberg, Atle Østrem, Roald Renmælmo og Trond Oalann som veiledere. Thor-Aage underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i verktøy og vindauge frå Evjen i Melhus. Atle underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i vindauge frå midten av 1700-talet frå Bryggen i Bergen. Roald og Trond leidde sine grupper i å lage vindauge med utgangspunkt i dokumentert arbeidsmåte frå snikkaren Sjur Nesheim og gamle vindauge frå eit hus på Sunnmøre. Studentane starta opp med 2″ plank som vart delt opp i høvelege lengder til vindauget som kvar student skulle snikre. Vidare vart materialen splitta opp med breisaga, ei grindsaga med langt bredt blad med langvedtanning. Arbeidsmåten for dette er basert på dokumentert tradisjon etter snikkaren Sjur Nesheim frå Granvin. Vidare fekk dei grovsaga emna tørke over natt og vart høvla til rette, i vinkel og dimensjon neste dag.

Å snikre vindauge med handverktøy er ikkje nokon enkel oppgåve. Å snikre vindauge var frå gamalt av noko av dei meir avanserte innan snikkarfaget. Her skal ein felle saman ganske smekre emne med tapp og slitt og låse dei med nokre 5 mm tynne trenaglar. Rammer og sprosser må også kunne stå ute i ver og vind utan å få skadar for fort. Dei må tole fuktforandringar utan at samanføyingane vert svekka. Studentane fekk ei innføring i arbeidsmåtar og verktøy i dette arbeidet. Dei fekk også ei innføring i systematikken som er nødvendig for å få slikt arbeid til å flyte godt og få eit sikkert resultat. Det krev meir øving for å bli sikker i dette arbeidet og det håpar vi studentane får høve til i sitt arbeid på læringsarena i vårsemesteret.

Grindbygging

Om oppdraget

I desember  2015 fekk eg og Torgeir Leivdal i oppgåve å byggje eit grindbygg til ein kunde. Kunden var frå Sunnmøre og ville ha eit grindbygg slik han kjende dei. Bygget skulle bestå av to grinder med ei lengde på 4,2 meter og bredde på 2,8 meter. Utover dette fordelte vi 5 sperrepar. Vi nytta fotodokumentasjon av ymse bygg frå Sunnmøre som grunnlag for ulike val i konstruksjonen. Oppdraget gav oss høve til å eksperimentere med to problemstillingar i arbeidsprosessen.

1.  Kvar i bygginga høver plaseringa av skråbanda på innsida i bygget heime, før eller etter at bygget vert røyst?

2. Kvar i prosessen vert samanføyninga mellom raft og bete utførd, tømra i hop på bakken eller tømra i hop i «lufta»?

I dette innlegget beskriv eg arbeidsprossessen med bygget og kva løysningar vi valde.

FOTODOKUMENTASJON

I februar 2016 gjekk eg og Torgeir i skogen for å hogge emne til dei ulike delane.

Vi hogg:

4 stk stavar: Bjørk og Furu 8-10” rot. Lengde på 2,1 meter.

2 stk bete: Bjørk/furu 8-10” rot. Lengde på 3,2 meter. Mest mogleg kuv.

2 stk Raftstokkar: Furu 11” rot. lengde på 4,5 meter. Rettvokst, lite kvist.

8 stk Skråband:  Bjørk, Hockeykøllefasong.

10 stk sperrepar: Bjørk og Furu.

12 stk spikerslag: Bjørk.

Raft

Rett og tettvakse emne, lite kvist, nærast mogleg dimensjon, raftstokken vart rydd til 4,5″ tjukna.

Bete

Betane var av furu og bjørk. Desse rydde vi til 4,5”  tjukna. Vi plukka tre med eindel kuv.

Sperrer

Sperrene var i bjørk og furu. Vi plukka små understandera av furu og noko bjørk, nærast mogleg ferdig dimensjon.

Spikerslag

Bjørk. Her var det lengder og dimensjon som var viktig. Vi rydde ei side slett.

3

Skråband

Skråbanda vart plukka etter krok og dimensjon. Det var lett å finne bjørk med rotsleng i litt bratte skråningar, truleg har dei blitt pressa i fasong av snøen i frå ung alder av.

På større bygg er det ofte dobble skråband, men mindre utløer er det ofte enkle. Skråbanda  rydde vi meir etter fasongen. Det var utfordrande å halde desse krokete emna stødige under rying,ymse festemåtar vart prøvd. t.d: fleire haldahaker, å kile dei fast i eit spor. Jekkestroppa synest eg fungerte best. Det kunne vore intersannt å vite korleis detta vart gjort av ein handverkar på 1800 tallet.

Naglar

Dei var klyvd ut av nokre tørre vedkubbar av bjørk, spikka 8 kanta og med 8 kanta hovud.

Stav.

Vi nytta rotstokkar og andrestokkar. Det viktigaste var at vi hadde nok dimensjon til stavøyra. Vi merka opp halsen i rotenden. Rota la vi opp i klauen på stavane, viare rydde vi dei på 2 sider. Innsida og utsida rydde vi etter fasongen på staven.

Vi starta med å merke retninga og antatt djubde på stavøyra, 4″ bredde og lengde etter høgda på rafta og beten. På dei stavane som hadde ein del fasong i seg, nytta vi ei snor som referanselinje for å kontrollere at klauven kom  høveleg i senter. Til å ta ut veden i klauven, borra vi oss hol i botn og hogg oss gjennom med smaløks. For å justere flatene i veggane på klauven nytta vi ei stikkøks. (modell frå Osterøy, Hordaland.)

9

Vi rigga oss til på eit plant underlag, der la vi ut stavane og definerte lengda på bygget. Vi la stavane med “utsida” ned og felde rafta ned i stavane, motsatt av det eg har lærd frå kurs i grindbygging i Hordaland, der ein legg ut rafta først og tilpassar kvar enkelt stav i denne. Detta var framgangsmåten vi var mest usikre på.

Grindbygga er ofte bygd med eit “spenn”. Stavane sprikar utover nede i forhold til ei loddlinje. Vi bestemde oss for eit spenn på 2”, vi løfta toppen på staven 2” i forhold til underlaget. Så hogg vi ei flate på innsida av stavøyrene som no vart i vater, på denne flata skal rafta fellast mot. Rafta blir til slutt å kvile på staven og beten. Hakket vi får i staven fungerer som eit referansepunkt når vi skal byggje sjølve grinda, då har vi kontroll på kor underkant av rafta kjem og ikkje fell beten for langt ned i staven.

Viare tilpassa vi skråbanda som kjem i lengderetninga på bygget. Sia skråbanda svingar seg i alle retningar, vert skråbanda plassert slik dei høvde best mot stav og raft. Samtidig som vi fikk godt nok hald diagonalt. Vi tok hensyn til ei døropning. Skråbanda vart felt ned omlag halve sin dimensjonen i staven, omlag 1/4 vart tatt ut i skråbandet mot rafta. Rotslengen la vi opp på rafta, slik at vi fikk plass til 2 naglar. Nokon fordelar med desse ishockeykølleforma skråbanda av bjørk, er at dei tek mindre plass i rommet, bjørka er sterk, stiv og lett tilgjengeleg.

20

No når alle delane på langsida av bygget er felt samanhogg vi inn merking på kvar enkelt del med tappjarn og demonterte dei.

25

No byrja vi på sjølve grinda. Det er viktig at me bygger grinda med dei stavane som høyrer til på rett side. Bredda på bygget med 2” spenn på staven vart teikna opp på planet, slik hadde vi eit fast mål å bygge grindene etter. Viare merka vi på halsen i beten og djupna på klauen i staven.

26

Her er grinda låst fast i posisjon på golvet med haldhaker, medan vi tilpassa skråbanda.

I mange bygg på Sunnmøre er rafta tømra nedi beten, det var vår andre problemstilling. Det vert sagt at grindbygga vert bygd på bakken og at ein sjølv røyser seg med bygget. Vi var usikker på smanføyninga/laftet mellom raft og bete. Kåre Løvoll kallar samanføyninga  «hjartet» Eg usikker på  korleis ein kan få til eit godt laft mellom raft og bete utan å individuelt tilpasse kvar del. Vi gjorde denne tilpassinga etter at grindene var røyst, det fungerte greit.  img_9959

Her er eit bilete korleis samanføyninga ser ut inni.

Vi valde å vente med sperrehakka i rafta til bygget var røyst fordi vi ikkje ønskte ei konflikt mellom sperre og skråband. Vi teikna opp utvendig sperrevinkelen på eit plan i 1:1. Ut ifrå teikninga felte vi sperrene med halvved i kvarandre. Vi nytta “regelen” om 3/5 lengde mellom sperrehakket i raftene som lengde på sperrene.  Alle måla vart tatt i frå planet.

Røysinga

37

Bygget vart røyst på steinar, vi nytta litt tid på å ta ut lengdene på stavane sidan kvar stav har ulik lengde. Vi målte oss ut med rettholt og vater og noterte høgdeforskjellen. Vi veit høgda på rafta og målte oss ned i frå botn på samanføyninga mellom raft og bete, og kappa stavane der etter. Etter dette gikk røysinga ganske kjapt.

40

Vi skora av grindene med bord som var spikra i grinda og støtta seg på bakken.

48

Avtalen var at byggverket skulle levereast som rein konstruksjon med tro og spikerslag. Oppdragsgivar syte for tekking og kledning sjølv.

 

Verkty

Ryarøks frå Valldal, Nordal Kommune. smidd av Øystein Myhre.

Novøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.

Sjeggøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.

Haldhaker

Slagjarn 5/4″

Stikkøks modell frå Osterøy, Hordaland.

Treklubbe

Stikkpassar

Vater

Snor

Storku/grindarive Modell frå Løvika, Tresfjord.

Sag

Motorsag

5/4″ Navar

Kniv

Pjål

Mokkert

 

Meir systematisk og målbar granskning av eldre grindbygg, kombinert med fokus på verktybruk, verktyspor og eksperimentering i hop med andre hadde vore kjekt.

Peter Brennvik

%d bloggarar likar dette: