Henrik Jenssen

Handsaging på sagstilling

Start saging

Veke 39 2018 var studentar ved Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, ei veke på studiesamling i Målselv i Troms. Tømmerhogst, kløyving av tømmer, rying av tømmer, handsaging og høvling stod i fokus. Vår gruppe fekk ansvar for å dokumentere handsaging og tradisjonen.

TRADISJONEN

Denne samlinga var det Roald Renmælmo som hadde ansvaret for håndsaginga. Vi intervjua og spurte han litt ut om kven han har lært og fått erfaringa si frå, og kva han har funne ut om håndsaging av eiga undersøkjing.

I 1999 var Roald på kurs om handsaging på sagstilling, med Arild Bjarkø. Arild er ein tradisjonell laftar og tømrar frå Bærum, no busett i Os i Østerdalen. Sagstillinga dei brukte var typisk for Røros. Den hadde ein bukk i eine enden, med to stokkar felt nedi seg, og i andre enden var det felt føter direkte inn i stokken, i staden for endå ein bukk. Opp på stokkane var det to puter, som opplegg for sagstokken.

Året etter, i 2000, var Roald og Arild i lag og intervjua Konrad Stenvold. Innhaldet i intervjuet var mellom anna om kva sager dei brukte. Viking på tenna vart nemnt, og at merkinga vart gjort med sotsnor, ført i kopp med sot og vatn.

Konrad er fødd på Stenvold i Målselv 1908. På denne tida var det longt mellom gårdane, og dårleg med vegforbindelse. Altså ikkje så enkelt å kome seg på Bygger`n… Men, det var godt med furu- og bjørkeskog, så ein var sjølvberga med tømmer, og hadde det berre med å få opparbeidd seg den materialen ein hadde behov for. Konrad og syskenborna hans, Johan og Hans Stenvold, var heilt frå 10-års alderen med i skogen og hogg tømmer og saga material. Fyrste store prosjektet dei var med på var i 1928, då dei saga all matrialen til ein somarfjøs i Frihetsli. (Trond Oalann har i seinare tid laga kopi av denne). På slutten av 30-talet saga Hans Stenvold oppgangssaga 6″ plank til 1″ bord.

John Reierson Lundberg, 1870-1960, er siste håndsagsskjærar sett i folkeregisteret frå Målselv. Han vart intervjua før han døydde. Han brukte same type sagstilling som vi gjorde med Roald no på samlinga.

I 2005 var Roald og Siv K. Holmin, i samarbeid med museet i Karasjok, og intervjua fem tradisjonsbærarar Karasjok. Intervjua vart heldt både på samisk og norsk, for å fange opp alle nyansar. Tre av personane dei intervjua var særs viktige, med tanke på tradisjonslina. Nils Nilsen Anti, Anders Nilsen og Nilsen Moeng (i live). Dei fekk studert to nye sagstillingar, mellom anna den til Anti. Etter intervjua har Roald og Siv heldt seminar for håndverkarar, og ein av deltakarane, Arne Graven, har fordjupa seg i håndsaging. Roald og Siv har også brukt alt dei har lært, og all erfaring dei har fått, til å tradisjonelt restaurere ein høyskjå i Karasjok, som tilhøyrer gårdbrukar Hans Laiti.

ARBEIDSMÅTE

Oppmerking og barking av stokk — Kvisting og klargjæring av stokk

Fyrste steg når ein skal sage, er sjølvsagt å finne tak i emnet ein vil bruke. Då gruppa vår ankom gården til Roald, var stokkane vi skulle sage bord av allereie klarlagt, og lagt fram på lunnar. Det er viktig at stokken leggjast med kuven opp, slik at stokken er mest mogleg rett sidevegs. Oversida av stokken barkast med ravel ellerbarkespade. Kvistar og grove ujamnheiter fjernast med øks. Endane av stokken hoggast eller sagast reine, om det ikkje allereie har blitt gjort tidlegare. Så snur ein stokken, og gjentek same prosedyre med barking og kvisting på andre sida også.

Merking av stokken (3) — Merking med sotsnor

No har ein kome til oppmerkinga. Det blir dobbeltsjekka at stokken ligg mest mogleg i riktig posisjon, og ein festar han med haldhakar, så han vert liggjande stabilt. Borda som skal sagast ut av stokken, merkast i begge endar, ved hjelp av tolken og ein vater eller loddfjøl. Tolken har eit midtmerke, og han blir alltid lagt på margen. Det er toppdiameteren til stokken som avgjer kor mange bord ein får. Når ein byrjar i margen og måler seg utover, vert det likt i både topp og botn. Tolken har vanlegvis 11/8 ̈ merkeavstand. Med fråtrekk av tjukkelsen til sagbladet blir det bord på ca. 5/4 ̈.

I tillegg til merkinga av borda, skal det merkast ein vaterstrek i underkant av rotenden. Den hjelp ein til å kunne hogge ei skårflate, som sikrar stillinga til stokken under saging, og gjev godt feste på «putestokken».

Når merkinga er ferdig i begge endar, skal det også merkast strekar på både oversida og undersida av stokken. Her er det viktig at strekane vert nøyaktige og godt synlege. Det kan brukast sotsnor eller kritsnor. Ein skjær eit lite hakk på kvar side for å styre snora. Ho må strammast godt, og trekkjast loddrett opp, så streken blir rett heile vegen. Ein merkar alle loddstrek likedan på oversida fyrst, for så å rulle stokken rundt og gjenta same prosedyra her.

Bakre puta med stokken oppå — Hogd flate i rotenden

No skal det hoggast ei flate på nedsida av stokken. Ca. 8″ brei og 3″ inn frå rotenden. Dette er for å få stokken til å liggje rolig på sagstillinga.

Stokken er no klar til å heisast opp på sagbukkane, ved hjelp av to «slinner» og tau. Tauet festast i kvar bukk på sagstillinga, går ned, rundt stokken og opp igjen på sagstillinga. Når to stk. no dreg i kvart sitt tau, vil stokken enkelt rulle opp gjennom slinene, som ligg skrått inntil bukkane. Oppe på bukkane vert den uthogde flata på stokken festa med 2-3 haldhakar i puta. Då er det mogleg å skyve stokken att og fram under saging.

ARBEIDSTEKNIKK:

Saging (2) — Overskjæraren løftar og undersjkæraren dreg

Det må to menn til for å sage. Ein overskjærar, som står oppe på sagstillinga, og ein underskjærar, som står på bakken. For å kunne byrje med saginga, skyvast eine einden av stokken utanfor fyrste sagbukken. Då er det mogleg å sage inn ca. ein meter i kvar oppmålt strek. Ein må berre passe på så ein ikkje sagar for longt, slik at ein ikkje også kappar av bukken og overskjæraren dett i bakken…

Når ein har saga ferdig alle spora i toppen, skyvast stokken innover, slik at spora kjem forbi fyrste puta og ein kan fortsetje saginga derifrå. Nedre håndtak på saga kan takast av, så bladet kan puttast ned igjen i det påbegynte sagsporet. No kan ein sage seg heilt fram til puta på andre sida.

Undersiden av stokken etter saginga — Stokken ferdig saga og klar for kløyving

Det er særs viktig at både over- og underskjærar styrer saga og klarer å fylgje oppmerkinga. Ser ein at bladet byrjar å gå utanfor, styrer ein den ved å vri håndtaka som eit sykkelstyre. Ein må gje likt trykk og strekk i bladet, og halde lett i håndtaka, så bladet held seg så rett som mogleg. Ein kan også setje i trekilar i sporet etter kvart som ein sagar, så det ikkje knip om bladet.

Ein startar å sage dei ytste borda, og tek midtstreken til slutt. Det sikrar stabiliteten av stokken under heile sagprosessen. Overskjæraren kan sage heilt til enden av stokken, medan underskjærar sjølvsagt må stoppe ved puta. Det gjerast ved å leggje saga framover.

enda-av-eit-bord-der-saginga-stansar-e1543918346143.jpg — Utkløyvingsmerke på stokken

Det er no berre eit lite trekantstykke som står igjen og held dei ferdige borda saman i rotenden. Den siste biten kløyvast av med hjelp av to trekilar, ein frå over- og ein frå undersida. Her startar ein også på det ytste bordet, og jobbar seg innover. Om det skulle sitje ein kvist i enden, kan det vere lurt å bruke ei øks eller ei håndsag til hjelp under kløyvinga.

No er borda ferdige og klare til å lagrast til tørking oppsett i mare.

VERKTYG

Å fovandle ein stor stokk om til bord, krev monge ulike verktyg og hjelpemiddel. Vi talte ca. 15 ulike reiskapar gjennom heile prosessen, frå oppmerking til siste utkløyving.

Det viktigaste verktyget, og det som heile arbeidsprosessen er oppkalla etter, er sjølvsagt håndsaga. Håndsaga kom i bruk i Noreg tidleg på 1800-talet. Det var ein lagleg reiskap, som ikkje krevde store investeringar og tilrigging for bruk. Håndsaga kunne brukast heile året, og det var også ein måte og omgås sagbruksprivilegia.

Bøndene kunne riggje seg til inne i skogen med sagstilling, så dei slapp å frakte dei tunge stokkane så longt. I og med at sagstillinga ofte vart laga på staden der tømmeret vart felt, ville utforminga av sagstillinga variere ein del. Dei vart laga i flukt med terrenget på staden, som kunne vere alt frå ei flat mark til ein bratt bakke. Ein laga den med vandringa i vater, og posisjonerte den slik at tømmertet enklast mogleg kunne rullast inn på den.

Sjølve sagbladet er av svensk valsa stål på 1,8 mm. tjukkelse, med ei lengde på 160cm og stansa ut i England. Bladet er også valsa på ein spesiell måte, med rundvals midt etter bladet i lengderetninga, for å oppnå god spenst. Dette er viktig for at saga ikkje vert for mjuk og bøyeleg under saginga. Tennene er vigga 0,6mm. utover til annakvar side, med eit viggejern, og kontrollert med ei måleklokke. Tennene er nesten tverrfilte oppå og framme. For å ta kvisten lettare kan ein skråfile 2-3 grader. Er viggen og filinga fin, kan ein rutsje ei nål ned mellom tennene. Under filinga er sagbladet fastspent i ein filkrakk. Det er to håndtak montert, eitt i kvar ende av sagbladet. Håndtaket nede vert kalla «angel». Det har ein vingmutter i jernklaven, så det enkelt kan takast av og på når bladet skal treast gjennom stokken. Breidda på det nedre håndtaket er 35cm. Det øvre håndtaket vert kalla «tiller». Det forlengar saga med ca. 60 cm. og kan ikkje takast av. Breidda av håndtaket er 60cm.

Vi tykkjer det har vore ei særs lærerik og veldig kjekk veke. Vi har fått vere med på heile prosessen, og undervisninga har gått godt inn på detaljnivå. Vi har også fått sjansen til å sjå kva det vi har saga og hogd ut kan brukast til. Veldig bra!

Saging (1) — Jan, Robert, Roald, Øyvind, Adrian, Thor-Aage og Simon er på biletet og John er fotografen. Desse utgjer heile gruppa og veiledere i handsaging og høvling.

Kløyving av bak til sperrebind og åser

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum har begynt å kløyve stokker og hugge subord til stavkirken. De fleste på skipet skal være nesten 7 meter lange, kantet til så å si ren al, og helst holde 35 cm i topp. Det er altså snakk om ganske grove stokker.

Haltdalen Stavkirke burde egentlig kalles en «bordkirke», ut fra handverkerens perspektiv. Kanskje viser navnet «stavkirke» vel så mye til veggstavene (eller veggtilene) som hjørnestavene. Veggstaver er ordbruk fra Stavkirkeprekenen i Gammelnorsk homiliebok. Det er i hvert fall veldig mange bord og tiler. Det virker også som regel å være snakk om førstebord, det vil si at man bare får ett bord fra hver halvkløyving, to fra hver stokk. Med andre ord er det svært mange stokker som skal kløyves og mye material som går til spille om man skårer og lomper.

Så hvorfor hugger vi ikke alltid flere bord fra samme halvkløyving. Hva de klarte i middelalderen er vanskelig å si. På studiet har vi forsøkt flere forskjellige metoder for å kløyve ut andrebord. Det lar seg gjøre, men jeg synes det er krevende og kan gi litt uforutsigbart resultat. Grunnen er at når vi kløyver en stokk i to utnytter vi margstrålene i veden til å kløyve inn til margen fra to sider. Når du kløyver andrebord må du derimot tvinge kløyvingen, enten ved å borre hull, eller ved å aske fra sidene, kløyve fra enden og kappe bånd.

Et annet problem er kvister. Når man skal kløyve en stokk orienterer man den som regel med kuven opp slik at man kan snorslå beint over der man tror margen går. Det er som regel forenelig med det å planlegge slik at man unngår store kvister i bordet eller får de så små som mulig. Man slipper i hvert fall å kløyve på tvers av kvister når man kløyver til marg. Det er derimot ikke mulig i andrebord. Så med mindre det er veldig fine stokker blir det mye tyngre å kløyve og å unngå store utrivinger.

Mens vi arbeidet med subordene poengterte Roald Renmælmo at det er nokså lite spor etter skåring i middelaldermaterial. Det kan skyldes at materialene ofte er veldig fint bearbeidet. Allikevel fikk det meg til å fundere på om det ikke også kunne skyldes en alternativ framgangsmåte for å fjerne baken. Jeg fikk en idé om at man kunne hogge slik man gjør på en mønekjøl, det nederste subordet eller slik det trolig er gjort på raftene i stavkirken. Altså i en slags «L», eller 90 graders vinkel på hver side av baken slik at det som står igjen så og si er et ferdig emne som kan kløyves ut. Da vil bredden på kløyven reduseres, og kløyven på tvers kan følge en åring.

Vi begynte å diskutere metoden og så flere fordeler. Det blir lettere å styre denne typen kløyving unna store kvister. Det er ikke nødvendig å skåre og lompe (med mindre det er en del av stokken man ikke vil kløyve). I den frosne geitveden jobber man mer lett på langs med veden. Og begge emnene kan i teorien nesten hugges ferdig og vil holde seg stabil og uten svikt helt til man skal kløyve. Etter det gjenstår bare litt myk al i midten av førstebordet og én eller to sider av andreemnet.

Det første forsøket jeg gjorde gikk veldig bra. Jeg hadde over 1 tomme sikkerhetsmargin inn til bordet, men i det tilfellet hadde jeg ikke behøvd noen. Kløyven gikk så og si perfekt. Dette skyltes nok delvis mye tennar i baken og et fint emne. Jeg ble hindret av været fra å forsøke videre på en 7-metring. Det ble for kaldt til å kløyve. Derimot hadde jeg en fin toppende på litt over 3 meter tilgjengelig, og siden den hadde mye al var den fin å hogge på i kulda. Nesten alle bildene er fra dette andre forsøket.

Denne gangen gikk jeg mer systematisk fram og dokumenterte med bilder. Jeg hogde margsiden på halvkløyvingen rett. La den i vater på flasken og loddet en strek opp i begge ender. Her tror jeg det kan være en fordel å sentrere merkingen om margen i hver ende om man har nok ved, ikke toppen av ryggen på stokken, for en mer kontrollert kløyving senere. Så bestemte jeg bredden på andreemnet, i dette tilfellet 4 norske tommer, og merket i begge ender.

Huggingen videre er veldig lik hogging av medfar og asking, men man kan gå på ganske mye hardere. En blanding mellom 45 grader og rett med veden, for å få ut i bunnen. Jeg mener planet ned mot bordet burde hugges først, siden denne kanten er svakere, slik at det ikke sprekker ut. Jeg syntes også det var best å hogge seg helt ferdig i et plan før man begynte på neste. Da kan man hogge fulle raster og det blir lettere å få ut veden.

Når man skal hogge rett er spørsmålet hvor nært man tørr å gå bordet før kløyven. På det andre forsøket hadde jeg ingen sikkerhetsmargin på sidene, men startet kløyven fra enden rundt en kvart tomme ut fra bordet. Dette var litt optimistisk og det ble merker etter kløyven i bordet. Neste gang kommer jeg til å hugge rett i geita til bordet, men sette igjen litt inn mot kløyven. Andreemnet tror jeg trygt kan hogges som i dette forsøket.

Siv Holmin hjalp meg med selve kløyvingen i det andre forsøket. Når man starter kløyven fra enden virker begynnelsen å være veldig viktig. Det blir vanskelig om den må rettes opp. I det andre forsøket begynte kløyven veldig dårlig. Jeg startet den for nært bordet og passet ikke godt nok på avstanden. Kløyven ble i tillegg styrt ned i bordet av en kvist som var noen centimeter inn i emnet. I tillegg burde jeg sett at fibrene i andreemnet svingte ned i bordet på midten av stokken.

Jeg har en vei å gå med å forstå denne typen kløyving. Slik jeg ser det er det i hovedsak tre store elementer som spiller inn på kløyven. Retningen på fibrene, siden kløyven på langs med stokken vil forsøke å styre etter disse. Hvor margen ligger, siden kløyven sideveis vil forsøke å styre etter vridningen i veden, langs med åringene ned mot bordet. Eventuelle kvister, siden de kan rote til de to overnevnte. Et poeng er at det trolig er tryggere om halvkløyvingen har litt kuv ut, slik at fibrene ikke styrer inn på midten av bordet. Det kan askes sideveis inn hvor det skal kløyves for å gjøre bredden på kløyven så liten som mulig. Uansett kan nok de fleste problemene unngås med god sikkerhetsmargin.

Andreemnet som kommer ut av en slik kløyving vil ha ren kantved og skal dermed sprekke lite. Den vil også være av veden som var lengst ute i tverrsnittet på et stort tre, altså der moment-kreftene i stammene var størst, økende ned mot rota. Det er lett å tenke seg at dette gir gode egenskaper til de smekre åsene og sperrebindene i stavkirken.

Når vi har undersøkt Haltdalen Stavkirke på Sverresborg, som er forbilde for stavkirken vi bygger, har det sett ut som deler av sperrebindene har kommet fra langt ute i tverrsnittet på større trær. Vi har studert dette på oppfordring fra Roald Renmælmo som tidligere har sett slike åser, blant annet i middelalderkirken på Værnes.

Akkurat hvor mange slike emner det er i Haltdalen Stavkirke, og hvor de er; oversperrer, undersperrer, hjelpesperrer, hanebjelker, åser, mønsåser, nagler, spon, ramtre, gavelsperrer eller tverrstavliner vet vi ikke ennå. Vi vet heller ikke hvordan disse i så fall er kløyvd ut. Metoden over er bare en hypotese. Et faktum er derimot at det er veldig mange flere bord enn åser og sperrebind i kirken, så det ville være rart om man ikke utnyttet baken til noen få, fine stokker.

Andreemnet fra det første kløyveforsøket.

Jeg tenker uansett det er usannsynlig at det bare har vært en metode, siden hver stokk er så forskjellig. Til syvende og sist kan man argumentere fra at de i middelalderen sparte, til at de var effektive og hadde mange store fantastiske trær. Hvem vet. Det eneste vi vet er det vi ser i originaldelene på Sverresborg, og nå vet i hvert fall jeg om en del nye ting jeg skal undersøke neste gang jeg er der.

Modell av Haltdalen Stavkirke

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum skal bygge en stavkirke til middelaldergården på Trondarnes i Harstad. Gjennom studiet, Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, skal vi handverkere bruke prosjektet som en øvelse i det å forstå og gjenskape etter et konkret forbilde.

I dette prosjektet er forbildet Haltdalen Stavkirke som i dag står på Trøndelag folkemuseum, Sverresborg i Trondheim. Den er opprinnelig fra Haltdalen i Holtålen kommune og ble oppført rundt 1170. I sammenheng med studiet og prosjektet har vi flere ganger undersøkt stavkirken i Trondheim, i tillegg til en del av de andre stavkirkene rundt om i landet. For å strukturere informasjonen fra befaringene, og for å hjelpe formidlingen innad i gruppen og til andre, ble jeg bedt om å bygge en tremodell av kirken.

Omfanget av arbeidet ble først satt til to uker. Det var da tydelig at modellen måtte ha en stor grad av forenkling fra originalen og at det måtte prioriteres hva som skulle med. Det ble derfor viktig å bestemme akkurat hva modellen skulle brukes til. Spørsmålet ble om den skulle vise stavkirkens form og proporsjoner, skulle det være med veggtiler, tro og sutak eller skulle det fokuseres på primærkonstruksjonen og dens treforbindelser. Disse valgene ville styre både detaljeringsgrad og målestokk, men også hvordan modellen skulle settes sammen.

Da jeg begynte å planlegge modellen støtte jeg på et problem. Originalens grunnflate har ulike mål ut i fra hvor man måler, vegger er ikke nødvendigvis i lodd, og hver eneste originale bygningsdel er unik. Det ville bli vanskelig å inkludere dette i en to-ukers modell. Det er heller ikke slik at vi tenker å lage en gipsavstøping av originalen slik den fremstår i dag. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle forenkle modellen slik at alle «like» deler, ble identiske, alle hjørner i vinkel og vegger i lodd.

Den første datamodellen — Nordsiden av den første datamodellen

For å gjøre dette enklest mulig lagde jeg en veldig enkel data-modell av stavkirken, basert på tegninger, bilder og annen dokumentasjon. Den ville ikke bare definere hvordan jeg forenklet modellen, men også gjøre det mulig å hente ut eksakte mål i rett målestokk. Jeg rundet også av alle tall slik at de ble noenlunde enkle å forholde seg til, siden det uansett som regel var snakk om et par millimeter. Det betydde derimot at ingen mål ville være helt riktige, men heller et praktisk gjennomsnitt. Det var uansett nå bestemt at den endelige kopien skulle bygges utelukkende etter mål tatt fra originalen, og at modellen skulle brukes til formidling, vise sammenhenger og få oversikt. Jeg syntes da at proporsjoner ble det viktige, men det var fortsatt usikkert hvordan modellen skulle settes sammen.

Andre modell front (1) — Vestsiden av den andre datamodellen

Det ble dermed desto viktigere for meg å finne ut hvordan konstruksjonen til stavkirken faktisk hang sammen. Når man skal kopiere, eller også tegne, blir det veldig fort tydelig om man ikke vet hvordan noe er bygd opp. Et eksempel er å tegne en hånd. Når du først prøver å tegne en hånd streber du som regel alltid etter å få linjene på arket til å tilfredsstille idealet ditt av hvordan en hånd burde se ut. Det blir alltid feil og ingenting passer. Helt til du klarer å glemme hånden og isteden fokuserer på oppbyggingen, skygger og linjer. Jeg opplevde det samme med datamodellen, når jeg begynte å følge hver bygningsdel og stille spørsmål ved hvordan den hang sammen med omgivelsene.

Andre modell side (1) — Sørsiden av den andre datamodellen

Det viste seg snart at vi manglet mye viktig dokumentasjon. Spesielt fra steder i stavkirken som er vanskelig å komme til. Vi bestemte oss for å reise tilbake til Trondheim. Vi fant mange, for oss, nye detaljer i treforbindelsene og det ble derfor bestemt at om modellen skulle ha noen verdi for oss håndverkere var det nettopp treforbindelsene i primærkonstruksjonen som trengte å være tydelige og riktige i modellen. Disse er på mange måter mindre intuitive enn f. eks. tro, sutak og veggtiler, og deres forbindelser til hverandre og den øvrige konstruksjonen. Det er også mye enklere å forestille seg de sistnevnte i primærkonstruksjonen, enn omvendt.

Andre modell bak (1) — Østsiden av den andre datamodellen

Helheten i primærkonstruksjonen snudde helt om på forståelsen min av stavkirken. De «nye» stavene og takkonstruksjonen gjorde den gamle datamodellen helt ubrukelig. Dette er kanskje vanskelig å se på bildene, men alle mål og forhold over syllene ble nå feil. Møtet mellom raft og sperrebind var et element som påvirket nesten hele takkonstruksjonen. I tillegg var mange bygningsdeler mye spinklere enn jeg tidligere hadde antatt. Jeg bestemte meg derfor for å begynne helt fra bunnen av, og lage en ny datamodell. Denne prøvde å sy sammen primærkonstruksjonen, fortsatt med forenklede gjennomsnitt og opprettinger, men nå med alle forbindelser og detaljer inkludert, på bakgrunn av målene vi hadde dokumentert. Dermed kunne hver del trekkes ut og studeres i datamodellen. Forbindelsene og bygningsdelene ble så tynne og små at det ville vært svært vanskelig å finne ut av disse detaljene i tremodellen, mens jeg bygde den, uten å gå veien om datamodellen.

Tremodellen er i 1:10 og bygd av bjørk som ble splittet opp fra grov plank og høvla til riktig dimensjon. Dette arbeidet ble gjort i verkstedet til Arne Pedersen i Aursfjorden. Arne har en del erfaring med bygging av modeller og var veileder i arbeidet. Jeg høvlet de trapesformede syllene for hånd, og dreide de seks stavene på tredreiebenk. Når jeg begynte å felle syllene sammen, og spesielt når jeg så felte stavene ned på disse igjen forsto jeg tre ting. For det første at den raskeste og enkleste måten å gjøre fellingene på var akkurat slik det var gjort på originalen. Det ble stivt og i lodd, men så hadde jeg tross alt rettet og dreid materialene. For det andre at det ville være mer tidkrevende å f. eks. kutte delene for så å lime de sammen, nesten umulig å få det fint, og at dette uansett ville gjøre modellen ganske meningsløs. For det tredje så jeg at alt dette medførte at jeg i hvert fall ville trenge enda en uke, altså fire totalt.

Jeg tok syllene, stavene og de dimensjonerte materialene hjem og inn i snekkerboden. Det meste etter er historie og forhåpentligvis forklart av bildene. Jeg vil allikevel legge til at det tok en del fundering å finne ut hvordan f. eks. raftene, spesielt i skipet, og toppen av stavene skulle lages. Jeg fikk hjelp med profilen på raftene av Roald Renmælmo som høvlet disse med en profilhøvel. Det desidert mest arbeidskrevende var sperrebindene i skipet. De tok nærmere én dag hver. På et punkt bestemte jeg meg for at var jeg først kommet så langt uten å bruke lim så skulle jeg ikke bruke lim på resten heller. Løsningen ble to-millimeters borr og runde 2 mm tykke cocktailsticks som trenagler.

Tidsbruk og modning

Arbeidet med modellen startet våren 2017 med å utarbeide den første datamodellen og skjære bjørk hos Arne. Tidlig på sommeren gjorde vi nye oppmålinger på Haltdalen Stavkirke. I sommerferien laget jeg en ny og forbedret datamodell, med utgangspunkt i oppmålingene. Så kom sensommeren med gårdsarbeid og høstsemesteret med mye annet studiearbeid. Det var også en del usikkerhet om hvordan vi skulle fortsette med modellen på dette tidspunktet. Jeg hadde allerede våren i forveien meldt fra om at modellbyggingen ville ta minst tre uker. Når jeg utelukket arbeidet i sommerferien, som sprengte alle grenser for tidsbruk, var allerede nesten to uker gått med til den første datamodellen, dimensjonslister, skjæring og litt dimensjonering av materialer. Det var vanskelig å anslå hvor mye tid selve byggingen ville ta.

Det ble diskutert om vi skulle nøye oss med datamodellen som nå var blitt så detaljert. Vi endte med å fortsette med tremodellen. En datamodell blir på samme tid for presis og abstrakt, og med mindre du er vant til å jobbe med 3D, eller kjenner objektet veldig godt, er det vanskelig å få mye ut av det. Betingelsene for videre bygging var at jeg kunne levere modellen på fire uker. Jeg valgte å ta sjansen.

Modelljobben var ferdig i midten av januar 2018, etter rundt fem uker med arbeid. Jeg utelater da den andre datamodellen og en del kjøring. Dette stemmer fint med regelen om at når du gjør noe for første gang skal du anslå tiden og gange med to. Du vil i etterkant innse at du skulle ganget med tre. Den ekstra uken på meg regner jeg som en liten pris å betale for et veldig interessant prosjekt. I tillegg til muligheten rundt å bygge enda en modell i fremtiden, og et mer interessant prosjekt med selve kopien. Det er noe helt annet å lage en fysisk modell hvor du kan bøye og tøye på konstruksjonen og delene. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at konstruksjonen til Haltdalen Stavkirke er tilsynelatende spinkel, men genialt effektiv.

På den ene siden kan man si at tre-kvart år er vel lang tid å bruke på å bygge en fem-ukers modell. På den andre siden tror jeg det var bra at konstruksjonen fikk tid til å modnes hos meg og de rundt meg. Et resultat er at konstruksjonen, eller kanskje treforbindelsene i den, er noe jeg kan tenke meg å skrive Bacheloroppgave om. Jeg mener stavkirkene er noe det kan forskes videre på.

For denne gang er modellen levert til Sør-Troms museum. Jeg var først bekymret for hvor stabil modellen ville bli uten tiler og tro, men den kan løftes etter kortsyllene i skipet og holder seg, i hvert fall enn så lenge, helt stiv. Det bare med egenvekt, friksjon og cocktailsticks.

This slideshow requires JavaScript.

3D model of the skottbenk from Kverndal

Skjermbilde 2017-11-23 12.10.43 — Screenshot of 3D model of the skottbenk from Kverndal in Målselv.

To see the 3D model you can use the link, or web adress, below:

https://3dwarehouse.sketchup.com/embed.html?mid=2c60d076-70ea-4486-a24c-6295e971141e&width=580&height=326

This is a 3D model of a skottbenk from Kverndal in Målselv, Northern Norway. It was made for the purpose of documenting a skottbenk for an assignment for the study Tradisjonelt Bygghåndverk at the Norwegian University of Science and Technology.

It is important to note, about the model, that the units in the file are in feet and inches, but these are supposed to represent the old Danish/Norwegian inches and alen. These are, with one such inch being approximately 26,15 mm, marginally larger than the English/American ones.

The reason I did this was to better follow the logic of the person/people who built this skottbenk, very probably using those old inches and alen.

However, if this file is to be converted into mm, etc. it will give a more accurate representation of the original if the model is scaled by a factor of 1,0295275591, or roughly 103 %.

Many of the parts of this skottbenk are made by axe, and even if the work has been done precisely, there are still variations in thicknesses and angles, indicating that the functions of the skottbenk as a whole were the main sought-after qualities.

Furthermore, there have been made changes and adjustments to the skottbenk so that now only essential surfaces are level and straight. It is also important to note that this skottbenk seem to have been built partly with the remains from an even earlier skottbenk.

I have attempted to represent this justly in the model, but may not have succeeded in all regards. I therefore think, if you attempt to build a skottbenk based on this model, you should assume that most measurements were by the makers intended to be based on Norwegian/Danish inches and alen, or fractions of alen by eighths.

There are also parts missing for this skottbenk to function properly. One theory as to how these may have looked can be found on the SketchUp 3D warehouse, or on the web page linked below.

You will find more information about, and photos of this skottbenk at: https://skottbenk.com/2013/10/05/skottbenk-fra-kverndal-i-malselv/

For information about skottbenker in general, and their uses, you may visit: https://skottbenk.com

Download this model at:

https://3dwarehouse.sketchup.com/model/2c60d076-70ea-4486-a24c-6295e971141e/Skottbenk-from-Kverndal

Skjelterproduksjon til årestue

På Trondenes i Harstad bygges det av Sør-Troms Museum en middelaldergård. Til denne gården er en årestue under oppføring. Arbeidet er godt i gang, men mye arbeid gjenstår. Kløving og hogging av skjelter er noe av dette arbeidet som jeg utfører hjemme på gården hvor jeg bor. I dette blogginnlegget skal jeg beskrive arbeidsmåten. Det er snakk om kløyving i tradisjon etter Konrad Stenvold, og glepphugging lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin. Dette er tema som det tidligere er skrevet om og her vil jeg fokusere på hvordan jeg har valgt å organisere dette arbeidet, når jeg skal utføre det som et betalt oppdrag.

Først vil jeg gi en enkel beskrivelse av hva skjelter er. Ordet skjelter, slik jeg har forstått det, viser både til en byggeskikk og til en bygningskomponent. Byggeskikken omhandler en type vegg som kan brukes i stavbygg, eller i en stavbygd del av et bygg. Veggen består av flere vertikalt orienterte elementer av tre, hvor hvert enkelt element kalles for et skjelter. Denne typen vegg skiller seg fra en vegg med vanlig kledning fordi det bare er skjeltrene som utgjør veggtykkelsen, og fordi de som regel står i spor i konstruksjonen. Skjeltrene står ofte lett, kant i kant og blir derfor brukt der det kan være både luftig og kaldt. De har også den fordelen at enkelte skjelter kan tas ut for å gjøre veggen mer åpen og luftig, og slippe inn lys. Byggeskikken er derfor som regel brukt i naust, sjåer, inngangsparti og kornlåver hvor ting skulle oppbevares og tørkes.

Foto: Sør-Troms Museum

Argumentasjonen rundt bruk av skjelter til årestuen er ikke noe jeg skal ha et stort fokus på i dette innlegget. Hovedsakelig fordi jeg ikke har vært innblandet i den planleggingsprosessen. Allikevel klarer jeg ikke å utelate noen personlige refleksjoner. Jeg ser en stor likhet mellom nordnorske skjelter og veggtilene vi finner i stavkirker og bygg fra middelalderen rundt om i landet. Sistnevnte er som regel større på dimensjon, mer forseggjorte og står tett felt inn i hverandre, men prinsippet er veldig likt. Funksjonen blir også ulik i Harstad fordi årestuen skal ha torvvegger utenfor skjelteret, noe som vil veie opp for den dårligere isolasjonsevnen til skjelteret. Siden det skal være belegg for stavkonstruksjon med torvvegger, blir skjelter det eldste forbildet vi finner i regionen.

For meg blir utformingen av skjelteret det jeg føler jeg står mest ansvarlig for. I nyere tid har skjelter ofte blitt sagd, enten på oppgangssag eller med sagstillingssag, men tidligere har de blitt kløyvd med øks og kiler, for så å bearbeides med øks. Jeg mener kløyvd material får et helt eget utseende og har fått godkjenning fra Sør-Troms Museum til å lage skjeltrene på denne måten siden det blir en del av bygningen publikum kommer nær og kan ta på. Ifølge «Skjelter / døme frå ståande bygg» av Roald Renmælmo er gammel skjelter ofte rund på utsiden og kan være av flere typer lauvtre i tillegg til furu. Det er flere grunner til at jeg har valgt å hogge skjeltrene til en fast tykkelse, noe som gir de et trapesformet tverrsnitt. For det første blir de enklere å lagre i stabler, og senere transportere. For det andre blir de mye lettere å handtere fordi den våte, tunge geitveden som ligger ytterst i treet blir kraftig redusert. For det tredje tar ikke dette arbeidet lang tid, og uttrykket blir mer overens med utførelsen på resten av årestuen. For det fjerde synes jeg tilhugget skjelter er nærmere veggtilene fra middelalderen. Det er de to siste grunnen som gjorde at jeg også valgte å lage skjeltrene av furu.

Dimensjonen på skjelteret bestemmer skogen jeg hogger i. Siv Holmin har veiledet meg til at 5-7 tommer brede skjelter er de vanligste. Da er det fint å hogge de til 2 ⅛» tykkelse. Tommene jeg bruker er gamle, danske-norske tommer som er ca 2,615 centimeter. Siden bark og litt ved hugges bort, og trærne smalner av oppover bør de som skal brukes ha et brystmål på 7-8 tommer. Det vil si rundt 20 centimeter i diameter, i brysthøyde over bakken. Det er en skog med akkurat slike trær på gården hvor jeg bor, og skogen har stort behov for å tynnes. Det var selvfølgelig derfor det var så praktisk for meg å produsere akkurat skjeltrene til årestuen. Trærne jeg har felt så langt var 70-80 år gamle og skogen har vært lite drevet de siste 50-60 årene. Den står derfor veldig tett og i en slak skråning, og har strukket seg og vokst sakte siden den tetnet. Trærne har dermed liten tørrkvist, eller ingen kvist til høyt opp på stammen, og det er mange som er veldig rettvokst.

Problemstillingen min er hvordan jeg skal organisere produksjonen. Det vanlige ville være å felle trærne først, frakte dem til en arbeidsplass og så begynne arbeidet. Fordelen min er at jeg ikke trenger å tørke materialet før jeg bearbeider det. Snarere tvert imot. Fersk furu er som smør når jeg jobber med øks, og når jeg feller trærne på vinteren og bruker de før Mai bør jeg ikke få problemer med blåning. Jeg tror heller ikke veden fryser så lett, og i hvert fall tiner fortere mens den står på rot. Jeg har dermed muligheten til å felle ett og ett tre når jeg trenger det, og slipper mellomlagring. Dette skaper derimot nye utfordringer rundt transport. Jeg tenkte i utgangspunktet at det å frakte et og et tre ned til gården ville være en enkel sak. Jeg har en traktor og det går en skogsvei til hogststedet, men siden traktoren er gammel og veien dårlig prøvde jeg å slepe stokkene for hånd. Dette var både uhyre tungt og siden det var senhøst ble den første stokken fort tilgriset. Det var da jeg bestemte meg for å gjøre arbeidet i skogen.

Avtalen jeg har er at jeg skal prøve å produsere material til 4 skjelter som ett dagsverk på 8 timer og hvert skjelter skal være 1,7 meter langt. Det trengs rundt 200 skjelter til årestuen, men disse hugges først helt ferdig når de tilpasses inn i veggen. Vi bestemte derfor tidlig at jeg skal kløyve og hugge doble lengder av skjelter. Det er lettere å kløyve lengre stokker siden de ligger stødigere, og det sparer inn en del tid på rigging, merking og snorslåing. De blir også lettere å lagre og senere transportere. Jeg har derfor fort erfart at jeg kan spare inn tid på å kløyve lange emner, for så å dele dem opp i lengder på 3,4 meter, før jeg hugger til overflatene. Når Skjelteret er hugget til ferdig dimensjon ligger alt materiale jeg ikke trenger igjen på skogbunnen, eller i snøen, og de er ikke spesielt tunge. Jeg kan dermed enkelt bære et og et skjelter på skulderen ned til gården, og siden arbeidsplassen hele tiden flytter på seg trengs det lite opprydding.

Mens jeg tar pauser under arbeidet legger jeg meg opp en prioriteringsliste over de neste trærne som skal felles. Jeg ser etter de med relativt liten kvist, rundt tverrsnitt, som står tett, og velger gjerne et som i hvert fall er beint i ett plan opp til enten rundt 7,5 meter, eller i underkant av 11 meter. Etter at jeg tar bort den vanskelige veden nederst på stammen kan jeg få henholdsvis 2 og 3 doble emner, altså 8 og 12 skjelter. Disse er ofte flotte trær, men jeg prøver å plukke ut de som av en eller flere grunner er trær jeg ikke vil ta vare på. De kan ha en skadet topp, stå tett på et annet fint tre, eller skygge for et eller flere små, fine trær. Grunnen til at jeg vil hjelpe frem enkelte små trær er at siden de har vokst i skyggen har de ofte ingen, eller veldig korte små tørrkvister til langt opp på stammen. Dette er nok fordi de har strukket seg mot lyset og fort gitt opp grenene som kom for langt ned. Disse små grenene har så brukket av under vind eller snø. Hvis jeg klarer å åpne opp akkurat så mye at de små trærne får nok lys til å overleve, men kan støtte seg på andre trær og ikke deformeres under vind eller snø, håper jeg å fremme en «naturlig» kvisting. En gang kan det hentes ut fint material, med tynn og jevn kvistarmering. Ved kun å kviste på denne måten kan jeg være sikker på at det ikke finnes store kvister skjult under barken. Jeg skal prøve å rapportere inn hvordan det går, om 60 år.

Arbeidsprosessen min begynner meg at jeg sokker og feller en furu. Jeg ser på stammeformen og planlegger hvor mye jeg kan kløyve av gangen, og hvordan jeg best kan dele opp stammen til emner. Jeg kapper bort 50 centimeter til 1 meter nederst på stammen, fordi veden her er spesielt vanskelig å kløyve. Disse bitene har så langt blitt brukt til underlag for det videre arbeide, men nå som snøen er her kan det være jeg feller høyere opp og lar den nederste delen stå på rot fram til våren. Jeg legger så stammen på underlagene og snur den med kuven opp slik at kløyvelinjen både følger der jeg tror margen går, og sånn at jeg senere får hugget bort så mye kvist som mulig. Disse to ønskene er som regel forenelige.

Jeg kløyver så stokken. Det virker, pussig nok, som regel å ta 3-4 timer å kløyve 3,4 meter under greie forhold. Kløyver jeg 6,8 meter går det noe fortere per løpemeter, men kan fort bli litt tyngre. Jeg har så langt bare kløyvd 10,2 meter én gang. Her er det mye tid å hente inn på selve kløyvingen, siden man kan klare det på en dag, men jeg trenger nok mer erfaring før jeg klarer å tjene inn tid på organiseringen. Jeg klarte bare så vidt å flytte stammen med handmakt og det var vanskelig å stabilisere midten av stammen mens jeg arbeidet. Likevel var dette den første gangen jeg var nær ønsket hastighet med 4 skjelter på 8 timer.

Når det kommer til å hugge ferdig skjeltrene har jeg i dette prosjektet bare gjort det i lengder på 3,4 meter. Er halvkløyvingene lengre, deler jeg de opp før selve huggingen. Emnet vendes så mye under prosessen og det er nå mer kritisk å stabilisere midten. Derfor tror jeg det er lite tid å spare på lengre emner. Å hugge ferdig ett emne fra halvkløyving til skjelter virker så langt å ta fra 1 time og 15 minutter, til 2 timer. Det er stor forskjell fra et rotstokkemne til toppemne, men følelsen så langt er at dette er det mest forutsigbare steget i prosessen. Til slutt bærer jeg skjeltrene ned og får de i stabel.

Erfaringen jeg har gjort er at det å produsere 4 skjelter, slik jeg gjør, på 8 timer blir tett opp mot smerteterskelen for hva jeg klarer for øyeblikket. Ettertanken er at jeg nok burde hatt 1 time ekstra til felling og oppmerking av tømmer. Likevel tror jeg det er mulig, med mer erfaring å klare målet og samtidig jobbe i skogen. Snøen er lite i veien og gjør det lysere å jobbe, og man holder seg lett varm med arbeidet. Det går sikkert også om man feller og kjører frem flere trær av gangen, men ikke uten moderne hjelpemidler eller hest. Hvis vi sammenligner de to arbeidsmåtene, å utføre arbeidet i skogen, og å frakte tømmeret til et sted hvor arbeidet utføres er det flere faktorer som spiller inn på effektiviteten. For det første er det essensielt hvor nært man bor, eller kan bo skogen. For det andre er det viktig hvordan muligheter man har for frakt, og hvordan dette eventuelt påvirker tømmeret og det videre arbeidet. Om man vil arbeide med ferskt tømmer blir det fort et problem når det bare lønner seg å transportere store partier av gangen.

Konklusjonen min er ikke at det å utføre arbeidet i skogen er verken raskere eller bedre enn andre arbeidsformer. Jeg er fullt klar over at det å gruppere arbeidsprosesser som regel effektiviserer. Jeg prøver allikevel å utforske hvilke problemer som oppstår når vi blander gammelt håndverk med moderne arbeidsprosesser. Den enkleste måten jeg kan tenke meg å gjøre det på er å plassere meg selv i en mer selvhjulpen kontekst. En øks er selvfølgelig mye lettere å bære, enn et sagbruk, og dermed mener jeg grunnpremissene for hele prosessen like selvfølgelig er ulike. Jeg tror det er fort å overse motsetninger når vi arbeider i situasjoner vi har dårlige forutsetninger for å forstå. Kan vi isolere de bestanddelene av håndverkstradisjonen som passer oss best? Jeg synes i hvert fall det er interessant å få flere perspektiver på hvilke konsekvenser det eventuelt får for arbeidet.

Nov fra Eggen i Bardu og Renmælmo i Målselv

Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen

Dette er et forsøk på en detaljert arbeids- og prosedyrebeskrivelse av en type tømring av nov som har vært brukt i Bardu av den første bosettingen som kom fra Østerdalen på slutten av 1700-tallet. Den har også vært brukt i Målselv, mulig tidligere, men i hvert fall fra 1860-tallet fram til slutten av 1800- tallet.

Arbeidsbeskrivelsen bygger videre på arbeid jeg og medstudenter fra Tradisjonelt Bygghandverk på NTNU gjorde på en studiesamling i Målselv. Vi befarte og dokumenterte et stabbur på gården Eggen i Bardu som trolig er et av de eldste byggene i kommunen. Senere prøvetømret vi og forsøkte å rekonstruere arbeidsmetoden av noven, og pjålingen av stokkene.

Siden da har jeg arbeidet videre med prøvetømringen på egenhånd, med innspill fra veileder Roald Renmælmo. Sammen har vi studert et stabbur som står hjemme på gården hvor jeg bor, Renmælmo i Målselv. Dette er nok ikke så gammelt som stabburet på Eggen, og selv om det har ulik dimensjon og utforming på veggstokkene, har det samme typen nov.

Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.

Figur 2. Nærbilde av noven på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen. — Figur 2. Nærbilde av novene på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.

Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen

Da vi studerte stabburet oppdaget Roald et interessant uthogg av en flate på oversiden av de nederste veggstokkene på langveggen i andreetasjen. Han trodde dette kunne peke mot fremgangsmåten som var brukt for å tømre noven. Stabburet har en lengre tømmerdel i andreetasjen og det var på oversiden av de to første stokkene som får full lengde at det var hugget ut en flate. Roald mente det kunne være et merke etter et tidlig steg i prosessen av å hugge noven som her var blitt bevart fordi neste nov ikke kom over den forrige, men lenger ut.

Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik Jenssen

Figur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.

Vi så også spor etter bruk av meddrag i noen nover, og har derfor også brukt dette som et innspill til arbeidsprosedyren.

Denne teorien har jeg bygget videre på mens jeg har prøvetømret på egenhånd og jeg synes jeg nå har kommet fram til en brukbar teori på hvordan noven kan ha vært tømret, og hvordan den uthugde flaten på Renmælmo-stabburet kan ha havnet der. Arbeidsbeskrivelsen bygger ikke på kunnskap som kommer direkte fra noen tradisjonsbærer.

Figur 6a. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen

Figur 6b. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen

Når en veggstokk skal pjåles slik som på stabburet på Eggen er tømmeret som skal brukes så rett og jamnvokst at det er forholdsvis lite som trengs å gjøres. Barken fjernes med pjålen, og grove ujevnheter slettes. På de korte stokk-lengdene jeg prøvetømret med var dette et mindre problem enn det vil kunne være på fulle lengder, men jeg og medstudentene mine observerte at tømmeret på stabburet var svært lite bearbeidet i veden og det var lite fiberbrudd. Dette stiller store krav til hugging av tømmer.

Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.

Når en begynner å tømre legges syllstokkene opp i vater og roskakken (diagonalen) justeres rett. Disse hugges som andre stokker i noven, men det er ingen stokk under som det skal meddrages mot. Et par av de fire syllstokkene må enten være kløyvd til halv høyde, eller så kan det være ujamn grunnflate. Fra nå av beskriver jeg tømringen av en generell veggstokk.

Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle "liggeflaten". Foto: Henrik Jenssen — Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle «liggeflaten». Foto: Henrik Jenssen

En begynner med å hugge ut «liggeflaten» (som jeg har valgt å kalle den uthugde flaten fra Renmælmo-stabburet) der hvor neste stokk skal komme over. Hvis det er en stokk under siktes det ned mot denne sånn at midten av «liggeflaten» kommer ca. midt over stokken under, men det er viktig å huske på at det til syvende og sist er innerveggen som skal bli i lodd. Dette finjusteres med øyemål underveis i hele prosessen, og vatres helt presist rett før en meddrar. Det er ikke viktig å få «liggeflaten» veldig presis og fin, men det er viktig at flaten og skråsidene er litt kortere enn stokken over er brei ved noven og at flaten er så mye i vater som mulig. Øyemål bør holde. Vinkelen på sidene ned til flaten kan være rundt 45 grader, men det er ikke veldig nøye. Det er viktig at de er vinkelrett med stokken. Dette vil hjelpe med å få vinkelen på neste stokk rett.

Så legges overstokken slik at den hviler på «liggeflaten» på begge understokkene. Den vil rulle en del på dette punktet, men det er ikke et problem. Derimot er det viktig at stokken ligger med kuven opp, hvis den har en, at det er 90 graders vinkel i hjørnene, og at utstikket av stokkene i novene er litt lengre enn veggtykkelsen på tømmeret.

Figur 9. Her er det hugget ut en "liggeflate" i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen. — Figur 9. Her er det hugget ut en «liggeflate» i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.

Nå lages det jeg tror de uthugde flaten som var blitt igjen på Renmælmo-stabburet har vært. Det siktes ned mot understokken, og hugges en tilsvarende «liggeflate» på oversiden av overstokken. Denne flaten og sidene dens skal være litt mindre enn understokkens bredde på samme måte som tidligere, men også tredje stokk når den kommer senere. Her er det litt å gå på. Stokken kan roteres rundt underveis for å se om den ligger godt og stabilt. Det er mulig en må justere bredden på flaten noen ganger, og kanskje vinkelen på sidene, men i begynnelsen er det lurt å heller ta lite og prøve seg fram. Får en «liggeflatene» til å ligge godt mot hverandre blir de fine veiledere for det videre arbeidet.

Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.

Når overstokken er snudd og den ligger stødig hugges en ny «liggeflate» på siden av stokken som nå ligger opp. Denne sikter en ned mot understokkens bredde, og hugger den dypere enn de forrige. Jeg bruker nesten å hugge den ned til 1/5-1/4 av stokkens høyde. Dette målet har mye å si for novens fasong, men kan justeres lavere senere. Det er fint å lage den sånn at den er i vater når «liggeflatene» under ligger godt mot hverandre, da blir den en fin referanse for at stokken ikke flytter på seg.

Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.

Så hugges kinninger ut slik at de møtes i en linje ned mot senter av understokken. Fire viktige ting med kinningene er at man ikke bør hugge lengre ned enn halvparten av stokkens høyde (dette kan fort skje). Der hvor de møter «liggeflaten som er opp bør det være smalere mellom kinningene på hver side enn det en regner bredden på mosefaret vil bli. De bør være lange nok (i stokkens lengde retning) til at meddraget senere kommer til (her må en prøve seg fram, og
når en bra lengde er funnet kan det senere siktes ned mot kinningene på stokken under). Til sist bør flatene i kinningene i hvert fall være nokså plane. Dette sparer tid senere.

Så hugges det resterende av «liggeflaten» om til en egg hvor hver side går ned til bunnen av kinningene og skrår noe sammen. Her kan en igjen tenke at bredden nede skal være litt smalere enn bredden på mosefaret. Det er viktig at eggen kommer midt i stokken. Til dette arbeidet er det fint å ha en smal øks, f. eks. en hoggerøks, men om en ikke har dette kan et stort tappjern brukes.

Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.

Deretter løftes overstokken bort (den ligger fortsatt fint på liggeflatene sine) og kinninger hugges som tidligere på understokken. Så hugges «liggeflaten» dens om til en v-kløft. Det viktigste her er at kløften møtes i et punkt som er like nært, eller litt nærmere dit en vil overstokken skal felles til, som distansen den dype «liggeflaten» ble hugget til (1/5-1/4 av høyden på overstokken).

Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen

Nå bør allerede stokkene begynne å ligge ganske godt nedpå hverandre, men litt justering er nok nødvendig før det meddrages. En må egentlig bare se hvor det tar i noven, men noen av plassene som virker å være problematiske i starten er flaten på overstokken som ligger mot kinningen på understokken. Det er viktig her å hugge slik at innsiden av veggen kan bli i lodd.

På dette punktet tror jeg det vil være naturlig å markere og borre for dømlinger, men siden jeg ikke har plukket ned noen av stabburene jeg har undersøkt enda kan jeg ikke her si noe om hvordan eventuelle dømlinger er utført.

Når overstokken ligger godt nedpå og noenlunde i vater i lengderetningen må innerveggen loddes opp helt ferdig og overstokken festes. Det er viktig at overstokken ligger stabilt og ikke rører på seg mens det meddrages (jeg kilte noen killer i novene). Så kan det meddrages. Det er viktig å ha et meddrag som en kommer til i kinningene med. Dette kan som sagt justeres litt ut fra hvor lange kinningene lages, men det er også avhengig av type meddrag. Et med riss på begge sider fungerer ikke. Så stilles meddragshøyden til den høyeste stikkhøyden mellom over- og understokk, og en passer på å holde meddraget i vater. Så risses det langs stokken, og i novene sånn at det synes godt. Det er en fordel å slippe å tegne over med blyant etterpå fordi en blyantstrek blir som regel for bred.

Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.

Så brukes en øks til å hugge ut mosefaret. Jeg liker at øksen er litt overskjeftet og at stokken ligger i en høyde fra midt på låret til hoften. Først hakkes fibrene mellom meddragsstrekene opp. Så hugges det rett ned på tvers av hakkene og langsmed stokken for å slå ut fliser. Så økses selve mosefaret ut. Det kan være lurt å ta det i to eller flere etapper før det hugges helt ned til streken. Det jobbes inn fra begge sidene av stokken og en hugger en «v-form». Det er viktig og følge med på fiberretningen slik at veden ikke river ut. Det er også lettere å jobbe med små hugg og langsmed stokken. Økseskaftet skal nesten jobbe 90 grader ut fra kroppen. Når det hugges etter meddragingen i novene er det viktig at flatene på overstokken som møter kinningen på understokken er en plan flate mellom begge sidene. Etter denne tømringen fortsetter ikke mosefaret ut forbi noven, men hugges flatt etter meddragingen både i over- og understokk.

Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.

Hvis alt er meddratt rett, hugget etter streken og stokken fortsatt ikke legger seg helt ned løser det seg som regel ved enten å hugge sidene i mosefaret brattere, eller «v-kløften» i understokken litt dypere. Mosefaret bør ikke bli for dypt, da er det bedre å hugge slik at det blir mer «u-formet».

Det er antagelig nå en bør bestemme utstikket i noven, vatre det opp, og sage rett.
Så hugges sidene på utstikket etter en mal eller et fast mål. Dette tror jeg er for å pynte hjørnene, og rette opp ujevnheter i stokktykkelse.

Når en nå skal begynne på neste stokk vil understokken allerede ha en «liggeflate» opp. Det er denne «liggeflaten» jeg tror har blitt igjen på stabburet hjemme på Renmælmo.

Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: Henrik Jenssen.

Verktøyet jeg har brukt er fra venstre på bildet; vater, snekkerbile (øks), meddrag, og pjål. Tappjern ble også brukt litt, men er ikke avbildet.

Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen

Tømring i Sundlia

Vi er snart ferdig med andre uken hos Midt-Troms Museum i Sundlia, med tømringen av Aursfjordsmia. Vi jobber videre med sinknova med tapp som vi lærte hos Arne Pedersen, og ryr tømmeret vi hugget tidligere i vinter. Vi er nå kommet 5-6 omfar opp i veggen, og har rundt tre omfar igjen til rafta.