3 fag i 3 uker

Studieemne tradisjonsfaglig utøving 3 har følgende emnebeskrivelse:
Tradisjonsfaglig utøving 3 utgjør en vesentlig del av grunnutdanningen i bachelorløpet i tradisjonelt bygghandverk, der læring skjer gjennom eget praktisk arbeid. Gjennom deltagelse og opplæring ved en læringsarena, skal studenten tilegne seg bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, innen tradisjonelt bygghandverk. I emnet er det lagt opp til prosjektbasert arbeid med veiledning.

Vanligvis er faget lagt opp slik at man gjennom et prosjekt, tilegner seg ferdigheter, som man gjennom en del mengdetrening lærer å mestre. På læringsarena Vestland valgte vi å putte inn 3 uker med tverrfaglige kurs,(treskjæring, smiing og blyglass) nettopp for å få en bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, slik emnebeskrivelsen nevner. I dette blogginnlegget skal jeg reflektere om, og i hvilken grad, korte ukeskurs kan gi eller ikke gi læringsutbytte, selv uten mengdetrening.

Uke 1 – Treskjæring

Første øving – Karveskurd

Den første uken med tverrfaglige kurs hadde treskjæring som tema. Veilederen var Even Hansen, lærer ved Hjerleid handverksskole. Dag 1 reiste vi til Bergen og besøkte Christofer Knag, som er arving etter møbelsnekkeren Knag, en av de mest kjente norske møbelprodusenter i sin tid. På dag 2 begynte vi med enkelt karveskurd. Selv om tre er et kjent material for oss, ga øvelsene nye erfaringer og innsikter i bla. fiberretning og materialkvalitet. Korsryggen ga tidlig beskjed om at snekkerens høvelbenk er alt for lav til den type arbeid, og førte til en lærerik diskusjon om ergonomi, arbeidsstilling og belastningskader.

At verktøyet man jobber med må være kvast er en selvfølge. Men at møbelsnekkeren og treskjæreren har to forskjellige oppfatninger om hva som er et kvast jern var en lærerik erfaring. Resultatet blir bare tilfredsstillende med sylskarp verktøy, alt annet er bare frustrerende.

I snekkerboden til Christopher Knag var det mye å se og å lære om treskjærerfaget på 1900 tallet.

Dag 3 prøvde vi oss på en høvelkrane fra Hardangerregionen. For min egen del var overgangen fra enkel karveskudd til figurskjæring litt for brå. Resultatet ble tilfredsstillende, men ikke god nok, i mine øyne. Her er problemet nettopp mengdetrening. Ved et ukeskurs prøver man å få lært seg mest mulig forskjellige teknikker men det er begrenset hvor godt resultat man klarer å oppnå. Mens mine medstudenter prøvde seg på høvelkrane nr.2, trengte jeg en litt enklere øvelse for å ikke miste motet, jeg ville jo tross alt oppleve en form for mestringsfølelse og ikke bare frustrasjon.
Dag 4 og 5 viet vi bokstavskjæring og skjæring av forskjellige pynteelementer. Å overføre skrift og liknende fra papir til tre med hjelp av kalkpapir, er en teknikk man kan ha bruk for i flere sammenheng.

Runeskrift hadde sikkert vært enklere enn gotisk skriftfont
Det å forme en Hardangerkrane er ikke noe for nybegynnere

Sammenfattende om treskjæreruken, kan jeg si at en uke er akkurat nok tid for å få et innblikk i grunnleggende teknikker, og mengdetrening er av vesentlig betydning for å mestre disse. Her gjelder det å bare fortsette. Rett slipeutstyr til treskjærerjern er viktig å ha, ellers vil man bare være frustrert og raskt miste lysten til å fortsette.

Uke 2 – Smiing

Man må smi mens jernet er varmt

I uke 2 stod det smiing på programmet. Veileder var Seppe Lehembre fra Hardanger fartøyvernsenter. Vi begynte med en kort innføring i metallurgi og grunnleggende basiskunnskap om fyring i essen, og ikke minst HMS. Ergonomi, rett arbeidsstilling og belastningsskader var igjen i fokus.

Ett fargekart hjalp oss til å lese temperaturen i metallet, og så kunne vi endelig gå løs på vår første prosjekt, smiing av en ildrake, vi skulle bruke resten av uken. Alt i alt en fin øvelse å bli kjent med metal som material. Det må nevnes at hverken jeg eller en av mine medstudenter har banket på varm metal før.
Dag 2 lærte vi å strekke ut og rulle opp metal, teknikker vi senere på dagen hadde bruk for når vi gikk i gang med å smi hengsler og beslag til en verktøykiste.
Dag 3 stod verktøysmiing og herding på programmet. Vi lærte om forskjellene i stålkvalitetene og hvilket stål som er egnet til hvilken bruk. Vi brukte stål fra en bilfjær til å lage oss en kjørner og meisel, og lærte å herde og anløpe. Fargekartet hjalp med å lese om prosessen var vellykket eller ikke. Kunnskap enhver som jobber med metalverktøy burde ha.
Meisel og kjørner ble videre brukt under smiing av hengslene og beslag.

Meisel og kjørner er viktige vertøy som er enkelt å lage selv.
Ett hengsle består faktisk av tre deler som må passe perfekt sammen

Dag 4 lagte vi en killingfot til høvelbenken. Vi lærte å stue metall og diskuterte mye om rett utforming og vinkler av selve festeverktøyet.
Den siste dagen brukte vi til å ferdigstille alt. Jeg brukte tiden jeg hadde til overs til å smi noen haker som jeg kan henge grindsagene på i verkstedet, også prøvde jeg meg på spikersmiing.
I etterkant må jeg si at jeg var overrasket over hvor mye ny kunnskap jeg kunne tilegne meg i løpet av denne uken. Ikke bare lærte jeg å jobbe med en helt nytt materiale, jeg fikk også en bedre forståelse for verktøyet mitt som jeg bruker daglig i jobbsammenheng. En annen positiv effekt er at jeg nå kan lage meg enkle beslag og liknende selv, noe som jeg vil ha bruk for etter uke tre med tverrfaglige kurs.

Uke 3 – Blyglass

Det er viktig med inspirasjon før man begynner på en ny oppgave

Den tredje uken reiste vi til Trondhjem for å få et innblikk i glassmesterens verden. Veilederen her var Elisabeth Voss Sinnerud, fra Nidarosdomens restaureringshåndverkerne.
Etter en kort innføring i glassets historie fikk vi en omvisning i Nidarosdomen, og svar på mange av de spørsmålene vi hadde. Tilbake i stilleverksted begynte vi å tegne opp et vindu som vi selv skulle lage. HMS var også her i fokus, håndtering av glass og bly, glasskjæring osv. Snekkerens høvelbenk viste seg også her å være alt for lav, noe korsryggen min ga klar beskjed om.
Vinduet jeg lagde var så stort at Elisabeth anbefalte meg å lage to stormbånd til å stabilisere og sikre vinduet med. Noe som medførte til at jeg, fortsatt etter smiuka, er veldig komfortable med å lage stormbånd selv.
Etter at man har satt sammen vinduet, måtte man til med lodding og kitting.

Å jobbe nøyaktig på millimeternivå er trikset

Når vi var ferdige med vinduet, laget hver av oss et selvvalgt bilde med farget glass. Den siste dagen viste Elisabeth oss hvordan man kan skifte ut en glassrute hvis det skulle være behov for det, og hvordan vi ser at blyet må fornyes på gamle vinduer.

En viss sans for puslespil er av stor fordel

Uken ga innsikt i, en til nå ukjent verden. Kunnskapen med å lodde bly kan også anvendes når man skal lodde andre materialer for eksempel kopperrør. Å forstå hvordan et blyglassvindu er bygd opp, hvor de svake punktene ligger osv., er nyttig kunnskap for en restaureringshåndverker.

Avsluttende kan jeg si om alle de tre ukene, at det er fullt mulig å suge ut mye ny kunnskap, selv med korte ukeskurs. Men man kan ikke forvente at man mestrer noen av teknikkene man lærer. Her må mengdetrening til, dvs. at man er nødt til å sette av tid til å gå videre med det man har lært på egen hånd. En viktig bieffekt med disse kursene er at man fikk innblikk i andre håndverksfag. Man fikk lære hvilke problemstillinger andre fag står over, og man lærer å kommuniserer med disse håndverkerene på et annet nivå.

Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»  

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken.  Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene.  Også her er mange forbindelser skrudd sammen.  Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand Del 2

Jeg har tidligere skrevet om oppstarten på prosjektet med å bygge lagerbygg til oppgangssaga i Herand. I starten av Mars 2020 begynte så byggeprosessen. Vi brukte to dager på å gjennomføre en teknisk dokumentasjon av saghuset:

 Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?

 Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?

Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.

Rotkne festet med klinkbolter

Selve merkingen var hovedsakelig gjort med blyant, selv om vi fant spor etter rissnål på enkelte steder. Tapphullene var merket med 2 1/2 » fra utsiden og 1 1/2″ i bredden. Denne metoden er ganske så genial, fordi man da ikke må ta hensyn til tykkelsesforskjeller mellom stav og stavleie/bunnsvill. I tillegg er man sikret at utsiden, som skal få kledning etterpå, har en jevn overflate. Siden strekene er så presis på tommemålet er det sannsynlig at man har brukt et mål til å streke etter. Avstanden mellom sperrene er rundt 3 norske alen. Men her er det litt variasjon. Det er altså ikke sannsynlig at man brukte en lekt til å måle nøyaktig avstand. Muligens brukte man bare en alenstokk til å finne sirka tre alen mellomrom.

En hakeskjøt 1 alen lang og er streket opp med blyant.

I løpet av de to dagene avslørete huset et par av sine hemmeligheter, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå grundigere inn i alle detaljene.

For å gi plass til en reimdreven sirkelsag måtte en stav flyttes litt til venstre. Det gamle tapphullet avslører mye av merketeknikken.

Deretter gikk vi over til planlegginga av vårt nybygg. Her var det mange hensyn å ta, både målene og konstruksjonen ble forandret et par ganger før vi var fornøyd. Dette var ikke en enkel prosess. Lagerbygget skulle blant annet følge visse proporsjoner og takvinkelen fra saghuset. Man måtte ta hensyn til grunnforholdene, avstand til høyspentlinjer og høyden av gaffeltrucken, som skal frakte materialet inn og ut av bygget.  

Skissen og målene ble forandret flere ganger før man var fornøyd. I midten skal gulvet tåle vekten av gaffeltrucken, derfor blir gulvbjelkene flyttet tettere sammen i dette område.

Til oppmerking brukte vi en metode som kalles for låsebenkmetoden. På et langt bord blir alle de viktige målene tegnet av, for eksempel sperreavstandene, plassering av stavene osv.

Låsebenk -En lang benk med alle viktige målene
Merking på låsebenken

Etterpå legger man emnene i tur og orden på benken og overfører målene med en vinkel. Til å markere tapphull og plassering av kammer og lignende, lagde vi oss flere forskjellige ku.

Målene blir overført til emnet
En ku er et fast strekmål til merking av treforbindelsene.
Merking av tapphull. Samme ku blir brukt til å merke tappen på stavene.

Som et fint eksempel for tverrfaglig samarbeid på vårt fakultet kan jeg nevne at vi fikk hjelp av en arkitektstudent som var svært interessert i å lære mer om tradisjonelle byggeteknikker.

Restriksjonene rundt Korona-pandemien satte dessverre en brå stopp i vår byggeprosess, men vi håper på til å kunne fullføre prosjektet så snart som mulig.

I del 3 skal jeg skrive mer om verktøybruk og prosessen rundt oppsettingen.

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand

Herand sag

På læringsarena Vestland er vi så privilegert at vi har tilgang til en av Norges få oppgangssager som fortsatt er i drift. Saga i Herand er eid av Mowi (tidligere Marine Harvest) og drives i dag av bygningsvernavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter. Herand sag het opprinnelig Tveiti sag og ligger ved utløpet av Herandselva i Ullensvang kommune.

Saga er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 1563. Fram til 1909 var Tveiti sag ei einblada oppgangssag. I 1909 overtok Herands Aktiesagbruk Tveitisaga og kjøpte inn sagutstyr fra en flerblada oppgangssag fra Ulvik. Samtidig ble det bygd ei mindre sirkelsag i saghuset. Lokal tradisjon antyder at et nytt saghus ble bygd i denne sammenhengen, men det er ikke bekreftet.

Herands aktiesagbruk ble nedlagt i 1957, men saga var i bruk fram til 1978. I 1986 ville daværende eier rive saga både fordi saghuset var i svært dårlig stand og tomta skulle brukes til å etablere et settefiskanlegg. Det er takket være fylkeskonservator Nils Georg Brekke og arkitekt Kjell Andresen, at saghuset ble reddet og fredet. Fylkeskonservatoren ville egentlig frede hele kulturmiljøet rundt, men på grunn av interessekonflikten med grunneier, ble forslaget redusert til et minimum for å gjøre det mulig å kombinere utbygging av settefiskanlegget med bevaring av oppgangssaga.

Arealet rund sagbruket er dessverre sterkt redusert, slik at tørking og lagring av skurlasten både er tungvint og tidskrevende og med dette svært ulønnsomt. Derfor står et eget lagerbygg i nærheten, høyt oppe på ønskelisten til sagmesteren. Dette for å effektivisere drifta og sikre lagringsforholda på materialen som blir produsert.

Hvorfor er det viktig at et freda sagbruk drevet av et museum skal være effektivt og lønnsomt? 

Lønnsomheten er en viktig faktor i driftsmodellen til Herandsag. Material som blir produsert er hovedsakelig tenkt til restaureringsoppdrag i både fartøy- og bygningsvern. Skal restaureringsprosjektene bruke mest mulig prosessuell autentisk framstilt material, er det helt avgjørende at bord fra oppgangssaga ikke blir en alt for sterkt fordyrende budsjettpost. Det er viktig at slik material blir brukt i restaureringsoppdrag.

For det andre er økonomisk tenkning også viktig kunnskap en sagmester skal beherske, ved siden av teknologisk forståelse og materialkunnskap. Denne helheten gjør driften av  Herand sag ganske så unik.

I 2019 ble ideen født, til å involvere studentene på studiet i tradisjonelt bygghåndverk til å bygge et lager. Først måtte man ta stilling til hvilken konstruksjon huset skulle ha. På Vestlandet er flere lagerbygg, og også sag-husene bygget som grindbygg.

Både Stekkasaga (øverst) og Grindsaga er eksempler på enbladete oppgangssager med et grindbygg som saghus

Bygningen til Herand sag er derimot en bindingsverkskonstruksjon. Dette kan ha sammenheng med at stordriften krevde et vasshjul med stor rotasjonshastighet og  mye kraftoverføring. Store vibrasjoner fra et hurtiggående Poncelet-hjul må tas opp i en stabil konstruksjon. Bindingsverket er her mer egnet en den lette grindbyggkonstruksjonen.

Et Poncelet-hjul med forholdsvis liten diameter overfører mye rotasjons-kraft til saga, men også mye vibrasjon til saghuset

Det ble raskt avgjort at vi skal kopiere byggemåten fra saghuset, og en enkel skisse og kappliste ble raskt laget. Originaldelene i saghuset er tilvirket med øks, men vi bestemte oss for å bruke oppgangssaga til å skjære all nødvendig material. Våren 2019 jobbet så 5 studenter, sammen med veileder Trond Oalann, en uke på oppgangssagen med skjæring av material til lagerbygget.

Fordelen med en flerbladet sag er at stokkene blir rett dimensjonert pluss at sidebordene blir skjært, og alt dette i ett operasjon.
Størrelsen av sagramma gir noen begrensninger, da er det av og til nødvendig med litt tilpassing av stokken

I fortsettelsen skal jeg skrive mer om dokumentasjonen av det gamle saghuset og om mål- og merketeknikker vi brukte til bygging av det nye lageret. Følg med på bloggen for oppdatering om prosjektet.