Rying

IMAG1542.jpg
Stokk som blir rydd til plank i skogen

I haust starta eit nytt kull med bachelorstudentar på tradisjonelt bygghandverk på NTNU. Desse vil etterkvart prege ein del av postinga her på bloggen, men må starte ein stad. For å kome i gang har dei øvd seg gjennom å dokumentere noko av det dei gjorde på studiesamling i material og tradisjonell bearbeiding i Målselv tidlegare i haust. Gruppevis presenterer dei rying, kløyving og handsaging for lesarane på bloggen. Fyrst ut er gruppa som skriv om rying av tømmer og resten av teksten og bileta er det deltakarane i gruppa som står bak. Denne innleiinga er av administrator Roald Renmælmo.

Tradisjon

Arbeidsprosess bygd på opplæring av Siv Kristin Holmin som igjen bygger på en ryer tradisjon fra Målselvområdet. Arbeidsteknikken bygger på tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold  som holdt til i Fihetsli i Dividalen i Målselv . Familien Stenvold flyttet og slo seg ned der i 1911. Vår opplæring på Målselv høsten 2018 bygges altså på en tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold til Roald Renmælmo. En overlevering som startet ved et prosjekt i 1997. Viser til artikkel av Roald Renmælmo “Kløyving av tømmer med Konrad Stenvold“.

Legge opp stokk på underlag.

IMAG1540
Stokken er lagt på underlag og festa med haldhakar

Verktøy : haldhaker og hammer
Formål er å få stokken som skal arbeides med til å ligge stødig. Stokken skal ligge i en høyde som gir en mest mulig behagelig arbeidsstilling under ryingen. Stokken skal ligge med “kulen” opp. Stokken festes med haker som skal sikre mot vridning og forskyvninger.

Oppmåling

Verktøy : Vater og blyant
Vatre opp en vannrett linje gjennom marg i begge ender av stokk. Lodder opp uttak av stokk med en 4“ mal i midten av stokken, der hensikt er å få mest mulig ut av stokken. Tegner opp lodda linjer etter mal i begge ender av stokk. Dette gir og en indikator på hvor sotsnorlinjene vil havne og hvor det er nødvendig å barke stokken.

Barking

unnamed.jpg
Stokk som er barka og klar til oppmerking med snor

Verktøy : Hoggerøks
Barkingen skjer med øks. Det er i følge Siv Holmin ikke vanlig i eldre tid å bruke barkespade i Målselv. Med øksa er det lettere å ta kvist og ujevnheter som kan skape problemer for sotsnor. Om en lærer å bruke øks til denne operasjon vil en og slippe å ta med barkespade I skogen. Mer generelt sett har det vært tradisjon for barking av hele stokken i skogen noe som kan forhindre blåmann og skader fra barkbiller i veden. Stokken vil da også skli lettere på snø og is og dermed lette uttrekking av stokken fra skogen.

Oppmerking med sotsnor

Verktøy : Kniv og sotspor
Knivspor (et v-formet hakk) til sotsnoren skjæres ved begge ender av stokken i allerede opptegnede linjer. Snoren festes I den ene enden av stokken , legges i knivsporene og holdes eller festes i den andre enden. Sotsnoren spennes i lodd over stokken og slippes.

Skåring

unnamed (4)
Siv Holmin skårer stokken slik at den er klar til lomping

Verktøy : Hoggerøks
Hogger ut v – formede spor langsmed stokken. Skårene hogges med ca 20 – 30 cm avstand. Under dette arbeide står en på motsatt side av stokken når en hogger.  Hensikten er å bryte fibre før lomping.

Lomping

IMAG1525
Ei kraftig hoggarøks blir brukt til lomping av stokken

Verktøy : Hoggerøks
Arbeider står fortsatt med stokken mellom seg selv og området som skal lompes. Ved lomping fjerner/hogger en bort materiale mellom skårene. Langs etter stokken. Ved lomping følger en sotstrekens rettning men lar det stå igjenn ca. 1” med materiale på “utsiden” av streken. Hensikten med skåring og lomping er å fjerne matriale på en effektiv og kontrolert måte.

Rying

IMAG1529.jpg
Arbeidsstilling for rying av tømmer

Verktøy : Bile
Arbeidstilling : Arbeider står med en fot på hver side av stokken og jobber seg bakover langsetter stokken. En fordel å starte med å hogge en referanseflate i den ene enden av stokken slik at en kan følge denne flaten “nedover” stokken. Det kan også være en fordel å bruke vater gjennom dette arbeidet slik at en jevnt kan sjekke loddet på den bearbeidede flate. Det kan også være hensiktsmessig å la det stå igjen litt materiale nederst på flaten , ca. 1/3. Når flaten er rett og i lodd, snur en stokken, lodder den opp og fester den, barker, merker med sotsnor og hogger/ryr vekk resterende materiale etter sotlinje. Hensikten med rying er å få en loddrett flate langsmed streken som til slutt vil gi et rett 4” bord.

IMAG1539.jpg
Stokk som er ferdig rydd på ei side

Metode for fiksering av stokk uten festehake

Magnus har skrive litt om haldhakar og alternativ til haldhakar i samband med hogging av stokkane til stallen på Heimtveiten. Her kjem tekst og bilete som han har posta på Heimtveitenbloggen:

På gammeltømmeret finner vi ikke spor i tømmeret etter festehaker eller andre spor.

P9220289
Festehaker eller holdhaker er en type hake med forskjellig retning på hakene- en på tvers og en på langs. Slik at den skal gå i vedretningen tømmeret og i lunnen som ligger på tvers under.

Det er nærliggende å tenke seg at de har hatt andre metoder for å feste stokken når den skal teljes til. Det er selvfølgelig mulig at det har vært holdhaker som er festet utenfor hode som kappes av, eller i veden utenfor magen. Så jeg har sett på en løsning med både nedtappa firkanta trestykker og kraftige dymlinger som feste for stokken under teljing.

P2010648
Jeg har tappa ned firkant trestykker i en bredde litt over vanlig tømmerdimensjon. Samt en raskere løsning med å borre hull med 1 1/2″ naver, og dymlinger.
Jeg låser da tømmeret fast med grove trekiler, eller avhogde trebiter i den posisjonen som trengs. Dette fungerer kjempefint, og jeg savner ikke festehakene! Særlig det at man justerer stokken veldig lett, og får ikke en godt anlegg til å snu stokken imot. Dymlingene gjør jobben godt nok, og etter hvert når stokken blir tynnere kan det være greit å ha et hull litt nærmere så det ikke trengs så mange grove trekiler. De nedtappa tappene fungerer litt bedre med tanke på stabilitet.
På ene siden må tappen/dymlingen være enkel å ta opp og ned for å rulle tømmmeret inn og ut når en er ferdig.

Smia i Kurantgården 6. jan

Jens i essaEtter en del drøfting og avlesing av laftetømmeret i hallen til museet i Stamphusveien var planen å fortsette dagen i smia. Ideen var å lage oss noen enkle verktøy/hjelpemidler som vi får bruk for de første dagene. Jeg personlig hadde ingen smierfaring fra før, og det ble mer som et førstegangs introduksjon av smiing for min del. Med bakgrunn i erfaring og bakgrunnskunnskap ble vi enige om å smi oss et sett med holdhaker og muligens en benkehake hver.

Holdhakermuseumshaker
Vi fant frem 6 holdhaker som var tilgjengelig i kurantgården og kikket på og diskuterte utformingen
og produksjonsmåten av disse. Tre nederste av holdhakene er sveiset i sammen i nyere tid av en museets håndverkere Jørn Solli, han refererer til at de er laget en gang ut ifra tegning ifra et sett holdhaker som Roald Renmælmo en gang hadde med seg til Røros trolig en eldre modell. De to lengste er 18″ lange, piggene på den største er 8″ og på den nest største er de 6″.
To av de andre  var smidd og relativt like ca 16″ lange og rundt 15 mm tykke i godset den ene er laget av rundprofil og den andre er firkantprofil.

Den siste typen er mindre ca 13″ lang i rundprofil i 12mm tykkelse, denne er i dag i handel hos Bergstaden Trelast på Røros. Typen er den Kolbjørn Vegard Os ble introdusert for da han lærte laftefaget av Arild Bjarkø og Per Volden. Kolbjørn mener disse er for små og spinkle og vi trenger noe mer solide saker hvis vi først skal lage noen.

Vi tok et lite intervju/prat med Jon Holm Lillegjelten som i dag jobber på museet som arbeidsleder. Jon gikk i lære og lærte laftefaget på 1960-tallet og når vi snakker med han forstår vi at lignende gjennstand ble mye brukt i konstruksjoner for å binde bygningsdeler i sammen, da skulle de være utformet slik at vinkelen på bena gjorde slik at bygningsdelene ble presset i sammen når haka ble slått inn. Han ment at det var den typen av firkantprofil som ble bøyd i begge ender med en flat spiss i hver sin retning som vi fant i kurantgården, som var mest lik dem de benyttet både i arbeidsprosessen for fastholding av material og til fastbinding i konstruksjoner.

Vi falt på å lage hvert vårt sett med 3 bindhaker med forbilde av den som Jon synes lignet mest på den han hadde vært i kontakt med på 60-tallet. disse er også relativt enkle i utforming og skulle være mulig selv for meg å få til. Litt utfordring er det likevel med å få nok masse og et skarpt hjørne og slå på. Her viste Kolbjørn og Jens meg arbeidsteknikken med å stuke, banke og strekke for å spare/flytte på massen rundt knekken i hjørne. Selv fikk jeg oppleve opprinnelsen til ordtaka «smi mens jernet er varmt» og «mange jern i ilden». Foreløpig er jeg fornøyd med resultatet, for se hvordan de fungerer og om holdbarheten er tilstrekkelig.

haldhaker nylagde