Reiste konstruksjonar – Side 2 – Tradisjonelt bygghandverk

Løekonstruksjon som naust til «Dampen»

Utgangspunktet for bygginga av naustet til museumsbåten MS Suldal, på folkemunne kalla «dampen», var at Statnett skulle bruke den gamle slipptomta til massedeponi under bygginga av “Englandskabelen” (North Sea Link). Det vart bygd ny slipp med ringmur til overbygg. Overbygget, som skulle vera ein stålhall, vart finansiert med midlar frå kommunen og fylket. Denne bloggposten handlar om prosessen vidare.

RFF2015-181-038

Etter at planane kom på bordet til bygningsavdelinga i Ryfylkemuseet, kom der raskt eit ynskje om å bygge i tre. Og tankane svinga rundt dei mange løene i regionen i såkalla høghus-konstruksjon, som verka svært tenleg til formålet. Dette fordi det er fri takhøgd langs midten opp til mønet. Det vart søkt om endring av konstruksjonstype og materialbruk.

Skjermbilde 2017-08-08 12.57.43 — Utsnitt frå boka “Landbruksbygninger” av A. Norheim

Det var frå starten av tenkt at dette kunne bli praksisprosjekt i backelor-studiet og framgangsmåten vart lagt opp deretter. Det vart gjennomført synfaringar på ståande bygg i nærområdet ilag med studentane (Kjell Gunnar Haraldseid og underteikna), Trond Oalann og eigarar, eksterne handverkarar og ein ingeniør som har erfaring frå slik konstruksjon. Det vart studert dimensjonering, detaljar i samanføyingane og variasjonar i konstruksjon.

Ein kort presentasjon av nokre av løene me besøkte:

Løa på Olasmoen, Suldalsosen:

Fisketjønn - Olasmoen - Lars Fisketjøn er eigar001 — Løa på Olasmoen med flagget i mønet. Eigar: Lars Fisketjøn

oppført i 1958-59
Breidda på løa er 9,8 m og cc reisa er 3m
Dimmensjonar på stav og stikksperr er 6×5 tomms og 6×7 tomms
Det er ikkje haneband (hanebanda på biletet har nok samanheng med reisinga)

Løa på Bøen, Lunde, Suldalsosen:

oppført i 1974
breidda er 10m og cc mellom reisa er 3m og 3,7m
materialdimmensjon 6×5 tomms

Løa i Hoftun, Suldalsosen:

oppført i 1959 -60
Breidde på heile 14,5 m cc mellom reisa er 3m
Dimmensjonar på stav og stikksperr er begge 6×7 tomms
Enkelt haneband

Til forskjell frå teikningane i boka til A. Norheim ser me av bileta over at tanga er montert horisontalt. Dette gjer at den høver godt til bæring av stubord og kassebord i utstikket. I tillegg er der ein detalj å merke seg: Plasseringa av boltane i indre enden av tanga er ikkje lik. Både på Olasmoen og i Hoftun er bolten plassert i stikksperra, mens på Bøen er den plassert i hengsperra. Me valgte å ha ein bolt i kvar. Der er i tillegg nokre fleire delar på teikninga enn det me fant i løene.

Me fekk hjelp av eit arkitekt- og ingeniørfirma til tekniske styrkeberekningar og teikningar, med hovudvekt på vindavstiving og forankring. Dette fordi naustet vårt skulle stå på ei tomt som er utsatt for hard, rosete austavind. Naustet har ei grunnflate på 24,4m x 8,4m. Me la oss på materialdimmensjonar me fant i dei størst løene. Då gjekk me gjennom nålauga for moderne dimmensjonering. Ein kan merke seg at løa i Hoftun er omlag 6m breiare, har montert silotalje i mønet som dagleg er i bruk, fungerar godt etter 57 år.

Det praktiske arbeidet vart utført med Trond Oalann som instruktør, og starta med å teikne opp eit reise i 1:1 på gulvet i laftehallen til museet, ein såkalla avbindingsplass (jf. «Husbygging», N. Peder Nilsen) Dette for å sikre at alle mål vart like og det var tenkt å nytte loddsnor til oppmerking (jf. «The Invisible Tools of a Timber Framer» av Ulrik Hjort Lassen). Dette var ein aktuell merketeknikk då me var avhengige av god avstand til gulvet då der skulle borast gjennom og monterast deler på undersida av reisverket. Me laga oss i tillegg nokre malbord slik at me også kunne produsera delar annan stad, når me var mange i sving.

RFF2015-181-107 — Bruk av lodd som er gjennomsiktig gir god nøyaktighet.

Hola vart bora med alle delane monterte på med tvinger. Me nytta eit stativ til drillen som sikra lodrette hol. Horisontale hol vart bora på frihand med ein rettholdt å sikte etter.

Me nytta ein rettholdt til å sikte etter når me bora for boltane

Det er tosidige bulldog mellom alle samanføyingane for kvar bolt

Innsetting av bolt

Der boltane ikkje stod vinkelrett på, vart det teke ut for å gi god anleggsflate for stoppskiva

I samanføyingane mellom stav og stikksperr vart det lagt inn metallband

Det vart nytta eit merkesystem med flagg og trekant

Etter merking vart reiset flytta til monteringsplass slik at det vart plass til å merke neste samtidig

Etter boring vart det montet bulldog mellom alle delane der det var boltar. Desse gjorde det litt trangt å få i boltane då det vert noko klaring mellom delane før klørne på bulldoggen vert pressa inn i veden. Viktig at vinkelen på tåa er slik at den vert trangare etterkvart som delane vert pressa saman.

Dei fleste boltane vart sett vinkelrett i forhold til den ein flata dei skulle gjennom. På den andre sida vart det hogge ut slik at stoppskiva ligg plant. I samanføyinga mellom stav og stikksperr vart det lagt inn ein bit av metallband for å hindre at veden vert pressa saman under stor belastning.

Kransen på plass i mønet

Ferdig med kledning og tak

Her ser ein nedre del av reiset, med skråavstiving i lengda og neglingar

Ein heiselåve må ha heis… Me har fått konstruert ein løpekatt som liknar den på biletet under. Den vert produsert nå i haust og skal vera montert og klar til restaureringa av Dampen.

RFF2016-012-009 — Den originale Serigstad løpekatten i løa på Kvæstad, Suldal, er modell for vår løpekatt

Alle foto: Ryfylkemuseet

Felling av ås og sperre utan fast dimensjonering.

Ferdig takside. Utsperrene monterast etter at kledning har komme på då desse skal henge saman.

På Nordmøre er takkonstruksjon med sperrebukk, ås og sperre vanleg. Denne takkonstruksjonen er gjort med bakgrunn i ei eksisterande brygge på Eidestranda i Aure kommune. Brygga vart flytta dit rundt 1870, men det er uvisst når ho vart reist fyrste gongen. Det nye bygget skal stå på Håholmen i nærleiken av Kristiansund. Det er ei brygge i stavlinekonstruksjon som måler 10,6m x 13m som vert bygd på Husasnotra før uttransport og oppsetting.

Me bestemte oss for å ta utgangspunkt i eit eksisterande bygg for å lære meir om korleis dei eldre tradisjonelle takkonstruksjonane er utført. Når tradisjonsberarane er borte er det bygga sjølv som fortel best korleis dei er gjort, og dette innlegget tek for seg eit forsøk på forstå den logikken, premissa og vurderingane som ligg bak. I dette innlegget vil eg sjå nærare på korleis fellinga av åsar på sperrebukk og sperrer på åsar kan ha vore gjort.

Sperrebukkane:

I den originale takkonstruksjonen var sperrebukkane kanta på sidene og oppå og felt slik at oversida danna eit plan. Dette planet hadde same fall som taket. I dette tilfellet var det treungs røst. Sperrebukksolane var i samme høgde på alle samhalda (dobbel samhald i staden for samhald og pute), og sperrebukktåa like langt inn frå vegglivet/rafta på kvar side. Rafta var også i vater og like høg på begge sider. Oversida av sperrebukken låg omlag 10 tommar under overkant sperre/underkant tro.

Metode: Takkonstruksjonen vart slått opp med krittsnor på golvet i full storleik, og mal for sperrebukk vart laga. Sperrebukkane vart hogne ut etter malen. Det vart også teke mål på den oppteikna takonstruksjonen for å bestemme kor sperrbukksolen og tåa ville havne i samhald/pute. Desse måla vart overført og sperrbukksole og tapphol for sperrebukken vart hogge ut i samhald/pute. Sperrebukkane vart reiste og stiva av i lodd over samhalden.

Åsane:

I originalbygget var åsane runde oppå, og det såg ikkje ut til å vere retta. Det var naturleg overflate på åsen. Der åsen var grov var han felt litt ned på sperrebukken og i toppenden av åsen låg han ofte rett på sperrebukken eller så var det klossa opp litt. Dette fører til at åsen ikkje har ein eksakt dimensjon over sperrebukk heile vegen. Det vil variere litt ettersom kor rett åsen er. Dette fører også til at ein ikkje kan nytte ein sperremal med fast dimensjonering når sperrene skal på. Det var stort sett hogge ut av sperrene, men somme plassar var det også hogge av litt på oversida av åsen for å sleppe sperra lenger ned. (Dette kjem eg tilbake til)

Metode: Eg valde å legge opp åsane mot utsida av sperrbukken på samhalden. Dette er ei fin arbeidsplattform og ein kan merke breidda på fellinga på åsen direkte over frå sperrebukken. Åsane vart lagt med den rettaste sida opp. Dette vart gjort ved å sikte etter stokken og sjå kor han var rettast.

Åsane lagt med rettaste side opp og klare for merking.

6 tommar er teoretisk åsdimensjon.

Ferdig uthogge åsfelling.

Opprulling av åsar.

Sperrer:

I det originale bygget var sperrene fint tilpassa åsane med ein liten skulp hogge ut med øks eller ein liten kloss der sperrene ikkje låg nedpå åsen. Sperrehakket var i vinkel på takplanet og sperrene var ikkje dimensjonert i breidde gjennom sperrehakket i rafta. I det nye bygget er materialen saga, så difor var det naturleg å la sperrehakket vere i lodd. Det vart også gjort ei dimensjonering på breidda slik at sperrehakk og sperrer kunne lagast etter mal.

Metode: Overkanten av sperrene må danne eit plan slik at troet har eit jamt underlag og at taket blir rett. Sperrene vart retta på ei side. Denne flata dannar topp sperre-planet. Sidan åsane har er lagt på med naturleg overflate vil ein ikkje kunne dimensjonere sperrene på faste mål. Likevel skal dei danne eit perfekt plan 10” over sperrebukkplanet. Ved å spenne opp ei snor som simulerer topp sperre frå raft og opp til mønsåsen kan ein måle eksakt høgde frå snora og ned til åsane (på mønsåsen må ein spikre på ei mellombels lekt for å få festa snora i rett høgde) Denne høgda vert målt frå det høgaste punktet på åsen og i vinkel ut frå takplanet opp i snora. Possisjonen på desse høgdene bestemmast ved å legge på eit måleband frå sperrehakket og opp til mønsåsen og lese av.

Skjema med sperrenummer, dimensjonar og plassering av fellingar.

Sperreenden vart laga på mal. Målepunktet for plassering av fellingane er i sperrehakket,

Snor frå raft til mønsås.

Målebandet vart lagt på i sperrehakket (på sperra) og måla frå skjemaet førast på sperra. Ved å hogge uttaket i sperra slik at målepunktet og dimensjonen stemmer i midten, og at skulpen er litt større enn åsen vil sperra ligge fint på mot høgpunktet på åsen. Sperrene vart dimensjonert til 5” i breidda, og sperrehakket vart merka på med ein mal som gav fast dimensjon på 3” gjennom sperrehakket i rafta og fast mål på utstikk.

Sperrebukk, ås og sperre.

Måling av sperredimensjon over ås.

Uthogging av fellingar før prøving.

Sperra fell fint mot åsen

Når dei to ytterste sperrene i taksida er felt på plass valde eg å strekke snor mellom desse sperrene over kvar ås. Ved å måle ned frå desse snorene der som sperrene kjem samtidig ta lengdemål frå sperrehakket kan ein ta mål for alle sperrene på ein gong og skrive ned i skjema. Det skal då i teorien bli eit snorbeint plan mellom dei to ytterste sperrene. Så sant dei er rette vil også resten bli det. Kvar enkelt sperre vart hoggen ut etter mål og prøva på. Ved å sikte mellom dei to ytterste referansesperrene kunne ein sjå om sperra måtte sleppast lenger ned. Ca 7 av 10 sperrer passa perfekt ved fyrste prøving. Eventuell justering av gjort ved å hogge ut litt på leåsen for å sleppe sperra lenger ned. Dette vart gjort på augemål og sikta inn til det passa. Ein positiv effekt av å skrive ned skjema var at ein på førehand kunne plukke ut sperrer som passa til dei forskjellige måla og sikre at ein fekk nytta sperreemna best mogleg.

Det er kanskje tvilsomt at den originale takkonstruksjonen vart gjort på akkurat denne måten, men at snor og sikting har vore viktige i dette arbeidet er eg overtydd om. Det trengst som alltid meir undersøkingar og utprøving for å komme enda tettare på original framgangsmåte, men faktum er i alle fall at denne metoden opplevdes som relativt rasjonell og effektiv. Bruk av mal på sentrale punkt, mykje augemål og minimalt med justeringar.

Tekst og foto: Håkon Telnes Fjågesund

Hiortkirka – Del av et Barokkhageanlegg fra 1700-tallet i Galåen

Hiortkirka, Engan - Galåen — Hiortkirka, Engan – Galåen. I fløyen i klokketårnet står årstallet 1765

Hiortkirka fremstår i dag som en noe særegen liten bygning ute i marka i Galåen og det er ikke så lett å se for seg hvordan den har vært en del av et større hageanlegg.

Som en studentoppgave skal noen av oss studenter ved tradisjonelt bygghandverk – NTNU bygge en kopi av Hiortkirka under Rørosmartnan 2017. I den forbindelse kommer en liten utredning om Hiortkirka og andre småbygninger som har stått i anlegget eller har hatt tilsvarende funksjon andre steder i nærområdet.

Hiort-Engan barokkpark ble anlagt av Peder Hiort direktøren av kobberverket, i perioden 1759-1780. Hiort hadde byggeansvar for Røroskjerka, var teolog, vitenskapsmann, boksamler (Hiort hadde bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk, latin – sågar samisk ordbok!). Han var i tillegg jordbruker, landskapsarkitekt og barokkhagearkitekt. En mann med utpregede kunstneriske, organisatoriske og humanistiske evner.

Barokkens hager skulle vise at menneskene beherska naturen og greide og utnytte dens ressurser. Geografen Gerhard Schønning besøkte Hiort-Engan i 1773 og beskrev den slik som den senere er gjenngitt av kunsthistoriker Carl Schnitler i boka Norske Haver 1916 på følgende måte:

«Det meste av gaarden utgjorde paa Hiorts tid som nu en fin bjerkeli nedover mot Glommen, og denne var det , Hiort tok til at utforme fuldstændig som et barokt bosket ved at hugge ut et net av lange snorrette ganger gjennom den. Elven og kongeveien gaar omtrent paralelle i en avstand fra hverandre av 1km . Mellom disse to yttergrenser og parallelt med dem hugget han mindst syv alleer, ca 3m brede og i en gjennomsnittlig avstand av ca 100m. I alleene – ialfald tre av dem bygde – bygget han lysthus, horav det sidste stod for ca. 40 aar side. Længdegangene gjennem skogen blev krydset av fire tverrveier, hvorav den bredeste førte fra gaarden ned til elven, og paa hver side av denne vei laa et stykke nedenfor gaardens prydhave et ottekantet lysthus, som begge er bevart. Endelig førte en tredje fremdeles staar i for av en kirke med pyramidetak, taarn med træklokke og en St. Olav- statue over portalen.

Barokkparken slik man mener den så ut. Skisse: Unni Dahl Grue og Blå Landskapsarkitekter as — Skisse av slik man mener det så ut. Uni Dahl Grue og Blå landskapsarkitekter as

Foruten dette høist karakteristiske bosket laa ved gaarden selv en større have, hvortilen trapp fra tunet førte ned. Her var fontæne med 14 alen høi straale. Fra gaarden op til landeveien førte to lange alleer av blandet bjerk, osp, hæg og gran. Perspektivet fra den sydligste av dem fortsatte videre ca. 700m opigjennem en skog paa den andre siden av gaarden til et høit utsigtspunkt, «fruehaven» eller «Fæstningen» , hvor skanse var anlagt og utrustet med smaa kanoner og lægemstore soldater utskåret i træ og malt med rike uniformer. Nogen av dem bevaret. -Dem gamle gaarden er revet og haven forsvundet, men veinettet gjennom skogen for det meste endnu synlig.

Nær Engan ligger Galaavolden. Den blev 1712 solgt av Kobberverket til verkskriver Jens Finne d 1733″ som indrette seg og levninger av smukke haveanlegg i Ludvig den 14 des stil kan endnu sees». Dette var tilfelle i 1894. Nu er alt forsvundet. Derimot er det uten tvil i led i samme anlæg naar vi paa Galaaen ser en retlinjet, ca 500m lang gate hugget gjennem skogen fra gaarden ned til Glommen, hvor perspektivet avsluttes av et ældgammelt, tømret lysthus med pyramidetak. Bak et motiv som det skimtes atter det franske bosket. Det er underlig selv i de barskeste strøk i vort land at finde utslag av de tanker, som le Notre hadde gitt klassisk form».

lysthuset-kroa-galaen — Lysthuset Finneeiendommen, Kroa i Galåen. Omtalt som eldgammel av Gerhard Schøning i 1773. På bildet blir lysthuset brukt som høyløe, usikkert om dette var opprinnelig intensjon. foto: Røros kommune

Peder Hiort var utdannet teolog og det er hevdet at han på søndager ofte hold gudstjenester i Hiortkirka, som forøvrig ble brukt som lysthus sommerstid og høyløe høst/vinter.

I journalen til rørosmuseet er hiortkirka beskrevet på på følgende måte av Stephan Tschudi Madsen i 1968.:
Bygningen er oppført i stående panel over en enkel reisverkskonstruksjon som lysthus for Peder Hiorth på hans gård Engan. (Om høsten brukt som hoyhus) På taket et lite klokketårn med fløy med årstall 1765 i inngangsgavlen et utskåret mannsprotrett i profil. Bygningen er i en skrøpelig forfatning, malingslitt, løse, råtne bord; hele bygningen trenger hardt til ettersyn. Vi skal være glade for at Røros museum har tatt vare på den.

hiortkirka-for-flytting — *Hiortkirka antagelig før flytting til Doktortjønna ved Rørosmuseet i 1949 Foto: Iver Olsens Samlinger*

Det er flere eiendommeligheter ved bygningen som gjør at den fortjener særlig oppmerksomhet. Først reisverkskonstruksjonen som er en lett og enkel type, dessuten meget tidlig.

Tegning av takplan Hiortkirka. Tegning: Rørosmuseet

Bygningen har aldri hatt vinduer, kun blindvinduer, bestående av fugete bord med forseggjorte inntappete gerikter I blindvinduene kan en enda såvidt skimte sporene av den opprinnelige ruteindelingen og vinduenes øvre avrunding.

hiortkirka-ved-doktotjonna — Hiortkirka avfotografert på doktortjønna, der den stod fra 1949 til den ble flyttet tilbake til opprinnelig sted i 1983. foto: Iver Olsens Samlinger

Klokketårnet er en nyere rekonstruksjon, men synes å være gjort i overenstemelse med det opprinnelige. selve klokken er av tre og enda noenlunde godt bevart. spiret er det opprinnelige.

relieff-hiortkirka

I gavelen finnes et venstevendt mansprotrett med krone i relieff i en sirkelliknende medaljong; enda kan bokstavene rundt feltet leses delevis: «OLUF HARALDSON NORVE»… På den venstre side er bevart rester av en øks og til høyre kan skimtes spor av et kors som har flankert medaljongen på den annen side. Relieffet forestiller altså Olav den Hellige og er enda et tidlig og interessant trekk ved den rike 1700-talls kultur som blomstret i dette miljø på Røros.

Hiortkirka har vært flyttet til Rørosmuseet ved doktotjønna 1949 og tilbake til Engan i 1983.

I Hiort-Engan står det også to åttekantede høyløer disse har også vært utsmykket med påmalte vinduer, disse er nå litt vanskelelig å se.

8-kant-loe — åttekantløe i Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Til å være høyløe er bygningene relativt forsegjort til tross for at det ikke er klokketårn så er konstruksjonen meget tiltalene.

inv8-kant-pa-skra — Takkonstuksjon i åttekantløe Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Videre lenger nord for Galåen nærmere Røros ligger en høyløe vi kaller for pyramideløa i sundet, denne skal også hat funksjon som lysthus sommerstid!

pyramideløa i Sundet. Foto Kolbjørn Os

Takonstruksjonen her består bare av sperrer. Foto Kolbjørn Os

kart-galaen — Kart som viser plassering av Hiortkirka, lysthuset i Kroa og pyramideløa i Sundet

kilder:
http://www.fjell-ljom.no/?vis_artikkel=true&id=2584
http://www.bergstaden.org/no/hjem/circumferensen/barokkparken-i-hiort-engan
https://www.facebook.com/hiortengan
http://leander.roros.net
Jnr. 1445 – B/359 – 1968. STM:LHM — Rørosmuseets arkiv

Stramming av strevar i Nordmørsk Stavline

Stavlinekonstruksjonen er ein stavkonstruksjon der strevarar vert nytta til å stive av bygget. Strevarane kan ligge med varierande helling, og retning, men stort sett er det ein form for motståande symmetri i plasseringa av strevarane. Dette stavlinenaustet er ikkje kopi av noko konkret naust, men ein variant av Nordmørsk stavlinekonstruksjon. Naustet vart bygd på Husasnotra våren 2016 til ein privat kjøpar. Jon Godal var rettleiar og instruktør. Seinare vart det frakta ut til tomta og sett opp. Naustet står på hellande tomt, så syllomfaret heller, medan rafta er i vater. Ein av mange moment under oppsetting av naustet var forspenning eller stramming av strevarane.

Stramming av strevarane, har etter mi oppfatting, den funksjonen at det gjev konstruksjonen ei større potensiell motkraft til ytre påkjenningar. Hadde strevaren vorte lagt inn ”daud” ville ikkje konstruksjonen hatt same evne til å stå imot. Strevaren spelar ei veldig viktig rolle i samspelet mellom dei ulike konstruksjonselementa i bygget.

Eg vil no gå nærare inn på korleis me gjorde dette. Eg har ikkje sjølv fått høve til å studere strevarar i tilsvarande naust, men i følge tradisjonen Jon Godal formidla vidare frå tradisjonsberarar skal forspenning ha vore ein viktig del av denne måten å bygge på.

Sidan syllomfaret heller og følger terrenget måtte både stavar og strevarar produserast med overmål i lengde så dei kunne tilpassast individuelt. Før uttransport av bygget vart strevarane laga med tapp oppe og overmål i lengde. Tappholet i underrafta, altså oppe på strevaren vart også tappa ut på førehand. Tapp og tapphol i nedre enden av strevaren vart tilpassa når bygget stod oppreist med stavar.

Tilpasning av strevar etter at bygget er oppført. Dette er ein strevarmal som vert brukt til måling.

Merking av lengda på strevarmalen.

Strevarmalen ligg oppå strevaren.

Ved å forskyve tappholet gjer ein det litt trongt for strevaren. Her er stramminga på 5/8”. Det nedre tappholet forskyvast 5/8” inn. På biletet synast den opphavelege merkinga og ny strek.

Strevaren settast inn i tappholet i toppen fyrst. For å få den nedre enden inn i tappholet nytta me spett og vågemat. På dette tidspunktet i byggeprosessen er det ingenting som held raftomfaret nede. Når strevaren vert lagt inn med stramming vil rafta lyfte seg litt. Det kan ein sjå ved at det vert glippe mellom stav og raft.

Strevaren som står nærmast i bilete har lyfta underrafta opp frå staven.

Plasseringa av tappen var bestemt til å vere ein dimensjon frå staven, altså 6”. Det vart merka opp for tappholet på sylla, og ein strevarmal var sett opp i tappholet i underrafta og lagt på utsida av sylla slik at øvre side låg vinkelrett ut for enden av tappholet. Strevarmalen har ein tapp i toppen som er lik den som er på strevaren.

Når strevarmalen ligg rett strekar ein langs toppen av sylla og over på malen. Denne streken pluss tapp vil vere målet på strevaren.

Strevarmalen leggast då oppå strevaren. Tappen på malen og trevaren må ligge likt. Lengdemarkeringa i nedre ende av malen førast over på strevaren og under dette merket må ein legge til tapp. Strevaren kappast og tapp hoggast ut. Her er tappen i eine sida av strevaren. Strevaren er 2/3 av stavdimensjonen slik at spikerslag for kledning vil flukte med yttersida av stavar, syll og raft. Sjølve stramminga av strevaren vert lagt inn når det nedre tappholet skal tappast ut.

I følge Jon Godal har kjetting og bjønn vore bruka til å stamme opp, men ein vil nok også kunne få dette til ved litt kreativ bruk av taug. Strammeband er i alle fall effektivt! Til sjuande og sist er det kledningen som skal halde på dette spennet. Kledningen må spikrast i raft og syll for å låse stramminga. Her som det er dobbel raft er det viktig at kledningen spikrast i overrafta. Då vil heile konstruksjonen vere låst.

Korleis dette er gjort og i kva grad det har vore praktisert i tradisjonelle stavlinekonstruksjonar må sjåast nærmare på. Det har nok vore mange måtar og tilnære seg denne problematikken på. Dette viset å legge inn stramming på er i alle fall eit vis som let seg gjennomføre praktisk med tradisjonelle verktøy og metodar. Om det har eksistert ein generell praksis i forhold til storleik på bygg og grad av stramming har eg ikkje oversikt over, men det vert i seg sjølv eit eige tema. Dette naustet måler 5x8meter og stramma med 5/8” på kvar strevar. Om denne stramminga står i forhold til bygget sin storleik har eg ikkje nok erfaring eller kunnskap til å meine noko større om, men at stramminga ikkje må vere for stor trur eg er viktig. Som så mange andre ting må det vere passeleg.

Grindbygging

Om oppdraget

I desember 2015 fekk eg og Torgeir Leivdal i oppgåve å byggje eit grindbygg til ein kunde. Kunden var frå Sunnmøre og ville ha eit grindbygg slik han kjende dei. Bygget skulle bestå av to grinder med ei lengde på 4,2 meter og bredde på 2,8 meter. Utover dette fordelte vi 5 sperrepar. Vi nytta fotodokumentasjon av ymse bygg frå Sunnmøre som grunnlag for ulike val i konstruksjonen. Oppdraget gav oss høve til å eksperimentere med to problemstillingar i arbeidsprosessen.

1. Kvar i bygginga høver plaseringa av skråbanda på innsida i bygget heime, før eller etter at bygget vert røyst?

2. Kvar i prosessen vert samanføyninga mellom raft og bete utførd, tømra i hop på bakken eller tømra i hop i «lufta»?

I dette innlegget beskriv eg arbeidsprossessen med bygget og kva løysningar vi valde.

FOTODOKUMENTASJON

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Her er det dobble skråband. Det innerste bandet er felt som ein strevar. Nordal Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Møll – Geiranger.

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Indreide, Eidsdal. Nordal Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Gjørva , Geiranger. Stranda Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Giske.

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Flydal – Geiranger. Stranda Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Eikrem – Aukra Kommune.

I februar 2016 gjekk eg og Torgeir i skogen for å hogge emne til dei ulike delane.

Vi hogg:

4 stk stavar: Bjørk og Furu 8-10” rot. Lengde på 2,1 meter.

2 stk bete: Bjørk/furu 8-10” rot. Lengde på 3,2 meter. Mest mogleg kuv.

2 stk Raftstokkar: Furu 11” rot. lengde på 4,5 meter. Rettvokst, lite kvist.

8 stk Skråband: Bjørk, Hockeykøllefasong.

10 stk sperrepar: Bjørk og Furu.

12 stk spikerslag: Bjørk.

Raft

Rett og tettvakse emne, lite kvist, nærast mogleg dimensjon, raftstokken vart rydd til 4,5″ tjukna.

Bete

Betane var av furu og bjørk. Desse rydde vi til 4,5” tjukna. Vi plukka tre med eindel kuv.

Sperrer

Sperrene var i bjørk og furu. Vi plukka små understandera av furu og noko bjørk, nærast mogleg ferdig dimensjon.

Spikerslag

Bjørk. Her var det lengder og dimensjon som var viktig. Vi rydde ei side slett.

Skråband

Skråbanda vart plukka etter krok og dimensjon. Det var lett å finne bjørk med rotsleng i litt bratte skråningar, truleg har dei blitt pressa i fasong av snøen i frå ung alder av.

På større bygg er det ofte dobble skråband, men mindre utløer er det ofte enkle. Skråbanda rydde vi meir etter fasongen. Det var utfordrande å halde desse krokete emna stødige under rying,ymse festemåtar vart prøvd. t.d: fleire haldahaker, å kile dei fast i eit spor. Jekkestroppa synest eg fungerte best. Det kunne vore intersannt å vite korleis detta vart gjort av ein handverkar på 1800 tallet.

Naglar

Dei var klyvd ut av nokre tørre vedkubbar av bjørk, spikka 8 kanta og med 8 kanta hovud.

Klauen merka opp før vi rydde.

Dimensjonert ut i frå klauen og rydd lett på utsida og innsida etter fasongen.

Stav.

Vi nytta rotstokkar og andrestokkar. Det viktigaste var at vi hadde nok dimensjon til stavøyra. Vi merka opp halsen i rotenden. Rota la vi opp i klauen på stavane, viare rydde vi dei på 2 sider. Innsida og utsida rydde vi etter fasongen på staven.

Merkar på klauen.

Snor i senter for å sikte seg inn etter retninga.

Vi starta med å merke retninga og antatt djubde på stavøyra, 4″ bredde og lengde etter høgda på rafta og beten. På dei stavane som hadde ein del fasong i seg, nytta vi ei snor som referanselinje for å kontrollere at klauven kom høveleg i senter. Til å ta ut veden i klauven, borra vi oss hol i botn og hogg oss gjennom med smaløks. For å justere flatene i veggane på klauven nytta vi ei stikkøks. (modell frå Osterøy, Hordaland.)

Vi rigga oss til på eit plant underlag, der la vi ut stavane og definerte lengda på bygget. Vi la stavane med “utsida” ned og felde rafta ned i stavane, motsatt av det eg har lærd frå kurs i grindbygging i Hordaland, der ein legg ut rafta først og tilpassar kvar enkelt stav i denne. Detta var framgangsmåten vi var mest usikre på.

Fast mål med passaren frå underlaget.

Waterstrek.

Samanføyning raft og stav.

Gammalt spor etter samanføying mellom raft,stav. Hakket i underkant er for betehalsen.

Grindbygga er ofte bygd med eit “spenn”. Stavane sprikar utover nede i forhold til ei loddlinje. Vi bestemde oss for eit spenn på 2”, vi løfta toppen på staven 2” i forhold til underlaget. Så hogg vi ei flate på innsida av stavøyrene som no vart i vater, på denne flata skal rafta fellast mot. Rafta blir til slutt å kvile på staven og beten. Hakket vi får i staven fungerer som eit referansepunkt når vi skal byggje sjølve grinda, då har vi kontroll på kor underkant av rafta kjem og ikkje fell beten for langt ned i staven.

Tilpassing av skråband.

Skråband ferdig felt og borra ut for nagle.

Skråband til raft og bete på ei løe frå Indreeide i Eidsdal. Banda er ikkje innfeld i staven.

Viare tilpassa vi skråbanda som kjem i lengderetninga på bygget. Sia skråbanda svingar seg i alle retningar, vert skråbanda plassert slik dei høvde best mot stav og raft. Samtidig som vi fikk godt nok hald diagonalt. Vi tok hensyn til ei døropning. Skråbanda vart felt ned omlag halve sin dimensjonen i staven, omlag 1/4 vart tatt ut i skråbandet mot rafta. Rotslengen la vi opp på rafta, slik at vi fikk plass til 2 naglar. Nokon fordelar med desse ishockeykølleforma skråbanda av bjørk, er at dei tek mindre plass i rommet, bjørka er sterk, stiv og lett tilgjengeleg.

No når alle delane på langsida av bygget er felt samanhogg vi inn merking på kvar enkelt del med tappjarn og demonterte dei.

No byrja vi på sjølve grinda. Det er viktig at me bygger grinda med dei stavane som høyrer til på rett side. Bredda på bygget med 2” spenn på staven vart teikna opp på planet, slik hadde vi eit fast mål å bygge grindene etter. Viare merka vi på halsen i beten og djupna på klauen i staven.

Her er grinda låst fast i posisjon på golvet med haldhaker, medan vi tilpassa skråbanda.

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Gjørva , Geiranger. Stranda Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Flydal – Geiranger. Stranda Kommune

I mange bygg på Sunnmøre er rafta tømra nedi beten, det var vår andre problemstilling. Det vert sagt at grindbygga vert bygd på bakken og at ein sjølv røyser seg med bygget. Vi var usikker på smanføyninga/laftet mellom raft og bete. Kåre Løvoll kallar samanføyninga «hjartet» Eg usikker på korleis ein kan få til eit godt laft mellom raft og bete utan å individuelt tilpasse kvar del. Vi gjorde denne tilpassinga etter at grindene var røyst, det fungerte greit.

Her er eit bilete korleis samanføyninga ser ut inni.

Teikning av takvinkel i 1:1.

Dimensjonering av sperrer i toppen med riva.

oppmerking av vinklar og sperrehakk.

Vi valde å vente med sperrehakka i rafta til bygget var røyst fordi vi ikkje ønskte ei konflikt mellom sperre og skråband. Vi teikna opp utvendig sperrevinkelen på eit plan i 1:1. Ut ifrå teikninga felte vi sperrene med halvved i kvarandre. Vi nytta “regelen” om 3/5 lengde mellom sperrehakket i raftene som lengde på sperrene. Alle måla vart tatt i frå planet.

Røysinga

Bygget vart røyst på steinar, vi nytta litt tid på å ta ut lengdene på stavane sidan kvar stav har ulik lengde. Vi målte oss ut med rettholt og vater og noterte høgdeforskjellen. Vi veit høgda på rafta og målte oss ned i frå botn på samanføyninga mellom raft og bete, og kappa stavane der etter. Etter dette gikk røysinga ganske kjapt.

Vi skora av grindene med bord som var spikra i grinda og støtta seg på bakken.

Sperrene lagt i hakket og klare for røysing.

Avtalen var at byggverket skulle levereast som rein konstruksjon med tro og spikerslag. Oppdragsgivar syte for tekking og kledning sjølv.

Verkty

Ryarøks frå Valldal, Nordal Kommune. smidd av Øystein Myhre.

Novøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.

Sjeggøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.

Haldhaker

Slagjarn 5/4″

Stikkøks modell frå Osterøy, Hordaland.

Treklubbe

Stikkpassar

Vater

Snor

Storku/grindarive Modell frå Løvika, Tresfjord.

Sag

Motorsag

5/4″ Navar

Kniv

Pjål

Mokkert

Meir systematisk og målbar granskning av eldre grindbygg, kombinert med fokus på verktybruk, verktyspor og eksperimentering i hop med andre hadde vore kjekt.

Peter Brennvik

Hva skjer på Røros

Praksisperioden min i faget tradisjonsfaglig fordypning 2 er i startgropa og første halve uka har blitt brukt på bygningsundersøkelse med bæresystem til tak har vært tema.

Bygningsundersøkelsen er en innledning til faget som skal omhandle stående konstruksjoner så langt jeg har forstått er dette noe annet enn laft. I sammenheng med praksis skal Rørosmusset bygge seg et materiallager på ca 8x15m i tradisjonell utførelse. Jeg har da startet praksisen med å undersøke store bygninger med aktuell konstruksjon i distriktet: En industribygning på Røros; Murhytta 11,4 x41m. Og to uthus -fjøs/låvekonstruksjoner, der den ene på Spellmoen i Os og den andre er på Nesset i Tolga kommune. Bygningene har en geografisk spredning på 50km i Nord-Østerdalen og har noen forskjelligheter med seg.

Murhytta – Røros
OLYMPUS DIGITAL CAMERA Murhytta er en av kobberverkets eiendommer på Røros og ble bygd som et industribygg for kaldrøsting av kobbermalm i 1857 og senere ombygd i 1890. Murhytta har hatt mange bruksområder og har til stadig blitt endret etter bruk og behov, bygningen er i dag fredet i blir brukt som lager av museet. Konstruksjonen er spenstig, ryddig og enkel på en gang til tross for at hele konstruksjonen hviler på ytterveggene som er 11,4 meter ifra hverandre og danner ett stort åpent rom på 7,5m bredde og 6m høyde i bortimot hele bygningens lengde.

murhytta-snitt-utsnitt

Slik jeg tolker den kaller jeg det en «sperrebukk-konstruksjon med åser» systemet her gjentar seg med 4,4meters avstand ca 7alen. Trekonstruksjonen består av en svill (8×8)som kommer dårl svill.pute murhytta utsnitt.jpg ig frem på tegningen, denne er det felt en ca 90cm lang pute (8×8) over. Stolpen (8×8)og skråstreveren (6×6) danner en trekant ifra kontaktpunktet ved svilla og den nederste beten.Som klemmer sammen «sammhaldet» mot en ny trekant ved takfoten. trekantene i sperreverket danner direkte lastveier og reduserer nedbøyning av sperra.

bilde viser knutepunkt ved opplagring, skråstrever mangler her, man kan se tapphullet.

Spellmoen -Os
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fjøset er bygd i 1881 etter at steinfjøset dem bygde i 1835 hadde fått alvorlige setningskader på dårlig byggegrunn. Kilden til bygningen hevder at mannen som ønsket å bygge bygningen hadde vært på tur ved Gaula og blitt inspirert av fjøs/låvebyggingen som foregikk i Trøndelag. Han fikk tak i bygningskyndige med trøndersk sperreverk? som tradisjon og fikk bygget seg nytt fjøs med høylem og kjørebru.

tegning-snitt-spellmoen-utsnitt-kontrast

bygningen er 8,9m bred med ca 35 graders takvinkel avstanden mellom. Jeg vil også gjerne kalle denne for noe sperrebukk med åser. Avstanden mellom bukkene er varierende, men fra 3 – 3,8 meter. Bæresystemet har likhetstrek med murhytta men er dog mer innviklet og kompleks da denne bygningen har funksjon i tre plan og murhytta har mer bare en funksjon som et tak. Spellmoen har et bæresystem som fører noe av taklasten inn i bygningen i form av skråstrevere, på spellmoen er det også lagt småsperrer(3″) oppå åsene for å kunne liggende trobord (som vistnok kan være en fordel med skifertak)

Nesset – Tolga

Nesset ble bebodd rundt 1750 og rundt 50 år etterpå fant dem ut at her var gode muligheter og fjøs må bygges. Det er innhugget i muren 1802 og kilden skal ha dokumenter som bekrefter dette, enkelte har antydet at byggemetoden er noe spesiell og ung for alderen til bygningen.

tverrsnitt-nesset-kontrast

Her er bredda på bygningen 8,7m og takvinkel ca 38grader. Det er 4 tilnærmet like bukker som står med 5,8 meters avstand. Jeg ville gjerne også kalle dette en sperrebukk-konstruksjon (uten åser). langsnitt-nesset I mellom hver disse 4 sperrebukkene er det 3 sperrepar som fungerer muligens noe enklere/anderledes der de bare har en kort bit 1m av undergurten som klamrer seg fast i en slags indre svill.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha lest litt i boka forstår jeg at vi kaller dette for fotingsrøst pga at sperrefoten treffer sperrelund på utsiden av vegglivet, og gjerne utveksla fotingsrøst eller er det et «bunde system»? Disse to som ikke er fotingsrøst er det da det vi kaller trøndersk sperreverk?

Stavprosjekt i Ryfylke

20161115_121841 — Naustet i Viga på Hjelmeland.

Det neste prosjektet vi skal i gang med er et stavprosjekt hvor vi skal sette opp hovedkonstruksjonen på et stavbygg med tre “reise” til Friluftsrådet, bygget skal settes opp på Rossøy som ligger ute i fjorden og er tenkt brukt opp mot padlere. Ryfylke består av 8 kommuner i det nordøstlige delen av Rogaland og består av alt fra høghei til fjord, øyer og kystlandskap.

I forbindelse med prosjektet så håper vi og få mulighet til å få en dypere innsikt i stavkonstruksjonen i Ryfylke. Navn og nemningar på de ulike bygningsdelene er langt på vei bevart i regionen og skiller seg noe fra det som man vanligvis finner i bøker, bete kalles her lokalt for slinder, vi kaller det stavbygg mens lengre nord på vestlandet kalles det grindbygg osv er eksempel på geografiske forskjeller. Vi håper å få bedre innsikt i de forskjellige ulikhetene i Ryfylke og hva som kanskje kan påvirke forskjellane. Vi vet fra før at det er større og mindre forskjeller innenfor små geografiske avstander lokalt som f.eks bruken av drahakk i krobanda.

oystad-to-8 — Naust i Kvildalsvika.Kroband

Vi tenker å ta for oss noen forskjellige bygg og å gå dypere inn i dem, geografisk skal de være spredt(i innlandet og lengre ute i fjordene).Her er noen punkt vi skal se nærmere på og noen tanker om hvert punkt:

-Alder: Om vi klarer å fastslå alder, er det stor forskjell på eldre og yngre bygg?

-Bruksformål: Påvirker bruken løsninger konstruksjonsmessig? Har plassering av dører gjerne doble noe og si, på langvegg eller kortvegg?

-Materialer, materialtilgang og dimensjoner: Spiller materialer og tilgang på “god”material noen forskjell, setter dette begrensinger på dimensjon og konstruksjonsmåte.Naglene som er brukt er det furu som er vanlig her inne i fjorden eller har man kanskje brukt einer eller eik, bruk av lauvtre i konstruksjonen?

-Verktøybruk: Klarer vi og se om de har brukt øks på å ta ut ørene på stavene eller har man brukt grindsag først og gjort sist tilpassing med øks?

hustveit-rf-loe-to-25 — Eksempel på spor

-Generelle spor : gjenbruk av materialer, spor i forbindelse med reising.

-Navn og nemningar: Er det forskjell på indre og ytre Ryfylke?

-Klima og miljøtilpassing: Her kommer det inn takvinkel, takutstikk,taktekking,avstiving i lengde og bredde, materialtilgang osv.

Vi kommer til å ha med oss lokale informanter/tradisjonsbærere og vi vil bruke dem som sparring partner når vi skal reflektere over de forskjellige funna vi gjør.

ro-nordmork-64-to — Eksempel stavløe i Nordmark i øvre Suldal

ro-nordmork-80-to — Innvendig stavløe i Nordmark.

Det som er målet med dette prosjektet er å få satt opp et tre reises stavbygg som er tro mot den lokale tradisjonen på Rossøy med tanke på materialer,dimensjoner, avstiving, takvinkel og verktøybruk.

Vi håper samtidig å få dokumentert ulike løsninger og eventuelle likheter og å lære mer om stavbygg i Ryfylke.

Tilslutt kanskje vi kan komme frem til noe som er typisk for stavbygg i Ryfylke,som skiller seg fra andre deler av landet eller bare få bekreftet de regionale forskjellene i Ryfylke.