Sinking i det tradisjonelle snekkerarbeidet

Verktøyskap med tradisjonell sinking

NTNU Tradisjonelt Bygghåndverk har som tema for året «snekring» og da var det nærliggende å lage en eller annen oppbevaring for verktøyet. En av oppgavene i årets læringsarena på Vestlandet var å lage et verktøyskap/ kiste.  For meg som jobber hovedsakelig på verkstedet, falt valget straks på et verktøyskap hvor alt verktøyet mitt skal finne plass. Konstruksjonen skulle inneholde tradisjonelle forbindelser, og da var det ganske fort klar at sinking var en stor del av oppgaven.

Verktøyskapet ferdig med innredning
vanlig sinking for korpuset
halvdekt sinking, veldig vanlig på skuffene

I prosjektet brukte jeg både vanlig sinking, men også halvdekt sinking. Når det kommer til oppmerking av disse har det blitt skrevet mye om mangt. Ved nærmere betraktning av sinking av gammelt snekkerarbeid finner en av de rareste sinkene. Både når det gjelder antall og utformingen avviker disse langt fra lærebøkene.

En av de eldre lærebøkene jeg fant er «Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, hvor det blir skrevet om sinking.

Jeg vil ikke gå så veldig langt inn på oppmerking og utarbeiding av sinken etter læreboken. Den som ønsker mer informasjon kan finne en punkt for punkt- gjennomgang av sinking etter Kjennerud- Løvdal sin bok her: https://oalannblog.co/2016/01/23/vanlig-sinking-etter-kjennerud-lovdal/

Men det er noen pussige kommentarer i denne læreboken som fanger oppmerksomheten min.

«Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, S.46

Forfatteren sier at du gjerne kan prøve å få det til, men du trenger ikke å være forundret hvis du finner ut at det er håpløst å prøve. Hvorfor skriver han det? Skal han ikke lære bort hvordan det skal gjøres? Skal han ikke oppmuntre til å prøve å lære det?

Alle som har prøvd å sinke vet at det er en av de vanskeligste øvelsene/ forbindelsene i snekkerfaget. Skal du lage noe som skal bli pent trengs det nok en del øvelse for å få alle sinkene feilfrie og ikke minst at de passer etterpå. Allikevel er det en av de mest brukte forbindelsene vi ser i det tradisjonelle snekkerfaget.

«Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, S.46

Her kommer kommentaren som bekrefter det en ofte finner når en ser sinking i det gamle snekkerfaget. Når en ser litt nærmere på vindus- og dørkarmer, enkle kasser og redskapsoppbevaring, og i det hele tatt der det ikke synes, finner en ganske grove og stusselige sinker. Ofte er vinkelen skjært på frihånd, og vangene i samme tappen har forskjellige vinkler. Siden tappene uansett blir overført gjennom rissing av tappstykke mot tappholstykket, spiller det ingen rolle hvordan det ser ut. Vinklene blir overført på motstykke og skjært passende til tappen. Så hvorfor bruke all den tiden til oppmerkingen hvis en uansett bare kopierer vinklene på motstykke? Her er det mye tid å spare for den som er litt dreven med dette. Det meste av oppmerking faller da bort, og det er den mest tidskrevende delen av hele jobben.

Allikevel er sinking en del av snekkerens ære og lidenskap til yrket. De som har jobbet på verkstedet og med faste formål, har gjerne laget mal til de enkelte oppgavene de hadde.

Under et besøk i kisteverkstedene på Mjøsvågen, Osterøy, fant jeg en del maler til dør og vindusproduksjon. Her viser det seg at standardmål for dør og vinduskarmer allerede eksisterte. Disse lot seg tilpasse ved behov men som regel var tømmertykkelsen på 3« målgivende.

Maler til dør- og vindusproduksjon

Vinkelen på de fleste sinkemalene lå omkring 9-11 grader. Dette kjenner en igjen fra kilevinkelen på høvelen, eller kilevinkelen generelt som er kjent med best holde/ kileevne. Jeg fant dessverre ingen maler til kisteproduksjon. Når en ser litt nærmere på kistene ser en at det er forholdsvis få sinker, og at tappene er ganske små. Dette er et fenomen en finner ganske ofte. Det er så vidt en får et sagbladtykkelse inn i de smaleste partiene. Jeg er litt usikker hvorfor det var sånn. En kan tenke seg at de helst ikke skulle synes selv om de oppfylte sin oppgave. Nemlig å kile sidene til hverandre. Eller hadde det noe med produksjonen å gjøre? Var det mindre muligheter for feil? Gikk det fortere å lage?

tappene i kistene er veldig liten

Når en ser på kisten kan det tenkes at større tapper kunne skjemme utseende mer. Tappene vises. Så jo mindre desto bedre for helhetsuttrykket.

Som jeg ser det, ble sinkene tilpasset formålet. Smale der de ikke skal synes, grove sinker i konstruksjonsdeler (dørkarmer hadde gjerne bare en stor) og pene likestore der det gjerne skulle synes som pynt.

I senere tid har sinkingen forsvunnet fra produksjonen på snekkeriet. Først ble sinkene forenklet for lettere fremstilling (fingersink) og ble senere erstattet med sentrumstapp og Lamello. På grunn av den tidskrevende utarbeidelsen blir den «ordentlige» sinken kun brukt som pynt i dagens møbelproduksjon. Men holdbarheten er nok mye høyere i den tradisjonelle forbindelsen. Uansett utseende, skeiv eller beint.

Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»  

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken.  Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene.  Også her er mange forbindelser skrudd sammen.  Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Vendebenk fra Hustad kirke på Inderøy

IMG_8727

Hustad kirke ligger i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Kirken er fra midten av 1100-tallet. Sannsynligvis ble den bygd som privatkirke for høvdingen på Hustad. Først senere gikk den over til å bli en ordinær sognekirke.

Hustad kirke er den minste av de bevarte trønderkirkene i fortidsminneforeningens eie med en total lengde på 23, 5 meter. Kirken har stått uforandret og urestaurert siden foreningen fikk den som gave i 1888. Den har derfor et uvanlig godt bevart både indre og ytre, med elementer fra middelalderen, 1600-, 1700- og tidlig 1800-tall.Midt7_0581a7fbd97f4e703b5050f5a30a662e

De to portalene mot nord og sør helt identisk. De er enkle og rundbuet i romansk stil, og har avtrapping, recess, på utsiden.
Takstolene i skipet er datert ved hjelp av dendrokronologi som viser at tømmer ble hogd vinteren 1162/63. Takverket er reist de følgende årene.Alteret20mm3_d096c49eacdd16dce1535b721502b719

Kirken er omgitt av «Kjerkeplanken», et gjerde i laftekonstruksjon. Denne gjerdetypen er sjeldne i Norge, og Kjerkeplanken er det eneste bevarte i Trøndelag.IMG_2302_3d1f6bad868045dae284c03da3749f6e

https://www.fortidsminneforeningen.no/vare-eiendommer/hustad-kirke

Da vi var på befaring på Hustad kirke ,Inderøy  i Nord Trøndelag var der en liten sliten benk , satt opp på loftet. Når vi var der var det  blant annet subord til tak og vegger  mulig 1100 talls, og  1600 talls tømmer og mønkjøl som fanget  min oppmerksomhet, men jeg tok en ekstra kikk på den lille grå slitne benken som sto på loftet, og konstaterte at det var en Vendebenk.

Nå  har  jeg  tatt meg litt tid til å studere nærmere denne lille benken. Det som er litt spesielt er at det er omtrent det eneste løse møblet i kirken,  kirkerommet består av faste benker og båser helt opp og på siden av altertavlen så det er ikke mye ledig plass til en løs benk, kanskje derfor den har blitt satt opp på loftet.

Den har helt klart alderdommelige trekk.

Benken er 50 tommer lang , 13 tommer bred , setet er 2 tommer tykt.  sittehøyde er 19 tommer , ryggstøtten som kan vippes over alt etter hvilken side av benken man sitter på er 12 tommer høy opp fra setet.

IMG_8769

Jeg kontaktet fortidsminne foreningens representant på Inderøy og fikk låne benken til nærmere studie.  Jeg kunne skjelne 3 forskjellige treslag i benken, furu, gran og bjørk. Furu i føttene og henglsene, gran i sete og rygg, bjørk i pluggene for alt er festet med treplugger og kiler.

Alle delene er kløyvd material, så fremt det kan tolkes kløyvespor, det er litt vanskelig på de små delene. Det som er helt sikkert er at ingen deler er sagd på dimensjon det finnes ikke spor av sag annet en mulig kapping av lengde på tre plasser, flere plasser blant annet selve sittefjøla er kappet med øks.

Jeg kunne ikke finne noen spor av oppmerking på benken for alle tapphullene,  alt  håndverket er litt grovt i utykket, det er nesten bare hengslene som er  viet litt mer oppmerksomhet, selv om de har brukt profilpjål på hele benken og dratt langs kanten har styringen her vært litt for nær selve profilen da det egenlig skulle vært VUV profil er det i hovedsak nå bare en VU profil, siste Ven er bare en skrå fas på kanten av bordet, ,som av og til kommer inn og blir til den  siste V-en.

Føttene er tappet med en liten skrå inn i sitteplaten, de er kun tilpasset med øks tynnet ut fra baksiden  (innsiden)av foten.

Jeg ville prøve å lage en variant av benken, jeg har ikke liggende så mye kløyvd material så det ble sagd material som utgangspunktet, jeg kopierte alle delene på dimensjon, så nær som sitteplata, den ble litt tynnere. jeg valgte å legge litt fokus på overflater og innfestninger, jeg ville prøve å få det samme utrykket som i originalen. jeg brukte navar, pjål og profilpjål til kapping var det grindsag som ble brukt. Til hengslene brukte jeg en del treskjærerjern og tappjern. Benken er montert helt uten lim.

IMG_8781IMG_8784IMG_8786IMG_8787

 

Bildet med navaren i en kloss er et triks jeg bruker for å holde jevn skråvinkel siden føttene skulle monteres med litt vinkel , etter navaren gikk jeg på med kneppert og stemjern.

IMG_8795

IMG_8796IMG_8798IMG_8799