Skottbenk

Denne skottbenken tilhører Egge Museum og har stått som utstilling i masstua deres. Den er tidligere dokumentert av Kai Johansen og grunnen til at jeg også dokumenterer den er for jeg skal lage en kopi.

Det virker som en veldig solid og enkel benk. Det er en kraftig 2 toms skrue i bjørk. Det «faste» langbordet blir holdt på plass med en liten treplugg i hver fot, som gjør det veldig enkelt å montere og demontere benken.

Lengden på langbordene er 381,5 cm lang og bredden 19 cm. Høyden på benken er 75,8 cm. Føttene er laget av furu og langbordene er gran. Kilen og tappen som holder føttene sammen er laget av bjørk. Sliteplate på det løse langbordet som skruen presses mot, er også i bjørk.

Toppen av langbordene er veldig slitt, og det er tydelige spor på at den har blitt brukt til mye annet enn bare skottbenk.

Sløydbenk fra Grue gård i Dalsbygda

I forbindelse med emnet i tradisjonsfaglig fordypning 3 TBBY 3101, skulle vi dokumentere en høvelbenk som er fra regionen vår. På en rusletur i Litjgata (Kjerkgata) på Røros ble jeg oppmerksom på en gammel høvelbenk som blir utstilt som salgsobjekt. Butikken tilhører Røros kunstformidling som driver med salg og formidling av kunst, utstillinger og gallerivirksomhet. Jeg fikk anledning å snakke med Rolf Ericson fra Røros Kunstformidling, som opplyste litt om høvelbenken og andre flere redskaper fra Grue Gård som har blitt en del av «kunsten» i butikken.

Høvelbenk fra Grue Gård, tidlig 1900-tallet

Et av mitt første spørsmål gjaldt selvfølgelig alderen til benken, opphav og bruksområdet. Han opplyste at benken stod på et snekkerverksted på Grue Gården i Dalsbygda og er trolig fra tidlig 1900-tallet. Eieren av benken var antagelig den samme som eide gården. Det var vanlig i den tid at bonden var en slags «alt mulig mann», det vil si en allsidig håndverker på mange områder. De fleste redskaper og bruksgjenstander som man trengte i hus og stall på gården, til og med interiør / møbler, ble vel antagelig framstilt og reparert på denne sløydbenken på Grue Gården. For å nevne noe av de fine tingene så ble antakelig bl.a. Øl-tønner (datert 1862), vasstrau, et skatoll, et stort bakstetrau, vedkasse og tilbehør til høvelbenken, som f.eks. tvinger laget der.

Benken har relativt store dimensjoner, virker veldig solid, og er laget stort sett av furu. Den er 236cm lang og 76cm høy. Ved den store benkplaten befinner seg ei baktang og ei framtang. Bredden ved framtanga er 88cm, og 55cm ved baktanga. Begge tengene har dreide treskruer av bjørk med gjenger. Diameteren ved treskruen er ca. 57mm. Etter utformingen og styringen av framtanga kan høvelbenken anses som en «tysk» variant. I benkplaten er det en rekke hull med jevne avstander for å kunne plassere benkholdere (benkhaker), som benyttes som emneholder. De to benkhaker er håndsmidde. Videre finnes ved benkkanten en «Beilade», en liten kasse, for oppbevaring av verktøy under arbeidet. Den er sinket i begge ender.

Benkhakene er håndsmidte (ca. 25x30mm) og temmelig lange (ca. 300 mm),

Arbeidsplaten, som er ca. 9 cm tykk, hviler på et understell. Overflaten av arbeidsbenken viser tydelig brukspor og har fått en fin patina opp gjennom årene. Konstruksjonen av benken er slik, at benkplaten og understellet kan tas fra hverandre. De to «føttene» danner en stødig flate mot gulvet hvor de to beina er tappet inn på hver sin side. Føttene er avrundet mot gulvet. I motsatte retning, altså mot plate, er beina tappet inn i et tverrtre som ligger under benkeplaten. Antagelig utført som gjennomgående tappforbindelse. To forholdsmessig strekkfisker er tappet gjennom beina og låst med gjennomgående kiler som sikrer konstruksjonens stødighet i lengderetningen. For å ta opp vekten av framtanga, og for å unngå at benken vipper over, har understellet fått et tredje bein som ekstra støtte.

Understell med «fot», bein og strekkfisker, som er tappet inn og strammet med hjelp av kiler

Framtang

Framtanga består av en treskrue som går gjennom et gjenget trestykke. Mellom framtanga og benkplaten er det en planke på 23,5 cm som danner åpningen til tanga. En jernbolt er gjennomdrevet mellom framtanga og planken, slik alle deler er stabilisert og holdes på plass. Enden av tanga er sinket sammen med tverrtreet i framenden av benkeplaten.

Ved framtanga er det kun treskruen som kan flyttes mot emnet. Det har muligens vært et lite bordstykke for å øke trykk og press på overflaten, som ikke finnes lenger.

Baktang

Baktanga er formet som en L. Skruen går gjennom gjenger i bakdelen av benkplaten. En kile låser skruen fast i tanga, slik at skruen følger med når den skal flyttes. I baktanga er det to hull for benkhake. Et av de to befinner seg helt ytterst på benken, en variant jeg ikke har sett før.

Hele spennmekanismen er laget av bjørk som gir bedre egenskaper i forhold til slitasje og styrke. Endsstykket ved baktanga er sinket sammen.

Bildet viser føringen av baktanga, sett fra undersiden

Skisser med detaljer under oppmåling, sett ovenfra
Skisser med detaljer under oppmåling, benken sett foran fra
Skisser under oppmåling, sett fra siden,

Skissene av benken med mål i millimeter påført

Høvelbenken i Lysefjorden

I Lysebotn innerst i Lysefjorden finner man også andre ting enn bratte fjell og fjord. Lengst oppi dalen har en høvelbenk stått og støvet ned i en fuktig og mørk kjeller de siste 60 år. Eieren av benken kan fortelle at det var hans far sin benk og at faren (1907-1974) jobbet som snekker og brukte benken aktivt i sitt virke som snekker i Lysebotn. Eier kunne også fortelle at faren hadde snekret blant annet møbler som fortsatt var i bruk. Benken har med andre ord mest sannsynlig blitt brukt til finsnekring av møbler og diverse andre ting som det måtte ha vært bruk for innerst i Lysefjorden. Da fjorden skaper et naturlig skille mellom fastlandet og veiforbindelse ut til den store sivilisasjonen ikke var påtenkt enda, var det ikke bare å springe ned på Ikea for å handle stoler til spisebordet. En høvelbenk må da ha vært et «must» for å produsere ting man trengte på en ganske så isolert plass.

Spor etter øks på undersiden av framtangen kan kanskje fortelle noe om alder?

Nøyaktig alder er vanskelig å fastslå. Etter samtale med min veileder på læringsarena, Trond Oalann, fikk jeg vite at denne typen benkedesign var vanlig rundt 20-30 tallet. Om denne benken også daterer fra da aner jeg ikke. På undersiden av framtangen fant jeg spor etter øks, så kanskje den er eldre enn hva først antatt. Det er uansett sikkert at benken har sett noen år. Etter mange år i fuktige og mørke omgivelser har benken tydelig fått kjenne tidens tann og blant annet er venstre fot råtnet vekk. I min iver etter å finne en lokal benk å dokumentere, greide jeg å love meg vekk å fikse foten som takk for bryet. I en tid da det er nok av oppgaver allerede som må gjøres, blant annet i forbindelse med studiet, var nok ikke det et sjakktrekk av undertegnede. Men, man lærer mens man går framover….

Benken er primært laget av furu og er 232 cm lang og er 54 cm bred på baktangen og 83 cm bred på framtanga. Dette gir god arbeidsplass. Benkens høyde er ganske lav da den kun er 72,5 cm høy og man får nok brukt kroppsvekten til å få bra skyv når man høvler i denne høyden. Under mitt arbeid med oppmålingen ble det fort klart at den dansk/norsk tomme går igjen på så å si hele benken og på baksiden av den ene foten var tallet 3″ skrevet på, noe som bekrefter at tommen har vært brukt i tilvirkningen av benken. Benken har en L formet baktang, Forskjellige avstander mellom benkehake hullene gjør det mulig å høvle emner i alle tenkelige lengder. I hullene satt det 2 benkehaker som var spikket til av furu.

Det virker som Dansk/Norsk tomme er blitt brukt i tilvirkningen av benken.

Selve baktanga er satt sammen av 4 forskjellige emner som er tappet i hop til en ramme og festet med trenagler gjennom tappene fra undersiden. Oppå rammtreet ligger det et tynnere bord på ¾ tomme som utgjør selve platen til tanga. Denne har en enkel bladskjøt mot tangas bakside og er spikret fast i rammtreet til tanga. Tanga har 4 benkehakehull på 1×1″ som alle skrår innover mot hullene på platen. Det er kun på tanga at hullene skrår. På undersiden av tanga er det også et enkelt bord som ligger mot et annet bord som fungerer som styrepinne til tanga. Dette bordet er spikret fast i rammtreet.

Selve skruen består av et helt trestykke med tre gjenger og er mest sannsynlig av bjørk. Skruen går gjennom gjenger som er tilvirket i bakre del av platen. En trekile låser skruen fast i tanga som muliggjør at tanga følger med ut eller inn når det skrus til. Mens framtanga ser nesten ubrukt ut, er det i området rundt baktanga at man finner det meste av slitasje på benken. Noe som kanskje kan bekrefte at den er blitt brukt til å tilvirke kortere emner til for eks. stoler og lignede.

Det meste av slitasje finnes i området til baktangen. noe som vitner om at denne er mest brukt.

Under benken er det 2 vanger som låser føttene til hverandre. Disse har en gjennomgående tapp med kille gjennom seg. Vangene fungere også som oppbevaringskasse, da det er spikret bord under disse som kan benyttes som lagringsplass. Det ligger også et bord på tvers mellom hvert bein som ligger kun løst i et not spor i beinene.

Høyre fot består av 2 liggende plank og 2 stående plank som er tappet inn i disse med gjennomgående tapper. Beinene har avfasing på alle 4 hjørner. Nederste plank til foten er profilert i ende veden med hulkil og staff profil. Den øverste planken til foten har en bladskjøt skåret ut som selve platen hviler nedi. Venstre fot er identisk med høyre, bortsett fra at denne har 3 bein og at nederste plank er råtnet vekk.

Kassen gir god plass til lagring av div ting. Man ser også at tappen til både vange og bein er gjennomgående.

Platen til benken har 10 kvadratiske benkehake hull på 1×1″. Selve platen er bygd opp av 2 langsgående plank på forholdsvis 3″ og 8 7/8″ bredde. Disse er tappet inn i 2 tvergående plank begge 3 » bredde og sikret med treplugg fra oversiden gjennom tappen. Platen har en total tykkelse på 3 5/8″. Den ytterste planken er den som har benkehake hullene i seg og er festet til den andre planken med treplugger og spiker.

Bak platen er det en verktøykasse som er laget av bord på ¾» tykkelse. Liggende bord til kassa er spikret mens det bakerste bordet har svalehale skjøt til platen. Her kan det skimtes spor etter risseverktøy som har vært brukt i tilvirkning av svalehalen.

Framtanga består av en tre skrue som er i et helt stykke. Tre skruen går gjennom tanga som er gjenget. Det er kun tre skruen som er bevegelig. Resten av tanga er festet til platen med en svalehaleskjøt forbindelse som har forbindelse til tverrplanken til platen. Den er også sikret med en bolt som går gjennom hele platens bredde og kommer ut bak i verktøykassa. Endeveden til tanga er profilert med hulkil og staff profil. Mellom framtanga og platen ligger en plank på 8 tommers bredde for å lage en komplett flate til platen men også for å få åpningen som trengs til selve til tanga. Selve klemstykket til tanga har gått tapt og kunne derfor ikke dokumenteres.

Tegningen av benken med alle mål i Dansk/Norsk tomme påført.

Høvelbenk fra Ringebu i Gudbrandsdal

Høvelbenken som dokumenteres i forbindelse med oppgaven i tradisjonsfaglig fordypning 3 TBBY 3101 er av ukjent alder. Funnstedet er en steinfjøs på et gårdsbruk i Ringebu/Gudbransdal. Opprinnelig opphav og byggeår er dermed ukjent.

Måten hvordan benken har blitt bygget, med treforbindelser og håndsmidde spiker gi en antydning alderen. Benken viser også spor av rissnål. Målene jeg har tatt tilsvarer alle samt dansk/norske tommer. Derfor antar jeg at benken har sitt opphav i 1800 tallet.

Benken har et baktang og et framtang. Ved framtang er det kun treskruer som trykker mot emnet. Muligens har det vart et lite bordstykke for å øke pressflaten. Den finnes ikke lengre.

Videre har benken en kasse ved bakkanten til oppbevaring av verktøy. Den er lagret av furu, er tappet sammen med svalehale forbindelser i enden og festet med trenagler til benken.

Benkeplatene er av et stykke bjørk i 1 3/4″ tykkelse. Den er 56″ lang og 11 1/4″ bredd.

Bak og framtang samt mothold og spennemekanisme er lagret av bjørk .

Benken viser en god del bruksspor. oppsiktsvekkende er to søkk /hul som er trolig slitet ut ved bruk av et redskap.
Tegning av benken i 1:5

Bildet nedenfor viser hvordan benken er konstruert. To trestykke i dimensjon av 1 7/8″x 2 3/4″ er felt inn i benkeplaten med et skråfelling. Slik er benken stabilisert mot vridning. Samtidig har trestykkene et spor som muligens var egnet til å ha et skuffe under benken.

Nedsiden viser føring av baktang samt innfelte labank som styrker benkeplaten og har spor til et skuffe.

Baktang har en kraftig treskrue med 1 3/4″ dimensjon. For å kunne plassere trykkpunkten sentralt i tangen er det felt ut et spor i sølve benkeplaten for å gi rom til skruen. To trestykke som er felt gjennom mothold i benken stabiliserer baktang mot å gå rund. Disse er felt gjennom og er sikret med trenagler. Videre inn under benken går disse sideforinger gjenno et fin profilert trebit. Den er spikret fast til benkeplaten.

bildet viser detail av innfeling samt spor til underbenkskuff. en smidd spiker holder fast trestykke som danner mothold til framtang.

Understell/opplegg til er desverre borte. Det er vanskelig å finne spor til en mulig innfestning . Understellet må i så fall har vart løst

Benken hadde et emneholder i baktang. Den er håndsmid men tilsvarer ikke helt hulstrørrelsen til benken. For at den kunne holdes på plass var det stoppet inn en del trefliser rund. Derfor antas at emneholderen opprinnelig ikke tilhører til benken.

Noen detaljer forteller om snekkrens kjennskap for fine detaljløsninger. Slik finnes det profileringer i endestykkene av foringsstykke til banktang. Videre viser kassa også profiler i både enden og langs med bakkanten.

Høvelbenk/billedskjærerbenk

Høvelbenken står på magasin hos Norsk Folkemuseum, og er beskrevet som en billedskjærer benk. Den kommer fra Oslo. Benken er ca. 96 cm høy, så at den kan ha vært brukt til billedskjæring eller anna detalj-arbeid som krever mer nøyaktighet enn kraft, gir mening.

Benkeplaten er er ca. 51 cm bred og 1,47 m. lang(mål uten tanger med treskruer) dette gir en bred og god flate og arbeide på. Materialene brukt i benkeplaten er eik og bjørk. Rammeverket til høvelbenkplaten er stort sett tappet og sinket sammen. Det er og brukt tre metall bolter i benken samt noe rettspora skruer. Begge tangene har dreide tre-skruer av bjørk med gjenger.

Høvelbenkens underdel består av et lite tappet og sinket skapskrog med fyllingsdører. Topplistene som bærer benkeplaten har og et not-spor som tilsier at benken kan ha hatt en skuff.

Teknisk tegning

Denne benken er en museumsgjenstand, jeg har ikke hatt muligheten til å ta fra hverandre og se på konstruksjons-deler som tapper ol. Har bare tegna det jeg har sett, fra «utsiden».

Jeg ville dokumentere denne benken gjennom en teknisk tegning da det er enkelt å hente ut alle mål en skulle trenge, om en skulle kopiert benken. I denne versjonen har jeg kun satt på noen utvalgte mål.
Jeg ville dokumentere denne benken gjennom en teknisk tegning da det er enkelt å hente ut alle mål en skulle trenge, om en skulle kopiert benken. I denne versjonen har jeg kun satt på noen utvalgte mål.

Skapet under benken

Skapet under benkeplata består av et lite sinka skrog som er 98 cm bredt, 69 cm høyt og 36 cm bredt.  Skroget står på fotlister. Benkeplata ligger på lister der det er høvlet til et not-spor til en ,eventuell, skuff som mangler.  

Skapdørene er to klassiske fyllingsdører (nr. 1 på tegning). Jeg kan ikke demontere skapet og vet derfor ikke hvordan skjulte tapper og andre sammenføyninger ser ut. Baksiden av skapet er for seg gjort (nr. 3 i tegning) Består av en ramme som er åpen nederst slik at en kan feste rammen med not-spor for så å tilpasse fyllingen og skyve den inn til slutt. Den er festet med spiker. Skapet er laget av  fin tett og rettvokst furu.

Jeg lurer veldig på hvordan topplistene er festet til skroget. Dette er en litt rar konstruksjon da en høvelbenk bør være stabil sideveis. Selve skapet er lagd veldig sånn snekker-messig riktig og er relativt for seg gjort. Noe som gjør det hele litt mystisk. Ser jo på det som mest sannsynlig at listene er festet med rundtapper ned i skrog. Uansett dette kan igjen peke på at benken er blitt brukt til litt sånn stille og rolig detaljarbeid.

Profiler

Det er en del profiler på både benkeplate og skap.

Nr. 1 profil på fremsiden av den midterste veggen i skroget.

Nr. 2 profil på sidevegg i skroget.

Nr. 3 profil på ramme i dør.

Nr. 4 profil på baktang på høvelbenk.

Nr. 5 profil på fremtang på høvelbenk

Nr. 6 profil på fotlist

Nr.7 profil på list under høvelbenk-platen

Profil 4,6 og 7 har en karniss profil. Rammen i døren har en hulkil med en platte. Profilene på skroget er kvartstaff. Profilen på fotlistene kan minne litt om profilen på en taklist, et mulig senario er et snekkeren har hatt en bit av en slik taklist liggende og brukt den som mal før han sveifet ut formen.

Det er kun  profil 1,2 og 3 som er høvlet, resterende er sveifet.

Kledning

Vått, mildt og vindfullt klima. 

På vestlandet er ein kjent med vått og vindfullt klima.  Dette har det vore teke omsyn til gjennom tidene ved oppsetting av hus. Som oftast er eine endeveggen orientert mot den dominerande værretninga, og gavlveggen er ein del av ei sval/ skåle eller eit skot. Svala beskyttar tømmeret til huset, og blir å sjå på som ein slitedel. Ein kjem då unna med å kle den minste veggen til huset. Ein ser og at tuna er orientert i rekke slik at husa “tek av” for kvarandre. 

Sangarstemne i rekketunet. Romsdalsmuseets fotoarkiv.

 Hammervollstua frå Eidsvåg i Langfjorden er eit langt todelt hus. Eine delen er ei alderdommeleg årestue med eldstad midt på golvet og ljore i taket. Den andre delen er ei tømmerstue bygd 1822 med gang, kove og kammers. Eldstaden er ein peis i eine hjørnet med skorsteinspipe. I kvar ende på huset er det skåler/ skot.

Teikningar frå Romsdalsmuseets arkiv.
Familien Hammervoll. Romsdalsmuseets fotoarkiv

Huset blei flytta til Romsdalsmuseet i 1927/28. Seinare blei både løa og stabburet flytta, og dannar i dag eit firkanttun, der langveggen på stua er vervegg mot vest! Nesten alt av vind med regn kjem frå vest- sørvest. Tømmeret rekk nesten aldri å tørke opp i mellom regnbygene, så museet har sett seg nøydd til å kle opp veggen for å ta vare på det originale tømmeret. 

Vått tømmer i veggen.

Å kle eit museumshus som aldri har hatt kledning byr på ein del spørsmål. Kva er tidsriktig, korleis er vindusomramming, materialvalg, overflate, profilar etc.? 

Det blei sett på ein del eldre originale hus i Romsdalregionen for å ha som grunnlag til eit val. Ståande tømmermannspanel i furu med bredder etter stokken med høvla overflater og profil i sida på påbordet går igjen på tidstypisk 1850 stil. 

Kledningsprofil frå Vorpeneset, Langfjorden

Det blei fellt nokre furutre på museumsområdet, og dei blei saga til ukanta tomsbord og la dei på granstrø til tørking ein luftig stad. Etter tørk blei kantane skore rein for geitved, og margsida som er yttersida høvla med okshøvel. Deretter blei borda sett i skottbenken, https://skottbenk.com/category/geografisk-plassering/noreg/more-og-romsdal-noreg/fraena/ kopi av Lømyrbenken som var ordna i anledninga ,og retta med skottoksen, og tilslutt blei det profilert ein kvartstaff med kant.  

Før arbeidet på veggen starta blei det satt opp eit stillas eit stykke frå veggen med presenning over frå takskjegget for å kunne arbeide nokonlunde tørt og få sleppe å få ufsedråpen i nakken. 

Retting og lekting

Veggen er lekta med noko oppretting. Lektene er skore ut av ein plank til 2×5/4 toms i rein alved. 5 kvart dannar god lufting bak kledninga og for tømmeret. Underliggerane ved skilleveggsnover, dør og vindu var dei første borda som blei montert. Så var det å leite fram og sortere passelege breidder og få det til å gå opp i dei ulike felta med både underliggar og påbord, og ta hensyn til rot og topp. Innfestinga er  Mustad 4 toms svart bygningsspikar, ein midt i underliggaren, og to i påbordet i kvar lekte. 

Innfesting med svartspikar. Spora etter sirkelsaga er vanskeleg å høvle vekk nære kvisten.

Det ferdige kledde huset framstår med eit anna uttrykk enn tidlegare, men ein kan tru at stilen som er valgt med alfuru som skal stå ubehandla og bli vergrå peikar imot noko som kan opplevast som tidsriktig.  Og ikkje minst med desse milde og våte vintrane er det godt for tømmeret å få god lufting og tørke opp. 

Huset ferdig kledd
Dei ulike bredden på borda skapar liv i veggen.


Om ikkje anna er nemnt er foto/ film ved forfattar.

Kjelder: -Bjørn Austigard
-Lokale bygg
-Romsdalsmuseets fotoarkiv

Golvhøvling i tradisjon etter Ingvald Golid

På Mevastaul på Seljordshei fanst nevenyttige folk. Ingvald Golid voks opp her og var med far sin og laga nytt golv til støgo i 1958. Materialane vart saga på fossesagi på Mevastaul, ei vassdriven sirkelsag. Ingvald minnest det var om å gjere å stå på medan ein hadde vatn til å drive sagi, så det var saging frå morgon til kveld så lenge vatnet rakk. Å halde sagi kvass var viktig for å skjere så effektivt som råd medan det stod på, så dei var nøysame med filing og vedlikehald av sagbladet. Far til Ingvald var handverkar av den gamle skulen og gjorde alt frå botn av. Då golvet skulle høvlast smidde han stål og laga høvlar til å gjere not og fjær på golvbordi. Dette er 60 år sidan i år.   IMG_1696

Prosessen i korte trekk:

Arbeidsbenk: Til høvelbenk vart det nytta ein breid 4-toms plank som var omlag så lang som golvbordi. På denne vart det spikra fast støttelekter og høvelstopp som heldt bordet på plass. Denne planken vart lagt opp i passeleg arbeidshøgde. Ingvald minnes ikkje akkurat korleis dei festa bordet når dei høvla kanten, men det var eit kilespor i fronten som bordet vart sett inn i og ei støttelekte langs innsida på høvelbenken. Om dei tvinga det fast eller ikkje er han usikker på, men dei fekk det i alle fall til å halde seg stødig under arbeidet.

IMG_1665

Høvling av rettsida:

Materialane var saga på omlag 11/2tom, men fossesagi kunne råke til å slenge litt. Det fyrste dei gjorde var å høvle rettsida av bordet med med skrubbokse. Då sagskuren var borte og overflata var høveleg plan gjekk dei over med ein vanleg sletthøvel. Sletthøvlinga vart gjort på skrå frå eine kanten til den andre slik at dei fekk bort eventuelle kular. Vinning i bordet vart konrollert ved siktestikker, og retta av etter behov. Til slutt vart det pussa over med ein finstilt pusshøvel. Det var viktig at retta vart høvla relativt plan, då det er denne sida ein vinklar frå når ein kotrollerar kanten.

Retting av kant:

Golvborda var saga paralelle på saga, så kanten var allereie tåleg rett. Bordet vart sett opp på høgkant i benken. Fyrst vart sagskurden fjerna med ein grovstilt sletthøvel. Så vart det bruka ein litt lengre høvel til å grovrette. Til slutt vart langhøvelen bruka. Denne var dei veldig forsiktige med så han skulle halde seg kvass og god. Kanten vart sikta etter til han var bein og i vinkel til rettsida. Om kanten «tippa» litt ned mot ranga gjorde ikkje noko større, men det måtte ikkje gå andre vegen. Kanten måtte altså vere 90 grader eller litt mindre i forhold til rettsida. Var vinkelen større kunne ein risikere at borda ikkje vart tette på oversida.

Dimensjonering:

Når rettside og kant var høvla på alle borda vart det bruka ein rissemot til å merke av for dimensjonering. Dimensjonen vart bestemt ut frå det tynnast bordet som skulle brukast, og resten vart rissa på og høvla ned til risset. Som regel var det berre snakk om nokre få drag med skrubboksen.

Høvling av not og fjær:

Landet på høvelen vart lagt mot retta, og not og fjær vart høvla til høvelen slutta å ta grunna djupnestoppen i høvelen. Not på eine sida og fjær på andre.

Nothøvelen:

 

Nothøvelen er 32 cm lang, av bjørk, og har ei innfelt jarnskinne i høvelsolen. Skinna stikk 11mm ut av solen og er 2,5-3mm breid. Denne er festa med spiker slått inn frå utkastsida, men ikkje gjennomgåande. Høvelsenga ligg 49o på solen. Høveltanna er 11,4mm brei og 4-5mm tykk heile vegen. Slipevinkel 36o. Det er 18mm frå landet og inn til kanten av høveltanna. Det vert soleis 18mm golv å slite på før ein når nota. Fremst på høvelen er det tredd gjennom ein rund pinne av ask som stikk omlag 8cm ut på kvar side. Det har tydelegvis vore problem med pakking av spon, då ein ser tydeleg slitasje frå pirking med knivsodden i veggen på sponrommet/utkastet. Dette sleit me også med under prøvehøvlinga. Med litt justering vil høvelen fungere godt.

Fjærhøvelen

 

Fjærhøvelen er 30 cm lang, av bjørk, og har not i solen. Nota i solen er 15mm brei og startar 15mm frå landet på høvelen. Det er lagt inn ein tynn sole av ask i botn av nota. Solen på høvelen er 8mm opp frå botn av nota nærmast landet, og 9,5mm opp frå botn av nota på andre sida. Stolet er også tilpassa denne høgdeforskjellen. Dette gjer at høvelen tek litt mindre på sida mot landet, som i dette tilfellet alltid er margsida av bordet. Dette fører til at golvet vert tett i overkant og får ei lita glipe under nota. Høvelsenga ligg 47opå solen. Høveltanna er smidd i eit stykke og har opning for fjæra i midten. Frå landet til kanten av «indre» høveltann er det 18mm. Avstanden til kanten på ytre høveltann er 11mm. Fjæra vert altså 11mm tykk. 0,4 mm smalare enn nota. Ytre høveltann er også 18mm breid. Slipevinkel 35o. Fremst på høvelen er samme type handtak i ask som på nothøvelen.

IMG_1661

Legging av golv:

Golvet vart spikra med skjult spikring, skrått inn over fjæra. Der det var behov for å legge ekstra press på borda for å få det tett vart det spikra på ein kloss på golvåsen som ein la press mot med kilar. Om det var høvla skeivt så det gjekk på på undersida av nota og danna sprekk i overkant vart det høvla av etter behov. Etter at golvet var lagt gjekk dei over med ein finstilt pusshøvel for å slette eventuelle trappingar mellom borda.

Oppsummering: 

Høvlane frå 1958 er eit par som fungerar godt i hop. Sentrale mål og detaljar er på plass for å sikre eit godt resultat. Golvet er høvla på ein måte som gjer at det vert tett på overflata, har mykje ved å slite på før det går ned i nota, er passe romt på undersida, og i nota og er enkelt å få i hop.

Stor takk til Ingvald Golid for gjennomgang av prosess, demonstrasjon og formidling av kunnskapen om golvhøvling frå Seljordshei.

Tekst og foto:

Håkon T. Fjågesund

«Vindu» og vindusdetaljer på Hiortkjerka

Hiortkirka bygd 1765 sett ifra Øst

I faget tradisjonsfaglig utøving 3, skal jeg på Læringsarenaen Rørosmuseet fordype med i finsnekring i vårsemesteret 2018. Tidligre i vinter har vi hatt en studiesamling der i laget hver vår vindusramme på tradisjonelt vis med kun handverktøy se tidligre innlegg Snikring av vindauge med handverktøy.

Vårsemesteret 2017 bygde vi på læringsarenaen en kopi av tak og bæresystemet til Hiortkjerka og nå er det panel, vindu og dør som er i fokus. Under Rørosmartnan 2018 hadde vi på museet en liten workshoop hvor flere handverkere var i sving med forskjellige oppgaver knyttet til kirke-kopien.

Under martnasuka har jeg hatt fokus på fremstilling av vindusbelistningen som er bra forseggjort når man tenker på at det ikke er noen vinduer til å se gjennom der. Vi startet med en befaringsrunde for å gjøre en nedtegning og studere objektet.

IMG_20180216_132707.jpg
Nedtegning 1:1 og 1:10 av vinduomramming Hiortkjerka. foto: J.Utstumo

Omramnigen som er over og på siden av vinduet ser tydelig eldre ut enn dem som er under når man ser på nedbrytningen av treverket. Jeg har tolket det slik at det er opprinnelige deler over og på sidene mens delene under er blitt erstattet på et tidspunkt.  Det kan jo være sannsynlig at det enten er når kjerka ble flyttet til museet i 1949 eller når den ble flyttet tilbake igjen i 1983. Overflatene på de antatt opprinnelige bitene er nokså nedtært  og oppmåling blir jo en tolkning av hva man ser.

IMG_20180216_114207.jpg
Vi ser her sidebelistningen er tappet opp i belistningen over vinduet. foto: J Utstumo

For å kunne lage belistningsbordet over vindu trengte jeg noen stykker med material. Det ble emner av 3×5″ furu. Jeg fortsatte da med tankesettet mitt og la emnet på benken med baksiden ned. Og tegnet opp i enden, og forstod at det var en del treverk som skulle bort bare for gjøre grovformen.

Når jeg da hadde fått tatt av en bit foran og en på toppen slik at «trekantformen» var ok startet prosessen med å få høvlet til en staff/halvstaff og en stor hulkil og noen platter.

img_20180220_105009-collage
forming av emne med øks, ploghøvel for å sette avsatser/platter  foto: J. Utstumo

Jeg brukte da en slik justerbar ploghøvel med 1/2″ tann til å ta ned de forskjellige nivåene. Egentlig var dette ganske trælete da jeg brukte nedrekanten som referanse for at plattene skulle stå i lodd og vater i forhold til veggen. Men det å¨høvle på en skrå flate og ha landside på den laveste siden er ikke bare enkelt da landet på høvelen ikke rakk skikkelig ned.

Ta av bak eller foran? 

Neste emnet hadde en del vannkant og jeg ønsket å fjerne det, samtidig som jeg hadde fått en følelse av at forrige prossedyre ikke var helt rasjonell.

img_20180707_125846
Skisse som viser forskjellen på å ta av bak eller foran. Foto: J.Utstumo

Jeg bestemte meg for å lage en til med en annen fremgangsmåte der jeg da heller tok av emnet på baksiden.

img_20180220_130338
Emne står nå på hode og er merket opp for å fjerne overskytende treverk på baksiden, her trengs det ikke å være så fisenøye da det er ingen som kommer til på baksiden for å se. Foto J.Utstumo

Som et siste alternativ prøvde jeg en metode med grindsag, nothøvel og semshøvel

img_20180222_150611-collage
kolasjen viser «forming» av: emne med grindsag som tar bort på fremsiden, staffen nederst med en nothøvel og platten før hulkil med semshøvel i riss. Foto J. Utstumo

Jeg tror jeg kan ha vært inne på noe, men er fortsatt ikke sikker på hvordan de har gjort det. Tror nok dessverre ikke at dem har hatt grindsag i 1765. Jeg tror videre at ideen med å ta av på baksiden av ting var mye mer vanlig før i tiden, i dag er vi veldig opptatt i den delen som vender mot oss og at den er laget i et utgangspunkt i at baksiden er korrekt/refferanse og plan.  Ta av baksiden kan også være lurt for å kunne fjerne skavanker på emnet. Samtidig får jeg følelsen av at dem har brukt høvler med faste mål som f.eks forsøket med nothøvelen og deretter høvlet ned platten med en semshøvel direkte i ett riss. For så ta ut store hulkilen til slutt på øyemål til flatene og kantene blir fine.

Høvelbenk frå Jordebrekk, i øvre Suldal

Det var i vinter me hadde ei læringsarenasamling, her på Sand, om høvelbenkmaking. Eg valde å bruke denne benken som førebilete til min nye høvelbenk. Tankjen var at den høvde godt til høvling av både gulvbord, kledning og listverk. Som eit supplement til strykebenken og langbenken. Desse andre benkane er laga med tanke på firealna lengder, så målet var å lage ein høvelbenk som og takla slike dimensjonar.

2018-06-22 13.21.07
Originalen

Hovudmåla på denne benken er 2,25 meter i lengda, plata/planken har ei breidd på 25,5 cm og ei arbeidshøgd på 75 cm.

2018-06-22 13.11.21
Baktanga

Baktanga er laga i bjørk. Den består av ein skrue som er om lag 30 cm lang i gjengene og to styrepinnar. Desse er festa til bakstykket med naglar. Benkestykket er felt inn med svalehale og festa med fire spikar.

This slideshow requires JavaScript.

Framtanga er og av bjørk og er festa til benkeplate med to gjennomgåande bjørkelaglar, der den bakre er åretta (kile) i sida med skuffa. Under framtanga er der ein kloss som eg tolkar til å vera feste/glidespor til plata som skruen knekar mot. Denne kjenner me og frå sløydbenkane.

2018-06-22 13.12.52
Understøtta på midten

Omlag på midten av benken er der festa eit stykke bjørk til benkeplata med ein nagle. Denne er svingbar og er nytta som understøtte i bakenden av bord som vert festa i framtanga. Der er 8,5 cm opp til topp benkeplate, så eg tenkjer at denne benken ikkje er nytta til vindusproduksjon med små delar? Der er 70 cm til framtanga. Noko som kan passa med vinduskarmar eller kort karm og liggande ramtre til dør. Dei lange ramtrea kan støttast med ein «dreng» i bakkant. Her vil eit eventuelt dørramtre stikke ut vel 30 cm frå bak på benken og gi god plass til «drengen».

Hullrekka til benkehakane er plassert frå 4 til 5 cm frå kanten og har eit varierande mellomrom på 8 til 27 cm med ein «normal» på 12 cm. Alle hulla er firkanta i øvre delen og runde i underkant. Dette tolkar eg til at dei er borra med navar og tilpassa eit firkanta tverrsnitt på benkehaken, som truleg har likna på den som står i benken frå Li. Det siste hullet , det som er lengst framme, er sylindrisk rundt og skråar bakover med ein vinkel på 72 grader i forhold til plata. Hullet har ein diameter på 1,8 cm. Kan dette ha vore nytta til feste for ein rund pinne som høvelstopp, i staden for den lista som er spikra på i enden nå?

This slideshow requires JavaScript.

Min benk er om lag 30 cm lengre enn førebiletet, av grunnar som er nemdt tidlegare. Ellers har eg forsøkt å skape ein tilsvarande benk. Eg har i tillegg valt å gi benken ei arbeidshøgd på 80 cm i den tru at det passar meg betre. Eg ventar på benkehakar, så derfor er ikkje hullrekka laga. Eg vurderer å flytte den litt lenger frå kanten, slik at haken i baktanga kjem mellom styrepinnen og skruen. Trur det gir mindre vridning og skeivt press på baktanga. Dette gir ein avstand til kanten på 9,5 cm.

Bakfoten er laga av ein tømmer-elev som var utplassert hjå oss. Øvinga gjekk fyrst ut på å teikne benken for så å rette av, dimmensjonere og tappe saman delane til bakfoten.

 

Vindusmaking på Norsk Folkemuseum Emner og materialkvalitet

I uke 7 og 8 hadde vi vindusmaking samling på Norsk Folkemuseum med Hans Andreas Lien som veileder. Hans Andres er tradisjonshåndverker fra Dokka, og har laget kopier av de gamle vinduene i huset sitt med bare håndverktøy, han har også lagd de av granmaterialer. Hans Andreas har også studert bygningsvern som etter- og videreutdanning i Oppland på tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag og var gjennom et omfattende kurs i snekring av vinduer med handverktøy der.

Vi skulle lage tre to-rams vinduer til snekkerverksted delen av «snekkersmia» som vi har bygd og skal bli et formidlingsverksted på museet. Link til tidligere blogpost om prosjektet.  

DSC_1354
Vi har midlertidig innredet snekkerverkstedet med plategulv og tak med lysplater. Bygningen skal vi demontere og flytte ut i museet i mai. Vi fikk plass til 5 mann med hver sin høvelbenk, men det manglet litt på plassen når vi skulle montere karm og tilpasse rammene til karmen. Foto.Magnus Wammen 

Granmaterialene vi brukte, skjærte vi i mars-april 2017 og hadde fått nesten et år med utetørk. Rett over nyttår la vi materialene til vinduet inn i en oppvarma smie. Etter en måned var det kommet ned i henholdsvis 12-14% på ramme og karm-materialen.
Vi splittet opp materialene til karm, ramme og sprosse ei uke før det skulle brukes. Hans Andreas ville gjerne at det kunne være opp til ½ tomme overmål for å ha justeringsmonn når det «ville» slå seg. Det var også viktig at materialen ikke blei stablet-men stod fritt opp og ned, sånn at det fikk gå mest mulig fra seg. Det var viktigere at det vrei seg nå! enn når det var kommet inn i ramma.

DSC_1352
Emner til ramme, sprosser og karm ferdig kappet opp, og grov dimensjonert, klar for en uke med å få sparket fra seg inne i oppvarmet verksted. Foto. Magnus Wammen

Vi begynte med å justere ned materialene med øks, sag eller høvel. Her var det hele tiden ting å vurder med tanke på å lese hva som ligger i emnet, og ha i mente at når en begynner å jobbe med materialen vil det kunne utløse spenninger ettersom man høvlet seg inn på riktig dimensjon.

Virkeslære

  • Under tørk vil yteveden tørke mer enn kjerneveden, og når en får ca. 0.2-0.3% lengdereduksjon vil det kunne dannes indre spenninger mellom disse.
  • Tennarved krymper mer på lengda enn normal ved, og den vil gi noe bøying/kantkrok i emnet, avhengig av hvor i emnet tennar`n ligger. Det samme er det med ungdomsveden (de første 15-25 årringene) har en større lengdereduksjon enn normalveden som vil gi emnet en bøyning/kantkrok. Ungdomsveden er uansett noe som vi vil skygge unna
  • Motsatt er det, om en side av emnet har mye kvist vil den få mindre lengdereduksjon enn den normale veden på andre siden av emnet og vi vil få en bøyning/kantkrok derretter.                                                                                                                                         
  • Vridning av emnet er også en utfordring, og det er fordi vedcellene står skråstillt, og når en får en tørk som reduserer cellebredden vil emnet vri seg siden de står på skrå. Om en har et tre som har varierende vridning i hele stammetverrsnittet, vil det ofte stå imot hverandre, og vi får en mer stabil stokk, når det gjelder små emner som vi jobbet med, hadde ofte hele emnet vridde fibre og gir vridning i emnet etter nedtørking. Mye av emnene til vinduene og tømmeret generellt i bygningen, var venstrevridd, og hadde således en del vridning. Det er en vanlig oppfatning at høyrevridd tømmer gjerne er venstrevridd i ungdommen, for så rette seg ut i stammeveden, for deretter å bli høyrevridd ved høg alder. Men mot venstrevridd tømmer som har et ofte dårlig rykte er det at vridningen er gjerne venstre fra hele ungdommen og hele treets levealder, noe som gjør at man ikke har den marmoreringseffekten med at fibrene står i opposisjon til hverandre, men fibrene vil alle jobbe i samme retning, og vi vil i så fall få en større samla vridning når trevirket tørker.

flatbøy1

Når en tar ut emnet av planken, er det fint å legge merke til hvor disse elementene er, og sage vekk ungdomsved, eller kappe emnene mellom partier av urolig ved eller stor kvist, stor kvist som vil komme ut i fals og profil er også fint få bort.

Når vi begynner å dimensjonere emnet ned til ferdig mål, er det lurt å vurdere emnet en gang til, med tanke på høvelretning o.l. En grovstillt skrubbhøvel kan ved første høveldrag rive opp veden så mye at det ikke lar seg rette vekk igjen. Så ved særlig urolige og kvistete emner kan det være lurt å ta fram en høvel med sponklaff og sette den så nær eggen som mulig. Det hjelper også mye mot utrivning å ha skarp egg.

På emner med vridning blei de retta av ved hjelp av siktestikker. Bøyning mellom disse to flatene blei kontrollert med en rettholdt, eller ved å holde de mot kanten på høvelbenken, eller å sikte langsetter emnet.

Referansemerker: Margsiden blei retta først og fikk et referansemerke. Margen blei oftest sentrert imot kittfalsen. Et annet moment som jeg har tillagt meg, er at jeg setter opp høvelretning på emnet. Fordi når en kommer tilbake og skal pusse over ramma eller bygningsdelen til slutt, veit jeg retningen jeg skal høvle slik at jeg ikke river opp mer  med motvedshøvling.

Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen
Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen

Tennarspon:

Tømmer til vindusmaterialer:

Det Hans Andreas ofte ser etter til tømmer til vindusmaterialer han henter utifra skogen, er gjerne ett gammelt tre fra 120 år og oppover, lite granbar – antakelig større kjerneandel – mindre næringsinnhold i veden og roligere ved. Ett sirkelrundt stammetverrsnitt har som regel roligere ved, og er derfor en stor fordel. Det er i utgangspunktet førstestokken han vil ha til snekkermaterial, og da gjør det ikke så mye hvordan kvistmengden og kvistkarakteren er lenger oppover i treet. Om det er gankvist, toppknekk eller kløft ovenfor førstestokken gjør lite, da dette i liten grad påvirker førstestokken (så lenge råten ikke har gått for langt ned og påvirker emnene som skal brukes). Ett tre som har fått en skade der den har redusert barnålmengden ved f.eks en toppknekk har han erfart at har større kjernevedandel, antakeligvis fordi næringsbehovet blir redusert. Tette, jevne åringsbredder er best, dette får en gjerne ved at treet har hatt redusert vekstvilkår (sol og næring) gjennom hele veksten, ett tre som har startet som en understander, men som har kommet seg opp og frem jevnt og trutt. Ett slikt tre vil som regel strekke seg til værs etter sollyset og gir også lite kvist nederst. Løst ytterste lag med bark, gjerne skilling eller seddelbark. Ikke så altfor dype porer i oppsprekkingen i barken fordi dette ser ut til å indikere rask vekst.

Så det ideele treet er en gran med alder 120 år++, lite granbar. 10-12 tommer brystmål. Veldig lite kvist de 2,5- 3,5 nederste meterne, sirkelrund stamme og rett, javn tilvekst og har stått nokså flatt – lite tennar. Helst ikke årringbredde større enn 1mm.                      Link til tømmerhogsten for prosjektet, Her 

Skrevet av Magnus Wammen 28.03.2018