Høvelbenkene på kisteverkstedene i Mjøsvågen, Osterøy

Kister og amerikakofferter ble laget i Mjøsvågen

Som student i Tradisjonshåndverk ved NTNU har jeg fått i oppgave å dokumentere en høvelbenk fra nærmiljøet. Etter en samtale med tradisjonsbæreren Trond Oalann fikk jeg tipset om kisteverkstedene i Mjøsvågen i Hosanger på Osterøy. Så jeg tok turen…

Når jeg kommer frem finner jeg mange små nøst som strekker seg bortover vågen. Her treffer jeg Lars Mjøs. Han er en direkte etterkommer av Jon Larsson Børneset Mjøs (1825-1913). Han kan fortelle om et mangfold av små bedrifter og verksteder i Mjøsvågen. Her var det skomakerfabrikk, 5 kistemaker verksteder, metallstøperi og div. andre små bedrifter. Videre forteller han historien om Jon Larsson som egentlig var smed, men begynte omkring 1865 å produsere kister til handelen i Bergen. 30m unna nøstet ligger det en liten smie med alt en trengte til smiing av kistebeslag og lås.

Først kommer en inn i nøstets underetasje. Den ble brukt som lager for materialer. I 2.etasjen finner èn kisteverkstedet, og et rom hvor de monterte beslag og malte kistene. Å male kistene var en kunst som bare noen få utførte. På selve kisteverkstedet finner vi 3 godt brukte høvelbenker. En av de vekket min interesse.

Høvelbenken på kisteverkstedet

Når jeg spurte Lars Mjøs om han visste hvor gammel høvelbenken var, og om den var brukt i kistemakerverkstedet svarte han at han ikke var sikkert om den var brukt i kisteverkstedet i det hele tatt. Han mente det var godt mulig at den ble brukt som høvelbenk under husbyggingen før Jon Larsson begynte med kistemaking. Det vil si før 1865…. Ved nærmere betraktning er jeg ikke helt sikkert på om dette stemmer. Benken viser i den ene enden tydelige spor etter spiker. Så ja dette ser ut som en type benk som husbyggere hadde med seg rundt omkring. Den ene siden ble spikret i veggen, i den andre sto det bare en fot under. Typiske tegn for en tidstypisk transportabel benk som de tok med seg rundt omkring. Men hullene til benkehakene sier noe annet. Når en ser litt nærmere på kistene og deres størrelser ser en fort et mønster som tilsier at det har blitt høvlet kistebord på denne benken. Så jeg tenker at det kanskje var den første benken som kom på kisteverkstedet. Nemlig den han hadde fra før og kanskje den ble modifisert for kistemålene etterhvert.

Baktanga i eik med styringspinner og skrue i bjørk

Vi tar nå en nærmere titt på selve benken:

Skisse av høvelbenken, Tydelig rot – topp avsmalning. Tegning 1:10

Benken er ca. 170cm lang og 9cm tykk. Den består av et enkelt bjørkebord som er margkløyvd og den ligger med rettside opp. Det er tydelig rot- topp avsmalning. Bakenden (rotenden) har ei baktang i eik. Både den gjengete delen og motstøtene vange er i eik. Skruen er 1 ½« bjørk og det er montert føringspinner i bjørk som er sikret med trenagler. Disse skal forhindre at yttervangen snurrer rundt når en bruker baktangen. Baktangen er festet med 4 store spiker og på oversiden med 2 svalehale plugger.

Fortanga er enkelt laget til med en avstandskloss i bjørk på rund 4« omkring 10cm. Selve delen med gjenger i er i eik igjen med en skrue i 1 ½« bjørk. Jeg har en mistanke om at det skulle forhindre at en ødelegger gjengene i tanga ved for hardt spenning. Det var enklere å skifte skruen enn delen med gjengene som var fast montert på benken.

Fortangen er enkelt laget til og bare boltet til benken

Bjørkebordet viser tegn for saging i sagstilling. Spurene etter matingen er for liten for å være skjært på oppgangsag. Eikedelene er høvlet og glatt mens resten av benken er full i hakk og sår fra både sag, stemjern og andre verktøy. Jeg finner vannkant på baksiden av stokken så det er enda et bevis for at under og baksiden ikke var så nøyaktig bearbeidet. Hullene til benkehaken ligger veldig tett, men stopper ved ca. 110cm. Dette indikerer den største lengden som kistemakerene har brukt i sitt arbeid. De største kistene på verkstedet er omkring 105cm lang.

Benken er veldig mitspist. Men det er kun i bjørkeveden miten har gjort skade. Delene til tangene i eik er så å si uberørt. Jeg kan ikke si hva understell det har blitt brukt til benken. En enkel stokk i begynnelsen, men om den sto senere på noe for for understell er usikker.

Hullene til benkehakene er vilkårlig laget(?), neppe(!). En kan tydelig lese kistestørrelsene i avstanden til benkehaken. Benken er godt brukt og mitspist
Et kistebeslag hjelper å holde framtanga på plass
Sagd og grovt tilvirket på undersiden. Nederst kan en se vannkanten på stokken.

Takgeometri / Skiftning i faglitteraturen i tømrerfaget

Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland
Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland

I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.

Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)

Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare.
Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.

Overføring av mål ved hjelp av lekten
Tilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak

Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.

Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.

Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.

Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.

Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)
Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)