Findalslaft fra før år 1009-et rekonstruksjonsforsøk.

Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.

klmenskirka7
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Fig 7_
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU

Begrep

  • Grøyp: grop,fordypning, av norrønt gróp «renne
  • Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
  • Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
  • Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
  • Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
  • Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
  • Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
  • Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
  • Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
  • Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
  • Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
  • Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
  • På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
  • Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
  • Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
  • Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling

IMG_2756
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen

Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å  løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.

IMG_2757
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
IMG_2749
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen

Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.

Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem.  Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.

IMG_2751
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
IMG_2753
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen

For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.

Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.

IMG_2759
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen

Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.

IMG_7896
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik

Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.

IMG_2765
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen

Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå  stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.

IMG_7904
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
IMG_2771
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
IMG_2776
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
IMG_7906
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen

Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.

IMG_2796
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
IMG_2801
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
IMG_2778
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen

Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.

IMG_2799
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.

Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.

IMG_7947
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
IMG_2779
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen

Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.

Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne

IMG_2804
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
IMG_2806
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.

Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving

Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.

Verktøyvalg

For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.

Bak utvalget som vi gjorde  ligger det mange drøftinger og vurderinger, form , bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.

Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.

IMG_2802
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
IMG_0783
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
IMG_0781
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
IMG_0785
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
IMG_0782
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
IMG_0787
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Skjermbilde 2019-05-16 kl. 10.09.37
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions

 

IMG_0797
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
IMG_3287
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen

Verktøykista

Pjål, Kniv, Øks

IMG_7942
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.

 

 

Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg.  Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.

Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.

Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.

En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.

Ei enkel mellomaldernov? Forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for ei 1000 år gammal nov frå Nidaros

Våren 2016 vart Jon Godal, Harald Høgseth og eg invitert ein tur til Vitenskapsmuseet i Trondheim av Karin Rosberg, ein svensk arkitekt som forskar på vikingtidas byggeskikk i Mälardalen. Vi var der av di Karin Rosberg ønskte hjelp til å synfare nokre utvalde stokkar frå den eldste byoppkomsten i Trondheim, i hovudsak 1000-talet, og fleire å diskutere med når ho skulle sjå på desse bygningsrestane frå tidleg mellomalder.

Karin hadde valt ut nokre av dei stokkane som vart tekne vare på og konservert etter gravingar i mellomalderens kulturlag i Trondheim på 1970-talet. Eg tenkte at i tillegg til å kunne diskutere problemstillingane Karin ynskte å ta opp, var dette og ein fin anledning for å kunne sjå litt nærare på noko av det eldste vi har bevart av tømra nover her til lands.

Eg skulle skrive blogginnlegg om dette rett etterpå, men det blei ikkje gjort. Så no har eg nytta høvet og endeleg fått gjort ferdig ei lita utgreiing om noko av det vi såg på, og mitt forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for novene vi har bevart frå Nidaros eldste bygningshistorie.

Om nova og bakgrunnen for å velje denne.

Under arkeologiske utgravingar i Trondheim på 1970 talet ble det funne mange til dels godt bevarte bygningsdelar i tre. Dei eldste er heilt frå tida då byen vaks fram mot slutten av 900-talet, og det er grave fram mengder av treverk frå heile mellomalderen. For det meste dreier det seg om dei nedste delane av bygningar eller andre konstruksjonar, som syllstokkar, golvåsar, golvbord, kavlebruer, fundamentstabbar, gjerdepålar, bryggepålar og liknande. Nokre av desse er veggstokkar med bevarte detaljar som kan seie noko om korleis ein tømra husa på Nidarneset for 1000 år sidan. Mykje av materialet blei ikkje teke vare på, av omsyn til lagringsplass og kostnader ved konservering, så det er berre eit utval som vi i dag kan studere nærare.

Frå det materialet Karin såg på, har eg valt ut ei nov som eg har prøvd meg på å rekonstruere. Det er ei underhalsnov, som har lange halsingar som går til enden av stokken (fig. 1). Nova blir kalla rännknut på svensk, og er vanleg i bygg frå mellomalder blant anna i Dälarna (fig. 4 og 5) Nova er og i slekt med findalsnova, som kanskje kan seies å vere ein avansert vidareutvikling av denne enkle underhalsnova.

Gjennom arbeidet med å tømre gjesteloftet på Mellomaldergarden Stiklastadir ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, har eg fått auka interesse for dei eldste novformane vi kjenner her i landet, og eg tenkte det kunne vere interessant å forsøke å rekonstruere ei av desse og berre nytte verkty som var tilgjengelege for tømraren i mellomalderen.

figur1
Figur 1: Teikning av stokk, frå utgraving på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1975. Her er lite detaljar, men vi ser at det dreier seg om ei underhalsnov, med lang halsing som går heilt ut til stokkenden. Stokken er frå åra 1050-1100.

Truleg er denne underhalsnova i ulike variantar ein svær gammal form. Arne Berg viser til at liknande novhogg er funnen frå 300 f.Kr i et gravkammer i Altaifjella i Vest-Sibir.

Ein annan stokk vi såg på hadde ein kortare halsing som ikkje gjekk ut til stokkenden (fig. 2). Det er nok lite som skil framgangsmåten på desse to ulike novene. Eg har valt å tømre den med lange halsingar ut til stokkenden.

Begge stokkane er i små dimensjonar, berre ikring 12 og 16 cm i tverrmål. Eg veit ikkje om desse små dimensjonane er representative for ein større del av materialet frå mellomalderens Nidaros. Men vi kjenner at det ofte er nytta nokså granne stokkar òg i dei bygga, for det meste loft, som enno står att frå mellomalderen i andre strok av landet. Men desse er tømra i furu, medan gran ofte vert nytta i Nidaros. I følgje Høgseth var oppimot 80 % av veggtømmeret i høgmellomalderen gran.

figur2
Figur 2: Underhalsnov med halsing som ikkje går heilt ut til enden. Stokken har vore bruka opp att fleire gonger. Den har to nummereringar, 5 og 6, og har truleg til slut enda opp som golvås. Da har den fått flathoggen overside og hol for etter det som kan ha vore pluggar for å festa golvborda. Stokken er funnen under graving i Kjøpmannsgata i Trondheim i 1971, i lag som dateras til 1150-1250. Den ble funnen under golvet i det som truleg var restane etter ei årestue.
figur3
Figur 3: Stokk T82-5, same som på skissa over frå 1971. Vi kan sjå halsingen og overhogget. øksespora er enno tydelege både i sidene og botnen i hogget. Det var ikkje lett å sjå sikre spor etter lengda på eggen på øksa som er nytta, men det ser ut til å kunne vere ei øks med ein egglengde på ikring 6-9cm.
img_0714
Figur 4: Rännknut i härbre, datert 1285, i Älvdalen Sverige.
ra%cc%88nnknut-i-ra%cc%88ttvik-dalarna
Figur 5: Rännknut i ei løe, truleg 1200-tal, i Rättvik Sverige

Arbeidsbeskrivelse:

Eg valde å tømre prøvenova i gran. Originalen er eg usikker på om er i gran eller furu, det er muleg at det er gran. Som nemnt er det funnen rett mykje gran som veggtømmer i Trondheims mellomalderhus. Det er heller ikkje viktig i denne samanheng for mitt forsøk, om eg tømrar i gran eller furu.

Mitt korte ”teoretiske utgangspunkt” er at eg trur tømrarane i mellomalderen ikkje merka opp rett mykje under prosessen, men at det meste gjekk på augemål, erfaring, og nokre få hjelpemidlar (som loddefjøl og passar eller skrape). Eg har ikkje så rett gale augemål, men det kanskje viktigaste, erfaringa, er det så som så med. Så utgangspunktet er vel ikkje heilt optimalt.

Eg valte meg ut først ut fire korte stokkar som var ikring 20-25 cm i tverrmål. Altså noko større enn dei originale. Eg byrja med å barke og pjåle stokkane. Eg valde å pjåle dei, sjølv om eg ikkje kunne sjå sikre spor etter kva verkty dei var barka og sletta med. Deretter flathogde eg undersida på to stokkar, mest for at dei skulle ligge betre.

Desse stokkane blei lagt ut til syll på kortveggane, og så blei ein lagt ut på tvers over, klar til felling ned i desse (fig. 6).

Sidan dette er første omfar, må eg byrja med å bestemme kor eg vil plassere stokken i høve til stokkenden på den under. Eg valde å legge den slik at novhovudet blir stikkande ei handsbreidd utafor veggen. Eg merker meg så kor midten av stokken eg skal felle ned treff den under, og hogger overhogg som er ein del smalare enn stokkbreidda på den eg skal felle ned.  Her kan ein bruke augemål, eller passar som ein sjekkar breidda på stokken med for å sikre at ein ikkje høgg for bredt overhogg.

figur4
Figur 6:To stokkar er lagt ut til kortveggar, og ein stokk er lagt klar til å byrje hogging.
figur5
Figur 7: Med skogsøksa hogger eg ut eit overhogg som er noko smalare enn tverrmål på stokken som skal nedi. Her blir det stødig å legge stokken for hogging av halsing.

Så bestemmer eg kva som er rette vegen for stokken som skal felles ned. Eg legg rygg og kuv opp, og merker så opp med loddefjøl i begge endar (fig. 8) Deretter høgg ein halsingane som vist på figur 9.

figur6
Figur 8: Ein avgjer kva som er opp på stokken (kuv opp), legg den rett og rissar ein loddstrek i kvar ende ved bruk av loddfjøl.
figur7
Figur 9: Etter at ein har merkt loddet i stokken, snur ein den opp ned og høgg halsingane. Dei høgg ein ned mot halve stokkbreidda. På undersida (opp her) høgg ein slik at det blir att passeleg breidd, omtrent det ein ser for seg skal vere breidda på måddåfaret.

Både halsingar og overhogg prøver eg på sjå for meg skal bli i om lag same vinkel, slik at dei skal falle nokså godt i hop når ein legg nedi for vidare oppmerking (fig. 8).

figur8
Figur 10: Om ein prøver å hogge vinkel og djupn i halsingar og overhogg like, kan ein vere heldig og dei legg seg fint på plass på for første oppmerking. Enno er det ikkje merkt opp noko anna enn loddline og midten av der ein vil ha overhogget, og elles hogge på augemål.

Eg bruker passar for å merke opp for den vidare hogginga. Eg vil no ha stokken ned hele høgda av halsingen, det vil då seie ikring halve stokkhøgda. Eg tar da høgda med passaren, og bruker denne høgda når eg riper ned halsingen til overhogget (fig. 11-13).

figur9
Figur 11: På første omfar skal eg felle stokken om lag ned til midt på. Her tar eg høgda med passaren. Eg bruker så den til å medra stokken ned i overhogget.
figur10
Figur 12: Her ser vi ripmerket etter at passaren er brukt til å ripe ned frå halsingen på stokken over.
figur11
Figur 13: Så høgg ein etter ripmerket, og håpar ein har klart å bruke passaren stødig og i lodd. No er stokken kome ned dit den skal.

Framgangsmåten når ein går vidare til neste omfar blir temmeleg lik som den over. Men det blir ein operasjon ekstra med nedhogging, da det her blir for mykje å felle den klar til medraging på første hogging. I tillegg skal stokken no médras mot stokken under. Her er framgangsmåte kort skissert for neste omfar:

  1. Som eg har vist over høgg eg først eit overhogg noko mindre enn breidda på stokken som skal nedi.
  2. Stokken som skal felles ned legges slik ein vil ha han i overhogget, den loddes, merkes og leggas opp ned for hogging av halsingar.
  3. Stokken snus, leggas ned i overhogget og ein tar så høgda ned mot stokken under ved nova, og bruker denne som mål når ein no ripar med passaren. Så høgg ein inn til ripa, og stokken skal i teorien falle ned og vere klar til medraging. Kan hende må ein justere og ta litt både i overhogg og mellom stokkane for å få den låg nok til medraging (maks 15-20mm).
  4. Stokken médras med same mål på medrag og passer. Eg brukte eit gamalt medrag eg hadde tilgjengeleg i medraginga mellom stokkane, og passaren til medraging i nova.
  5. Stokken løftast ut att og ein hogger ut etter ripene i måddåfaret og overhogget. Her må ein merke seg at det ikkje må stå att meire enn opp til medragsstreken under halsen på stokken, og at ein høgg overhogget ned til nakken/måsåleggen på stokken under.
  6. Stokken leggas på plass, og passar forhåpentligvis.

Det er heile tida viktig at ein sjekkar at stokken ligg der den skal, både i lodd og at ikkje dei forskyver seg sidevegs. Det lite som låsar i lengda i denne nova, så den kan lett renne av garde. Kanskje ikkje utan grunn at den heiter rännknut på svensk?

figur12
Figur 14: Fyrste stokken i 2. omfaret er på plass.

Til å tømre denne nova ha eg nytta desse verktya:

  • kopi av ei lett lita mellomalderøks frå Lierne, Nord-Trøndelag, smidd av Mattias Helje
  • norsk skogsøks, mellomaldertype, smidd av Bertil Pärmsten
  • kopi av øks frå ca 1300, funnen i Lödöse, Sverige, smidd av Bertil Pärmsten
  • passar (frå nyare tid, truleg seint 1800-tal)
  • medrag
  • loddfjøl
  • kniv

Eg kunne godt ha klart meg med berre ei øks, helst ein noko tyngre og litt smalare utgåve av øksa frå Lierne. Og ei skrape hadde nok nytta like godt som passar til å medra novene. Ein god skrap kunne kanskje vore nytta både i nova og mellom stokkane?

I tillegg nytta eg ein bandkniv for å barke tømmeret, og ein pjål frå Jon Dahlmo for å slette tømmeret. Og ei Husqvarna motorsag for kapping…

Erfaringar:

Med litt meir erfaring med denne nova trur eg det skal gå nokså greitt å tømre med den, utan anna verkty enn dei nemnte. Eg vil sjå på forbetringar i val av passar, helst vil eg få smidd meg ein god skrap som eg vil teste ut både i nova og mellom stokkane.

Ei erfaring eg gjorde når eg tok til med 2. omfaret var at eg ikkje var nøye nok med val av stokkar her. Det var for stor skilnad på tverrmålet på den eg skulle felle ned i og den som skulle fellast ned. Det gjer at ein får problem med at overstokken fell for langt ned i stokken under, og problemet forplantar seg vidare. Jamt tømmer og små dimensjonar er ein fordel. Elles meiner eg prosedyren eg såg for meg og no har testa ut så smått ser ut til å kunne fungere.

Nova ser svært enkel ut, om den ikkje er direkte krevjande, så krev ho likevel god planlegging, at ein ser eit godt stykke framfor seg, og helst godt, jamt tømmer, for at dette skal gå greitt og bli bra.

figur13
Figur 15: Nova opna så ein ser inni.

Drombegang på Gjesteloftet Stiklastadir

IMG_3212.jpg
Gangbrua fra bakkenivået til  2 etg. på Gjesteloftet  skal erstattes med en drombegang.

TBBY2003-A 17V Tradisjonsfaglig utøving 2”  Stavkonstruksjoner er praksis 2 året på studiet,og da har vi valgt  et prosjekt i sammenheng med Gjesteloftet. På middelaldergården Stiklastadir planlegger vi å bygge en drombegang fra bakkenivå til 2 etg. i Gjesteloftet. Dette krever en del forarbeid i forhold til å finne ut hvordan drombegangene har vært bygget i middelalderen.

For det første hva er en drombegang  og hvor finner vi kildene. Dette er forklaringen I følge Store Norske leksikon : Drombegang, i eldre norsk byggeskikk en overbygd gang eller bro mellom stuesvalen og burloftet. Ingen drombeganger er bevart, men de har vært å finne fortrinnsvis i Setesdal, Telemark og enkelte steder i Numedal.

Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.35.13.png
St Halvards katedralen i Oslo modell

Oslo Bispeborg var den opprinnelige bispegården i Oslo. Borgen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet av  Bisp Nikolas Arnesson, og utvidet utover 1300-tallet. Borgen ble bygget i stein rundt en bispegård i tre etablert i begynnelsen av 1100-tallet. Et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet.

Borgen befant seg i Gamlebyen på nordsiden av Oslo torg/Bispegata. Den bestod av steinhus, omringet av høye murer og et tårn. Fra tårnet (kastellet) gikk en takoverbygget bro (drombegang) over til Halvardskatedralen. Sammen med Hallvardskatedralen var bispeborgen det daværende Oslos viktigste geistlige anlegg. Borgen var i tillegg et politisk tyngdepunkt: Den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige ble undertegnet i bispeborgen, rett etter Håkon den V`s død i 1319.( kilde Wikipedia)

Det er dessverre slik at ingen drombeganger fra middelalderen er bevart i dag. Vi har en del skriftlige referanser på drombeganger i Norge det er da flere som går fra kirker over til «bispegården», slike skriftlige eksempler har vi både fra Nidarosdomen i Trondheim , og St. Halvardskatedralen i Oslo. I tillegg har vi flere fysiske spor i stående middelalderbygninger etter  inntappingene hvor drombegangen har vært festet, blant annet Raulandstuen på Norsk folkemuseum, Staveloftet i Hallingdal.Det mest kjente eksemplet kommer fra Brokke i Valle i  Setesdal, denne illustrasjonen går igjen i mange eldre bøker hvor temaet er tatt opp.

IMG_6031.jpg
I dag er det ingen middelalderbygninger igjen på gården Brokke, noen av dem er flyttet til Bjørnsgård I Oslo, hvor de har valgt å oppføre en ny drombegang mellom to bygninger.
1200px-Bogstad_IMG_4353_björnsgaard_rk_86174.jpeg
På Bjørnstad gård i Oslo har de flyttet ned Selstabburet fra Sel i Gudbrandsdalen. Som  de  har valgt å bygge sammen vinterstua med en drombegang.

Vi har undersøkt på digitaltmuseum, i foto arkiv , og studert Arne Bergs verk om Tømmer hus i mellomalderen. Etter tips fra en av våre medarbeidere , dro vi til Snåsa i Nord-Trøndelag og der var det en drombegang mellom høyløe og fjøs, riktignok i sirkelsagd boks, trolig bygd etter 1900 slik den står i dag  men klart et lokalt eksempel på nettop overbygd gangbro mellom  to bygninger.

IMG_5808.JPG
«Drombegang» på Husmanns plassen Sandmoen på Snåsa. Høyløe til venstre , fjøs til høyre.
Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.06.08.png
Stavelofet i Halligdal  skal også ha hatt drrombegang.

På Stave var eit praktfullt loft. Staveloftet er bygd av svært grovt og fint timmer (hogt år 1324), og er eit særprega lafte-arbeid. Dørane er prega av både gotisk og romansk stil, tydeleg påverka av kyrkjearkitektur. Loftet kom til søre Stave, og i 1908 overført til museet på Nesbyen.
    Segna fortel at det var ein kamar (=utedo) i nordre reane på Staveloftet. Det var eit stev lydde slik: Når Stave-olda e turr og Stavekamaren er full, skal verde gå omsull. Og det vart fortalt om ei jente som overlevde Svartedauden ved å stenge seg inne i loftet medan sotta herja.
    Det store rommet i andre høgda var truleg bruka til samværer. Kanskje som ei gildehall.
    Det skal ha vore ein såkalla drombe-gang (bru,- overbygd gang) mellom Staveloftet og ei loftstugu som stod innved. Husa og drombegangen danna ein portal over vegen inn i tunet. Det var eit flott syn, fortalde gamle Lars Stavejordet.(Ål bygdebok)

IMG_4869.jpg
På Raulandstua  fra Numedalpå Norsk folkemuseum er det tolket at den har hatt drombegang.

Skjermbilde 2016-12-16 kl. 11.31.11.png

Rendalen, Hedmark. Hus. Ca. 20 km. nord for Åsheim hotell, sett mot øst fra veien. Antakelig vesleenget mellom Øvre og Ytre Rendalen. Spor etter drombegang.

Dette er noen av kildene vi har lagt til grunn når vi nå skal i gang med å bygge drombegang hos oss på Stiklastadir. Vi har også litt moderne krav om universell utforming da vi er et museum, og det vil bli letter for rullestolbrukere å besøke Gjesteloftet  når drombegangen er på plass, samtidig som vi får vist  frem en sjelden byggeskikk fra middelalderen.

Min tolkning så langt av drombegang : det kan være en overbygd gangbro med vegger og tak. Den kan fort ligne på konstruksjonen i  en svalgang, med syll , stående veggplank, raft, tak av su lagte bord eller torv . Kan både være ås tak  og sperretak.

Her er en tolkning hvordan på hvordan vi kan bygge drombegangen. Vi skal jobbe mer med bakgrunns dokumentasjon i Januar, da tar vi en studietur mot Oslo, som vi kombinerer med å se på og dokumentere bleggøkser på historisk museum,med tanke på kløyving av materialene.IMG_6405-kopi.jpg

IMG_6406-kopi.jpg

Trøndelags vakreste sperreverk

Onsdag 13 april var Kai Johansen og Per Steinar Brevik i Stjørdal og holdt et foredrag på museet om middelaldergården Stiklastadir. I den forbindelse tok vi turen innom Værnes kirke for  å se på verktøyspor i sperreverket, som er nylig datert til 1140.

IMG_3979

Værnes kirke er en  langkirke  i  Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Kirken er i stein og har 320 plasser. Den er bygd ca. 1140 i  romansk stil. Kirken er en av de eldste bevarte steinbygningene i Norge. Den er restaurert ca 1400 tallet ,1600 tallet  og siste restaurering var 1966.

Værnes kirke  er kalket utvendig, og har en del klberstein elementer  som dekor på ytre fasade. Innvendig er det flere vakre detaljer og legge merke til, bland annet …. korsene med lyseholder i , disse korsene går igjen i alle steinkirkene  i Trøndelag , men bare Værnes har bevart lyseholderne i veggen.IMG_4017

Vårt mål med turen var å se på verktøy spor i sperreverket , da skipet er åpent er det ikke mulig å studere det uten lift eller stilasje, så klatret opp først på sakrestitaket så videre opp på kortaket som er hvelvet med tre buer.  Vi fikk absolutt innfridd våre forventninger når vi kom opp der. Både taktro , su tak og sperrer har det som vi i dag kaller glepphogger eller spretteteljing som  bearbeid overflate, i virkelig jevne fine mønstre. Sammenføyningene i sperrebandene var svært nøyaktig utført og så langt vi kunne se var de tappet ut med øks.

Bonusen fikk vi på vei ut igjen i sperreverket over sakristiet der fant vi 6 takspon som var brukt som kiler mellom noen konstruksjonsdeler, det har vært lett lenge etter spon på Værnes kirke  og nå har vi 6 og studere.

IMG_4013