Tankar om kam

Vi studentane på læringsarena Stiklestad i haust 2019-sumar 2020, fekk i oppgåve å byggja eit stavbygg som skulle væra eit nytt lagerbygg for gamle redskaper frå vegvesenet. Nokre av mine medstudentar har skrive om same bygg i tidlegare bloggpostar. Eg skriv litt om kammfellingane vi laga og drøftar rundt dei.

Topp og ytre veggliv er referanse. Vi melte oss ned 3 1/2″ ned i ytre veggliv og 2 1/2″ i indre, slik fann vi høgda på kammen. Etter vi saga og tappa ut planet til toppen av kammen melte vi oss 3/4 dim frå ytre veggliv og fann bredda på kammen.

Når ein skal ha boks i flukt blir det eit dilemma kor mykje ein skal taka ut av tverrline og langline. Med ettertanke kunna vi ha spara meir ut av sylla for å få ho sterkare, for golvbjelkene blir ikkje så mykje mindre stive om dei har mindre dimensjon i felling. Håvard (prosjektansvarleg) nevnte dette. No krev sylla meir av fundamentet for å få nok støtte.

Eg lurar på kor høg kammen lyt vera, i kammar generelt? Etter mitt skjønn kunna dei ha vore berre 3/4″ eller til og med 1/2″høge; bærre så høge at han ikkje skli over kanten. Det kan ein vel vurdere ut ifra kor mykje trykk som ligg oppå fellinga, f.eks. ein stav. De høgare kammen er, jo meir forsvinn av tverrsnittet av stokken i fellinga. Det blir meir moment på kammen ved strekk som kan føre til utklaking. På andre sida igjen kan kammen deformerast i langhakket visst han blir for lav og det er for mykje krefter på han.

Kamnov der vi tok ut kvart dimensjon i indre veggliv og halv i ytre som virkar å være standard for bredde på langkammen. (Det kan sjå ut som det er teke ut mindre enn halv dimensjon, men boksen er ikkje endekappa).

Om vi ser for oss at kamnova kunne hatt grunnare kam; så ville langhaken fått mindre ved til å halde imot utglidning og tverrhaka mindre sjans for å klake (kløyve) ut. Kanskje ein då kunna ha kompensert litt med å taka ut meir enn halv dimensjon i tverrhaka.

Eg har lært å ta ein tommestokkbredde opp og ned frå senter for å finne kamhøgda og å bruke kvart og halv dimensjon. Attåt har vi bruka ku på husansnotra. Ein med heil, halv, tredjedels, kvart dimensjon og ein tomme har vi laga dei på for å bruke på fleire forskjellige fellingar enn kam. Ku er veldig smart å bruke, han gjer merkjeprosessen mykje snarare, men det kan vera kviasamt å bruke noko tid for å få dei nøye laga for dei lyt vera like og dei er lette å miste i spondongen.

Eg har også bruka ei ku som har forma på tverrhaka, som skal stå att i nova Eit kont stykkje. Det er ein dimensjon langt og halv dim bredt i eine enden og kvart breidde i andre som ein legg i flukt med ytre veggliv for å merkje haka etter ein har tappa seg ned til toppen av kammen.

Eit viktig moment å legge merkje til når ein lager kamnov: Er boksen akkurat på dimensjon, er han breiare, eller smalare og korleis er dei til kvarandre? Visst ein hell seg til ytre veggliv heile tida .

Kva for prosedyre har dåkk lert og kva tykkjer dåkk er beste måten å lage kam på?

Lagerhuset ferdig kledd.

Ei problemstilling:

Når vi skulle felle ihop sylla diskutera vi om langhaka skulla vera i langsylla eller omvendt. For langkammen er sterk, men upresis (han krymper og kan gli ut). Og tverrkammen svakare, (han kan klake ut) men presis når han held. Eg meinte at golvbjelkene holdt langsylla såpass ihop at tverrhaka kunna vera i langsylla for da blir sylla sikra for utglidning båe på langs og på tvers. Det vart gjort slik.

Takgeometri / Skiftning i faglitteraturen i tømrerfaget

Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland
Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland

I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.

Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)

Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare.
Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.

Overføring av mål ved hjelp av lekten
Tilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak

Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.

Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.

Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.

Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.

Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)
Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)

Reising av grindbygg på Sunnmøre

Eine veka av læringsarenaen var eg heime på Sunnmøre og arbeidde for Kåre Løvoll og firmaet Byggtrad. Løvoll as. Vi skulle reise eit grindbygg vi hadde lagd delane til tidlegare på året. Grindverk er ein gamal byggjeteknikk som er mest utbreidd  på Vestlandet. Byggjeskikken har vore mest vanleg i naust og låvar. Grindbygg er ein lett og luftig stavkonstruksjon, som egnar seg til bygg utan behov for varmeisolering. Vi skulle reise byggjet utanfor verkstaden, berre som ein åpen konstruksjon, for å ha eit tak å arbeide under til andre prosjekt. Så mykje som det regnar her på Vestlandet er det svært nyttig å ha…

Grindbygde hus har to eller fleire grinder etter kvarrandre på tvers av lengderetninga. Storleiken på byggjet vårt er slik at det var passeleg med tre grinder. Ei på midten, i tillegg til sideveggane. Ei grind består av to stavar som knytast saman med ein bete, eller tverrbjelke, og eitt eller to skråband. Bygget vårt er såpass stort at vi brukte to skråband. Både krumvekste og rettvekste skråband forekjem. Vanlegvis brukar ein rotenden av ein stokk, eller overgongen frå stamme til ei solid grein. Skråbanda våre er laga av bjørk, medan stavane og og betane er av fure. I tradisjonen er skråbanda festa med trenaglar, men vi velgte å jukse litt og bolta dei saman.

Her vi skulle reise bygget er det asfaltunderlag, så stavane kunne berre stå rett på bakken utan at vi trengte å tenkje noko meir på underlaget. Hadde det vore mjukt, vått underlag måtte vi ha reist bygget på steinar. Vi riggja oss til og la ut stavane og definerte lengda på byggjet. Vi la stavane med framsida ned, felde rafta ned i stavane. Så festa vi skråbanda. Då alle tre raftene var festa i hop var dei klare til å reisast. Stavane er fem meter lange, så vi velgte å bruke kranbil for å reise dei.

Vi reiste alle tre grindene og stiva dei av med foreløpige med skråstivarar mellom kvar grind.
Stavlegjene er på plass

Over beten, inntil stavane, ligg to stavlegjer, som bind huset saman i lengderetninga og støttar taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utforma slik at alle delane låsast fast saman. Stavleiene støttar seg mot ytterendane av stavane som ragar over overkanten på slindrene. Slik kan stavleiene motstå sidetrykket frå takkonstruksjonen. Halsen ligg ned i hakket i overkanten til stavane, slik at hovudet kjem ut forbi yttersida til stavane.

Vi heiste stavlegjene også opp med kranbilen. Så rigga vi opp stillas og skulle feste dei kontinuerlige avstivarane mellom grindene. Vi bestemte oss for å lage kryssband på øvste halvdel mellom kvar grind. Vi felte dei saman 50/50 så det vart kant i kant på utsida.

No vart alle taksperrer og reimer heisa opp. Vi bandt saman alle sperrene parvis i mønet. Så hadde vi opp reimene 1/3 lengd ned frå mønet på begge sider, støtta dei opp med stolar og bandt dei saman med hanebjelkar. Stolane hadde vi laga tappar på, og reimene var tappa ut med takvinkelen på oversida, så undersida med tapphol i til stolane i kom i vater.

No byrja det å likne på eit ferdig bygg. Vi lekta opp taket med 60cm mellomrom og la blikktak. No er det berre å starte på neste prosjekt med tak over hovudet.

Planleggingsfase, tilbygg på verkstad i stavkonstruksjon

I samband med faget Tradisjonsfagleg Utøving 2 så har eg starta med eit eiga prosjekt. Eg skal byggje eit tilbygg på verkstaden som eg har. Dette er planlagt som eit tilbygg på 7,2×10 meter utvendig. Eg har ein tanke om at tilbygget skal vere eit stort ope rom. Det er nok ikkje til og stikke under ein stol at Gudbrandsdalen er mest kjent for tømra bygninger og ikkje for stavkonstruksjoner. For og gjera ein potensiell lang historie kort, så er dei fleste relevante bygg i stavkonstruksjon som eg har sett på, frå tida 1900-1940 (1945).

1
Fasadeteikning av verkstaden og tilbygget. Tilbygget til venstre på teikninga.

Til no så har eg arbeida med planlegging. Det som er ein fordel med første halvdelen av 1900-talet er fagbøkene frå den perioda. Eg har tatt utgangspunkt i «Håndbok for byggmester og bygningstømrer» av arkitekt Michael Michelsen (2. utgave 1934). Eg bruka også «Fagbok for tømrere» av N. Peder Nielsen, Andreas Nygaard og Gregor Paulsson (1944). Eg satte nokre begrensninger til tilbygget. Sjølv om eg ikkje skal følge det eksisterande bygget konstruksjonsmessig, så skal tilbygget ikkje skille seg for mykje ut heller. Den totale høgda er ein av faktorene som har betydning. Det er også nokre begrensninger med terreng.

Verkstaden som eg har er ein ombygd brakke frå krigen. slik det står i dag så er den oppsatt rundt 1950. Her er det den opprinnelege takkonstruksjonen bruka opp igjen men med ein modifisering av lengda på dei. Det er også satt på ein oppbygging som gjer at det blir brattere tak.

Etter og ha leita etter konstruksjon så har eg kome fram til at eg skal bruke eit frittbærande tak som det blir kalla for i Fagbok for tømrere. dette består av sperrer, konge og undersperrer. Desse er plassert ut med 3 meters avstand og det er åser av 4×4 oppå.

4
Takkonstruksjonen eg skal lage

Ellers så har eg prøvd og kalkulert materialane ut frå framgangsmåten i Fagbok for tømrere. Da teikna eg opp eit parti av veggen og bruka det samt teikninga av sperra til og beregne materialmengda.

5
Teikninga som eg bruka når eg skulle beregne material til veggane

Vidare så skal det sages materialar, og så skal det bygges. Først på avbindingsplass for så og bli satt opp der det skal stå.

Takgeometri mellom fjord og fjell

Den tradisjonelle framgangsmåten som er blitt brukt for å finne lengder og vinkler på taksperrer består i at en tegner opp (slår opp) takverkets profil i full målestokk. Stedet der en la oppslagsplanet ble kalt for avbindingsplassen. Fram til 1960-åra var takgeometri og utførelsen av å lage et takverk med grat og killsperrer fast innslag på svenneprøven til tømrere. Etter 1960-tallet har denne kunnskapen mer eller mindre forsvunnet fra tømrerutdanningen.På læringsarena Vestlandet var vi så heldig å få et lite innblikk i takgeometriens, til tider komplekse verden. Som veileder hadde vi Axel Weller som er en tysk tradisjonssnekker som har lang erfaring med takgeometri. Etter at jeg vendte hjem fra læringsarena, prøvde jeg ut noe av min nye kunnskap i praksis, om enn i ganske enkel form da undertegnede er langt fra noen ekspert innen emnet. Det er dette hjemmeprosjektet som jeg nå skriver om. Takformen jeg valgte er et telttak som er 8 kantet. Sperrene består av anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer uten salingshakk for svill. Altså en veldig enkel takkonstruksjon å konstruere.Grat er tysk og betyr direkte oversatt rygg. Jeg brukte en kryssfinerplate på 1,2 x 2,4 meter som underlag (avbindingsplass) til å tegne opp et grunnriss og et oppriss av et miniatyr takverk, men likevel i full målestokk. I mangel av bedre virke, ble taksperrene laget av standard 2 x 4 toms standard trelast av gran som lagerføres i alle byggevarehus. Midtsøylen bla laget av 4 x 4 toms boks.

Finerplate med senterstrek
En trenger noe å tegne opp takverket på. Her ble det valgt en kryssfiner plate. På bilde er senterstreken akkurat avsatt.

Det første som må gjøres er å finne midten av kryssfinerplaten og sette av et punkt nederst og øverst på platen. Ut ifra disse 2 merkene strekes det en snorrett strek langs hele lengderetningen av platen. Denne linjen blir kalt for senterlinjen. Så finnes midten av platen og forholdet 3 – 4 – 5 blir brukt for å få en presis 90 graders vinkel ut ifra senterlinjen. Det vil si at det måles 80 cm på senterlinjen fra punktet satt av på midten og 60 cm utover på tvers av platen. Hvis man nå har nøyaktig 1 meter imellom punktene har man så en presis 90 graders vinkel. Når dette er gjort kan man streke opp på tvers av platen. Denne linjen blir kalt 0 linjen eller vinkellinjen. Man har nå det som trengs for å starte tegningen av selve takverket.Grunnrisset er det første så tegnes på. Midtpunktet av takverket består av en søyle formet som et oktogon tilvirket av en 4 x 4 toms boks. Et midtpunkt avsettes på senterlinjen cirka halvveis mellom 0 linjen og platekanten. Ut fra dette midtpunktet tegnes oktogonen opp som utgjør søylen og midten av takverket.

Grunnrisset
Grunnrisset er ferdig tegnet på. Midten av takverket befinner seg i senterlinjen på platen. Utfra midtpunktet til takverk og senterlinje blir senterlinjene til sperrene tegnet inn.

Neste skritt blir å tegne opp alle senterlinjene til anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer. Senterlinjene er hyven (ryggen) til sperrene. Ut fra midtpunktet til oktogonen trekkes det senterlinjer til alle sperrene i takverket. Størrelsen på takverket sitt oktogonen fastsettes og alle streker forbindes til man har en perfekt 8 kantet form. Så blir sperrenes reelle tykkelse fastsatt og tegnet på ut fra senterstrekene.  Man har nå tegnet ferdig grunnrisset og kan gå over til neste fase, Nemlig å tegne opp opprisset. Det er opprisset som brukes til å finne reelle lengdemål og vinkler på sperrer ut fra mål hentet fra grunnrisset.Opprisset tegnes ut fra senterlinjen til platen og 0 linjen. Lengden på senterlinjene til sperrene i grunnrisset måles. Disse målene avsettes så på 0-linjen. Dette er ikke den reelle lengden av sperrene, den finner man først etter å ha satt av høyden/vinkelen for takverket. Høyden markeres på senterlinjen. Man kan så forbinde lengdepunktet på 0 linjen og høydepunktet på senterlinjen for å få vinkelen og det korrekte kappmålet på sperrene.

Oppriss og grunnriss
Opprisset er tegnet øverst på platen. alle mål finner man på grunnrisset og overfører så til opprisset. På venstre side er anleggssperren tegnet inn, på venstre er grat og stikksperren. I midten er omrisset til søylen tegnet inn. Helt øverst skimter man vinkel og avfasings streker til Anlegg-, grat- og stikksperrene.

Viktig å merke seg at denne linjen man har avsatt på opprisset, er hyven til sperrene. Ut fra denne avsettes sperrens virkelige bredde.  Jeg valgte å tegne grat og stikksperre på høyre side av senterlinjen, mens anleggssperre ble tegnet på venstre, dette for å unngå for mye forvirring. For å finne vinklene til flatene sperrene hviler mot og for å finne selve formen til søylen, Må alle streker overføres fra søyle oktogonen og loddrett opp fra grunnrisset og avsettes parallelt med senterlinjen.Siden alle sperrer hviler mot søylen, ble denne laget først. Søylen legges ned på opprisset med endeveden i kant med 0 linjen og innenfor strekene som markerer omrisset til oktogonen. En vinkel brukes til å overføre strekene fra opprisset til selve emnet. Dette blir gjort i begge ender av søylen. Både senterlinje- og oktogonomrisset blir avsatt på emnet. Så snus emnet 90 grader rundt, og de samme strekene avsettes igjen. Videre forbindes alle disse strekene med hverandre på langs av emnet på alle 4 flater. Så tegnes formen til 8 kanten inn i hver ende av emnet. Grunnformen skal nå være markert og vi kan tilvirke søylen, dette gjøres ved bruk av høvel.

Søyle
Emnet som skal bli til søylen legges ned på opprisset og strekene overføres med hjelp av vinkel. Dette gjøres først en gang før emnet så må snus 90 grader rundt og man overfører samme streker igjen. Viktig å streke i begge ender av emnet.

Når søylen er ferdig bearbeidet og formet til en oktogon, legges den tilbake på opprisset. Det er 3 høyder som må markeres fra senterlinjen. Den ene er takhøyden og det andre er skjæringspunktet hvor hyven til sperrene treffer omrisset til oktogonen. Den tredje er totalhøyden på søylen. Videre blir samme framgangsmåte som tidligere brukt til å overføre strekene som utgjør flaggstangen på søylen, Også denne er 8 kantet, men med mindre diameter. Strekene forbindes igjen fra hver ende, men denne gangen kun ned til merket for takhøyden.

Søylen kappes på endelig lengde og formen til minioktogonen tegnes i endeveden og 2 flater sages så ut. Når 2 flater er saget ut må strekene på nytt forbindes på de sagde flatene. Takflaten som går fra toppen av sperrene til sålen av flaggstangen må så lages. Den lages ved å forbinde punktet mellom der sperre hyven treffer omrisset til oktogonet og opp til flaggsålen. Søylen er nå ferdig tilvirket og kan settes på plass i grunnrisset.Etter på står anleggssperrene for tur. Lengden måles fra senterlinjen til anleggssperren funnet i grunnrisset og avsettes på nullstreken ut fra senterlinjen til platen. Dette punktet forbindes med høydepunktet på senterlinjen til platen. Sperrens virkelige bredde tegnes så på og emnet som utgjør sperren legges oppå opprisset. Anleggssperren er den enkleste å tilvirke for her er det bare 4 linjer som skal overføres til emnet, Ved disse 4 linjene finner man vinkelen i sperretoppen og vinkelen ved takfoten. Linjene overføres, forbindes og sperren lages.

IMG_1437
Anleggssperren legges på opprisset, Vinkel brukes for å overføre merkingen fra platen til emnet. Når all merking er utført tilvirkes sperren etter strekene som er avsatt.

Videre er det stikksperrene som lages. Her er det 6 linjer man må overføre til 2 kappflater, og i tillegg er det også en dobbel avfasing i sperretoppen. Denne finner man ved å måle fra senterstreken på stikksperren til hvor den treffer anleggsflaten til anleggssperrebindet. Når målet er funnet, markerer man midten på emnet og forbinder alle streker. Stikksperren er nå klar for tilvirkning. 

Den siste sperren som tilvirkes er gratsperren og er også den som krever mest arbeid. Her er 6 linjer som skal overføres fra opprisset, men i tillegg har man her en avfasing på ryggen av selve sperren. Denne finner man ved å lage en vinkelrett strek ut fra senterlinjen på gratsperren til krysningspunktet der omrisset til sperren møter vinkelen til oktogonet. Så lager man en parallell linje fra enden av gratsperrens senterlinje. Avstand mellom disse 2 linjene gir nå avfasingen til sperren.

IMG_1402
Avfasingen til gratsperren finnes ved å sette en strek vinkelrett ut fra senterlinjen og forbinde denne med sperre omrissets skjæringspunkt til omrisset av selve takverket. Så settes det en parallell strek ut fra enden til senterlinjen. Avstanden mellom disse 2 er avfasingen til gratsperren.

Emnet legges på avbindingsplaten og linjene overføres på samme måte som tidligere. Når alle linjer er overført og forbundet med hverandre, lages kappet ved sperretopp og ved takfot.

Så stilles ripmoten inn på halve bredden av sperren og senterstreken avsettes langs hele lengderetningen til sperren. Ripmoten stilles så inn på målet man har funnet til avfasingen og dette målet avsettes på begge sider av sperren.  Fra der vinkelen starter, altså i skjæringspunktet mellom sperrer. (spissen av sperren) går avfasingen over til 0. Avfasingen høvles med slettokse. Alle kappflater ble først saget med grindsag, så nærme streken som mulig. Så ble kappflatene bearbeidet med støt- og pusshøvel og til slutt ble vinkelen brukt for å sjekke om det var en plan flate. Dette gjelder alle sperrer.Det har vært interessant å få et lite innblikk i hvordan takverkene ble tilvirket før i tiden og få prøve dette i praksis. Jeg vil utvilsomt jobbe mer med dette i framtiden for å utvide min begrenset kunnskap i dette. For å sitere en av mine medstudenter. Det her var goooy…..

ferdig takverk
Takverket er ferdig og flagget heist til topps. Den tradisjonelle sperreskålen pågår i bakgrunnen, men egner seg ikke til å vere med på foto.
IMG_1544
Nybygd takkonstruksjon med den nydelige Lysefjorden i bakgrunnen.

 

Nybygg – produksjon og oppsett av en bærekonstruksjon

Det finnes mange fine ting i livet til en handverker

Enkelte perioder hoper herlighetene seg opp, og noen slike perioder har det vært i vinter, på Lærearena Stiklestad. Til vanlig jobber man jo delvis bak en PC, og delvis med å sette i stand gamle, skjeve bygg. Dermed blir det å bygge noe helt nytt i rått tømmer, en fin kontrast i hverdagen. Tettvokst trøndergran, kvae i buksebaken, litt kaffe i koppen, i et miljø av flinke og trivelige medstudenter og veiledere, er noen av trivselsfaktorene i prosjektet vårt.

En garasje av det finere slaget

Bygget vi setter opp skal bli en ny, uisolert garasje for den veghistoriske utstillingen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, og skal huse en samling med vegarbeidsmaskiner. Huset har ei grunnflate på 6 x 12 meter, i en etasje pluss røst, og er i all hovedsak konstruert i 6 x 6« boks. Syllstokk og raftline består av en enkel 6 « boks, som har fått en kamming i hjørnene. Vi eksperimenterte litt med både enkle hakeskjøter, og rett og skrå fransklås med kile, i skjøtingen av syll og liner.

I lengderetningen består huset av 3 like store seksjoner, langveggene blir holdt sammen av to samhald inni bygget. Nede i gulvplanet er en av gulvåsene plassert under hver samhald. Veggkonstruksjonen består av stolper i 6« boks, og rundt alle vindusåpninger er det litt smekrere staver i 4« x 6«. Mot alle hjørner stives bygget med skråband i 4«x6«. Oppå alle samhald er det felt ned ei storsperre, og takåsene og mønsåsen hviler oppå disse. Tilhugde kabber spikret i sperrene hindrer at åsene sklir nedover.

Flere ganger denne vinteren har jeg møtt opp på Lærearenaen, med litt stille takknemlighet over å komme til dekket bord. På grunn av at jeg var ny på denne lærearenaen i januar, hadde de andre sagd mye av boksen som skulle brukes til selve konstruksjonen av bygget på forhånd. Dermed kunne vi gå rett på og lage alle deler til konstruksjonen. Dette foregikk i den gamle garasjen som dette bygget skal erstatte. Med 2 plussgrader, og sludd servert i 45 graders vinkel av en sur liten kuling, gikk det noen varme tanker til gammelbygget i disse dagene.

Fallgruvene åpner seg ved prefabrikkering

Lærearenaen har tilgang på ei eldre sirkelsag, høvelig plassert 10 meter bortom byggeplassen. Det å kunne sage material «just in time» på plassen, løser mange problemer og bidrar til god framdrift i prosjektet. For å holde styr på hvem som lager hva, har vi laget enkle skisser av alle fire fasader, der vi nummerer alle konstruksjonsdeler på disse. I tillegg lagde vi lister der vi skrev navnet vårt på delen når vi begynte på den, og krysset delen ut når den var helt ferdig. 

En enkel ku med to riss ble brukt for å merke bredda på tappen og tapphullet. På tross av alle system og diskusjoner er det likevel fort gjort at streken sto igjen, og at noen av tappene ble for trange. Og jo flere folk som deltar, desto større blir mulighetene for litt forskjellige måter å gjøre ting på. En viktig lærdom ble at mange handverkere, og stor grad av prefabrikkering, øker behovet for system og kontroll. Alle arbeidslag med respekt for seg selv er oppmerksom på referansesiden, må vite. Selv om dette er sagd tømmer, kunne fort gamlesaga vår slenge en liten kvart- tomme på dimensjonen, nok til at vi måtte bestemme oss for hvilke sider som skal være slett, altså referanseside.

Overkant gulvplan, utside vegger, og underkant raftline ble logisk nok valgt som slette sider. Senere ble samhaldene som er felt ned over raftlina, felt ned i forhold til underkant av raftlina. Underveis i produksjonen markerer vi referansesidene med en liten trekant med blyanten. Slik sorterte vi vakant og andre skavanker dit det var best å legge den på hver enkelt del.

Square rule og mill rule

I løpet av vinteren har jeg lært at enkelte, men neppe alle amerikanerne, skiller på «mill rule» og «square rule». Førstnevnte handler om å måle ut fra slette sider på sagd material som er jevn, mens sistnevnte innebærer å jobbe ut fra slette sider og beine linjer, som konstrueres i ujamnt tømmer som ikke nødvendigvis er sagd, der disse sidene kun hogges slett der du har bruk for det, for eksempel i hjørner og sammenføyninger. I dette prosjektet er vi vel på en tilnærma «Mill Rule», der vi i tillegg har tatt høyde for litt ujamn saging, med å være nøye på referansesiden. Med på kjøpet fikk vi også noen gode konstruksjonsdiskusjoner underveis. 6« høyde på tømmeret er egentlig ikke så mye, og fordeling av ved og høyde i sammenføyningene blir viktig å tenke på. Hvor går kreftene? Hvor er det størst fare for brudd? Hvilken del i sammenføyningen trenger mest ved?  

Reising av bygget

Før neste samling, hadde driftige museumsarbeidere på Stiklestad fjernet gammelgarasjen, gjort klar tomta i mildværet, og lagt an solide granittblokker til holdstein under hjørner og langsyll. Så dermed kunne vi gå rett på legobyggingen, med andre ord. Etter å ha lagt opp langsyll, tverrsyll og gulvåser, og tatt diagonalene, virket det som en god idè å prøve alle staver og deler til raftlina, det er jo som kjent litt trasig å måtte stå i løse lufta mens man plages med eventuelle deler som ikke passer. Etter å ha justert litt her og der, stablet vi oss videre oppover.

Å stable opp et slikt bygg, med en kombinasjon av muskler, samt litt hydraulikk og stillaser, går da ganske fort. Underveis i planleggingen ble stivheten i bygget diskutert. Eier vil ha mest mulig plass innvendig, og siden bygget ligger på ei tomt som ikke er så vindutsatt, var flertallet enig i å sette det opp uten skråstiving «tverrskips» under samhaldene. I hver røstende var det jo skråband denne veien uansett, og bygget skal jo ha undertak av stående bord, som vi i utgangspunktet vurderte som en avstivende skive.

Ikke prøv dette hjemme!

Når bygget kom opp, så var det  nok at en mann satt oppå takåsen og saget litt, så svaiet det fort et par cm sideveis. Selv om vi slår på bordtak, som vil stive noe, er jo dette kun 6« brede bord, de utgjør ikke en like stiv skive som f. eks brede plater ville gjort. Vi har foreløpig spikret på midlertidige skråband her, og løser nok dette med å felle inn rotknær under samhaldene, som ikke stjeler noe gulvplass.

Lonesome Korona Blues

Vi fortsatte med kledningen på bygget, men midt i dette kom naturen og viste sine krefter til oss. Ikke i form av vind, skred eller flom, men med et lite virus fra Kina som har stoppet all videre bygging inntil videre. Vinterens bygging har i alle fall vært rik på erfaringer, og det å diskutere og prøve ut løsninger, øker forståelsen og tryggheten i løsningene man velger.

Takkonstruksjonen i Fjøset på Strømsør fjellgård.

Vi har i en årrekke fulgt med på midt-delen av denne tre-delte fjøsen på Strømsør gård i Bardu. Det var behov for vedlikehold og oppretting over det hele. Her vil jeg belyse noen av de interessante funnene i prosessen og noen av problemstillingene vi møtte.

Strømsør gård ble bosatt i 1839 av Erik Simonsen og han oppkalte gården etter hjemgården i Alvdal. Gården ligger på ei hylle i det ulendte terrenget, og tunet hviler på ca 290 moh. Tunet består av 7 bygninger, tre av de er fredet. Rundt tunet finnes det spor og rester etter de tre manglende byggene som i alt gjorde at det her totalt var hele 10 bygg! Kulturlandskapet gården ligger i er forøvrig også fredet.

Midt-delen av fjøset har en nedsenket takflate i forhold til tilstøtende kufjøs og stall. Denne delen av bygget ble rekonstruert i 1992 og nevnes som sau-fjøset i midten. Den består halvt om halvt av ei tømmerkasse med kamnov og en stavrøyst del. Fundamenteringen var nokså underdimensjonert, da lina og sylla lå an på små steiner som lå rett an på matjord. Dermed var bygget preget av ulike setninger i alle himmelretninger og vippingen av fundamentene sprengte ut bakveggen. I og med at takflaten er senket på denne fjøsdelen, sørger kong vinter for å avrette høydeforskjellen med snø. Konsekvensen er at det i midt-delen legger seg ca 50cm mer snø enn på de tilstøtende byggene, og dermed øker snølasten. 2018-06-09 23.00.14.jpgI takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.

Videre vil jeg i denne posten fokusere på selve takkonstruksjonen.

I dokumentasjonsrunden tok vi mål og gjorde enkle skisser av alle sperrebind for å få en oversikt over materialbruken, dimensjoner og treslag. Etterhvert kom det tydeligere fram en klar sammenheng mellom materialdimensjon og de bevisste valgene ved bruk av furu og bjørk i staver, sperrebind og åser. Med dette grunnlaget kunne vi produsere ei materialliste basert på funnene i de opprinnelige bygningsdelene.

Skjermbilde 2018-10-09 16.56.50.png
Skisse sperrebind, Kjartan Gran

Materialvalg: Åsene er i hovedsak bjørk, vekselsvis er det furu/bjørk i storsperrene og samhald, raftene er i furu. De fleste stavene er i bjørk med slanke dimensjoner fra 3×4″ til 4×4″, resten furu der størrelsen øker til 5×6″ og 6×6″. Som avstiving av 2.etg er det 14 skråband, der 13 av disse er i bjørk ca 2×2 tommer. Det siste av furu er ca 2×3 tommer. Mønsteret vi ser ut i fra materialbruken i de eldre tilstøtende byggene viser tydelig at her har tømrerene hatt god kontroll på styrke-egenskapene i bjørk og furu. Det må også nevnes at samtlige skråband i bjørk også jobber i strekk. Dette kommer svært godt frem av plassering og fellingene, der vi ser at de ikke tar trykk. Det ble til at vi kalte disse bjørkestranglene for «strekkband» i arbeidet på fjøsen. Vinkelen varierte stadig og ble ikke fokusert på i oppmålingen ettersom det er ingen av de opprinnelige strekkbandene vi skal berøre. De står plassert i en en såppas lav vinkel flere plasser at det er tydelig at de ikke er tiltenkt å jobbe i trykk. Er det andre tømrere som kommer over denne varianten må de gjerne komme med innspill til løsningen. De fleste ser ut til å være originale, enkelte kan være skiftet ut eller kommet til senere ved istandsetting.

2018-06-13 22.16.57.jpg
Bjørk som «stekkband» på stallen, i tverrsnittet mot midt-delen. Her er det 10 band som jobber sammen.

2018-06-11 20.27.18.jpg
Kløyving av ved på sperrefot.

Under demonteringen av takkonstruksjonen fikk vi se tydelig på skadene som hadde oppstått. Sperrebukkene besto av rundtømmer i 7-9 tommer, der toppendene ble brukt som storsperr. Her må det understrekes at denne løsningen finner vi ikke i de eldre bygningsdelene. Storsperrene har ikke klart å bære taklasten og de har gått til brudd i flere av de store kvist-partiene. Storsperrene har et enkelt hakk som felling mot samhald. Det er ingen tapp i fellingen, så låsingen er utført med en toms demling. Se bilde over. Utfallet er at endeveden i fellinga på samhaldet har gitt etter flere plasser. Over ser vi to gode eksempler der storsperra har knekt, har ei dårlig innfesting ved takfoten. Sammenlagt fører dette til at storsperra fungerer som et brekkjern for å kløyve ut veden som skal holde sperra på plass. Det er ca 25-30 cm ved på utsiden av sperretåa, som må kunne sies å være en liten skalk for å støtte denne type felling.

Når det nå skal bygges ny konstruksjon, ønsker vi å tilnærme oss de originale fellingene, og dermed få betydelig større skalk ut mot rafta. Ut i fra fellingene i de tilstøtende byggene kunne vi sammenfatte og velge en løsning, rettere sagt to versjoner av samme løsning. Ettersom material-dimensjonene på sperrebindene i furu og bjørk ikke er like krevde det to like fellinger med forskjellige mål for henholdsvis furu og bjørk.

Fellingene av storsperr mot samhald må stå i forhold til høyden på raft. Under arbeidet med å komme frem til en god løsning på temaet var Roald Renmælmo til stede for veiledning og vi kunne sammen se på de gamle løsningene opp i mot det vi skulle reprodusere.

Den nye rafta får 5 sperrebind. nr 1,3 og 5 er i furu – nr 2 og 4 er i bjørk. Takflata må naturligvis stemme, så vi kunne regne oss ned i fra det tenkte planet som er underkant taktro/overkant langsgående åser. Raftlinja kunne vi plassere horisontalt på rafta, og raftlinja brukes som referanse inn på samhaldet. I all merking kaller vi denne raftlinja selv om det blir ei tenkt/stiplet linje langs samhaldet.

Furu-felling-sperr.jpeg
Skjematisk felling av storsperr i furu. Her er raftlinja 1″ under tapp på storsperr.

Over vises fellingene på sperra i furu. Samhaldet er 9-11″ høyde, 6″ bredde. Sperrene er i gjennomsnitt 8″ høyde. En kan se raftlinja (krysning mellom raft og tro) den stiplede referanselinjen inn langs samhaldet. Videre kan en se at vi gjorde et valg om å legge inn en 1×1″ låsing i fellinga på innsiden av rafta. Dette var ikke å finne på de gamle sperrene. Det vi finner, er at det flere plasser har oppstått utglidning, så vi mener dette er en svært nyttig tilføyelse som (forhåpentligvis) aldri vil bli synlig.

Tilføyelsen av denne låsingen fører med seg at en i topp-endene av samhaldet må passe på å ikke felle storsperra for dypt inn i samhaldet. En tomme tå, pluss en tomme tapp er et minimum, da har vi gjerne 4-6″ hel ved igjen mellom fellingene. I Rot-enden av samhaldet er dette mindre problematisk, men en må allikevel tilpasse seg etter dimensjonene.

Bjørk-felling-sperr.jpeg
Samme skjematiske fellingen av storsperr i Bjørk.

Over ser en hvordan fellingen av de to sperrebindene i bjørk blir utført. Systemet er likt som i furu, men målene er tilpasset de slankere emnene i bjørk. Samhaldene er 6-8″ og storsperrene ca 6″. Altså er dimensjonene ca 2″ smekrere enn der det blir utflørt i furu. I skissa over kan en se at tappen på storsperra kan komme så lavt som til raftlinja på et slankt samhald. Da kan det være hensiktsmessig å gjøre fellingen på rafta en tomme dypere for å beholde mer ved i samhaldet.

Skissene vi kom fram til gir altså et merkesystem for fellingene, men er ikke en fasit på hvordan det faktisk skal felles! Som i de eldre konstruksjonene vil det være variasjoner på mengden felling på raft, variasjoner på dybden av sperrefellinga og variasjoner på avstand fra sperretå til rafta.

2018-06-17 17.43.26.jpg
Raftstokkene felles sammen etter raftlinje og plasseres ut i vater.

Her kunne vi dele opp arbeidet videre i flere stasjoner. De 6 raftstokkene felles sammen og hver raft utgjør 9,5m med tre lengder furu i ca 11″ høyde og 6″ bredde. Målet utvendig på raftene er 6,23m.

I enden av området for rafta låste vi sammen paller i lik høyde som avbindingsplass for oppmerking av samhald og storsperrer. På avbindingsplassen trenger en hovedsaklig de essensielle målene: Plassering og dimensjon raftstokk, Raftlinje og Mønehøyde. Med disse målene tydelig og permanent merket på avbindingsplassen kan vi med flere metoder overføre målene opp på samhald og storsperr. Loddsnor, passer, vinkel og vater kan brukes mens alle sperredelene ligger oppå hverandre i tre høyder.

Jeg mangler desverre et godt bilde av selve merkeprosessen. På bildet under er merkingen allerede over, storsperrene er felt sammen halvt om halvt i mønet og samhaldet er vippet opp for å hogge ut og tappen til storsperra gjøres med et 5/4″ jern.

2018-06-17 17.44.07.jpg

2018-06-19 21.02.17.jpg
Her er første bjørke-sperr ferdig og felt ned på rafta. Neste sperr i furu er merket opp på avbindingsplassen og mønet felles i hop. Det sages med svans og rys slett med den flotte Strømsør-bila. Når fellingen er god, låses de to sperrene sammen med en kon 5/4″ dymling.

2018-06-19 21.07.25.jpg
Fellinga av samhaldet til rafta merkes opp med passer med raftlinja som referanse. Da kan en enkelt gjøre de samme merkingene på selve rafta med den samme passeren.

Det var tydelige spor i de gamle sperrene at det hovedsakelig var øksa som var brukt til fellingene, så det gjorde vi også. Enkelte plasser var det spor etter grovtannet sag, så det hadde vi også for hånden.

Videre er prosessen lik for de kommende sperrene, selv om målene vil variere noe. Felling av åsene, stavkonstruksjonen og de andre detaljene ved bygget har jeg valgt å ikke omtale her, det må få plass i en egen post.

2018-06-20 22.39.16.jpg
To av sperrebukkene er kommet opp og det hele tar form. Her blir vi å jobbe videre med konstruksjonen frem til ferdige åsfellinger før den demonteres og flyttes opp i bygget.

Grindbygg til Rossøy

thumb_IMG_3523_1024

Da reiste konstruksjoner kom opp som tema på tradisjonelt bygghandverk ved NTNU, så var vi ikke i tvil om at det måtte bli et grindbygg. Omtrent på samme tiden tok Ryfylke Friluftsråd kontakt med Ryfylkemuseet med et spørsmål om vi kunne sette opp en bygning som kunne brukes som grillhus for båt og kajakk reisende. Det eneste kravet de hadde var omtrentlig størrelse og at det skulle være et bygg med rot i lokale tradisjoner. Vi begynte da med å reise rundt i distriktet å se etter bygg som vi kunne bruke som mal/ forbilde under byggingen. Det vi så etter i et bygg var at det var tilnærmet lik størrelse, ikke gjort for store reparasjoner, gjerne urørt og helst en viss alder. Vår faglige veileder, Trond Oalann, var med på letingen etter et potensielt bygg.

Randøy vogskjul (1)
På garden Randa på Randøy i Ryfylke stod det et vognhus i stav som holdt omtrent akkurat størrelsen, hadde veldig smekre dimensjoner, tilnærmet urørt og så ut som om det var reist av noen som hadde peiling. Dette bygget ble vår mal for nybygget på Rossøy

Etter oppmåling ble det laget ei kappliste med tanke på hente det vi behøvde av materialer. Siden dimensjonene i vognhuset var veldig smekre så prøvde vi å finne tilsvarende for å kunne gi bygget samme lette utrykket. Det er en god øvelse å gå i skogen og prøve å finne liten nok dimensjon, fort å ta litt for stort og ende opp med å forandre slutt utrykket. Staver, stavlegje og slindre er rydd ned til dimensjon men fremdeles med vannkant og det samme er noen av neglingene.

Sammen med Trond Oalann ble vi enige om å hogge det sammen på «hordamåten» hvor man hogger sammen langveggene først og tar reisene til slutt. Her lokalt i Ryfylke så er det motsatte vanlig, først hogger man sammen reiså med kroband, deretter tar man langveggene med neglinger og skråband. Vi satte oss ned før vi startet og prøvde å lage en plan over arbeidsrekkefølgen slik at vi måtte tenke gjennom hele prosessen før vi startet.

Tenkt arbeidsrekkefølge for Vognhus Randa.

  1. Sortere material til stavlegje og slinder.
  2. Bearbeide stavlegje.
  3. Måle tynneste slinder.
    1. Bestemme grøyp, mellomrom mellom øyrene.
    2. Lage skant for grøype.
    3. Bestmme overkant slinder i staven med utgangspunkt i topp stavlegje.
    4. Merke/nummerering av stav/slinder.
    5. Ta ut for grøype og tilpasset slinderhøgde.
    6. Ta ut sete for slinderen i stav.
  4. Legge ut stavlegje på avbindingsplass.
  5. Legge ut stavane og vinkle/ vatre de.
    1. Kontroler inndeling av sperr.
    2. Felle øyrene ned i stavlegje uten kloss.
    3. Merke på høgda for slinder på stavlegja.
    4. Negling og skråband.
    5. Merking/numerering av delene.
  6. Snu stavane slik at
    1. Utside opp på den som skal ha kledning.
    2. Innside opp på den opne gavlen.
  7. Legge slindrene oppå stavene for merking/parralellforskyving.
  8. Felle inn kroband.
  9. Merking/numerering av delene.
  10. Lage sperremal etter 5/8 dels reising (37°)
  11. Borre for toll.
  12. Produsere sperr
  13. Lage hakk for sperr i stavlegje.
  14. Merking/numerering av delene.
  15. Prøvemontering/reising av bygget og utorhakk for slinder i underkant stavlegje.

Så er det bare å få bygget fraktet til stedet det skal stå og reise det. Handsteiner var allerede på plass.Montering av bygget tok i underkant av tre timer innbefattet bæring opp fra kaien.

thumb_IMG_3502_1024
Ferdig bygg på plass

Bygget har en grunnflate på 3,6m x 6,6m. Det skal tekjast med hedler og kles tett på gavlen som vender fra sjøen og halve langveggene.

thumb_IMG_3523_1024

Løekonstruksjon som naust til «Dampen»

Utgangspunktet for bygginga av naustet til museumsbåten MS Suldal, på folkemunne kalla «dampen», var at Statnett skulle bruke den gamle slipptomta til massedeponi under bygginga av “Englandskabelen” (North Sea Link). Det vart bygd ny slipp med ringmur til overbygg. Overbygget, som skulle vera ein stålhall, vart finansiert med midlar frå kommunen og fylket. Denne bloggposten handlar om prosessen vidare.

RFF2015-181-038

Etter at planane kom på bordet til bygningsavdelinga i Ryfylkemuseet, kom der raskt eit ynskje om å bygge i tre. Og tankane svinga rundt dei mange løene i regionen i såkalla høghus-konstruksjon, som verka svært tenleg til formålet. Dette fordi det er fri takhøgd langs midten opp til mønet. Det vart søkt om endring av konstruksjonstype og materialbruk.

Skjermbilde 2017-08-08 12.57.43
Utsnitt frå boka “Landbruksbygninger” av A. Norheim

Det var frå starten av tenkt at dette kunne bli praksisprosjekt i backelor-studiet og framgangsmåten vart lagt opp deretter. Det vart gjennomført synfaringar på ståande bygg i nærområdet ilag med studentane (Kjell Gunnar Haraldseid og underteikna), Trond Oalann og eigarar, eksterne handverkarar og ein ingeniør som har erfaring frå slik konstruksjon. Det vart studert dimensjonering, detaljar i samanføyingane og variasjonar i konstruksjon.   

Ein kort presentasjon av nokre av løene me besøkte:

Løa på Olasmoen, Suldalsosen:

Fisketjønn - Olasmoen - Lars Fisketjøn er eigar001
Løa på Olasmoen med flagget i mønet. Eigar: Lars Fisketjøn

  • oppført i 1958-59
  • Breidda på løa er 9,8 m og cc reisa er 3m
  • Dimmensjonar på stav og stikksperr er 6×5 tomms og 6×7 tomms
  • Det er ikkje haneband (hanebanda på biletet har nok samanheng med reisinga)

IMG_7439
Løa på Olasmoen

Løa på Bøen, Lunde, Suldalsosen:

IMG_7455
Løa på Bøen, Lunde

  • oppført i 1974
  • breidda er 10m og cc mellom reisa er  3m og 3,7m
  • materialdimmensjon 6×5 tomms

Løa i Hoftun, Suldalsosen:

IMG_7449
Løa i Hoftun

  • oppført i 1959 -60
  • Breidde på heile 14,5 m cc mellom reisa er 3m
  • Dimmensjonar på stav og stikksperr er begge 6×7 tomms
  • Enkelt haneband

Til forskjell frå teikningane i boka til A. Norheim ser me av bileta over at tanga er montert horisontalt. Dette gjer at den høver godt til bæring av stubord og kassebord i utstikket. I tillegg er der ein detalj å merke seg: Plasseringa av boltane i indre enden av tanga er ikkje lik. Både på Olasmoen og i Hoftun er bolten plassert i stikksperra, mens på Bøen er den plassert i hengsperra.  Me valgte å ha ein bolt i kvar. Der er i tillegg nokre fleire delar på teikninga enn det me fant i løene.

Me fekk hjelp av eit arkitekt- og ingeniørfirma til tekniske styrkeberekningar og teikningar, med hovudvekt på vindavstiving og forankring. Dette fordi naustet vårt skulle stå på ei tomt som er utsatt for hard, rosete austavind. Naustet har ei grunnflate på 24,4m x 8,4m. Me la oss på materialdimmensjonar me fant i dei størst løene. Då gjekk me gjennom nålauga for moderne dimmensjonering. Ein kan merke seg at løa i Hoftun er omlag 6m breiare, har montert silotalje i mønet som dagleg er i bruk, fungerar godt etter 57 år. 

Det praktiske arbeidet vart utført med Trond Oalann som instruktør, og starta med å teikne opp eit reise i 1:1 på gulvet i laftehallen til museet, ein såkalla avbindingsplass (jf. «Husbygging», N. Peder Nilsen) Dette for å sikre at alle mål vart like og det var tenkt å nytte loddsnor til oppmerking (jf. «The Invisible Tools of a Timber Framer» av Ulrik Hjort Lassen). Dette var ein aktuell merketeknikk då me var avhengige av god avstand til gulvet då der skulle borast gjennom og monterast deler på undersida av reisverket. Me laga oss i tillegg nokre malbord slik at me også kunne produsera delar annan stad, når me var mange i sving.

RFF2015-181-107
Bruk av lodd som er gjennomsiktig gir god nøyaktighet.

Hola vart bora med alle delane monterte på med tvinger. Me nytta eit stativ til drillen som sikra lodrette hol. Horisontale hol vart bora på frihand med ein rettholdt å sikte etter.

Etter boring vart det montet bulldog mellom alle delane der det var boltar. Desse gjorde det litt trangt å få i boltane då det vert noko klaring mellom delane før klørne på bulldoggen vert pressa inn i veden. Viktig at vinkelen på tåa er slik at den vert trangare etterkvart som delane vert pressa saman.

Dei fleste boltane vart sett vinkelrett i forhold til den ein flata dei skulle gjennom. På den andre sida vart det hogge ut slik at stoppskiva ligg plant.  I samanføyinga mellom stav og stikksperr vart det lagt inn ein bit av metallband for å hindre at veden vert pressa saman under stor belastning.

Ein heiselåve må ha heis… Me har fått konstruert ein løpekatt som liknar den på biletet under. Den vert produsert nå i haust og skal vera montert og klar til restaureringa av Dampen.

RFF2016-012-009
Den originale Serigstad løpekatten i løa på Kvæstad, Suldal, er modell for vår løpekatt

Alle foto: Ryfylkemuseet

Felling av ås og sperre utan fast dimensjonering.

IMG_6286
Ferdig takside. Utsperrene monterast etter at kledning har komme på då desse skal henge saman.

På Nordmøre er takkonstruksjon med sperrebukk, ås og sperre vanleg. Denne takkonstruksjonen er gjort med bakgrunn i ei eksisterande brygge på Eidestranda i Aure kommune. Brygga vart flytta dit rundt 1870, men det er uvisst når ho vart reist fyrste gongen. Det nye bygget skal stå på Håholmen i nærleiken av Kristiansund. Det er ei brygge i stavlinekonstruksjon som måler 10,6m x 13m som vert bygd på Husasnotra før uttransport og oppsetting.

Me bestemte oss for å ta utgangspunkt i eit eksisterande bygg for å lære meir om korleis dei eldre tradisjonelle takkonstruksjonane er utført. Når tradisjonsberarane er borte er det bygga sjølv som fortel best korleis dei er gjort, og dette innlegget tek for seg eit forsøk på forstå den logikken, premissa og vurderingane som ligg bak. I dette innlegget vil eg sjå nærare på korleis fellinga av åsar på sperrebukk og sperrer på åsar kan ha vore gjort.

Sperrebukkane:

I den originale takkonstruksjonen var sperrebukkane kanta på sidene og oppå og felt slik at oversida danna eit plan. Dette planet hadde same fall som taket. I dette tilfellet var det treungs røst. Sperrebukksolane var i samme høgde på alle samhalda (dobbel samhald i staden for samhald og pute), og sperrebukktåa like langt inn frå vegglivet/rafta på kvar side. Rafta var også i vater og like høg på begge sider. Oversida av sperrebukken låg omlag 10 tommar under overkant sperre/underkant tro.

Metode: Takkonstruksjonen vart slått opp med krittsnor på golvet i full storleik, og mal for sperrebukk vart laga. Sperrebukkane vart hogne ut etter malen. Det vart også teke mål på den oppteikna takonstruksjonen for å bestemme kor sperrbukksolen og tåa ville havne i samhald/pute. Desse måla vart overført og sperrbukksole og tapphol for sperrebukken vart hogge ut i samhald/pute. Sperrebukkane vart reiste og stiva av i lodd over samhalden.

Åsane:

I originalbygget var åsane runde oppå, og det såg ikkje ut til å vere retta. Det var naturleg overflate på åsen. Der åsen var grov var han felt litt ned på sperrebukken og i toppenden av åsen låg han ofte rett på sperrebukken eller så var det klossa opp litt. Dette fører til at åsen ikkje har ein eksakt dimensjon over sperrebukk heile vegen. Det vil variere litt ettersom kor rett åsen er. Dette fører også til at ein ikkje kan nytte ein sperremal med fast dimensjonering når sperrene skal på. Det var stort sett hogge ut av sperrene, men somme plassar var det også hogge av litt på oversida av åsen for å sleppe sperra lenger ned. (Dette kjem eg tilbake til)

Metode: Eg valde å legge opp åsane mot utsida av sperrbukken på samhalden. Dette er ei fin arbeidsplattform og ein kan merke breidda på fellinga på åsen direkte over frå sperrebukken. Åsane vart lagt med den rettaste sida opp. Dette vart gjort ved å sikte etter stokken og sjå kor han var rettast.

 

Sperrer:

I det originale bygget var sperrene fint tilpassa åsane med ein liten skulp hogge ut med øks eller ein liten kloss der sperrene ikkje låg nedpå åsen. Sperrehakket var i vinkel på takplanet og sperrene var ikkje dimensjonert i breidde gjennom sperrehakket i rafta. I det nye bygget er materialen saga, så difor var det naturleg å la sperrehakket vere i lodd. Det vart også gjort ei dimensjonering på breidda slik at sperrehakk og sperrer kunne lagast etter mal.

Metode: Overkanten av sperrene må danne eit plan slik at troet har eit jamt underlag og at taket blir rett. Sperrene vart retta på ei side. Denne flata dannar topp sperre-planet. Sidan åsane har er lagt på med naturleg overflate vil ein ikkje kunne dimensjonere sperrene på faste mål. Likevel skal dei danne eit perfekt plan 10” over sperrebukkplanet. Ved å spenne opp ei snor som simulerer topp sperre frå raft og opp til mønsåsen kan ein måle eksakt høgde frå snora og ned til åsane (på mønsåsen må ein spikre på ei mellombels lekt for å få festa snora i rett høgde) Denne høgda vert målt frå det høgaste punktet på åsen og i vinkel ut frå takplanet opp i snora. Possisjonen på desse høgdene bestemmast ved å legge på eit måleband frå sperrehakket og opp til mønsåsen og lese av.

Målebandet vart lagt på i sperrehakket (på sperra) og måla frå skjemaet førast på sperra. Ved å hogge uttaket i sperra slik at målepunktet og dimensjonen stemmer i midten, og at skulpen er litt større enn åsen vil sperra ligge fint på mot høgpunktet på åsen. Sperrene vart dimensjonert til 5” i breidda, og sperrehakket vart merka på med ein mal som gav fast dimensjon på 3” gjennom sperrehakket i rafta og fast mål på utstikk.

Når dei to ytterste sperrene i taksida er felt på plass valde eg å strekke snor mellom desse sperrene over kvar ås. Ved å måle ned frå desse snorene der som sperrene kjem samtidig ta lengdemål frå sperrehakket kan ein ta mål for alle sperrene på ein gong og skrive ned i skjema. Det skal då i teorien bli eit snorbeint plan mellom dei to ytterste sperrene. Så sant dei er rette vil også resten bli det. Kvar enkelt sperre vart hoggen ut etter mål og prøva på. Ved å sikte mellom dei to ytterste referansesperrene kunne ein sjå om sperra måtte sleppast lenger ned. Ca 7 av 10 sperrer passa perfekt ved fyrste prøving. Eventuell justering av gjort ved å hogge ut litt på leåsen for å sleppe sperra lenger ned. Dette vart gjort på augemål og sikta inn til det passa. Ein positiv effekt av å skrive ned skjema var at ein på førehand kunne plukke ut sperrer som passa til dei forskjellige måla og sikre at ein fekk nytta sperreemna best mogleg.

Det er kanskje tvilsomt at den originale takkonstruksjonen vart gjort på akkurat denne måten, men at snor og sikting har vore viktige i dette arbeidet er eg overtydd om. Det trengst som alltid meir undersøkingar og utprøving for å komme enda tettare på original framgangsmåte, men faktum er i alle fall at denne metoden opplevdes som relativt rasjonell og effektiv. Bruk av mal på sentrale punkt, mykje augemål og minimalt med justeringar.

Tekst og foto: Håkon Telnes Fjågesund