Studentene i tradisjonelt Bygghandverk er inne i sin siste samlingsuke i emnet TBBY1014 Introduksjon til stavkonstruksjoner. De bygger bærekonstruksjonen til ei hvilebu i regi av Snåsa kommune som skal få plass på et friluftsområde i Viosen, i vannkanten av Snåsavatnet. Bygget er konstruert av vår Morten Pedersen og tar opp i seg flere detaljer fra byggeskikken i Snåsa slik vi har tolket den. Materialene til bygget er hugget av studentene selv i Snåsa og fraktet til anlegget vårt på Kalvskinnet hvor selve byggingen foregår. Byggingen avsluttes denne uken, fredag 24. november.
En av hovedkildene til vårt byggeprosjekt. En tidlig utgave av innerjamnvegg. Pakkhus ved Viosen, Snåsa, byggår ca. 1880.Her ser vi en sperre som er felt ned i innerjamnveggstokken.Rotknær er brukt til avstivning på tvers i bygningen.
Innerjamnveggstokken ligger her direkte på gulvåslaget, trukket litt inn fra vegglivet i bygningen. Sperrene felles ned i innerjamveggstokken og ligger deretter ned på raftstokken, eller stavlina om man vil. På innsiden av innerjamnveggstokken ligger gulvbordene slik at det er vanskelig å se fra oversiden at denne stokken faktisk er trukket litt inn fra vegglivet. Jf. bildet øverst til høyre i galleriet over. Vi har ikke jobbet med byggetradisjonene i Snåsa før og vi tar høyde for at våre benevnelser og språkbruk i denne sammenhengen ikke er helt nøyaktig.
Studentene har i løpet av prosjektet vært i Snåsa og studert gamle brygger og låvebygninger. Videre har de vært hos en lokal skogeier og tatt ut tømmer til byggeprosjektet som senere er hogd til dimensjon og felt sammen til bærekonstruksjonen som sees på bildene lengre ned. Bygget skal reises mot slutten av samlingsuken og deretter merkes, plukkes ned og overleveres til Snåsa kommune som tar prosjektet videre i egen regi. Det er ikke utenkelig at det kan dukke opp flere bloggposter om innerjamnvegg i fremtiden, så følg med!
Vi vil gjerne få benytte anledningen til å takke Snåsa kommune for alle ideer, velvillighet og støtte samt tilrettelegging for at vi kunne få ta del i prosjektet.
Innerjamnveggstokken sees her litt inntrukket med sperrer felt ned på. Under ligger gulvåslaget som hviler på veggliet med raftstokken øverst. Syllstokkene nederst i bildet. Staver er ikke innsatt.
Røynsler og ettertanke frå novhogging av rått virke med mé og maur som oppmerkingsverktøy
I dette blogginnlegget visar eg fleire gonger til ei bacheloroppgåve av Selsjord, Høgnes og Aabol, 2022 NTNU. Nokre gonger nemnt her som “bacheloroppgåva”. Eg visar òg til Om Det å Lafte, band 2. Godal, J. B. Olstad, H og Moldal, S. 2018 Fagbokforlaget.
Litt om det praktiske utgangspunktet
Byggeprosjektet som har gitt anledning til å røyne og reflektere over dette emnet er ein tilnærma kopi av eit hønsehus som står på Haverstad i Sør-Fron kommune.
Bilde av referansebygget «hønsehuset» slik det står
Mesteparten av det gjenbrukte tømmeret (frå tredje kvarv og opp) er antatt å stamme frå eitt eller fleire andre bygg som utfrå novskalleform og smekre dimensjonar kan sjå ut til å vere opprinneleg oppført på siste halvdel av 1800-talet (etter samtale med Aabol).
Dei første to kvarva er av annan kvalitet enn resten, har ikkje tilforma novskallar, og har reint barkelaft med rett barke, saga. Så denne delen har eg antatt å vere frå første halvdel av 1900-talet. Stavkonstruksjonen som utgjer andre etasje ser òg ut til å vere frå 1900-talet.
Bilde av kopien under tilvirking
Ein tilnærma kopi av hønsehuset: Vi har hatt visse fridomar i utføringa og tilpassing for ny bruk. Dei første to kvarva vart rydd og hogd, men i same dimensjon og med same barke som på referansebygget. Vi har derfor også fått anledning til å prøve ut oppmerkingsverktøy ulike tilnærmingar i tømringa av dette bygget. Her står huset snart klart for heil lengde over dør og vindaugsopningar.
Mé og maur
For å hogge saman novene har vi brukt mé og maur til å merke. Akkurat dette dømet på mé- og maurdrag kjem frå ein original som har sitt opphav i Melhus ifølge auksjonisten som solgte han til Roald Renmælmo, og formen er ifølge sistnemnde ikkje uvanleg å finne vidare i Trøndelag og Nord-Gudbrandsdalen. Kopien vi brukte er smidd av Pål Lien.
Rått virke og heng
Vi tok i bruk mé og maur til å lafte, og etter noko utprøving i starten, falt vi på forholdet mellom liten maur til laftet og stor mé til méfaret.
I mm svarar dette til
liten maur: 6 mm (ca ¼ tomme)
stor mé: 24 mm (ca 7/8 tomme)
Kinningsfallet på tømra vår varierte mellom 50-68 grader. Dette ga oss eit heng på gjennomsnittleg 6 mm, eller ¼’’, som vi med rettleiarane vurderte til passande heng for å lafte med den dimensjonen tømmer, 6’’sidetelja og opp til 12’’ høgde, som kom rått frå skogen utan å ha lege til tørk. På eit anna bygg på læringsarena, hadde vi større rundtømmer opp til 20’’. Her var henget vald til 12 mm , eller ½ ’’, grunna meir eigenvekt, og truleg meir romfangsendring i samsvar med større dimensjonar.
Kopi av stallen frå Haugøy med 1/2» (12 mm) heng
Etter kvart som våren kjem og vi held fram med å lafte, vil tømmeret naturlegvis vere meir tørt og allereie ha krympa noko. Til det kjem vurderinga om å knipe inn henget utover i sesongen. Men kanskje også taklasten ville få bygget til å gå nok i saman. Vekta frå stokkane over ein gitt stokk, blir òg lågare jo høgare opp i bygget ein kjem. Så her er fleire argument for å redusere henget jo lenger opp ein kjem, og etter kvart som tømmeret tørkar.
Sidetelja tømmer med heng. Den øverste rundstokken ligg på i midten, av eigen vekt.
Nærbilde av 1/4» (6mm) heng.
Cosinus og invertert cosinus – korleis fungerer mauringa?
På byggeplass er det kanskje ikkje nødvendig å gjere nokre fleire utrekningar enn berre å prøve seg fram til ønska heng, der justerar ein det på skjønn utfrå erfaring. Det oppstod for min del ein trong til for å forstå kva som ligg i å maure. Det finst noko lesestoff som kan hjelpe til i forståinga av oppmerkingsreiskapen mé og maur. I bacheloroppgåva Høgnes, Aabol, Selsjord, NTNU 2022, visast det blant anna til tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102.
Etter første gjennomlesing av tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102, oppnådde eg ikkje tilfredsstillande innsikt. Og etter å ha komme tilbake til problemet fleire gonger, har eg gjort eit forsøk på å finne ein logikk som gjev meining for meg. Eg vil dele noko av denne prosessen her, då eg håpar det kan vere nyttig for andre som er på same søken.
Her er eit utsnitt av tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102, med ei lita omstokking av innhaldet, og med kommentarar/gjennomgang i dei svarte bolkane. Det kan vere nyttig å lese heile kapittelet desse tabellane er ein del av.
For å bryte det ned kan det vere greitt å sjå litt på trigonometri. Her er eit forsøk på ein gjennomgang som vonleg vil gjere det enkelt å forstå:
Utan verdiar innslått er
Cos = 1
Cos−1 = 90°
Her er ein enkel framgangsmåte for å finne det kinningsfallet som mé og maur svarar til:
mé / maur = x
1 / x = y
Cos−1 (y) ≈ kinningsfall
Først reknar ein ut kva for tal ein får om ein deler mébreidda på maurbreidda:
Td. 24 / 6 = 4
Så deler ein 1 på det talet og får eit desimaltal
Td. 1/4 = 0,25
Så trykkar ein inn på kalkulator: invertert cosinus og desimaltalet.
Td. Cos−1 (0,25) ≈ 76
76 grader er kinningsfallet.
Desse tabellane visar ein teoretisk samanheng mellom mé og maur som svarar til eit kinningsfall. Dei tek ikkje omsyn til heng.
Det er fleire andre omsyn å ta ved justering av kinningsfall til å passe eit mé- og maurdrag. Og det kinningsfallet som er teoretisk rett for ein viss kombinasjon mé- og maurbreidde, er ikkje nødvendigvis det ein ønskar å bruke. Om virket er rått, sig i bygget frå eigen vekt og taklast spelar inn.
Med kalkulator tek vi moderne hjelpemiddel i bruk og eg har ikkje klart å komme fram til ein enklare måte å rekne ut kinningsfallet ifrå eit forhald mé- og maurbreidde, ved hjelp av hovudrekning. Våre forgjengarar som lafta hadde ikkje moderne kalkulator i lomma, og kanskje ikkje kunnskapen til å rekne trigonometri, utan at eg vil anta noko om kva dei visste og ikkje visste. Uansett meiner eg at fortidas utstrakte bruk av mé og maur synar, om ikkje ei uttalt så, ei ibuande forståing av trigonometri i tillegg til ei solid forståing av det levande materialet og bygningsmekanikk.
Kvifor gjere det meir vanskeleg enn å overføre loddet med passar? Eg trur det er fordi maur er overlegent til å merke opp, då den kan ligge an på kinninga heilt inntil underhogget som skal rissast opp, og framleis gir eit godt resultat innanfor eit spenn av kinningsfall. Den tek opp ujamnskapar i kinningsflata.
I praksis viser det seg at det ikkje er nødvendig å ha kjennskap til matematikken bak. Og når vi kjem til å lafte med heng og å lafte med rått virke, blir det i mi oppleving at å røyne seg fram og eventuelt justere mé- og maurbreiddene ein god veg til målet. Og sidan ein uansett vil få ein viss grad av kompresjon i laftet, og sig i bygget, blir det ein skjønnsmessig vurdering uavhengig av trigonometrien, på kva som blir rett kinningsfall eller høve mé/maur i kvart tilfelle.
Justeringar for å oppnå ønska heng
Det er to måtar vi på læringsarena fann at kan hjelpe oss å justere henget når ein laftar med mé og maur:
Den eine er å endre maur- og mébreidda, den andre er å justere fallet på kinningane.
Eit mé- og maurdrag har ofte to maurdrag og to médrag. På læringsarena Innlandet bruka vi mé og maurdrag som hadde desse måla:
maur: lita opning 1/4» (6 mm) og stor 1/2» (12 mm);
mé: lita opning 11/16» (18 mm) og stor 15/16 (24 mm)
Utan å tenke på heng svarar gjennom tabellformelen liten maur og lita mé til kinning på 70°.
Stor mé og maur gir 75°. Det blir relativt bratte kinningar. Gitt at ein har nøyaktig dette kinningsfallet vil stokken ifølge tabellen ligge på både i nov og mefar når han er ferdig hogd. Brattleik, romfangsendring og vekt vil gi utslag ved at stokken fell saman eit stykke i nova, legg seg på mefaret og på sikt blir utett mellom underhogg og kinning. Derfor er det ein god idé at anten kinningsfallet er lågare eller at det er mellomrom til méfaret, slik at stokken har anledning til å komme ned ein viss mengde i laftet, utan at méfaret (resten av stokken) hindrar det.
Det er her ein, i mi forståing, ser at ein ikkje har eller kan ha eit fasitsvar på kva som er rett forhold mellom mé og maur. Gitt at den mengda stokken vil komme ned i laftet kan ha med mange faktorar å gjere, igjen; brattleik, romfangsendring og vekt – og kanskje også særvekt i tørrstoffet.
I tillegg vil brattare kinning gi meir sig og slakare kinning mindre. Så dersom ein nyttar same maur i rot som i topp, kan ein etter kvart få eit avvik på ønska heng, der det på grunn av slakare kinning i toppen ikke blir hogd ut nok i nova, og i tillegg sig mindre når det kjem vekt på. Om dette er eit forløp som jamnar seg ut når taklasta kjem på, er framleis et spørsmål for meg.
-Sjølv hellar eg litt mot å tru at det ikkje jamnar seg ut, men at henget bør vere likt langs heile mefaret, eller viss noko, vere litt mindre mot nova som har slake kinningar fordi her vil det antakeleg falle mindre saman i laftet. For å oppnå det, kan ein ofte ikkje bruke same maur på nova i rota som den i toppen.
Det førre avsnittet prøvar å støtte opp argumentet om at det kan ha blitt bruka liten maur på oppsåte rot og stor maur på oppsåte topp, slik som vart nemnt av tradisjonsberar Oddbjørn Myrdal: “Langsmed kinningene ble den andre enden brukt (maurene). Disse hadde forskjellig bredde og den smale ble brukt i rota der kinningene var brattere og den brede ble brukt i toppen der kinningen var slakere. Og det vart da tett sånn” i samtale med Hans Høgnes, gjengitt i Hans sin del av bacheloppgåva s. 62.
Det å bruke liten maur til høg oppsåte og stor maur til låg, kan kanskje gjelde mest ved lange lengder og stor avsmalning. Om maurane vart tenkt brukt til dette formålet, er ikkje godt å seie, – men at det mogleg synast eg er verdt å merke seg.
Praksis på læringsarena
Slik novhogginga på kopien av hønsehuset på Haverstad ble utført, hadde vi i grunn to parametrar å forhalde oss til som avgjorde kinningsfallet.
Det eine var ønsket om at mefaret (og dermed kinning på underhogget) skulle treffe omtrent der kinninga på oppsåta botna, men også slik at øverst på kinninga til stokken som låg parallelt under også traff omtrent på nemnte plass, slik at det ikkje kunne komme glipe i møtet mellom méfar og nov.
Bilde av at underkinning, botn kinning og topp kinning treffast
Dette vart avgjort med to faste mål:
–Den faste dimensjonen gjennom nova , i dette tilfellet 6”
–Og méfarsbreidda, i dette tilfellet omtrent 1/3-1/2 dimensjon (eller der topp kinning råka dimensjonen).
Og det andre som gjorde at kinningsfallet varierte på hønsehuskopien, var høgda på stokken. Frå rot til topp kan kinningsfallet endre seg såpass at det vart synleg meir heng i toppen der det blei lågare kinningsfall. Her spelte avsmalinga på stokken inn. Ein hadde litt slingringsmonn på utforminga til kinninga ved at ein kunne trekke toppen av kinninga lenger ut eller inn frå vegglivet. Dette kunne føre til at når ein médrog méfaret til påstokken ville den kunne treffe nede i kinningsflata på stokken under. Dét igjen kunne motverkast ved at ein lot det vere litt smalare méfar ut mot den enden. Men i fleire eldre bygg vi har sett på har dei ikkje alltid tatt omsyn til det, og det er glipe inn i méfar der han møtar kinning på stokken under.
Det vart fleire små knep og justeringar ein lærte seg undervegs på læringsarenaen, og som rettleiarane kunne dele med oss. I referansebygg ser ein ofte at méfarsbreidda varierar men held seg rundt nokonlunde faste mål, og ein kan fabulere om at lafterane i X tidsperiode har gjort same røynsle og stod i tilsvarande utfordringar som vi har gjort i denne perioden.
I samtale med John Ola Selsjord kunne vi også underholde tanken om at maur og mé vart justert etter slik huset, eller stokkane ville at det skulle vere, og at laftarane kunne kaldsmi sine médrags- og maurjern på byggeplass etter slik dei ville ha måla. Om ein hadde ein dimensjon som ikkje var tilpassa sitt merkeverktøy, vart kanskje det mest effektive å justere han.
Når ein skal gjere justeringar for å oppnå optimalt heng for at det skal sige tett i nova og samstundes bli tett i måsafaret, er det dei ukjente faktorane om korleis stokken oppførar seg medan det tørker og får vekt ovanfrå og kva utslag dei vil gje som fordrar ein skjønnsmessig vurdering. Og sjølv om vi kanskje ikkje er klokare på nøyaktig korleis dei forskjellige tømrarane gjorde det i si tid, kunne vi komme fram til meir eller mindre tilfredsstillande resultat i forsøka våre. Når bygget får stått med taklast og sig på plass, får vi sjå om vi har truffe rett.
Kultur- og likestillingsdepartementet samarbeider i dag med Klima og Miljødepartementet i tilleggsfinanseringen av Tradisjonelt bygghandverk, både med drift av programmets læringsarenaer og i forskning- og utviklingsprosjekter. Studieprogrammet er løftet frem som et svært vellykket samarbeidsprosjekt på departementsnivå og studieprogrammet berømmes for hvordan de har løst oppgaven med å bruke pengene til god kunnskapsutvikling og utdanning for handverkere i bygningsvernet med fokus på stedegen bygge- og handverkstradisjon
Etter en runde med generell informasjon om studieprogrammets innhold og aktiviteter fikk de besøkende treffe studentgruppen vår som nå er i gang med sitt andre studieår og tema: Tradisjonelle stavkonstruksjoner. Denne høsten skal studentene bygge bærekonstruksjonen i en bygning for Snåsa kommune. Bygningen skal reises i Viosen ved Snåsavatnet og studentene skal være ferdig med sin del av byggingen i løpet av høsten. Under besøket på mandag var de godt i gang med å ry klart tømmeret til huset.
En artig bygningsmessig detalj funnet nesten bare i Snåsa er Innerjamnveggen. Vi skal forsøke å publisere flere detaljer rundt denne detaljen senere. Studentene får også studere tradisjonsbæreren Ole Husås fra Snåsa. Husås har vært gjenstand for et dokumentasjonsprosjekt ved Norsk Håndverksutvikling og interessant videomateriale av Husås i arbeid kan studeres og diskuteres.
Som Trønder, er det naturlig for meg å skrive om ‘’Trønderlaftet’’, Knutnov eller Flatnov som det så fint heter. Dette er i teorien et veldig enkelt laft hvor man kun forholder seg til flater som er i lodd eller vater. Laftet har midthals og tømmeret er ofte rydd eller faset inn på sidene til en gitt dimensjon og derretter felt ned på hverandre med to flater som møtes. Derav navnet ‘’flatnov’’
Det eldste kjente laftet vi har er nært beslektet med flatnova og var benyttet til brønnbygging i Tyskland for over 7000år siden.
Flatnov er det dominerende laftet i Trøndelag og vi finner det over alt og i alle typer bygninger. De laftene vi finner, er ofte ikke så veldig tette. Tettheten gjenspeiler ofte bruken av bygget. Det er spesielt i uthus vi finner de utette knutene, men vi finner også noen bolighus med glissent laft.
Hva som er årsaken til at akkuratt dette laftet har stått så sterkt i Trøndelag, er jeg usikker på. Det at laftet er forholdsvis enkelt og raskt å felle sammen stemmer nokk godt med de store og hurtige utskiftingene som har skjedd på gårdene her på 1700 og 1800 – tallet. Dette er også en tid hvor handsaga og de store »ryarøksene» er i anmarsj.
Jeg vil nå ta for meg lafting av en flatnov med kverk og måssåpip. I dette tilfellet vil jeg vise en metode som er rask og som kan bli forholdsvis tett. Det er en metode som jeg tror har vært benyttet av håndtverkeren på 1800-tallet etter at håndsaga ble tilgjengelig for de fleste.
Dette er en metode som vi studentene sammen med instruktørene på Læringsarena Stiklestad har jobbet med.
Arbeidsbeskrivelse:
Vi har tømmeret klart. I dette tilfellet, furutømmer med minimum toppmål 7’’, stokkene er rydd på to sider til en dimensjon på 6’’(dansk-norske tommer).
Jeg måler ‘’oppstikkene’’ på stokkene jeg skal felle ned på, og ønsker en stokk som er cirka dobbelt så høy som disse målene. Jeg tar også en kikk på fasongen på underliggende stokk og forsøker å finne en stokk som kan passe godt oppå denne uten særlig mye tilpassing.
Her har jeg valgt en stokk som er drygent stor i rota. Dette er for å kompensere med et hjørnet som er litt lavere enn de andre. Stokken er bein.
For å få stokken til å ligge stødig under oppmerking, begynner jeg med og hugge ut noen passende ‘’skvulper’’ i overhugget. Dybdene på skvulpene kan justeres slik at stokken blir parallell med underliggende når den legges oppi. Disse skvulpene har vi funnet i eldre tømmerhus, hvor vi kan se at skvulpen starter ute i mosefaret noen steder.
Denne lille skvulper gjør at stokken ligger overaskende stødig. Det skal ikke være behov for å feste stokken i tillegg.
Når stokken er lagt på plass, kontrolerer jeg først at den ligger paralelt med stokken under. Dette gjør jeg for å få et måssåfar som er jevnt. Den posisjonen stokken nå legges i, vil bli slik den havner i veggen til slutt, og alt handler nå om å flytte stokken nedover i lodd.
Før jeg begynner oppmerkingen, passer jeg på at innsiden av stokken ligger i flukt og i lodd med resten av innerveggen. Stokken er ‘’rydd’’ og derfor litt ujevn. Loddet kan derfor variere litt ut ifra hvor man legger an loddefjøla. Jeg forsøker derfor å finne et ‘’gjennomsnittlig’’ lodd for hele stokken.
Loddefjøla blir brukt til å lodde opp og samtidig passe på at stokken ligger i flukt innvendig.
Stokken ligger nå slik vi ønsker og den ligger såpass godt at vi kan foreta oppmerking. Jeg begynner med å lodde opp bredden av underliggende stokk og fører opp loddrette strek på begge sider ca. halveis opp på den nye stokken. Også her bruker jeg loddfjøla. Derretter lodder jeg ned sidene på den nye stokken og fører linjene et godt stykke ned på underliggende stokk. Dette gjøres også på begge sider.
Neste steg blir å sette av passeren på den avstanden som er mellom stokkene. Dette er avstanden vi vil felle ned stokken for å kunne ‘’medra’’. Passeren viser mengden materiale som må fjernes for at stokkene skal komme inntil hverandre. Denne mengden materiale bør fordeles på over og underliggende stokk slik at begge får en gjenværende hals med nokk styrke.
Passeren er innstilt med fallhøyden og jeg fordeler uttaket på de to stokkene. Jeg passer på å fordele slik at jeg også fjerner all vankant.
Jeg ‘’stikker’’ meg rundt nova med passeren og fører vannrette linjer mellom loddstrekene jeg tegnet opp tidligere, se bilde over. De vannrette linjene fører jeg på øyemål og når jeg har kommet rundt kan jeg kontrollere med passeren, at jeg treffer noenlunde der jeg startet.
Når de fire vaterstrekene er merket på i begge novene, kan stokken rulles 180 grader rundt og jeg kan begynne å sage ut. Det er nå vi må huske på kverken! I dette tilfellet bruker jeg kverk kun på innsiden. Måten jeg gjør det på er å sage 1’’ innenfor oppmerkingen. På utsiden sager jeg etter streken og veden fjerner jeg raskt med en skogsøks/huggerøks.
Her sager jeg meg ned til vatermerkene til høyre på bilde kan vi skimte den opprinnelige merkingen som er 1’’ lengre ut enn sagsnittet. Stokk-enden er til venstre i bildet.
Jeg gjør ferdig underhogget i både topp og rotende. Deretter skyver jeg stokken til side og sager ut overhugget. Overhugget sages etter oppmerkingen og veden fjernes med øksa. Her må vi også huske på å gjøre en uthugging for kverken. Denne gjøres først grovt med øksa før jeg går over med tappjern.
Her ser vi ovehugget fra innsiden.Vi ser at jeg har merket på uthuging for kverken. Denne merkingen følger stokkeformen og bør ripes på med passer under oppmerkingsrunden som ble gjort tidligere.
Stokken kan nå legges på plass og den skal være klar til ‘’medraging’’ Her kan det brukes et hvilket som helst medrag med en bredde som gir et ‘’optimalt’’ mosefar. Til 6’’ tømmer vil jeg ha ca. 3’’ mosefar. Når stokkene nå ligger tett sammen, passer det godt med et medrag på rundt 1’’(26mm). Jeg risser på stokkformen med medraget og husker på å også merke opp mellom novskallene.
Neste steg blir å »medra» kverken. Jeg velger å sette av medrags-bredden på passeren og bruke denne til å parallelloverføre kverken, se bildet under.
Passerspissene må holdes i lodd i begge rettninger, mens man overfører stokkfasongen ved kverken.
Siste oppmerking er i nova. Stokken skal nå felles ned etter høyden på medraget(i dette tilfellet 1’’). Vi må derfor merke av 1’’ uttak inne i nova. Når jeg lafter, tar jeg alltid vekk denne tommen i underhugget. Jeg tar ut ca. ¼’’ i tillegg slik at det blir liggende på i mosefaret og ikke på flatene inne i nova.
Stokken kan nå rulles av og jeg begynner med å hugge ferdig novene og deretter mosefaret.
Bildet viser ferdig overhugg med uttak for kverk. ‘’Måssåpipa’’ er ikke hugd ut enda, vi ser den her på den underliggende stokken.Mosefaret hugges ut etter risset med øks.
Mellom novskallene velger jeg å hogge to flater. Her hugger jeg ca. ¼’’ forbi streken på begge stokkene. Da blir det rom mellom og det tørker opp i mellom regnskurene.
Her ser vi at stokken har kommet på plass.
Flatnov er et raskt og morsomt laft, men om man ønsker et tett bygg ville jeg heller gått for et laft med kinninger. Skal man få dette laftet ‘’tett’’, må man jobbe med helt tørt tømmer. Det tømmeret vi har jobbet med på Stiklestad har vært forholdsvis fersk og vi forventer at det vil krympe. Flatnov er ikke et laft som tillater krymp, for da åpner det seg opp og blir utett. Dette problemet har man valgt å løse med kverk og »måssåpip» som skal hindre vind og vann fra å komme inn. Det skal også nevnes at bolighus her i Trøndelag nesten alltid er kledd på en eller flere sider, for å holde været unna de ‘’utette knutene’’
Bilde viser et innvendig hjørne i bolighuset til Kai Johansen. Det er varierende tetthet i novene.
Kilder
»Om det å lafte. Band 1, Handverk, logikk og prosess»
Vi har fått utdelt eit laft frå Bryggen i Bergen. Det er rydd på begge sider og ca 3 tommar breidt.
Det er og eit bildemateriale som syner oppmerking som truleg har relasjon til laftinga. Hypotesa er at merkinga er gjort i samband med å lafte nedpå ein stokk som har ferdig opplaft. Vi vil difor prøve ut om denne oppmerkinga kan vere ein måte å merke nedlaftet på utan bruk av andre verktøy enn eit risseverktøy. Det kan vere til dømes kniv eller øks.
Stokk som har oppmerking og nedhogg med kinningar. Stokken vart brukt på ein anna stad i veggen slik at den ikkje fekk opplaft. Merkinga over nedhogget vart difor bevart.Vi startar med å forme stokken mot den andre slik at det vert fint å meddra.Halvkløyvingane må rundas på kantane slik at meddraget får plass.Opplaftet hoggas frå ei markering av midten. Nedhogget skal stoppe litt over halva ned til stokken under.Etter markering av midten opnas det opp for kinningane. Denne bør gå ned til stokken underHer er 1/3 av stokkbreidde markert med øksa. Øksa kan settas ned på augemål og førast i staden for å hogge. Det skal kinnast inn til merka/ 1/3 av stokkbreidda.Kinning inn mot merka. Kinninga skal treffe subreidda nede
Påstokken leggas opp og loddas. Det er sannsynlegvis lodda frå senter av stokken på Bryggen originalt, men det kan og vere at ut eller innsida har vore bruka.
Øksa vert bruka til å markere breidda på nedhogget. Det er viktig å ikkje gå ut over stokkebreidda på 3 tommar.Her er markeringslinjene. Følg kinningsfallet paralellt og forbi kryssningspunktet. Her er det øving og sikting som gjeld. Fallhøgde vert tilsvarande punktet der dei to linjene framleis er 1 tomme frå kvarandre.Det kan fort bli for liten fallhøgde når ein ikkje har målt denne. Det ser ikkje ut som om oppmerkinga frå Bryggen har noko eksakt merke for dette.Snu stokken og hogg ut etter markeringa. Det skal kan hoggast ned til halv høgde av fallhøgda før ein høgg ut for barken og kverkenBarken skal vere 1 tomme eller litt mindre i breidda. Kverken vert da tilsvarande 1 tomme på kvar side.Kinningane hoggas inn mot 1 tomme avstand også i underhogget. Det ser ut som dei ikkje går heilt ned/opp til kverken på originalstokkenStokken er klar til meddraging, men åpninga i botnen vart for brei. Dette er laftarens øvingsmoment, å finne balansen mellom for mykje og for lite.
Tek ein ut for mykje i nedhogget før meddraging så klarer ein ikkje å hente det innatt utan mykje meirarbeid med å auke på meddrag og maur. Osterøyingane som lafta Bryggen etter brannen i 1702 fekk god anledning til å øve mykje. Det er berre å studere mengden med tømmer og arbeid som skulle gjerast på få år. Dette har gått raskt, og bryggene skulle ikkje vere varme.
Gården Kvilekvål på Voss er et gammelt klyngetun som ligger langs den gamle postveien mellom Voss og Bergen. Gården ble brukt som skysstasjon og overnatting for reisende, derav navnet Kvilekvål. I dag står kun noen av byggene ifra det gamle tunet igjen, deriblant en treskerlåve fra tidlig 1800-tallet. Denne skal ha blitt flyttet til gården rundt 1850, og blitt brukt til kornproduksjon og som høyløe.
Låven står i skråning langs veien over tunet. Den ene langveggen ligger an på mur mens den andre står på steinpillarer cirka 2 meter over bakken. Låven har blitt presset utover av frost og bevegelse, samt en sprengingsulykke i 2021 der alle sprengningsmattene landet oppå låvetaket og skjøv den delvis av fundamentene.
Da vi startet på prosjektet sommeren 2022 var låven nær ved å falle av pilarene, og vi valgte da å demontere låven for å restaurere den trygt på bakkenivå. Steinfundamentene skal gjenoppbygges i mai 2023, og låven skal stables opp igjen på fundamentene i løpet av sommeren.
Dette prosjektet ble brukt som læringsarena for Vestland hvor vi samlet studentene to uker i januar. Vi var tre studenter fra Bachelorstudiet Tradisjonelt bygghåndtverk, NTNU, samt en veileder og representant fra læringsarena. Tilstede var også eier av gården.
Selve bygget er i hovedsak laftet i bjørk. Dette er et forholdsvis utradisjonelt materiale som konstruksjonsvirke i laftede bygg, men mye av materialet er overraskende godt bevart.
Vi har fått lokalt tømmer fra Bulken på Voss. De to første omfar samt bjelkelag og toppsvill blir i furu mens resten av utskiftingen blir i bjørk. Bygget er laftet i rundtømmer og stokkene er formet minimalt i novet.
Før samlingen hadde vi målt ut høyder, satt ut midlertidig fundament, tælja tømmer og lagt ned første omfar slik at vi kunne fokusere på videre opplafting med studentene.
Vi plasserte bygget på jordet rett nedenfor de originale fundamentene slik at vi lettere kunne forholde oss til mål og høyder der bygget blir gjenreist.
Da låven og fundamentene var delvis rast sammen var det vanskelig å få noen gode mål på høyder, diagonaler osv. Vi valgte derfor å måle opp fundamentet i vater og rett diagonalt som et utgangspunkt. Høydene ble justert etterhvert som vi fikk opp vegene på bygget.
Selve laftet er et garpelaft med kverk og rette kinninger oppe og nede. Stokkene er formet minimalt og det er ikke tett meddratt med unntak av midtre del der man tresket korn. Dette er ganske vanlig på slike type låver. Det lå også originalt treskegulv der man strammet bordene sammen med kiler i bakkant for å tette under tresking.
Vi hadde fint, kaldt vær under samlingen, og fokuset var å gjenskape laftet og stilen bygget var oppfør i. Det ble også endel faglige diskusjoner rundt typen laft, tømmer, konstruksjoner samt akademisk tilnærming til rapportering og utføring.
Etter samlingen er bygget ferdig restaurert på sine midlertidige fundamenter og er per nå nedplukket og venter på sine nye ferdige fundamenter der det skal gjenreises i løpet av sommeren. Det skal også lages nytt treskegulv, takkonstruksjon og tekkes med never og torv.
Jeg tar her for meg utførelsen av beitskier til inngangsdøra i en rekonstruksjon av en årestue fra tidlig middelalder. Årestua skal være en del av middelaldertunet Stiklastadir på Stiklestad i Verdal. Sammen med to andre studenter og veilederene Per Steinar Brevik og Kai Rune Johansen så har dette vært en del av praksis i tradisjonell tømring våren 2023.
Hensikten med å ha beitski på hver side av en dør er først og fremst for å holde stokkene i ro. Mosehogget sammen med dømlinger på hver side av døråpningen vil gjøre mye for stabiliteten, men det er ikke alltid tilstrekkelig. I tillegg til å være avstivende så skal også beitskiene være fester for dørhengsler og anslag for dørbladet.
Illustrasjon av beitski i døråpning, inspirert av tegninger i Norske Tømmerhus Berg, Arne 1989.
Hugging av grøypa. Før arbeidet med å lage til beitski starter så blir det hogget et vertikalt spor også kaldt grøypa inn i rekka av stokkender på begge sider av døråpningen. Vi har valgt å kappe stokkene ferdig på lengde slik at døråpningene ikke trenger å kappes ut senere. Med denne metoden sparer vi både virke og vi kan benytte oss av navar for å ta ut grøypa. Jeg målte først opp og merket grøypa, så brukte jeg et 5/4” navar for å ta ut et vertikalt hull. Jeg hogde så ut veden inn til navarhullet i en M-profil som vist på Illustrasjon 02 under. Huggingen danner til slutt en U-profil i horisontalsnittet. Navarhullet gjør at arbeidet med å ta ut endeved blir enklere, men denne fremgangsmåten krever samtidig at det hugges ut spor i hver enkelt stokk fortløpende for å komme til med navaren fra oversiden.
5/4″ navar for å ta ut hull til grøypa
Horisontalsnitt av grøypa. Stiplede linjer viser retningen på huggingen
For å hugge ut grøypa brukte jeg en øks som tidligere var vurdert som relevant for prosjektets tidsperiode, med bakgrunn i bacheloroppgaven til Kai Rune og Per Steinar. Øksa er lang og smal som en typisk smaløks. Den hugger effektivt ut sporet med i hovedsak framhynna på øksa.
Beitskiene. Emnene vi tok utgangspunkt i var to ferdig grovskjærte stokker. For å gjøre arbeidet med forming, profilering og skurd enklere så valgte vi ut emner uten kvist. Disse var på forhånd kløyvd i to halvdeler på båndsagbruk og stokkene ble så lagt opp på to bukker så arbeidshøyden ble riktig.
Halvkløyvingen som var utganspunkt for å lage beitski.
Arbeid med pjål. Til barking og forming av stokken ble det brukt en stor pjål med eggbredde på 4,5 » og svak bue langs eggen. Med denne kunne vi fjerne mye ved i raske og kraftige drag. Til finpussing av stokken ble det brukt en mindre pjål med eggbredde på 3″ og noe flatere angrepsvinkel på stålet. En tydligere bueform på eggen gjorde også at pjålen tok smalere striper av gangen.
Ferdig grov-pjålet stokk med den store 4,5″ pjålen på høyre side.
Fals og tapper. Vi arbeider i ferskt tømmer og vi valgte derfor å lage til fals og tapper som var relativt trange for å låse stokkene så mye som mulig også etter at det har tørket. Beitskiene ble hugget etter merking med sostnor. Her brukte vi en glepphuggerøks som vises på bildet under. Denne har stor eggvinkel og var enkel å bryte ut flis med uten at øksa kiler seg fast. Enden på beitskia ble tappet ned i dørstokken og opp i dørgaupna. Beitskiene skal ikke ta opp noe vertikaltrykk og samtidig vil de ferske stokkene i veggene tørke og sige mye – anslagsvis 2-2,5″. Vi la derfor inn et sigerom for tappen i dørgaupna på ca 3,5″.
Kai Rune Johansen hogger ut fals på beitskiaGleppoggarøksa som ble brukt
Dørstokk og dørgaupne. Etter at beitskiene var ferdig formet med endetapper så kunne vi måle faktiske størrelser og det ble tatt ut spor ned i sylstokken. Sporet ble boret opp med navar og hogd ut med den samme høggarøksa. Uthogging av tapphull med sigerom i dørgaupna ble gjort i flere omganger. Først ble det tatt ut tilstrekkelig for å få stokken ned på medragshøyde, så ble resten tatt ut samtidig med mosehogget når stokken lå på bukker. Da ble også utsparing for anslag til dørbladet hogd bort .
Ferdig grøyp og tapphullFerdig montert beitski og dørgaupne
Litteraturliste:
Berg, Arne(1989) Norske tømmerhus frå mellomalderen: band 1 Allment oversyn
Johansen, Kai; Brevik, Per Steinar Josteinson(2019) Laft i Trondheim i tidlig middelalder
Årestue i treromsplan, den vil få en hems og 3 røst. Den utføres i rundt tømmer av furu og har trapessyll.
På vår læringsarena Stiklestad bygger vi en årestue, som er ett bolighus fra tidlig middelalder hvor vi prøver å tilnærme oss handverksmetoder og byggeskikk fra år 1030. Årestua vi bygger er 9 meter lang og 6 meter bred, den får treromsplan, ildsted (åre) og en lyre i taket for å slippe ut røyk. Årestua tømres i rundt tømmer av furu og den vil stå som ett bolighus på middelaldergården Stiklestadir til utstilling for besøkende på museet.
Årestua tømres i finndalslaft som er noe av det eldste laftet vi kjenner og som vi knytter opp mot tidlig middelalder (før svartedauen 1358). Vi har hentet inspirasjon fra boka «Norske tømmerhus frå middelalderen» av Arne Berg, vi har jobbet en uke sammen med Hans Marumsrud som har bred erfaring med middelalderbyggninger, vi har hentet inspirasjon fra Raulandsstua som er en årestue fra år 1238 som befinner seg på Norsk folkemuseum.
Finndalslaft er det eldste laftehogget i Norge og forbindes med bygninger fra tidlig middelalder og kjennetegnes med laftehalsen i nedre del av stokken (underhalslaft), det finnes to typer findalslaft som kjennetegnes med kinning enten i underkant eller i overkant. Selve benevnelsen findalslaft mener man kommer fra ett intervju Hilmar Stigum gjorde av en gammel Numedøl i 1930 årene som kalte denne typen laft med halsen i nedre del av stokken «findalslaft». Hilmar Stigum antok da at benevnelsen kunne ha opphav fra ordet «fyrndarlaft» som beskriver gammelt laft eller oldtidslaft.
Vi benytter ett laftehogg hvor halsen sitter i bunnen av stokken og er ca. 3 tommer bred. Lengden på halsen settes etter bredden på understokken, det merkes av for høyden på nedstikket i understokken, samlet gir disse forholdene en pekepinn for hogget av kinning som vi gjør i undersiden av påstokken. Det er viktig å ta hensyn til meddragsbredden slik at kinningen kommer litt over toppen av understokken så vi unngår hull i laftet. Laftet har i utgangspunktet ikke noen form for barke, men vi gjør unntak dersom stokkestørrelsen og formen tilsier at hogget kommer under margen, da setter vi igjen en barke som vi mener gjør nåvskallen sterkere. Ifølge Hans Marumsrud er det ofte å se i findalslaft at det er hogd over marg.
Jeg vil sette søkelys på hvilket verktøy en tømrer kunne ha i 1030 og forsøke merking og hogging av laftet kun med disse redskapene. Hvor mye og hvilket utstyr tømreren hadde ville nok ha stor variasjon ut fra sosial status og lokal tilgang på verktøy. Jeg vil utforske oppmåling og merking hvor jeg legger vekk både tommestokk og blyant, blyant ble oppfunnet tidlig 1800 og er derfor uaktuell for mitt forsøk. Jeg vil forsøke en oppmåling med bruk av så enkle hjelpemidler som mulig og risse med knivspissen og øksa som merking på tømmeret.
Til forsøket mitt valgte jeg å bruke en kopi av en skogsøks fra Telemark, en øks kopiert fra ett funn i Lødøse (Sverige), ett stillbart meddrag, loddefjøl,tollekniv, pjål og sotsnor. Dette verktøyet diskuterte jeg meg frem til sammen med Per Steinar Brevik, vi var enige om at dette verktøyet kan være tidsriktig for tidlig middelalder.
Jeg ville tømre inn en stokk på den ene kortveggen, vi har tidligere brukt målebånd for å finne lengden stokkene skal kappes på, da jeg ikke hadde målebånd tilgjengelig i dette forsøket bestemte jeg meg for å bruke sotsnora. Jeg festet pjeksen slik at starten på snora ble akkurat i kanten på understokken, jeg strakk snora langs understokken frem til enden slik at jeg kunne gripe med tommel og pekefinger der hvor stokken sluttet, slik hadde jeg den nøyaktige lengden for å kappe overstokken. Det er viktig at man ikke strekker snora da den er en smule elastisk og vil da gi unøyaktig gjengivelse av stokklengden.
Når lengden var satt av med ett knivriss og stokken kappet med skogsøksa ble påstokken loddet med kul opp og jeg slo merker med sotsnor i senter av topp og bunn på stokken.
Det var klart for å merke for halsen og kinninger.
Jeg loddet enden av understokken for å så måle inn til seter understokk med bruk av økseskaftet, da kunne jeg overføre merkene til påstokken som lå på bukker med undersiden opp. Jeg kunne merke bredden på halsen med loddefjøla, vi hadde i oppstarten av tømringa bestemt en bredde på 3 tommer for halsen så loddefjøla er laget 3 tommer bred.
Økseskaft og loddefjøl ble brukt for å måle senter i understokk, dette målet ble overført til påstokken som danner grunnlag for hals og kinninger.
Høyden på understokken ble målt for å bestemme høyden på kinningene i overstokken, her la jeg til bredden av tommelen min som overhøyde med tanke på meddraget slik at kinningene blir store nok. Jeg brukte økseskaftet for å måle bredden på understokken og risset merker på halsen i påstokken for å ha litt pekepinn på hvor kinningene treffer i understokken. Jeg valgte øksa fra funnet i Lødøse for å hogge kinninger. Jeg tok hensyn til novskallene slik at kinningen ikke blir for lang og ødelegger den runde formen på nåvskallen.
Ferdige kinninger med sentermerket og merker for bredden i understokk, kinningene går ikke for langt ut i novskallen.
Jeg målte opp tykkelsen i stokken hvor kinningene antatt treffer overkant av understokken, jeg fant ut at bredden på knyttneven min var tilnærmet riktig for bredden i toppen av oppsåta. Halsen var så bred som loddefjøla og ga meg bredden i bunnen av oppsåta.
Bredden på knyttneven stemmer ca med antatt bredde i toppen av oppsåtaJeg brukte loddefjøla som bredde for bunnen av oppsåta, jeg trakk fra litt for å være på den sikre siden og unngå hull i laftet. Toppen av oppsåta ble bredden av knyttneven min.
Jeg hogde ned etter merkene med skogsøksa, plasserte påstokken i oppsåta og loddet enden av stokken slik at den lå nøyaktig i lodd. Jeg måtte foreta enkelte justeringer av kuler i understokken med en pjål for å få stokken ned til meddrag. Jeg måtte også foreta enkelte justeringer i oppsåta for å få stokken ned.
Jeg brukte meddraget for å sette av merke i understokken i forhold til kinningene, det er viktig at spissene på meddraget er i lodd siden det er da de angir nøyaktig treffpunkt i kinninga. Her satte jeg av merke som blir riktig i forhold til meddraget av stokken. Jeg spikket en treflis som jeg kunne bruke for å merke kinningene ned i understokken. Siden vi lafter med rått furutømmer henger vi opp laftet i knutene, jeg trakk fra litt på treflisa ca tykkelsen på knivbladet som ett oppheng av laftet.
Meddraget i vater og spissene i lodd angir hvor kinningen treffer understokken i forhold til meddragshøyden.Tollekniven og treflisa brukes for å merke understokken mot kinningen.
Etter at understokken er merket mot kinningen og stokken er meddratt kunne jeg hogge både for nova og i meddraget.
Forsøket viste meg at det går fint an å hogge fyrndarlaft med lite verktøy og enkle metoder for oppmåling. Det var spesielt å legge vekk blyanten for så bruke riss fra kniv og øks som merking, uvant i starten men det viser seg minst like effektivt siden man da reduserer antall merker til ett minimum. Hvor mange økser man hadde tilgjengelig på 1000 tallet under tømringen ville vel variere noe fra sted til sted, etter mitt forsøk ser jeg at jeg hadde klart meg godt med kun en øks.
Det er sannsynlig at man på 1000 tallet hadde passer/skrap for å merke i laftet. Mitt forsøk viser at det er fint mulig å få det til med en treflis og riss med tollekniv, om en passer/skrap ville vært ett veldig kostbart verktøy tror jeg at treflisa ville vært noe jeg hadde foretrukket.
I forbindelse med et kurs inviterte Drangedal Bygdetun til dugnad for omlegging av et låvetak. Den gamle taktekkingen har holdt i ca 20 år men har i de siste 10 år gått i fullstendig oppløsning slik at den nesten kunne bare kostes vekk.
Drangedal har et fuktig klima med ca. 1200mm årsnedbør i snitt. Spontak er helt avhengig til å tørke godt mellom nedbørsperioder. Det forlenger levetiden av sponen vesentlig. Mens en må tilpasse tekkemåten ved kysten til vindforholdene og dermed legge så tett som mulig, er det i Drangedal tvert i mot. Her er det lite vind og sponen skal legges så luftig som mulig.
Spon i Drangedal blir hovedsakelig stukket av furu. Det er det dominerende treslaget i området.
For å velge godt egnet furu til spon så lærte vi at en må lete opp stammer med løs og oransje bark langt ned. Trær med slik bark skal være lett å kløye/stikke og er ofte rettvokst. Stokken skulle ha ca 35cm i brysthøyde, være sylindrisk og mest mulig rettvokst og rund.
Malmved er ofte betegnet som veldig bestandig mot råte. Det stemmer nok stortsett. Som spon er furu like holdbart som gran. Her er det klima, leggetekniken og lokale omstendigheter som avgjøre levetiden av taktekkingen.
Som en kan se er det gamle taket godt dekket med furunåler. Noe som sikkert også har fremskyndet råteprossesen fordi opptørkingen, som er særs viktig, ikke har kunnet skje rask nok.
Bilder under viser spon laget av ferske kubber. Disse blir stukket uten koking. Bildet til venstre viser utstikket, det vil si nedre ende av sponet da den blir stukket. Det er nok så ujevnt. Men det var bare bra mente de lokale håndverkerne. Bildet til venstre viser legging med utstikket ned. Men slik bølget spon oppnår en maksimalt med lufting.
Fersk spon med utstikk mot kamera
Spon lagt med vekslende leggerettning
Taket blir tekket med 14 » lange spon i 2 lag. Første spon blir delt i 1/3,dvs. ca. 4,5 » og 2/3, dvs. ca 9,5″. En starter slik at 4,5″ spon blir spikret med et lite overlegg på første lekt. Opp på den legges en resterende biten med 9,5″. Den skal legges jamt med første sponrekke. Nå har en et 2 lags tekking av ca. 4,5″. Rekke nr 3 blir da lagt med spon i hele 14″ lengde. Disse skal starte med en avstand av ca. 4″ fra takkanten. Slik overlapper den så vidt de første to lagene og en kan være sikker på at vann blir ledet over til underliggende spon om den som ligger øverst skulle slippe gjennom noe
Mens en på vestlandet ofte legger spon slik at alle rekkene starter fra en gavelvegg til den andre (med hovedvindretning) har Drangedal en tradisjon i å legge spon med vekslende leggeretning. Det gir et luftig tekking fordi sponen vil ikke å ligge «pent» på hverandre. Det er gjort med vilje siden det bidrar til en luftig taktekking og dermed en raskere opptørking. Sponen er dimensjonert fra tynnside med ca.3mm til tykkside ca. 6mm. En stikker på den måten ca. 60 spon per kubbe. Det går ca. 80-90 spon per kvadratmeter.
Legging av første rekke spon
Fjerde rekke spon blir lagt mot reia.
Sprikring av spon med blankspiker. Siste spon er ikke spikret helt slik at neste man( til høyre) kan klemme under sin siste spon når han har jobbet seg bortover
Sponen blir festet med kun en spiker i den tykke kanten hvor den overlapper og dermed klemmer fast underliggende spon. En skal spikre slik at underliggende spon ikke blir truffet av spikren. Vi brukte 55mm blank spiker fra skogfinsk museum. Blankspiker ruster i overflaten og «biter» seg fast i treverket. Galvaniserte spiker derimot har en glatt overflate og løsner ofte når treverket de er festet inn i er utsatt for vekselvis fukt og tørke.
Her har karene kommt godt i gang
Tekkemetoden med vekslende rettninger gir et flott flate. På bildet ser en et langt bord så kalt «reia». Et bord som styrer leggingen av sponen slik at den ligger rett og fin og i tillegg gir støtte til håndverkeren. Når en har lagt ferdig ei rekke vil en høre: «reia går»! Det betyr at reia flyttes oppover til neste lekt og gir da styring til legging av neste rekke spon.
I Sandsværhuset vi lagar kopi av på Kongsberg har vi funne spor etter 3 originale vindusopningar. Dei originale vindauga er skifta ut, men eit har truleg blitt flytta opp i 2.etasje. Vi har valgt å kopiere dette vinduet som muleg har vore eit av stovevindauge, måla stemmer overeins med originale beitskia og spor i vindusopninga.
Karmen har nokså vanleg utforming og er sinka i hjørnene. Midtposten er derimot meir frå seg gjort med profilar på alle kantar. Profilen er samansett av fleire platter som danner ei flott søyleliknande utsjånad.
Dimensjonering av emne
Eg starta med å lage ein mal på ei bein lang lekt. Her rissa eg inn viktige mål. På den eine sida tok eg høgda på vindauget og på andre sida tok eg breidda. Her legg eg inn mål der fals, innvendig karm og kvar midtposten kjem.
Når ein skal ta ut emne til karmen, kan ein ved å bruke malen unngå å få kvist der sink, tapp og midtposten kjem.
Eg sagar ut karmemnet frå 2 ½” ukanta furubord. Eg vel å ta bort geitveden sidan det var nok alved til heile breidda, i tillegg var der ein del blåved i geitveden i emna. Alternativt kunne ein tatt med geitveden, men vore konsekvent med å legge den inn i huset.
Emna er då klare til å bli høvla. Som ein mulig kan sjå på bilde har 3 av emna marg i seg. Dette kan gjere at ein får sprekkdannelse i karmen, men dette var materialen eg hadde tilgjengelig.
Grovhøvlinga gjer eg med ein skrubbokse, som effektiv fjernar materiale og rettar opp grove vridingar i emnet. Etter grovhøvlinga går eg ever med ein litt finare høvel, før eg til slutt brukar rubank/langhøvel for siste retting.
Eg brukar to siktestikker for å sjå etter vriding i emnet. Siktestikkene er to emner i bjørk som er nøyaktig retta og dimensjonert.
Etter eg har retta den eine flask sida, som blir inn i karmen, rettar eg kanten vinkelrett. Det neste er då og bruke ripmot for å ta ut breidda på emnet, for så å høvle den andre kanten vinkelrett, medan utsida får bli uhøvla.
Så skal det høvlast fals på alle emna. Her rissar eg målet inn, som er det same som rammetjukkelsen. Deretter brukar eg ein ploghøvel med djubdestopp, som lagar eit spor i emnet. Her frå er det fleire vegar ein kan gå, ein kan bruke øks til å fjerne det grovaste, ein liten skrubbhøvel eller ein semshøvel. Eg valte å bruke ein semshøvel med djupnestopp.
Midtpost
Her har eg saga ut emne til midtpost, og deretter dimensjonert og retta den til riktige yttermål. Så høvelar eg fals for begger vindusrammene. For å lage platte profilane må eg feste ein dybdestopp på semshøvelen. Profilen skal være 2mm djup. Eg legger tre punkter med kvit lim og spenn på tvinger. På denne måten kan ein berre slå den av når den ikkje trengs meir.
Her rissar eg først opp avstandane med eit rippmot. Deretter bruker eg kanten på semshøvelen til å høvle meg ned i risset. Eg høvlar med slakare og slakare vinkel, slik tek eg djupare og djupare. Så tar eg semshvelen som eg har sett djubdestopp på og høvlar ned til den ikkje tar meir. Dette gjer eg begge vegar. Til slutt rensar eg opp med ein finstilt semshøvel.
Neste steg er å lage enda ei platte. Då matte eg lage om dybdrestoppen slik den fekk eit nivå ekstra, så den lagar dei rette nivåa. Som siste avsluttning på profilen høvla eg ein liten fas på hjørne av midtposten (2mmX2mm).
Tapp og sink av hjørner
Karmen skal settast saman med sink og tap. Først merkar eg på tappane. Vinkelen er satt på 1:7 (Ca 9grader) og tappene er fordelt med 1” mellomrom. Om tappane blir ulike gjer det ikkje noko, då dei skal individuelt overførast på tilsluttande emne.
Her er rekkefølgen slik eg sagar ut tappen. Det siste som står igjen mellom tar eg ut med eit stemjern. No kan eg overføre tappformen på det emnet som blir topp/bunn i vinduskarmen.
Før ein overfører tappen bør ein ha ei rett flate å jobbe mot. Eg prøver og unngå kvist i sink/tapp når eg merker opp lengda på karmemnet. Så reinkapper eg endane.
Så kan eg legge tapp-emnet vinkelrett på sink-emnet. Her er det viktig at dei ligg rett i forhold til kvarandre. Trekk gjerne tappen ørlite forbi innsidekanten på sink-emnet, dette gjer at det dreg seg godt saman. Etter eg har overført streka, kan ein sage ned og hogge ut sinken.
Etter eg har satt saman karmen gjenstår det berre og felle inn midtposten. Eg velger å felle den inn i falsen på karmen, i tillegg har eg ein liten styringstapp som motverkar vriding i midtposten.
Tradisjonelt bygghandverk 