Flytte og løfte 100 stokker

På læringsarenaen i Buskerud kopierer vi et Sandsværshus. Det er en type hus som det har vært tradisjon for i Kongsberg området. Huset er 7 meter bredt er 8,5 meter langt og 3,5 meter opp til rafta. De største stokkene er 8,5 meter lange og kan ha en rot-dimensjon på 30 cm. Med andre ord de er tunge, og de er mange (ca 100 trær). Ettersom huset ble høyere måtte vi få oss noen hjelpemidler for å flytte på stokkene og for å få dem opp på laftekassa. Vi har forsøkt å bruke færrest og enklest mulig hjelpemidler.

Videoene viser metodene vi bruker nå.

Fugleperspektiv
Håndverkerperspektiv

Vår erfaring hittil i prosjektet er at det er viktig med logistikk når en tømrer opp en laftekasse. At en flytter stokkene minst mulig og har godt med arbeidsplass rundt huset.

Her finnes det sikkert mange lure løsninger, og vi vil gjerne ha forslag på andre måter å gjøre dette på 🙂

Tømring av uthus på fjellet

Rømåsen ca 1900

I emnet tradisjonfaglig utøving 2 har vi 10 uker med praksis. Vår læringsarena arbeider etter en praksisplan der vi studenter har 5 uker felles praksis ved læringsarenaen og 5 uker med egne prosjekter. Arild Bjarkø var veileder ved lafteprosjekt av trapp på Maihaugen første studieår og la vekt på at mye tid går med til forberedelser og tilrettelegging. Dette ga meg inspirasjon til å bygge uthus i laftet tømmer på Rømåsen som ligger 850 moh. med tømmer fra tomta og utgangspunkt i de muligheter som var tilgjengelig for 100-150 år siden ved bygging av seterhus. Seterbygninger for folk var beregnet for ly og oppvarmingmuligheter som sommerbolig for budeiene eller sjølfolket. Opprinnelig var dette ganske enkle hus, bygd lavt i terrenget. Det er få steder i landet det er to-etasjes seterhus, men det forekommer.

Byggetomt, vatret opp uten vannslange

Uthuset som skulle bygges var tenkt 2.5 x 3,5 meter, med ei vedbu, en utedo og inntrekt inngang i front, satt på hjørnesteiner og med åser som bæring av taket.

Tømmer

Bra start

Det ble blinket ut ca 20 grantrær av ymse dimensjon som kunne felles uten at det gikk utover naboer eller beboere. Håpet var å få nok stokker til hele bygget ettersom bua ikke var stor og rafthøyden lav, bare 1,8 meter innvendig.

Fellinga gikk fra øks til motorsag

Utfordringene kom ganske fort med mye råte i tømmeret, både i rot-stokken og flekk vis oppover, dessuten var det mer hurtigvokst enn jeg trodde, alder fra 50-80 år. Målet var selvberging av materialer så planen ble endret og deler av veggene ble bygd av staver, 2 omfar laft nede, 4 staver og 2 omfar oppe pluss gavler og åser.

Hentet to stokker i mangel på godt virke

Det ble brukt 2 stk tørrgran fra Nordseter som bunnstokker. De hadde en imponerende tetthet, litt råte, men det måtte tåles. Jeg hadde ikke samvittighet til å bruke de til ved siden alderen var mellom 250 og 300 år, og diameter var 16-20″.  Tørrgran kappes best med bågåsag siden det er tungt og mindre pent å kappe med øks.

Bågåsaga var fin til kapping av tørrgran

Når grana vokser såpass høyt, tregrensa på Sjusjøen strekker seg nå opp mot 930 moh, er resultatet stor avsmalning, mye tennar og voldsomt med kvist. Byggetomta lå noen meter høyere enn der fellinga foregikk så en hjelpemann i form av hjulgang bidro til å frakte tømret fram i ulendt terreng. Ellers hadde det sikkert vært fint å hatt med hest til slikt arbeid. Merket stor forskjell på vekt av stokker som hadde ligget barket i 2-3 sommermåneder mot rått.

Lafting

Planen var å prøve Raulandslaft med rundstokk uten synlig kinning som tåler en del avsmalning. Dette gikk jeg fort bort fra for tømmeret var for ujevnt og tungt å bearbeide, det ble barkelaft med skanta stokker. Bunnstokker i trapesform med dimensjon på 12-16″ til gavlstokker og åser ned i 4-5″, ellers ble bredde på veggstokker 6 ½ » og staver 10″.

Klar for å snu rundt
Overgang trapes til stokk 2 ble gjort uten kinning, med vanlig overhogg.
image-12
Hogd ut for staven som griper i 4 hjørner

Det var del 1, del 2 kommer etter bygget er oppe og åser er lagt.🙄

Verktøy bruka under tømring med kamnov

Tømring av trapp med kamnov. Foto: Hans Høgnes

Vi som har læringsarena i Oppland har ein blanding av eigne prosjekt men og felles prosjekt. Under dei felles prosjekta så er oss samla på Maihaugen. Her har oss deriblant tømra opp ein ny trapp til stabburet på Bjørnstad-tunet. Tappa er ein tømra trapp er det er bruka kamnov i hjørna og for låsing av trinna. 

til denne tømringa så har oss nytta følgande:
Tømmersaks, skanteøks/ryarøks, sot/krittsnor, bindhakar/haldhakar, hoggarøks, loddefjøl, blyant, kniv, sotpinne, blekkespade, bandkniv, passar, kneppert/klubbe, hoggjern,grovtanna tverrvedsag og svans

Tømmersaksa er eit hjelpemiddel for å kunne frakte tømmer frå ein stad til ein annan. T.d frå der stokken ligg lagra til plassen han skal skantast. Når stokken er lagt på 2 eller fleire tverrstokkar, tilpassa handverkaren som skal ry/skante, blir 2 striper av borken fjerna. Desse 2 stripene er ca der dimensjonen på tømmerstokken skal bli. I dette tilfellet vart stokkande telgde ned til 5« som liknar originalstokkane i trappa vi skulle kopiere. Når stripene er blekte kan ein ta til med oppmålinga av stokkbreidd og merkje stokken for skanting. Når ein nyttar sotsnor gjev dette gode svarte merkjer på det kvite tømmeret og er enkelt å sjå og hogge etter. For at stokken skal ligge roleg på opplaget er det ein fordel at stokken blir sett fast av bindhakar. Avhengig av stokkstørrelse og krok på stokken kan det væra hensiktsmessig å nytte minst 2 bindhakar, nokon gonger 3. Antalet avheng òg av korleis opplaget er forma. Det viktigaste er at stokken ligg i ro under heile prosessen og at han ikkje vri på seg då dette førar til unøyaktig dimensjon og vridning.

Håvard sotslår ein stokk. Foto: John Selsjord

Når stokken er sotsleggen, kan skåringa eller nibbinga ta til. Somme nyttar ikkje denne teknikken når dei skantar. Dei nyttar    ein tekknikk som på somme dialektar kallast for «skvelling». Vi er av den oppfatninga at «skvelling» er ein god teknikk der lite ved skal fjernast og at nibbing absolutt er ein god teknikk når mykje ved skal fjernast.

Nibbing er ståande «v-ar» hoggen inn i kvar side på stokken, med om lag 30 cm mellomrom. Ein hogg ikkje heilt inn til streken i nibbeprosessen, då dette blir teke med ryarøksa til slutt. Ein kan nytte forskjellig slag øksar i arbeidet med nibbing, men ofte vart det nytta hoggar/smaløks på leringsarenaen. Når stokken er ferdig nibba tek ein til med klamphogging. Denne klamphogginga kan også utførast med forskjellige slag øksar, den mest brukte er truleg hoggarøks/smaløks. Når sida på stokken er grovhoggen kan sjølve skantinga ta til. Her har det nok vore nytta mange typar økser gjennom tida, men har ein tilgang til ei skanteøks er dette ein god reidskap om ein er vand med å bruke ho. Vi skanta stort sett bakover med «tradisjonelle» øksar frå området.

Arild Bjarkø som var med som instruktør, grov hogger til ein stokk. Foto: John Selsjord

Vi måtte også prøve ei svensk bjelkeøks, der ein etter sigande skal gå framover. Dette ga vi tidleg opp og gjekk tilbake vil dei vande reidskapa.

Svensk bjelkeøks. Foto: John Selsjord

Når stokken er ferdig forma og skal inn i veggen, nytta vi sag for kapping.

Hans og Jørn kappar opp trinn til trappa. Foto: John Selsjord

Det vart diskutert om vi skulle nytte «ku» altså ein mal i oppteikning av hogget. Dette gjekk vi bort frå då ein kunne sjå på originalhogginga at dette ikkje var gjort. «kammen» hadde ulik breidde i same vegg. Vi fann derfor ein «middelveg» på hogget og dette vart ein slags målestokk for arbeida. Kvar og ein målte dette opp med sine tommestokkar og passarar – resultatet vart difor ikkje heilt likt sjølv om vi nytta dei same måla, dette gjorde at det vart mykje likt som på den gamle trappa.

Hans merkar opp for nedfellinga av første trinn i trappa. Foto: John Selsjord.

For å ta ut veden av oppsåta og underhogget nytta vi deriblant sag, oss saga ned for der innsiden på den stokken over skal legge seg inn mot. Det ein kanskje kan kalle toppen på kammen vart hogge til med øks, både på oppsåta og underhgget.

Oppsåta på eine nova. Foto: John Selsjord
Pusse til kammen med øks. Foto: John Selsjord

For og hogge ut der som kammen skal låse i stokken over og det same for undersiden, så bruka oss hoggjern for og hugge ut etter at oss hadde saga ned. Det vart også bruka øks, der det var mogleg

Oversiktsbilete av nov. Foto: John Selsjord

Etter grovtilpassinga av stokken så vart stokkane meddrad. med kamnova kan ein tilnærma merka alt med medraget.

Til og hugge ut mosefaret så vart det bruka øks. det varierte litt om ein bruka ein smaløks eller ein bruka ein større øks til dette.

pusse til kammen med øks. Foto: John Selsjord

Trappa som oss skulle kopiere var ikkje den opprinnelege trappa som fulgte med stabburet frå Bjørnstad. den trappa som skulle skiftast ut bar tydeleg teikn på at den var tømra saman av diverse restematerialer og ikkje heilt likt med det som vi har funne av bilete/teikning av korleis trappa var da stabburet kom til Maihaugen.

Foto av trappa etter at Bjørnstad- tunet var flytta til Maihaugen. Eigar: Maihaugen

Vi hadde moglegheit til og gjere nokre endringar med den nye trappa i forhold til den som skal skiftast ut. Oss har prøvd og etterlikne ryinga, nova og trinna. Det oss også har prøvd og etterlikne er størelsen på trappa.

Den nye trappa vedsidan av den gamle. Foto John Selsjord

 Vi hadde tilgang på ein eldre stokk med kamnov som oss brukte som utgangspunkt for tømringa.

Verktøya som oss bruka er basert på dei verktøyspora som oss har funne på trappa samt på den gamle stokken som oss hadde til rådigheit.  Ryinga av tømmeret er nok den delen av prosessen som det er lagt ned større undersøkingar av verktøyspor. Rying er den delen av arbeidet som gjev tydlegaste verktøyspor mens ellers så begrenser det seg på grunn av at det er små flater noko som gjer at ein ender med og berre sjå kva slags verktøy som er bruka utan og finne ut så mykje meir.

Findalslaft fra før år 1009-et rekonstruksjonsforsøk.

Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.

klmenskirka7
Nova i bygning 4. Foto :NIKU

Fig 7_
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU

Begrep

  • Grøyp: grop,fordypning, av norrønt gróp «renne
  • Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
  • Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
  • Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
  • Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
  • Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
  • Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
  • Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
  • Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
  • Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
  • Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
  • Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
  • På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
  • Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
  • Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
  • Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling

IMG_2756
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen

Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å  løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.

IMG_2757
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen

IMG_2749
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen

Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.

Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem.  Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.

IMG_2751
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen

IMG_2753
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen

For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.

Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.

IMG_2759
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen

Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.

IMG_7896
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik

Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.

IMG_2765
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen

Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå  stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.

IMG_7904
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.

IMG_2771
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen

IMG_2776
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen

IMG_7906
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen

Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.

IMG_2796
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.

IMG_2801
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen

IMG_2778
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen

Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.

IMG_2799
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.

Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.

IMG_7947
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.

IMG_2779
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen

Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.

Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne

IMG_2804
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.

IMG_2806
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.

Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving

Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.

Verktøyvalg

For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.

Bak utvalget som vi gjorde  ligger det mange drøftinger og vurderinger, form , bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.

Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.

IMG_2802
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks

IMG_0783
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.

IMG_0781
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.

IMG_0785
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.

IMG_0782
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.

IMG_0787
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.

Skjermbilde 2019-05-16 kl. 10.09.37
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions

 

IMG_0797
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.

IMG_3287
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen

Verktøykista

Pjål, Kniv, Øks

IMG_7942
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.

 

 

Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg.  Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.

Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.

Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.

En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.

Nåmtro

Nåmtro til Stall ifra Heimtveiten, Bykle, Setesdal. Nå Norsk Folkemuseum.

Stallen hadde opprinnelig nåmtro etter den var bygget i 1850. Det kan være at denne også er en gjenbrukt bygningsdel ettersom det er mye gjenbruk i bygningen. At den har ei  skavla/pjåla overflate som mye av det gjenbrukte tømmeret har, kan tyde på dette.

 Hva er så nåmtro?

Nåmtro er en blanding mellom veggstokk og taktro for å tette åpningen som ofte er mellom tro og raftstokk eller stavleie i et sperretak. Den får da et hakk for hver sperre bortover takflata. I stedet for nåmtro, kan sperrene være felt helt ned i raftstokk, det kan være en åpning, eller at det kan legges inn kubbinger mellom sperrene.

 Utklipp fra A.Berg Norske tømmerhus frå mellomalderen Bind1Utklipp fra Arne Berg, Norske tømmerhus frå mellomalderen. Bind 1.

Tilhogging av ny nåmtro:

IMG_7129Alle troborda får en treplugg ned i sperra under. Vi varierer å bore i øverkant og nedkant av trobordet. Vi borer med 1″ navar, og lager pluggene av furu som spikkes koniske og 8kanta. Emnene tas av tørr kjerneved furu, men ikke nære margen. Kapp fra veggtømmeret er fint å bruke til dette. Never ligger pakket og klart til legging. Foto.Henning Jensen

Skrevet av Magnus Wammen, Norsk Folkemuseum

 

Tett tak på Heimtveiten

19875145_10155150800575091_1213182674715824228_n
Fra venstre: Henning Jensen, Magnus Wammen, Terje Planke. Foto: Ukjent.

I de siste ukene har Magnus Wammen og undertegnede hatt fokus på å få tett tak, og avviklet riggen, på Heimtveiten. Dette innebar å få på plass sperrene, skjære/tælje og nagle fast tro, never og torv. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om «raftlåsnovet», og løsningen vi valgte på nevertekkingen.

Raftlåsnovet

Mellom raftstokker og røstmødrene på Heimtveiten er det brukt et spesielt nov, som vi ikke har vært borte i før. Utbredelsen av denne varianten er for meg ukjent, men på de restaureringsprosjektene jeg har arbeidet med til nå, har jeg ikke vært borte i denne varianten.

Novet er en kombinasjon av novene på resten av stallen, men med en svalehale, i tillegg er den gjort skrå i bunnen av novet, Svalehalen er ikke flat, som i en vanlig forbindelse, men skrår kraftig ut mot utvendig veggliv.

Oppsåta i raftstokken:

På innsiden av oppsåta er det hugget omtrent 2 tommer bredt, og på halv høyde. I tillegg var det hogget en kinning på innsiden. Fra oppsåtas innside er det så hugget både skrått utover, som en svalehale, ca 4 tommer i bunnen, ved vegglivet, og skrått nedover, slik at det blir et fall, det er ikke hogget kinning på utsiden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppsåta. Foto: Magnus Wammen NF

Underhogget i røstmora:

På originalstokken var det ikke hugget kinning på innsiden av raftlåsen.

2017-07-05 10.34.01
Innsiden av underhugget i røstmora på originalstokk. Foto: Henning Jensen NF

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Underhugget fra siden, stokken vendt rundt. Foto: Magnus Wammen NF.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Låsen sett rett over fra underside. Uttaket til høyre er for bjelkelag til loftslemmen. Foto Magnus Wammen NF.

DSC_0619
Røstmora på plass. Foto: Henning Jensen NF.

Teori:

I og med at mye av mye av enden på røstmora hogges vekk, gir denne typen nov ekstra mye ved i halsen på røstmora. Fallet på garpehogget er ganske parallelt med takfallet på røstene. I tillegg gir den svalehaleutformede halsen en veldig god sikring mot at raftstokken skal bli presset ut av kreftene fra sperrene ved høy taklast. Setesdal er et svært snørikt område, og kanskje er det utformet slik, for å gi ekstra god støtte ved takfoten, når taklasten blir stor.

Etter en gjennomgang i resten av Setesdalstunet, ser det ut til at 3 av 6 uthus i tunet, har denne raftlåsen. Er det noen som har vært borti dette novet? og eventuelt kjenner betegnelsen på dette? Raftlås? Raftsluk?

Nevertekking på Heimtveiten.

I uke 24 hadde vi tekkjardugnad på stallen, med tradisjonbærer Anders Dalseg som mentor. Han hadde med seg Eivind Dalseg og Knut Erik Paulsen fra Setesdal. Anders har åpnet, og satt i stand mange nevertak i Setesdal, og bidro med mye erfaringer og kunnskap om nevertradisjoner i Setesdal.

Vi la 6-7 lag never på taket og to lag torv på toppen, første lag med graset ned, og andre lag med graset opp. Hverken Magnus Wammen eller undertegnede har mye erfaring med legging av rene nevertak, og vi lærte veldig mye i løpet av disse dagene.

Mye av jobben var sortering av neveren, både på lengde og kvalitet. De lengste flakene sparte vi til å legge over mønet. Never til takskjegget, som skal krølle seg, sorterte vi ut den fineste kvaliteten. Anders ville ha gul, «læraktig» never til dette, uten kvist og «vekstfeil», og ikke for tynn. For å holde orden på lagene, sorterte vi neveren til takflatene på lengde, slik at rastene ble lagt med samme lengde. Vi hadde mye never på ca 50 cm, og da la vi med 3 tommers opptrekk for hvert lag, jevne raster i overkant, og 2 tommer sideveis overlapp, som vi vekslet på for hver rast. Dersom vi gikk over fra 50 cm til kortere never, la vi en rast uten opptrekk, for å sikre at vi fikk 6-7 lag hele veien. Kvaliteten på neveren varierte, vi hadde til rådighet never fra både Lierne og Setesdal. På takflatene passet vi på å bruke 2 dårlige flak som 1, og var det hull, kunne vi legge en ekstra under hullet, veldig dårlig never brukte vi opp, som et slitelag på toppen, mot torva.

IMG_7156
3 tommers opptrekk, 2 tommers sideveis omlegg. Til venstre Knut Erik Paulsen, til høyre Eivind Dalseg. Foto: Henning Jensen.

Under krokene la vi 3 lag, 1. lag med kvitsiden opp, ca 3 tommer på utsiden av taktroa, denne skulle være så tykk som mulig, deretter 2 lag over dette. Lag 2, ca 1 tomme utenfor lag 1, og lag tre 1 tomme utenfor lag 2.

IMG_7139
1 lag med kvitsida opp, både på raftet og langs med takskjegget, på røstet la vi den ca 1 tomme utenfor vindskia. Foto: Henning Jensen

IMG_7136
Løsning under torvholdskrok. Resten av lagene la vi over kroken. Foto Henning Jensen.

IMG_7133
Ca 1 tomme uttrekk for hvert lag. Foto Henning Jensen.

Vi la oss helt opp mot mønet, og valgte kortere never på de øverste rastene. Til slutt la vi 5 lag never over mønet, som var kortere og kortere for hvert lag, også her med 2 tommers omlegg, vekslet for hvert lag.

Øverst til venstre: Løsningen langs røstet, 1 lag med kvitsida opp, en tomme utenfor vindski, på tvers, de neste 6-7 lagene langs med taket med kvitsida ned. Foto: Henning Jensen

Øverst til høyre: Løsning over mønet. Foto: Henning Jensen

Nede: Neverkanten langs takskjegget. Foto: Henning Jensen

Stallen hadde yfsingestein på kantene, dette hadde vi ikke på lager da taket ble tekket, men vi får et lass fra Setesdal i høst. Da blir torva langs røstet erstattet med stein.

Husmose, veggmåsså og timbremose

bjornemose-og-furumose-litt-etasjemose
Bjørnemose (mørk) og furumose (lys), litt etasjemose nede til venstre

Om husmose i skrevne kilder

Våren 2016 hadde Magnus Wammen, Henning Østgaard Jensen og jeg besøk av Anders Dalseg fra Setesdal. Han var med som tradisjonsbærer og veileder for å formidle lafting etter setesdalstradisjon på Heimtveiten, en stall som er under gjenoppføring på Norsk Folkemuseum. En sak som dukket opp i løpet av ukene han var hos oss, var spørsmålet om husmose. Hva slags mose kalles husmose, for husmose er ikke navn på en spesiell art, det er mer for et kallenavn eller populærnavn å regne. Så hva har tradisjonelt vært brukt i Setesdal, og hva skulle vi bruke?

Anders Dalseg har sett mange gamle hus i Setesdal, har reparert utallige og har derfor god kjennskap til tradisjonen. Han kunne fortelle at torvmose er mye brukt, og han var godt kjent med forestillingen om at torvmosen, fordi den kan holde opptil 20 ganger sin egen vekt av vann, kan føre til råte i meddragene i laftahus. Men hva årsakene er, er jo ikke dokumentert, men meningene blant laftere er til dels temmelig sterke. Etasjemose er riktig, torvmose er feil. «Kanskje er etasjemose best, men det er jo hus som har stått med torvmose i meddraget i 400 år, og som er like fine», sa Anders. Vi klarte ikke å finne et entydig svar i mosediskusjonen, og endte opp med å bruke etasjemose, men nysgjerrigheten min var vekket.

Spørsmålet mitt ble da; hvordan kan jeg finne ut hvilke moser som tidligere ble brukt som husmose i laftehus?

etasje-og-furumose
Etasje- og furumose

  1. Gamle hus

Mose i medfar i gamle hus kan undersøkes og artsbestemmes. Det vil forutsette at huset ikke er flyttet i seinere tid, for eksempel til en annen plass på tunet eller til et museum, da vil gjerne ny mose har blitt lagt inn. For å få til dette måtte jeg A: enten være tilstede når et hus tas ned, repareres eller lignenede, eller jeg kunne leite i medfara på hus som er tatt ned og ligger lagret i påvente av gjenoppsetting. Noen museer har en del hus «på lager». Videre måtte mosefunnet må være mulig å artsbestemme. Dette kan jeg ikke nok om, jeg vil antakelig trenge et samarbeid med en botaniker som er god på moser. Til sist bør det være et visst antall hus jeg kunne bestemme mose i og de bør være spredd over det området jeg ville undersøke, i mitt tilfelle så mye av Norge som mulig.

  1. Snakke med erfarne

Det å snakke med og intervjue folk som har jobbet mye med gamle hus kunne være en mulighet. Men feilkildene er flere; hvor gode er/var informantene til å artsbestemme og hvor godt husker de. Så vidt jeg vet har ingen jobbet systematisk med dette og nedtegnet resultatene.

  1. Det nedskrevne

Det finnes noe nedskrevet om husmose og hvilke arter som er brukt. Problemene her kan være: A: At de som har bestemt den aktuelle mosearten ikke har hatt så god greie på det. B: At den som har referert eller skrevet det ned har mistolket informasjonen.

Undersøkelser og artsbestemmelse av moser fra gamle hus ville kreve store ressurser, noe jeg ikke har mulighet for nå. Men det ville vært veldig interessant. Også det å snakke med og intervjue erfarne restaureringsfolk ville være tidkrevende. Så min tilnærming er gjennom litteraturen. Først og fremst gjennom bøker som er tilgjengelig via nasjonalbibliotekets nettside, «nb.no». Men også andre nedtegninger som seddelarkivet under Norsk ordbok og spørrelistene til Norsk Etnologisk Granskning har jeg brukt. Og til slutt nettpublisert stoff om mose og mosebruk.

Jeg har lært at etasjemose (Hylocomium splendens) er den «riktige» husmosen å bruke, og at det er den mosen som har vært mest brukt i størstedelen av landet. Men så var det dette snakket om at Setesdal var ett av unntakene, der skulle de ha en tradisjon for å bruke torvmose, også kalt myrmose noen steder (Sphagnum). Nå er ikke torvmose èn bestemt mose, det finnes om lag 50 forskjellige torvmoser i Norge, alle har da Sphagnum som latinsk slektsnavn, så hvilken eller hvilke av torvmosene som skal ha blitt brukt til laft, har jeg ikke hørt noe om. Hvordan skulle jeg gripe an og begripe dette? Det kunne synes som både navn, betegnelser og bruken av dem på ulike steder og kanskje til ulike tider har hatt uoversiktlige variasjoner.

ny-etsjemose-pa-hallingby-2015
Etasjemose og furumose

Utfordringer med mosenavn

De første beretninger om registrering av moser i Norge er fra slutten av 1600-tallet, og den første som gikk mer metodisk til verks var Ernst Johan Gunnerus som beskrev mange mosearter i 1766. Men med enkle hjelpemidler, og med et hav av moser å bestemme, er det ikke så merkelig at kategoriseringen var utfordrende og at systematiseringen ikke ble så endelig man kunne ønske. Etter hvert som flere dykket ned i fagområdet på 18- og 1900-tallet endret moser latinske navn, nye slektsnavn erstattet gamle, moser byttet familie, og det kunne være forskjellige lokale norske navn som ble brukt om samme moseart, og samme navn har vært brukt om mange arter. Den norske navnsettinga vi kjenner og bruker i dag stammer for det meste fra 1945 da botanikeren Per Størmer ga ut boka «Moser fra skog og myr». Dette var på en tid da lafting var på vei ut de fleste steder i landet, nye isolasjonsmaterialer hadde også kommet i handelen, så betegnelser som viser til laft var kanskje ikke så viktige lenger.

fjaermose-i-midten-etasjemose-rundt
Etasje- og fjærmose

Her er et par eksempler som viser utfordingen med moser som byttet latinske navn:

Någjeldende navn:                       Tidligere navn:

Pleurozium schreberi                   Hylocomium parietinum

Rhytidiadelphus squarrosus       Hylocomium squarrosum,  Hypnum loreum

fjaermose-001
Fjærmose, ikke nevnt som husmose, men vokser blant de andre, og kommer derfor ofte med.

Hva er husmose egentlig?

Først, går det an å få en oversikt over hvilke moser som har blitt kalt husmose?

Den gjeldende kategorisering av moser i dag gir oss en hel familie med husmoser nemlig Husmosefamilien (Hylocomiaceae). Den er videre delt i 5 slekter; Kystmoseslekta (Loeskobryum), Etasjemoseslekta (Hylocomium), Kransmoseslekta (Rhytidiadelphus), Furumoseslekta (Pleurozium), Husmoseslekta (Hylocomiastrum)

Det gir oss følgende oversikt over familien med slekter og arter:

Husmosefamilien
Kystmose-slekta Etasjemose-slekta Kransmose-slekta Furumose-slekta Husmose-

slekta

Kystmose Etasjemose Stor-kransmose Eng-kransmose Kyst-kransmose Fjær-kransmose Furumose Skygge-husmose Seter-husmose

Men dette betyr ikke nødvendigvis at alle har vært brukt som husmoser, denne kategoriseringen er vitenskapelig og basert på plantenes oppbygning. Og de som skulle ha mose for å få tett hus var kanskje ikke så opptatt av det, de var antakelig mest opptatt av egenskapene og synlige kjennetegn.

etasjemose-kopi
Etasjemose og litt gress

I boka «Sjekkliste over norske mosar» utgitt av Norsk institutt for naturforskning i 1995 er det beskrevet en del populærnavn på norske moser. Den bygger hovedsakelig på Ove Arbo Høegs bok «Planter og tradisjon; floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973». Her finner vi en rekke navn på moser som knytter dem til husbygging, flere av dem kjenner vi igjen fra moderne kategorisering, men ikke alle:

Latinsk navn, norsk navn: Norske populærnavn som tyder på bruk i hus i fet type eller kursiv:
  • Hylocomium splendens, etasjemose: Breskemåsa, enermåse, bumose, husmose, veggmose, skaumåsse, bergmåså. (fra Høeg 1974), væggetroll-mosse, væggelus-mosse (Gunnerus 1776)
  • Rhytidiadelphus squarrosus, engkransmose: Engjamose, husmose. (fra Høeg 1974)(Ivar Aasen 1860).
  • Sphagnum spp (spp betyr flere arter), torvmose, flere arter: Byggjemåse, bygningsmose, hestemose, husmose, høgmose, kussumåsså, kvitmåså, myrmose, pompmøsa, raumåså, rosemose, skuremose, sopemose, sprengjemåse, symåså, timbremose, tømmermannsmose, vassmose (alle fra Høeg 1974), veggjamose (Ivar Aasen 1862)
  • Pleurozium schreberi, furumose: Husmose. (Nordhagen 1943) husmåsså, veggmåsså (Fonstad 2000), timmer-mosse, vægge-mosse (Gunnerus 1776)
  • Hylocomiastrum pyrenaicum, seterhusmose: –
  • Hylocomiastrum umbratum, skyggehusmose: –
  • Loeskobryum breviostre, kystmose: kysthusmose (Tommy Prestø 1995)
  • Polytrichum commune, vanlig bjørnemose: fompmøse, gaukemåse, hestemose, rævemose, røvippmåså, skjeremose, sopemåsså, staurmose, svartmåssi, trælemose, veggelusmøse, vetmøsa, øyrimåsså, aurimåsså (Høeg 1974)

etasjemose-og-henning
Henning Jensen legger husmose på Heimtveiten

Moser som ikke har navn som knytter til husbruk, men som har beretninger:
  • Warnstorfia fluitans, vassnøkkemose: simåså (Høeg 1974)

Jeg vil så vise eksempler på utsagn om bruk av mose til laft:

  1. Om torvmoser:

torvmose
Grantorvmose

«Veggene var laftverk av grovt og jamt tømmer, godt ihopfelt med breie og jamne måfar. Til tellingsfyll bruktes tørka myrmose (husmåsså)». Kvikne : ei bygdebok. B1 Bygdesoga Oslo 1952)

«Husmøse; møse som var tenleg til å tette hus med, det var særleg slag møse som veks på myrer» (Seddelarkivet Hol 1965)

«Husmøse; huslav, dyttemøse, spregjemøse. Dytte mose mylla omfarå» (seddelarkivet Norddal)

«So leita dei seg husmose i myrane og la millom umfari» (seddelarkivet Haldor O. Opedal)

«Husmøse (den gulbrune, lange mosen som veks i myrar) som vart nytta til å leggje mellom omkvarva ved hustømring» (seddelarkivet Hemsedal)

«Husmosen brukar me til myskje husi med. I brennetorv er der helst husmose» (seddelarkivet, Birgit Rike, Valle, Setisdal)

«Husmose utt. måse, kvitmåse bruka til tetting i tømre» (setelarkivet, Anna Nesland, Drangedal)

«Sphagnum palustre: Huus-Moes, Myr-Moes, Bikkie-Moes, bruges til at lægge mellem Stokke i Bygninger og i Skoene for Fode-Sveed» (seddelarkivet, Hans Jacob Wille, Seljord 1786)

  1. Om etasjemose, furumose og engkransmose:

etasjemose-og-furumose-kopi
Etasje- og furumose

Ove Arbo Høeg refererer også til mange utsagn om at skaumåsa, breskemåsa, og Hypnum, ikke Sphagnum blir foretrukket til tømmerhus. Enkelte tømrere synes også at etasjemose er bra, men engkransmose er enda bedre. (fra Røros og Oppdal, Høeg 1974)

«Alminnelig skaumåsse, husmåsse, ble brukt til tetting i laftehus, dessuten under stubbeloftsleira». (fra Enebakk, Høeg 1974)

«Husmose vert bruka mellom stokkar i hus. Er ikkje kvitmose» (fra Ullensvang, Høeg 1974)

«Husmøse; Hypnum» (seddelarkivet, G.Kirkevoll, V.Slidre, Valdres)

  1. Om husmose (kan være moser i Husmosefamilien eller torvmose):

«Husmose m husmåsså; fleire slag mose for eksempel. Etasjemose Hylocomium splendens, furumose Plaurozium schreberi, og torvmosar Sphagnum sp. Bruka til tetting mellom tømmerstokkane i hus». (seddelarkivet Ingeborg Donali, Oppdal)

«Husmøse ble holdt for å være best til å dytte mellom stokkene i hustømring. Den snarere auka enn minka vekk når den tørker. Men man meinte det fulgte vegglus med den inn i huset. Man kokte derfor husmøsen før man brukte den». (fra Uvdal, Høeg 1974)

«Husmåse som dei myser millom vegger i timbra hus» (fra Seljord, Høeg 1974)

«Husmose brukt i måfara i tømmerhus» (fra Aure, Høeg 1974)

  1. Om andre usikre mosearter:

«Til dytting var simåsån den beste» (Aurom, Magne: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942) Min kommentar: Dette kan også være symåså = Sphagnum spp, siden odølingene ikke har y i talespråket.

«Veggmåsæ har vært brukt som dyttemateriale i tømmerveggene og til å legge rundt skjøtene i drensgrøfter på samme vis som hvitmåsæ og rosentorv». (fra Ytre Sandsvær, Høeg 1974)

  1. Om bjørnemose:

«Til dytting mellom stokkane i veggfaret brukte dei husmose (husmøse),. Det var truleg bjørnemose (bjødnamøse) dei nyta.» (Valdres bygdebok 5.2, 1965)

Som vi ser av eksemplene er noen entydige i hva slags mose de bruker, mens andre bruker navn som kan bety både torvmoser og moser i Husmosefamilien. Arbo skriver: I store strøk har Sphagnum vært brukt til å tette mellom stokkene og rundt vindu- og dørkarmer i hus. På Østlandet finner man det relativt spredt, mens folk sør- og vestpå har ment at den var det ubetinget beste til dette bruk; andre steder har skogsmosen vært foretrukket. Til dels mente man at Sphagnum hadde noen spesielle fordeler: «Den tørker riktignok sammen og det blir ikke stort igjen av den, men man meiner det kommer ikke vegglus i hus som er dytta med myrmose. Dette er enda en vanlig meining i bygden» (Uvdal 1941).

etasjemose-og-torvmose
Etasje- og grantorvmose

Videre skriver Arbo om populærnavn på torvmose som knytter den til husbygging. Den kalles «husmose» i Ho, Nore, Kviteseid, Rauland, Dypvåg, Jondal, Kvam, Kinsarvik, Røldal, Strandebarm og Stordal. Den kalles «tømmermannsmose» i Askim, Onsøy, Torsnes, Trøgstad, Andebu, Brunlanes, Stokke, Tjølling, Åsgårdstrand, Kviteseid og Ø. Moland. Videre «byggjemåse» i Lund, «bygningsmose» i Bakke og «timbremose» i Volda.

Avslutningsvis vil jeg sitere botanikeren Per Størmer som skrev i 1945: «Nesten over alt i skog og hei vokser det som folk kaller husmose. Det består i virkeligheten av flere arter…» Det er i hvert fall ingen overdrivelse, når det i materialet her kan vises til 6 ulike arter som kalles eller har blitt kalt husmose. I tillegg hele slekta torvmose som består av 48 norske arter. Da ender vi opp med 54 forskjellige moser.

Når det gjelder bruken av torvmoser til hustetting får vi ut fra eksemplene til Arbo Høeg en god spredning utover store deler av Sør-Norge og Midt-Norge, og stedene han refererer til er i disse fylkene: Trøndelag, Buskerud, Telemark, Agder, Hordaland, Østfold, Vestfold og Møre og Romsdal.

etasjemose-og-furumose-fra-1799-hallingby-buskerud
215 år gammel etasje- og furumose på «Gamlestua» Hallingby

Som en kan se av denne gjennomgangen er det mulighet for at mange mosearter har vært brukt som husmose. Det er mye som tyder på at etasjemose og furumose ikke var så enerådende til husisolering som vi kan få inntrykk av i dag. Mye tyder på at torvmose var vesentlig mer vanlig i et større område enn det som formidles i bygningsvernmiljøet. Men mye er ennå ugjort når det gjelder å beskrive tidligere tiders mosebruk, en mindre undersøkelse av det som er skrevet gir begrenset kunnskap. Kunne det være skille mellom mosebruk i uthus og innhus, det er stor forskjell på fuktbelastning i et fjøs, et gjesteloft og en bolig.

Derfor kan videre studier av litteratur, intervjuer med erfarne bygningsvernere og innsamling av nytt mosemateriale fra gamle hus være av stor betydning for å bringe klarhet i hva som har vært tradisjonell bruk av husmose på ulike steder i vårt langstrakte land.

Litteratur/kilder:

Ivar Aasen: Norske plantenavne. Oslo 1860. (nb.no)

Sjekkliste over norske mosar; vitskapleg og norsknamneverk. NINA. Trondheim 1995. (nb.no)

Polarflokken; Norske navn på moser: spesialhefte = Common names of Norwegian bryophytes. Trømsø nr 1.1984

Norwegian names for mosses – Norske mosenavn. http://nhm2.uio.no/botanisk/mose/nor-lat.htm

Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo 1974 (nb.no)

Einar Engen: Mose som byggemateriale. Bygningstradisjoner i grensetrakter 2007

Tore Fonstad: Dyr og planter i fjellet. Oslo 2000. (nb.no)

Magne Aurom: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942 (nb.no)

Setelarkivet til Norsk ordbok

Valdre bygdebok 5.2, Valdres bygdebokforlag 1965 (nb.no)

Kvikne, ei bygdebok B 1, Oslo 1952 (nb.no)

Tomas Hallingbäck: Mossor, en fältguide. Stenungsund 2016

Takk til informanter og samtalepartnere i mosespørsmål jeg hadde: Anders Dalseg, Arnt Magne Haugen, Terje Planke, Jon B. Godal, Roald Renmælmo, Kristian Hassel