Tankar om kam

Vi studentane på læringsarena Stiklestad i haust 2019-sumar 2020, fekk i oppgåve å byggja eit stavbygg som skulle væra eit nytt lagerbygg for gamle redskaper frå vegvesenet. Nokre av mine medstudentar har skrive om same bygg i tidlegare bloggpostar. Eg skriv litt om kammfellingane vi laga og drøftar rundt dei.

Topp og ytre veggliv er referanse. Vi melte oss ned 3 1/2″ ned i ytre veggliv og 2 1/2″ i indre, slik fann vi høgda på kammen. Etter vi saga og tappa ut planet til toppen av kammen melte vi oss 3/4 dim frå ytre veggliv og fann bredda på kammen.

Når ein skal ha boks i flukt blir det eit dilemma kor mykje ein skal taka ut av tverrline og langline. Med ettertanke kunna vi ha spara meir ut av sylla for å få ho sterkare, for golvbjelkene blir ikkje så mykje mindre stive om dei har mindre dimensjon i felling. Håvard (prosjektansvarleg) nevnte dette. No krev sylla meir av fundamentet for å få nok støtte.

Eg lurar på kor høg kammen lyt vera, i kammar generelt? Etter mitt skjønn kunna dei ha vore berre 3/4″ eller til og med 1/2″høge; bærre så høge at han ikkje skli over kanten. Det kan ein vel vurdere ut ifra kor mykje trykk som ligg oppå fellinga, f.eks. ein stav. De høgare kammen er, jo meir forsvinn av tverrsnittet av stokken i fellinga. Det blir meir moment på kammen ved strekk som kan føre til utklaking. På andre sida igjen kan kammen deformerast i langhakket visst han blir for lav og det er for mykje krefter på han.

Kamnov der vi tok ut kvart dimensjon i indre veggliv og halv i ytre som virkar å være standard for bredde på langkammen. (Det kan sjå ut som det er teke ut mindre enn halv dimensjon, men boksen er ikkje endekappa).

Om vi ser for oss at kamnova kunne hatt grunnare kam; så ville langhaken fått mindre ved til å halde imot utglidning og tverrhaka mindre sjans for å klake (kløyve) ut. Kanskje ein då kunna ha kompensert litt med å taka ut meir enn halv dimensjon i tverrhaka.

Eg har lært å ta ein tommestokkbredde opp og ned frå senter for å finne kamhøgda og å bruke kvart og halv dimensjon. Attåt har vi bruka ku på husansnotra. Ein med heil, halv, tredjedels, kvart dimensjon og ein tomme har vi laga dei på for å bruke på fleire forskjellige fellingar enn kam. Ku er veldig smart å bruke, han gjer merkjeprosessen mykje snarare, men det kan vera kviasamt å bruke noko tid for å få dei nøye laga for dei lyt vera like og dei er lette å miste i spondongen.

Eg har også bruka ei ku som har forma på tverrhaka, som skal stå att i nova Eit kont stykkje. Det er ein dimensjon langt og halv dim bredt i eine enden og kvart breidde i andre som ein legg i flukt med ytre veggliv for å merkje haka etter ein har tappa seg ned til toppen av kammen.

Eit viktig moment å legge merkje til når ein lager kamnov: Er boksen akkurat på dimensjon, er han breiare, eller smalare og korleis er dei til kvarandre? Visst ein hell seg til ytre veggliv heile tida .

Kva for prosedyre har dåkk lert og kva tykkjer dåkk er beste måten å lage kam på?

Lagerhuset ferdig kledd.

Ei problemstilling:

Når vi skulle felle ihop sylla diskutera vi om langhaka skulla vera i langsylla eller omvendt. For langkammen er sterk, men upresis (han krymper og kan gli ut). Og tverrkammen svakare, (han kan klake ut) men presis når han held. Eg meinte at golvbjelkene holdt langsylla såpass ihop at tverrhaka kunna vera i langsylla for da blir sylla sikra for utglidning båe på langs og på tvers. Det vart gjort slik.

Nybygg – produksjon og oppsett av en bærekonstruksjon

Det finnes mange fine ting i livet til en handverker

Enkelte perioder hoper herlighetene seg opp, og noen slike perioder har det vært i vinter, på Lærearena Stiklestad. Til vanlig jobber man jo delvis bak en PC, og delvis med å sette i stand gamle, skjeve bygg. Dermed blir det å bygge noe helt nytt i rått tømmer, en fin kontrast i hverdagen. Tettvokst trøndergran, kvae i buksebaken, litt kaffe i koppen, i et miljø av flinke og trivelige medstudenter og veiledere, er noen av trivselsfaktorene i prosjektet vårt.

En garasje av det finere slaget

Bygget vi setter opp skal bli en ny, uisolert garasje for den veghistoriske utstillingen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, og skal huse en samling med vegarbeidsmaskiner. Huset har ei grunnflate på 6 x 12 meter, i en etasje pluss røst, og er i all hovedsak konstruert i 6 x 6« boks. Syllstokk og raftline består av en enkel 6 « boks, som har fått en kamming i hjørnene. Vi eksperimenterte litt med både enkle hakeskjøter, og rett og skrå fransklås med kile, i skjøtingen av syll og liner.

I lengderetningen består huset av 3 like store seksjoner, langveggene blir holdt sammen av to samhald inni bygget. Nede i gulvplanet er en av gulvåsene plassert under hver samhald. Veggkonstruksjonen består av stolper i 6« boks, og rundt alle vindusåpninger er det litt smekrere staver i 4« x 6«. Mot alle hjørner stives bygget med skråband i 4«x6«. Oppå alle samhald er det felt ned ei storsperre, og takåsene og mønsåsen hviler oppå disse. Tilhugde kabber spikret i sperrene hindrer at åsene sklir nedover.

Flere ganger denne vinteren har jeg møtt opp på Lærearenaen, med litt stille takknemlighet over å komme til dekket bord. På grunn av at jeg var ny på denne lærearenaen i januar, hadde de andre sagd mye av boksen som skulle brukes til selve konstruksjonen av bygget på forhånd. Dermed kunne vi gå rett på og lage alle deler til konstruksjonen. Dette foregikk i den gamle garasjen som dette bygget skal erstatte. Med 2 plussgrader, og sludd servert i 45 graders vinkel av en sur liten kuling, gikk det noen varme tanker til gammelbygget i disse dagene.

Fallgruvene åpner seg ved prefabrikkering

Lærearenaen har tilgang på ei eldre sirkelsag, høvelig plassert 10 meter bortom byggeplassen. Det å kunne sage material «just in time» på plassen, løser mange problemer og bidrar til god framdrift i prosjektet. For å holde styr på hvem som lager hva, har vi laget enkle skisser av alle fire fasader, der vi nummerer alle konstruksjonsdeler på disse. I tillegg lagde vi lister der vi skrev navnet vårt på delen når vi begynte på den, og krysset delen ut når den var helt ferdig. 

En enkel ku med to riss ble brukt for å merke bredda på tappen og tapphullet. På tross av alle system og diskusjoner er det likevel fort gjort at streken sto igjen, og at noen av tappene ble for trange. Og jo flere folk som deltar, desto større blir mulighetene for litt forskjellige måter å gjøre ting på. En viktig lærdom ble at mange handverkere, og stor grad av prefabrikkering, øker behovet for system og kontroll. Alle arbeidslag med respekt for seg selv er oppmerksom på referansesiden, må vite. Selv om dette er sagd tømmer, kunne fort gamlesaga vår slenge en liten kvart- tomme på dimensjonen, nok til at vi måtte bestemme oss for hvilke sider som skal være slett, altså referanseside.

Overkant gulvplan, utside vegger, og underkant raftline ble logisk nok valgt som slette sider. Senere ble samhaldene som er felt ned over raftlina, felt ned i forhold til underkant av raftlina. Underveis i produksjonen markerer vi referansesidene med en liten trekant med blyanten. Slik sorterte vi vakant og andre skavanker dit det var best å legge den på hver enkelt del.

Square rule og mill rule

I løpet av vinteren har jeg lært at enkelte, men neppe alle amerikanerne, skiller på «mill rule» og «square rule». Førstnevnte handler om å måle ut fra slette sider på sagd material som er jevn, mens sistnevnte innebærer å jobbe ut fra slette sider og beine linjer, som konstrueres i ujamnt tømmer som ikke nødvendigvis er sagd, der disse sidene kun hogges slett der du har bruk for det, for eksempel i hjørner og sammenføyninger. I dette prosjektet er vi vel på en tilnærma «Mill Rule», der vi i tillegg har tatt høyde for litt ujamn saging, med å være nøye på referansesiden. Med på kjøpet fikk vi også noen gode konstruksjonsdiskusjoner underveis. 6« høyde på tømmeret er egentlig ikke så mye, og fordeling av ved og høyde i sammenføyningene blir viktig å tenke på. Hvor går kreftene? Hvor er det størst fare for brudd? Hvilken del i sammenføyningen trenger mest ved?  

Reising av bygget

Før neste samling, hadde driftige museumsarbeidere på Stiklestad fjernet gammelgarasjen, gjort klar tomta i mildværet, og lagt an solide granittblokker til holdstein under hjørner og langsyll. Så dermed kunne vi gå rett på legobyggingen, med andre ord. Etter å ha lagt opp langsyll, tverrsyll og gulvåser, og tatt diagonalene, virket det som en god idè å prøve alle staver og deler til raftlina, det er jo som kjent litt trasig å måtte stå i løse lufta mens man plages med eventuelle deler som ikke passer. Etter å ha justert litt her og der, stablet vi oss videre oppover.

Å stable opp et slikt bygg, med en kombinasjon av muskler, samt litt hydraulikk og stillaser, går da ganske fort. Underveis i planleggingen ble stivheten i bygget diskutert. Eier vil ha mest mulig plass innvendig, og siden bygget ligger på ei tomt som ikke er så vindutsatt, var flertallet enig i å sette det opp uten skråstiving «tverrskips» under samhaldene. I hver røstende var det jo skråband denne veien uansett, og bygget skal jo ha undertak av stående bord, som vi i utgangspunktet vurderte som en avstivende skive.

Ikke prøv dette hjemme!

Når bygget kom opp, så var det  nok at en mann satt oppå takåsen og saget litt, så svaiet det fort et par cm sideveis. Selv om vi slår på bordtak, som vil stive noe, er jo dette kun 6« brede bord, de utgjør ikke en like stiv skive som f. eks brede plater ville gjort. Vi har foreløpig spikret på midlertidige skråband her, og løser nok dette med å felle inn rotknær under samhaldene, som ikke stjeler noe gulvplass.

Lonesome Korona Blues

Vi fortsatte med kledningen på bygget, men midt i dette kom naturen og viste sine krefter til oss. Ikke i form av vind, skred eller flom, men med et lite virus fra Kina som har stoppet all videre bygging inntil videre. Vinterens bygging har i alle fall vært rik på erfaringer, og det å diskutere og prøve ut løsninger, øker forståelsen og tryggheten i løsningene man velger.