Med tradisjonshandverkerens fagkunnskap i tolkning av arkeologisk materiale

Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

På forespørsel fra NIKU https://www.niku.no/en/trondheim/  ble vi bedt om se over en større mengde med gjenstander i tre som var gravd ut i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen i Trondheim, hovedsaklig i 2017. Vi dro til Trondheim med vår store kassebil, og lastet opp bilen med arkeologisk materiale. På tur til Verdal hadde vi med oss flere hundre arkeologiske objekter, nitidig surret i plastfolie for å hindre uttørkning. Her var det alt fra laftestokker på 2,5 meter, stolper til sleppveggg, gulvbord til små fragmenter på bare noen cm.

IMG_9039
Her er en av mange bokser med gjenstander som vi undersøkte. Foto Per S. Brevik.

Dette var materiale som var oppbevart på et kjølig, mørkt lager, med den tanke at de skulle analyseres litt grundigere før evt. valget om destruering eller konservering ble tatt.

Vår jobb var først å velge ut gjenstandene vi som handverkere trodde kunne inneholde verktøyspor, deretter skulle vi om mulig si noe om verktøy, arbeidsprosess, materialkvalitet og evt hva denne gjenstanden har hatt for funksjon om det ikke allerede var opplagt.

Vi måtte pakke ut, rengjøre og vaske, for så å studere grundig og notere ned de observasjoner vi gjorde på hvert objekt. Etterpå måtte vi fukte det godt igjen før innpakking i ny plastfolie. Vi ble oppfordret til å IKKE bruke noen oppvarming i rommet der vi skulle jobbe av hensyn uttørking av gjenstandene, så det var kaldt å vaske dette materialet i 1 varmegrad, som vi har i laftehallen vår i januar.

IMG_7659
Slepelys var helt avgjørende for å kunne se og tolke verktøyspor, materialet var sterkt nedbrutt og den opprinnelige overflaten ofte slitt bort. Foto P.S.Brevik.

Her er en liten smakebit av materialet vi studerte.

IMG_7656
Stokkende funnet stående i jorden, trolig felleskår, og vagehogg for transport . Terje Thun hadde tatt dendrokronologiske prøver av denne stokken, dessverre var den ikke pakket inn i ettertid så den var svært inntørket og deformert. Foto P.S.Brevik
IMG_7657
Gran, stokkende med uttak for transport, vagehogg, her ser vi tydelig bearbeiding mot enden av stokken, denne var også tatt dendrokronologisk prøve av, og også denne manglet innpakking etterpå så den var tørket helt inn. Foto P.S.Brevik
IMG_7678
Liten fjøl med mange verktøy/arbeidsspor. Den var i tilegg full av skall fra hasselnøtter når vi vasket den ren. Så da vet vi hva handverkerne småspiste på 1000-tallet mellom måltidene. Sirkelformene som kan ses på overflaten er avtrykk etter nøtteskall. Foto P.S.Brevik
IMG_7680
Samme fjøl fra enden. Vi ser at den er tatt ut langt fra marg. Helt tydelig at kappingen har foregått med øks og ikke sag. Foto P.S.Brevik
56560705_2114225981965030_7042492673076232192_o
Meien, Sledemeien som vi etterhvert tolket det til, som den ble funnet i felt. Foto: Kristoffer Brink, NIKU.

Boat rib

En artig sak var et lite, bøyd trestykke med påskriften «boat rib». Dette er et eksempel på et funn som var tolket som en del til en båt og som trolig ville blitt destruert hvis ikke handverkerens øyne hadde undersøkt den nærmere.

Vi har tilat oss å klippe ut teksten fra facebooksiden til Klemenskirkeutgravningen: https://www.facebook.com/klemenskirkenutgravningtrondheim/?__tn__=%2Cd%2CP-R&eid=ARB68u4xSLcyTopzJpISVf96RxQ9TXZEg6Ii6PyKr2UVyT8NRfWLUI0Cc7pHyldbKuJR6B1QMsPfZFdO

«Ukens funn!
I bakgården til en av bygningene våre fra vikingtid har man benyttet seg av gjenbrukt tremateriale til å skape en fast overflate å gå på. Blant annet har man gjenbrukt flere båtdeler og overflødig bygningsmateriale fra produksjonsprosesser. I tillegg til det gjenbrukte trematerialet fant vi også en spesiell gjenstand som var kastet eller deponert i bakgården; nemlig et bøyd trestykke med fire plugghull. Per Steinar Brevik og Kai Johansen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter arbeider med tradisjonelt bygghåndverk på NTNU, og de har opplyst oss om at dette er en meie til en slede eller kjelke!

Meien er ca. en meter lang, med en omkrets på omkring 12 cm på det tykkeste. Trestykket buer oppover i den ene enden, mens den lengste delen er flat og har ligget i kontakt med bakken når man har trukket kjelken. I den buede enden er det to plugghull (med bevart plugg) som går gjennom trestykket fra siden; disse har festet meien til kjelkedekket. I den flate delen av meien er det to plugghull som går vertikalt igjennom stykket fra oversiden; disse har festet meien til pålene/trestykkene som har båret kjelkedekket.

Kjelker eller sleder har blitt brukt som transportmiddel i nordlige områder i lang tid. I Norge har vi bevarte rester av sleder fra jernalderen og fremover, men de har sannsynligvis vært i bruk lenge før dette. De mest kjente sledene er nok de vi kjenner til fra Oseberg og Gokstad skipsbegravelsene, hvor det i Oseberg skipet ble funnet hele fire velbevarte sleder. Av disse er det spesielt én som har meier som ligner den vi har funnet i Søndre gate. Det dreier seg om en spinkel arbeidskjelke – kanskje brukt til å frakte varer og utstyr.»

IMG_7675
Her er ene enden på «boat rib» vi stusset på plasseringen av og pluggene som vi fant , vi kom opp med vårt eget forslag etterhvert, til funksjon. Foto P.S.Brevik
IMG_7676
Her er nærbilde av plugghullene i gjenstanden som er benevnt som» boat rib», vi vasket og undersøkte den nærmere og vår tolkning er at dette er en meie til en slede. Foto P.S.Brevik.

En oppsummering

Jevnt over var materialet var svært nedbrutt og skjørt. Bevaringsforholdene hadde vært  relativt bra, men i forhold til  nedbrytning og sammenpressning/ deformering av gjenstandene var det en del skader på materialet.

IMG_7667
Noe av materialet var sterkt nedbrutt og skjørt, denne halvkløyvningen hadde blitt brutt i to, trolig når den skulle flyttes ut fra gravefeltet, det er vanskelig å lese verktøyspor på så deformert og skjørt materiale. Foto P.S.Brevik

 

Til sammeligning var vi for noen år siden på Mære i Steinkjer kommune og så på en laftet brønn som ble gravd ut av blåleire, den så ut som om den var tømret igår. Det at alt var løftet ut av kontekst gjorde også at vi mistet forståelsen for sammenhengen som stokkene hadde hatt i foholdt til konstruksjoner og hverandre. Vi fikk ikke så mye kunnskap ut av materialet som vi hadde håpet på, vi trodde nok at gjenstandene skulle være i en bedre tilstand enn de var.Tidspress gjorde også at vi ikke fikk gått gjennom så mye som vi hadde håpet på, men vi forsøkte å velge ut det vi mente var mest interessant og med størst potensiale.

Likevel, en god del detaljer rundt verktøy, materialkvalitet og funksjon klarte vi å tolke og mene noe om. Vi får håpe at arkeologene på NIKU syns det var en informativ tilbakemelding, det var ihvertfall  litt mer handverkskunnskap enn de hadde om materialet før vi undersøkte det.

Her er et eksempel på vår dokumentasjon av materialet vi undersøkte, dette ble levert til  NIKU sammen med gjenstandene, når vi var ferdige. Exel-dokumentet er litt sammenklemt i forhold til bloggformatet.

Kontekst Prøve/funn ID NIKU beskrivelse Per Steinar og Kai beskrivelse
51232 Bygning D og bygning B, innvendig stolpe. Helt inntørket stolpe, må kastes etter dokumentasjon. Stolpe med tydelige spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, svært trolig rotstokk, altså den nederste delen av treet. Stokkens V-form i enden er trolig etter fellinga i skogen, og det omkring 2 tommer dype og 2,5 tommer brede rektangulære innhogget noe ovenfor dette et hakk laget for festing til tømmervagen under transport fra hogstplassen, tradisjonelt kalt vagehogg. Det er signaturspor etter øks i felleskåret som kan tyde på øks med eggbredde på 2,5-3 tommer (6,5-8cm) Trolig har personen som felte treet flyttet seg rundt det til motsatt side og fortsatt hogginga ved å holde øksa likt når han skulle hogge bakskåret, og ikke hogd alt fra samme side og ved å skifte tak på øksa ved fellinga. Stokken gir nokså mye informasjon både om hogst, transport og felleteknikk, og bør ta vare på som referanse for undervisning / formidling.
53813 53819 Bygning C. Stolpe i sleppverkskonstruksjon. Helt inntørket, kastes etter dokumentasjon. Stolpe med  spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, trolig rotstokk (nederste delen av treet). Stokken er kappet i rotenden med øks, og det er trolig rester etter felleskår og vagehogg. Felleskåret står gjen som en liten skråkant ved kappinga. Vagehogget er trykt sammen av kompresjonsskader i stokken. Stokken har avfasing mot rotenden, trolig er dette gjort for å spisse den noe før nedgraving. Det er lite verktøyspor å se på grunn av slitasje. Kun noe spor etter øks som var mulig å se. Stokken gir noe informasjon hogst og transport, bør vurderes å tas vare på som referanse for undervisning / formidling.
45184 45461 Bygning A. NØ gavlsvill. Rettvokst, sannsynlig helstokk. Restene etter at stokken ble saget før konservering. Tett med grener, c Inntørket. Lite å si om denne. Gran?. Ser nokså ubearbeidet ut for det meste. Enkelte øksehogg i rett vinkel på overflate. Kvistet med øks. Overflate kan tyde på at bark er løypt, forsommerhugst?
41232 Dendro, uklart nr. Bygning A, gavlstokk. Rester etter at stokken ble saget før konservering. Lite informasjon å hente, dårlig tilstand. Overflater som kan sees virker ubearbeidet. Stor kvist, venstrevridd (solvinn) og tettvokst vekst. Furu? Trolig 2. eller 3. stokk fra rota. Umulig å si mye om grad av bearbeiding og om det kan ha vært medfar i den.
46060 46162 Bygning B, mulig SØ-vendt langveggsvill. Kun enden er bevart? Tettvokst, furu? Lite og små kvist kan tyde på rotstokk. Dårlig forfatning, ikke mulig å se noe bearbeidingsspor. Flattrykt tverrsnitt, men vanskelig å si om dette skyldes opprinnelig form eller komprimering i kulturlag.
48112 48218 Treprøve, ikke på lista Liten trepinne, ingen vesentlig info å se.
46636 Bygning B, mulig gavlsvill? Svill. Ingen info å se, samme hovdform som 46060
46497 46539 Treprøve, ikke på lista Tilspisset trestykke. Delen er fra større stokk med diameter 25-30cm? Trolig avfall fra kløyving eller annen bearbeiding av stokk. Har to utkløyvde og en side yteved.
46687 Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider. Furu? Øksespor i den ene enden, tilspisset? Svært vanskelig å se spor og hvor mye den er bearbeidet.  Mulig del av sleppverk?
43585 44114 Treprøve, ikke på lista Stykket er hentet fra større, trolig en bearbeidet rest etter kløyving eller tilhogging. Trolig brukt som påle, spisset med øks.
49450 50323 Står ikke på lista Planke, trolig gulvbord. Svært slitt på begge sider, kvister står ut. Ingen verktøyspor. Trolig er bordet kløyvd ut som 1. bord i stokk fra marg.
44679 44688 Bygning A. Avstiver i moldbenk. Gjenbrukt halvkløyvd lunne med plugger. Mulig avfaset på undersiden. Kvartkløyving hvor margsiden er økset til etter kløyving. Øksespor på ryggen på margsiden og i enden(kapping). To treplugger, begge av tettvoskt materiale og tatt ut av større trestykke, kun grovt bearbeidet før de er slått i hullet.
46243 Bygning B, indre romdeler. Stor stokk. Furu, svært seinvokst og mye kjerneved. Sterkt hørevridd vekst. Trolig vokst i fjell, myrterreng. Avfaset i den ene enden, mulig tilpassing til grøyp i vegg/stolpe. Flathugget på den ene sida, i samme vinkel som avfasning i enden. Tilpassing mot golv/vegg?
46687 Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider. To stokker med samme nummer! Stokk med marg, ser ut til å være mer bearbeidet fra den ene siden, men det er ikke verktøyspor synlig, kun noe på kvister. Disse stikker ut og kan si noe om form før den er skadet og komprimert. Kan ha vært noe trapesformet med en rett og en buet side. Kan ha hatt fals øverst på den flateste siden (innside med fals for vegg el. golv? Trolig svært endret i form pga kompresjon.
44790 Mulig samtidig med bygning B. Båtdel? Meget buet. Buet trestykke, en del små kvist, trolig av einer eller tettvokst gran? Usikkert. En del bearbeidet i den bøyde enden. Bøyen er trolig naturvokst og dette er utnyttet i bruken av emnet. Naglehull med trenagl i den bøyde enden, og hull midt på kjelken ligger 90 grader på hverandre. Noe trekantet tversnitt på treet på utsiden av buen. Dette er med stor sannsynlighet en meie til en kjelke/ slede. Av form nokså lik meiene på Gustafsons slede i Oseberg.
41336 41564 Ikke på liste Planke. Uttak langt fra marg, flaskved. Kappespor i endene. Ellers lite spor ettet uttak, en del små kutt på tvers. Mye skall av hasselnøtt i massene på den. Kan være brukt som «kjøkkenfjøl»?
34689 35097 Ikke på liste Fjøl. Ingen verktøyspor å se. Uttak nokså langt fra marg. Lite kvist, tettvokst. Førstestokk?
53823 Bygning C, gulv Golv med tilpassing rundt stolpe. Margnært bord, 1. bord. Urolig ved, en del kvist. Ingen vesentlige spor å se.
53763 53805 Liggende stokk i ukjent veggkonstrukjson. Mulig samtidig med bygning A. Halvkløyving, tydelig kappet i begge ender. Ingen tydelige spor å se.
47158 53010 Del av flettverk mellom bygning B og ny eiendom. Staur. Rundstokk ubearbeidet. Tilspisset i rotenden, med få hugg (nokså stor øks?)

Findalslaft fra før år 1009-et rekonstruksjonsforsøk.

Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.

klmenskirka7
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Fig 7_
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU

Begrep

  • Grøyp: grop,fordypning, av norrønt gróp «renne
  • Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
  • Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
  • Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
  • Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
  • Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
  • Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
  • Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
  • Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
  • Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
  • Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
  • Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
  • På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
  • Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
  • Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
  • Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling

IMG_2756
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen

Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å  løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.

IMG_2757
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
IMG_2749
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen

Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.

Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem.  Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.

IMG_2751
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
IMG_2753
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen

For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.

Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.

IMG_2759
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen

Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.

IMG_7896
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik

Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.

IMG_2765
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen

Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå  stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.

IMG_7904
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
IMG_2771
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
IMG_2776
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
IMG_7906
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen

Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.

IMG_2796
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
IMG_2801
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
IMG_2778
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen

Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.

IMG_2799
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.

Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.

IMG_7947
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
IMG_2779
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen

Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.

Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne

IMG_2804
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
IMG_2806
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.

Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving

Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.

Verktøyvalg

For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.

Bak utvalget som vi gjorde  ligger det mange drøftinger og vurderinger, form , bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.

Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.

IMG_2802
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
IMG_0783
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
IMG_0781
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
IMG_0785
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
IMG_0782
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
IMG_0787
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Skjermbilde 2019-05-16 kl. 10.09.37
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions

 

IMG_0797
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
IMG_3287
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen

Verktøykista

Pjål, Kniv, Øks

IMG_7942
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.

 

 

Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg.  Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.

Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.

Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.

En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.

Kløyving i Målselv

Det nye kullet studentar på tradisjonelt bygghandverk har gjennomført samling i emnet materialforståelse og tradisjonell bearbeiding. Studentane vart delt i tre grupper og kvar gruppe presenterer dokumentasjon av eit tema frå samlinga. Denne gruppa skriv om kløyving av tømmer. Gruppa består av Morten Pedersen, Pål Inge Nilsen, Bianca Røse, Ken Lorentzen og Ulf Eriksen. Resten av posten er bilete og tekst frå gruppa.

Henrik
Henrik Jenssen var lærar på kurset i kløyving. Her er stokken lagt klar på underlaga.

Tradisjonsbærer og veileder på kurset er Henrik Jensen, som nå er 4. Års student på Tradisjonelt Bygghåndtverk ved NTNU. Han har hatt opplæring hos Siv Holmin og Roald Renmælmo som er faglærere, de har igjen fått sin lokale kunnskap fra Konrad Stenvold, som lærte fra seg mye kunnskap, fra tradisjonen han var en del av i Indre Troms. I fortsettelsen forklarer vi arbeidsmåten slik vi lærte den av Henrik.

KLARGJØRING UNDERLAG

I først steg skal underlaget klargjøres, kløyvestokken skal hvile stabilt på under stokkene under hele kløyve prosessen.

viktig, underlags-stokker bør være store nok til å få kløyvestokken opp i lårhøyde (over kneet), for å få en behagelig arbeidshøyde og belaste ryggen minst mulig.

Kapping av stokk
Ken kapper stokk til kløyving.

KLARGJØRING AV KLØYVESTOKK

Før kløyvestokk velges ut, bør man finne en stokk som ikke har for mye kurve da dette kan vanskeliggjør kløyveprosessen. Dersom det er mye tennar (spenninger) i veden, kan klyven gjennom stokken bli vanskelig å styre.

Når Kløyvestokk er valgt ut etter oppgitte mål og kriterier som i dette tilfellet skulle være minimum 5,5 alen lang og minimum 6 tommer i diagonal i toppen, så legges stokken på understokken med kurven opp. Stokken barkes så på toppen i hele lengderetningen av stokken der sot snoren skal slås. Det er praktisk å beholde barken på, på de sidene der den ikke er i veien, for å unngå mest mulig kvae på klær og hender mens vi jobber med stokken.

Så blir endeveden reinhogget i et mest mulig loddrett snitt for å lettere kunne merke senter av stokken i lodd. Senterstrek ble merket i lodd ved marg, viktig med vater eller loddsnor, deretter merket vi 2 streker til i lodd på begge sider en halv tomme ut fra senter. Dette ble gjort både i rotenden og toppen. Dette med en halvtomme ut fra senter er egentlig bare for øvelsens skyld for å ta ut askesporet når man ikke har gjort det før. Profesjonelle går rett på 7/8 tomme ut ifra senterstreken, for å ta ut askesporet. Deretter ble det skjært ut hakk for sotsnor i endeveden på alle strekkene som er loddet opp.

Deretter festet vi sotsnora i endeveden og satte inn sotsnor med sot fra en «brann», (en liten kubbe med gråor som var brent på bålet) Vi snorslo deretter alle 5 loddstrekene fra merke i rotenden til merke i topp. Så snudde vi stokken og gjentok samme prosedyre på underside av stokk, men her bare 7/8 tomme strekene)

Sotsnor
For å avgrense askinga slo vi sotstrek på begge sider for å hogge etter denne.

ASKING

Det første man gjør er hakking ved midtstreken, øksekuttet skal ikke overlappe hverandre og gå ca 1 cm ned i stokken kun for å bryte fibrene. Med endel trening skal man visst treffe langs midtstreken, men det viktigste er å bryte fiberen for å gjøre askingen lettere.

Etter at midtstreken er hakket skal man hogge ut askesporet med en vinkel fra 45 til 60 grader På begge sider av 1/2 tommes merkene for å prøve å møtes mest mulig på midten, Vi som er amatører begynte på halvtomme strekene først for øving, deretter 7/8 tommer strekene der same regler gjelder. 45/60 grader møtes på midten. Bilen ble holdt med begge hendene og med bilen liggende mot stokken og med små raske hugg var det meningen at midt delen skulle komme opp med hjelp fra huggene vi gjorde med bilen.

Etter å ha hugd ferdig sporet på oversiden ble stokken så snudd og samme prosess blir så gjentatt på undersiden, men her kuttet vi ut øvelsesporene på ½ tomme og gikk rett på 7/8 tomme merkingen.

IMG_20180926_103944_3.jpg
Henrik merker for asking av stokken.

KLØYVINGEN

Kløyvingen av stokken starter med at vi begynner å hakke ut i midten av det uthogde askesporet langs hele stokkens lengde her kan hakkingen fint overlappe hverandre i motsetning til når askesporet ble hakket i starten. Hakkingen kan også fint gjøres med litt mer kraft. Etter hakkingen er unnagjort begynner vi ca. en halv alen fra endeveden med kraftige hogg ned i hakket i bunnen av askesporet for å bryte fiber og styre skjæret, VI hogget ikke hele stokkens lengde, men startet 1 alen fra rot enden og avsluttet 1 alen fra toppen. Deretter hugget vi med stor kraft med målet om å knuse fibrer med tunge presise hugg og bryter fibrer så dypt at vi helst er gjennom yteveden og lyden av hugget får en «død» klang, for lette hugg gir en mer «skranglete» lyd, da brytes ikke fibrene dypt nok. Utfordringen er å treffe presist og samtidig tørre å dra på tunge nok hugg til å «hogge dødt». Ett perfekt klyv vil følge midtre sotstrek ned til margen og stoppe der.

Hakking

Vi avslutter prosessen som vi startet, en halv alen fra endeveden. Deretter snur vi stokken og gjentar nøyaktig samme prosess på motsatt side. Vi hogger til stokken begynner å kløyve seg, Her kan vi fint bruke kiler for å lette kløyveprosessen, Men det er ikke nødvendig. Til slutt ender vi opp med en forhåpentligvis perfekt kløyvd stokk. Fibrene som ennå henger sammen kuttes med bile.

27731A7F-511E-4533-BD8A-05D33D521F13.jpeg
Ferdig kløyvd stokk med hammar, kile og hoggarøks.

Rying

Ryingen starter med at vi tar tverstokkene som utgjør underlaget og hogger ut spor i dem for at kløyvestokken (Nå kalt halvstokken) skal ligge stabilt under rye prosessen.

Vi forsøkte å ry slettsiden uten å hake stokkene fast, men med å hogge til spor i underlaget som de lå stabilt i.

  • Sot slå på nytt etter behov.
  • Rying med bile etter sotstrek ned til ca. marg
  • snu så halvstokken rundt og gjenta samme prosess på andre side

Arbeidsprosessen ble avsluttet med at vi bar stokkene ut av skogen. Greit å unngå sand, gjørme og skit på dem, med tanke på senere bearbeiding.

VERKTØYLISTE

  • Vater
  • Sotsnor
  • Brann, av gråor
  • Kniv
  • Hammer, mokkert
  • Tommestokk, med inndeling i norske tommer
  • Blyant
  • Saks
  • Skogøks, hoggeøks og bile
  • Kile, av bjørk
  • Mustad bile på ca. 2,3 kg og med knapt 6″ egg.
  • Hoggeøks/ smaløks på ca. 1,5 kg.  Med 3″ egg.

Til rying av disse stokkene som ikke var så store var Mustad bila fin, selv om Henrik og de andre kurslederne rydde med noe tyngre biler med mer rett slipefas.

 

 

Handsaging på sagstilling

Start saging

Veke 39 2018 var studentar ved Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, ei veke på studiesamling i Målselv i Troms. Tømmerhogst, kløyving av tømmer, rying av tømmer, handsaging og høvling stod i fokus. Vår gruppe fekk ansvar for å dokumentere handsaging og tradisjonen.

TRADISJONEN

Denne samlinga var det Roald Renmælmo som hadde ansvaret for håndsaginga. Vi intervjua og spurte han litt ut om kven han har lært og fått erfaringa si frå, og kva han har funne ut om håndsaging av eiga undersøkjing.

I 1999 var Roald på kurs om handsaging på sagstilling, med Arild Bjarkø. Arild er ein tradisjonell laftar og tømrar frå Bærum, no busett i Os i Østerdalen. Sagstillinga dei brukte var typisk for Røros. Den hadde ein bukk i eine enden, med to stokkar felt nedi seg, og i andre enden var det felt føter direkte inn i stokken, i staden for endå ein bukk. Opp på stokkane var det to puter, som opplegg for sagstokken.

Året etter, i 2000, var Roald og Arild i lag og intervjua Konrad Stenvold. Innhaldet i intervjuet var mellom anna om kva sager dei brukte. Viking på tenna vart nemnt, og at merkinga vart gjort med sotsnor, ført i kopp med sot og vatn.

Konrad er fødd på Stenvold i Målselv 1908. På denne tida var det longt mellom gårdane, og dårleg med vegforbindelse. Altså ikkje så enkelt å kome seg på Bygger`n… Men, det var godt med furu- og bjørkeskog, så ein var sjølvberga med tømmer, og hadde det berre med å få opparbeidd seg den materialen ein hadde behov for. Konrad og syskenborna hans, Johan og Hans Stenvold, var heilt frå 10-års alderen med i skogen og hogg tømmer og saga material. Fyrste store prosjektet dei var med på var i 1928, då dei saga all matrialen til ein somarfjøs i Frihetsli. (Trond Oalann har i seinare tid laga kopi av denne). På slutten av 30-talet saga Hans Stenvold oppgangssaga 6″ plank til 1″ bord.

John Reierson Lundberg, 1870-1960, er siste håndsagsskjærar sett i folkeregisteret frå Målselv. Han vart intervjua før han døydde. Han brukte same type sagstilling som vi gjorde med Roald no på samlinga.

I 2005 var Roald og Siv K. Holmin, i samarbeid med museet i Karasjok, og intervjua fem tradisjonsbærarar Karasjok. Intervjua vart heldt både på samisk og norsk, for å fange opp alle nyansar. Tre av personane dei intervjua var særs viktige, med tanke på tradisjonslina. Nils Nilsen Anti, Anders Nilsen og Nilsen Moeng (i live). Dei fekk studert to nye sagstillingar, mellom anna den til Anti. Etter intervjua har Roald og Siv heldt seminar for håndverkarar, og ein av deltakarane, Arne Graven, har fordjupa seg i håndsaging. Roald og Siv har også brukt alt dei har lært, og all erfaring dei har fått, til å tradisjonelt restaurere ein høyskjå i Karasjok, som tilhøyrer gårdbrukar Hans Laiti.

ARBEIDSMÅTE

Oppmerking og barking av stokk
Kvisting og klargjæring av stokk

Fyrste steg når ein skal sage, er sjølvsagt å finne tak i emnet ein vil bruke. Då gruppa vår ankom gården til Roald, var stokkane vi skulle sage bord av allereie klarlagt, og lagt fram på lunnar. Det er viktig at stokken leggjast med kuven opp, slik at stokken er mest mogleg rett sidevegs. Oversida av stokken barkast med ravel ellerbarkespade. Kvistar og grove ujamnheiter fjernast med øks. Endane av stokken hoggast eller sagast reine, om det ikkje allereie har blitt gjort tidlegare. Så snur ein stokken, og gjentek same prosedyre med barking og kvisting på andre sida også.

Merking av stokken (3)
Merking med sotsnor

No har ein kome til oppmerkinga. Det blir dobbeltsjekka at stokken ligg mest mogleg i riktig posisjon, og ein festar han med haldhakar, så han vert liggjande stabilt. Borda som skal sagast ut av stokken, merkast i begge endar, ved hjelp av tolken og ein vater eller loddfjøl. Tolken har eit midtmerke, og han blir alltid lagt på margen. Det er toppdiameteren til stokken som avgjer kor mange bord ein får. Når ein byrjar i margen og måler seg utover, vert det likt i både topp og botn. Tolken har vanlegvis 11/8 ̈ merkeavstand. Med fråtrekk av tjukkelsen til sagbladet blir det bord på ca. 5/4 ̈.

Oppmerking og barking av stokk
Vaterstrek

I tillegg til merkinga av borda, skal det merkast ein vaterstrek i underkant av rotenden. Den hjelp ein til å kunne hogge ei skårflate, som sikrar stillinga til stokken under saging, og gjev godt feste på «putestokken».

Når merkinga er ferdig i begge endar, skal det også merkast strekar på både oversida og undersida av stokken. Her er det viktig at strekane vert nøyaktige og godt synlege. Det kan brukast sotsnor eller kritsnor. Ein skjær eit lite hakk på kvar side for å styre snora. Ho må strammast godt, og trekkjast loddrett opp, så streken blir rett heile vegen. Ein merkar alle loddstrek likedan på oversida fyrst, for så å rulle stokken rundt og gjenta same prosedyra her.

Bakre puta med stokken oppå
Hogd flate i rotenden

No skal det hoggast ei flate på nedsida av stokken. Ca. 8″ brei og 3″ inn frå rotenden. Dette er for å få stokken til å liggje rolig på sagstillinga.

Stokken er no klar til å heisast opp på sagbukkane, ved hjelp av to «slinner» og tau. Tauet festast i kvar bukk på sagstillinga, går ned, rundt stokken og opp igjen på sagstillinga. Når to stk. no dreg i kvart sitt tau, vil stokken enkelt rulle opp gjennom slinene, som ligg skrått inntil bukkane. Oppe på bukkane vert den uthogde flata på stokken festa med 2-3 haldhakar i puta. Då er det mogleg å skyve stokken att og fram under saging.

 

ARBEIDSTEKNIKK:

Saging (2)
Overskjæraren løftar og undersjkæraren dreg

Det må to menn til for å sage. Ein overskjærar, som står oppe på sagstillinga, og ein underskjærar, som står på bakken. For å kunne byrje med saginga, skyvast eine einden av stokken utanfor fyrste sagbukken. Då er det mogleg å sage inn ca. ein meter i kvar oppmålt strek. Ein må berre passe på så ein ikkje sagar for longt, slik at ein ikkje også kappar av bukken og overskjæraren dett i bakken…

Når ein har saga ferdig alle spora i toppen, skyvast stokken innover, slik at spora kjem forbi fyrste puta og ein kan fortsetje saginga derifrå. Nedre håndtak på saga kan takast av, så bladet kan puttast ned igjen i det påbegynte sagsporet. No kan ein sage seg heilt fram til puta på andre sida.

Undersiden av stokken etter saginga
Stokken ferdig saga og klar for kløyving

Det er særs viktig at både over- og underskjærar styrer saga og klarer å fylgje oppmerkinga. Ser ein at bladet byrjar å gå utanfor, styrer ein den ved å vri håndtaka som eit sykkelstyre. Ein må gje likt trykk og strekk i bladet, og halde lett i håndtaka, så bladet held seg så rett som mogleg. Ein kan også setje i trekilar i sporet etter kvart som ein sagar, så det ikkje knip om bladet.

Ein startar å sage dei ytste borda, og tek midtstreken til slutt. Det sikrar stabiliteten av stokken under heile sagprosessen. Overskjæraren kan sage heilt til enden av stokken, medan underskjærar sjølvsagt må stoppe ved puta. Det gjerast ved å leggje saga framover.

enda-av-eit-bord-der-saginga-stansar-e1543918346143.jpg
Utkløyvingsmerke på stokken

Det er no berre eit lite trekantstykke som står igjen og held dei ferdige borda saman i rotenden. Den siste biten kløyvast av med hjelp av to trekilar, ein frå over- og ein frå undersida. Her startar ein også på det ytste bordet, og jobbar seg innover. Om det skulle sitje ein kvist i enden, kan det vere lurt å bruke ei øks eller ei håndsag til hjelp under kløyvinga.

No er borda ferdige og klare til å lagrast til tørking oppsett i mare.

VERKTYG

Saga med handtaket
Saga

Å fovandle ein stor stokk om til bord, krev monge ulike verktyg og hjelpemiddel. Vi talte ca. 15 ulike reiskapar gjennom heile prosessen, frå oppmerking til siste utkløyving.

Det viktigaste verktyget, og det som heile arbeidsprosessen er oppkalla etter, er sjølvsagt håndsaga. Håndsaga kom i bruk i Noreg tidleg på 1800-talet. Det var ein lagleg reiskap, som ikkje krevde store investeringar og tilrigging for bruk. Håndsaga kunne brukast heile året, og det var også ein måte og omgås sagbruksprivilegia.

Bøndene kunne riggje seg til inne i skogen med sagstilling, så dei slapp å frakte dei tunge stokkane så longt. I og med at sagstillinga ofte vart laga på staden der tømmeret vart felt, ville utforminga av sagstillinga variere ein del. Dei vart laga i flukt med terrenget på staden, som kunne vere alt frå ei flat mark til ein bratt bakke. Ein laga den med vandringa i vater, og posisjonerte den slik at tømmertet enklast mogleg kunne rullast inn på den.

Sjølve sagbladet er av svensk valsa stål på 1,8 mm. tjukkelse, med ei lengde på 160cm og stansa ut i England. Bladet er også valsa på ein spesiell måte, med rundvals midt etter bladet i lengderetninga, for å oppnå god spenst. Dette er viktig for at saga ikkje vert for mjuk og bøyeleg under saginga. Tennene er vigga 0,6mm. utover til annakvar side, med eit viggejern, og kontrollert med ei måleklokke. Tennene er nesten tverrfilte oppå og framme. For å ta kvisten lettare kan ein skråfile 2-3 grader. Er viggen og filinga fin, kan ein rutsje ei nål ned mellom tennene. Under filinga er sagbladet fastspent i ein filkrakk. Det er to håndtak montert, eitt i kvar ende av sagbladet. Håndtaket nede vert kalla «angel». Det har ein vingmutter i jernklaven, så det enkelt kan takast av og på når bladet skal treast gjennom stokken. Breidda på det nedre håndtaket er 35cm. Det øvre håndtaket vert kalla «tiller». Det forlengar saga med ca. 60 cm. og kan ikkje takast av. Breidda av håndtaket er 60cm.

Vi tykkjer det har vore ei særs lærerik og veldig kjekk veke. Vi har fått vere med på heile prosessen, og undervisninga har gått godt inn på detaljnivå. Vi har også fått sjansen til å sjå kva det vi har saga og hogd ut kan brukast til. Veldig bra!

Saging (1)
Jan, Robert, Roald, Øyvind, Adrian, Thor-Aage og Simon er på biletet og John er fotografen. Desse utgjer heile gruppa og veiledere i handsaging og høvling.

Liggjande kledning på vranga

Laksegiljer i Osterfjorden

IMG_2297
Første laksegilja etter at sjølve hyttar er riven, og stillas er komme opp.

I samband med restaurering og oppatt-byggjing av to laksegiljer, kom me over ein sjeldan byggjedetalj, som eg ikkje har sett før. Kledningen var montert på innsida av stavane.

Ei laksegilje er ei slags utkikkshytte, der den gamle fangstmetoden gjekk ut på å koma mest mogleg loddrett over vatnet, slik at fangstmannen kunne sjå laksen nede i fjorden mot ein lyst malt flake i fjorden, eller ein lys sandbotn. Nede i fjorden under gilja var det lagt ut ei såkalla sittjenot. Når fangstmannen såg laks, slo han ut ein utløysar-mekanisme som slepte tunge lodd utfor gilja, og via tau og blokker drog nota opp av vatnet og fanga laksen.

I den første gilja me bygde oppatt, skulle stort sett berre stolpane brukast på nytt. Sjølve utkikkshytta skulle berre dokumenterast og så lagast ny, sidan hytta var svært dårleg. Me kunne berre bruka oppatt sjølve utløysarmekanismen og døra i tillegg til stolpane.

For å arbeida trygt og sikkert i slik høgde, som var omlag 30 meter, tok det mykje tid å laga eit påliteleg stillas på utsida av gilja.

Den andre gilja var heilt vekke. Dermed skulle ho byggjast opp att ut frå informasjon frå grunneigar og informant Erling Kleiveland, som var med på dette laksefisket heilt fram til 1993. Me hadde også nokre bilete frå rundt 1960 som me kunne støtta oss til. Det stod i prosjektbeskrivelsen at byggjetekniske detaljar me kunne få frå informanten og biletet, skulle nyttast i oppatt-byggjinga.

På biletet la me merke til to spesielle ting med kledningen på gilja. For det første var kledningen montert i vifteform, slik at nedste bordet låg parallelt med golvet, og øvste bordet låg parallelt med pulttaket. Det same hadde me sett, og demontert, på den andre gilja.

1_2017-08-17 00.08.02
Denne gilja var heilt vekke og skulle byggjast ny. Stavane (i alle fall den fremste) står på utsida av kledningen, og kledningen er montert i viftefasong. Bilete frå omlag 1960.

I tillegg såg me på bileta at staven i veggen stod på utsida av kledningen. Det var litt vanskeleg å tolka detaljane, og det er mogleg at kun fremste staven var på utsida. Me valde å tolka det slik at alle stavane var på utsida. Dette knepet såg me sjølvsagt umiddelbart store føremuner med, sidan heile hytta då kunne byggjast frå innsida, utan stillas. Me sparte mykje tid ved å gjera det slik.

Sidan alt er tungvindt å gjera på ein forsvarleg sikra måte i slik høgde, går det seint. Ein rask kik på timelista, viser at det gjekk til saman rundt 40 arbeidstimar å byggja stillas på den andre gilja. Dette var nok tid som dei gamle også likte å spara seg for, og me reknar med at dette er grunnen til at dei valde å gjera det på denne måten.

IMG_2350
Avbindingsplassen.

 

2017-08-18 18.30.59
Ny laksegilje er under oppføring, med stavane utanpå kledningen. Det er forfattaren som står. Saman med Jørund Kleiveland til høgre.

For å montera den liggjande kledningen frå vranga og få han rett sua, måtte me naturleg nok starta med øvste bordet i veggen i staden for det nedste, som det jo elles er relativt solid tradisjon for. Så forhalte me kvart bord omlag ein halv tomme i eine enden for å koma ut med viftefasongen slik at det skulle stemma med golvet som var i vater.

Sjølvsagt er det ikkje noko optimal løysing for varigheita at staven står på utsida av kledningen, men den gamle gilja stod greitt i mange mange tiår, og det var stormen som tok ho til slutt. Me veit ikkje heilt korleis det var med råte då ho forsvann, men med god material kan det nok stå svært lenge likevel. Kledningen står i alle fall luftig nok i ei laksegilje.

Magne Kleiveland, student tradisjonelt bygghandverk

Takkonstruksjonen i Fjøset på Strømsør fjellgård.

Vi har i en årrekke fulgt med på midt-delen av denne tre-delte fjøsen på Strømsør gård i Bardu. Det var behov for vedlikehold og oppretting over det hele. Her vil jeg belyse noen av de interessante funnene i prosessen og noen av problemstillingene vi møtte.

Strømsør gård ble bosatt i 1839 av Erik Simonsen og han oppkalte gården etter hjemgården i Alvdal. Gården ligger på ei hylle i det ulendte terrenget, og tunet hviler på ca 290 moh. Tunet består av 7 bygninger, tre av de er fredet. Rundt tunet finnes det spor og rester etter de tre manglende byggene som i alt gjorde at det her totalt var hele 10 bygg! Kulturlandskapet gården ligger i er forøvrig også fredet.

Midt-delen av fjøset har en nedsenket takflate i forhold til tilstøtende kufjøs og stall. Denne delen av bygget ble rekonstruert i 1992 og nevnes som sau-fjøset i midten. Den består halvt om halvt av ei tømmerkasse med kamnov og en stavrøyst del. Fundamenteringen var nokså underdimensjonert, da lina og sylla lå an på små steiner som lå rett an på matjord. Dermed var bygget preget av ulike setninger i alle himmelretninger og vippingen av fundamentene sprengte ut bakveggen. I og med at takflaten er senket på denne fjøsdelen, sørger kong vinter for å avrette høydeforskjellen med snø. Konsekvensen er at det i midt-delen legger seg ca 50cm mer snø enn på de tilstøtende byggene, og dermed øker snølasten. 2018-06-09 23.00.14.jpgI takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.

Videre vil jeg i denne posten fokusere på selve takkonstruksjonen.

I dokumentasjonsrunden tok vi mål og gjorde enkle skisser av alle sperrebind for å få en oversikt over materialbruken, dimensjoner og treslag. Etterhvert kom det tydeligere fram en klar sammenheng mellom materialdimensjon og de bevisste valgene ved bruk av furu og bjørk i staver, sperrebind og åser. Med dette grunnlaget kunne vi produsere ei materialliste basert på funnene i de opprinnelige bygningsdelene.

Skjermbilde 2018-10-09 16.56.50.png
Skisse sperrebind, Kjartan Gran

Materialvalg: Åsene er i hovedsak bjørk, vekselsvis er det furu/bjørk i storsperrene og samhald, raftene er i furu. De fleste stavene er i bjørk med slanke dimensjoner fra 3×4″ til 4×4″, resten furu der størrelsen øker til 5×6″ og 6×6″. Som avstiving av 2.etg er det 14 skråband, der 13 av disse er i bjørk ca 2×2 tommer. Det siste av furu er ca 2×3 tommer. Mønsteret vi ser ut i fra materialbruken i de eldre tilstøtende byggene viser tydelig at her har tømrerene hatt god kontroll på styrke-egenskapene i bjørk og furu. Det må også nevnes at samtlige skråband i bjørk også jobber i strekk. Dette kommer svært godt frem av plassering og fellingene, der vi ser at de ikke tar trykk. Det ble til at vi kalte disse bjørkestranglene for «strekkband» i arbeidet på fjøsen. Vinkelen varierte stadig og ble ikke fokusert på i oppmålingen ettersom det er ingen av de opprinnelige strekkbandene vi skal berøre. De står plassert i en en såppas lav vinkel flere plasser at det er tydelig at de ikke er tiltenkt å jobbe i trykk. Er det andre tømrere som kommer over denne varianten må de gjerne komme med innspill til løsningen. De fleste ser ut til å være originale, enkelte kan være skiftet ut eller kommet til senere ved istandsetting.

2018-06-13 22.16.57.jpg
Bjørk som «stekkband» på stallen, i tverrsnittet mot midt-delen. Her er det 10 band som jobber sammen.
2018-06-11 20.27.18.jpg
Kløyving av ved på sperrefot.

Under demonteringen av takkonstruksjonen fikk vi se tydelig på skadene som hadde oppstått. Sperrebukkene besto av rundtømmer i 7-9 tommer, der toppendene ble brukt som storsperr. Her må det understrekes at denne løsningen finner vi ikke i de eldre bygningsdelene. Storsperrene har ikke klart å bære taklasten og de har gått til brudd i flere av de store kvist-partiene. Storsperrene har et enkelt hakk som felling mot samhald. Det er ingen tapp i fellingen, så låsingen er utført med en toms demling. Se bilde over. Utfallet er at endeveden i fellinga på samhaldet har gitt etter flere plasser. Over ser vi to gode eksempler der storsperra har knekt, har ei dårlig innfesting ved takfoten. Sammenlagt fører dette til at storsperra fungerer som et brekkjern for å kløyve ut veden som skal holde sperra på plass. Det er ca 25-30 cm ved på utsiden av sperretåa, som må kunne sies å være en liten skalk for å støtte denne type felling.

Når det nå skal bygges ny konstruksjon, ønsker vi å tilnærme oss de originale fellingene, og dermed få betydelig større skalk ut mot rafta. Ut i fra fellingene i de tilstøtende byggene kunne vi sammenfatte og velge en løsning, rettere sagt to versjoner av samme løsning. Ettersom material-dimensjonene på sperrebindene i furu og bjørk ikke er like krevde det to like fellinger med forskjellige mål for henholdsvis furu og bjørk.

Fellingene av storsperr mot samhald må stå i forhold til høyden på raft. Under arbeidet med å komme frem til en god løsning på temaet var Roald Renmælmo til stede for veiledning og vi kunne sammen se på de gamle løsningene opp i mot det vi skulle reprodusere.

Den nye rafta får 5 sperrebind. nr 1,3 og 5 er i furu – nr 2 og 4 er i bjørk. Takflata må naturligvis stemme, så vi kunne regne oss ned i fra det tenkte planet som er underkant taktro/overkant langsgående åser. Raftlinja kunne vi plassere horisontalt på rafta, og raftlinja brukes som referanse inn på samhaldet. I all merking kaller vi denne raftlinja selv om det blir ei tenkt/stiplet linje langs samhaldet.

Furu-felling-sperr.jpeg
Skjematisk felling av storsperr i furu. Her er raftlinja 1″ under tapp på storsperr.

Over vises fellingene på sperra i furu. Samhaldet er 9-11″ høyde, 6″ bredde. Sperrene er i gjennomsnitt 8″ høyde. En kan se raftlinja (krysning mellom raft og tro) den stiplede referanselinjen inn langs samhaldet. Videre kan en se at vi gjorde et valg om å legge inn en 1×1″ låsing i fellinga på innsiden av rafta. Dette var ikke å finne på de gamle sperrene. Det vi finner, er at det flere plasser har oppstått utglidning, så vi mener dette er en svært nyttig tilføyelse som (forhåpentligvis) aldri vil bli synlig.

Tilføyelsen av denne låsingen fører med seg at en i topp-endene av samhaldet må passe på å ikke felle storsperra for dypt inn i samhaldet. En tomme tå, pluss en tomme tapp er et minimum, da har vi gjerne 4-6″ hel ved igjen mellom fellingene. I Rot-enden av samhaldet er dette mindre problematisk, men en må allikevel tilpasse seg etter dimensjonene.

Bjørk-felling-sperr.jpeg
Samme skjematiske fellingen av storsperr i Bjørk.

Over ser en hvordan fellingen av de to sperrebindene i bjørk blir utført. Systemet er likt som i furu, men målene er tilpasset de slankere emnene i bjørk. Samhaldene er 6-8″ og storsperrene ca 6″. Altså er dimensjonene ca 2″ smekrere enn der det blir utflørt i furu. I skissa over kan en se at tappen på storsperra kan komme så lavt som til raftlinja på et slankt samhald. Da kan det være hensiktsmessig å gjøre fellingen på rafta en tomme dypere for å beholde mer ved i samhaldet.

Skissene vi kom fram til gir altså et merkesystem for fellingene, men er ikke en fasit på hvordan det faktisk skal felles! Som i de eldre konstruksjonene vil det være variasjoner på mengden felling på raft, variasjoner på dybden av sperrefellinga og variasjoner på avstand fra sperretå til rafta.

2018-06-17 17.43.26.jpg
Raftstokkene felles sammen etter raftlinje og plasseres ut i vater.

Her kunne vi dele opp arbeidet videre i flere stasjoner. De 6 raftstokkene felles sammen og hver raft utgjør 9,5m med tre lengder furu i ca 11″ høyde og 6″ bredde. Målet utvendig på raftene er 6,23m.

I enden av området for rafta låste vi sammen paller i lik høyde som avbindingsplass for oppmerking av samhald og storsperrer. På avbindingsplassen trenger en hovedsaklig de essensielle målene: Plassering og dimensjon raftstokk, Raftlinje og Mønehøyde. Med disse målene tydelig og permanent merket på avbindingsplassen kan vi med flere metoder overføre målene opp på samhald og storsperr. Loddsnor, passer, vinkel og vater kan brukes mens alle sperredelene ligger oppå hverandre i tre høyder.

Jeg mangler desverre et godt bilde av selve merkeprosessen. På bildet under er merkingen allerede over, storsperrene er felt sammen halvt om halvt i mønet og samhaldet er vippet opp for å hogge ut og tappen til storsperra gjøres med et 5/4″ jern.

2018-06-17 17.44.07.jpg

2018-06-19 21.02.17.jpg
Her er første bjørke-sperr ferdig og felt ned på rafta. Neste sperr i furu er merket opp på avbindingsplassen og mønet felles i hop. Det sages med svans og rys slett med den flotte Strømsør-bila. Når fellingen er god, låses de to sperrene sammen med en kon 5/4″ dymling.
2018-06-19 21.07.25.jpg
Fellinga av samhaldet til rafta merkes opp med passer med raftlinja som referanse. Da kan en enkelt gjøre de samme merkingene på selve rafta med den samme passeren.

Det var tydelige spor i de gamle sperrene at det hovedsakelig var øksa som var brukt til fellingene, så det gjorde vi også. Enkelte plasser var det spor etter grovtannet sag, så det hadde vi også for hånden.

Videre er prosessen lik for de kommende sperrene, selv om målene vil variere noe. Felling av åsene, stavkonstruksjonen og de andre detaljene ved bygget har jeg valgt å ikke omtale her, det må få plass i en egen post.

2018-06-20 22.39.16.jpg
To av sperrebukkene er kommet opp og det hele tar form. Her blir vi å jobbe videre med konstruksjonen frem til ferdige åsfellinger før den demonteres og flyttes opp i bygget.

Råbygget til snekkersmia er ferdig

IMG_7766
Råbygget med fotingsrøst ferdig. Vikingskipshuset i bakgrunnen. Ivar Jørstad til v. og Magnus Wammen) Foto. Henning Jensen

Laftekassa til snekkerverkstedet, og reisverket til smia er ferdig. Vi har hatt to dager sammen med veilder Hans Høgnes som har arbeidet og lært tradisjonell reisverksbygging av Oddbjørn Myrdal. Et moment vi har tenkt på er hvordan de to bygningene samarbeider, siden det er liggende og stående tømmer inntil hverandre.
Tømra og reisverket har samme raft og syllstokk, så hvordan gjør vi det med synk, når tømmeret krymper og laftekassa setter seg i meddrag og laft.
Det er jo mange kilder på forskjellige mål på erfaringer eldre tømmermenn har gjort på dette. I spørrelistene fra Ord og Sed nr. 16 Husebygging ifra Sigdal i Buskerud. Der skriver Andreas Mörch i 1946:
Sigingsmon måtte`n passa godt på. Ein rekna ein tomme på alna nå`n tømra tå rått. Va tømmere` tørka på, sku det ikkje så mykkji te. Da kom an på å tört verke` va. Ein måtte passe på så ikkje beitskiir i gla og dörnar vart för lange så tömra hengte sei opp.
Andre mål har vært en tomme på meter`n. Sigemonnet beror nok i all hovedsak på erfaringer, fordi det avhenger av flere ting som bla. hvor tettvokst materialen er, hvor mye kvist, hvor fuktig tømmeret er, hvor nøyaktig meddrag er utført, og lignende. Et annen moment som vi også tenkte på var at tømra ville bli flytt ut i museets Østlandstun, og vil få mose i meddraget (noe det ikke har nå) , så det vil kunne øke høyden littegrann avhengig av hvor mye mose som legges i meddraga. Tømmeret har fått en vår og en sommer på å tørke, og halve tømra var ferdig før sommer`n , så det har synki allerede en del.

Så vi har lagt oss på en tomme kortere stolper og skråbånd, som vi har klosset opp midlertidig. Vi har tatt høydemål på tømmerkassa for å følge med på høyden.

333
Stolper og skråbånd klosset opp midlertidig. Foto: Magnus Wammen

Beitskiene som vi hogg tidligere i vinter har fått en god tomme sigemonn. Hogging av beitskisporet var tungt arbeid i endeveden, og vi syntes det gikk trått i det nokså etter hvert tørre laftetømmeret.

 

Skrevet av Magnus Wammen