Studiesamling i Karasjok i Finnmark

img_8636
Her er studentane på teknisk bygningsvern samla i Karasjok. Med seg har dei også nokre elevar frå byggfag i Karasjok, tilsette på museet i Karasjok, veiledarane Siv Holmin og Arne Graven. Med på biletet er også forelesarane i bygningshistorie Ingebjørg Hage, Lars Børge Myklevold og Mia de Coninck. Foto: Roald Renmælmo

For fyrste gong har bygningsvernutdanninga på NTNU gjennomført ei studiesamling i Finnmark. Ein av studentane på studieretning teknisk bygningsvern bur og arbeider i Karasjok i Finnmark. Han har som regel hatt lang reise når han skal på studiesamling. Denne gongen samla vi alle studentane på hans heimebane og arbeidsplass; Sámiid Vuorká-Dávvirat i Karasjok. Museet har ansvar for ei samling med bygningar i eit friluftsmuseum som vart flytt dit på 1950-talet. Dei fleste av desse bygningane er automatisk freda samiske kulturminne. Det gjeld også fjøset frå elvesamegården Jávrebaijnjárga i Valjok i Karasjok kommune. Denne fjøsen er under restaurering og høvde godt som objekt for arbeidet til studentane på samlinga.

Fjøs frå Jávrebaijnjárga
Fjøset frå Jávrebaijnjárga slik det står i dag på museet i Karasjok. Lengst til høgre ser du studentane som er i sving med dokumentasjon av detaljar. Foto: Roald Renmælmo

Måndag 12. mars møtte studentane opp på museet og vi gjekk i gang med å kartlegge kva som må til av tømmer og material i samband med restaureringa. Det meste av veggtømmer og bord i bygget er produsert med handsag. Det kan ha vore bygd av lokalt tømmer frå Valjok der garden sto tidlegare, men mest truleg er tømmeret hogd enten i Anarjokkdalen eller Karasjok og fløta ned elva til Valjok. Vi valte å leite tømmer i skogen i Karasjok. Då fann vi fram til eit område der furuene hadde nokolunde tilsvarande dimensjon som det som var brukt i fjøsen. Som veileder hadde vi med oss dendroøkologen Andreas Kirchhefer frå Tromsø. Saman med studentane undersøkte han veksemønsteret i materialen i fjøsen. I ein av veggstokkane vart det teke ein boreprøve for å studere årringane i detalj. Når vi kom ut i skogen tok vi tilsvarande boreprøvar av furuene der for å sjå om det stod i forhold til materialane som var brukt i fjøsen.

Når vi hadde funne stokkar som høvde til dei materialane vi trong så hogg vi dei og drog dei fram frå skogen. Felling, kvisting og kapping vart gjort med hoggarøks. Tømmeret vart så frakta fram til museet sitt område der vi hadde gjort klar to handsagstillinger og handsager til å få saga materialen. Dei fleste stokkane var til veggstokkar på ca 5″ tjukne. Då saga vi to bakbord på sidene. Bakborda gjekk enten til ytterkledning til stavdelen av fjøset, eller til taktro. Det var dimensjonen på stokken som avgjorde om det ble det eine eller det andre.

 

img_8678
Studentane er i fullt arbeid med å sage materialar. I bakgrunnen har vi reist nokre av borda og plankane som er produsert. Foto: Roald Renmælmo

Samlinga i Karasjok var ei kombinert samling for både faget tradisjonsfaglig utøving 3 og faget bygningshistorie 2. I bygningshistorie hadde vi ein serie med førelesingar med fokus på den nordlege landsdelen. Andreas Kirchhefer forelas om dendrokronologi som redskap i bygningshistorie og hadde døme frå daterte bygg i landsdelen. Eg hadde forelesingar om handsagtradisjonen i Karasjok med utgangspunkt i eit dokumentasjonsprosjekt som eg gjorde i 2005. Vidare viste eg bilete frå arbeidet med å byggje gamme i Devddesvuopmi i 1993.

Lars Børge Myklevold frå Sametinget si forelesing hadde tittelen; Hva er samisk byggeskikk? Her viste han døme på kva typar av bygningar som kan vere samiske. Mia de Coninck si forelesning, Det samiske bygningsregistreringsprosjektet, bruk av historiske kilder, resultater og utfordringer, viste korleis Sametinget har arbeidd systematisk for å kartlegge samiske bygningar. Eg heldt ei forelesning om skjelterbygg av ulike slag. Siv Holmin viste døme frå restaureringsarbeid på eit freda samisk bolighus på Middagsmoen i Sørreisa. Dette som utgangspunkt for ei veldig fin drøfting om restaureringsmetodar, verneverdiar og bygningsvernprosessen. Då hadde vi med oss Lars Børge og Mia frå Sametinget som kunne svare godt og utfyllande på spørsmål frå studentane. Det var kjempeflott å få slike bidrag på samlinga.

Nest siste dag på samlinga hadde Ingebjørg Hage tre flotte forelesingar med fokus på byggeskikken i landsdelen. Den fyrste med utgangspunkt i ei bestilling på å seie noko om kvænsk byggeskikk. Ingebjørg var litt meir nyansert enn det, og snakka og viste bilete med døme på korleis ho har funne slektskap med bygningstypar og bygningsdetaljar i Nord–Noreg, Finland (Nord-Sverige) og Russland. Særleg i Karelen verkar det å vere ein del spennande å finne.  Neste forelesing var om gjenreisingsarkitektur, eit tema som Ingebjørg har arbeidd med i si doktoravhandling. Dette er historia bak bygningsmiljøa på dei fleste tettstader og bygder i Nord-Troms og Finnmark og viktig for å forstå byggeskikken i desse områda. Til slutt fekk vi ei forelesning om den nordnorske stuehagen, også eit emne som Ingebjørg har arbeidd mykje med. Her fekk studentane kjennskap til eit emne som vi gjerne er i berøring med når vi restaurer gamle hus, men som få har vore merksame på.

I vinterkulda i Karasjok var det fint å halde på med handsaging fire av dei fem dagane vi var samla der. I løpet av samlinga fekk studentane øvd seg såpass på saginga at det gjekk ganske radig unna med produksjonen etterkvart. På fredagen var det ikkje mange stokkane att å sage før vi rekna med å ha omlag det vi trong til å gjere restaureringsarbeidet. Fram til neste samling i veke 23 skal student Bror Ivar i Karasjok arbeide vidare med restaureringsarbeidet. Målet er å bli klar slik at vi kan tekke taket med never og torv i løpet av veke 23.

 

Grindbygg til Rossøy

thumb_IMG_3523_1024

Da reiste konstruksjoner kom opp som tema på tradisjonelt bygghandverk ved NTNU, så var vi ikke i tvil om at det måtte bli et grindbygg. Omtrent på samme tiden tok Ryfylke Friluftsråd kontakt med Ryfylkemuseet med et spørsmål om vi kunne sette opp en bygning som kunne brukes som grillhus for båt og kajakk reisende. Det eneste kravet de hadde var omtrentlig størrelse og at det skulle være et bygg med rot i lokale tradisjoner. Vi begynte da med å reise rundt i distriktet å se etter bygg som vi kunne bruke som mal/ forbilde under byggingen. Det vi så etter i et bygg var at det var tilnærmet lik størrelse, ikke gjort for store reparasjoner, gjerne urørt og helst en viss alder. Vår faglige veileder, Trond Oalann, var med på letingen etter et potensielt bygg.

Randøy vogskjul (1)
På garden Randa på Randøy i Ryfylke stod det et vognhus i stav som holdt omtrent akkurat størrelsen, hadde veldig smekre dimensjoner, tilnærmet urørt og så ut som om det var reist av noen som hadde peiling. Dette bygget ble vår mal for nybygget på Rossøy

Etter oppmåling ble det laget ei kappliste med tanke på hente det vi behøvde av materialer. Siden dimensjonene i vognhuset var veldig smekre så prøvde vi å finne tilsvarende for å kunne gi bygget samme lette utrykket. Det er en god øvelse å gå i skogen og prøve å finne liten nok dimensjon, fort å ta litt for stort og ende opp med å forandre slutt utrykket. Staver, stavlegje og slindre er rydd ned til dimensjon men fremdeles med vannkant og det samme er noen av neglingene.

Sammen med Trond Oalann ble vi enige om å hogge det sammen på «hordamåten» hvor man hogger sammen langveggene først og tar reisene til slutt. Her lokalt i Ryfylke så er det motsatte vanlig, først hogger man sammen reiså med kroband, deretter tar man langveggene med neglinger og skråband. Vi satte oss ned før vi startet og prøvde å lage en plan over arbeidsrekkefølgen slik at vi måtte tenke gjennom hele prosessen før vi startet.

Tenkt arbeidsrekkefølge for Vognhus Randa.

  1. Sortere material til stavlegje og slinder.
  2. Bearbeide stavlegje.
  3. Måle tynneste slinder.
    1. Bestemme grøyp, mellomrom mellom øyrene.
    2. Lage skant for grøype.
    3. Bestmme overkant slinder i staven med utgangspunkt i topp stavlegje.
    4. Merke/nummerering av stav/slinder.
    5. Ta ut for grøype og tilpasset slinderhøgde.
    6. Ta ut sete for slinderen i stav.
  4. Legge ut stavlegje på avbindingsplass.
  5. Legge ut stavane og vinkle/ vatre de.
    1. Kontroler inndeling av sperr.
    2. Felle øyrene ned i stavlegje uten kloss.
    3. Merke på høgda for slinder på stavlegja.
    4. Negling og skråband.
    5. Merking/numerering av delene.
  6. Snu stavane slik at
    1. Utside opp på den som skal ha kledning.
    2. Innside opp på den opne gavlen.
  7. Legge slindrene oppå stavene for merking/parralellforskyving.
  8. Felle inn kroband.
  9. Merking/numerering av delene.
  10. Lage sperremal etter 5/8 dels reising (37°)
  11. Borre for toll.
  12. Produsere sperr
  13. Lage hakk for sperr i stavlegje.
  14. Merking/numerering av delene.
  15. Prøvemontering/reising av bygget og utorhakk for slinder i underkant stavlegje.

Så er det bare å få bygget fraktet til stedet det skal stå og reise det. Handsteiner var allerede på plass.Montering av bygget tok i underkant av tre timer innbefattet bæring opp fra kaien.

thumb_IMG_3502_1024
Ferdig bygg på plass

Bygget har en grunnflate på 3,6m x 6,6m. Det skal tekjast med hedler og kles tett på gavlen som vender fra sjøen og halve langveggene.

thumb_IMG_3523_1024

Rotkne til årestua på Trondarnes

Foto: Sør-Troms Museum

Sør-Troms museum bygger en middelaldergård på Trondarnes i Harstad, kalt allmenningr som betyr felles møteplass. Dette er en gård som skal brukes til formidling av livet og folket som levde i middelalderen. Det skal settes opp 5 bygg på gården. Det første bygget vi bygger er ei årestue. Deretter skal det bygges en stavkirke, ei smie, fjøs og stabbur. Naustet på Stangnes (Senja) er modell for bærekonstruksjonen på dette bygget. Til skråavstiving av årestua har vi valgt å bruke rotkne i overgangen stav-samhald.

På jakt etter rotkne

Eirik Nicolaisen ble henta inn som veileder for uttak av rotkne. Han var tidligere student ved HIST Teknisk Bygningsvern og har skrevet en bachloroppgave om tradisjonell bruk av rotkne i eldre bygninger.
Han laget en verktøyliste over verktøy som man må ha med seg i skogen.
– kvass øks
– spisspade
– tau
– øks du ikke er redd for å ødelegge/ hakke
– øks som du i hvert fall ikke er redd for å ødelegge

Denne furua står på stein og sandmark. Foto: Roald Renmælmo

Vi brukte Arne Pedersen, i Aursfjord i Malangen, som kjentmann. Arne kunne fortelle mye om hvor det var de beste mulighetene for å hente ut emner. Rotknea som vi skal bruke skal være av furu. Det vi ser etter er små furu som har vokst sent. Det er en fordel om furua står på berg med lite jord oppå. Da stikker ikke rota så dypt ned i bakken, og det er større sjanse for at rota går ut i 90 grader fra stammen. Når furua vi skal bruke er funnet, graver vi rundt furua slik at vi kan se rotsystemet. Nå kan vi se hvilken rot vi vil bruke til rotkne. Kapping av røtter kan være en tøff jobb. Det er mange røtter man ikke kan se under bakken. Det er lurt å bruke en øks som tåler litt småstein og grus. Når alle røttene er kappet kan vi hjelpe til med et tau og rotvelte treet.

 

 

Når treet er veltet kan vi bestemme oss for hva som er det beste emnet. Dersom man er heldig, kan man få to rotkne av et tre som er felt. Men det er sjeldent, fordi da må emnene stå 180 grader ovenfor hverandre. Vi skulle ha totalt 6 rotkne. Vi måtte da felle 6 trær. Emnene ble hugget til på overmål for frakt til kjørevei for videre transport til verkstedet. På verkstedet ble emnene justert på dimensjon for å passe inn i bygget.

Montering

Vi brukte stropper for å holde rotknea til staven når vi arbeidde med merking og tilpasning. Vi meddrog og tilpassa rotkneet til stav/sammhald. Rotkneet ble festa både i stav og samhald. Til dette brukte vi 1″ trenagler av furu. Det ble brukt 1″ navar til å bore hull for naglene. Naglene ble så kløyvd ut av rettvokst alved av rotstokken på furu. Emna ble spikka til koniske med firkanta tverrsnitt med brekte kanter.

Felling av rotkne til stav og samhald. Foto: Thor Larssen

Rotknea sin funksjon i bygget er å stive av konstruksjonen. En annen måte å stive av et bygg på er å bruke skråband. Det er en enklere arbeidsprosess å lage emne til skråband, men ulempen med skråband er at den vil ta mer plass i rommet. Derfor ble det valgt rotkne.

 

Tel granskauen!

Tel granskauen

I begynnelsen av februar dro Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen til skogs for å hogge materialer til en ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Bygningen skal være en etterligning av en original smie og snekkerverksted i Skoger, Buskerud. Se tidligere bloggpost om dokumentasjonen av bygningen her:Ny”Snekkersmie på Norsk Folkemuseum”

Vi hogg materialer til reisverket i smia og til laftekassa i snekkerverkstedet, samt materialer som skal skjæres til vindu, dør og gulv. Ivar Jørstad lagde ei liste over materalene vi trengte, og vi har lagd til ei hoggeliste utifra det. Se eksempel på det her:MateriallisteSnekkersmie

Tømmermerking

I ei tømmerkoie i Prestfoss, Sigdal i 2015 fant jeg noen trestykker som ifølge skogeieren var det merkelappene til tidligere tømmerhoggere. Det var ei tynn treflis, trolig av bjørk (kanskje fordi det er lyst og godt å skrive på) festet med ei snor til en blyant. Ifølge skogeieren var det slik dem merka tømmer under hogsten hver dag, og førte over merkene om kvelden i ei notisblokk, og der det stod lengdemål var det i hm, halve metere. Når disse var i bruk, spurte jeg ikke om, men blyanten å regne er nok disse ikke kjempegamle, men prinsippet er kjempelurt. Papir fungere som prøvd før, veldig dårlig etter en våt dag i skogen.

Gammel og ny hoggermerke. Foto. Magnus Wammen, Henning Jensen

I hogsten i tidligere tider var det regna skogsmål. Det skulle være en kvart alen over det målet som den ferdige materialen skulle ha. (Godal J. 2016) Så da har vi lagt til 6 DA-NO tommer dvs. +15,7cm på lengda av ferdig material når vi har aptert uti skauen.

Det blei tilsammen 24m3 grantømmer, som vi hogg til bygningen, det som gjenstår av tømmer er da er utv. panel, vindskier, og trolig noe mer taktro.

På saga

Vi har ei Woodmizer båndsag på museet og vi skjærer 5 ½ ” laftetømmer, gulvmaterial, snekkermaterialer og ymse taktro og panel. Det var opprinnelig saget på ei oppgangsag som har tilhørt gården. Bygningen står der fortsatt, men saga er bygd om til ei sirkelsag på begynnelsen av 1900-tallet.

Materialene til reisverket i smia og takkonstruksjonen, samt ca.halvparten av tømmer i laftekassa skal tæljes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her nytter vi muligheten å sage et taktrobord på 1″ på hver side, før vi kommer inn til 5 1/2″ laftetømmer Foto:Ivar Jørstad

På båndsaga når jeg skal skjære kanta materialer blir første snitt bredden på materialen, og så vender stokken med venhake så den skjærte flata får anlegg på siden. Jeg skjærer også med margen sentret, ved at jeg løfter toppen litt opp og måler ned på sagramma så margen ligger like høyt i begge ender. Neste snitt (2) blir tykkelsen på materialen, 3 snitt så fullføres breddetykkelsen, og 4 snitt, da går oppdelingen av materialen i ønska tykkelser. Se bildeserie under.

DSC_1194Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.

Materialene går vidre til å strølegges og stables, mens laftetømmeret går rett i tømringa av snekkerverkstedet helt rått.  Ifølge Skognytting,  J.Kåsa, nevner han skogstørt-skipningstørt-høvlingstørt-snekkertørt og møbeltørt virke. Det høvingstørre fra 13-15% fuktighet, og er kanskje noe vi burde legge oss på når vi skal begynne å høvle materialer til  vinduer, dører, og  gulv i høst til Snekkersmia. Han nevner snekkertørt som 9-11% fuktighet.  Og da at vi tørker materialene ytterligere litt ned til snekkertørt når vi skal felle sammen.

Er det noen som har erfaringer å dele på fuktighet og bruken av gran? Eller gran, kontra furu, og fuktprosent? Så del gjerne en kommentar i feltet under!

Kilder:

Godal, J. Å rekne brøk med han tykje, 2016.                                                                                            Kåsa, Johannes. Skognytting, 1952

Studietur til Södra Råda

sødra råda

Södra Råda gamle kirke var en trekirke som lå på neset mellom sjøene Vänern og Skagern i Södra Råda sogn i Värmland, i Gullspång kommune, Västra Götalands län. Den ble bygget på 1300-tallet og brant ned rett før klokken 2.30 lokal tid natten til den 12. november 2001.

Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.

Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)

I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi  i kontakt med en gjeng med håndverkere  (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.

I år var det  taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl  og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute  i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.

Mye av verktøykassen de hadde lignet mye  på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut  i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.

De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge.  All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter  de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord  på 6 meter av en  første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer  på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to  cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med.  En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.

Log-Splitting-1111-BAR.jpgape kløyv 2.jpg

ape kløyv.jpg

Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.

Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken  og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen  kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.

Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde  både første og andre kløyven  og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.

Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.

IMG_7223
Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste

IMG_7109
2 sider ferdig nå hugges kantene

IMG_7111
begynner å ligne på boks nå

IMG_7117
starten på kløyven  første kil er satt i, en smal kile

IMG_7123
En litt tykkere kile som nr 2

IMG_9045
Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen

IMG_9052
Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon

IMG_7225
Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm

IMG_7207
Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også

IMG_7209
Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke

IMG_7229
De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet

Kurs i tømmerhogst med motorsag i Målselv

Studentane på læringsarena Sør-Troms museum og Midt-Troms museum har hatt fleire kurs i tømmerhogst med øks og handsag. Dei er ikkje utlært innan dette området og har framleis behov for å øve seg i slikt arbeid også dei neste åra. Det er neppe så mange fleire enn våre studentar som arbeider med øks og handsag for å ta ut tømmer til byggjeprosjekt. Slike arbeidsmåtar har gått ut av vanleg bruk for 50-60 år sidan. I dagens skogbruk har det også vorte færre og færre tømmerhoggarar som hogger manuelt med motorsag. Hogstmaskiner har teke over mykje av arbeidet i skogen. Slike maskiner kan effektivt ta ut tømmer til å dekke behovet i treforedlingsindustrien. For oss som vil ha tømmer som er tilpassa våre spesielle behov for dimensjon og eigenskapar så er handsaminga tømmeret får, når det går gjennom hogstaggregata på slike maskiner, ikkje spesielt gunstig. Difor kan det vere nyttig for studentane å lære seg å hogge tømmer sjølv med motorsag. Det kan bli eit alternativ til å måtte kjøpe maskinhogd tømmer som ikkje held mål. På bakgrunn av dette gjennomfører vi denne veka eit kurs i hogst med motorsag. Kursleiar er Knut Johnsen som er erfaren tømmerhoggar og ein av dei faste instruktørane til Skogbrukets kursinstitutt.

Skogbruksinstruktør Knut Johnsen demonstrerer kvisteteknikk med motorsag. Foto: Siv Holmin
Skogbruksinstruktør Knut Johnsen demonstrerer kvisteteknikk med motorsag. Foto: Siv Holmin

Kurset gir ei innføring i sikker bruk og stell av motorsag. Deltakarane får også ei innføring i, og får øve seg på hogstteknikk. Det blir undervist i hogstplanlegging og økonomi i hogstopplegg. På kurset blir det undervist i krav til forskriftsmessig verneutstyr for å bruke motorsag på ein trygg måte.

Demonstrasjon av kvisting med motorsag. Foto: Siv Holmin
Demonstrasjon av kvisting med motorsag. Foto: Siv Holmin
Når skogen står tett er det lett for at treet ein skal felle blir hengande fast i ein nabotre. Foto: Siv Holmin
Når skogen står tett er det lett for at treet ein skal felle blir hengande fast i ein nabotre. Slikt kan vere risikabelt for ein tømmerhoggar. Foto: Siv Holmin
Instruktør Knut Johnsen demonstrerer ein av metodane for å trygt få ned eit tre som har gått fast i eit nabotre. Foto: Siv Holmin
Instruktør Knut Johnsen demonstrerer ein av metodane for å trygt få ned eit tre som har gått fast i eit nabotre. Foto: Siv Holmin

Skjelterproduksjon til årestue

På Trondenes i Harstad bygges det av Sør-Troms Museum en middelaldergård. Til denne gården er en årestue under oppføring. Arbeidet er godt i gang, men mye arbeid gjenstår. Kløving og hogging av skjelter er noe av dette arbeidet som jeg utfører hjemme på gården hvor jeg bor. I dette blogginnlegget skal jeg beskrive arbeidsmåten. Det er snakk om kløyving i tradisjon etter Konrad Stenvold, og glepphugging lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin. Dette er tema som det tidligere er skrevet om og her vil jeg fokusere på hvordan jeg har valgt å organisere dette arbeidet, når jeg skal utføre det som et betalt oppdrag.

Først vil jeg gi en enkel beskrivelse av hva skjelter er. Ordet skjelter, slik jeg har forstått det, viser både til en byggeskikk og til en bygningskomponent. Byggeskikken omhandler en type vegg som kan brukes i stavbygg, eller i en stavbygd del av et bygg. Veggen består av flere vertikalt orienterte elementer av tre, hvor hvert enkelt element kalles for et skjelter. Denne typen vegg skiller seg fra en vegg med vanlig kledning fordi det bare er skjeltrene som utgjør veggtykkelsen, og fordi de som regel står i spor i konstruksjonen. Skjeltrene står ofte lett, kant i kant og blir derfor brukt der det kan være både luftig og kaldt. De har også den fordelen at enkelte skjelter kan tas ut for å gjøre veggen mer åpen og luftig, og slippe inn lys. Byggeskikken er derfor som regel brukt i naust, sjåer, inngangsparti og kornlåver hvor ting skulle oppbevares og tørkes. 

Argumentasjonen rundt bruk av skjelter til årestuen er ikke noe jeg skal ha et stort fokus på i dette innlegget. Hovedsakelig fordi jeg ikke har vært innblandet i den planleggingsprosessen. Allikevel klarer jeg ikke å utelate noen personlige refleksjoner. Jeg ser en stor likhet mellom nordnorske skjelter og veggtilene vi finner i stavkirker og bygg fra middelalderen rundt om i landet. Sistnevnte er som regel større på dimensjon, mer forseggjorte og står tett felt inn i hverandre, men prinsippet er veldig likt. Funksjonen blir også ulik i Harstad fordi årestuen skal ha torvvegger utenfor skjelteret, noe som vil veie opp for den dårligere isolasjonsevnen til skjelteret. Siden det skal være belegg for stavkonstruksjon med torvvegger, blir skjelter det eldste forbildet vi finner i regionen.

For meg blir utformingen av skjelteret det jeg føler jeg står mest ansvarlig for. I nyere tid har skjelter ofte blitt sagd, enten på oppgangssag eller med sagstillingssag, men tidligere har de blitt kløyvd med øks og kiler, for så å bearbeides med øks. Jeg mener kløyvd material får et helt eget utseende og har fått godkjenning fra Sør-Troms Museum til å lage skjeltrene på denne måten siden det blir en del av bygningen publikum kommer nær og kan ta på. Ifølge «Skjelter / døme frå ståande bygg» av Roald Renmælmo er gammel skjelter ofte rund på utsiden og kan være av flere typer lauvtre i tillegg til furu. Det er flere grunner til at jeg har valgt å hogge skjeltrene til en fast tykkelse, noe som gir de et trapesformet tverrsnitt. For det første blir de enklere å lagre i stabler, og senere transportere. For det andre blir de mye lettere å handtere fordi den våte, tunge geitveden som ligger ytterst i treet blir kraftig redusert. For det tredje tar ikke dette arbeidet lang tid, og uttrykket blir mer overens med utførelsen på resten av årestuen. For det fjerde synes jeg tilhugget skjelter er nærmere veggtilene fra middelalderen. Det er de to siste grunnen som gjorde at jeg også valgte å lage skjeltrene av furu.

Dimensjonen på skjelteret bestemmer skogen jeg hogger i. Siv Holmin har veiledet meg til at 5-7 tommer brede skjelter er de vanligste. Da er det fint å hogge de til 2 ⅛» tykkelse. Tommene jeg bruker er gamle, danske-norske tommer som er ca 2,615 centimeter. Siden bark og litt ved hugges bort, og trærne smalner av oppover bør de som skal brukes ha et brystmål på 7-8 tommer. Det vil si rundt 20 centimeter i diameter, i brysthøyde over bakken. Det er en skog med akkurat slike trær på gården hvor jeg bor, og skogen har stort behov for å tynnes. Det var selvfølgelig derfor det var så praktisk for meg å produsere akkurat skjeltrene til årestuen. Trærne jeg har felt så langt var 70-80 år gamle og skogen har vært lite drevet de siste 50-60 årene. Den står derfor veldig tett og i en slak skråning, og har strukket seg og vokst sakte siden den tetnet. Trærne har dermed liten tørrkvist, eller ingen kvist til høyt opp på stammen, og det er mange som er veldig rettvokst.

Problemstillingen min er hvordan jeg skal organisere produksjonen. Det vanlige ville være å felle trærne først, frakte dem til en arbeidsplass og så begynne arbeidet. Fordelen min er at jeg ikke trenger å tørke materialet før jeg bearbeider det. Snarere tvert imot. Fersk furu er som smør når jeg jobber med øks, og når jeg feller trærne på vinteren og bruker de før Mai bør jeg ikke få problemer med blåning. Jeg tror heller ikke veden fryser så lett, og i hvert fall tiner fortere mens den står på rot. Jeg har dermed muligheten til å felle ett og ett tre når jeg trenger det, og slipper mellomlagring. Dette skaper derimot nye utfordringer rundt transport. Jeg tenkte i utgangspunktet at det å frakte et og et tre ned til gården ville være en enkel sak. Jeg har en traktor og det går en skogsvei til hogststedet, men siden traktoren er gammel og veien dårlig prøvde jeg å slepe stokkene for hånd. Dette var både uhyre tungt og siden det var senhøst ble den første stokken fort tilgriset. Det var da jeg bestemte meg for å gjøre arbeidet i skogen.

Avtalen jeg har er at jeg skal prøve å produsere material til 4 skjelter som ett dagsverk på 8 timer og hvert skjelter skal være 1,7 meter langt. Det trengs rundt 200 skjelter til årestuen, men disse hugges først helt ferdig når de tilpasses inn i veggen. Vi bestemte derfor tidlig at jeg skal kløyve og hugge doble lengder av skjelter. Det er lettere å kløyve lengre stokker siden de ligger stødigere, og det sparer inn en del tid på rigging, merking og snorslåing. De blir også lettere å lagre og senere transportere. Jeg har derfor fort erfart at jeg kan spare inn tid på å kløyve lange emner, for så å dele dem opp i lengder på 3,4 meter, før jeg hugger til overflatene. Når Skjelteret er hugget til ferdig dimensjon ligger alt materiale jeg ikke trenger igjen på skogbunnen, eller i snøen, og de er ikke spesielt tunge. Jeg kan dermed enkelt bære et og et skjelter på skulderen ned til gården, og siden arbeidsplassen hele tiden flytter på seg trengs det lite opprydding.

Mens jeg tar pauser under arbeidet legger jeg meg opp en prioriteringsliste over de neste trærne som skal felles. Jeg ser etter de med relativt liten kvist, rundt tverrsnitt, som står tett, og velger gjerne et som i hvert fall er beint i ett plan opp til enten rundt 7,5 meter, eller i underkant av 11 meter. Etter at jeg tar bort den vanskelige veden nederst på stammen kan jeg få henholdsvis 2 og 3 doble emner, altså 8 og 12 skjelter. Disse er ofte flotte trær, men jeg prøver å plukke ut de som av en eller flere grunner er trær jeg ikke vil ta vare på. De kan ha en skadet topp, stå tett på et annet fint tre, eller skygge for et eller flere små, fine trær. Grunnen til at jeg vil hjelpe frem enkelte små trær er at siden de har vokst i skyggen har de ofte ingen, eller veldig korte små tørrkvister til langt opp på stammen. Dette er nok fordi de har strukket seg mot lyset og fort gitt opp grenene som kom for langt ned. Disse små grenene har så brukket av under vind eller snø. Hvis jeg klarer å åpne opp akkurat så mye at de små trærne får nok lys til å overleve, men kan støtte seg på andre trær og ikke deformeres under vind eller snø, håper jeg å fremme en «naturlig» kvisting. En gang kan det hentes ut fint material, med tynn og jevn kvistarmering. Ved kun å kviste på denne måten kan jeg være sikker på at det ikke finnes store kvister skjult under barken. Jeg skal prøve å rapportere inn hvordan det går, om 60 år.

Arbeidsprosessen min begynner meg at jeg sokker og feller en furu. Jeg ser på stammeformen og planlegger hvor mye jeg kan kløyve av gangen, og hvordan jeg best kan dele opp stammen til emner. Jeg kapper bort 50 centimeter til 1 meter nederst på stammen, fordi veden her er spesielt vanskelig å kløyve. Disse bitene har så langt blitt brukt til underlag for det videre arbeide, men nå som snøen er her kan det være jeg feller høyere opp og lar den nederste delen stå på rot fram til våren. Jeg legger så stammen på underlagene og snur den med kuven opp slik at kløyvelinjen både følger der jeg tror margen går, og sånn at jeg senere får hugget bort så mye kvist som mulig. Disse to ønskene er som regel forenelige.

Jeg kløyver så stokken. Det virker, pussig nok, som regel å ta 3-4 timer å kløyve 3,4 meter under greie forhold. Kløyver jeg 6,8 meter går det noe fortere per løpemeter, men kan fort bli litt tyngre. Jeg har så langt bare kløyvd 10,2 meter én gang. Her er det mye tid å hente inn på selve kløyvingen, siden man kan klare det på en dag, men jeg trenger nok mer erfaring før jeg klarer å tjene inn tid på organiseringen. Jeg klarte bare så vidt å flytte stammen med handmakt og det var vanskelig å stabilisere midten av stammen mens jeg arbeidet. Likevel var dette den første gangen jeg var nær ønsket hastighet med 4 skjelter på 8 timer.

Når det kommer til å hugge ferdig skjeltrene har jeg i dette prosjektet bare gjort det i lengder på 3,4 meter. Er halvkløyvingene lengre, deler jeg de opp før selve huggingen. Emnet vendes så mye under prosessen og det er nå mer kritisk å stabilisere midten. Derfor tror jeg det er lite tid å spare på lengre emner. Å hugge ferdig ett emne fra halvkløyving til skjelter virker så langt å ta fra 1 time og 15 minutter, til 2 timer. Det er stor forskjell fra et rotstokkemne til toppemne, men følelsen så langt er at dette er det mest forutsigbare steget i prosessen. Til slutt bærer jeg skjeltrene ned og får de i stabel.

Erfaringen jeg har gjort er at det å produsere 4 skjelter, slik jeg gjør, på 8 timer blir tett opp mot smerteterskelen for hva jeg klarer for øyeblikket. Ettertanken er at jeg nok burde hatt 1 time ekstra til felling og oppmerking av tømmer. Likevel tror jeg det er mulig, med mer erfaring å klare målet og samtidig jobbe i skogen. Snøen er lite i veien og gjør det lysere å jobbe, og man holder seg lett varm med arbeidet. Det går sikkert også om man feller og kjører frem flere trær av gangen, men ikke uten moderne hjelpemidler eller hest. Hvis vi sammenligner de to arbeidsmåtene, å utføre arbeidet i skogen, og å frakte tømmeret til et sted hvor arbeidet utføres er det flere faktorer som spiller inn på effektiviteten. For det første er det essensielt hvor nært man bor, eller kan bo skogen. For det andre er det viktig hvordan muligheter man har for frakt, og hvordan dette eventuelt påvirker tømmeret og det videre arbeidet. Om man vil arbeide med ferskt tømmer blir det fort et problem når det bare lønner seg å transportere store partier av gangen.

Konklusjonen min er ikke at det å utføre arbeidet i skogen er verken raskere eller bedre enn andre arbeidsformer. Jeg er fullt klar over at det å gruppere arbeidsprosesser som regel effektiviserer. Jeg prøver allikevel å utforske hvilke problemer som oppstår når vi blander gammelt håndverk med moderne arbeidsprosesser. Den enkleste måten jeg kan tenke meg å gjøre det på er å plassere meg selv i en mer selvhjulpen kontekst. En øks er selvfølgelig mye lettere å bære, enn et sagbruk, og dermed mener jeg grunnpremissene for hele prosessen like selvfølgelig er ulike. Jeg tror det er fort å overse motsetninger når vi arbeider i situasjoner vi har dårlige forutsetninger for å forstå. Kan vi isolere de bestanddelene av håndverkstradisjonen som passer oss best? Jeg synes i hvert fall det er interessant å få flere perspektiver på hvilke konsekvenser det eventuelt får for arbeidet.