Tidlig 1900-tall fra Vardø

                                                            Av Ken Lorentzen

                                                      Tradisjonshandverk, NTNU

Jeg har laget noen tegninger og reflektert rundt en arbeidsbenk laget på begynnelsen av det nittende århundre. Arbeidsbenken er laget av en fattig gutt fra Vardø, Sigurd Heen. Han startet i snekkerlære under sognepresten i Vardø, som hadde et program for å lære fattige unge gutter et yrke i en tid, som var brutal og nådeløs mot fattig folk helt oppe i det ytterst nord i kongeriket Norge.

Sigurd Heen var ikke født i fattigdom. Men da hans far omkom på sjøen da Sigurd var i 6-7 års. alderen ble familiens situasjon vanskelig, med mange barn og ingen forsørger.

Sigurd var født i 1899 og døde i 1942. Hvis vi går ut fra at han var 15-16 år da han gikk i snekkerlære, kan vi tro at denne snekkerbenken er fra rundt 1915. Opplysningene om denne snekkerbenkens eksistens fikk jeg i en samtale med min gode nabo Oddfrid Heen som var Sigurds niese. Det var da jeg kom til å fortelle om hva vi hadde drevet med på skolen siden sist vi hadde pratet samme Da tok hun meg ned i kjelleren sin og pekte innover i hjørnet under masse materialer hun hadde samlet til brensel for kalde vinterkvelder. Under der pekte hun og sa at hennes far hadde lagt Sigurds høvelbenk i 1950, og helt riktig der fant jeg tre deler som hadde ligget der urørt 70 år. En utrolig hukommelse på den dama. De andre delene var forsvunnet, men det gjorde ikke noe for de viktigste delene hadde overlevd både andre verdenskrig, stor bombing av Vardø i 1944 og ikke minst kalde vinter kvelder i «Heenhuset». De tre delene var selve høvelbordet laget i eik med L-tang og to fint dreide skruer. Den ene i L-tangen slik som er så karakteristiske på tyske snekkerbenker og den andre i enden.

Høvelbenken sett ovenfra
Undersiden av arbeidsbenken

Det var også to føtter med, den ene smal til å stå bak og den andre bredere til å stå foran under L-tangen, slik at den ble stødig og god å jobbe på.

Den enkle foten med opplagring til hyller
Den doble foten med kloss under som var en oppgradering fra ungdomshøyde til voksen

Det var også en hjemme smidd høvelstopp med. Denne er jeg usikker på om det er smidd av en smed, som det var flere av på øya på denne tiden. Siden denne høvelstoppen ser veldig hjemme laget ut, er det lett for meg å trekke den konklusjonen om at Sigurd og fikk litt introduksjon i mindre hjemmearbeider i smia også. Noe som slett ikke var uvanlig på denne tiden.

Føttenes originale høyde var 67 cm og er laget i furu. Det er laget hylleknekter slik at det mest sannsynlig var to hyller vedsiden av hverandre slik at disse til sammen utgjorde en bred hylle til å legge verktøy på. Siden Sigurd laget denne snekkerbenken i sin ungdom han den blitt hevet med

8 cm under. De delene som er kommer bort er to bord til hyller, midt stolpen som holder føttene sammen og festemidler til dette. Jeg kan se spor etter kiler så jeg vil se det som sannsynlig at han har brukt kiler. Den siste delen som er borte, er den underste delen på den bakerste enkle foten.

Alle deler er laget med tapp og tapphull som er plugget fast med to plugger.

På selve bordet er det brukt svanehaler og alt er sammenføyd pent uten unødvendig spiker.

Det er brukt spiker, men det ser ut som dette er noe som er satt på i ettertid, når behovet er dukket opp slik som på hylleknektene og det 8 cm bjelken den er forhøyd med. Ellers er det brukt skruer til å feste vangen som får den bakerste tangen til å flytte seg når skruen blir skrudd ut og inn.

Det er også brukt en bolt med stoppskive og en mutter i hver ende til å presse L-tangen inn mot bordet.

Tegning av benken i 1:100

Dette er en fin og anvendelig snekkerbenk, som i min ungdom var å finne i mange kjellere og sløydsaler. Selv har jeg tre stykker på mitt verksted, men ingen med en slik fin historie og etnisitet som denne skatten jeg fant nedgravd i materialer hos min nabo. Nå når jeg selv skal i gang med å snekre meg en snekker benk, da har jeg tenkt mye på hvilket behov jeg har i framtid

Høvelbenk frå Valdres

Høvelbenk etter Gudbrand K. Bjelbøle Aabol, Skrautvål i Valdres

Eg har ståande ein høvelbenk etter tippoldefar min G.KS.B.Aabol (1847-1925). Denne har eg lenge ynskt å måle opp og sjå nøyar på, både når det gjeld oppbygging og sjølvsagt funksjon.

For å forstå benken betre gjorde eg ei oppmåling og teikna benken. Dette gjev ei god forståing av konstruksjonen, samt ei inngåande gransking av bruksmerke som gjev opplysningar om korleis benken har blitt brukt. Oppteikninga vil òg vera nyttig ved ei kopiering av benken.

Oppmålingsteikningar av høvelbenken

Benken er ikkje så ulik dagens «moderne» benkar. Benken er bygd opp med framtang og baktang, der det er gjenga treskruvar på om lag 50 mm eller 2″. Framtanga er gjort i bjørk. Dette gjeld både innfesting, skruve og endestykke på benken. Det same gjeld for baktanga, der er endestykket på benken, samt klemstykke og skruve tilverka i bjørk. Delar elles på benken er tilverka i furu. Understellet er òg tilverka i furu.

Baktanga har ei skade på skruven. Og ein kan sjå at det har vore smetta inn ein kil for å låse klemstykket, slik at denne delen av benken følgjer skruven inn og ut. Holet til dreiestonga er på omlag 20mm.
Framtanga manglar sannsynlegvis ein del som skal trykkje mot arbeidsstykket.

Benken har 13 hol til høvelstopp, alle hola så nær som eitt er på rekkje. Eg har ikkje funne ut kvifor det 2.holet ikkje er på line med dei andre. Kanskje har lesarane har ein ide om dette, og ei tilbakemelding på dette hadde vore fint. Høvelstopphola er relativt grove samanlikna med benkar i dag. Hola er kvadratiske og jamngrove gjennom benken på 1×1″. Eg har diverre ikkje funne att nokon stoppar til denne benken.

På bilete ser ein at hol nr 2 ikkje er på line med dei andre hola. Det kan hende at dette holet er hoggen på ved eit seinare høve?

Benken har òg ein nedsenka sidebenk for lagring av verktøy.

Det kanskje mest interessante med denne benken er understellet. Dette er svært fint tilverka, med høvla profilar og enkle utskjæringar. Understellet er svært stabilt, og dette førar til at benken held seg i ro under bruk.

Understellet har hol for å kunne understøtte lengre emne. Som ein kan sjå av bileta under har både midtstolpen og bakre foten påhogge hol der ein kan seta inn tappar som støttar opp arbeidsstykket. Hola er hogge rektangulære med same dimensjon i heile djubda, 30x35mm.

Ein ser at hola i midtre stolpen og bakre foten er gjort med hol, der ein kan seta inn tappar for å støtte arbeidsstykket. Legg merkje til at hola ikkje er jamnhøge framme og bak.

Understellet har 2 skuffer, samt ei hylle for lagring av div verktøy.

Eg hadde ein mistanke, og det synte seg i oppmålinga at sjølve benken sannsynlegvis er nyare enn understellet. Ved nærare undersøkjingar ser ein at benken er dårleg tilpassa understellet. Nye spørsmål dukkar opp, kvar er originalbenken til dette understellet?

Om eg skal anslå ein alder på benken, vil eg kanskje tippe fyrst på 1800- talet på understellet og at sjølve benken er tilverka sist på 1800-talet.

Som eg har skrive tidlegare i teksta, har benken vore hardt og mykje brukt. Nett kva som er tilverka på benken kan eg ikkje seie noko om ut frå merkja benken har. Det er ingen tvil om at det har vore telgd emne på benken. Vidare er det mykje sagspor av ymse slag, samt spor etter kortare eggverktøy. Om ein ikkje kan seie akkurat kva som er tilverka, kan ein i alle fall seia at mykje har vorte tilverka på benken gjennom tida.

Høvelbenkene på kisteverkstedene i Mjøsvågen, Osterøy

Kister og amerikakofferter ble laget i Mjøsvågen

Som student i Tradisjonshåndverk ved NTNU har jeg fått i oppgave å dokumentere en høvelbenk fra nærmiljøet. Etter en samtale med tradisjonsbæreren Trond Oalann fikk jeg tipset om kisteverkstedene i Mjøsvågen i Hosanger på Osterøy. Så jeg tok turen…

Når jeg kommer frem finner jeg mange små nøst som strekker seg bortover vågen. Her treffer jeg Lars Mjøs. Han er en direkte etterkommer av Jon Larsson Børneset Mjøs (1825-1913). Han kan fortelle om et mangfold av små bedrifter og verksteder i Mjøsvågen. Her var det skomakerfabrikk, 5 kistemaker verksteder, metallstøperi og div. andre små bedrifter. Videre forteller han historien om Jon Larsson som egentlig var smed, men begynte omkring 1865 å produsere kister til handelen i Bergen. 30m unna nøstet ligger det en liten smie med alt en trengte til smiing av kistebeslag og lås.

Først kommer en inn i nøstets underetasje. Den ble brukt som lager for materialer. I 2.etasjen finner èn kisteverkstedet, og et rom hvor de monterte beslag og malte kistene. Å male kistene var en kunst som bare noen få utførte. På selve kisteverkstedet finner vi 3 godt brukte høvelbenker. En av de vekket min interesse.

Høvelbenken på kisteverkstedet

Når jeg spurte Lars Mjøs om han visste hvor gammel høvelbenken var, og om den var brukt i kistemakerverkstedet svarte han at han ikke var sikkert om den var brukt i kisteverkstedet i det hele tatt. Han mente det var godt mulig at den ble brukt som høvelbenk under husbyggingen før Jon Larsson begynte med kistemaking. Det vil si før 1865…. Ved nærmere betraktning er jeg ikke helt sikkert på om dette stemmer. Benken viser i den ene enden tydelige spor etter spiker. Så ja dette ser ut som en type benk som husbyggere hadde med seg rundt omkring. Den ene siden ble spikret i veggen, i den andre sto det bare en fot under. Typiske tegn for en tidstypisk transportabel benk som de tok med seg rundt omkring. Men hullene til benkehakene sier noe annet. Når en ser litt nærmere på kistene og deres størrelser ser en fort et mønster som tilsier at det har blitt høvlet kistebord på denne benken. Så jeg tenker at det kanskje var den første benken som kom på kisteverkstedet. Nemlig den han hadde fra før og kanskje den ble modifisert for kistemålene etterhvert.

Baktanga i eik med styringspinner og skrue i bjørk

Vi tar nå en nærmere titt på selve benken:

Skisse av høvelbenken, Tydelig rot – topp avsmalning. Tegning 1:10

Benken er ca. 170cm lang og 9cm tykk. Den består av et enkelt bjørkebord som er margkløyvd og den ligger med rettside opp. Det er tydelig rot- topp avsmalning. Bakenden (rotenden) har ei baktang i eik. Både den gjengete delen og motstøtene vange er i eik. Skruen er 1 ½« bjørk og det er montert føringspinner i bjørk som er sikret med trenagler. Disse skal forhindre at yttervangen snurrer rundt når en bruker baktangen. Baktangen er festet med 4 store spiker og på oversiden med 2 svalehale plugger.

Fortanga er enkelt laget til med en avstandskloss i bjørk på rund 4« omkring 10cm. Selve delen med gjenger i er i eik igjen med en skrue i 1 ½« bjørk. Jeg har en mistanke om at det skulle forhindre at en ødelegger gjengene i tanga ved for hardt spenning. Det var enklere å skifte skruen enn delen med gjengene som var fast montert på benken.

Fortangen er enkelt laget til og bare boltet til benken

Bjørkebordet viser tegn for saging i sagstilling. Spurene etter matingen er for liten for å være skjært på oppgangsag. Eikedelene er høvlet og glatt mens resten av benken er full i hakk og sår fra både sag, stemjern og andre verktøy. Jeg finner vannkant på baksiden av stokken så det er enda et bevis for at under og baksiden ikke var så nøyaktig bearbeidet. Hullene til benkehaken ligger veldig tett, men stopper ved ca. 110cm. Dette indikerer den største lengden som kistemakerene har brukt i sitt arbeid. De største kistene på verkstedet er omkring 105cm lang.

Benken er veldig mitspist. Men det er kun i bjørkeveden miten har gjort skade. Delene til tangene i eik er så å si uberørt. Jeg kan ikke si hva understell det har blitt brukt til benken. En enkel stokk i begynnelsen, men om den sto senere på noe for for understell er usikker.

Hullene til benkehakene er vilkårlig laget(?), neppe(!). En kan tydelig lese kistestørrelsene i avstanden til benkehaken. Benken er godt brukt og mitspist
Et kistebeslag hjelper å holde framtanga på plass
Sagd og grovt tilvirket på undersiden. Nederst kan en se vannkanten på stokken.

Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»  

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken.  Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene.  Også her er mange forbindelser skrudd sammen.  Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Høvelbenk frå Daugstad, Tresfjorden

Høvelbenkar kjem ein over støtt og stadig. Høvelbenkar til bruk til det er tenkt til eller til pynt. Eller at dei er vekkstua og ute av syne. Slik også med denne benken, som låg  blant panelbord, dører og diverse utstyr på beten i ein av låvane på Romsdalsmuseet, ute av syne. I anledning dokumentering av høvelbenkar blei det leita og sett, og denne henta fram. Ved benkens framtang er det med sirleg skrift skreve ”Daugstad” og eit årstal som kan tolkast til 1863 evt. 1883  

Daugstad. 1863?

Høvelbenken har ved første augnekast dei same trekka ein finn på det som kjenneteiknar ein vanleg høvelbenk. Fram og baktang med gjenga skruing, og firkanta hol i rekke til å sette benkehake i. 

Skisse av benken. mål i mm.

Understellet manglar. Ved enden er det ein labank som er vekke, kanskje har det vore feste for ei hengsle? Og, ved baktanga er det att ein av to kjengar som ein hengsla fot kunne vore festa i. Kanskje har denne benken vore til å slå opp på veggen når den ikkje var i bruk. 

Kjeng på undersida. For hengsla fot?
Høvla profil i sida
Endern der ein labank eller ei hengsle har vore festa. Firkanta 8 mm trenagle

Sjølve benkeplata er av ein 5/4 x 10 x 51´´ furuplank som er skore ganske nære margen. Den har profilert kant som går frå ende til ende på fram og bakside. Ved bakenden er det ein 1,5´´ skrue, firkanta kloss og knektar i bjerk. Skruen har ei kile ståande i kanten ved starten av gjenginga for å ikkje skru seg sjølv ut av benken. Den firkanta klossen har ei fastspikta metallplate oppå med filte tenner som får godt tak i emnet. Klossen står i eit firkanta hol med opning på 5 x 3 ´´der kanten stør. Midt etter benken går det ei rekke med tretten hol for ein flyttbar furuhake, og ein kan spenne fast emne med lengde frå 10-110 cm. I underkant av benkeplata omtrent på midten er det ein svingbar haldar som bygger 2´´ fram ved utsvinging 

Kilen som held skruen på plass er synleg i venstre side av holet
Svingbar kloss på undersida

Det kan virke som om framtanga er kome på i ettertid, då profilen går heilt ut. På benkeplate er det fora på så tanga får ei opning på 3´´. Tanga er i bjerk på 2 x 2 1/2´´  Den blir heldt på plass av eit jarnbeslag som er felt igjennom og går til midt innpå benken. At jarnbeslaget ikkje er felt nedi benkeplata slik at det fluktar, talar også for at tangen er kome på i ettertid. I framtanga er det gjenga for skrue. Sjølve skruen er vekke. 

Framtanga med beslag

Det er ein snerten og handterbar benk som ikkje er plasskrevande, særleg vis den var til å slå opp på veggen. Den har vore til bruk for å sette fast forholdsvis korte emne som skulle høvlast eller profilerast. 

Benkehakeola er sentrert i benkeplata.

Sløydbenk fra Grue gård i Dalsbygda

I forbindelse med emnet i tradisjonsfaglig fordypning 3 TBBY 3101, skulle vi dokumentere en høvelbenk som er fra regionen vår. På en rusletur i Litjgata (Kjerkgata) på Røros ble jeg oppmerksom på en gammel høvelbenk som blir utstilt som salgsobjekt. Butikken tilhører Røros kunstformidling som driver med salg og formidling av kunst, utstillinger og gallerivirksomhet. Jeg fikk anledning å snakke med Rolf Ericson fra Røros Kunstformidling, som opplyste litt om høvelbenken og andre flere redskaper fra Grue Gård som har blitt en del av «kunsten» i butikken.

Høvelbenk fra Grue Gård, tidlig 1900-tallet

Et av mitt første spørsmål gjaldt selvfølgelig alderen til benken, opphav og bruksområdet. Han opplyste at benken stod på et snekkerverksted på Grue Gården i Dalsbygda og er trolig fra tidlig 1900-tallet. Eieren av benken var antagelig den samme som eide gården. Det var vanlig i den tid at bonden var en slags «alt mulig mann», det vil si en allsidig håndverker på mange områder. De fleste redskaper og bruksgjenstander som man trengte i hus og stall på gården, til og med interiør / møbler, ble vel antagelig framstilt og reparert på denne sløydbenken på Grue Gården. For å nevne noe av de fine tingene så ble antakelig bl.a. Øl-tønner (datert 1862), vasstrau, et skatoll, et stort bakstetrau, vedkasse og tilbehør til høvelbenken, som f.eks. tvinger laget der.

Benken har relativt store dimensjoner, virker veldig solid, og er laget stort sett av furu. Den er 236cm lang og 76cm høy. Ved den store benkplaten befinner seg ei baktang og ei framtang. Bredden ved framtanga er 88cm, og 55cm ved baktanga. Begge tengene har dreide treskruer av bjørk med gjenger. Diameteren ved treskruen er ca. 57mm. Etter utformingen og styringen av framtanga kan høvelbenken anses som en «tysk» variant. I benkplaten er det en rekke hull med jevne avstander for å kunne plassere benkholdere (benkhaker), som benyttes som emneholder. De to benkhaker er håndsmidde. Videre finnes ved benkkanten en «Beilade», en liten kasse, for oppbevaring av verktøy under arbeidet. Den er sinket i begge ender.

Benkhakene er håndsmidte (ca. 25x30mm) og temmelig lange (ca. 300 mm),

Arbeidsplaten, som er ca. 9 cm tykk, hviler på et understell. Overflaten av arbeidsbenken viser tydelig brukspor og har fått en fin patina opp gjennom årene. Konstruksjonen av benken er slik, at benkplaten og understellet kan tas fra hverandre. De to «føttene» danner en stødig flate mot gulvet hvor de to beina er tappet inn på hver sin side. Føttene er avrundet mot gulvet. I motsatte retning, altså mot plate, er beina tappet inn i et tverrtre som ligger under benkeplaten. Antagelig utført som gjennomgående tappforbindelse. To forholdsmessig strekkfisker er tappet gjennom beina og låst med gjennomgående kiler som sikrer konstruksjonens stødighet i lengderetningen. For å ta opp vekten av framtanga, og for å unngå at benken vipper over, har understellet fått et tredje bein som ekstra støtte.

Understell med «fot», bein og strekkfisker, som er tappet inn og strammet med hjelp av kiler

Framtang

Framtanga består av en treskrue som går gjennom et gjenget trestykke. Mellom framtanga og benkplaten er det en planke på 23,5 cm som danner åpningen til tanga. En jernbolt er gjennomdrevet mellom framtanga og planken, slik alle deler er stabilisert og holdes på plass. Enden av tanga er sinket sammen med tverrtreet i framenden av benkeplaten.

Ved framtanga er det kun treskruen som kan flyttes mot emnet. Det har muligens vært et lite bordstykke for å øke trykk og press på overflaten, som ikke finnes lenger.

Baktang

Baktanga er formet som en L. Skruen går gjennom gjenger i bakdelen av benkplaten. En kile låser skruen fast i tanga, slik at skruen følger med når den skal flyttes. I baktanga er det to hull for benkhake. Et av de to befinner seg helt ytterst på benken, en variant jeg ikke har sett før.

Hele spennmekanismen er laget av bjørk som gir bedre egenskaper i forhold til slitasje og styrke. Endsstykket ved baktanga er sinket sammen.

Bildet viser føringen av baktanga, sett fra undersiden

Skisser med detaljer under oppmåling, sett ovenfra
Skisser med detaljer under oppmåling, benken sett foran fra
Skisser under oppmåling, sett fra siden,

Skissene av benken med mål i millimeter påført

Høvelbenken i Lysefjorden

I Lysebotn innerst i Lysefjorden finner man også andre ting enn bratte fjell og fjord. Lengst oppi dalen har en høvelbenk stått og støvet ned i en fuktig og mørk kjeller de siste 60 år. Eieren av benken kan fortelle at det var hans far sin benk og at faren (1907-1974) jobbet som snekker og brukte benken aktivt i sitt virke som snekker i Lysebotn. Eier kunne også fortelle at faren hadde snekret blant annet møbler som fortsatt var i bruk. Benken har med andre ord mest sannsynlig blitt brukt til finsnekring av møbler og diverse andre ting som det måtte ha vært bruk for innerst i Lysefjorden. Da fjorden skaper et naturlig skille mellom fastlandet og veiforbindelse ut til den store sivilisasjonen ikke var påtenkt enda, var det ikke bare å springe ned på Ikea for å handle stoler til spisebordet. En høvelbenk må da ha vært et «must» for å produsere ting man trengte på en ganske så isolert plass.

Spor etter øks på undersiden av framtangen kan kanskje fortelle noe om alder?

Nøyaktig alder er vanskelig å fastslå. Etter samtale med min veileder på læringsarena, Trond Oalann, fikk jeg vite at denne typen benkedesign var vanlig rundt 20-30 tallet. Om denne benken også daterer fra da aner jeg ikke. På undersiden av framtangen fant jeg spor etter øks, så kanskje den er eldre enn hva først antatt. Det er uansett sikkert at benken har sett noen år. Etter mange år i fuktige og mørke omgivelser har benken tydelig fått kjenne tidens tann og blant annet er venstre fot råtnet vekk. I min iver etter å finne en lokal benk å dokumentere, greide jeg å love meg vekk å fikse foten som takk for bryet. I en tid da det er nok av oppgaver allerede som må gjøres, blant annet i forbindelse med studiet, var nok ikke det et sjakktrekk av undertegnede. Men, man lærer mens man går framover….

Benken er primært laget av furu og er 232 cm lang og er 54 cm bred på baktangen og 83 cm bred på framtanga. Dette gir god arbeidsplass. Benkens høyde er ganske lav da den kun er 72,5 cm høy og man får nok brukt kroppsvekten til å få bra skyv når man høvler i denne høyden. Under mitt arbeid med oppmålingen ble det fort klart at den dansk/norsk tomme går igjen på så å si hele benken og på baksiden av den ene foten var tallet 3″ skrevet på, noe som bekrefter at tommen har vært brukt i tilvirkningen av benken. Benken har en L formet baktang, Forskjellige avstander mellom benkehake hullene gjør det mulig å høvle emner i alle tenkelige lengder. I hullene satt det 2 benkehaker som var spikket til av furu.

Det virker som Dansk/Norsk tomme er blitt brukt i tilvirkningen av benken.

Selve baktanga er satt sammen av 4 forskjellige emner som er tappet i hop til en ramme og festet med trenagler gjennom tappene fra undersiden. Oppå rammtreet ligger det et tynnere bord på ¾ tomme som utgjør selve platen til tanga. Denne har en enkel bladskjøt mot tangas bakside og er spikret fast i rammtreet til tanga. Tanga har 4 benkehakehull på 1×1″ som alle skrår innover mot hullene på platen. Det er kun på tanga at hullene skrår. På undersiden av tanga er det også et enkelt bord som ligger mot et annet bord som fungerer som styrepinne til tanga. Dette bordet er spikret fast i rammtreet.

Selve skruen består av et helt trestykke med tre gjenger og er mest sannsynlig av bjørk. Skruen går gjennom gjenger som er tilvirket i bakre del av platen. En trekile låser skruen fast i tanga som muliggjør at tanga følger med ut eller inn når det skrus til. Mens framtanga ser nesten ubrukt ut, er det i området rundt baktanga at man finner det meste av slitasje på benken. Noe som kanskje kan bekrefte at den er blitt brukt til å tilvirke kortere emner til for eks. stoler og lignede.

Det meste av slitasje finnes i området til baktangen. noe som vitner om at denne er mest brukt.

Under benken er det 2 vanger som låser føttene til hverandre. Disse har en gjennomgående tapp med kille gjennom seg. Vangene fungere også som oppbevaringskasse, da det er spikret bord under disse som kan benyttes som lagringsplass. Det ligger også et bord på tvers mellom hvert bein som ligger kun løst i et not spor i beinene.

Høyre fot består av 2 liggende plank og 2 stående plank som er tappet inn i disse med gjennomgående tapper. Beinene har avfasing på alle 4 hjørner. Nederste plank til foten er profilert i ende veden med hulkil og staff profil. Den øverste planken til foten har en bladskjøt skåret ut som selve platen hviler nedi. Venstre fot er identisk med høyre, bortsett fra at denne har 3 bein og at nederste plank er råtnet vekk.

Kassen gir god plass til lagring av div ting. Man ser også at tappen til både vange og bein er gjennomgående.

Platen til benken har 10 kvadratiske benkehake hull på 1×1″. Selve platen er bygd opp av 2 langsgående plank på forholdsvis 3″ og 8 7/8″ bredde. Disse er tappet inn i 2 tvergående plank begge 3 » bredde og sikret med treplugg fra oversiden gjennom tappen. Platen har en total tykkelse på 3 5/8″. Den ytterste planken er den som har benkehake hullene i seg og er festet til den andre planken med treplugger og spiker.

Bak platen er det en verktøykasse som er laget av bord på ¾» tykkelse. Liggende bord til kassa er spikret mens det bakerste bordet har svalehale skjøt til platen. Her kan det skimtes spor etter risseverktøy som har vært brukt i tilvirkning av svalehalen.

Framtanga består av en tre skrue som er i et helt stykke. Tre skruen går gjennom tanga som er gjenget. Det er kun tre skruen som er bevegelig. Resten av tanga er festet til platen med en svalehaleskjøt forbindelse som har forbindelse til tverrplanken til platen. Den er også sikret med en bolt som går gjennom hele platens bredde og kommer ut bak i verktøykassa. Endeveden til tanga er profilert med hulkil og staff profil. Mellom framtanga og platen ligger en plank på 8 tommers bredde for å lage en komplett flate til platen men også for å få åpningen som trengs til selve til tanga. Selve klemstykket til tanga har gått tapt og kunne derfor ikke dokumenteres.

Tegningen av benken med alle mål i Dansk/Norsk tomme påført.

Høvelbenk fra Ringebu i Gudbrandsdal

Høvelbenken som dokumenteres i forbindelse med oppgaven i tradisjonsfaglig fordypning 3 TBBY 3101 er av ukjent alder. Funnstedet er en steinfjøs på et gårdsbruk i Ringebu/Gudbransdal. Opprinnelig opphav og byggeår er dermed ukjent.

Måten hvordan benken har blitt bygget, med treforbindelser og håndsmidde spiker gi en antydning alderen. Benken viser også spor av rissnål. Målene jeg har tatt tilsvarer alle samt dansk/norske tommer. Derfor antar jeg at benken har sitt opphav i 1800 tallet.

Benken har et baktang og et framtang. Ved framtang er det kun treskruer som trykker mot emnet. Muligens har det vart et lite bordstykke for å øke pressflaten. Den finnes ikke lengre.

Videre har benken en kasse ved bakkanten til oppbevaring av verktøy. Den er lagret av furu, er tappet sammen med svalehale forbindelser i enden og festet med trenagler til benken.

Benkeplatene er av et stykke bjørk i 1 3/4″ tykkelse. Den er 56″ lang og 11 1/4″ bredd.

Bak og framtang samt mothold og spennemekanisme er lagret av bjørk .

Benken viser en god del bruksspor. oppsiktsvekkende er to søkk /hul som er trolig slitet ut ved bruk av et redskap.
Tegning av benken i 1:5

Bildet nedenfor viser hvordan benken er konstruert. To trestykke i dimensjon av 1 7/8″x 2 3/4″ er felt inn i benkeplaten med et skråfelling. Slik er benken stabilisert mot vridning. Samtidig har trestykkene et spor som muligens var egnet til å ha et skuffe under benken.

Nedsiden viser føring av baktang samt innfelte labank som styrker benkeplaten og har spor til et skuffe.

Baktang har en kraftig treskrue med 1 3/4″ dimensjon. For å kunne plassere trykkpunkten sentralt i tangen er det felt ut et spor i sølve benkeplaten for å gi rom til skruen. To trestykke som er felt gjennom mothold i benken stabiliserer baktang mot å gå rund. Disse er felt gjennom og er sikret med trenagler. Videre inn under benken går disse sideforinger gjenno et fin profilert trebit. Den er spikret fast til benkeplaten.

bildet viser detail av innfeling samt spor til underbenkskuff. en smidd spiker holder fast trestykke som danner mothold til framtang.

Understell/opplegg til er desverre borte. Det er vanskelig å finne spor til en mulig innfestning . Understellet må i så fall har vart løst

Benken hadde et emneholder i baktang. Den er håndsmid men tilsvarer ikke helt hulstrørrelsen til benken. For at den kunne holdes på plass var det stoppet inn en del trefliser rund. Derfor antas at emneholderen opprinnelig ikke tilhører til benken.

Noen detaljer forteller om snekkrens kjennskap for fine detaljløsninger. Slik finnes det profileringer i endestykkene av foringsstykke til banktang. Videre viser kassa også profiler i både enden og langs med bakkanten.

Høvelbenk/billedskjærerbenk

Høvelbenken står på magasin hos Norsk Folkemuseum, og er beskrevet som en billedskjærer benk. Den kommer fra Oslo. Benken er ca. 96 cm høy, så at den kan ha vært brukt til billedskjæring eller anna detalj-arbeid som krever mer nøyaktighet enn kraft, gir mening.

Benkeplaten er er ca. 51 cm bred og 1,47 m. lang(mål uten tanger med treskruer) dette gir en bred og god flate og arbeide på. Materialene brukt i benkeplaten er eik og bjørk. Rammeverket til høvelbenkplaten er stort sett tappet og sinket sammen. Det er og brukt tre metall bolter i benken samt noe rettspora skruer. Begge tangene har dreide tre-skruer av bjørk med gjenger.

Høvelbenkens underdel består av et lite tappet og sinket skapskrog med fyllingsdører. Topplistene som bærer benkeplaten har og et not-spor som tilsier at benken kan ha hatt en skuff.

Teknisk tegning

Denne benken er en museumsgjenstand, jeg har ikke hatt muligheten til å ta fra hverandre og se på konstruksjons-deler som tapper ol. Har bare tegna det jeg har sett, fra «utsiden».

Jeg ville dokumentere denne benken gjennom en teknisk tegning da det er enkelt å hente ut alle mål en skulle trenge, om en skulle kopiert benken. I denne versjonen har jeg kun satt på noen utvalgte mål.
Jeg ville dokumentere denne benken gjennom en teknisk tegning da det er enkelt å hente ut alle mål en skulle trenge, om en skulle kopiert benken. I denne versjonen har jeg kun satt på noen utvalgte mål.

Skapet under benken

Skapet under benkeplata består av et lite sinka skrog som er 98 cm bredt, 69 cm høyt og 36 cm bredt.  Skroget står på fotlister. Benkeplata ligger på lister der det er høvlet til et not-spor til en ,eventuell, skuff som mangler.  

Skapdørene er to klassiske fyllingsdører (nr. 1 på tegning). Jeg kan ikke demontere skapet og vet derfor ikke hvordan skjulte tapper og andre sammenføyninger ser ut. Baksiden av skapet er for seg gjort (nr. 3 i tegning) Består av en ramme som er åpen nederst slik at en kan feste rammen med not-spor for så å tilpasse fyllingen og skyve den inn til slutt. Den er festet med spiker. Skapet er laget av  fin tett og rettvokst furu.

Jeg lurer veldig på hvordan topplistene er festet til skroget. Dette er en litt rar konstruksjon da en høvelbenk bør være stabil sideveis. Selve skapet er lagd veldig sånn snekker-messig riktig og er relativt for seg gjort. Noe som gjør det hele litt mystisk. Ser jo på det som mest sannsynlig at listene er festet med rundtapper ned i skrog. Uansett dette kan igjen peke på at benken er blitt brukt til litt sånn stille og rolig detaljarbeid.

Profiler

Det er en del profiler på både benkeplate og skap.

Nr. 1 profil på fremsiden av den midterste veggen i skroget.

Nr. 2 profil på sidevegg i skroget.

Nr. 3 profil på ramme i dør.

Nr. 4 profil på baktang på høvelbenk.

Nr. 5 profil på fremtang på høvelbenk

Nr. 6 profil på fotlist

Nr.7 profil på list under høvelbenk-platen

Profil 4,6 og 7 har en karniss profil. Rammen i døren har en hulkil med en platte. Profilene på skroget er kvartstaff. Profilen på fotlistene kan minne litt om profilen på en taklist, et mulig senario er et snekkeren har hatt en bit av en slik taklist liggende og brukt den som mal før han sveifet ut formen.

Det er kun  profil 1,2 og 3 som er høvlet, resterende er sveifet.

Golvhøvling i tradisjon etter Ingvald Golid

På Mevastaul på Seljordshei fanst nevenyttige folk. Ingvald Golid voks opp her og var med far sin og laga nytt golv til støgo i 1958. Materialane vart saga på fossesagi på Mevastaul, ei vassdriven sirkelsag. Ingvald minnest det var om å gjere å stå på medan ein hadde vatn til å drive sagi, så det var saging frå morgon til kveld så lenge vatnet rakk. Å halde sagi kvass var viktig for å skjere så effektivt som råd medan det stod på, så dei var nøysame med filing og vedlikehald av sagbladet. Far til Ingvald var handverkar av den gamle skulen og gjorde alt frå botn av. Då golvet skulle høvlast smidde han stål og laga høvlar til å gjere not og fjær på golvbordi. Dette er 60 år sidan i år.   IMG_1696

Prosessen i korte trekk:

Arbeidsbenk: Til høvelbenk vart det nytta ein breid 4-toms plank som var omlag så lang som golvbordi. På denne vart det spikra fast støttelekter og høvelstopp som heldt bordet på plass. Denne planken vart lagt opp i passeleg arbeidshøgde. Ingvald minnes ikkje akkurat korleis dei festa bordet når dei høvla kanten, men det var eit kilespor i fronten som bordet vart sett inn i og ei støttelekte langs innsida på høvelbenken. Om dei tvinga det fast eller ikkje er han usikker på, men dei fekk det i alle fall til å halde seg stødig under arbeidet.

IMG_1665

Høvling av rettsida:

Materialane var saga på omlag 11/2tom, men fossesagi kunne råke til å slenge litt. Det fyrste dei gjorde var å høvle rettsida av bordet med med skrubbokse. Då sagskuren var borte og overflata var høveleg plan gjekk dei over med ein vanleg sletthøvel. Sletthøvlinga vart gjort på skrå frå eine kanten til den andre slik at dei fekk bort eventuelle kular. Vinning i bordet vart konrollert ved siktestikker, og retta av etter behov. Til slutt vart det pussa over med ein finstilt pusshøvel. Det var viktig at retta vart høvla relativt plan, då det er denne sida ein vinklar frå når ein kotrollerar kanten.

Retting av kant:

Golvborda var saga paralelle på saga, så kanten var allereie tåleg rett. Bordet vart sett opp på høgkant i benken. Fyrst vart sagskurden fjerna med ein grovstilt sletthøvel. Så vart det bruka ein litt lengre høvel til å grovrette. Til slutt vart langhøvelen bruka. Denne var dei veldig forsiktige med så han skulle halde seg kvass og god. Kanten vart sikta etter til han var bein og i vinkel til rettsida. Om kanten «tippa» litt ned mot ranga gjorde ikkje noko større, men det måtte ikkje gå andre vegen. Kanten måtte altså vere 90 grader eller litt mindre i forhold til rettsida. Var vinkelen større kunne ein risikere at borda ikkje vart tette på oversida.

Dimensjonering:

Når rettside og kant var høvla på alle borda vart det bruka ein rissemot til å merke av for dimensjonering. Dimensjonen vart bestemt ut frå det tynnast bordet som skulle brukast, og resten vart rissa på og høvla ned til risset. Som regel var det berre snakk om nokre få drag med skrubboksen.

Høvling av not og fjær:

Landet på høvelen vart lagt mot retta, og not og fjær vart høvla til høvelen slutta å ta grunna djupnestoppen i høvelen. Not på eine sida og fjær på andre.

Nothøvelen:

 

Nothøvelen er 32 cm lang, av bjørk, og har ei innfelt jarnskinne i høvelsolen. Skinna stikk 11mm ut av solen og er 2,5-3mm breid. Denne er festa med spiker slått inn frå utkastsida, men ikkje gjennomgåande. Høvelsenga ligg 49o på solen. Høveltanna er 11,4mm brei og 4-5mm tykk heile vegen. Slipevinkel 36o. Det er 18mm frå landet og inn til kanten av høveltanna. Det vert soleis 18mm golv å slite på før ein når nota. Fremst på høvelen er det tredd gjennom ein rund pinne av ask som stikk omlag 8cm ut på kvar side. Det har tydelegvis vore problem med pakking av spon, då ein ser tydeleg slitasje frå pirking med knivsodden i veggen på sponrommet/utkastet. Dette sleit me også med under prøvehøvlinga. Med litt justering vil høvelen fungere godt.

Fjærhøvelen

 

Fjærhøvelen er 30 cm lang, av bjørk, og har not i solen. Nota i solen er 15mm brei og startar 15mm frå landet på høvelen. Det er lagt inn ein tynn sole av ask i botn av nota. Solen på høvelen er 8mm opp frå botn av nota nærmast landet, og 9,5mm opp frå botn av nota på andre sida. Stolet er også tilpassa denne høgdeforskjellen. Dette gjer at høvelen tek litt mindre på sida mot landet, som i dette tilfellet alltid er margsida av bordet. Dette fører til at golvet vert tett i overkant og får ei lita glipe under nota. Høvelsenga ligg 47opå solen. Høveltanna er smidd i eit stykke og har opning for fjæra i midten. Frå landet til kanten av «indre» høveltann er det 18mm. Avstanden til kanten på ytre høveltann er 11mm. Fjæra vert altså 11mm tykk. 0,4 mm smalare enn nota. Ytre høveltann er også 18mm breid. Slipevinkel 35o. Fremst på høvelen er samme type handtak i ask som på nothøvelen.

IMG_1661

Legging av golv:

Golvet vart spikra med skjult spikring, skrått inn over fjæra. Der det var behov for å legge ekstra press på borda for å få det tett vart det spikra på ein kloss på golvåsen som ein la press mot med kilar. Om det var høvla skeivt så det gjekk på på undersida av nota og danna sprekk i overkant vart det høvla av etter behov. Etter at golvet var lagt gjekk dei over med ein finstilt pusshøvel for å slette eventuelle trappingar mellom borda.

Oppsummering: 

Høvlane frå 1958 er eit par som fungerar godt i hop. Sentrale mål og detaljar er på plass for å sikre eit godt resultat. Golvet er høvla på ein måte som gjer at det vert tett på overflata, har mykje ved å slite på før det går ned i nota, er passe romt på undersida, og i nota og er enkelt å få i hop.

Stor takk til Ingvald Golid for gjennomgang av prosess, demonstrasjon og formidling av kunnskapen om golvhøvling frå Seljordshei.

Tekst og foto:

Håkon T. Fjågesund