3D model of the skottbenk from Kverndal

Skjermbilde 2017-11-23 12.10.43
Screenshot of 3D model of the skottbenk from Kverndal in Målselv. 

To see the 3D model you can use the link, or web adress, below:

https://3dwarehouse.sketchup.com/embed.html?mid=2c60d076-70ea-4486-a24c-6295e971141e&width=580&height=326

This is a 3D model of a skottbenk from Kverndal in Målselv, Northern Norway. It was made for the purpose of documenting a skottbenk for an assignment for the study Tradisjonelt Bygghåndverk at the Norwegian University of Science and Technology.

It is important to note, about the model, that the units in the file are in feet and inches, but these are supposed to represent the old Danish/Norwegian inches and alen. These are, with one such inch being approximately 26,15 mm, marginally larger than the English/American ones.

The reason I did this was to better follow the logic of the person/people who built this skottbenk, very probably using those old inches and alen.

However, if this file is to be converted into mm, etc. it will give a more accurate representation of the original if the model is scaled by a factor of 1,0295275591, or roughly 103 %.

Many of the parts of this skottbenk are made by axe, and even if the work has been done precisely, there are still variations in thicknesses and angles, indicating that the functions of the skottbenk as a whole were the main sought-after qualities.

Furthermore, there have been made changes and adjustments to the skottbenk so that now only essential surfaces are level and straight. It is also important to note that this skottbenk seem to have been built partly with the remains from an even earlier skottbenk.

I have attempted to represent this justly in the model, but may not have succeeded in all regards. I therefore think, if you attempt to build a skottbenk based on this model, you should assume that most measurements were by the makers intended to be based on Norwegian/Danish inches and alen, or fractions of alen by eighths.

There are also parts missing for this skottbenk to function properly. One theory as to how these may have looked can be found on the SketchUp 3D warehouse, or on the web page linked below.

 

You will find more information about, and photos of this skottbenk at: https://skottbenk.com/2013/10/05/skottbenk-fra-kverndal-i-malselv/

For information about skottbenker in general, and their uses, you may visit: https://skottbenk.com

 

Download this model at:

https://3dwarehouse.sketchup.com/model/2c60d076-70ea-4486-a24c-6295e971141e/Skottbenk-from-Kverndal

Skjelterproduksjon til årestue

På Trondenes i Harstad bygges det av Sør-Troms Museum en middelaldergård. Til denne gården er en årestue under oppføring. Arbeidet er godt i gang, men mye arbeid gjenstår. Kløving og hogging av skjelter er noe av dette arbeidet som jeg utfører hjemme på gården hvor jeg bor. I dette blogginnlegget skal jeg beskrive arbeidsmåten. Det er snakk om kløyving i tradisjon etter Konrad Stenvold, og glepphugging lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin. Dette er tema som det tidligere er skrevet om og her vil jeg fokusere på hvordan jeg har valgt å organisere dette arbeidet, når jeg skal utføre det som et betalt oppdrag.

Først vil jeg gi en enkel beskrivelse av hva skjelter er. Ordet skjelter, slik jeg har forstått det, viser både til en byggeskikk og til en bygningskomponent. Byggeskikken omhandler en type vegg som kan brukes i stavbygg, eller i en stavbygd del av et bygg. Veggen består av flere vertikalt orienterte elementer av tre, hvor hvert enkelt element kalles for et skjelter. Denne typen vegg skiller seg fra en vegg med vanlig kledning fordi det bare er skjeltrene som utgjør veggtykkelsen, og fordi de som regel står i spor i konstruksjonen. Skjeltrene står ofte lett, kant i kant og blir derfor brukt der det kan være både luftig og kaldt. De har også den fordelen at enkelte skjelter kan tas ut for å gjøre veggen mer åpen og luftig, og slippe inn lys. Byggeskikken er derfor som regel brukt i naust, sjåer, inngangsparti og kornlåver hvor ting skulle oppbevares og tørkes. 

Argumentasjonen rundt bruk av skjelter til årestuen er ikke noe jeg skal ha et stort fokus på i dette innlegget. Hovedsakelig fordi jeg ikke har vært innblandet i den planleggingsprosessen. Allikevel klarer jeg ikke å utelate noen personlige refleksjoner. Jeg ser en stor likhet mellom nordnorske skjelter og veggtilene vi finner i stavkirker og bygg fra middelalderen rundt om i landet. Sistnevnte er som regel større på dimensjon, mer forseggjorte og står tett felt inn i hverandre, men prinsippet er veldig likt. Funksjonen blir også ulik i Harstad fordi årestuen skal ha torvvegger utenfor skjelteret, noe som vil veie opp for den dårligere isolasjonsevnen til skjelteret. Siden det skal være belegg for stavkonstruksjon med torvvegger, blir skjelter det eldste forbildet vi finner i regionen.

For meg blir utformingen av skjelteret det jeg føler jeg står mest ansvarlig for. I nyere tid har skjelter ofte blitt sagd, enten på oppgangssag eller med sagstillingssag, men tidligere har de blitt kløyvd med øks og kiler, for så å bearbeides med øks. Jeg mener kløyvd material får et helt eget utseende og har fått godkjenning fra Sør-Troms Museum til å lage skjeltrene på denne måten siden det blir en del av bygningen publikum kommer nær og kan ta på. Ifølge «Skjelter / døme frå ståande bygg» av Roald Renmælmo er gammel skjelter ofte rund på utsiden og kan være av flere typer lauvtre i tillegg til furu. Det er flere grunner til at jeg har valgt å hogge skjeltrene til en fast tykkelse, noe som gir de et trapesformet tverrsnitt. For det første blir de enklere å lagre i stabler, og senere transportere. For det andre blir de mye lettere å handtere fordi den våte, tunge geitveden som ligger ytterst i treet blir kraftig redusert. For det tredje tar ikke dette arbeidet lang tid, og uttrykket blir mer overens med utførelsen på resten av årestuen. For det fjerde synes jeg tilhugget skjelter er nærmere veggtilene fra middelalderen. Det er de to siste grunnen som gjorde at jeg også valgte å lage skjeltrene av furu.

Dimensjonen på skjelteret bestemmer skogen jeg hogger i. Siv Holmin har veiledet meg til at 5-7 tommer brede skjelter er de vanligste. Da er det fint å hogge de til 2 ⅛» tykkelse. Tommene jeg bruker er gamle, danske-norske tommer som er ca 2,615 centimeter. Siden bark og litt ved hugges bort, og trærne smalner av oppover bør de som skal brukes ha et brystmål på 7-8 tommer. Det vil si rundt 20 centimeter i diameter, i brysthøyde over bakken. Det er en skog med akkurat slike trær på gården hvor jeg bor, og skogen har stort behov for å tynnes. Det var selvfølgelig derfor det var så praktisk for meg å produsere akkurat skjeltrene til årestuen. Trærne jeg har felt så langt var 70-80 år gamle og skogen har vært lite drevet de siste 50-60 årene. Den står derfor veldig tett og i en slak skråning, og har strukket seg og vokst sakte siden den tetnet. Trærne har dermed liten tørrkvist, eller ingen kvist til høyt opp på stammen, og det er mange som er veldig rettvokst.

Problemstillingen min er hvordan jeg skal organisere produksjonen. Det vanlige ville være å felle trærne først, frakte dem til en arbeidsplass og så begynne arbeidet. Fordelen min er at jeg ikke trenger å tørke materialet før jeg bearbeider det. Snarere tvert imot. Fersk furu er som smør når jeg jobber med øks, og når jeg feller trærne på vinteren og bruker de før Mai bør jeg ikke få problemer med blåning. Jeg tror heller ikke veden fryser så lett, og i hvert fall tiner fortere mens den står på rot. Jeg har dermed muligheten til å felle ett og ett tre når jeg trenger det, og slipper mellomlagring. Dette skaper derimot nye utfordringer rundt transport. Jeg tenkte i utgangspunktet at det å frakte et og et tre ned til gården ville være en enkel sak. Jeg har en traktor og det går en skogsvei til hogststedet, men siden traktoren er gammel og veien dårlig prøvde jeg å slepe stokkene for hånd. Dette var både uhyre tungt og siden det var senhøst ble den første stokken fort tilgriset. Det var da jeg bestemte meg for å gjøre arbeidet i skogen.

Avtalen jeg har er at jeg skal prøve å produsere material til 4 skjelter som ett dagsverk på 8 timer og hvert skjelter skal være 1,7 meter langt. Det trengs rundt 200 skjelter til årestuen, men disse hugges først helt ferdig når de tilpasses inn i veggen. Vi bestemte derfor tidlig at jeg skal kløyve og hugge doble lengder av skjelter. Det er lettere å kløyve lengre stokker siden de ligger stødigere, og det sparer inn en del tid på rigging, merking og snorslåing. De blir også lettere å lagre og senere transportere. Jeg har derfor fort erfart at jeg kan spare inn tid på å kløyve lange emner, for så å dele dem opp i lengder på 3,4 meter, før jeg hugger til overflatene. Når Skjelteret er hugget til ferdig dimensjon ligger alt materiale jeg ikke trenger igjen på skogbunnen, eller i snøen, og de er ikke spesielt tunge. Jeg kan dermed enkelt bære et og et skjelter på skulderen ned til gården, og siden arbeidsplassen hele tiden flytter på seg trengs det lite opprydding.

Mens jeg tar pauser under arbeidet legger jeg meg opp en prioriteringsliste over de neste trærne som skal felles. Jeg ser etter de med relativt liten kvist, rundt tverrsnitt, som står tett, og velger gjerne et som i hvert fall er beint i ett plan opp til enten rundt 7,5 meter, eller i underkant av 11 meter. Etter at jeg tar bort den vanskelige veden nederst på stammen kan jeg få henholdsvis 2 og 3 doble emner, altså 8 og 12 skjelter. Disse er ofte flotte trær, men jeg prøver å plukke ut de som av en eller flere grunner er trær jeg ikke vil ta vare på. De kan ha en skadet topp, stå tett på et annet fint tre, eller skygge for et eller flere små, fine trær. Grunnen til at jeg vil hjelpe frem enkelte små trær er at siden de har vokst i skyggen har de ofte ingen, eller veldig korte små tørrkvister til langt opp på stammen. Dette er nok fordi de har strukket seg mot lyset og fort gitt opp grenene som kom for langt ned. Disse små grenene har så brukket av under vind eller snø. Hvis jeg klarer å åpne opp akkurat så mye at de små trærne får nok lys til å overleve, men kan støtte seg på andre trær og ikke deformeres under vind eller snø, håper jeg å fremme en «naturlig» kvisting. En gang kan det hentes ut fint material, med tynn og jevn kvistarmering. Ved kun å kviste på denne måten kan jeg være sikker på at det ikke finnes store kvister skjult under barken. Jeg skal prøve å rapportere inn hvordan det går, om 60 år.

Arbeidsprosessen min begynner meg at jeg sokker og feller en furu. Jeg ser på stammeformen og planlegger hvor mye jeg kan kløyve av gangen, og hvordan jeg best kan dele opp stammen til emner. Jeg kapper bort 50 centimeter til 1 meter nederst på stammen, fordi veden her er spesielt vanskelig å kløyve. Disse bitene har så langt blitt brukt til underlag for det videre arbeide, men nå som snøen er her kan det være jeg feller høyere opp og lar den nederste delen stå på rot fram til våren. Jeg legger så stammen på underlagene og snur den med kuven opp slik at kløyvelinjen både følger der jeg tror margen går, og sånn at jeg senere får hugget bort så mye kvist som mulig. Disse to ønskene er som regel forenelige.

Jeg kløyver så stokken. Det virker, pussig nok, som regel å ta 3-4 timer å kløyve 3,4 meter under greie forhold. Kløyver jeg 6,8 meter går det noe fortere per løpemeter, men kan fort bli litt tyngre. Jeg har så langt bare kløyvd 10,2 meter én gang. Her er det mye tid å hente inn på selve kløyvingen, siden man kan klare det på en dag, men jeg trenger nok mer erfaring før jeg klarer å tjene inn tid på organiseringen. Jeg klarte bare så vidt å flytte stammen med handmakt og det var vanskelig å stabilisere midten av stammen mens jeg arbeidet. Likevel var dette den første gangen jeg var nær ønsket hastighet med 4 skjelter på 8 timer.

Når det kommer til å hugge ferdig skjeltrene har jeg i dette prosjektet bare gjort det i lengder på 3,4 meter. Er halvkløyvingene lengre, deler jeg de opp før selve huggingen. Emnet vendes så mye under prosessen og det er nå mer kritisk å stabilisere midten. Derfor tror jeg det er lite tid å spare på lengre emner. Å hugge ferdig ett emne fra halvkløyving til skjelter virker så langt å ta fra 1 time og 15 minutter, til 2 timer. Det er stor forskjell fra et rotstokkemne til toppemne, men følelsen så langt er at dette er det mest forutsigbare steget i prosessen. Til slutt bærer jeg skjeltrene ned og får de i stabel.

Erfaringen jeg har gjort er at det å produsere 4 skjelter, slik jeg gjør, på 8 timer blir tett opp mot smerteterskelen for hva jeg klarer for øyeblikket. Ettertanken er at jeg nok burde hatt 1 time ekstra til felling og oppmerking av tømmer. Likevel tror jeg det er mulig, med mer erfaring å klare målet og samtidig jobbe i skogen. Snøen er lite i veien og gjør det lysere å jobbe, og man holder seg lett varm med arbeidet. Det går sikkert også om man feller og kjører frem flere trær av gangen, men ikke uten moderne hjelpemidler eller hest. Hvis vi sammenligner de to arbeidsmåtene, å utføre arbeidet i skogen, og å frakte tømmeret til et sted hvor arbeidet utføres er det flere faktorer som spiller inn på effektiviteten. For det første er det essensielt hvor nært man bor, eller kan bo skogen. For det andre er det viktig hvordan muligheter man har for frakt, og hvordan dette eventuelt påvirker tømmeret og det videre arbeidet. Om man vil arbeide med ferskt tømmer blir det fort et problem når det bare lønner seg å transportere store partier av gangen.

Konklusjonen min er ikke at det å utføre arbeidet i skogen er verken raskere eller bedre enn andre arbeidsformer. Jeg er fullt klar over at det å gruppere arbeidsprosesser som regel effektiviserer. Jeg prøver allikevel å utforske hvilke problemer som oppstår når vi blander gammelt håndverk med moderne arbeidsprosesser. Den enkleste måten jeg kan tenke meg å gjøre det på er å plassere meg selv i en mer selvhjulpen kontekst. En øks er selvfølgelig mye lettere å bære, enn et sagbruk, og dermed mener jeg grunnpremissene for hele prosessen like selvfølgelig er ulike. Jeg tror det er fort å overse motsetninger når vi arbeider i situasjoner vi har dårlige forutsetninger for å forstå. Kan vi isolere de bestanddelene av håndverkstradisjonen som passer oss best? Jeg synes i hvert fall det er interessant å få flere perspektiver på hvilke konsekvenser det eventuelt får for arbeidet.

Nov fra Eggen i Bardu og Renmælmo i Målselv

 

Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen
Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen

Dette er et forsøk på en detaljert arbeids- og prosedyrebeskrivelse av en type tømring av nov som har vært brukt i Bardu av den første bosettingen som kom fra Østerdalen på slutten av 1700-tallet. Den har også vært brukt i Målselv, mulig tidligere, men i hvert fall fra 1860-tallet fram til slutten av 1800- tallet.

Arbeidsbeskrivelsen bygger videre på arbeid jeg og medstudenter fra Tradisjonelt Bygghandverk på NTNU gjorde på en studiesamling i Målselv. Vi befarte og dokumenterte et stabbur på gården Eggen i Bardu som trolig er et av de eldste byggene i kommunen. Senere prøvetømret vi og forsøkte å rekonstruere arbeidsmetoden av noven, og pjålingen av stokkene.

Siden da har jeg arbeidet videre med prøvetømringen på egenhånd, med innspill fra veileder Roald Renmælmo. Sammen har vi studert et stabbur som står hjemme på gården hvor jeg bor, Renmælmo i Målselv. Dette er nok ikke så gammelt som stabburet på Eggen, og selv om det har ulik dimensjon og utforming på veggstokkene, har det samme typen nov.

Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 2. Nærbilde av noven på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 2. Nærbilde av novene på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen
Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen

Da vi studerte stabburet oppdaget Roald et interessant uthogg av en flate på oversiden av de nederste veggstokkene på langveggen i andreetasjen. Han trodde dette kunne peke mot fremgangsmåten som var brukt for å tømre noven. Stabburet har en lengre tømmerdel i andreetasjen og det var på oversiden av de to første stokkene som får full lengde at det var hugget ut en flate. Roald mente det kunne være et merke etter et tidlig steg i prosessen av å hugge noven som her var blitt bevart fordi neste nov ikke kom over den forrige, men lenger ut.

Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik Jenssen
Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik Jenssen
Figur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.

Vi så også spor etter bruk av meddrag i noen nover, og har derfor også brukt dette som et innspill til arbeidsprosedyren.

Denne teorien har jeg bygget videre på mens jeg har prøvetømret på egenhånd og jeg synes jeg nå har kommet fram til en brukbar teori på hvordan noven kan ha vært tømret, og hvordan den uthugde flaten på Renmælmo-stabburet kan ha havnet der. Arbeidsbeskrivelsen bygger ikke på kunnskap som kommer direkte fra noen tradisjonsbærer.

Når en veggstokk skal pjåles slik som på stabburet på Eggen er tømmeret som skal brukes så rett og jamnvokst at det er forholdsvis lite som trengs å gjøres. Barken fjernes med pjålen, og grove ujevnheter slettes. På de korte stokk-lengdene jeg prøvetømret med var dette et mindre problem enn det vil kunne være på fulle lengder, men jeg og medstudentene mine observerte at tømmeret på stabburet var svært lite bearbeidet i veden og det var lite fiberbrudd. Dette stiller store krav til hugging av tømmer.

Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.

Når en begynner å tømre legges syllstokkene opp i vater og roskakken (diagonalen) justeres rett. Disse hugges som andre stokker i noven, men det er ingen stokk under som det skal meddrages mot. Et par av de fire syllstokkene må enten være kløyvd til halv høyde, eller så kan det være ujamn grunnflate. Fra nå av beskriver jeg tømringen av en generell veggstokk.

Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle "liggeflaten". Foto: Henrik Jenssen
Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle «liggeflaten». Foto: Henrik Jenssen

En begynner med å hugge ut «liggeflaten» (som jeg har valgt å kalle den uthugde flaten fra Renmælmo-stabburet) der hvor neste stokk skal komme over. Hvis det er en stokk under siktes det ned mot denne sånn at midten av «liggeflaten» kommer ca. midt over stokken under, men det er viktig å huske på at det til syvende og sist er innerveggen som skal bli i lodd. Dette finjusteres med øyemål underveis i hele prosessen, og vatres helt presist rett før en meddrar. Det er ikke viktig å få «liggeflaten» veldig presis og fin, men det er viktig at flaten og skråsidene er litt kortere enn stokken over er brei ved noven og at flaten er så mye i vater som mulig. Øyemål bør holde. Vinkelen på sidene ned til flaten kan være rundt 45 grader, men det er ikke veldig nøye. Det er viktig at de er vinkelrett med stokken. Dette vil hjelpe med å få vinkelen på neste stokk rett.

Så legges overstokken slik at den hviler på «liggeflaten» på begge understokkene. Den vil rulle en del på dette punktet, men det er ikke et problem. Derimot er det viktig at stokken ligger med kuven opp, hvis den har en, at det er 90 graders vinkel i hjørnene, og at utstikket av stokkene i novene er litt lengre enn veggtykkelsen på tømmeret.

Figur 9. Her er det hugget ut en "liggeflate" i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 9. Her er det hugget ut en «liggeflate» i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.

Nå lages det jeg tror de uthugde flaten som var blitt igjen på Renmælmo-stabburet har vært. Det siktes ned mot understokken, og hugges en tilsvarende «liggeflate» på oversiden av overstokken. Denne flaten og sidene dens skal være litt mindre enn understokkens bredde på samme måte som tidligere, men også tredje stokk når den kommer senere. Her er det litt å gå på. Stokken kan roteres rundt underveis for å se om den ligger godt og stabilt. Det er mulig en må justere bredden på flaten noen ganger, og kanskje vinkelen på sidene, men i  begynnelsen er det lurt å heller ta lite og prøve seg fram. Får en «liggeflatene» til å ligge godt mot hverandre blir de fine veiledere for det videre arbeidet.

Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.

Når overstokken er snudd og den ligger stødig hugges en ny «liggeflate» på siden av stokken som nå ligger opp. Denne sikter en ned mot understokkens bredde, og hugger den dypere enn de forrige. Jeg bruker nesten å hugge den ned til 1/5-1/4 av stokkens høyde. Dette målet har mye å si for novens fasong, men kan justeres lavere senere. Det er fint å lage den sånn at den er i vater når «liggeflatene» under ligger godt mot hverandre, da blir den en fin referanse for at stokken ikke flytter på seg.

Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.

Så hugges kinninger ut slik at de møtes i en linje ned mot senter av understokken. Fire viktige ting med kinningene er at man ikke bør hugge lengre ned enn halvparten av stokkens høyde (dette kan fort skje). Der hvor de møter «liggeflaten som er opp bør det være smalere mellom kinningene på hver side enn det en regner bredden på mosefaret vil bli. De bør være lange nok (i stokkens lengde retning) til at meddraget senere kommer til (her må en prøve seg fram, og
når en bra lengde er funnet kan det senere siktes ned mot kinningene på stokken under). Til sist bør flatene i kinningene i hvert fall være nokså plane. Dette sparer tid senere.

Så hugges det resterende av «liggeflaten» om til en egg hvor hver side går ned til bunnen av kinningene og skrår noe sammen. Her kan en igjen tenke at bredden nede skal være litt smalere enn bredden på mosefaret. Det er viktig at eggen kommer midt i stokken. Til dette arbeidet er det fint å ha en smal øks, f. eks. en hoggerøks, men om en ikke har dette kan et stort tappjern brukes.

Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.

Deretter løftes overstokken bort (den ligger fortsatt fint på liggeflatene sine) og kinninger hugges som tidligere på understokken. Så hugges «liggeflaten» dens om til en v-kløft. Det viktigste her er at kløften møtes i et punkt som er like nært, eller litt nærmere dit en vil overstokken skal felles til, som distansen den dype «liggeflaten» ble hugget til (1/5-1/4 av høyden på overstokken).

Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen
Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen

Nå bør allerede stokkene begynne å ligge ganske godt nedpå hverandre, men litt justering er nok nødvendig før det meddrages. En må egentlig bare se hvor det tar i noven, men noen av plassene som virker å være problematiske i starten er flaten på overstokken som ligger mot kinningen på understokken. Det er viktig her å hugge slik at innsiden av veggen kan bli i lodd.

På dette punktet tror jeg det vil være naturlig å markere og borre for dømlinger, men siden jeg ikke har plukket ned noen av stabburene jeg har undersøkt enda kan jeg ikke her si noe om hvordan eventuelle dømlinger er utført.

Når overstokken ligger godt nedpå og noenlunde i vater i lengderetningen må innerveggen loddes opp helt ferdig og overstokken festes. Det er viktig at overstokken ligger stabilt og ikke rører på seg mens det meddrages (jeg kilte noen killer i novene). Så kan det meddrages. Det er viktig å ha et meddrag som en kommer til i kinningene med. Dette kan som sagt justeres litt ut fra hvor lange kinningene lages, men det er også avhengig av type meddrag. Et med riss på begge sider fungerer ikke. Så stilles meddragshøyden til den høyeste stikkhøyden mellom over- og understokk, og en passer på å holde meddraget i vater. Så risses det langs stokken, og i novene sånn at det synes godt. Det er en fordel å slippe å tegne over med blyant etterpå fordi en blyantstrek blir som regel for bred.

Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.

Så brukes en øks til å hugge ut mosefaret. Jeg liker at øksen er litt overskjeftet og at stokken ligger i en høyde fra midt på låret til hoften. Først hakkes fibrene mellom meddragsstrekene opp. Så hugges det rett ned på tvers av hakkene og langsmed stokken for å slå ut fliser. Så økses selve mosefaret ut. Det kan være lurt å ta det i to eller flere etapper før det hugges helt ned til streken. Det jobbes inn fra begge sidene av stokken og en hugger en «v-form». Det er viktig og følge med på fiberretningen slik at veden ikke river ut. Det er også lettere å jobbe med små hugg og langsmed stokken. Økseskaftet skal nesten jobbe 90 grader ut fra kroppen. Når det hugges etter meddragingen i novene er det viktig at flatene på overstokken som møter kinningen på understokken er en plan flate mellom begge sidene. Etter denne tømringen fortsetter ikke mosefaret ut forbi noven, men hugges flatt etter meddragingen både i over- og understokk.

Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.
Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.

Hvis alt er meddratt rett, hugget etter streken og stokken fortsatt ikke legger seg helt ned løser det seg som regel ved enten å hugge sidene i mosefaret brattere, eller «v-kløften» i understokken litt dypere. Mosefaret bør ikke bli for dypt, da er det bedre å hugge slik at det blir mer «u-formet».

Det er antagelig nå en bør bestemme utstikket i noven, vatre det opp, og sage rett.
Så hugges sidene på utstikket etter en mal eller et fast mål. Dette tror jeg er for å pynte hjørnene, og rette opp ujevnheter i stokktykkelse.

Når en nå skal begynne på neste stokk vil understokken allerede ha en «liggeflate» opp. Det er denne «liggeflaten» jeg tror har blitt igjen på stabburet hjemme på Renmælmo.

Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: He
Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: Henrik Jenssen.

Verktøyet jeg har brukt er fra venstre på bildet; vater, snekkerbile (øks), meddrag, og pjål. Tappjern ble også brukt litt, men er ikke avbildet.

Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen
Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen

Tømring i Sundlia

Vi er snart ferdig med andre uken hos Midt-Troms Museum i Sundlia, med tømringen av Aursfjordsmia. Vi jobber videre med sinknova med tapp som vi lærte hos Arne Pedersen, og ryr tømmeret vi hugget tidligere i vinter. Vi er nå kommet 5-6 omfar opp i veggen, og har rundt tre omfar igjen til rafta.

IMG_1874
Arne Pedersen si sinknov hugges her med ei Mustadbile som jeg fikk hos Arne. Den er fra et gammelt militært vertøysett for tømmerman. Jeg fikk hjelp av Roald Renmælmo til å slipe bila med en plan slipefas.