Kløyving av tømmer i tradisjon etter Siv Holmin, Målselv 23.09.15.
Kløyving av tømmer til både bord og andre føremål skriv seg langt attende i tida. Før sagene kom i bruk var kløyving den mest effektive måten å splitte material på langs for å oppnå til dømes bord, plank eller halvkløyvningar. Særleg innom trebåtbyggjinga har kunnskapen om kløyving vore essensiell, men også i framstilling av bord til annan bruk var ein avhengig av kløyving. Siv Holmin underviste gruppa i kløyvemetoden ho har i direkte tradisjon frå Konrad Stenvold, fødd i 1908 på Stenvold i Målselv. Konrad hadde denne kunnskapen gjennom opplæring i den levande og lokale kløyvetradisjonen i familien. Både faren, Karl Johansen Stenvold (1867-1931) og bestefaren, Johan Mathisen Stenvold (1847-1944), var kunnige i faget, og Konrad fekk frå tidleg alder lære kløyvinga gjennom deltaking i byggearbeid. I lader og tømmerkoier som Konrad bygde i lag med faren og bestefaren var vanlegvis taktroet småfuru kløyvd med øks etter mergen( Renmælmo, R.). Dette fortel om kløyvinga som ein naturleg del av arbeidet, sjølv i ei tid der ein hadde tilgang på sag. Til somme føremål var framleis kløyvd virke å føretrekka, og soleis vert også kunnskapen og tradisjonen rundt kløyving halden ved like gjennom bruk. Anders Sandvig (1931) skriv allereie på 1930-talet om korleis kunnskapen om kløyving er lite kjend og sjølv mellom dåtidas eldre handverkerar er det lite kjennskap til den praktiske utføringa av kløyving. Slik sett stiller tradisjonen etter Konrad seg i ei særklasse, då dette er ein ubroten og framleis levande tradisjon. Siv Holmin er soleis ein del av denne ubrotne rekka av tradisjonsberarar innanfor denne lokale målselvkløyvinga av tømmer.
Arbeidsmomenta
Arbeidet innledes med å legge stokken/emnet på et underlag. Dette kan være to korte stokker lagt på fire halvkløyvinger. For å legge emnet stødig hogges det skår i underlagstokken, som emnet legges i. Deretter bestemmes orientering av emnet for kløyving. Etter tradisjonen skal kuven på stokken ligge opp. Når emnet er lagt som man mener er rett, festes det lett med haldhaker. Disse må festes slik at de ikkje blir i veien for videre merking og arbeid. Det vil si godt til siden for ryggen på stokken. Haldhakene festes med en liten slegge eller hammer, ikke baksiden, hammeren, på øksa. Nakken på øksa er laget av bløtt jern, og kan lett deformeres. Om emnet for eksempel har felleskår i enden kan det godt reinskjæres med en tømmersvans. Tømmersvansen ble først vanlig i skogsarbeid i 1950-60 årene (R.Renmælmo), altså ganske seint, og motorsagene tok raskt over. Denne tømmersvansen er den svakt buet typen, som var den mest vanlige. Sagtennene er jevnt fordelt og likeformet. (Håndbok for huggere).
Stokken merkes opp med loddfjøl i begge ender. I utgangspunktet skal stokken kløyves mest mulig rett etter margen og merkes derfor i denne. Ofte kan margen ha et ujevnt løp eller være plassert godt til side for midten av stokken. I slike tilfeller må man vurdere å legge loddmerket til siden for margen. Det gjelder da å prøve å sikte etter stokken for å vurdere hvor margen går i stokken. Om emnet ikke er barket, så barkes den i et passe bredt spor med rom for merking og asking,
Stokken skal så snorslås. For å styre snora i enden av stokken, skjæres det et hakk med kniven som snora blir lagt i. Snora festes i enden av stokken med spiker eller pjeks. Om en bruker spiker er blankspiker å foretrekke da denne er lettere å trykke inn i stokkenden, i margen. Snora legges i de skårne hakkene i begge ender av stokken, strammes, løftes og slippes i lodd på stokken.
Om snora: I denne tradisjonen brukes våt sotsnor. Snora sotes i beholder med vann iblandet sot/ knust trekull. Snora bør være ei hart slått snor.
Asking
For å løsne veden etter snormerket, går man en runde der en hogger lett langs streken (hakking). Så begynner man å hogge på skrå inn frå begge sider av streken slik at man hogger ut en V-formet fure etter streken. Det er viktig at askfura er rett og nokså reinhogd. Bredde og dybde på askefura må tilpasses stokken. På litt større emner er en grei regel at man skal hogge den gjennom geitveden. Til askinga og hakkinga brukes en skogsøks. Skogsøksa har en eggbredde på 80-90 mm. Eggen er svakt buet, men med en markert framhynn, slik at man får en skarp bunn i askfura. Skaftlengden er omtrent 1 alen (62,75 cm) og vekta 1,5-1,8 kg. (R. Renmælmo, Håndbok for huggere)
Hakking
Etter at askefura er hogd, begynner man å hogge i lodd langsetter bunnen i askefura. Man begynner fra toppen, forsiktig, uten for kraftige hogg. Særlig gjelder det å hogge forsiktig mot endene. Hakkinga har som formål å begynne en kløyv inn mot margen av stokken. Hvor mange runder en går og hakker langsetter asken før man snur stokken, er avhengig av stokkens dimensjoner og egenskaper. Her brukes alle sanser for å kjenne om stokken begynner å sprekke inn mot marg. Særlig er lyd viktig, da det som oftest kan høres på hoggene om veden begynner å klyves. Når en mener å ha fått en påbegynt klyv, snus stokken og samme prosedyre for asking og hakking gjentas på andre sida.
Klyving
Når en har fått klyv i heile stokken, slår man forsiktig i kiler frå toppenden. Så snart man begynner å få til en liten åpning er det viktig å hogge av alle fibrer som binder i hop. En kiler videre langsetter stokken, mens en hele tida hogger av alle band i klyven. Det er viktig at en ikkje kiler på hardt, men bruker tid og sørger for å hogge godt ned i klyven. Til dette arbeidet er det bra å ha ei skogsøks/ felleøks/ smaløks med langt blad. Denne prosessen fortsetter til stokken kløyves. Stokken bør ofte snues underveis for å få kløyvd den godt frå begge sider.
Kilene, hugges til av tørr, rettvokst og kvistfri, bjørkeved. De er ca 1,5 tommer tykke og 12 tommer lange. Alle skarpe kanter knekkes slik at kilen går lett i klyven, og ikke henger seg opp. Kanten på toppen knekkes også, for å motvirke at enden flises opp ved slag. Kilen hugges slik at den for litt oval form, og den spisse enden avrundes.
Etter at stokken er kløyvd i to halvkløyvinger, kan disse bearbeides videre etter kva formål de er tiltenkt. I vårt tilfelle skulle det produseres 2 tommer tykk taktro til ei smie, og halvkløyvingene ble derfor rydd ned til denne dimensjonen.
Verktøyliste
- Bindhaker
- Tømmersvans
- Hammer eller lita slegge
- Øks (skogsøks, felleøks)
- Loddefjøl
- Sotsnor
- Trekiler
- Blyant
- Kniv
- Blankspiker/ pjeks
Kjelder.
Sandvig, Anders. 1931. Om bord og plankehugging før vannsagens tid. Lillihammer: D. Stribolts Eftf.s Trykkeri
Renmælmo, Roald. Kløyving av Tømmer med Konrad Stenvold: https://www.academia.edu/3668734/Kl%C3%B8yving_av_t%C3%B8mmer_med_Konrad_Stenvold
HÅNDBOK FOR HUGGERE, 1942. Det norske Skogselskap og Norges Skogeierforbund.
Arbeidsgruppe 1. Åge Emil Bergquist, Per Steinar Brevik, Håkon Fjågesund, Kjell Gunnar Haraldseid, Henning Jensen, Pål Sneve Prestbakk, Georgios Sokorelis, Nikolaj Albertesen.
Tradisjonelt bygghandverk 