Rying

IMAG1542.jpg
Stokk som blir rydd til plank i skogen

I haust starta eit nytt kull med bachelorstudentar på tradisjonelt bygghandverk på NTNU. Desse vil etterkvart prege ein del av postinga her på bloggen, men må starte ein stad. For å kome i gang har dei øvd seg gjennom å dokumentere noko av det dei gjorde på studiesamling i material og tradisjonell bearbeiding i Målselv tidlegare i haust. Gruppevis presenterer dei rying, kløyving og handsaging for lesarane på bloggen. Fyrst ut er gruppa som skriv om rying av tømmer og resten av teksten og bileta er det deltakarane i gruppa som står bak. Denne innleiinga er av administrator Roald Renmælmo.

Tradisjon

Arbeidsprosess bygd på opplæring av Siv Kristin Holmin som igjen bygger på en ryer tradisjon fra Målselvområdet. Arbeidsteknikken bygger på tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold  som holdt til i Fihetsli i Dividalen i Målselv . Familien Stenvold flyttet og slo seg ned der i 1911. Vår opplæring på Målselv høsten 2018 bygges altså på en tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold til Roald Renmælmo. En overlevering som startet ved et prosjekt i 1997. Viser til artikkel av Roald Renmælmo “Kløyving av tømmer med Konrad Stenvold“.

Legge opp stokk på underlag.

IMAG1540
Stokken er lagt på underlag og festa med haldhakar

Verktøy : haldhaker og hammer
Formål er å få stokken som skal arbeides med til å ligge stødig. Stokken skal ligge i en høyde som gir en mest mulig behagelig arbeidsstilling under ryingen. Stokken skal ligge med “kulen” opp. Stokken festes med haker som skal sikre mot vridning og forskyvninger.

Oppmåling

Verktøy : Vater og blyant
Vatre opp en vannrett linje gjennom marg i begge ender av stokk. Lodder opp uttak av stokk med en 4“ mal i midten av stokken, der hensikt er å få mest mulig ut av stokken. Tegner opp lodda linjer etter mal i begge ender av stokk. Dette gir og en indikator på hvor sotsnorlinjene vil havne og hvor det er nødvendig å barke stokken.

Barking

unnamed.jpg
Stokk som er barka og klar til oppmerking med snor

Verktøy : Hoggerøks
Barkingen skjer med øks. Det er i følge Siv Holmin ikke vanlig i eldre tid å bruke barkespade i Målselv. Med øksa er det lettere å ta kvist og ujevnheter som kan skape problemer for sotsnor. Om en lærer å bruke øks til denne operasjon vil en og slippe å ta med barkespade I skogen. Mer generelt sett har det vært tradisjon for barking av hele stokken i skogen noe som kan forhindre blåmann og skader fra barkbiller i veden. Stokken vil da også skli lettere på snø og is og dermed lette uttrekking av stokken fra skogen.

Oppmerking med sotsnor

Verktøy : Kniv og sotspor
Knivspor (et v-formet hakk) til sotsnoren skjæres ved begge ender av stokken i allerede opptegnede linjer. Snoren festes I den ene enden av stokken , legges i knivsporene og holdes eller festes i den andre enden. Sotsnoren spennes i lodd over stokken og slippes.

Skåring

unnamed (4)
Siv Holmin skårer stokken slik at den er klar til lomping

Verktøy : Hoggerøks
Hogger ut v – formede spor langsmed stokken. Skårene hogges med ca 20 – 30 cm avstand. Under dette arbeide står en på motsatt side av stokken når en hogger.  Hensikten er å bryte fibre før lomping.

Lomping

IMAG1525
Ei kraftig hoggarøks blir brukt til lomping av stokken

Verktøy : Hoggerøks
Arbeider står fortsatt med stokken mellom seg selv og området som skal lompes. Ved lomping fjerner/hogger en bort materiale mellom skårene. Langs etter stokken. Ved lomping følger en sotstrekens rettning men lar det stå igjenn ca. 1” med materiale på “utsiden” av streken. Hensikten med skåring og lomping er å fjerne matriale på en effektiv og kontrolert måte.

Rying

IMAG1529.jpg
Arbeidsstilling for rying av tømmer

Verktøy : Bile
Arbeidstilling : Arbeider står med en fot på hver side av stokken og jobber seg bakover langsetter stokken. En fordel å starte med å hogge en referanseflate i den ene enden av stokken slik at en kan følge denne flaten “nedover” stokken. Det kan også være en fordel å bruke vater gjennom dette arbeidet slik at en jevnt kan sjekke loddet på den bearbeidede flate. Det kan også være hensiktsmessig å la det stå igjen litt materiale nederst på flaten , ca. 1/3. Når flaten er rett og i lodd, snur en stokken, lodder den opp og fester den, barker, merker med sotsnor og hogger/ryr vekk resterende materiale etter sotlinje. Hensikten med rying er å få en loddrett flate langsmed streken som til slutt vil gi et rett 4” bord.

IMAG1539.jpg
Stokk som er ferdig rydd på ei side

Skjelterproduksjon til årestue

På Trondenes i Harstad bygges det av Sør-Troms Museum en middelaldergård. Til denne gården er en årestue under oppføring. Arbeidet er godt i gang, men mye arbeid gjenstår. Kløving og hogging av skjelter er noe av dette arbeidet som jeg utfører hjemme på gården hvor jeg bor. I dette blogginnlegget skal jeg beskrive arbeidsmåten. Det er snakk om kløyving i tradisjon etter Konrad Stenvold, og glepphugging lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin. Dette er tema som det tidligere er skrevet om og her vil jeg fokusere på hvordan jeg har valgt å organisere dette arbeidet, når jeg skal utføre det som et betalt oppdrag.

Først vil jeg gi en enkel beskrivelse av hva skjelter er. Ordet skjelter, slik jeg har forstått det, viser både til en byggeskikk og til en bygningskomponent. Byggeskikken omhandler en type vegg som kan brukes i stavbygg, eller i en stavbygd del av et bygg. Veggen består av flere vertikalt orienterte elementer av tre, hvor hvert enkelt element kalles for et skjelter. Denne typen vegg skiller seg fra en vegg med vanlig kledning fordi det bare er skjeltrene som utgjør veggtykkelsen, og fordi de som regel står i spor i konstruksjonen. Skjeltrene står ofte lett, kant i kant og blir derfor brukt der det kan være både luftig og kaldt. De har også den fordelen at enkelte skjelter kan tas ut for å gjøre veggen mer åpen og luftig, og slippe inn lys. Byggeskikken er derfor som regel brukt i naust, sjåer, inngangsparti og kornlåver hvor ting skulle oppbevares og tørkes. 

Argumentasjonen rundt bruk av skjelter til årestuen er ikke noe jeg skal ha et stort fokus på i dette innlegget. Hovedsakelig fordi jeg ikke har vært innblandet i den planleggingsprosessen. Allikevel klarer jeg ikke å utelate noen personlige refleksjoner. Jeg ser en stor likhet mellom nordnorske skjelter og veggtilene vi finner i stavkirker og bygg fra middelalderen rundt om i landet. Sistnevnte er som regel større på dimensjon, mer forseggjorte og står tett felt inn i hverandre, men prinsippet er veldig likt. Funksjonen blir også ulik i Harstad fordi årestuen skal ha torvvegger utenfor skjelteret, noe som vil veie opp for den dårligere isolasjonsevnen til skjelteret. Siden det skal være belegg for stavkonstruksjon med torvvegger, blir skjelter det eldste forbildet vi finner i regionen.

For meg blir utformingen av skjelteret det jeg føler jeg står mest ansvarlig for. I nyere tid har skjelter ofte blitt sagd, enten på oppgangssag eller med sagstillingssag, men tidligere har de blitt kløyvd med øks og kiler, for så å bearbeides med øks. Jeg mener kløyvd material får et helt eget utseende og har fått godkjenning fra Sør-Troms Museum til å lage skjeltrene på denne måten siden det blir en del av bygningen publikum kommer nær og kan ta på. Ifølge «Skjelter / døme frå ståande bygg» av Roald Renmælmo er gammel skjelter ofte rund på utsiden og kan være av flere typer lauvtre i tillegg til furu. Det er flere grunner til at jeg har valgt å hogge skjeltrene til en fast tykkelse, noe som gir de et trapesformet tverrsnitt. For det første blir de enklere å lagre i stabler, og senere transportere. For det andre blir de mye lettere å handtere fordi den våte, tunge geitveden som ligger ytterst i treet blir kraftig redusert. For det tredje tar ikke dette arbeidet lang tid, og uttrykket blir mer overens med utførelsen på resten av årestuen. For det fjerde synes jeg tilhugget skjelter er nærmere veggtilene fra middelalderen. Det er de to siste grunnen som gjorde at jeg også valgte å lage skjeltrene av furu.

Dimensjonen på skjelteret bestemmer skogen jeg hogger i. Siv Holmin har veiledet meg til at 5-7 tommer brede skjelter er de vanligste. Da er det fint å hogge de til 2 ⅛» tykkelse. Tommene jeg bruker er gamle, danske-norske tommer som er ca 2,615 centimeter. Siden bark og litt ved hugges bort, og trærne smalner av oppover bør de som skal brukes ha et brystmål på 7-8 tommer. Det vil si rundt 20 centimeter i diameter, i brysthøyde over bakken. Det er en skog med akkurat slike trær på gården hvor jeg bor, og skogen har stort behov for å tynnes. Det var selvfølgelig derfor det var så praktisk for meg å produsere akkurat skjeltrene til årestuen. Trærne jeg har felt så langt var 70-80 år gamle og skogen har vært lite drevet de siste 50-60 årene. Den står derfor veldig tett og i en slak skråning, og har strukket seg og vokst sakte siden den tetnet. Trærne har dermed liten tørrkvist, eller ingen kvist til høyt opp på stammen, og det er mange som er veldig rettvokst.

Problemstillingen min er hvordan jeg skal organisere produksjonen. Det vanlige ville være å felle trærne først, frakte dem til en arbeidsplass og så begynne arbeidet. Fordelen min er at jeg ikke trenger å tørke materialet før jeg bearbeider det. Snarere tvert imot. Fersk furu er som smør når jeg jobber med øks, og når jeg feller trærne på vinteren og bruker de før Mai bør jeg ikke få problemer med blåning. Jeg tror heller ikke veden fryser så lett, og i hvert fall tiner fortere mens den står på rot. Jeg har dermed muligheten til å felle ett og ett tre når jeg trenger det, og slipper mellomlagring. Dette skaper derimot nye utfordringer rundt transport. Jeg tenkte i utgangspunktet at det å frakte et og et tre ned til gården ville være en enkel sak. Jeg har en traktor og det går en skogsvei til hogststedet, men siden traktoren er gammel og veien dårlig prøvde jeg å slepe stokkene for hånd. Dette var både uhyre tungt og siden det var senhøst ble den første stokken fort tilgriset. Det var da jeg bestemte meg for å gjøre arbeidet i skogen.

Avtalen jeg har er at jeg skal prøve å produsere material til 4 skjelter som ett dagsverk på 8 timer og hvert skjelter skal være 1,7 meter langt. Det trengs rundt 200 skjelter til årestuen, men disse hugges først helt ferdig når de tilpasses inn i veggen. Vi bestemte derfor tidlig at jeg skal kløyve og hugge doble lengder av skjelter. Det er lettere å kløyve lengre stokker siden de ligger stødigere, og det sparer inn en del tid på rigging, merking og snorslåing. De blir også lettere å lagre og senere transportere. Jeg har derfor fort erfart at jeg kan spare inn tid på å kløyve lange emner, for så å dele dem opp i lengder på 3,4 meter, før jeg hugger til overflatene. Når Skjelteret er hugget til ferdig dimensjon ligger alt materiale jeg ikke trenger igjen på skogbunnen, eller i snøen, og de er ikke spesielt tunge. Jeg kan dermed enkelt bære et og et skjelter på skulderen ned til gården, og siden arbeidsplassen hele tiden flytter på seg trengs det lite opprydding.

Mens jeg tar pauser under arbeidet legger jeg meg opp en prioriteringsliste over de neste trærne som skal felles. Jeg ser etter de med relativt liten kvist, rundt tverrsnitt, som står tett, og velger gjerne et som i hvert fall er beint i ett plan opp til enten rundt 7,5 meter, eller i underkant av 11 meter. Etter at jeg tar bort den vanskelige veden nederst på stammen kan jeg få henholdsvis 2 og 3 doble emner, altså 8 og 12 skjelter. Disse er ofte flotte trær, men jeg prøver å plukke ut de som av en eller flere grunner er trær jeg ikke vil ta vare på. De kan ha en skadet topp, stå tett på et annet fint tre, eller skygge for et eller flere små, fine trær. Grunnen til at jeg vil hjelpe frem enkelte små trær er at siden de har vokst i skyggen har de ofte ingen, eller veldig korte små tørrkvister til langt opp på stammen. Dette er nok fordi de har strukket seg mot lyset og fort gitt opp grenene som kom for langt ned. Disse små grenene har så brukket av under vind eller snø. Hvis jeg klarer å åpne opp akkurat så mye at de små trærne får nok lys til å overleve, men kan støtte seg på andre trær og ikke deformeres under vind eller snø, håper jeg å fremme en «naturlig» kvisting. En gang kan det hentes ut fint material, med tynn og jevn kvistarmering. Ved kun å kviste på denne måten kan jeg være sikker på at det ikke finnes store kvister skjult under barken. Jeg skal prøve å rapportere inn hvordan det går, om 60 år.

Arbeidsprosessen min begynner meg at jeg sokker og feller en furu. Jeg ser på stammeformen og planlegger hvor mye jeg kan kløyve av gangen, og hvordan jeg best kan dele opp stammen til emner. Jeg kapper bort 50 centimeter til 1 meter nederst på stammen, fordi veden her er spesielt vanskelig å kløyve. Disse bitene har så langt blitt brukt til underlag for det videre arbeide, men nå som snøen er her kan det være jeg feller høyere opp og lar den nederste delen stå på rot fram til våren. Jeg legger så stammen på underlagene og snur den med kuven opp slik at kløyvelinjen både følger der jeg tror margen går, og sånn at jeg senere får hugget bort så mye kvist som mulig. Disse to ønskene er som regel forenelige.

Jeg kløyver så stokken. Det virker, pussig nok, som regel å ta 3-4 timer å kløyve 3,4 meter under greie forhold. Kløyver jeg 6,8 meter går det noe fortere per løpemeter, men kan fort bli litt tyngre. Jeg har så langt bare kløyvd 10,2 meter én gang. Her er det mye tid å hente inn på selve kløyvingen, siden man kan klare det på en dag, men jeg trenger nok mer erfaring før jeg klarer å tjene inn tid på organiseringen. Jeg klarte bare så vidt å flytte stammen med handmakt og det var vanskelig å stabilisere midten av stammen mens jeg arbeidet. Likevel var dette den første gangen jeg var nær ønsket hastighet med 4 skjelter på 8 timer.

Når det kommer til å hugge ferdig skjeltrene har jeg i dette prosjektet bare gjort det i lengder på 3,4 meter. Er halvkløyvingene lengre, deler jeg de opp før selve huggingen. Emnet vendes så mye under prosessen og det er nå mer kritisk å stabilisere midten. Derfor tror jeg det er lite tid å spare på lengre emner. Å hugge ferdig ett emne fra halvkløyving til skjelter virker så langt å ta fra 1 time og 15 minutter, til 2 timer. Det er stor forskjell fra et rotstokkemne til toppemne, men følelsen så langt er at dette er det mest forutsigbare steget i prosessen. Til slutt bærer jeg skjeltrene ned og får de i stabel.

Erfaringen jeg har gjort er at det å produsere 4 skjelter, slik jeg gjør, på 8 timer blir tett opp mot smerteterskelen for hva jeg klarer for øyeblikket. Ettertanken er at jeg nok burde hatt 1 time ekstra til felling og oppmerking av tømmer. Likevel tror jeg det er mulig, med mer erfaring å klare målet og samtidig jobbe i skogen. Snøen er lite i veien og gjør det lysere å jobbe, og man holder seg lett varm med arbeidet. Det går sikkert også om man feller og kjører frem flere trær av gangen, men ikke uten moderne hjelpemidler eller hest. Hvis vi sammenligner de to arbeidsmåtene, å utføre arbeidet i skogen, og å frakte tømmeret til et sted hvor arbeidet utføres er det flere faktorer som spiller inn på effektiviteten. For det første er det essensielt hvor nært man bor, eller kan bo skogen. For det andre er det viktig hvordan muligheter man har for frakt, og hvordan dette eventuelt påvirker tømmeret og det videre arbeidet. Om man vil arbeide med ferskt tømmer blir det fort et problem når det bare lønner seg å transportere store partier av gangen.

Konklusjonen min er ikke at det å utføre arbeidet i skogen er verken raskere eller bedre enn andre arbeidsformer. Jeg er fullt klar over at det å gruppere arbeidsprosesser som regel effektiviserer. Jeg prøver allikevel å utforske hvilke problemer som oppstår når vi blander gammelt håndverk med moderne arbeidsprosesser. Den enkleste måten jeg kan tenke meg å gjøre det på er å plassere meg selv i en mer selvhjulpen kontekst. En øks er selvfølgelig mye lettere å bære, enn et sagbruk, og dermed mener jeg grunnpremissene for hele prosessen like selvfølgelig er ulike. Jeg tror det er fort å overse motsetninger når vi arbeider i situasjoner vi har dårlige forutsetninger for å forstå. Kan vi isolere de bestanddelene av håndverkstradisjonen som passer oss best? Jeg synes i hvert fall det er interessant å få flere perspektiver på hvilke konsekvenser det eventuelt får for arbeidet.