Nåmtro

Nåmtro til Stall ifra Heimtveiten, Bykle, Setesdal. Nå Norsk Folkemuseum.

Stallen hadde opprinnelig nåmtro etter den var bygget i 1850. Det kan være at denne også er en gjenbrukt bygningsdel ettersom det er mye gjenbruk i bygningen. At den har ei  skavla/pjåla overflate som mye av det gjenbrukte tømmeret har, kan tyde på dette.

 Hva er så nåmtro?

Nåmtro er en blanding mellom veggstokk og taktro for å tette åpningen som ofte er mellom tro og raftstokk eller stavleie i et sperretak. Den får da et hakk for hver sperre bortover takflata. I stedet for nåmtro, kan sperrene være felt helt ned i raftstokk, det kan være en åpning, eller at det kan legges inn kubbinger mellom sperrene.

 Utklipp fra A.Berg Norske tømmerhus frå mellomalderen Bind1Utklipp fra Arne Berg, Norske tømmerhus frå mellomalderen. Bind 1.

Tilhogging av ny nåmtro:

IMG_7129Alle troborda får en treplugg ned i sperra under. Vi varierer å bore i øverkant og nedkant av trobordet. Vi borer med 1″ navar, og lager pluggene av furu som spikkes koniske og 8kanta. Emnene tas av tørr kjerneved furu, men ikke nære margen. Kapp fra veggtømmeret er fint å bruke til dette. Never ligger pakket og klart til legging. Foto.Henning Jensen

Skrevet av Magnus Wammen, Norsk Folkemuseum

 

Tett tak på Heimtveiten

19875145_10155150800575091_1213182674715824228_n
Fra venstre: Henning Jensen, Magnus Wammen, Terje Planke. Foto: Ukjent.

I de siste ukene har Magnus Wammen og undertegnede hatt fokus på å få tett tak, og avviklet riggen, på Heimtveiten. Dette innebar å få på plass sperrene, skjære/tælje og nagle fast tro, never og torv. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om «raftlåsnovet», og løsningen vi valgte på nevertekkingen.

Raftlåsnovet

Mellom raftstokker og røstmødrene på Heimtveiten er det brukt et spesielt nov, som vi ikke har vært borte i før. Utbredelsen av denne varianten er for meg ukjent, men på de restaureringsprosjektene jeg har arbeidet med til nå, har jeg ikke vært borte i denne varianten.

Novet er en kombinasjon av novene på resten av stallen, men med en svalehale, i tillegg er den gjort skrå i bunnen av novet, Svalehalen er ikke flat, som i en vanlig forbindelse, men skrår kraftig ut mot utvendig veggliv.

Oppsåta i raftstokken:

På innsiden av oppsåta er det hugget omtrent 2 tommer bredt, og på halv høyde. I tillegg var det hogget en kinning på innsiden. Fra oppsåtas innside er det så hugget både skrått utover, som en svalehale, ca 4 tommer i bunnen, ved vegglivet, og skrått nedover, slik at det blir et fall, det er ikke hogget kinning på utsiden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppsåta. Foto: Magnus Wammen NF

Underhogget i røstmora:

På originalstokken var det ikke hugget kinning på innsiden av raftlåsen.

2017-07-05 10.34.01
Innsiden av underhugget i røstmora på originalstokk. Foto: Henning Jensen NF
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Underhugget fra siden, stokken vendt rundt. Foto: Magnus Wammen NF.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Låsen sett rett over fra underside. Uttaket til høyre er for bjelkelag til loftslemmen. Foto Magnus Wammen NF.
DSC_0619
Røstmora på plass. Foto: Henning Jensen NF.

Teori:

I og med at mye av mye av enden på røstmora hogges vekk, gir denne typen nov ekstra mye ved i halsen på røstmora. Fallet på garpehogget er ganske parallelt med takfallet på røstene. I tillegg gir den svalehaleutformede halsen en veldig god sikring mot at raftstokken skal bli presset ut av kreftene fra sperrene ved høy taklast. Setesdal er et svært snørikt område, og kanskje er det utformet slik, for å gi ekstra god støtte ved takfoten, når taklasten blir stor.

Etter en gjennomgang i resten av Setesdalstunet, ser det ut til at 3 av 6 uthus i tunet, har denne raftlåsen. Er det noen som har vært borti dette novet? og eventuelt kjenner betegnelsen på dette? Raftlås? Raftsluk?

Nevertekking på Heimtveiten.

I uke 24 hadde vi tekkjardugnad på stallen, med tradisjonbærer Anders Dalseg som mentor. Han hadde med seg Eivind Dalseg og Knut Erik Paulsen fra Setesdal. Anders har åpnet, og satt i stand mange nevertak i Setesdal, og bidro med mye erfaringer og kunnskap om nevertradisjoner i Setesdal.

Vi la 6-7 lag never på taket og to lag torv på toppen, første lag med graset ned, og andre lag med graset opp. Hverken Magnus Wammen eller undertegnede har mye erfaring med legging av rene nevertak, og vi lærte veldig mye i løpet av disse dagene.

Mye av jobben var sortering av neveren, både på lengde og kvalitet. De lengste flakene sparte vi til å legge over mønet. Never til takskjegget, som skal krølle seg, sorterte vi ut den fineste kvaliteten. Anders ville ha gul, «læraktig» never til dette, uten kvist og «vekstfeil», og ikke for tynn. For å holde orden på lagene, sorterte vi neveren til takflatene på lengde, slik at rastene ble lagt med samme lengde. Vi hadde mye never på ca 50 cm, og da la vi med 3 tommers opptrekk for hvert lag, jevne raster i overkant, og 2 tommer sideveis overlapp, som vi vekslet på for hver rast. Dersom vi gikk over fra 50 cm til kortere never, la vi en rast uten opptrekk, for å sikre at vi fikk 6-7 lag hele veien. Kvaliteten på neveren varierte, vi hadde til rådighet never fra både Lierne og Setesdal. På takflatene passet vi på å bruke 2 dårlige flak som 1, og var det hull, kunne vi legge en ekstra under hullet, veldig dårlig never brukte vi opp, som et slitelag på toppen, mot torva.

IMG_7156
3 tommers opptrekk, 2 tommers sideveis omlegg. Til venstre Knut Erik Paulsen, til høyre Eivind Dalseg. Foto: Henning Jensen.

Under krokene la vi 3 lag, 1. lag med kvitsiden opp, ca 3 tommer på utsiden av taktroa, denne skulle være så tykk som mulig, deretter 2 lag over dette. Lag 2, ca 1 tomme utenfor lag 1, og lag tre 1 tomme utenfor lag 2.

IMG_7139
1 lag med kvitsida opp, både på raftet og langs med takskjegget, på røstet la vi den ca 1 tomme utenfor vindskia. Foto: Henning Jensen
IMG_7136
Løsning under torvholdskrok. Resten av lagene la vi over kroken. Foto Henning Jensen.
IMG_7133
Ca 1 tomme uttrekk for hvert lag. Foto Henning Jensen.

Vi la oss helt opp mot mønet, og valgte kortere never på de øverste rastene. Til slutt la vi 5 lag never over mønet, som var kortere og kortere for hvert lag, også her med 2 tommers omlegg, vekslet for hvert lag.

Øverst til venstre: Løsningen langs røstet, 1 lag med kvitsida opp, en tomme utenfor vindski, på tvers, de neste 6-7 lagene langs med taket med kvitsida ned. Foto: Henning Jensen

Øverst til høyre: Løsning over mønet. Foto: Henning Jensen

Nede: Neverkanten langs takskjegget. Foto: Henning Jensen

Stallen hadde yfsingestein på kantene, dette hadde vi ikke på lager da taket ble tekket, men vi får et lass fra Setesdal i høst. Da blir torva langs røstet erstattet med stein.

Husmose, veggmåsså og timbremose

bjornemose-og-furumose-litt-etasjemose
Bjørnemose (mørk) og furumose (lys), litt etasjemose nede til venstre

Om husmose i skrevne kilder

Våren 2016 hadde Magnus Wammen, Henning Østgaard Jensen og jeg besøk av Anders Dalseg fra Setesdal. Han var med som tradisjonsbærer og veileder for å formidle lafting etter setesdalstradisjon på Heimtveiten, en stall som er under gjenoppføring på Norsk Folkemuseum. En sak som dukket opp i løpet av ukene han var hos oss, var spørsmålet om husmose. Hva slags mose kalles husmose, for husmose er ikke navn på en spesiell art, det er mer for et kallenavn eller populærnavn å regne. Så hva har tradisjonelt vært brukt i Setesdal, og hva skulle vi bruke?

Anders Dalseg har sett mange gamle hus i Setesdal, har reparert utallige og har derfor god kjennskap til tradisjonen. Han kunne fortelle at torvmose er mye brukt, og han var godt kjent med forestillingen om at torvmosen, fordi den kan holde opptil 20 ganger sin egen vekt av vann, kan føre til råte i meddragene i laftahus. Men hva årsakene er, er jo ikke dokumentert, men meningene blant laftere er til dels temmelig sterke. Etasjemose er riktig, torvmose er feil. «Kanskje er etasjemose best, men det er jo hus som har stått med torvmose i meddraget i 400 år, og som er like fine», sa Anders. Vi klarte ikke å finne et entydig svar i mosediskusjonen, og endte opp med å bruke etasjemose, men nysgjerrigheten min var vekket.

Spørsmålet mitt ble da; hvordan kan jeg finne ut hvilke moser som tidligere ble brukt som husmose i laftehus?

etasje-og-furumose
Etasje- og furumose
  1. Gamle hus

Mose i medfar i gamle hus kan undersøkes og artsbestemmes. Det vil forutsette at huset ikke er flyttet i seinere tid, for eksempel til en annen plass på tunet eller til et museum, da vil gjerne ny mose har blitt lagt inn. For å få til dette måtte jeg A: enten være tilstede når et hus tas ned, repareres eller lignenede, eller jeg kunne leite i medfara på hus som er tatt ned og ligger lagret i påvente av gjenoppsetting. Noen museer har en del hus «på lager». Videre måtte mosefunnet må være mulig å artsbestemme. Dette kan jeg ikke nok om, jeg vil antakelig trenge et samarbeid med en botaniker som er god på moser. Til sist bør det være et visst antall hus jeg kunne bestemme mose i og de bør være spredd over det området jeg ville undersøke, i mitt tilfelle så mye av Norge som mulig.

  1. Snakke med erfarne

Det å snakke med og intervjue folk som har jobbet mye med gamle hus kunne være en mulighet. Men feilkildene er flere; hvor gode er/var informantene til å artsbestemme og hvor godt husker de. Så vidt jeg vet har ingen jobbet systematisk med dette og nedtegnet resultatene.

  1. Det nedskrevne

Det finnes noe nedskrevet om husmose og hvilke arter som er brukt. Problemene her kan være: A: At de som har bestemt den aktuelle mosearten ikke har hatt så god greie på det. B: At den som har referert eller skrevet det ned har mistolket informasjonen.

Undersøkelser og artsbestemmelse av moser fra gamle hus ville kreve store ressurser, noe jeg ikke har mulighet for nå. Men det ville vært veldig interessant. Også det å snakke med og intervjue erfarne restaureringsfolk ville være tidkrevende. Så min tilnærming er gjennom litteraturen. Først og fremst gjennom bøker som er tilgjengelig via nasjonalbibliotekets nettside, «nb.no». Men også andre nedtegninger som seddelarkivet under Norsk ordbok og spørrelistene til Norsk Etnologisk Granskning har jeg brukt. Og til slutt nettpublisert stoff om mose og mosebruk.

Jeg har lært at etasjemose (Hylocomium splendens) er den «riktige» husmosen å bruke, og at det er den mosen som har vært mest brukt i størstedelen av landet. Men så var det dette snakket om at Setesdal var ett av unntakene, der skulle de ha en tradisjon for å bruke torvmose, også kalt myrmose noen steder (Sphagnum). Nå er ikke torvmose èn bestemt mose, det finnes om lag 50 forskjellige torvmoser i Norge, alle har da Sphagnum som latinsk slektsnavn, så hvilken eller hvilke av torvmosene som skal ha blitt brukt til laft, har jeg ikke hørt noe om. Hvordan skulle jeg gripe an og begripe dette? Det kunne synes som både navn, betegnelser og bruken av dem på ulike steder og kanskje til ulike tider har hatt uoversiktlige variasjoner.

ny-etsjemose-pa-hallingby-2015
Etasjemose og furumose
Utfordringer med mosenavn

De første beretninger om registrering av moser i Norge er fra slutten av 1600-tallet, og den første som gikk mer metodisk til verks var Ernst Johan Gunnerus som beskrev mange mosearter i 1766. Men med enkle hjelpemidler, og med et hav av moser å bestemme, er det ikke så merkelig at kategoriseringen var utfordrende og at systematiseringen ikke ble så endelig man kunne ønske. Etter hvert som flere dykket ned i fagområdet på 18- og 1900-tallet endret moser latinske navn, nye slektsnavn erstattet gamle, moser byttet familie, og det kunne være forskjellige lokale norske navn som ble brukt om samme moseart, og samme navn har vært brukt om mange arter. Den norske navnsettinga vi kjenner og bruker i dag stammer for det meste fra 1945 da botanikeren Per Størmer ga ut boka «Moser fra skog og myr». Dette var på en tid da lafting var på vei ut de fleste steder i landet, nye isolasjonsmaterialer hadde også kommet i handelen, så betegnelser som viser til laft var kanskje ikke så viktige lenger.

fjaermose-i-midten-etasjemose-rundt
Etasje- og fjærmose

Her er et par eksempler som viser utfordingen med moser som byttet latinske navn:

Någjeldende navn:                       Tidligere navn:

Pleurozium schreberi                   Hylocomium parietinum

Rhytidiadelphus squarrosus       Hylocomium squarrosum,  Hypnum loreum

fjaermose-001
Fjærmose, ikke nevnt som husmose, men vokser blant de andre, og kommer derfor ofte med.
Hva er husmose egentlig?

Først, går det an å få en oversikt over hvilke moser som har blitt kalt husmose?

Den gjeldende kategorisering av moser i dag gir oss en hel familie med husmoser nemlig Husmosefamilien (Hylocomiaceae). Den er videre delt i 5 slekter; Kystmoseslekta (Loeskobryum), Etasjemoseslekta (Hylocomium), Kransmoseslekta (Rhytidiadelphus), Furumoseslekta (Pleurozium), Husmoseslekta (Hylocomiastrum)

Det gir oss følgende oversikt over familien med slekter og arter:

Husmosefamilien
Kystmose-slekta Etasjemose-slekta Kransmose-slekta Furumose-slekta Husmose-

slekta

Kystmose Etasjemose Stor-kransmose Eng-kransmose Kyst-kransmose Fjær-kransmose Furumose Skygge-husmose Seter-husmose

Men dette betyr ikke nødvendigvis at alle har vært brukt som husmoser, denne kategoriseringen er vitenskapelig og basert på plantenes oppbygning. Og de som skulle ha mose for å få tett hus var kanskje ikke så opptatt av det, de var antakelig mest opptatt av egenskapene og synlige kjennetegn.

etasjemose-kopi
Etasjemose og litt gress

I boka «Sjekkliste over norske mosar» utgitt av Norsk institutt for naturforskning i 1995 er det beskrevet en del populærnavn på norske moser. Den bygger hovedsakelig på Ove Arbo Høegs bok «Planter og tradisjon; floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973». Her finner vi en rekke navn på moser som knytter dem til husbygging, flere av dem kjenner vi igjen fra moderne kategorisering, men ikke alle:

Latinsk navn, norsk navn: Norske populærnavn som tyder på bruk i hus i fet type eller kursiv:
  • Hylocomium splendens, etasjemose: Breskemåsa, enermåse, bumose, husmose, veggmose, skaumåsse, bergmåså. (fra Høeg 1974), væggetroll-mosse, væggelus-mosse (Gunnerus 1776)
  • Rhytidiadelphus squarrosus, engkransmose: Engjamose, husmose. (fra Høeg 1974)(Ivar Aasen 1860).
  • Sphagnum spp (spp betyr flere arter), torvmose, flere arter: Byggjemåse, bygningsmose, hestemose, husmose, høgmose, kussumåsså, kvitmåså, myrmose, pompmøsa, raumåså, rosemose, skuremose, sopemose, sprengjemåse, symåså, timbremose, tømmermannsmose, vassmose (alle fra Høeg 1974), veggjamose (Ivar Aasen 1862)
  • Pleurozium schreberi, furumose: Husmose. (Nordhagen 1943) husmåsså, veggmåsså (Fonstad 2000), timmer-mosse, vægge-mosse (Gunnerus 1776)
  • Hylocomiastrum pyrenaicum, seterhusmose: –
  • Hylocomiastrum umbratum, skyggehusmose: –
  • Loeskobryum breviostre, kystmose: kysthusmose (Tommy Prestø 1995)
  • Polytrichum commune, vanlig bjørnemose: fompmøse, gaukemåse, hestemose, rævemose, røvippmåså, skjeremose, sopemåsså, staurmose, svartmåssi, trælemose, veggelusmøse, vetmøsa, øyrimåsså, aurimåsså (Høeg 1974)
etasjemose-og-henning
Henning Jensen legger husmose på Heimtveiten
Moser som ikke har navn som knytter til husbruk, men som har beretninger:
  • Warnstorfia fluitans, vassnøkkemose: simåså (Høeg 1974)

Jeg vil så vise eksempler på utsagn om bruk av mose til laft:

  1. Om torvmoser:
torvmose
Grantorvmose

«Veggene var laftverk av grovt og jamt tømmer, godt ihopfelt med breie og jamne måfar. Til tellingsfyll bruktes tørka myrmose (husmåsså)». Kvikne : ei bygdebok. B1 Bygdesoga Oslo 1952)

«Husmøse; møse som var tenleg til å tette hus med, det var særleg slag møse som veks på myrer» (Seddelarkivet Hol 1965)

«Husmøse; huslav, dyttemøse, spregjemøse. Dytte mose mylla omfarå» (seddelarkivet Norddal)

«So leita dei seg husmose i myrane og la millom umfari» (seddelarkivet Haldor O. Opedal)

«Husmøse (den gulbrune, lange mosen som veks i myrar) som vart nytta til å leggje mellom omkvarva ved hustømring» (seddelarkivet Hemsedal)

«Husmosen brukar me til myskje husi med. I brennetorv er der helst husmose» (seddelarkivet, Birgit Rike, Valle, Setisdal)

«Husmose utt. måse, kvitmåse bruka til tetting i tømre» (setelarkivet, Anna Nesland, Drangedal)

«Sphagnum palustre: Huus-Moes, Myr-Moes, Bikkie-Moes, bruges til at lægge mellem Stokke i Bygninger og i Skoene for Fode-Sveed» (seddelarkivet, Hans Jacob Wille, Seljord 1786)

  1. Om etasjemose, furumose og engkransmose:
etasjemose-og-furumose-kopi
Etasje- og furumose

Ove Arbo Høeg refererer også til mange utsagn om at skaumåsa, breskemåsa, og Hypnum, ikke Sphagnum blir foretrukket til tømmerhus. Enkelte tømrere synes også at etasjemose er bra, men engkransmose er enda bedre. (fra Røros og Oppdal, Høeg 1974)

«Alminnelig skaumåsse, husmåsse, ble brukt til tetting i laftehus, dessuten under stubbeloftsleira». (fra Enebakk, Høeg 1974)

«Husmose vert bruka mellom stokkar i hus. Er ikkje kvitmose» (fra Ullensvang, Høeg 1974)

«Husmøse; Hypnum» (seddelarkivet, G.Kirkevoll, V.Slidre, Valdres)

  1. Om husmose (kan være moser i Husmosefamilien eller torvmose):

«Husmose m husmåsså; fleire slag mose for eksempel. Etasjemose Hylocomium splendens, furumose Plaurozium schreberi, og torvmosar Sphagnum sp. Bruka til tetting mellom tømmerstokkane i hus». (seddelarkivet Ingeborg Donali, Oppdal)

«Husmøse ble holdt for å være best til å dytte mellom stokkene i hustømring. Den snarere auka enn minka vekk når den tørker. Men man meinte det fulgte vegglus med den inn i huset. Man kokte derfor husmøsen før man brukte den». (fra Uvdal, Høeg 1974)

«Husmåse som dei myser millom vegger i timbra hus» (fra Seljord, Høeg 1974)

«Husmose brukt i måfara i tømmerhus» (fra Aure, Høeg 1974)

  1. Om andre usikre mosearter:

«Til dytting var simåsån den beste» (Aurom, Magne: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942) Min kommentar: Dette kan også være symåså = Sphagnum spp, siden odølingene ikke har y i talespråket.

«Veggmåsæ har vært brukt som dyttemateriale i tømmerveggene og til å legge rundt skjøtene i drensgrøfter på samme vis som hvitmåsæ og rosentorv». (fra Ytre Sandsvær, Høeg 1974)

  1. Om bjørnemose:

«Til dytting mellom stokkane i veggfaret brukte dei husmose (husmøse),. Det var truleg bjørnemose (bjødnamøse) dei nyta.» (Valdres bygdebok 5.2, 1965)

Som vi ser av eksemplene er noen entydige i hva slags mose de bruker, mens andre bruker navn som kan bety både torvmoser og moser i Husmosefamilien. Arbo skriver: I store strøk har Sphagnum vært brukt til å tette mellom stokkene og rundt vindu- og dørkarmer i hus. På Østlandet finner man det relativt spredt, mens folk sør- og vestpå har ment at den var det ubetinget beste til dette bruk; andre steder har skogsmosen vært foretrukket. Til dels mente man at Sphagnum hadde noen spesielle fordeler: «Den tørker riktignok sammen og det blir ikke stort igjen av den, men man meiner det kommer ikke vegglus i hus som er dytta med myrmose. Dette er enda en vanlig meining i bygden» (Uvdal 1941).

etasjemose-og-torvmose
Etasje- og grantorvmose

Videre skriver Arbo om populærnavn på torvmose som knytter den til husbygging. Den kalles «husmose» i Ho, Nore, Kviteseid, Rauland, Dypvåg, Jondal, Kvam, Kinsarvik, Røldal, Strandebarm og Stordal. Den kalles «tømmermannsmose» i Askim, Onsøy, Torsnes, Trøgstad, Andebu, Brunlanes, Stokke, Tjølling, Åsgårdstrand, Kviteseid og Ø. Moland. Videre «byggjemåse» i Lund, «bygningsmose» i Bakke og «timbremose» i Volda.

Avslutningsvis vil jeg sitere botanikeren Per Størmer som skrev i 1945: «Nesten over alt i skog og hei vokser det som folk kaller husmose. Det består i virkeligheten av flere arter…» Det er i hvert fall ingen overdrivelse, når det i materialet her kan vises til 6 ulike arter som kalles eller har blitt kalt husmose. I tillegg hele slekta torvmose som består av 48 norske arter. Da ender vi opp med 54 forskjellige moser.

Når det gjelder bruken av torvmoser til hustetting får vi ut fra eksemplene til Arbo Høeg en god spredning utover store deler av Sør-Norge og Midt-Norge, og stedene han refererer til er i disse fylkene: Trøndelag, Buskerud, Telemark, Agder, Hordaland, Østfold, Vestfold og Møre og Romsdal.

etasjemose-og-furumose-fra-1799-hallingby-buskerud
215 år gammel etasje- og furumose på «Gamlestua» Hallingby

Som en kan se av denne gjennomgangen er det mulighet for at mange mosearter har vært brukt som husmose. Det er mye som tyder på at etasjemose og furumose ikke var så enerådende til husisolering som vi kan få inntrykk av i dag. Mye tyder på at torvmose var vesentlig mer vanlig i et større område enn det som formidles i bygningsvernmiljøet. Men mye er ennå ugjort når det gjelder å beskrive tidligere tiders mosebruk, en mindre undersøkelse av det som er skrevet gir begrenset kunnskap. Kunne det være skille mellom mosebruk i uthus og innhus, det er stor forskjell på fuktbelastning i et fjøs, et gjesteloft og en bolig.

Derfor kan videre studier av litteratur, intervjuer med erfarne bygningsvernere og innsamling av nytt mosemateriale fra gamle hus være av stor betydning for å bringe klarhet i hva som har vært tradisjonell bruk av husmose på ulike steder i vårt langstrakte land.

Litteratur/kilder:

Ivar Aasen: Norske plantenavne. Oslo 1860. (nb.no)

Sjekkliste over norske mosar; vitskapleg og norsknamneverk. NINA. Trondheim 1995. (nb.no)

Polarflokken; Norske navn på moser: spesialhefte = Common names of Norwegian bryophytes. Trømsø nr 1.1984

Norwegian names for mosses – Norske mosenavn. http://nhm2.uio.no/botanisk/mose/nor-lat.htm

Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo 1974 (nb.no)

Einar Engen: Mose som byggemateriale. Bygningstradisjoner i grensetrakter 2007

Tore Fonstad: Dyr og planter i fjellet. Oslo 2000. (nb.no)

Magne Aurom: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942 (nb.no)

Setelarkivet til Norsk ordbok

Valdre bygdebok 5.2, Valdres bygdebokforlag 1965 (nb.no)

Kvikne, ei bygdebok B 1, Oslo 1952 (nb.no)

Tomas Hallingbäck: Mossor, en fältguide. Stenungsund 2016

Takk til informanter og samtalepartnere i mosespørsmål jeg hadde: Anders Dalseg, Arnt Magne Haugen, Terje Planke, Jon B. Godal, Roald Renmælmo, Kristian Hassel

Ei enkel mellomaldernov? Forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for ei 1000 år gammal nov frå Nidaros

Våren 2016 vart Jon Godal, Harald Høgseth og eg invitert ein tur til Vitenskapsmuseet i Trondheim av Karin Rosberg, ein svensk arkitekt som forskar på vikingtidas byggeskikk i Mälardalen. Vi var der av di Karin Rosberg ønskte hjelp til å synfare nokre utvalde stokkar frå den eldste byoppkomsten i Trondheim, i hovudsak 1000-talet, og fleire å diskutere med når ho skulle sjå på desse bygningsrestane frå tidleg mellomalder.

Karin hadde valt ut nokre av dei stokkane som vart tekne vare på og konservert etter gravingar i mellomalderens kulturlag i Trondheim på 1970-talet. Eg tenkte at i tillegg til å kunne diskutere problemstillingane Karin ynskte å ta opp, var dette og ein fin anledning for å kunne sjå litt nærare på noko av det eldste vi har bevart av tømra nover her til lands.

Eg skulle skrive blogginnlegg om dette rett etterpå, men det blei ikkje gjort. Så no har eg nytta høvet og endeleg fått gjort ferdig ei lita utgreiing om noko av det vi såg på, og mitt forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for novene vi har bevart frå Nidaros eldste bygningshistorie.

Om nova og bakgrunnen for å velje denne.

Under arkeologiske utgravingar i Trondheim på 1970 talet ble det funne mange til dels godt bevarte bygningsdelar i tre. Dei eldste er heilt frå tida då byen vaks fram mot slutten av 900-talet, og det er grave fram mengder av treverk frå heile mellomalderen. For det meste dreier det seg om dei nedste delane av bygningar eller andre konstruksjonar, som syllstokkar, golvåsar, golvbord, kavlebruer, fundamentstabbar, gjerdepålar, bryggepålar og liknande. Nokre av desse er veggstokkar med bevarte detaljar som kan seie noko om korleis ein tømra husa på Nidarneset for 1000 år sidan. Mykje av materialet blei ikkje teke vare på, av omsyn til lagringsplass og kostnader ved konservering, så det er berre eit utval som vi i dag kan studere nærare.

Frå det materialet Karin såg på, har eg valt ut ei nov som eg har prøvd meg på å rekonstruere. Det er ei underhalsnov, som har lange halsingar som går til enden av stokken (fig. 1). Nova blir kalla rännknut på svensk, og er vanleg i bygg frå mellomalder blant anna i Dälarna (fig. 4 og 5) Nova er og i slekt med findalsnova, som kanskje kan seies å vere ein avansert vidareutvikling av denne enkle underhalsnova.

Gjennom arbeidet med å tømre gjesteloftet på Mellomaldergarden Stiklastadir ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, har eg fått auka interesse for dei eldste novformane vi kjenner her i landet, og eg tenkte det kunne vere interessant å forsøke å rekonstruere ei av desse og berre nytte verkty som var tilgjengelege for tømraren i mellomalderen.

figur1
Figur 1: Teikning av stokk, frå utgraving på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1975. Her er lite detaljar, men vi ser at det dreier seg om ei underhalsnov, med lang halsing som går heilt ut til stokkenden. Stokken er frå åra 1050-1100.

Truleg er denne underhalsnova i ulike variantar ein svær gammal form. Arne Berg viser til at liknande novhogg er funnen frå 300 f.Kr i et gravkammer i Altaifjella i Vest-Sibir.

Ein annan stokk vi såg på hadde ein kortare halsing som ikkje gjekk ut til stokkenden (fig. 2). Det er nok lite som skil framgangsmåten på desse to ulike novene. Eg har valt å tømre den med lange halsingar ut til stokkenden.

Begge stokkane er i små dimensjonar, berre ikring 12 og 16 cm i tverrmål. Eg veit ikkje om desse små dimensjonane er representative for ein større del av materialet frå mellomalderens Nidaros. Men vi kjenner at det ofte er nytta nokså granne stokkar òg i dei bygga, for det meste loft, som enno står att frå mellomalderen i andre strok av landet. Men desse er tømra i furu, medan gran ofte vert nytta i Nidaros. I følgje Høgseth var oppimot 80 % av veggtømmeret i høgmellomalderen gran.

figur2
Figur 2: Underhalsnov med halsing som ikkje går heilt ut til enden. Stokken har vore bruka opp att fleire gonger. Den har to nummereringar, 5 og 6, og har truleg til slut enda opp som golvås. Da har den fått flathoggen overside og hol for etter det som kan ha vore pluggar for å festa golvborda. Stokken er funnen under graving i Kjøpmannsgata i Trondheim i 1971, i lag som dateras til 1150-1250. Den ble funnen under golvet i det som truleg var restane etter ei årestue.
figur3
Figur 3: Stokk T82-5, same som på skissa over frå 1971. Vi kan sjå halsingen og overhogget. øksespora er enno tydelege både i sidene og botnen i hogget. Det var ikkje lett å sjå sikre spor etter lengda på eggen på øksa som er nytta, men det ser ut til å kunne vere ei øks med ein egglengde på ikring 6-9cm.
img_0714
Figur 4: Rännknut i härbre, datert 1285, i Älvdalen Sverige.
ra%cc%88nnknut-i-ra%cc%88ttvik-dalarna
Figur 5: Rännknut i ei løe, truleg 1200-tal, i Rättvik Sverige

Arbeidsbeskrivelse:

Eg valde å tømre prøvenova i gran. Originalen er eg usikker på om er i gran eller furu, det er muleg at det er gran. Som nemnt er det funnen rett mykje gran som veggtømmer i Trondheims mellomalderhus. Det er heller ikkje viktig i denne samanheng for mitt forsøk, om eg tømrar i gran eller furu.

Mitt korte ”teoretiske utgangspunkt” er at eg trur tømrarane i mellomalderen ikkje merka opp rett mykje under prosessen, men at det meste gjekk på augemål, erfaring, og nokre få hjelpemidlar (som loddefjøl og passar eller skrape). Eg har ikkje så rett gale augemål, men det kanskje viktigaste, erfaringa, er det så som så med. Så utgangspunktet er vel ikkje heilt optimalt.

Eg valte meg ut først ut fire korte stokkar som var ikring 20-25 cm i tverrmål. Altså noko større enn dei originale. Eg byrja med å barke og pjåle stokkane. Eg valde å pjåle dei, sjølv om eg ikkje kunne sjå sikre spor etter kva verkty dei var barka og sletta med. Deretter flathogde eg undersida på to stokkar, mest for at dei skulle ligge betre.

Desse stokkane blei lagt ut til syll på kortveggane, og så blei ein lagt ut på tvers over, klar til felling ned i desse (fig. 6).

Sidan dette er første omfar, må eg byrja med å bestemme kor eg vil plassere stokken i høve til stokkenden på den under. Eg valde å legge den slik at novhovudet blir stikkande ei handsbreidd utafor veggen. Eg merker meg så kor midten av stokken eg skal felle ned treff den under, og hogger overhogg som er ein del smalare enn stokkbreidda på den eg skal felle ned.  Her kan ein bruke augemål, eller passar som ein sjekkar breidda på stokken med for å sikre at ein ikkje høgg for bredt overhogg.

figur4
Figur 6:To stokkar er lagt ut til kortveggar, og ein stokk er lagt klar til å byrje hogging.
figur5
Figur 7: Med skogsøksa hogger eg ut eit overhogg som er noko smalare enn tverrmål på stokken som skal nedi. Her blir det stødig å legge stokken for hogging av halsing.

Så bestemmer eg kva som er rette vegen for stokken som skal felles ned. Eg legg rygg og kuv opp, og merker så opp med loddefjøl i begge endar (fig. 8) Deretter høgg ein halsingane som vist på figur 9.

figur6
Figur 8: Ein avgjer kva som er opp på stokken (kuv opp), legg den rett og rissar ein loddstrek i kvar ende ved bruk av loddfjøl.
figur7
Figur 9: Etter at ein har merkt loddet i stokken, snur ein den opp ned og høgg halsingane. Dei høgg ein ned mot halve stokkbreidda. På undersida (opp her) høgg ein slik at det blir att passeleg breidd, omtrent det ein ser for seg skal vere breidda på måddåfaret.

Både halsingar og overhogg prøver eg på sjå for meg skal bli i om lag same vinkel, slik at dei skal falle nokså godt i hop når ein legg nedi for vidare oppmerking (fig. 8).

figur8
Figur 10: Om ein prøver å hogge vinkel og djupn i halsingar og overhogg like, kan ein vere heldig og dei legg seg fint på plass på for første oppmerking. Enno er det ikkje merkt opp noko anna enn loddline og midten av der ein vil ha overhogget, og elles hogge på augemål.

Eg bruker passar for å merke opp for den vidare hogginga. Eg vil no ha stokken ned hele høgda av halsingen, det vil då seie ikring halve stokkhøgda. Eg tar da høgda med passaren, og bruker denne høgda når eg riper ned halsingen til overhogget (fig. 11-13).

figur9
Figur 11: På første omfar skal eg felle stokken om lag ned til midt på. Her tar eg høgda med passaren. Eg bruker så den til å medra stokken ned i overhogget.
figur10
Figur 12: Her ser vi ripmerket etter at passaren er brukt til å ripe ned frå halsingen på stokken over.
figur11
Figur 13: Så høgg ein etter ripmerket, og håpar ein har klart å bruke passaren stødig og i lodd. No er stokken kome ned dit den skal.

Framgangsmåten når ein går vidare til neste omfar blir temmeleg lik som den over. Men det blir ein operasjon ekstra med nedhogging, da det her blir for mykje å felle den klar til medraging på første hogging. I tillegg skal stokken no médras mot stokken under. Her er framgangsmåte kort skissert for neste omfar:

  1. Som eg har vist over høgg eg først eit overhogg noko mindre enn breidda på stokken som skal nedi.
  2. Stokken som skal felles ned legges slik ein vil ha han i overhogget, den loddes, merkes og leggas opp ned for hogging av halsingar.
  3. Stokken snus, leggas ned i overhogget og ein tar så høgda ned mot stokken under ved nova, og bruker denne som mål når ein no ripar med passaren. Så høgg ein inn til ripa, og stokken skal i teorien falle ned og vere klar til medraging. Kan hende må ein justere og ta litt både i overhogg og mellom stokkane for å få den låg nok til medraging (maks 15-20mm).
  4. Stokken médras med same mål på medrag og passer. Eg brukte eit gamalt medrag eg hadde tilgjengeleg i medraginga mellom stokkane, og passaren til medraging i nova.
  5. Stokken løftast ut att og ein hogger ut etter ripene i måddåfaret og overhogget. Her må ein merke seg at det ikkje må stå att meire enn opp til medragsstreken under halsen på stokken, og at ein høgg overhogget ned til nakken/måsåleggen på stokken under.
  6. Stokken leggas på plass, og passar forhåpentligvis.

Det er heile tida viktig at ein sjekkar at stokken ligg der den skal, både i lodd og at ikkje dei forskyver seg sidevegs. Det lite som låsar i lengda i denne nova, så den kan lett renne av garde. Kanskje ikkje utan grunn at den heiter rännknut på svensk?

figur12
Figur 14: Fyrste stokken i 2. omfaret er på plass.

Til å tømre denne nova ha eg nytta desse verktya:

  • kopi av ei lett lita mellomalderøks frå Lierne, Nord-Trøndelag, smidd av Mattias Helje
  • norsk skogsøks, mellomaldertype, smidd av Bertil Pärmsten
  • kopi av øks frå ca 1300, funnen i Lödöse, Sverige, smidd av Bertil Pärmsten
  • passar (frå nyare tid, truleg seint 1800-tal)
  • medrag
  • loddfjøl
  • kniv

Eg kunne godt ha klart meg med berre ei øks, helst ein noko tyngre og litt smalare utgåve av øksa frå Lierne. Og ei skrape hadde nok nytta like godt som passar til å medra novene. Ein god skrap kunne kanskje vore nytta både i nova og mellom stokkane?

I tillegg nytta eg ein bandkniv for å barke tømmeret, og ein pjål frå Jon Dahlmo for å slette tømmeret. Og ei Husqvarna motorsag for kapping…

Erfaringar:

Med litt meir erfaring med denne nova trur eg det skal gå nokså greitt å tømre med den, utan anna verkty enn dei nemnte. Eg vil sjå på forbetringar i val av passar, helst vil eg få smidd meg ein god skrap som eg vil teste ut både i nova og mellom stokkane.

Ei erfaring eg gjorde når eg tok til med 2. omfaret var at eg ikkje var nøye nok med val av stokkar her. Det var for stor skilnad på tverrmålet på den eg skulle felle ned i og den som skulle fellast ned. Det gjer at ein får problem med at overstokken fell for langt ned i stokken under, og problemet forplantar seg vidare. Jamt tømmer og små dimensjonar er ein fordel. Elles meiner eg prosedyren eg såg for meg og no har testa ut så smått ser ut til å kunne fungere.

Nova ser svært enkel ut, om den ikkje er direkte krevjande, så krev ho likevel god planlegging, at ein ser eit godt stykke framfor seg, og helst godt, jamt tømmer, for at dette skal gå greitt og bli bra.

figur13
Figur 15: Nova opna så ein ser inni.

«Røsslinova», tankar og erfaringar i etterkant

image-46769

I bloggposten Mogleg arbeidsprosess – “Røsslinova” gjorde eg eit forsøk på å forklare i tekstform korleis me tenkte oss arbeidet med nova. Det var ei vanskeleg øving. Nå vil eg skrive noko om tankane og erfaringane våre, og komplettera førre bloggpost med bilete og film frå den verkelege prosessen.  

Det er eit svært tidkrevjande arbeid å lafte denne typen nov på tradisjonelt vis. Det er mykje på grunn av at stokkane ikkje kan tillagast med magen på innsida før me veit kvar stokken skal vera. Stokkane i motståande vegg (i same omfaret) ligg med rota same vegen og i tillegg til at dei har varierande kryl eller krok på seg, fører dette til at ein eventuell feil stokk ikkje kan nyttast i same veggen att før etter to omfar høgare opp. Det skal og nemnast at halvparten av tømmeret er hogge, kvista, kappa og barka i skogen med øks, svans, tomanns tømmersag og barkespa ilag med informantar/tradisjonsberarar. Den eine dagen ilag med eine informanten vart noko av tømmeret drege fram til bilveg med hest. Alt arbeid i laftehallen er utført med tradisjonelt verktøy der noko er laga av oss sjølve og anna er gammalt brukande verktøy. Har og tinga kopiar av lokale øksar (frå Li i Suldal) som truleg er frå tidleg 1800 talet, slik som Røsslistova me har som førebilete. Det var og ei tidkrevjande øving å kome fram til ein framgangsmåte som kan ha vore nytta på originalen. Eg trur me er på god veg til å forstå, men me har fortsatt nokre spørsmål me ikkje har fått svar på.

Me starta arbeidet i laftehallen med å øksa til 4″ plank frå rundstokk på førehand. Undervegs i laftinga har det vore viktig å halde ei viss oversikt over krylen på den halvferdige lafteplanken i materialhaugen. På denne måten har me hatt ei viss formeining om kva stokk som vert den neste over, og kunne snorslå rygglinja med til dømes 1″ eller 1/2″ kryl. Det varierte og om toppunktet på krylen var på midten eller nerare ein av endane. Som det kjem fram av skissa til korleis me laga mageforma i førre post, er det kunn innvendig me snorslår rygglinja, utvendig er det vannkanta. Underkanten av stokkane øksa me flat med same krylen som på underliggande stokk. Me erfarte raskt at når me skulle snorslå for mageforma, var det naudsynt å trekke mageforma omlag 1/4″ lenger inn i underkant av stokken enn på oversida. Slik kunne  mèet førast langs fløykanten på ryggen av underliggaren og risse  på den sletthøvla magen på overliggaren. Dette gav ein liten og synleg fløykant nerast på same måten me fant i originalbygget.

Når me kjem til sjølve novinga, høgg me ut overhogget utan å ta omsyn til stokken som skal laftast nedpå etterpå. I filmsnuttane «merking av overhogget» og «hogging av overhogget» går eg gjennom heile tillaginga av overhogget. Me har laga oss ei «ku» med alle måla som er naudsynte i overhogget. Og det er utvendig vegg som er referanseflata til ei kvar tid. Det er ,beklageleg vis, ikkje så god lyd på filmane.

Under følgjer nokre bilete for å synleggjere noko av prosessen med overhogget, som tilleggsinformasjon til filmsnuttane.

image-46620
Biletet syner noko av oppmerkinga i overhogget. Linjene i den høgre kinningen er  streka opp som illustrasjon. Det er ikkje naudsynt å streke dei opp før ein høgg. Legg og merke til streken som indikerar starten for venstre kinning. Alle måla er merka opp ved hjelp av ei «ku».
image-46607
Ferdighogge overhogg sett frå utsida. Prøver å gjera det til ein vane å fjerne mest mogleg av dei trukkne linjene mellom merka mens eg høgg. Etter kvart som ein vert meir røynd og stø på handa, høgg ein utan å trekka opp linjene.

 

 

 

image-46600
Overhogget sett frå innsida. Legg merke til at det ikkje er hogge noko for den skjulte kinningen til venstre.

Når me så legg opp den neste stokken for fyrste merking, har denne omlag den same forma langsetter undersida som stokken under har langs ryggen. Me har laga oss ei lang «sladra» (loddstokk) på 2,5 alen (omlag 157 cm) til å lodde opp stokken i forhold til dei nederste stokkane i veggen. Denne lange sladra sikra oss at ikkje veggen kragar utover, slik som me oppdaga var tillfellet då me nytta ei kort sladra på 1 alen (omlag 63 cm). Det vart lett til at stokkane vart pressa ut opp mot 2 mm i kvart omfar. Erfaringa vår er at når ein bruker slike sladrer (både korte og lange) er det viktig at snora får henge fritt mellom fjøla og bøylen. Ellers er det lett å få ein feilmargin ved at snora heng seg opp. Ein annan faktor til utpressinga er at den skjulte kinningen, på innsida, er svært trang og det er lett å få ein liten rotasjon av stokken utover i øvre kant. Dette vart forsøkt å motvirke, med hell, ved hjelp av jekkestropper (av knall oransje type som ikkje tek seg godt ut på bilete…). Stroppene måtte snuast slik at dei drog stokken innover i overkant. Me har ved fleire høve udra oss over korleis dette vart løyst tidleg på 1800 talet? Korleis har dei laga så tette nover, med trykkmerker etter samanpressing av ved, utan at den skjulte kinningen skapar problemar i form av vidring?

Eg har og laga eit par filmsnuttar som viser  «merking av underhogget» og «hogging av underhogget» for å vise arbeidsgangen. Dei to fyrste nedfellingane er med og hogginga av desse, men ikkje mèdraginga. Til orientering nyttar me eit justerbart mè. Då kan me justera opniga på dette slik at me kjem innafor fløykanten på understokken. Sua øksa me til eit litt ope V-spor.

Under følger nokre bileter som illustrerar delar av merkeprosessen av underhogget.

image-46748
Eg har funne det høveleg å la passaropninga vera omlag eit par cm mindre enn total fallhøgd (på augemål). Det er verdt å merke seg at dess større opningen på passaren er, dess meir unøyaktig vert merkinga. Difor har eg ved nokre høve nytta halve falhøgda som passarmål, der avstanden var svært stor.
image-46728
Under merkinga er det viktig å passe på at passarspissane er i lodd over kvarandre til ei kvar tid, begge vegar, sett ovanfrå. Det er til hjelp å plassere auga i loddplanet, og sikte nedover på spissane. Me fant det og teneleg med ein passar med noko lengre bein. Då var det lettare å halde loddplanet den vegen ein ikkje ser så godt ovanfrå, spesielt når spissane var innunder magen på overliggaren.

Beitskiene i døra er forsøkt laga på same måten som me tolkar oss til i Røsslistova. Der er nokre korte forklarande bildetekstar som kjem fram om ein klikkar på bileta.

Det som kanskje er litt spesielt med dennne nova er at me høgg den skjulte kinningen på innsida av overhogget etter fyrste merking av underhogget (den observante oppdaga at denne delen av prosessen mangla i filmen). Og må takast av meir og meir for kvar merking, heilt til og med meddraginga. Dei andre tre kinningane i overhogget er uberørte etter fyrste hogging. På det beste nøygde me oss med ei tre trinns nedfelling, inkl. mèdraginga. Men det vart oftast tillegsjusteringar innimellom.

 

Alle foto: Ryfylkemuseet

Sinknov med tapp, i tradisjon etter Arne Pedersen, Aursfjordgård

Tømring av smie med sinknov med Arne Pedersen som læremeister og tradisjonsberar. Foto: Roald Renmælmo
Tømring av smie med sinknov med Arne Pedersen som læremeister og tradisjonsberar. Foto: Roald Renmælmo

I Desember 2015 fikk jeg en innføring i sinknov med tapp, med Arne Pedersen fra Aursfjord i Troms som tradisjonsbærer. Vi hadde ukene i forkant felt furutømmer og rydd noe av dette til 4 1⁄4″ tykkelse, så tømmeret var ferskt og fint å jobbe med. Bygget er en rekonstruksjon av ei smie tilhørende Aursfjordsaga, så dimensjonene, dør- og vindusplassering er tatt ut i fra det gamle tømmeret. Sinknova med tapp er en av flere nover Pedersen har praktisert gjennom sin tid som tømrer. Den gamle smia kjenner jeg ikke alderen på, men sinknova er kjent for Pedersen.

Størrelsen på bygget kan en merke direkte opp på tømmeret, og vi valgte å gå ut i fra innvendige mål, så gjennom hele prosessen merkes og vatres veggen opp i fra innvendige vegglinjer. Da får en slette vegger innvendig. Syllstokken på langveggen kløyves med sag, en rett og godt utmalma stokk er et fint utgangspunkt. Stokkene i gavlveggene velges ut med omhu, kuven legges opp, og undersiden rys slett. Rotendene legges hver sin vei, overstokkene med rot på understokkens topp. Nå bør en være nøye på at underlaget for syllstokkene er nivellert så alt er i vater. Nå kan Sinknova merkes opp.

Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Foto. Pål Sneve Prestbakk
Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Meddraget er ikke med på bildet. Foto. Pål Sneve Prestbakk

Verktøyet en bruker under merkeprosessen er enkelt, må holdes i god stand og i nærheten. En god og spiss tømrerblyant, en kort og lang vater, en låsbar passer (eller to) og et meddrag. Tommestokk med norske tommer er å foretrekke. Passeren bør kunne svelge unna ca 8 tommer, den lille passeren bruker jeg til å merke høyden på sinken. En stor tømmermannsvinkel er også en del av merkeutstyret.

Høyden på stokken må tas hensyn til når en skal merke størrelsen og plassering av sinken. Som i fig 1, tar vi utgangspunkt i å hugge ut ca 1⁄3 av stokkhøyden, så fremdeles kjernen av stokken kommer ut i enden. Se vaterlinje og sinklinje merket i fig 1.

Skjematisk framstilling av nova. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 1. Skjematisk framstilling av nova. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Merking av sink

Overstokkens bredde merkes på understokken, merkes med loddlinjer på sideflatene. På samme vis merkes understokkens bredde på overstokken. Sinkhøyden må nå bestemmes. Vi la opp til 2 cm fall, det stemmer omtrendt med meddragshøyden vi kommer tilbake til. Innvendig og utvendig hjørne på sinken har lik høyde. De to motsatte hjørnene (på de ytre veggflatene) har da totalt 4cm høydeforskjell. Vannet ledes kun ut av veggen, mens sinken gjør nova trangere på innsiden så tømmeret låses.

Overstokken ligger på plass når en merker sinken. (Fig 5.) Det var noe upraktisk for å ta gode bilder, men merkene viser hvor den ligger. Den må være i lodd på innvendig vegg, justert i lik høyde på begge sider, så festes stokken med haldhaker. Loddlinjene trekkes opp på overstokken med vateren. Stikkhøyden tar vi med passer mellom underkant overstokk og overkant understokk. Høyden på passeren viser nå hvor langt ned overstokken skal felles. Siste fintilpassingen tar vi med meddraget senere, så en må stille ned stikkmålet på passeren et par cm.

Nå kan en enkelt merke opp stikkhøyden med passer, og rutinen er å gå rundt nova med sola. Vaterlinjen trekkes ut fra innvendig hjørne, det måles to cm opp, så har en den første sinkflaten. Stikkhøyden på passeren settes i dette punktet, og en fører målet opp på overstokken. Herfra trekkes det vaterlinje til utvendig hjørne, og det måles to cm ned. Dette punktet overføres så ned på understokken med passeren, og det vatres til neste punkt og to cm ned. Til slutt overføres dette punktet opp med passeren og mellom loddlinjene kan en trekke sinklinjer. -innvendig og utvendig hjørne på sinken er da i lik høyde.

Overstokken flyttes til siden og snus opp-ned. Tappen og slissen kan merkes. Tappmerkingen gjør en konsekvent med tappjernet, i dette tilfellet et 7⁄8″ jern. Se ferdig merket syllstokk fig 1. Stikkmålet må også vise hvor dypt tapprommet skal være i overstokken.

Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Tappjernet brukes for å kontrollere måla på tapp og sliss. Både lengde og bredde på tapp og sliss er tatt ut fra tappjernet på ⅞». Foto: Pål Sneve Prestbakk

Nå kan nova hugges ut, og en starter med å sage ned til sinkhøyden i forkant av tappen, så den blir helt i lodd. Sinkflata hugges ut med ei passelig bile, og tappen renskes opp med tappjern. Tapprommet kan sages på sidene, og tas ut med tappjern. Nå er det fint å sjekke at størrelsen på tapp og sliss stemmer overens, med tappjernet som referanse!

Se ferdig hugget nov og tapper i fig 2. Arne Pedersen fasa også av hjørnene på tappen for at den lettere skal entre i neste stokk. En må huske at tapprommet i overstokken ikke skal gå hele veien. Se merking fig 3. Overstokken er ferdig tappet og klar til første prøve.

Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Dette er en av syllstokkene som er fotografert opp/ned. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Overstokken legges på plass, i lodd, nå er det klart for meddrag. Vi kan måle nøyaktig hvor mye stokken må felles ned for å nå samme planet i bunn. Dette målet overfører en på meddraget, og merker sinken rundt hele nova og overkant tapp på understokk. Husk at en nå ikke skal ta mer av understokken, det skal kun overstokken som skal meddras. Om alt går rett, skal nå alle syllstokkene ligge i vater på underlaget.

Videre er prosessen noenlunde lik, men nå må en gjøre utvalg blant det tilgjengelige tømmeret og finne stokker som passer høvelig mot stokken under. Rot på topp, kuven opp, stokken legges i lik stikkhøyde i begge ender. Nå kan en sjekke overstokken om det er justeringer som må gjøres for at den skal komme ned til meddragshøyde. Kvister, kuler og former kan smis til på begge stokkene så det passer best mulig til meddrag.

Stikkhøyden bestemmes og vi må avgjøre hvor sinken skal plasseres. Utgangspunktet er igjen at vi beholder sinken i en tredjedel av stokkens ferdige høyde. Se fig 4. Dette er ikke bare funksjonelt, men også et estetisk grep for å få en viss rytme i novene.

Fig 4. Inndeling av sinken i novene. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 4. Inndeling av sinken i novene. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 5. I figur 5 ser vi topp-enden av overstokken. Den er justert opp i rett høyde og under oppmerking. Bildet viser at sinken blir fint fordelt, og nede til venstre ser en laveste punkt i sinken, to cm under vaterlinja fra forrige punkt. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 5. I figur 5 ser vi topp-enden av overstokken. Den er justert opp i rett høyde og under oppmerking. Bildet viser at sinken blir fint fordelt, og nede til venstre ser en laveste punkt i sinken, to cm under vaterlinja fra forrige punkt. Foto: Pål Sneve Prestbakk

I det innvendige hjørnet må en nå passe på å merke formen på overstokken ned på understokken, avstanden er stikkmålet. Her kommer tappen i det innvendige hjørnet, til motsetning fra syllstokkene. Når det meddras, skal denne komme lavere og tette mot medfaret. Se fig 6. Igjen, i fig 7 ser vi merking tappens høyde på overstokken.

Fig 6. Legg merke til at stikkhøgda er overført frå underkant påstokk til der tappen sluttar. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 6. Legg merke til at stikkhøgda er overført frå underkant påstokk til der tappen sluttar. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 7. Stikkmålet blir også overført frå overkant av understokken til påstokken for å avgrense høgda på slissen for tappen. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 7. Stikkmålet blir også overført frå overkant av understokken til påstokken for å avgrense høgda på slissen for tappen. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Her er også siste andledning for å merke for dymling, det gjør en også på innervegg. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Medraget blir brukt både for å merke opp for medfaret og for å merke opp flata på sinken på påstokken. Også høgdene på slissene som vist på Fig 6 og Fig 7 blir merka opp med medraget under meddraginga. Dymling blir helst merka og sett i før meddraging.

Drombegang på Gjesteloftet Stiklastadir

IMG_3212.jpg
Gangbrua fra bakkenivået til  2 etg. på Gjesteloftet  skal erstattes med en drombegang.

TBBY2003-A 17V Tradisjonsfaglig utøving 2”  Stavkonstruksjoner er praksis 2 året på studiet,og da har vi valgt  et prosjekt i sammenheng med Gjesteloftet. På middelaldergården Stiklastadir planlegger vi å bygge en drombegang fra bakkenivå til 2 etg. i Gjesteloftet. Dette krever en del forarbeid i forhold til å finne ut hvordan drombegangene har vært bygget i middelalderen.

For det første hva er en drombegang  og hvor finner vi kildene. Dette er forklaringen I følge Store Norske leksikon : Drombegang, i eldre norsk byggeskikk en overbygd gang eller bro mellom stuesvalen og burloftet. Ingen drombeganger er bevart, men de har vært å finne fortrinnsvis i Setesdal, Telemark og enkelte steder i Numedal.

Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.35.13.png
St Halvards katedralen i Oslo modell

Oslo Bispeborg var den opprinnelige bispegården i Oslo. Borgen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet av  Bisp Nikolas Arnesson, og utvidet utover 1300-tallet. Borgen ble bygget i stein rundt en bispegård i tre etablert i begynnelsen av 1100-tallet. Et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet.

Borgen befant seg i Gamlebyen på nordsiden av Oslo torg/Bispegata. Den bestod av steinhus, omringet av høye murer og et tårn. Fra tårnet (kastellet) gikk en takoverbygget bro (drombegang) over til Halvardskatedralen. Sammen med Hallvardskatedralen var bispeborgen det daværende Oslos viktigste geistlige anlegg. Borgen var i tillegg et politisk tyngdepunkt: Den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige ble undertegnet i bispeborgen, rett etter Håkon den V`s død i 1319.( kilde Wikipedia)

Det er dessverre slik at ingen drombeganger fra middelalderen er bevart i dag. Vi har en del skriftlige referanser på drombeganger i Norge det er da flere som går fra kirker over til «bispegården», slike skriftlige eksempler har vi både fra Nidarosdomen i Trondheim , og St. Halvardskatedralen i Oslo. I tillegg har vi flere fysiske spor i stående middelalderbygninger etter  inntappingene hvor drombegangen har vært festet, blant annet Raulandstuen på Norsk folkemuseum, Staveloftet i Hallingdal.Det mest kjente eksemplet kommer fra Brokke i Valle i  Setesdal, denne illustrasjonen går igjen i mange eldre bøker hvor temaet er tatt opp.

IMG_6031.jpg
I dag er det ingen middelalderbygninger igjen på gården Brokke, noen av dem er flyttet til Bjørnsgård I Oslo, hvor de har valgt å oppføre en ny drombegang mellom to bygninger.
1200px-Bogstad_IMG_4353_björnsgaard_rk_86174.jpeg
På Bjørnstad gård i Oslo har de flyttet ned Selstabburet fra Sel i Gudbrandsdalen. Som  de  har valgt å bygge sammen vinterstua med en drombegang.

Vi har undersøkt på digitaltmuseum, i foto arkiv , og studert Arne Bergs verk om Tømmer hus i mellomalderen. Etter tips fra en av våre medarbeidere , dro vi til Snåsa i Nord-Trøndelag og der var det en drombegang mellom høyløe og fjøs, riktignok i sirkelsagd boks, trolig bygd etter 1900 slik den står i dag  men klart et lokalt eksempel på nettop overbygd gangbro mellom  to bygninger.

IMG_5808.JPG
«Drombegang» på Husmanns plassen Sandmoen på Snåsa. Høyløe til venstre , fjøs til høyre.
Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.06.08.png
Stavelofet i Halligdal  skal også ha hatt drrombegang.

På Stave var eit praktfullt loft. Staveloftet er bygd av svært grovt og fint timmer (hogt år 1324), og er eit særprega lafte-arbeid. Dørane er prega av både gotisk og romansk stil, tydeleg påverka av kyrkjearkitektur. Loftet kom til søre Stave, og i 1908 overført til museet på Nesbyen.
    Segna fortel at det var ein kamar (=utedo) i nordre reane på Staveloftet. Det var eit stev lydde slik: Når Stave-olda e turr og Stavekamaren er full, skal verde gå omsull. Og det vart fortalt om ei jente som overlevde Svartedauden ved å stenge seg inne i loftet medan sotta herja.
    Det store rommet i andre høgda var truleg bruka til samværer. Kanskje som ei gildehall.
    Det skal ha vore ein såkalla drombe-gang (bru,- overbygd gang) mellom Staveloftet og ei loftstugu som stod innved. Husa og drombegangen danna ein portal over vegen inn i tunet. Det var eit flott syn, fortalde gamle Lars Stavejordet.(Ål bygdebok)

IMG_4869.jpg
På Raulandstua  fra Numedalpå Norsk folkemuseum er det tolket at den har hatt drombegang.

Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.31.11.png

Rendalen, Hedmark. Hus. Ca. 20 km. nord for Åsheim hotell, sett mot øst fra veien. Antakelig vesleenget mellom Øvre og Ytre Rendalen. Spor etter drombegang.

Dette er noen av kildene vi har lagt til grunn når vi nå skal i gang med å bygge drombegang hos oss på Stiklastadir. Vi har også litt moderne krav om universell utforming da vi er et museum, og det vil bli letter for rullestolbrukere å besøke Gjesteloftet  når drombegangen er på plass, samtidig som vi får vist  frem en sjelden byggeskikk fra middelalderen.

Min tolkning så langt av drombegang : det kan være en overbygd gangbro med vegger og tak. Den kan fort ligne på konstruksjonen i  en svalgang, med syll , stående veggplank, raft, tak av su lagte bord eller torv . Kan både være ås tak  og sperretak.

Her er en tolkning hvordan på hvordan vi kan bygge drombegangen. Vi skal jobbe mer med bakgrunns dokumentasjon i Januar, da tar vi en studietur mot Oslo, som vi kombinerer med å se på og dokumentere bleggøkser på historisk museum,med tanke på kløyving av materialene.IMG_6405-kopi.jpg

IMG_6406-kopi.jpg