Middelalderske trøndere

En post som skulle vært ute for lenge sida. Men siden dette handler om økser som i utgangspunktet er flere hundre år gamle, så gjør vel noen måneder fra eller til liten forskjell…

Ei samlingsuke i konstruksjonslære før jul slutta på ein torsdag, og det gjorde at vi, Kai Johansen og undertegnede, hadde en hel fredag tilgjengelig for litt anna moro. Vi tok da turen til NTNU Vitenskapsmuseet, for en dag blant middelalderske økser funnet i Trøndelag. Vi hadde på forhånd lett gjennom databasen til museet etter kandidater, og sendt inn ei ønskeliste. Når vi troppet opp om morgenen lå godsakene allerede klare og ventet på oss.

img_0386
Når vi ankom Vitenskapsmuseet lå flere lekre økser klare og ventet på to ivrige studenter.

Drombegang

I forbindelse med praksisukene på studiet har vi denne våren arbeidet med å produsere materialer til en drombegang (overbygd gangbru) fra svalgangen i 2.etasje på det rekonstruerte middelalderske gjesteloftet stod ferdig våren 2016. Det har siden sommeren 2015 hatt tilgang til 2.etasje gjennom ei midlertidig gangbru fra bakken og ut til svalgangen. Nå er det på høy tid å få ferdigstilt en skikkelig drombegang slik vi mener de kan ha vært på middelalderske loft, og vi har nå en god del av materialene ferdig kløyvde og hogd  tiul dimensjon.

Drombeganger er en nokså ukjent og liten del av norsk bygningshistorie. Vi vet fra kilder som tegninger, muntlige og skriftlige opplysninger at det har eksistert overbygde gangbruer mellom bygninger, særlig loft og stue. Men ingen originale er kjent bevart, og kildene til deres konstruksjon er derfor sparsomme. Drombegangen slik vi tenker å bygge den er svært lik konstruksjonen i svalgangen på loftet. Det er en stavkonstruksjon med syll, staver, veggtiler og stavline, og på der sperrer med sutak over.

Drombegangen skal imidlertid ikke være tema i denne omgang og du kan lese mer om dette i bloggpostene til Kai her på denne bloggen.

Økser økser økser

Tema nå er øksene som en tømrer kanskje hadde tilgjengelig om det skulle bygges en drombegang (eller andre konstruksjoner i tre) i Trøndelag i høymiddelalderen. I tømrerarbeidet på drombegangen, og i alt tømrerarbeidet vi ellers driver på middelaldergården Stiklastadir, ønsker vi å bruke mest mulig tidsriktig verktøy. Økser er det vi jobber mest med. Vi trenger blant anna økser til skogsarbeid, kapping og kløyving, og vi trenger økser til rying/glepphogging og hogging av grøyp i syll, staver og tiler.

Med dette for øyet var vi en tur i magasinene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, og senere ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Vi har forsøkt å se etter økser som vi mener er arbeidsøkser og som i størst mulig grad kommer fra daterbar kontekst, eller har typologiske trekk som sier noe om alder. I denne omgang vil jeg ta for meg to økser fra det trønderske materialet, som jeg finner interessante.

Under våre magasinbesøk dokumenterte vi øksene med oppmåling, tegning og foto.

Under beskrivelse av øksene har jeg valgt å bruke den terminologien som Ingar Figenschau bruker i sin avhandling. Her er gjengitt hans illustrasjon over øksens terminologi:

Øksens terminologi. Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau.
Øksens terminologi, fra Ingar Figenschaus hovedoppgave i arkeologi.
Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau

Mulig skogsøks, felløks, T 05403:

img_1471

T 05403 er funnet på Steinvikholmen, Skatval i Stjørdal kommune. Den er funnet under utgravinger på slutten av 1800 tallet, inne i ruinen av Steinvikholm slott. Den har derfor en funnsammenheng som med nokså stor sikkerhet kan si oss noe om alder. Steinvikholm slott ble oppført av norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, i perioden 1525-27. Den gjenomgikk nokså omfattende ombygginger etter en brann i 1542. Slottet fikk en kort levetid, og ble sist brukt som lensherrens residens i 1575. Funnene som er gjort inne i ruinen skriver seg derfor med stor sannsynlighet fra første halvdel av 1500-tallet. Øksa er forholdsvis stor, 23-24, cm lang fra egg til hæl, og ca 11 cm egglengde. Den veier 1632gram. Eggen er nokså skadet, men vi kan ane den opprinnelige buen. Øvre kant er nokså rett med en svak bøy opp, mest mot framhynna, mens nedre kant har en noe kraftigere bøy som ville gitt en ganske markert bakhynn.

T5403 rekonstruert Høgseth
Foto fra Harald B. Høgseths doktoravhandling. T5403 rekonstruert.

Underkant har en knekk inn mot hals og kverke, og i overgangen her er rester etter en tapp. Det er liten fal på øksa, men den har med stor sannsynlighet hatt fliker både over og under skafthullet.

Øksa er tidligere kopiert av smeder ved Nidaros Domkirkes Restaureringarbeider i forbindelse med Harald Bentz Høgseths doktorgradsarbeid, og testet ut bl.a. til felling og kapping(pers. med. Roald Renmælmo og Harald Bentz Høgseth).

Jeg er ikke helt enig i tolkningen som er gjort ved denne rekonstruksjonen, da jeg mener øksa trolig har hatt skaftflliker og tapp som beskrevet over. Dette er bedre bevart på andre økser, som den under; T 17279, som er funnet under golvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Etter min mening er dette en mer sannsynlig form T5403 kan ha hatt, ut i fra de restene av skafthullfliker og tapp på nedre kant jeg mener er synlige.

IMG_1458
Øks(T 17279) datert seinmiddelalder ut i fra type, og delvis funnkontekst. Øksa er nemlig funnet under reparasjon av gulvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Logtun kirke er trolig oppført omkring 1500, og om øksa skriver seg fra byggingen, er den nokså samtidig med T5403. Her er skafthullsfliker og en tapp mellom nedre kant og hals bevart. Øksa har trolig en formlikhet med T 05403 med liten tapp i overgang nedre kant – hals og i nakke/ fal.

Øksa vil nok være ei fin skogsøks, for felling og kapping, og ei god øks for grovere arbeid på tømringa, som kapping, klemping og lumping. Den vil og kunne være egnet til grovfelling av nover. Kopi av øksa er under bestilling hos smeden, så vi venter spent på å prøve den ut.

Glepphoggarøks? T 06351

Jeg har sett en del etter økser som jeg har tro på vil være egnet til spretteteljing eller glepphogging. T 06351 er en kandidat som jeg har tro på i den sammenheng, og som det kunne være interessant å få prøvd ut. Øksa er kanskje ikke den som vi først og fremst trekker fram som ei særskilt vakker øks, men jeg tror den har potensiale for å egne seg til glepphogging.

Middelaldersk glepphogging viser ofte få spor etter fram og bakhynn. Det, sammen med spor etter en nokså buet økseegg mener jeg taler for en øksetype noe i retning av denne.

IMG_3287
Glepphogging på golvås og underside av golvbord i Lagmannstua på Agatunet i Voss. Bygget er datert 1220-1230, og er et av de eldste bevarte verdslige bygg vi har i Norge. Det er lite spor etter fram eller bakhynn, og sporene her er etter min mening fra ei øks som har en nokså buet egg, kanskje i retning den på T 06351?

T 06351 er funnet under jordarbeid på Øien i Orkdal. Øksa er 17-18 cm fra hæl til egg, og veier 1596 gram. Tyngden får den fordi den er tykk i godset, både i blad, nakke og hæl. Øksa har en nokså spesiell form, med sterk innsving både i øvre og nedre kant, og hele bladet synes å peke noe oppover. Øksa har skafthullsfliker, ikke helt ulike øksene fra Steinvikholm og Frosta. Dateringen av denne øksa er imidlertid noe vanskeligere, da funnkontekst sier lite. Den er katalogisert som «antagelig fra hedendommen»… som nok skal bety vikingtid? Etter min mening kan den nok like gjerne være noe senere, middelalder. Denne eller tilsvarende er også ønskelig å få rekonstruert for å prøve til tømring, og da særlig glepphogging.

IMG_1467IMG_1469

 

Noen kilder:

Høgseth, Harald B. 2007

«Håndverkerens redskapskasse». En undersøkelse av kunnskapsutøvelse i lys av arkeologisk bygningstømmer fra 1000-tallet

Figenschau, Ingar 2012:
Øksemateriale fra Troms og Finnmark, ca1050-1900 evt:
En handverksbasert gjenstandsanalyse
Wallem, Fredrik 1917:

 

 

 

Teljing av tømmer

TennarDe siste tre dagene har vi teljet (rydd/rødd som andre kaller det) tømmer. Vi var i utgangspunktet spent på om det skulle få store utfordringer med frossent tømmer. Tømmeret ble hugd tirsdag den 5. i 25 minusgrader og kjørt inn i hallen til museet på onsdagsmorningen før vi reiste i smia. I hallen er det ca. 5-10 varmegrader. Når vi begynte på med teljing på torsdagen gikk det overaskende greit, merket bare mindre antydninger til frost i rotenden av stokkende.

Teljeteknikken vi brukte er en kombinasjon av tradisjonen til dagens Rørosmiljø (uthusprosjektet) som bygger mye på erfaringene fra Per Vollen og Arild Bjarkø og tradisjonen vi har lært i studiesammenheng av Roald Renmælmo. Jeg har fått anledning til å prøve meg litt frem med forskjellige biler utifra verktøykassa til Kolbjørn, hvor det er et utvalg av eldre mustadbiler med østerdalspreg.

Innlasting og vurdering
Fundering om hvordan vi skal angripe «laftekvalitetstømmeret»

Når tømmeret teljes legger vi stokken med kuven opp og hugger sidene slette. Vi skal ha 6″ stokker til våres lafteprosjekt. En del av stokkene bydde på utfordringer og vurderinger da noen av disse hadde krok og kuv i flere retninger. (ref. Kolbjørn: «laftetømmer er det som ikke er godt nok til å sages») Slik var det i ihvertfall på 1800-tallet, i motsetning til i dag hvor laftetømmer er lysrette kjempestokker. Vi skal jo lære «Tradisjonelt bygghandverk» og da er det vell antagelig riktig å ha litt utfordrende tømmer!

Prosessen med å telje forsetter etter at man har definert hva som er opp og sider på stokken, så barkes det to striper før vi snorslår to streker som definerer bredda på den ferdige stokken.

Her skorrer (hugger inn «spor» på tvers av veden med en passelig avstand). (ref. Kolbjørn: fint om klampene passer inn i ovnen») Dette gjøres med en skogsøks her: typen «østerdalsfacong» les mer om økser i eget innlegg.  

Så hugges klampene av i en passelig og nokså nøyaktig avstand til streken. Her benyttes samme øksa som til skorring.

Etter at klampene er hugget av bytter man bort øksa til en bile (øks med større blad, kortere skaft og mer egnet til hugging på langs, og etterlater en slettere overflate) her hugges det nøyaktig etter den snorslåtte streken, slik at det blir en loddrett plan overflate.

Fiberhelling

IMG_20160114_143550
Bilde prøver å antyde venstrevridd tømmer

Fiberne i treets struktur og oppbygning går i utgangspunktet på langs av treets lengderetning, og vi omtaler det ofte som på langs/tvers av veden. De fleste trærne har en helling av disse fiberne og blir ofte omtalt som vridd vekst Høyre/venstrevridd. Litteraturen som omtaler dette hevder at de fleste av trærne er venstrevridd de første 40-60 åra(dvs. innerste årringene) og at de går over til å bli mer og mer høyrevridd i alderdommen. Disse trærne blir stabile materialer som vrir seg lite ved tørking. Men har du stokker som er venstrevridd i alderdommen også vil disse materialene vri seg en god del når de tørker. og er meget uegnet til laft. På bilde over er fra når jeg drev å teljet og slet litt pga av fiberhelling, jeg opplevde at jeg til stadig brøt fibere og at det var vanskelig å holde retningen. Dette kan være en sammenheng med at det var noe venstrevridd vekst i denne stokken. (muligens noe søkt påstand)

IMG_20160115_123837
Tømmer fra et restaureringsprosjekt til museet.

En teknikk for å enklere å arbeide med tømmer med vridd vekst er å hugge i to forskjellige retninger øverst og underst på stokken. På bilde ser vi tømmer fra en gammel seterbygning som ligger i hallen hvor vi jobber. Her ser vi verktøysporene tydelig viser at arbeidstekknikken våres er annerledes en den som er gjort på denne gamle bygningen.

IMG_20160115_124153
En av stokkene vi har teljet, verktøysporene er annerledes enn på gamlestokken

Av mangel på noen levende tradisjonsbærer med erfaring fra røing av tømmer av gammeltradisjon lokalt fra Rørostraktene kan vi vurdere videre om vi burde ta oss litt mer kikk på gamle verktøyspor for å prøve å etterligne arbeidsteknikken disse karene brukte. Om det er mer riktig tradisjon å følge en det vi har lært av andre i nyere tid?