Oppgangssag

1.1

Arne Pedersen er født i 1938. Han vokste opp i Aursfjorden i Balsfjord, hvor han fortsatt bor. Arne er pensjonert museumshandtverker (tømmermann)

Aursfjordsaga ble bygget i 1796 av bygselsmann Ingebregt Eliassen fra Aursfjorden. Han var båtbygger, og ble også beskrevet som en pelementmaker og tusenkunstner. Han bygde en vassdrevet oppgangssag. Ikkje helt etter loven, men den kom opp og fikk bevilgning 26.mai  år 1800.

Saga brakte stor inntekt til Ingebregt Eliassen fra 1806 til 1814. Han betalte tre ganger så mye i skatt som normalt. Den normale skatten var på 3 spesidaler. Ingebregt betalte 10 spesidaler.

Arne Pedersen er i rettlinjet slekt med Ingebregt. Arne er sjette generasjons sagmester. Han har lært handtverket av sin far som igjen lærte det av sin far.

Tradisjonslinje:

Ingebregt Eliassen (bygde saga i 1796)

Peder Ingebregtsen (sønn av Ingebregt)

Morten Pedersen (sønn av Peder)

Peder Ibert Mortensen (sønn av Morten)

Alfred Pedersen (sønn av Peder Ibert)

Arne Pedersen (sønn av Alfred)

Aursfjordsaga var i drift fram til 1947. Saga ble lite vedlikeholdt, slik at forfallet ikkje var til å unngå. I 1958 reiv de det som var igjen av saga.  Arne Pedersen starta i 1977 istandsettinga av Aursfjordsaga. Det var en venneforening som startet oppbyggingen av saga. Venneforeningen brukte det gamle navnet til saga: Aursfjord gårds og møllebruk.  Alfred Pedersen var en ressursperson for gjenoppbyggingen. Han lagde i 1977 en modell som viste detaljer på saga. Like etter oppstarten av istandsettingsarbeidet dør Alfred Pedersen. Da ble modellen svært viktig for den videre byggingen. Saga stod ferdig istandsatt i 1982.

I 1982 var Aursfjordsaga den eneste i landet som kunne levere trevirke av en oppgangssag. Arne Pedersen hadde mye arbeid med å levere til forskjellige restaureringsprosjekt over hele ladet. Lillehammer (Maihaugen), Stornaustet i Kabelvåg og Morgendal for å nevne noen.

På spørsmål til Arne om hvor Ingebret Eliasen hadde lært faget, er Arne usikker. Kanskje Ingeset Ingebregt Eliasen hadde sett eller lært fra ei sag som stod i Sultindvik. (Lenvik Kommune). Den saga var noko eldre enn Aursfjordsaga. Sultindviksaga ble bygd i 1773.

1.2

Arbeidet på oppgangssaga i Aursfjorden går ut på å sage plank på en vassdriven sag. Arbeidet starter med å stenge luka i renna slik at vannet ledes inn til saga. Man åpner dører og luker for å få mest mulig daglys inn. Neste skritt er å dra ned og feste kjettingen med tømmerhaker i en stokk . For så å starte dragmerra som drar stokken opp slepet.

Stokken blir dratt akkurat så langt at den passerer sagbladet. Nå blir stokken vurdert. For at den skal ligge med ryggen/kuven opp på sagbenken må det merkes og økses to flater, en i hver ende, som skal utgjøre liggflaten på stokken ned mot framdyna og bakdyna på sagbenken. Disse flatene skal helst være litt på skrå slik at stokken ligget godt når den sages.

Nå blir stokken rullet inn på sagbenken. På framdyna og bakdyna blir stokken festet med bindhaker og kiler, så justert inn i forhold til sagbladet.

Vi startet med å sage en bak som var så kraftig at den kunne brukes til tro eller lignende. Sagbladet ble startet ved at stembukkstanga og «dødmannsknappen» vart senka ned og festa i en bolt ved skinnegangen. Dette førte til at vannet ble sluppet på vasshjulet og både sagbladet og fremmatingen startet på en gang.

Alle deler som skulle gli eller bevege seg ble smurt inn med tran for å få lite friksjon. Når første bordet var sagd ut løser sagbenken ut «dødmannsknappen» og stopper vannstrømmen til vasshjulet, da stanser både saga og fremmatingen. Bladet stopper ca 25cm fra enden av stokken. Stokken og sagbenken ble så dradd tilbake av dragmerra. Stokken ble løsnet og sideveis forskjøvet med 5/4” slik at det neste bordet ble 5/4” tykt.

Stokken ble igjen festet både fremme og bak og saga kunne sage neste skor. Når så hele stokken var sagd ble den løsnet fra sagbenken og den delen av stokken som låg på bakdyna og som ikke ble sagd helt ut, blir nå kløyvd fra hverandre med hammer og kile. De ferdige bordene bæres ut og reist opp stående med rettsida ut for tørking. Tidligere ble de tatt ut gjennom slepet og ned til sjøen for å fraktes til byggeplass.

Er der nok vassføring kan man effektivisere ved å dra inn flere stokker samtidig slik at man forbereder neste stokk med liggeflate til den første er ferdig med sagingen. Når man avslutter for dagen drar man frem sagbenken, og så åpner man luka i renna slik at vannet renner ut.

1.4

Beskrivelsen er laget med utgangspunkt i observasjoner ved Aursfjordsaga 23.09.2015 og beretninger fra sagmester Arne Pedersen.
Saga er en typisk oppgangssag med et sagblad som går opp og ned mens trestokken blir trukket gjennom. Saga blir drevet av vann som føres i renner fra en elv ned til to overliggende skovlhjul.

VANNRENNA
Energien som driv saga kommer fra vann i fart. Vannet hentes fra ei elv som renner fra fjella og ut i sjøen like ved saga. Det er laga i vannrenne i tre ca. 100 lengdemeter og ca. 10 høydemeter opp i elva. Der er det et naturlig skille for elva i to retninger. Dersom det er lite vann kan en demme opp hovedløpet slik at mer av vatnet renn mot vannrenna.
INNLØPET til vannrenna ligg ned i elva slik at vannet hele tiden renner inn i renna. Ca. 10 meter ned i renna er det laget ei stor luke i bunnen av renna. Når sagen ikke er i bruk står denne luka åpen, slik at vannet renn gjennom og tilbake i elva. Når sagen skal brukes lukker en luka slik at vannet strømmer over luka og videre nedover i vannrenna. Luka betjenes av en stokk som ligg som en vektarm. Vektarmen presses ned og festes når luka skal løftes til åpen posisjon.

SIKKERHETSRIST er plassert i renna like før dragmerhjulet. Denne er av nyere dato og er primært sett der for å hindre at barn skal ved et uhel komme ned til skovlene. Rista fanger i tillegg opp lauv og greiner som kan tette renna dersom det ikke blir fjernet med jevne mellomrom

SKOVLHJUL
Det er to skovlhjul som kan betjenes samtidig til forskjellige funksjoner:
DRAGMERHJULET Trekker tømmeret opp fra sjøen til sagsladden, samt trekke tilbake tømmerstokken etter at saga har skjært gjennom stokken. Dragmerhjulet er festet til dragmerarmen som ligger over en vippebukk.

Denne fungerer ved at dragmerarmen løftes opp, da vil dragmerhjulet senke seg ned i vannrenna. Når hjulet begynner å gå rundt vil kjettingen rulle inn på dragmeråsen og dra stokken mot seg. Ved å tilpasse hvor dypt i vannrennen dragmerhjulet slippes kan en justere farten på stokken som blir dradd. Vasshjulåsen er plassert litt på skrå i forhold til dra-retningen på tømmerstokkene, dette gjør at kjettingen ikke legger seg oppå seg selv, men blir surret jevnt sidelengs inn på dragmeråsen inn mot dragmerhjulet. Når kjettingen er dradd helt inn stemmer posisjonen godt rett fremfor plasseringen til tømmerstokken når den skal dras tilbake fra sagen.
SAGMERHJULET Gir bevegelse til sagbladet som går opp og ned, samt fremtrekk av stokken mens saga skjærer gjennom tømmeret.

Når Stembokstanga presses ned løfter den opp luka som står på skrå i vannrenna. Denne luka avskjærer vannet fra nederste del av vannrenna. Når luka blir løftet opp vil vannet passere og fortsette ned renna som da treffer sagmerhjulet og gir det fart. Begge disse skovlhjulene kan brukes samtidig fordi de bruker det samme vannet. Først går vannet forbi dragmerhjulet, dersom det er vippet nedi vannrenna vil kjettingen dra. Vannet fortsetter videre i renna inntil det treffer sagmerhjulet som driver saga. På denne måten kan en stokk bli saget samtidig som en annen stokk blir dradd opp til sagsladden.

SAGBUKK
Sagbukken er den sentrale delen i Aursfjordsaga. Her står det store sagbladet som går opp og ned så lenge sagmerhjulet får vann på skovlene.
KRUMTAPPEN er den viktigste delen i maskineriet. Denne sitter på enden av vasshjulåsen og fungerer som en veiv som får bevegelse i veivakslingen. Veivakslingen er videre festet i sagbladet. I hver ende av krumtappen er det et veivlager som er laget av en riknute på et tre. Også disse lagrene blir smurt med tran.

SAGBLADET er spent fast i en ramme i sagbukken. Når saga går løftes og senker denne ramma i vandringene i sagbukken. Disse vandringene smøres med tran for å unngå slitasje og for å gjøre bevegelsene lettere. Sagbladet står litt skrått fremover i toppen, slik at det skjærer inn i stokken når det er på vei ned.

MATEÅSEN er koblet til toppen av sagrammen gjennom en vippearm som dermed vipper opp og ned i takt med sagbladet. I enden av matåsen er det en vektarmen som igjen er koblet til spønnelen. Denne ligger ned på KAMHJULET som er et «tannhjul» som spønnelen skyver et steg frem for hver gang sagbladet går opp. Kamhjulet er festet til matestokken der en kjetting er surret rundt og festet bort i bakdyna. Bevegelsen i kamhjulet gjør at kjettingen til mateapparatet blir strammet og trekker sagsladden med tømmerstokken litt nærmere sagbladet mens sagbladet går opp. Når så sagbladet går ned skjærer den et nytt skår inn i stokken. Slik fortsetter saga inntil den automatisk stopper når bakdyna når stoppslaget.
Også denne matestokken ligger litt skrått for at kjettingen skal rulle inn på stokken ved siden av en annen. Stokken er beslått med kobbeskinn for å unngå slitasje på stokken.

SAGBENKEN glir på skinner og bærer tømmerstokken når stokken blir skjært. Alt er av tre og skinnene er smurt med tran for at sagbenken skal gli lett frem mens stokken blir delt i to, og tilbake til utgangsposisjonen. Skinnene er lange nokk til å skjære en stokk på inntil 9 meters lengde. Sagsladden består enkelt av FRAMDYNA  og BAKDYNA, som ligger på skinnene og kan justeres fra hverandre slik at lengden på stokken akkurat passer mellom disse.

I utgangsposisjon ligger framdyna med sagbladet inn i et skår der det er laget plass til dette. Rotenden på stokken legges oppå framdyna like foran sagbladet. Her settes stokken fast med to store jernpigger under et beslag. Piggene kiles så fast slik at stokken blir presset ned mot framdyna. På den måten ligger stokken stødig i posisjon.
Når stokken skal flyttes til neste posisjon for tykkelse, løsnes jernpiggene og stokken blir skjøvet til side med en brekkstang. En jernplate med huller gjør det enklere å få mothold til brekkstanga. Toppenden av stokken legges oppå bakdyna, der den blir spent fast på stillapparatet med to holdhaker. Stillapparatet blir deretter stilt inn og låst fast med en stor låsmutter, slik at stokken blir skjært på tiltenkt sted.
Når stokken er skjært gjennom, blir den dradd tilbake med dragmerra etter en krok i bakdyna. Deretter løses låsmutteren og stokken kan flyttes sidelengs med stillapparatet. Under stillapparatet er det en jernplate med tette hull, der en enkelt kan få mothold til brekkstanga for å flytte stokken.

Skrevet av:  Kai Rune Johansen, Bror Ivar Salamonsen, Johannes Paul Klem, Peter Brennvik, Robert Klumpp, Sven Hoftun, Thor Larssen, Øystein Mortensen