«Vindu» og vindusdetaljer på Hiortkjerka

I faget tradisjonsfaglig utøving 3, skal jeg på Læringsarenaen Rørosmuseet fordype med i finsnekring i vårsemesteret 2018. Tidligre i vinter har vi hatt en studiesamling der i laget hver vår vindusramme på tradisjonelt vis med kun handverktøy se tidligre innlegg Snikring av vindauge med handverktøy.

Vårsemesteret 2017 bygde vi på læringsarenaen en kopi av tak og bæresystemet til Hiortkjerka og nå er det panel, vindu og dør som er i fokus. Under Rørosmartnan 2018 hadde vi på museet en liten workshoop hvor flere handverkere var i sving med forskjellige oppgaver knyttet til kirke-kopien.

Under martnasuka har jeg hatt fokus på fremstilling av vindusbelistningen som er bra forseggjort når man tenker på at det ikke er noen vinduer til å se gjennom der. Vi startet med en befaringsrunde for å gjøre en nedtegning og studere objektet.

IMG_20180216_132707.jpg
Nedtegning 1:1 og 1:10 av vinduomramming Hiortkjerka. foto: J.Utstumo

Omramnigen som er over og på siden av vinduet ser tydelig eldre ut enn dem som er under når man ser på nedbrytningen av treverket. Jeg har tolket det slik at det er opprinnelige deler over og på sidene mens delene under er blitt erstattet på et tidspunkt.  Det kan jo være sannsynlig at det enten er når kjerka ble flyttet til museet i 1949 eller når den ble flyttet tilbake igjen i 1983. Overflatene på de antatt opprinnelige bitene er nokså nedtært  og oppmåling blir jo en tolkning av hva man ser.

IMG_20180216_114207.jpg
Vi ser her sidebelistningen er tappet opp i belistningen over vinduet. foto: J Utstumo

For å kunne lage belistningsbordet over vindu trengte jeg noen stykker med material. Det ble emner av 3×5″ furu. Jeg fortsatte da med tankesettet mitt og la emnet på benken med baksiden ned. Og tegnet opp i enden, og forstod at det var en del treverk som skulle bort bare for gjøre grovformen.

Når jeg da hadde fått tatt av en bit foran og en på toppen slik at «trekantformen» var ok startet prosessen med å få høvlet til en staff/halvstaff og en stor hulkil og noen platter.

img_20180220_105009-collage
forming av emne med øks, ploghøvel for å sette avsatser/platter  foto: J. Utstumo

Jeg brukte da en slik justerbar ploghøvel med 1/2″ tann til å ta ned de forskjellige nivåene. Egentlig var dette ganske trælete da jeg brukte nedrekanten som referanse for at plattene skulle stå i lodd og vater i forhold til veggen. Men det å¨høvle på en skrå flate og ha landside på den laveste siden er ikke bare enkelt da landet på høvelen ikke rakk skikkelig ned.

Ta av bak eller foran? 

Neste emnet hadde en del vannkant og jeg ønsket å fjerne det, samtidig som jeg hadde fått en følelse av at forrige prossedyre ikke var helt rasjonell.

img_20180707_125846
Skisse som viser forskjellen på å ta av bak eller foran. Foto: J.Utstumo

Jeg bestemte meg for å lage en til med en annen fremgangsmåte der jeg da heller tok av emnet på baksiden.

img_20180220_130338
Emne står nå på hode og er merket opp for å fjerne overskytende treverk på baksiden, her trengs det ikke å være så fisenøye da det er ingen som kommer til på baksiden for å se. Foto J.Utstumo

Som et siste alternativ prøvde jeg en metode med grindsag, nothøvel og semshøvel

img_20180222_150611-collage
kolasjen viser «forming» av: emne med grindsag som tar bort på fremsiden, staffen nederst med en nothøvel og platten før hulkil med semshøvel i riss. Foto J. Utstumo

Jeg tror jeg kan ha vært inne på noe, men er fortsatt ikke sikker på hvordan de har gjort det. Tror nok dessverre ikke at dem har hatt grindsag i 1765. Jeg tror videre at ideen med å ta av på baksiden av ting var mye mer vanlig før i tiden, i dag er vi veldig opptatt i den delen som vender mot oss og at den er laget i et utgangspunkt i at baksiden er korrekt/refferanse og plan.  Ta av baksiden kan også være lurt for å kunne fjerne skavanker på emnet. Samtidig får jeg følelsen av at dem har brukt høvler med faste mål som f.eks forsøket med nothøvelen og deretter høvlet ned platten med en semshøvel direkte i ett riss. For så ta ut store hulkilen til slutt på øyemål til flatene og kantene blir fine.

Snikring av vindauge med handverktøy

_P7C2730
Sven og Ivar har laga vindusrammer med veileder Atle Østrem. Han tok utgangspunkt i originale vindauge frå midten av 1700-talet på bryggen i Bergen. Foto: Henrik Jenssen

I tradisjonsfaglig fordypning har studentane samlingar med praktisk arbeid der dei får fordjupe seg i ulike spesialområde innan handverket. I førre veke var vi samla på Voss i snikkarverkstaden i lokala til Vestnorsk kulturakademi. Bygningsvernsenteret på Vestnorsk kulturakademi er også læringsarena for studentane som er knytt til Hordaland. Samlinga er den fyrste vi har lagt til denne læringsarenaen. Vi prøver å spreie samlingane slik at studentane får høve til å bli kjent med flest mogleg av læringsarenaene.

Tema for samlinga var snikring av vindauge med handverktøy og tradisjonelle arbeidsmåtar. På samlinga hadde vi med Thor-Aage Heiberg, Atle Østrem, Roald Renmælmo og Trond Oalann som veiledere. Thor-Aage underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i verktøy og vindauge frå Evjen i Melhus. Atle underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i vindauge frå midten av 1700-talet frå Bryggen i Bergen. Roald og Trond leidde sine grupper i å lage vindauge med utgangspunkt i dokumentert arbeidsmåte frå snikkaren Sjur Nesheim og gamle vindauge frå eit hus på Sunnmøre. Studentane starta opp med 2″ plank som vart delt opp i høvelege lengder til vindauget som kvar student skulle snikre. Vidare vart materialen splitta opp med breisaga, ei grindsaga med langt bredt blad med langvedtanning. Arbeidsmåten for dette er basert på dokumentert tradisjon etter snikkaren Sjur Nesheim frå Granvin. Vidare fekk dei grovsaga emna tørke over natt og vart høvla til rette, i vinkel og dimensjon neste dag.

Å snikre vindauge med handverktøy er ikkje nokon enkel oppgåve. Å snikre vindauge var frå gamalt av noko av dei meir avanserte innan snikkarfaget. Her skal ein felle saman ganske smekre emne med tapp og slitt og låse dei med nokre 5 mm tynne trenaglar. Rammer og sprosser må også kunne stå ute i ver og vind utan å få skadar for fort. Dei må tole fuktforandringar utan at samanføyingane vert svekka. Studentane fekk ei innføring i arbeidsmåtar og verktøy i dette arbeidet. Dei fekk også ei innføring i systematikken som er nødvendig for å få slikt arbeid til å flyte godt og få eit sikkert resultat. Det krev meir øving for å bli sikker i dette arbeidet og det håpar vi studentane får høve til i sitt arbeid på læringsarena i vårsemesteret.

2 Skottbenker på Egge museum

Da vi skal fokusere på høvler, høvelbenker og skottbenker tredje året av studiet, la jeg ut en forespørsel til museene som er konsolidert med Stiklestad om skottbenker. Det gikk ikke lange tiden før Bodil Østerås på Egge museum kunne fortelle at de hadde en skottbenk stående oppe i utstillingen i masstua. Jeg ble svært interessert, jeg spurte litt nærmere om hun var sikker? Bodil hadde full oversikt over, både hvordan skottbenken så ut, og hvordan den skulle brukes. Dette er ikke vanlig kost i museumsverden, men det store opplysningsarbeidet som Norsk Skottbenk Union har drevet de siste årene har kanskje virka også på museene? Jeg tok først en tur i magasinet og kikket etter høvler som kunne ha vært i bruk sammen med skottbenker. Der fant jeg noen not- og fjær høvler, men ingen skottokser.

Da jeg kom på Masstuloftet var det ikke mindre enn 2 skottbenker, en ferdig oppsatt klar til bruk og en med bare bukkene. Bodil kunne fortelle at det var 4 treff i primus hos dem på skottbenk, men ingen foto kom opp på datamasinen. Så her er helt klart mer å hente for dokumentasjon og oppmåling, man må bare lete litt.

Her er det som museet har skrevet om skottbenken:

magasin nr: STM 04036

Skottbenk.

Redskap for å feste panelet i, ved høvling. Den har to kraftige treskruer for å presse sammen/ feste gulv(bord)plankene under høvling. Denne skottbenken stod tidligere i Beitstad, Moen. Tidligere eier er Mikal Opdal. Han hadde benken da han begynte som husmann under Opdal i Beitstad. Husmannskontrakten ble skrevet under i 1877.

Jeg vil foreløpig konsentrere meg om skottbenken som var ferdig oppsatt. Den er laget av tre ulike treslag, bjørk, furu, og gran. Bjørk i skruen (2 tomms) , tappen som holder bena sammen og kilen, og en sliteplate som skruen presser mot når skruen strammes til. Det er furu i føttene og gran i langbordene. Lengden på benken er 381 cm eller 146,5 tommer, bredden på langbordene er 7 tommer, tykkelsen er 1 3/4tommer. Disse to plankene er i gran. Høyden på  føttene er 75,5 cm eller 29″ tommer.

Det er en del oppmerking igjen på føttene etter  produksjonen, og all oppmerking er gjort med blyant. Det er boret et hull i ene langbordet ca 1″ tomme i diameter, ca 60 cm fra ene foten , men ikke gjennom planken ca 1″ tomme inn i planken. Det var også noen spiker oppå plankene usikker på hvilken funksjon de har hatt.

IMG_9458
armen den løse planken glir på , i bjørk .
img_9463.jpg
Sliteplate i bjørk der skruen treffer, i bjørk.
IMG_9497
Foten her var ny og lagd i gran
IMG_9531
Undersiden av  det faste langbordet viser innfestningen, med lask på baksiden.
img_9533.jpg
Lasken som fester det faste bordet til foten er festet med treplugg og spiker. Lenger ned ser vi også  bjørkehodet til armen som det løse bordet glir på.

Sammenføyningene virker gjennomtenkt og godt utført, det er festet med både treplugger og spiker. Materialvalg, tappinger med grader, og  forsterkning på «baksiden» av langbordet der det er innfestet i foten, gjør at helhetsinntrykket av skottbenken,  er en solid  og stødig benk som  trolig er rask å jobbe med.

IMG_9544

img_9443.jpg
For de som husker sponstikkingen på Stiklestad, er dette en variant på arbeidsstabbe til det formålet