Sinknov med tapp, i tradisjon etter Arne Pedersen, Aursfjordgård

Tømring av smie med sinknov med Arne Pedersen som læremeister og tradisjonsberar. Foto: Roald Renmælmo
Tømring av smie med sinknov med Arne Pedersen som læremeister og tradisjonsberar. Foto: Roald Renmælmo

I Desember 2015 fikk jeg en innføring i sinknov med tapp, med Arne Pedersen fra Aursfjord i Troms som tradisjonsbærer. Vi hadde ukene i forkant felt furutømmer og rydd noe av dette til 4 1⁄4″ tykkelse, så tømmeret var ferskt og fint å jobbe med. Bygget er en rekonstruksjon av ei smie tilhørende Aursfjordsaga, så dimensjonene, dør- og vindusplassering er tatt ut i fra det gamle tømmeret. Sinknova med tapp er en av flere nover Pedersen har praktisert gjennom sin tid som tømrer. Den gamle smia kjenner jeg ikke alderen på, men sinknova er kjent for Pedersen.

Størrelsen på bygget kan en merke direkte opp på tømmeret, og vi valgte å gå ut i fra innvendige mål, så gjennom hele prosessen merkes og vatres veggen opp i fra innvendige vegglinjer. Da får en slette vegger innvendig. Syllstokken på langveggen kløyves med sag, en rett og godt utmalma stokk er et fint utgangspunkt. Stokkene i gavlveggene velges ut med omhu, kuven legges opp, og undersiden rys slett. Rotendene legges hver sin vei, overstokkene med rot på understokkens topp. Nå bør en være nøye på at underlaget for syllstokkene er nivellert så alt er i vater. Nå kan Sinknova merkes opp.

Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Foto. Pål Sneve Prestbakk
Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Meddraget er ikke med på bildet. Foto. Pål Sneve Prestbakk

Verktøyet en bruker under merkeprosessen er enkelt, må holdes i god stand og i nærheten. En god og spiss tømrerblyant, en kort og lang vater, en låsbar passer (eller to) og et meddrag. Tommestokk med norske tommer er å foretrekke. Passeren bør kunne svelge unna ca 8 tommer, den lille passeren bruker jeg til å merke høyden på sinken. En stor tømmermannsvinkel er også en del av merkeutstyret.

Høyden på stokken må tas hensyn til når en skal merke størrelsen og plassering av sinken. Som i fig 1, tar vi utgangspunkt i å hugge ut ca 1⁄3 av stokkhøyden, så fremdeles kjernen av stokken kommer ut i enden. Se vaterlinje og sinklinje merket i fig 1.

Skjematisk framstilling av nova. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 1. Skjematisk framstilling av nova. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Merking av sink

Overstokkens bredde merkes på understokken, merkes med loddlinjer på sideflatene. På samme vis merkes understokkens bredde på overstokken. Sinkhøyden må nå bestemmes. Vi la opp til 2 cm fall, det stemmer omtrendt med meddragshøyden vi kommer tilbake til. Innvendig og utvendig hjørne på sinken har lik høyde. De to motsatte hjørnene (på de ytre veggflatene) har da totalt 4cm høydeforskjell. Vannet ledes kun ut av veggen, mens sinken gjør nova trangere på innsiden så tømmeret låses.

Overstokken ligger på plass når en merker sinken. (Fig 5.) Det var noe upraktisk for å ta gode bilder, men merkene viser hvor den ligger. Den må være i lodd på innvendig vegg, justert i lik høyde på begge sider, så festes stokken med haldhaker. Loddlinjene trekkes opp på overstokken med vateren. Stikkhøyden tar vi med passer mellom underkant overstokk og overkant understokk. Høyden på passeren viser nå hvor langt ned overstokken skal felles. Siste fintilpassingen tar vi med meddraget senere, så en må stille ned stikkmålet på passeren et par cm.

Nå kan en enkelt merke opp stikkhøyden med passer, og rutinen er å gå rundt nova med sola. Vaterlinjen trekkes ut fra innvendig hjørne, det måles to cm opp, så har en den første sinkflaten. Stikkhøyden på passeren settes i dette punktet, og en fører målet opp på overstokken. Herfra trekkes det vaterlinje til utvendig hjørne, og det måles to cm ned. Dette punktet overføres så ned på understokken med passeren, og det vatres til neste punkt og to cm ned. Til slutt overføres dette punktet opp med passeren og mellom loddlinjene kan en trekke sinklinjer. -innvendig og utvendig hjørne på sinken er da i lik høyde.

Overstokken flyttes til siden og snus opp-ned. Tappen og slissen kan merkes. Tappmerkingen gjør en konsekvent med tappjernet, i dette tilfellet et 7⁄8″ jern. Se ferdig merket syllstokk fig 1. Stikkmålet må også vise hvor dypt tapprommet skal være i overstokken.

Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Tappjernet brukes for å kontrollere måla på tapp og sliss. Både lengde og bredde på tapp og sliss er tatt ut fra tappjernet på ⅞». Foto: Pål Sneve Prestbakk

Nå kan nova hugges ut, og en starter med å sage ned til sinkhøyden i forkant av tappen, så den blir helt i lodd. Sinkflata hugges ut med ei passelig bile, og tappen renskes opp med tappjern. Tapprommet kan sages på sidene, og tas ut med tappjern. Nå er det fint å sjekke at størrelsen på tapp og sliss stemmer overens, med tappjernet som referanse!

Se ferdig hugget nov og tapper i fig 2. Arne Pedersen fasa også av hjørnene på tappen for at den lettere skal entre i neste stokk. En må huske at tapprommet i overstokken ikke skal gå hele veien. Se merking fig 3. Overstokken er ferdig tappet og klar til første prøve.

Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Dette er en av syllstokkene som er fotografert opp/ned. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Overstokken legges på plass, i lodd, nå er det klart for meddrag. Vi kan måle nøyaktig hvor mye stokken må felles ned for å nå samme planet i bunn. Dette målet overfører en på meddraget, og merker sinken rundt hele nova og overkant tapp på understokk. Husk at en nå ikke skal ta mer av understokken, det skal kun overstokken som skal meddras. Om alt går rett, skal nå alle syllstokkene ligge i vater på underlaget.

Videre er prosessen noenlunde lik, men nå må en gjøre utvalg blant det tilgjengelige tømmeret og finne stokker som passer høvelig mot stokken under. Rot på topp, kuven opp, stokken legges i lik stikkhøyde i begge ender. Nå kan en sjekke overstokken om det er justeringer som må gjøres for at den skal komme ned til meddragshøyde. Kvister, kuler og former kan smis til på begge stokkene så det passer best mulig til meddrag.

Stikkhøyden bestemmes og vi må avgjøre hvor sinken skal plasseres. Utgangspunktet er igjen at vi beholder sinken i en tredjedel av stokkens ferdige høyde. Se fig 4. Dette er ikke bare funksjonelt, men også et estetisk grep for å få en viss rytme i novene.

Fig 4. Inndeling av sinken i novene. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 4. Inndeling av sinken i novene. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 5. I figur 5 ser vi topp-enden av overstokken. Den er justert opp i rett høyde og under oppmerking. Bildet viser at sinken blir fint fordelt, og nede til venstre ser en laveste punkt i sinken, to cm under vaterlinja fra forrige punkt. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 5. I figur 5 ser vi topp-enden av overstokken. Den er justert opp i rett høyde og under oppmerking. Bildet viser at sinken blir fint fordelt, og nede til venstre ser en laveste punkt i sinken, to cm under vaterlinja fra forrige punkt. Foto: Pål Sneve Prestbakk

I det innvendige hjørnet må en nå passe på å merke formen på overstokken ned på understokken, avstanden er stikkmålet. Her kommer tappen i det innvendige hjørnet, til motsetning fra syllstokkene. Når det meddras, skal denne komme lavere og tette mot medfaret. Se fig 6. Igjen, i fig 7 ser vi merking tappens høyde på overstokken.

Fig 6. Legg merke til at stikkhøgda er overført frå underkant påstokk til der tappen sluttar. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 6. Legg merke til at stikkhøgda er overført frå underkant påstokk til der tappen sluttar. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 7. Stikkmålet blir også overført frå overkant av understokken til påstokken for å avgrense høgda på slissen for tappen. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 7. Stikkmålet blir også overført frå overkant av understokken til påstokken for å avgrense høgda på slissen for tappen. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Her er også siste andledning for å merke for dymling, det gjør en også på innervegg. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Medraget blir brukt både for å merke opp for medfaret og for å merke opp flata på sinken på påstokken. Også høgdene på slissene som vist på Fig 6 og Fig 7 blir merka opp med medraget under meddraginga. Dymling blir helst merka og sett i før meddraging.

Nov fra Eggen i Bardu og Renmælmo i Målselv

 

Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen
Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen

Dette er et forsøk på en detaljert arbeids- og prosedyrebeskrivelse av en type tømring av nov som har vært brukt i Bardu av den første bosettingen som kom fra Østerdalen på slutten av 1700-tallet. Den har også vært brukt i Målselv, mulig tidligere, men i hvert fall fra 1860-tallet fram til slutten av 1800- tallet.

Arbeidsbeskrivelsen bygger videre på arbeid jeg og medstudenter fra Tradisjonelt Bygghandverk på NTNU gjorde på en studiesamling i Målselv. Vi befarte og dokumenterte et stabbur på gården Eggen i Bardu som trolig er et av de eldste byggene i kommunen. Senere prøvetømret vi og forsøkte å rekonstruere arbeidsmetoden av noven, og pjålingen av stokkene.

Siden da har jeg arbeidet videre med prøvetømringen på egenhånd, med innspill fra veileder Roald Renmælmo. Sammen har vi studert et stabbur som står hjemme på gården hvor jeg bor, Renmælmo i Målselv. Dette er nok ikke så gammelt som stabburet på Eggen, og selv om det har ulik dimensjon og utforming på veggstokkene, har det samme typen nov.

Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 2. Nærbilde av noven på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 2. Nærbilde av novene på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen
Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen

Da vi studerte stabburet oppdaget Roald et interessant uthogg av en flate på oversiden av de nederste veggstokkene på langveggen i andreetasjen. Han trodde dette kunne peke mot fremgangsmåten som var brukt for å tømre noven. Stabburet har en lengre tømmerdel i andreetasjen og det var på oversiden av de to første stokkene som får full lengde at det var hugget ut en flate. Roald mente det kunne være et merke etter et tidlig steg i prosessen av å hugge noven som her var blitt bevart fordi neste nov ikke kom over den forrige, men lenger ut.

Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik Jenssen
Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik Jenssen
Figur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.

Vi så også spor etter bruk av meddrag i noen nover, og har derfor også brukt dette som et innspill til arbeidsprosedyren.

Denne teorien har jeg bygget videre på mens jeg har prøvetømret på egenhånd og jeg synes jeg nå har kommet fram til en brukbar teori på hvordan noven kan ha vært tømret, og hvordan den uthugde flaten på Renmælmo-stabburet kan ha havnet der. Arbeidsbeskrivelsen bygger ikke på kunnskap som kommer direkte fra noen tradisjonsbærer.

Når en veggstokk skal pjåles slik som på stabburet på Eggen er tømmeret som skal brukes så rett og jamnvokst at det er forholdsvis lite som trengs å gjøres. Barken fjernes med pjålen, og grove ujevnheter slettes. På de korte stokk-lengdene jeg prøvetømret med var dette et mindre problem enn det vil kunne være på fulle lengder, men jeg og medstudentene mine observerte at tømmeret på stabburet var svært lite bearbeidet i veden og det var lite fiberbrudd. Dette stiller store krav til hugging av tømmer.

Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.

Når en begynner å tømre legges syllstokkene opp i vater og roskakken (diagonalen) justeres rett. Disse hugges som andre stokker i noven, men det er ingen stokk under som det skal meddrages mot. Et par av de fire syllstokkene må enten være kløyvd til halv høyde, eller så kan det være ujamn grunnflate. Fra nå av beskriver jeg tømringen av en generell veggstokk.

Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle "liggeflaten". Foto: Henrik Jenssen
Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle «liggeflaten». Foto: Henrik Jenssen

En begynner med å hugge ut «liggeflaten» (som jeg har valgt å kalle den uthugde flaten fra Renmælmo-stabburet) der hvor neste stokk skal komme over. Hvis det er en stokk under siktes det ned mot denne sånn at midten av «liggeflaten» kommer ca. midt over stokken under, men det er viktig å huske på at det til syvende og sist er innerveggen som skal bli i lodd. Dette finjusteres med øyemål underveis i hele prosessen, og vatres helt presist rett før en meddrar. Det er ikke viktig å få «liggeflaten» veldig presis og fin, men det er viktig at flaten og skråsidene er litt kortere enn stokken over er brei ved noven og at flaten er så mye i vater som mulig. Øyemål bør holde. Vinkelen på sidene ned til flaten kan være rundt 45 grader, men det er ikke veldig nøye. Det er viktig at de er vinkelrett med stokken. Dette vil hjelpe med å få vinkelen på neste stokk rett.

Så legges overstokken slik at den hviler på «liggeflaten» på begge understokkene. Den vil rulle en del på dette punktet, men det er ikke et problem. Derimot er det viktig at stokken ligger med kuven opp, hvis den har en, at det er 90 graders vinkel i hjørnene, og at utstikket av stokkene i novene er litt lengre enn veggtykkelsen på tømmeret.

Figur 9. Her er det hugget ut en "liggeflate" i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 9. Her er det hugget ut en «liggeflate» i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.

Nå lages det jeg tror de uthugde flaten som var blitt igjen på Renmælmo-stabburet har vært. Det siktes ned mot understokken, og hugges en tilsvarende «liggeflate» på oversiden av overstokken. Denne flaten og sidene dens skal være litt mindre enn understokkens bredde på samme måte som tidligere, men også tredje stokk når den kommer senere. Her er det litt å gå på. Stokken kan roteres rundt underveis for å se om den ligger godt og stabilt. Det er mulig en må justere bredden på flaten noen ganger, og kanskje vinkelen på sidene, men i  begynnelsen er det lurt å heller ta lite og prøve seg fram. Får en «liggeflatene» til å ligge godt mot hverandre blir de fine veiledere for det videre arbeidet.

Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.

Når overstokken er snudd og den ligger stødig hugges en ny «liggeflate» på siden av stokken som nå ligger opp. Denne sikter en ned mot understokkens bredde, og hugger den dypere enn de forrige. Jeg bruker nesten å hugge den ned til 1/5-1/4 av stokkens høyde. Dette målet har mye å si for novens fasong, men kan justeres lavere senere. Det er fint å lage den sånn at den er i vater når «liggeflatene» under ligger godt mot hverandre, da blir den en fin referanse for at stokken ikke flytter på seg.

Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.

Så hugges kinninger ut slik at de møtes i en linje ned mot senter av understokken. Fire viktige ting med kinningene er at man ikke bør hugge lengre ned enn halvparten av stokkens høyde (dette kan fort skje). Der hvor de møter «liggeflaten som er opp bør det være smalere mellom kinningene på hver side enn det en regner bredden på mosefaret vil bli. De bør være lange nok (i stokkens lengde retning) til at meddraget senere kommer til (her må en prøve seg fram, og
når en bra lengde er funnet kan det senere siktes ned mot kinningene på stokken under). Til sist bør flatene i kinningene i hvert fall være nokså plane. Dette sparer tid senere.

Så hugges det resterende av «liggeflaten» om til en egg hvor hver side går ned til bunnen av kinningene og skrår noe sammen. Her kan en igjen tenke at bredden nede skal være litt smalere enn bredden på mosefaret. Det er viktig at eggen kommer midt i stokken. Til dette arbeidet er det fint å ha en smal øks, f. eks. en hoggerøks, men om en ikke har dette kan et stort tappjern brukes.

Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.

Deretter løftes overstokken bort (den ligger fortsatt fint på liggeflatene sine) og kinninger hugges som tidligere på understokken. Så hugges «liggeflaten» dens om til en v-kløft. Det viktigste her er at kløften møtes i et punkt som er like nært, eller litt nærmere dit en vil overstokken skal felles til, som distansen den dype «liggeflaten» ble hugget til (1/5-1/4 av høyden på overstokken).

Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen
Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen

Nå bør allerede stokkene begynne å ligge ganske godt nedpå hverandre, men litt justering er nok nødvendig før det meddrages. En må egentlig bare se hvor det tar i noven, men noen av plassene som virker å være problematiske i starten er flaten på overstokken som ligger mot kinningen på understokken. Det er viktig her å hugge slik at innsiden av veggen kan bli i lodd.

På dette punktet tror jeg det vil være naturlig å markere og borre for dømlinger, men siden jeg ikke har plukket ned noen av stabburene jeg har undersøkt enda kan jeg ikke her si noe om hvordan eventuelle dømlinger er utført.

Når overstokken ligger godt nedpå og noenlunde i vater i lengderetningen må innerveggen loddes opp helt ferdig og overstokken festes. Det er viktig at overstokken ligger stabilt og ikke rører på seg mens det meddrages (jeg kilte noen killer i novene). Så kan det meddrages. Det er viktig å ha et meddrag som en kommer til i kinningene med. Dette kan som sagt justeres litt ut fra hvor lange kinningene lages, men det er også avhengig av type meddrag. Et med riss på begge sider fungerer ikke. Så stilles meddragshøyden til den høyeste stikkhøyden mellom over- og understokk, og en passer på å holde meddraget i vater. Så risses det langs stokken, og i novene sånn at det synes godt. Det er en fordel å slippe å tegne over med blyant etterpå fordi en blyantstrek blir som regel for bred.

Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.

Så brukes en øks til å hugge ut mosefaret. Jeg liker at øksen er litt overskjeftet og at stokken ligger i en høyde fra midt på låret til hoften. Først hakkes fibrene mellom meddragsstrekene opp. Så hugges det rett ned på tvers av hakkene og langsmed stokken for å slå ut fliser. Så økses selve mosefaret ut. Det kan være lurt å ta det i to eller flere etapper før det hugges helt ned til streken. Det jobbes inn fra begge sidene av stokken og en hugger en «v-form». Det er viktig og følge med på fiberretningen slik at veden ikke river ut. Det er også lettere å jobbe med små hugg og langsmed stokken. Økseskaftet skal nesten jobbe 90 grader ut fra kroppen. Når det hugges etter meddragingen i novene er det viktig at flatene på overstokken som møter kinningen på understokken er en plan flate mellom begge sidene. Etter denne tømringen fortsetter ikke mosefaret ut forbi noven, men hugges flatt etter meddragingen både i over- og understokk.

Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.

Hvis alt er meddratt rett, hugget etter streken og stokken fortsatt ikke legger seg helt ned løser det seg som regel ved enten å hugge sidene i mosefaret brattere, eller «v-kløften» i understokken litt dypere. Mosefaret bør ikke bli for dypt, da er det bedre å hugge slik at det blir mer «u-formet».

Det er antagelig nå en bør bestemme utstikket i noven, vatre det opp, og sage rett.
Så hugges sidene på utstikket etter en mal eller et fast mål. Dette tror jeg er for å pynte hjørnene, og rette opp ujevnheter i stokktykkelse.

Når en nå skal begynne på neste stokk vil understokken allerede ha en «liggeflate» opp. Det er denne «liggeflaten» jeg tror har blitt igjen på stabburet hjemme på Renmælmo.

Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: He
Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: Henrik Jenssen.

Verktøyet jeg har brukt er fra venstre på bildet; vater, snekkerbile (øks), meddrag, og pjål. Tappjern ble også brukt litt, men er ikke avbildet.

Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen
Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen

Arbeidsbeskrivelse av laft på stall frå Heimtveiten, Bykle Setesdal

Studentane har eit eige fag i tømring fyrste studieår. I faget har vi hatt ei vekes samling i Målselv tidlegare i år. Vidare har dei hatt ei heimeoppgåve der dei har kartlagt og dokumentert lokalt tømrarverktøy. Den avsluttande oppgåva i faget har gått ut på å lese gjennom ulike skildringar av arbeidsprosedyrer i tømring, vurdere desse, og vidare lage si eiga skildring av arbeidsprosedyre på ei nov dei sjølve arbeider med. Skildringa skal utformast med tanke på at ho skal ut på bloggen. Tidlegare har Jostein Utstumo skrive om flatlaft, Kai Johansen skrive om Trønderlaft og Sven Hoftun har skrive om Røsslinova. Studentane Henning Jenssen og Magnus Wammen har samarbeidd om å lage ein videofilm som viser arbeidsmåten dei har kome fram til i sitt arbeid med restaurering av stallen frå Heimtveiten. Her kjem introduksjon og filmen frå Magnus og Henning.

Henning og jeg har samarbeidet med denne oppgaven og vi sende inn en film som er klipt og redigert sammen til å sammenfalle hvordan vi har løst laftinga på stallen.

 

Trønderlaft

Da jeg for tiden jobber med trønderlaft (knutnov) er det den knuten av jeg vil prøve å beskrive fremgangsmåten på. Jeg har lært knuten av Jarle Vangstad på Stiklestad

Verktøy:

Bile + snekkerøks + bandkniv + barkespade

Sotsnor/ krittsnor

Loddefjøl/ vater ,passer,  tommestokk og blyant

Tollekniv

Bindhaker + hammer

Medragsjern

Svans, sag

Evt. treklubbe og tappjern

IMG_4561

I denne beskrivelsen er det rundstokk som er utgangspunktet for tømmringen. Stokkene blir først barket med øks, barkespade eller bandkniv.IMG_4557

Stokken blir kappet i rett lengde i forhold til hvilken vegg den skal legges i, gjerne med svans.

Stokken blir så vurdert om det er litt langslyng/ kuv i stokken , hvis det er det blir denne lagt opp, så blir stokken loddet i begge ender med loddefjøl, senterstrek med pil for å markere opp på stokken og 5” merker for å markere når endene på stokken skal ryes ned til 5”.

Så bruker vi krittsnor/ sotsnor og slår, slik at vi får 5” linjene på hele stokken, på begge sider , under og oversiden av stokken.

Videre ryr vi da ned endene ca 50 cm  inn på stokken til 5” .

IMG_4547

ferdig rydd ned til 5” og loddet

Stokken som da venter i veggen har vi målt høydeforskjellen på kryssende stokk og delt den i to loddet opp 5” bredde og sagd/ økset ut tappen slik at stokken på 5” som er rydd ned, passer ned i tapphullet. Dette gjøres i begge hjørner i veggen.

 

Legg merke til måssåpipa V sporet, (skal pakkes mose I når kassen settes opp på tomta) vi hugger i knuten for å hindre sniktrekk inn i bygget.

Vi legger stokken opp i veggen , lodder den og lodder opp sidene på stokken den skal felles ned i, tar passeren og finner høydeforskjellen mellom stokkene, legger passeren på toppen av tapphullet og merker av høydeforskjellen mellom stokkene, så mye skal den felles ned, før meddraging.

 

Vi får nå en firkant som sages/ økses bort.IMG_4168

Stokken legges opp i veggen igjen og loddes. Nå er den klar for meddraging. Hele stokken meddras. Husk også utenfor knuten, meddrags avstanden settes av oppå stokken, denne skal vi overføre til tapphullet, i og med at vi senker hele stokken med ca 22mm (i dette tilfellet) må også tapphullet senkes med samme avstand eller litt mer så vi er sikker på at ikke stokken henger på knuten, men på meddraget når det blir siging i tømmerkassen.

Meddragslinjene kan merkes opp med blyant for så å hugges ut , klyv meddragslinja når du hugger, så passer stokken. Legg stokken opp i veggen og slipp den ned, den skal passe nå . Vær nøye her, det får du igjen for når stokken legges opp i veggen igjen.

IMG_4545

meddraget hugges ut med øks.

Jeg vil anbefale alle å prøve å tømre, men ikke start å tømre uten å ha noen med litt erfaring med på tømmerprosjektet, mange grublerier og feil unngås fort når man er sammen med noen som viser og forklarer etterhvert som utfordringene dukker opp, og hvorfor enkelte små detaljer er svært viktig.

Tømring er et praktisk fag og det er vanskelig å forklare alt med ord  eller stillbilder, hvis det er snakk om arbeidsteknikk, eggvinkler på øks, hvilken øks til forskjellige oppgaver, kvalitet på stokken, planlegge flere stokker fremover o.s.v.

Tips.

  1. ring en venn
  2. tømre i vei

    IMG_3756
    Varianter av trønderbiler

Stabbursnov frå Eggen gard. Et forsøk på å retømre Bardus eldste nov

Under samlinga i tømring i Bardufoss i februar var ei av oppgåvene tømring av 2 stk. prøvenover med utgangspunkt i novene frå stabburet på Eggen gard i Bardu.

Eggen nov 07
Stabburet på Eggen gard er truleg eit ev dei eldste bygga som står att i Bardu. I enkelte kjelder er det og omtalt som eit loft.

Under dokumentasjonen og prøvetømringa av nova, synte det seg etterkvart at dei tre medlemmane på gruppa hadde noko ulike innfallsvinklar på arbeidet. Det vart ei lite tema i seg sjølv. Medan Henrik med sine arkitektgener teikna nova i ulike vinklar ut i frå våre observasjonar, så var Jens oppteken av å måle opp faste stader i kvar enkelt nov i kvart omfar i den nova vi studerte i andre høgda av buret.

Eg valte å fokusere på fotografering kombinert med å forsøkje å sette meg inn i korleis ein kunne sjå spor etter framgangsmåten i tømringa i den originale nova. Eg prøvde på eit vis å memorere den tredimensjonale nova, ut i frå å studere den og tenkje prosess for å få hogd dei ulike elementa. Samstundes tok eg nokre få mål, for å sjå etter mønster og faste dimensjonar i nova, men eg la lite vekt på detaljert oppmåling.

Eggen nov 06
Nova vi studerte i andre høgda i buret, frå innsida. (nordvestre nova)

Vi fann få tydelege faste mål, og såg ikkje noko som tydde på at tømrarane på sluten av 1700-talet var opptatt av å gjere kvart enkelt omfars nov svært lik den førre.

Eggen nov 01
Nova er svært utgliden, så det var ganske lett å sjå inni. Lysforholda var derimot ikkje egna for fotografering, og det blei tildels store kontrastar.)

Sjølv om novene særleg i andre høgda i dag er svært opne og luftige, skyldas dette nok over 200 års hard medfart av vær og vind. Eg oppfattar novene som svært godt hogne, og dei har nok opphavleg vore tette og fine å sjå til. Mitt inntrykk på synfaringa var og at dei såg ut til å vere som skapt for å formas med øks, og da kanskje berre med ei eller to for handa.

Eggen nov 02
Verktyspor og novas form var tydelege.

Spor i kinningane tydar på at i alle fall ei øks som er bruka i tømringa hadde ein eggbreidde på om lag 4 norske tommar, ei slik øks kan nok i utgangspunktet vere tilstrekkeleg for å forme heile nova. Å ha ei noko smalare øks i tillegg ville nok vere greitt, men vi såg ikkje sikre spor etter dette.

Skisse Henrik
Skisse av nova for måltaking av ulike detaljar. Skisse: Henrik Jenssen

Denne nova er nært i slekt med tradisjonen frå Østerdalsområdet. Den kan kanskje beskrivas som ei form av østerdalsnov med tilnærma midtstilt femkanta hals og v-forma overhogg og tilsvarande spiss barke. Kinningane er hogne med ei nokså jamn lengde, omkring 4-5 tommar.

Eggen nov 05
Utsida av buret, med dei fint tilhogne novhovudene.

Her er mitt forslag til framgangsmåte ved tømringa av denne nova, ut i frå observasjonar av originalen og tre dagar prøvetømring.

  1. Hogge kinningar og overhogg i understokken.
  • En mulig veg kan vere å først hogge inn eit skår midt i der kinningane skal møtast. Dette er og midt i understokken, så det er greitt å sikte etter midten av den. Om ein hadde slått ei midtline på stokkane med sotsnor på førehand, ville det gjøre det lett å sikte inn midten av kinningar og overhogg. Skåringa gjør det lettare å hogge kinningane, og ein har midten av kinningane og botnen av overhogget klart for seg.
  • Kinningane trur eg ein tek etter det mål ein har bestemt seg for, og bruker deretter kinningane i stokken under som førebilete. I runde stokkar med noko varierande dimensjon vil kinningane nok kunne bli noko lengre på større stokkar. Om ein da ikkje ryr dei kraftigaste stokkane ned til passande dimensjon på førehand. Tømmeret i stabburet her var temmeleg jamntjukt, men dei grøvste stokkane var rydd inn til omkring same dimensjon som dei grannare stokkane.
  • Etter å ha hogge ut kinningane hogger ein ut overhogget, eit v-forma skår. Breidda på dette er eg litt usikker på korleis ein lettast bestemmer. Vi fant at ein måte er å ta det litt smalare enn breidda på overstokken, så ein er sikker på at ein ikkje havnar utafor stokklivet med underhogget. Djupna på dette varierte mye, men låg nok oftast innafor 1/3 av stokkhøgda.
  1. Førebu overstokken
  • Her er det vanskeleg å vite kva for operasjon som har gått først. Ein løysning som eg syntes fungerte greitt var kappe stokken i rette lengda, og så bestemme kva side om er opp. Denne sida legg ein så ned, og merker opp midtline i endane med loddfjøl, og ein merker og opp dimensjonen på hovudet. Det er og god hjelp i å snorslå undersida etter midtlina. Novhovudene er hogne rette på stabburet. Sidan stokken er kappa i rett lengde, kan ein bruke eit fast mål frå novhovudet og inn til senter av nova. Så høgg ein kinningar ut i frå sentermålet frå enden av stokken, og så forma på novhovudet. Alt dette før stokken har vore lagt opp i veggen.
Eggen nov 13
Overstokken ligg her opp ned. Kinningar og novhovudet er forma.
  1. Felle stokken til medraging
  • Ein legg så stokken opp i veggen, i overhogget i understokken, i lodd og rett plassert i lengderetning.
  • No kan ein med passar måle opp avstanden ned til stokken under, og så bruke passar til å stikke opp både underhogget, og kor underkant av barken kjem.
Eggen nov 17
Passar brukast til å stikke opp kinningar og barke.
  • Så snur ein stokken, og hogger ut underhogg og barke. For å finne breidda av barken mot halsen, kan ein bruke passaren som klave og måle breidda på overhogget den skal ned i.
  • Etter dette skal stokken i teorien falle ned og bli klar til médraging. Men etter eiga erfaring kan det hende ein blir nøydt til å finjustere litt for å får den på plass…
  1. Médraging
  • Når stokken er komen så godt som ned til den under, kan den médras. Det gjekk å bruke same médragsjarnet til både å médra mellom stokkane og i kinningane. Men médraget vi hadde var ikkje heilt optimalt, og skulle ha hatt ein annan slip og vinkel.
  • Etter medraging høgg ein ut mosefaret, og ein høgg til streken i underhogget. Ein må og ta tilsvarande médragsmålet på barken. Så skal forhåpentlegvis stokken falle på plass.
Eggen nov 21
Nova slik den er forsøkt retømra. Ikkje helt ulik originalen, men er framgangsmåten den same?

Verkty ein treng:

  • Øks(er). Vi brukte i hovudsak ei lita bile som var omkring 12 cm bred, samt ei skogsøks/ smaløks.
  • Loddefjøl (gjerne tilpassa breidda ein ønskjer på novhovudet)
  • Passer
  • Tommestokk (eller ein pinne med faste mål)
  • Médrag
  • Sotsnor

Per Steinar J Brevik 18. 3. 2016

 

Metode for fiksering av stokk uten festehake

Magnus har skrive litt om haldhakar og alternativ til haldhakar i samband med hogging av stokkane til stallen på Heimtveiten. Her kjem tekst og bilete som han har posta på Heimtveitenbloggen:

På gammeltømmeret finner vi ikke spor i tømmeret etter festehaker eller andre spor.

P9220289
Festehaker eller holdhaker er en type hake med forskjellig retning på hakene- en på tvers og en på langs. Slik at den skal gå i vedretningen tømmeret og i lunnen som ligger på tvers under.

Det er nærliggende å tenke seg at de har hatt andre metoder for å feste stokken når den skal teljes til. Det er selvfølgelig mulig at det har vært holdhaker som er festet utenfor hode som kappes av, eller i veden utenfor magen. Så jeg har sett på en løsning med både nedtappa firkanta trestykker og kraftige dymlinger som feste for stokken under teljing.

P2010648
Jeg har tappa ned firkant trestykker i en bredde litt over vanlig tømmerdimensjon. Samt en raskere løsning med å borre hull med 1 1/2″ naver, og dymlinger.
Jeg låser da tømmeret fast med grove trekiler, eller avhogde trebiter i den posisjonen som trengs. Dette fungerer kjempefint, og jeg savner ikke festehakene! Særlig det at man justerer stokken veldig lett, og får ikke en godt anlegg til å snu stokken imot. Dymlingene gjør jobben godt nok, og etter hvert når stokken blir tynnere kan det være greit å ha et hull litt nærmere så det ikke trengs så mange grove trekiler. De nedtappa tappene fungerer litt bedre med tanke på stabilitet.
På ene siden må tappen/dymlingen være enkel å ta opp og ned for å rulle tømmmeret inn og ut når en er ferdig.

Skjult dymling

 

P1080614Stallen har skjulte dymlinger, dvs at de er borra fra hver side av stokken og ikke igjennom som har blitt vanlig etter at kraftige driller med spiralbor gjorde seg gjeldende.
Det er borra med 1 1/2″ navar, som er ganske kort i skjæret (butt). Dette er en typisk østnorsk navarform. Vi har et sett med navarer fra Johannes H.Fosse ifra Frekhaug utenfor Bergen, de er imidlertid litt lengre i skjæret enn hullene i stallen -så vi har en bestilling på en ny østnorsk «husnavar» på 1 1/2″ av smed Øystein Myhre ifra Sandefjord, som også har smidd øksene vi har kopiert. Se tidliger bloggpost: http://heimtveiten.blogspot.no/search/label/Smiing

P1080616
Ny og gammel dymling. Vi ser den gamle er åttekanta og kort, og av furu

Her har jeg først vinklet over sidene av dymlingshullet i den gamle stokken (som har et hull fra før), ut på yttersiden av meddragsmotet, og i tilegg  målt ut avstanden fra senter hull til meddragsmotet. Så er nystokken lagt oppå og merkene overføres til den.

P1080611
Merkene overføres på nystokkens underside.
P1080613
Stokken borres med naver. Her er det viktig at stokken låses i lodd, sånn den vil stå i laftet, og at man da også borer i lodd. Ellers vil dymlingen og laftet bryte og ikke falle på plass.
Det er også viktig at man borer lengere enn lengden på dymlingen, så ikke stokken ligger å rir på den, men ligger nedpå i meddrag og laft.
Andre måter å merke opp skjult dymling er å spikke til en korter dymling som er spiss eller har en spiker i senter, som man setter nedi hullet på understokken og legger påstokken oppå og som vil gi et merke for den skjulte borringa.
Er det noen som merker opp dymlingene på anna måte? Så skriv gjerne en kommentar.
Innlegget er frå bloggposten på Heimtveitbloggen og er skrive av Magnus Wammen: http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/skjult-dymling.html

Tømring i Sundlia

Vi er snart ferdig med andre uken hos Midt-Troms Museum i Sundlia, med tømringen av Aursfjordsmia. Vi jobber videre med sinknova med tapp som vi lærte hos Arne Pedersen, og ryr tømmeret vi hugget tidligere i vinter. Vi er nå kommet 5-6 omfar opp i veggen, og har rundt tre omfar igjen til rafta.

IMG_1874
Arne Pedersen si sinknov hugges her med ei Mustadbile som jeg fikk hos Arne. Den er fra et gammelt militært vertøysett for tømmerman. Jeg fikk hjelp av Roald Renmælmo til å slipe bila med en plan slipefas.

Teljing av tømmer

TennarDe siste tre dagene har vi teljet (rydd/rødd som andre kaller det) tømmer. Vi var i utgangspunktet spent på om det skulle få store utfordringer med frossent tømmer. Tømmeret ble hugd tirsdag den 5. i 25 minusgrader og kjørt inn i hallen til museet på onsdagsmorningen før vi reiste i smia. I hallen er det ca. 5-10 varmegrader. Når vi begynte på med teljing på torsdagen gikk det overaskende greit, merket bare mindre antydninger til frost i rotenden av stokkende.

Teljeteknikken vi brukte er en kombinasjon av tradisjonen til dagens Rørosmiljø (uthusprosjektet) som bygger mye på erfaringene fra Per Vollen og Arild Bjarkø og tradisjonen vi har lært i studiesammenheng av Roald Renmælmo. Jeg har fått anledning til å prøve meg litt frem med forskjellige biler utifra verktøykassa til Kolbjørn, hvor det er et utvalg av eldre mustadbiler med østerdalspreg.

Innlasting og vurdering
Fundering om hvordan vi skal angripe «laftekvalitetstømmeret»

Når tømmeret teljes legger vi stokken med kuven opp og hugger sidene slette. Vi skal ha 6″ stokker til våres lafteprosjekt. En del av stokkene bydde på utfordringer og vurderinger da noen av disse hadde krok og kuv i flere retninger. (ref. Kolbjørn: «laftetømmer er det som ikke er godt nok til å sages») Slik var det i ihvertfall på 1800-tallet, i motsetning til i dag hvor laftetømmer er lysrette kjempestokker. Vi skal jo lære «Tradisjonelt bygghandverk» og da er det vell antagelig riktig å ha litt utfordrende tømmer!

Prosessen med å telje forsetter etter at man har definert hva som er opp og sider på stokken, så barkes det to striper før vi snorslår to streker som definerer bredda på den ferdige stokken.

Her skorrer (hugger inn «spor» på tvers av veden med en passelig avstand). (ref. Kolbjørn: fint om klampene passer inn i ovnen») Dette gjøres med en skogsøks her: typen «østerdalsfacong» les mer om økser i eget innlegg.  

Så hugges klampene av i en passelig og nokså nøyaktig avstand til streken. Her benyttes samme øksa som til skorring.

Etter at klampene er hugget av bytter man bort øksa til en bile (øks med større blad, kortere skaft og mer egnet til hugging på langs, og etterlater en slettere overflate) her hugges det nøyaktig etter den snorslåtte streken, slik at det blir en loddrett plan overflate.

Fiberhelling

IMG_20160114_143550
Bilde prøver å antyde venstrevridd tømmer

Fiberne i treets struktur og oppbygning går i utgangspunktet på langs av treets lengderetning, og vi omtaler det ofte som på langs/tvers av veden. De fleste trærne har en helling av disse fiberne og blir ofte omtalt som vridd vekst Høyre/venstrevridd. Litteraturen som omtaler dette hevder at de fleste av trærne er venstrevridd de første 40-60 åra(dvs. innerste årringene) og at de går over til å bli mer og mer høyrevridd i alderdommen. Disse trærne blir stabile materialer som vrir seg lite ved tørking. Men har du stokker som er venstrevridd i alderdommen også vil disse materialene vri seg en god del når de tørker. og er meget uegnet til laft. På bilde over er fra når jeg drev å teljet og slet litt pga av fiberhelling, jeg opplevde at jeg til stadig brøt fibere og at det var vanskelig å holde retningen. Dette kan være en sammenheng med at det var noe venstrevridd vekst i denne stokken. (muligens noe søkt påstand)

IMG_20160115_123837
Tømmer fra et restaureringsprosjekt til museet.

En teknikk for å enklere å arbeide med tømmer med vridd vekst er å hugge i to forskjellige retninger øverst og underst på stokken. På bilde ser vi tømmer fra en gammel seterbygning som ligger i hallen hvor vi jobber. Her ser vi verktøysporene tydelig viser at arbeidstekknikken våres er annerledes en den som er gjort på denne gamle bygningen.

IMG_20160115_124153
En av stokkene vi har teljet, verktøysporene er annerledes enn på gamlestokken

Av mangel på noen levende tradisjonsbærer med erfaring fra røing av tømmer av gammeltradisjon lokalt fra Rørostraktene kan vi vurdere videre om vi burde ta oss litt mer kikk på gamle verktøyspor for å prøve å etterligne arbeidsteknikken disse karene brukte. Om det er mer riktig tradisjon å følge en det vi har lært av andre i nyere tid?

Smia i Kurantgården 6. jan

Jens i essaEtter en del drøfting og avlesing av laftetømmeret i hallen til museet i Stamphusveien var planen å fortsette dagen i smia. Ideen var å lage oss noen enkle verktøy/hjelpemidler som vi får bruk for de første dagene. Jeg personlig hadde ingen smierfaring fra før, og det ble mer som et førstegangs introduksjon av smiing for min del. Med bakgrunn i erfaring og bakgrunnskunnskap ble vi enige om å smi oss et sett med holdhaker og muligens en benkehake hver.

Holdhakermuseumshaker
Vi fant frem 6 holdhaker som var tilgjengelig i kurantgården og kikket på og diskuterte utformingen
og produksjonsmåten av disse. Tre nederste av holdhakene er sveiset i sammen i nyere tid av en museets håndverkere Jørn Solli, han refererer til at de er laget en gang ut ifra tegning ifra et sett holdhaker som Roald Renmælmo en gang hadde med seg til Røros trolig en eldre modell. De to lengste er 18″ lange, piggene på den største er 8″ og på den nest største er de 6″.
To av de andre  var smidd og relativt like ca 16″ lange og rundt 15 mm tykke i godset den ene er laget av rundprofil og den andre er firkantprofil.

Den siste typen er mindre ca 13″ lang i rundprofil i 12mm tykkelse, denne er i dag i handel hos Bergstaden Trelast på Røros. Typen er den Kolbjørn Vegard Os ble introdusert for da han lærte laftefaget av Arild Bjarkø og Per Volden. Kolbjørn mener disse er for små og spinkle og vi trenger noe mer solide saker hvis vi først skal lage noen.

Vi tok et lite intervju/prat med Jon Holm Lillegjelten som i dag jobber på museet som arbeidsleder. Jon gikk i lære og lærte laftefaget på 1960-tallet og når vi snakker med han forstår vi at lignende gjennstand ble mye brukt i konstruksjoner for å binde bygningsdeler i sammen, da skulle de være utformet slik at vinkelen på bena gjorde slik at bygningsdelene ble presset i sammen når haka ble slått inn. Han ment at det var den typen av firkantprofil som ble bøyd i begge ender med en flat spiss i hver sin retning som vi fant i kurantgården, som var mest lik dem de benyttet både i arbeidsprosessen for fastholding av material og til fastbinding i konstruksjoner.

Vi falt på å lage hvert vårt sett med 3 bindhaker med forbilde av den som Jon synes lignet mest på den han hadde vært i kontakt med på 60-tallet. disse er også relativt enkle i utforming og skulle være mulig selv for meg å få til. Litt utfordring er det likevel med å få nok masse og et skarpt hjørne og slå på. Her viste Kolbjørn og Jens meg arbeidsteknikken med å stuke, banke og strekke for å spare/flytte på massen rundt knekken i hjørne. Selv fikk jeg oppleve opprinnelsen til ordtaka «smi mens jernet er varmt» og «mange jern i ilden». Foreløpig er jeg fornøyd med resultatet, for se hvordan de fungerer og om holdbarheten er tilstrekkelig.

haldhaker nylagde

%d bloggarar likar dette: