Modell av Haltdalen Stavkirke

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum skal bygge en stavkirke til middelaldergården på Trondarnes i Harstad. Gjennom studiet, Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, skal vi handverkere bruke prosjektet som en øvelse i det å forstå og gjenskape etter et konkret forbilde.

I dette prosjektet er forbildet Haltdalen Stavkirke som i dag står på Trøndelag folkemuseum, Sverresborg i Trondheim. Den er opprinnelig fra Haltdalen i Holtålen kommune og ble oppført rundt 1170. I sammenheng med studiet og prosjektet har vi flere ganger undersøkt stavkirken i Trondheim, i tillegg til en del av de andre stavkirkene rundt om i landet. For å strukturere informasjonen fra befaringene, og for å hjelpe formidlingen innad i gruppen og til andre, ble jeg bedt om å bygge en tremodell av kirken.

Omfanget av arbeidet ble først satt til to uker. Det var da tydelig at modellen måtte ha en stor grad av forenkling fra originalen og at det måtte prioriteres hva som skulle med. Det ble derfor viktig å bestemme akkurat hva modellen skulle brukes til. Spørsmålet ble om den skulle vise stavkirkens form og proporsjoner, skulle det være med veggtiler, tro og sutak eller skulle det fokuseres på primærkonstruksjonen og dens treforbindelser. Disse valgene ville styre både detaljeringsgrad og målestokk, men også hvordan modellen skulle settes sammen.

Da jeg begynte å planlegge modellen støtte jeg på et problem. Originalens grunnflate har ulike mål ut i fra hvor man måler, vegger er ikke nødvendigvis i lodd, og hver eneste originale bygningsdel er unik. Det ville bli vanskelig å inkludere dette i en to-ukers modell. Det er heller ikke slik at vi tenker å lage en gipsavstøping av originalen slik den fremstår i dag. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle forenkle modellen slik at alle «like» deler, ble identiske, alle hjørner i vinkel og vegger i lodd.

Den første datamodellen
Nordsiden av den første datamodellen

For å gjøre dette enklest mulig lagde jeg en veldig enkel data-modell av stavkirken, basert på tegninger, bilder og annen dokumentasjon. Den ville ikke bare definere hvordan jeg forenklet modellen, men også gjøre det mulig å hente ut eksakte mål i rett målestokk. Jeg rundet også av alle tall slik at de ble noenlunde enkle å forholde seg til, siden det uansett som regel var snakk om et par millimeter. Det betydde derimot at ingen mål ville være helt riktige, men heller et praktisk gjennomsnitt. Det var uansett nå bestemt at den endelige kopien skulle bygges utelukkende etter mål tatt fra originalen, og at modellen skulle brukes til formidling, vise sammenhenger og få oversikt. Jeg syntes da at proporsjoner ble det viktige, men det var fortsatt usikkert hvordan modellen skulle settes sammen.

Andre modell front (1)
Vestsiden av den andre datamodellen

Det ble dermed desto viktigere for meg å finne ut hvordan konstruksjonen til stavkirken faktisk hang sammen. Når man skal kopiere, eller også tegne, blir det veldig fort tydelig om man ikke vet hvordan noe er bygd opp. Et eksempel er å tegne en hånd. Når du først prøver å tegne en hånd streber du som regel alltid etter å få linjene på arket til å tilfredsstille idealet ditt av hvordan en hånd burde se ut. Det blir alltid feil og ingenting passer. Helt til du klarer å glemme hånden og isteden fokuserer på oppbyggingen, skygger og linjer. Jeg opplevde det samme med datamodellen, når jeg begynte å følge hver bygningsdel og stille spørsmål ved hvordan den hang sammen med omgivelsene.

Andre modell side (1)
Sørsiden av den andre datamodellen

Det viste seg snart at vi manglet mye viktig dokumentasjon. Spesielt fra steder i stavkirken som er vanskelig å komme til. Vi bestemte oss for å reise tilbake til Trondheim. Vi fant mange, for oss, nye detaljer i treforbindelsene og det ble derfor bestemt at om modellen skulle ha noen verdi for oss håndverkere var det nettopp treforbindelsene i primærkonstruksjonen som trengte å være tydelige og riktige i modellen. Disse er på mange måter mindre intuitive enn f. eks. tro, sutak og veggtiler, og deres forbindelser til hverandre og den øvrige konstruksjonen. Det er også mye enklere å forestille seg de sistnevnte i primærkonstruksjonen, enn omvendt.

Andre modell bak (1)
Østsiden av den andre datamodellen

Helheten i primærkonstruksjonen snudde helt om på forståelsen min av stavkirken. De «nye» stavene og takkonstruksjonen gjorde den gamle datamodellen helt ubrukelig. Dette er kanskje vanskelig å se på bildene, men alle mål og forhold over syllene ble nå feil. Møtet mellom raft og sperrebind var et element som påvirket nesten hele takkonstruksjonen. I tillegg var mange bygningsdeler mye spinklere enn jeg tidligere hadde antatt. Jeg bestemte meg derfor for å begynne helt fra bunnen av, og lage en ny datamodell. Denne prøvde å sy sammen primærkonstruksjonen, fortsatt med forenklede gjennomsnitt og opprettinger, men nå med alle forbindelser og detaljer inkludert, på bakgrunn av målene vi hadde dokumentert. Dermed kunne hver del trekkes ut og studeres i datamodellen. Forbindelsene og bygningsdelene ble så tynne og små at det ville vært svært vanskelig å finne ut av disse detaljene i tremodellen, mens jeg bygde den, uten å gå veien om datamodellen.

 

 

 

 

 

Tremodellen er i 1:10 og bygd av bjørk som ble splittet opp fra grov plank og høvla til riktig dimensjon. Dette arbeidet ble gjort i verkstedet til Arne Pedersen i Aursfjorden. Arne har en del erfaring med bygging av modeller og var veileder i arbeidet. Jeg høvlet de trapesformede syllene for hånd, og dreide de seks stavene på tredreiebenk. Når jeg begynte å felle syllene sammen, og spesielt når jeg så felte stavene ned på disse igjen forsto jeg tre ting. For det første at den raskeste og enkleste måten å gjøre fellingene på var akkurat slik det var gjort på originalen. Det ble stivt og i lodd, men så hadde jeg tross alt rettet og dreid materialene. For det andre at det ville være mer tidkrevende å f. eks. kutte delene for så å lime de sammen, nesten umulig å få det fint, og at dette uansett ville gjøre modellen ganske meningsløs. For det tredje så jeg at alt dette medførte at jeg i hvert fall ville trenge enda en uke, altså fire totalt.

Jeg tok syllene, stavene og de dimensjonerte materialene hjem og inn i snekkerboden. Det meste etter er historie og forhåpentligvis forklart av bildene. Jeg vil allikevel legge til at det tok en del fundering å finne ut hvordan f. eks. raftene, spesielt i skipet, og toppen av stavene skulle lages. Jeg fikk hjelp med profilen på raftene av Roald Renmælmo som høvlet disse med en profilhøvel. Det desidert mest arbeidskrevende var sperrebindene i skipet. De tok nærmere én dag hver. På et punkt bestemte jeg meg for at var jeg først kommet så langt uten å bruke lim så skulle jeg ikke bruke lim på resten heller. Løsningen ble to-millimeters borr og runde 2 mm tykke cocktailsticks som trenagler.

 

 

 

 

Tidsbruk og modning

Arbeidet med modellen startet våren 2017 med å utarbeide den første datamodellen og skjære bjørk hos Arne. Tidlig på sommeren gjorde vi nye oppmålinger på Haltdalen Stavkirke. I sommerferien laget jeg en ny og forbedret datamodell, med utgangspunkt i oppmålingene. Så kom sensommeren med gårdsarbeid og høstsemesteret med mye annet studiearbeid. Det var også en del usikkerhet om hvordan vi skulle fortsette med modellen på dette tidspunktet. Jeg hadde allerede våren i forveien meldt fra om at modellbyggingen ville ta minst tre uker. Når jeg utelukket arbeidet i sommerferien, som sprengte alle grenser for tidsbruk, var allerede nesten to uker gått med til den første datamodellen, dimensjonslister, skjæring og litt dimensjonering av materialer. Det var vanskelig å anslå hvor mye tid selve byggingen ville ta.

 

 

 

 

Det ble diskutert om vi skulle nøye oss med datamodellen som nå var blitt så detaljert. Vi endte med å fortsette med tremodellen. En datamodell blir på samme tid for presis og abstrakt, og med mindre du er vant til å jobbe med 3D, eller kjenner objektet veldig godt, er det vanskelig å få mye ut av det. Betingelsene for videre bygging var at jeg kunne levere modellen på fire uker. Jeg valgte å ta sjansen.

 

 

 

 

Modelljobben var ferdig i midten av januar 2018, etter rundt fem uker med arbeid. Jeg utelater da den andre datamodellen og en del kjøring. Dette stemmer fint med regelen om at når du gjør noe for første gang skal du anslå tiden og gange med to. Du vil i etterkant innse at du skulle ganget med tre. Den ekstra uken på meg regner jeg som en liten pris å betale for et veldig interessant prosjekt. I tillegg til muligheten rundt å bygge enda en modell i fremtiden, og et mer interessant prosjekt med selve kopien. Det er noe helt annet å lage en fysisk modell hvor du kan bøye og tøye på konstruksjonen og delene. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at konstruksjonen til Haltdalen Stavkirke er tilsynelatende spinkel, men genialt effektiv.

 

 

 

 

På den ene siden kan man si at tre-kvart år er vel lang tid å bruke på å bygge en fem-ukers modell. På den andre siden tror jeg det var bra at konstruksjonen fikk tid til å modnes hos meg og de rundt meg. Et resultat er at konstruksjonen, eller kanskje treforbindelsene i den, er noe jeg kan tenke meg å skrive Bacheloroppgave om. Jeg mener stavkirkene er noe det kan forskes videre på.

 

 

 

 

For denne gang er modellen levert til Sør-Troms museum. Jeg var først bekymret for hvor stabil modellen ville bli uten tiler og tro, men den kan løftes etter kortsyllene i skipet og holder seg, i hvert fall enn så lenge, helt stiv. Det bare med egenvekt, friksjon og cocktailsticks.

 

 

 

 

 

This slideshow requires JavaScript.

Første strykebenken er ferdig

IMG_3538

Me er komne til siste dagen på denne studiesamlinga. No nermar fleire av benkane seg ferdige, og me har hatt ein gjennomgang av korleis ein strykebenk artar seg i bruk.

Strykebenken skal fungera til å retta kanten av eit bord. Ein får retta både vinkelen på kanten av bordet, og linja i lengderetningen på bordet, i same operasjonen. Ymse profilering og pløying kan takast i same slengen i tillegg. Benken må vera heilt korrekt, med heilt rette langbord, skal dette fungera.

Dersom ein med det same ønskjer å høvla plog og pinn (not og fjør) på golvbord til dømes, stillest det også høge krav til bordet ein høvlar. Det lyt vera heilt plant på oppsida, som vert den sida ein skuvar landet på høvelen mot sidevegs når ein høvlar i strykebenken. Baksida (undersida av eit golvbord) derimot, er det ikkje så farleg med. På gamle golv er dei oftast dimensjonert på tjukkelse kun på dei punkta dei ligg nedpå ein golvbjelke. Denne dimensjoneringa er gjerne gjort med øks dersom det er mykje som skal takast av, eller ein høvel (til dømes ein grubhøvel (skrubbhøvel)) dersom det er mindre material som må vekk.

 

Bukkane nermar seg ferdige

IMG_3468

Dei ymse strykebenkane og høvelbenkane som er under arbeid, tek no form. Understella («bukk», «krykkje») på strykebenkane har ein liggjande tverr-oke eller såle som ligg mot golvet, og opp frå denne står det vanlegvis to bein. Samanføyinga mellom sålen og beina, har ei eller form for tapping tvers gjennom sålen, og som regel også kile frå undersida, opp i tappen. På denne måten vert samanføyinga svært stiv.

Me ser at ein del gamle understell på originalbenkane har sprukken såle. Med ein stor tapp, og lite ved att på sidene av sålen, vil det vera fare for langsgåande sprekker i sålen. Spesielt dersom kilane i eller rundt tappen er slegne i på langs av veden i sålen, og dermed vil sprengja på veden. Samstundes er det viktig å få laga understella heilt stive i denne retningen, sidan det er denne vegen bukken vert røynd når ein skal høvla i benken.

Andre vegen, på tvers av høvelretningen når ein brukar strykebenken, er også viktig å få stiv. Men noko slakk denne vegen, vil straminga av benken ta seg av, når ein spenner borda fast for å høvla.

Mange av strykebenkane har skruvar til å stramma langborda med. Vanlege dimensjonar på skruvane ser ut til å vera to til to-og-ein-halv tomme. Verktøy til å skjera gjengar, finnest både i gamle heimelaga versjonar, men dei er også i handelen hjå til dømes Dieter Schmied.

 

Studiesamling -bygging av strykebenk

IMG_3397

Studentane ved Tradisjonelt Bygghandverk ved NTNU har denne veka si siste studiesamling i 2017. Samlinga er lagt til Vuku i Nord-Trøndelag, der me er samla på Auskin Kreative Senter. Senteret er godt ustyrt med både høvelbenkar, verktøy og høvande lokale.

Temaet for denne samlinga er strykebenkar / skottbenkar. Studentane har frå før levert ei dokumentasjonsoppgåve, der strykebenkar frå mange stader i landet vart fotograferte og målte opp, og no brukar kvar student dette materialet som utgangspunkt for å laga sin eigen strykebenk.

Det første me tek til med, er å retta emnene til strykebenkane, som i dei fleste tilfelle består av 2 sett bein (krykkjer, bukkar), og 2 langbord.

 

Høvelbenk frå Oppigard Skori, Åmotsdal Seljord kommune

Høvelbenk, oppigard skori Målsatt skisse
Målsett skisse av høvelbenk frå Oppigard Skori. Alle mål i cm.  

Høvelbenken kjem frå garden Oppigard Skori, i Skorigrendi, Åmotsdal, Seljord Kommune. Alder på benken er vanskeleg å seie, men det ser ut til at benken har vore mykje i bruk..

Total lengde er 225cm. Høgda frå golv til topp benkeplate er 72 cm. Breidde er 33 cm ved baktange og 46cm ved framtange. Hovudbenkeplata er av grån og ca 6cm tjukk, og smalnar av frå ei breidde på 36cm på det breidaste og 32cm i toppen. Ho ser ut til å vere kløyvd og delvis skanta på undersida. Framtangen og baktangen er laga i bjørk og har treskruar med samme dimensjon. Klossen som heng i hop med skruen på baktangen er også av bjørk. Beina er laga av halvkløyvd smågrån og hogne grovt til og tappa gjennom benkeplata. Det er i alt 19 hol i benkeplata som er rekna på å sette benkehake i. Det er varierande avstand og plassering på hola, men dei går stort sett langs midten av benken. Hola ser ut til å vere bora med navar då dei er koniske. Hola som er lite bruka er framleis runde, medan ein del er firkanta etter slitasje frå benkehaka. Det er også tre hol i sida av benkeplata.

 

Framtangen er sett saman av tre bitar, pluss treskrue. Det går ein bolt tvers gjennom heile benken som er festa med firkantmutter på både sider. Tappane som går gjennom stykket på enden er plugga med små trepluggar (0,8cm diameter), og dette stykket er tappa gjennom stykket med treskruven i. Denne tappen er også plugga på samme vis.

IMG_8612
Baktangen og midtstykket sett frå undersida.

Klossen med benkehaka i er kopla på baktangen med boltar. Hovudet på bolten er felt inn i treverket og festa med bøygde spiker, og mutter i andre enden, på utsida av baktangen. Treskruven er gjenga i trestykket som sitt fast på enden av benkeplata. Boltane fungerar som ei slags skinne som dreg med seg midtstykket ut når baktangen skruvast ut. Midtstykket er felt inni benkeplata på kvar side i eit spor som det kan gli i.

IMG_8613

Truleg spor etter ei eller annan innfesting, og hol i sida av benkeplata.

Høvelbenk frå Oppigard Skori, Åmotsdal
Skisse av høvelbenk frå Oppigar Skori

Høvelbenken er enkel, men ber samstundes med seg mange alternativ for fastspenning av emne. Hola på sida av benkeplata er det vanskeleg å seie korleis er bruka, men eg ville tru det kunne vere praktisk å slå i pluggar som emnet kunne kvile på i bakkant, ved fastspenning i framtangen. Eg har sjølv arbeidd ein del ved ein liknande benk og nytta dette prinsippet for å stø emnet. Baktangen fungerar som ein vanleg tverrstilt baktange, men midtstykket som benkehaka er festa i gjev baktangen enda ein funksjon, då midtstykket trekker seg tilbake ved opning av baktangen, og gjev ei opning som er fast i tre sider. Ved bruk av denne opninga til fastspenning for til dømes endevedhøvling får ein ei sentrert belasting på skruven i baktangen, i tillegg til at sidene i opninga er faste og kan brukast aktivt til å «låse» emnet. Det er også rikeleg med hol for plassering av framre benkehake. I alt 19 hol. Innhakket i sida av benken er vanskeleg å tolke, men det kan vere mogeleg at dette er ein modifisert høvelbenk. Detaljane i bjørk (fram- og baktange), ser mykje yngre ut enn benkeplata grunna både utforming og slitasjespor. Fram- og baktangen framstår som relativt lite slitt i forhold til benkeplata.

Høgda på benken er berre 72 cm. For ein normal person vert dette ei veldig låg arbeidshøgde for høvling.  I motsetnad til ordinær benkehøgde gjev denne benken rom for bruk av kroppen til fasthalding av emne. Det er lett å sette eit kne oppå benkeplata for å halde fast, og ved tapping og liknande arbeidsoperasjonar kan ein lett sitte på emnet for å halde det fast. Dette er berre lause teoriar, men det må nesten vere ein grunn for at benken er laga så låg. Dette er eit fenomen eg også har sett på ein del andre eldre høvelbenkar, men her må det nok litt nærare undersøkingar til for å slå fast noko.

Tekst, teikning og foto:

Håkon Telnes Fjågesund

Vendebenk fra Hustad kirke på Inderøy

IMG_8727

Hustad kirke ligger i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Kirken er fra midten av 1100-tallet. Sannsynligvis ble den bygd som privatkirke for høvdingen på Hustad. Først senere gikk den over til å bli en ordinær sognekirke.

Hustad kirke er den minste av de bevarte trønderkirkene i fortidsminneforeningens eie med en total lengde på 23, 5 meter. Kirken har stått uforandret og urestaurert siden foreningen fikk den som gave i 1888. Den har derfor et uvanlig godt bevart både indre og ytre, med elementer fra middelalderen, 1600-, 1700- og tidlig 1800-tall.Midt7_0581a7fbd97f4e703b5050f5a30a662e

De to portalene mot nord og sør helt identisk. De er enkle og rundbuet i romansk stil, og har avtrapping, recess, på utsiden.
Takstolene i skipet er datert ved hjelp av dendrokronologi som viser at tømmer ble hogd vinteren 1162/63. Takverket er reist de følgende årene.Alteret20mm3_d096c49eacdd16dce1535b721502b719

Kirken er omgitt av «Kjerkeplanken», et gjerde i laftekonstruksjon. Denne gjerdetypen er sjeldne i Norge, og Kjerkeplanken er det eneste bevarte i Trøndelag.IMG_2302_3d1f6bad868045dae284c03da3749f6e

https://www.fortidsminneforeningen.no/vare-eiendommer/hustad-kirke

Da vi var på befaring på Hustad kirke ,Inderøy  i Nord Trøndelag var der en liten sliten benk , satt opp på loftet. Når vi var der var det  blant annet subord til tak og vegger  mulig 1100 talls, og  1600 talls tømmer og mønkjøl som fanget  min oppmerksomhet, men jeg tok en ekstra kikk på den lille grå slitne benken som sto på loftet, og konstaterte at det var en Vendebenk.

Nå  har  jeg  tatt meg litt tid til å studere nærmere denne lille benken. Det som er litt spesielt er at det er omtrent det eneste løse møblet i kirken,  kirkerommet består av faste benker og båser helt opp og på siden av altertavlen så det er ikke mye ledig plass til en løs benk, kanskje derfor den har blitt satt opp på loftet.

Den har helt klart alderdommelige trekk.

Benken er 50 tommer lang , 13 tommer bred , setet er 2 tommer tykt.  sittehøyde er 19 tommer , ryggstøtten som kan vippes over alt etter hvilken side av benken man sitter på er 12 tommer høy opp fra setet.

IMG_8769

Jeg kontaktet fortidsminne foreningens representant på Inderøy og fikk låne benken til nærmere studie.  Jeg kunne skjelne 3 forskjellige treslag i benken, furu, gran og bjørk. Furu i føttene og henglsene, gran i sete og rygg, bjørk i pluggene for alt er festet med treplugger og kiler.

Alle delene er kløyvd material, så fremt det kan tolkes kløyvespor, det er litt vanskelig på de små delene. Det som er helt sikkert er at ingen deler er sagd på dimensjon det finnes ikke spor av sag annet en mulig kapping av lengde på tre plasser, flere plasser blant annet selve sittefjøla er kappet med øks.

Jeg kunne ikke finne noen spor av oppmerking på benken for alle tapphullene,  alt  håndverket er litt grovt i utykket, det er nesten bare hengslene som er  viet litt mer oppmerksomhet, selv om de har brukt profilpjål på hele benken og dratt langs kanten har styringen her vært litt for nær selve profilen da det egenlig skulle vært VUV profil er det i hovedsak nå bare en VU profil, siste Ven er bare en skrå fas på kanten av bordet, ,som av og til kommer inn og blir til den  siste V-en.

Føttene er tappet med en liten skrå inn i sitteplaten, de er kun tilpasset med øks tynnet ut fra baksiden  (innsiden)av foten.

Jeg ville prøve å lage en variant av benken, jeg har ikke liggende så mye kløyvd material så det ble sagd material som utgangspunktet, jeg kopierte alle delene på dimensjon, så nær som sitteplata, den ble litt tynnere. jeg valgte å legge litt fokus på overflater og innfestninger, jeg ville prøve å få det samme utrykket som i originalen. jeg brukte navar, pjål og profilpjål til kapping var det grindsag som ble brukt. Til hengslene brukte jeg en del treskjærerjern og tappjern. Benken er montert helt uten lim.

IMG_8781IMG_8784IMG_8786IMG_8787

 

Bildet med navaren i en kloss er et triks jeg bruker for å holde jevn skråvinkel siden føttene skulle monteres med litt vinkel , etter navaren gikk jeg på med kneppert og stemjern.

IMG_8795

IMG_8796IMG_8798IMG_8799

Høvelbenk fra Selbu 1844

IMG_4053
årstallet 1844 med bumerket

Det ble lagt ut to høvelbenker for salg på Finn.no, etter en kort dialog med Roald  kontaktet jeg selger og avtalte å møtes.

Gården disse to benkene kom fra ble satt opp 1840  Grøtem ,  evt Myrplassen  kan ha vært hovedgårdene denne soknet under.  På meg virket det som om det var en husmannsplass, det var ingen driftsbygninger der annet enn små vedskjul på tunet. Siste beboer ( Lars Grøtte) der har vært ungkar og samlet på det meste uten å kaste noe,så det var mye huskeråd i dette lille huset. Selger mente at benken måtte ha kommet til gården som medgift en gang da bumerket som er skjært inn under sammen med årstallet ikke tilhører denne gården, men en annen i Selbu. Veldig mye av huskerådet   har gårdens bumerke og ute var det laget stort  på ene langveggen mot veien så alle som passerte kunne se det.

Benken er i furu og bjørk, de tekniske målene er lengde 222cm( 217cm+5 cm framtangen), bredde 24cm-40cm ved baktangen, tykkelsen på furuplaten er 3″(7,5 cm). Framtangen er 4″ tykk. Det er 17 hull for benkhaken +1 i framtangen. Gjengetappen er i bjørk og er 2″ i diameter.

Denne benken har ikke føtter, den har vært festet i veggen ved baktangen og muligens stått på en løs bukk lengre frem, jeg finner  ikke noen spor etter føtter noen steder. Kort enden ved  baktangen på benken er den økset av , og mye av undersiden er bearbeidet med øks, relativt gtrovt bearbeidet, oversiden er høvlet, sidene er det en del vannkant.

haldhaken er påfallende liten   og passer kun i framtangen de andre hullene er   hugd litt større og det er en del store utrivninger på undersiden, dette er gjort sekundært.