Komposisjonsmaling, Tran-og Linoljemaling

Utvendig overflatebehandling og malinga av garasjebygningen på Stiklestad

Fargesetting middels jordfargene pigmente (rødt jernoxid). Mange av de tradisjonelle materialene til beskyttelse har vært i bruk i mange hundre år i Norge og flere av disse benyttes fremdeles.

Vi studentene som har læringsarena på Stiklestad har jobbet de siste 2 årene med å bygge opp et garasjebygg i trøndersk stavkonstruksjon utført i tradisjonell håndverksteknikk. Bygningen ble ferdigstilt i løpet av våren 2021. Det som gjensto var å bruke overflatebehandling for å ta vare på bygningen. Påføringen av malinga på de utvendige vegger gjorde vi ikke bare for å konservere, men også for å gjøre huset vakrere, slik huset blitt «føyet inn» på øvre delen av folkemuseets omgivelse, hvor det står den dag i dag.

Her er vi i gang med å lage malinga: koking, riving og blanding av råvarer: f.v. Jorunn Moslet (Malersvenneriet as), student Morten Pedersen (NTNU) og museumshåndverker (SNK) Håvard Stuberg

Vi fikk med oss veilederen Jorunn S.G. Moslet fra Malersvenneriet AS Trondheim, for å gjennomføre prosjektet. Målet med veiledningen var å gi oss en grunnleggende innføring i tradisjonelle overflatebehandlinger, både egenskapene disse produktene har og hvordan man kan gjenkjenne typer tradisjonelle overflatebehandlinger. Vi fikk prøve oss på å lage vår egen komposisjonsmaling, tranmaling og linoljemaling og ikke minst kjenne på påføringen av malingen etterpå:).

  1. Komposisjonsmaling

Er i utgangspunktet et naturprodukt hovedsak fremstilt av vann, rugmel (hvetmel) med klister som bindemiddel som har vært fremstilt i utallige varianter rundt omkring i landet. Frem til 1950-tallet var malingen vanlig på låver, uthus og enkelte våningshus. Malingstypen har vært utbredt i innlandet, særlig fra Østfold og langs svenskegrensen til Trøndelag. I Sverige har malingen («slamfärg») vært i bruk siden 1600-tallet og det antas at malingen har røtter like langt tilbake i Norge.  

Det beste underlaget for en komposisjonsmaling er tømmer eller uhøvlet kledning, altså grovsaget virke. Fet eller malmet furu og glatte flater egner seg ikke. Det er en fordel å bløtlegge treverket først slik at åpningstiden blir forlenget og malinga kan trekkes inn bedre, spesielt ved behandling av tørre og oppsprukne materialer. Dessuten letter påføringen og glir bedre og utgjør til slutt en jevnere overflatebehandling.

Her kokes vann og rugmel i minst 4 timer for å få ut limstoffet som blir bindemiddelet. Den hjemmekokte komposisjonsmalingen er ferskvare og er har begrenset holdbarhet.

Det finnes utallige oppskrifter og det later til at hver bygd hadde sin lokale variant. Vi benyttet oss av en blanding av ca.10 l vann og ca. 2,2 kg steinmalt rugmel, tilsatt av 200g jernvitrol (må bløttleges først i kaldt vann). Dette ble kokt opp i minst 4 timer. Samtidig laget vi en pasta som ble en blanding av rødfargene pigmenter, vann og sinkhvitt (mot sopp) som skulle tilsettes siden under røring.

Utvalg i tradisjonell fargesetting middels såkalte jordfarger: pigmenter som finnes i naturen og er rimelig i framstillingsprosess

Den oppvarmede malingen er lett å stryke ut og forbedrer inntregningsevnen. Den tykner når den kjøles. For å lette påføringen kan den tynnes med vann til passe konsistens og varmes opp igjen før man maler. Overmaling og klattmaling på veggen vil ikke synes, den danner ikke film, men likevel diffusionsåpen, vil si fuktigheten får vandre fritt og uhemmet. Malingen beskytter i tillegg mot uv-stråler, råtesopp og mugg.

f.v.lokal pigment fra Ogndal i Steinkjer : malmen er kun gravd opp fra myr og brent på bål, den lysere t.h. er trolig et sted fra Elverum

I et forsøk brukte vi lokal myrmalm som fargepigment.
Myrmalm er nokså reint jernoksid Fe2o3 (omkring 82 %) og har litt innslag av andre stoffer som silisium og aluminiumsoksid mm. Den inneholdt også en god del kull og aske som måtte siles ut først for å kunne bruke den.

pigmentene (myrmalm) blandet med linolje og rives til en finmalt paste
  • Holdbarhet

Hvor vor lenge malingen holder på veggen avhenger av hvor værutsatt den er. Det kreves en observasjon over lang tid, som vi studenter ikke kommer til å følge med. Men vi kan være ganske sikre på at mye regn og vind vil vaske malingen av over tid. Etter tidligere undersøkelser skulle en fullstendig oppmaling ikke være nødvendig oftere enn hvert 20-30 år. En komposisjonsmaling vil aldri begynne å flasse. Den blir som et pulver på veggen som slites av med vind og vær.

Resultatet er avhengig ved bruk av rett verktøy : naturhår -pensler for optimal påføring av malinga
  • 2. Tran-og Linoljemaling

Det kan være vanskelig å velge malingtype til utendørs bruk. For å utforske og sammenligne ulike malinger bestemte vi oss til å male de forskjellige vegger rundt bygningen ulikt . Linolje og lim er bindemidler med lang tradisjoner.

Ren linoljemaling har vært i bruk på trehus fra siste del av 1600-tallet og fram til ca. 1955. I oljemaling er linolje (utvinnes av linfrø) bindemiddel, som finnes enten rå eller kokt. En rekke andre bindemidler har vært utprøvd gjennom tidene, så f.eks. fløyttran. Tran kan også blandes med rå eller kokt linolje. Tranmaling er meget fet, lukter karakteristisk og tørker saktere. Fordelene ved disse bindemidlene er likevel mange: de er gode er arbeide med, brytes langsomt ned, er lette å vedlikeholde og ikke helsefarlige. Når vi benytter oss av disse naturproduktene som basis for malerarbeiderne, følger vi gode, velprøvde norske tradisjoner.

Student Ken Lorentzen (NTNU) i gang med første strøket

Sløydbenk fra Grue gård i Dalsbygda

I forbindelse med emnet i tradisjonsfaglig fordypning 3 TBBY 3101, skulle vi dokumentere en høvelbenk som er fra regionen vår. På en rusletur i Litjgata (Kjerkgata) på Røros ble jeg oppmerksom på en gammel høvelbenk som blir utstilt som salgsobjekt. Butikken tilhører Røros kunstformidling som driver med salg og formidling av kunst, utstillinger og gallerivirksomhet. Jeg fikk anledning å snakke med Rolf Ericson fra Røros Kunstformidling, som opplyste litt om høvelbenken og andre flere redskaper fra Grue Gård som har blitt en del av «kunsten» i butikken.

Høvelbenk fra Grue Gård, tidlig 1900-tallet

Et av mitt første spørsmål gjaldt selvfølgelig alderen til benken, opphav og bruksområdet. Han opplyste at benken stod på et snekkerverksted på Grue Gården i Dalsbygda og er trolig fra tidlig 1900-tallet. Eieren av benken var antagelig den samme som eide gården. Det var vanlig i den tid at bonden var en slags «alt mulig mann», det vil si en allsidig håndverker på mange områder. De fleste redskaper og bruksgjenstander som man trengte i hus og stall på gården, til og med interiør / møbler, ble vel antagelig framstilt og reparert på denne sløydbenken på Grue Gården. For å nevne noe av de fine tingene så ble antakelig bl.a. Øl-tønner (datert 1862), vasstrau, et skatoll, et stort bakstetrau, vedkasse og tilbehør til høvelbenken, som f.eks. tvinger laget der.

Benken har relativt store dimensjoner, virker veldig solid, og er laget stort sett av furu. Den er 236cm lang og 76cm høy. Ved den store benkplaten befinner seg ei baktang og ei framtang. Bredden ved framtanga er 88cm, og 55cm ved baktanga. Begge tengene har dreide treskruer av bjørk med gjenger. Diameteren ved treskruen er ca. 57mm. Etter utformingen og styringen av framtanga kan høvelbenken anses som en «tysk» variant. I benkplaten er det en rekke hull med jevne avstander for å kunne plassere benkholdere (benkhaker), som benyttes som emneholder. De to benkhaker er håndsmidde. Videre finnes ved benkkanten en «Beilade», en liten kasse, for oppbevaring av verktøy under arbeidet. Den er sinket i begge ender.

Benkhakene er håndsmidte (ca. 25x30mm) og temmelig lange (ca. 300 mm),

Arbeidsplaten, som er ca. 9 cm tykk, hviler på et understell. Overflaten av arbeidsbenken viser tydelig brukspor og har fått en fin patina opp gjennom årene. Konstruksjonen av benken er slik, at benkplaten og understellet kan tas fra hverandre. De to «føttene» danner en stødig flate mot gulvet hvor de to beina er tappet inn på hver sin side. Føttene er avrundet mot gulvet. I motsatte retning, altså mot plate, er beina tappet inn i et tverrtre som ligger under benkeplaten. Antagelig utført som gjennomgående tappforbindelse. To forholdsmessig strekkfisker er tappet gjennom beina og låst med gjennomgående kiler som sikrer konstruksjonens stødighet i lengderetningen. For å ta opp vekten av framtanga, og for å unngå at benken vipper over, har understellet fått et tredje bein som ekstra støtte.

Understell med «fot», bein og strekkfisker, som er tappet inn og strammet med hjelp av kiler

Framtang

Framtanga består av en treskrue som går gjennom et gjenget trestykke. Mellom framtanga og benkplaten er det en planke på 23,5 cm som danner åpningen til tanga. En jernbolt er gjennomdrevet mellom framtanga og planken, slik alle deler er stabilisert og holdes på plass. Enden av tanga er sinket sammen med tverrtreet i framenden av benkeplaten.

Ved framtanga er det kun treskruen som kan flyttes mot emnet. Det har muligens vært et lite bordstykke for å øke trykk og press på overflaten, som ikke finnes lenger.

Baktang

Baktanga er formet som en L. Skruen går gjennom gjenger i bakdelen av benkplaten. En kile låser skruen fast i tanga, slik at skruen følger med når den skal flyttes. I baktanga er det to hull for benkhake. Et av de to befinner seg helt ytterst på benken, en variant jeg ikke har sett før.

Hele spennmekanismen er laget av bjørk som gir bedre egenskaper i forhold til slitasje og styrke. Endsstykket ved baktanga er sinket sammen.

Bildet viser føringen av baktanga, sett fra undersiden

Skisser med detaljer under oppmåling, sett ovenfra
Skisser med detaljer under oppmåling, benken sett foran fra
Skisser under oppmåling, sett fra siden,

Skissene av benken med mål i millimeter påført