Høvelbenk fra Ringebu i Gudbrandsdal

Høvelbenken som dokumenteres i forbindelse med oppgaven i tradisjonsfaglig fordypning 3 TBBY 3101 er av ukjent alder. Funnstedet er en steinfjøs på et gårdsbruk i Ringebu/Gudbransdal. Opprinnelig opphav og byggeår er dermed ukjent.

Måten hvordan benken har blitt bygget, med treforbindelser og håndsmidde spiker gi en antydning alderen. Benken viser også spor av rissnål. Målene jeg har tatt tilsvarer alle samt dansk/norske tommer. Derfor antar jeg at benken har sitt opphav i 1800 tallet.

Benken har et baktang og et framtang. Ved framtang er det kun treskruer som trykker mot emnet. Muligens har det vart et lite bordstykke for å øke pressflaten. Den finnes ikke lengre.

Videre har benken en kasse ved bakkanten til oppbevaring av verktøy. Den er lagret av furu, er tappet sammen med svalehale forbindelser i enden og festet med trenagler til benken.

Benkeplatene er av et stykke bjørk i 1 3/4″ tykkelse. Den er 56″ lang og 11 1/4″ bredd.

Bak og framtang samt mothold og spennemekanisme er lagret av bjørk .

Benken viser en god del bruksspor. oppsiktsvekkende er to søkk /hul som er trolig slitet ut ved bruk av et redskap.
Tegning av benken i 1:5

Bildet nedenfor viser hvordan benken er konstruert. To trestykke i dimensjon av 1 7/8″x 2 3/4″ er felt inn i benkeplaten med et skråfelling. Slik er benken stabilisert mot vridning. Samtidig har trestykkene et spor som muligens var egnet til å ha et skuffe under benken.

Nedsiden viser føring av baktang samt innfelte labank som styrker benkeplaten og har spor til et skuffe.

Baktang har en kraftig treskrue med 1 3/4″ dimensjon. For å kunne plassere trykkpunkten sentralt i tangen er det felt ut et spor i sølve benkeplaten for å gi rom til skruen. To trestykke som er felt gjennom mothold i benken stabiliserer baktang mot å gå rund. Disse er felt gjennom og er sikret med trenagler. Videre inn under benken går disse sideforinger gjenno et fin profilert trebit. Den er spikret fast til benkeplaten.

bildet viser detail av innfeling samt spor til underbenkskuff. en smidd spiker holder fast trestykke som danner mothold til framtang.

Understell/opplegg til er desverre borte. Det er vanskelig å finne spor til en mulig innfestning . Understellet må i så fall har vart løst

Benken hadde et emneholder i baktang. Den er håndsmid men tilsvarer ikke helt hulstrørrelsen til benken. For at den kunne holdes på plass var det stoppet inn en del trefliser rund. Derfor antas at emneholderen opprinnelig ikke tilhører til benken.

Noen detaljer forteller om snekkrens kjennskap for fine detaljløsninger. Slik finnes det profileringer i endestykkene av foringsstykke til banktang. Videre viser kassa også profiler i både enden og langs med bakkanten.

Smie fra Fåvang i Gudbrandsdal

Bildet viser esse og pipa fra baksiden samt den gamle belgen. Bildet er tatt under demontering.

I forbindelse med arbeid i læringsarena Innlandet har jeg startet med et egenvalgt prosjekt. En smie i stavkonstruksjon med laftet svillstokk som står på Fåvang, Vestside i Gudbrandsdal Innlandet.

Her er både kledning og taket fjernet. Bygningen og essen har seget og svillstokken rundt essen er fullstendig borte.

Så langt finnes det lite informasjon om bygningen. Men konstruksjonen og innredningen/utstyr og særlig belgen viser seg å være opprinnelig og er preget av historien. Taket har med sikkerhet blitt skiftet for en stund siden. I den omgangen ble takvinkelen også forandret. Takstein som ligger i bakken rundt om og deler av opprinnelig takkonstruksjon med utarbeidede halvblad i forskjellige vinkler ble funnet under demontering og bekrefter antakelsen. Her skal det settes fokus på å finne tilbake til den gamle takkonstruksjonen.

Bildet viser stender og strever på vestveggen. Streverne har både avstivende og bærende funksjon

Bygningen er så langt oppmålt, fotodokumentert og demontert. Bygningsdeler er kjørt hjem til meg hvor konstruksjonen skal restaureres. Store deler av svillstokken er borte og må rekonstrueres. Konstruksjonen består i hovedsak av gran. Nærmere studering av treforbindelser, tolking av arbeidsmåten, verktøybruk osv. og hogging av materialer vil bli neste skrittene.

Viderearbeid er satt i gang. Materialer er hogt og barket i omkring liggende granskog. For å kunne rekonstruere svillstokkene hvorav over halparten er borte har vi lagt ut både svill og raft for å kunne overta nøyaktige mål.

Svillstokken ligger bakest i bildet med nye stokker opp på.
Her er sammenfelling i gang. Svillstokker er laftet med et enkel barklaft.

Neste arbeidsskritt er å legge raftstokkene opp på svillen. Deretter kunne vi merke av plassering av sperrer og felle inn selve. Samtidig er produksjon/restauering av stolper og strever satt i gang. Undersøkelser viser at det har blitt brukt øks til utforming av både tapp og tapphull. Dimensjonering av selve følgte ikke noen nøyaktige mål.

Felling av sperrer in i raftstokken. Forran i bildet ligger et stolpe med ferdig utformet tapp.

I smia kunne vi finne to hanebjelker som både fortalt oss om opprinelige takvinkel og treforbindelse ( halvblad). Siden taket skal tekkes igjen med skifer har vi valgt å forsterke alle sperrebind med hanebjelke. Også har det kommet på plass en ny samhald/bete. Uthogging etter det gamle var godt synnlig i raftstokken.

Her er alle sperrebind på plass og bygning er klar til demontering.

Siden vi har brukt råt material har vi tatt hensyn til svinn særlig ved streverne. For at de kan jobbe i trykk må treforbindelsen være tett. Her har vi målt opp plassering av strevern og har trekket ca. 10-15mm. Resultatet er at bygget står stiv og stabilt.

I løpet av kort tid kommer ny restaurert smie på plass. Klar til å montere sperrer og tak.

For å kunne sikre god trykk overføring til fastgrunn har vi supplert den gamle muren med stein. I tilleg har vi vudert å løfte bygningen ca. 15cm fra bakken slik at svillstokkene er ikke like utsatt for råteskade som de var det fra før.

Her er bygningen ferdig montert med tak. Utekledning som holder sammen konstruksjon og derfor er en vesentlig del av selve skal kommer senere på plass.

Det er lagt 5/4″ rot topp bord kantet med øks. De skal gi god feste til sprikring av skifer.

Bildet viser sperrbind med hanebjelker i enkel halvblad ( sprikret).

Veggeskaver fra Gudbrandsdalen

Veggeskaver som har sitt opphav på Stigen gård og kopi lagret av Øystein Myhre

I forbindelse med en hjemmeoppgave har jeg undersøkt i mitt distrikt rund Ringebu/Gudbrandsdalen om jeg kunne finne spor etter såtjern og/eller lignende redskap. Leting i Magasinet på Maihaugen, kontakt med lokale håndverkere og folk som kunne vite noe om verktøyet ga ingen resultat. I boka Høvelens historie fra G.A.Norman¹ står det noe om en veggeskaver. Bildet i boka viser at verkøyet er det samme som jeg her kaller veggeskave. I Gudbrandsdalen ble det betegnet som «veggjerevoskrape».

Etter en stund kom jeg på at jeg for noen år siden hadde funnet et smidd verktøy som jeg ikke helt visste hva det var. Det hang på veggen i et gammelt laftet fjøs her på gården, nede i møkkkjelleren. Det var tilfeldig at jeg var der inne med hodelykt og oppdaget det. Redskapet låg deretter ei stund på verkstedet uten noe mer oppmerksomhet.

Trolig ble veggeskaveren brukt i området og her på gården Stigen. Jeg kunne dessverre ikke finne direkte verktøyspor på noen av bygningene. Selve jernet er ganske slitt og godt brukt. Dvs antakelig rundt 10-15mm av eggstålet er slipt bort.

For å kunne teste og ta i bruk såtjernet ba jeg Øystein Myhre fra Myhresmia AS å lager en kopi av jernet.

I samråd med Øystein Myhre ble det en fin kopi som jeg fikk skjeftet på verkstedet.

Jeg valgte et senvokst emne av gran framfor et emne av bjørk. Gran er noe lettere men likevel ganske sterk. Jeg mener at skaftet blir ikke belastet likt som en økseskaft og skavern skal være lett å jobbe med. Skaftet er ca. en alen (62,75cm) langt. Her har jeg orientert meg etter en tradisjonel økseskaft lengde. Skaftet ble dreiet på benken og etterpå «flatet inn» på sidene med høvelen før selve jernet ble fellt inn. «Spikeren» i enden av jernet var i utgangspunkt litt grovt og jeg så fare for at skaftet kunne bli skadet ved sammenføyning. Derfor valgte jeg å varme opp spikeren før jeg skulle tilpasse den. Dvs. slå den rundt og inn i selve emne.

Eggen var i utgangspunkt ganske bra slippt fra Øystein med en eggvinkel på 30 grader. Detter tilsvarer ikke originalet. En eggvinkel på 30 grader er mer tradisjonelt på et slik redskap. Desto mindre den blir (25 grader) kan det slites raskere og blir også mer agressiv i bruken. Kanskje en forklaring hvorfor det gamle originale jern er såpass slitt. På det nye jerntet tokk jeg bare en bryning med 3000 stein og polering etterpå før jeg prøvde den for første gang.

Siden det originale skaftet var borte er utforming av skaftet valgt fritt og etter eget skjønn. Jeg har valgt et funksjonelt skaft som jeg skal vurdere etter den er brukt et stund ute i felten. Som vist på bildet nedenfor har jeg i enden dreiet et rund «hode» som en kan ta godt grep i og styre vinkelen i både x-, y- og z-akse.

Ferdig skjeftet jern

Ved en tidligere studiesamling fikk jeg for første gang lære om hvordan veggeskrape brukes og fordeler et slik redskap medfører. Ved denne samling var vi helt i nord i heimetraktene til Roald Renmælmo og Jon Dahlmo. Her brukes det begrepet såtjern i steden for veggeskaver.

Veggeskave i bruk i måsåfare

Eggen har i både bredde og vinkelen mye tilfelles med en pjål eller bandkniv. Men i praktisk bruk viser veggeskaveren sin spesielle egenskap. Mens pjål eller lignende er håndhold sideveis kan veggeskave brukes inn til veggen (bildet overfor). F.eks i rundingen av en laftetvegg og helt inntil hjørnet. Fordel med et langt skaft er at veggeskaver kan framfor pjål godt brukes til emner/stokker som ligger lavere enn emner som ligger på bukker eller høvelbenk. Veggeskavet er godt egnet til både barking og/eller tilpassing av stokkform. Med et forholdsvis langt skaft kan en enkelt styre «angrepsvinkelen» på eggen og dermed kontrollere om jernet skal arbeide agressivt eller brukes til fin utforming av emnet.

Avsluttende kan en si at det gamle veggeskavet var litt bøyd og rundt i egglinjen. En kan lure på om bruken kan har styrt utformingen eller omvendt. I hvertfall sier betegnelsen veggeskave noe om verktøyet. Eggen av det gamle veggeskavet var mer slitt i endene og var dermed ikke beint lenger. I diskusjon med Øystein Myhre har vi kommet til konklusjonen at det antagelig er på grunn av måten hvordan den ble brukt. Når en bruker jernet inn i veggfaret/måsåfaret til fin pussing av tømmerstokkene etter veggen er lagt forklarer det hvorfor eggen blir mer slitt i endene en på mitten. Slik sett kan en også si at bruken har styrt utformingen.

Dermed fortjener jernet den lokale betegnelse «veggjerevoskrape».

Kilder: ¹ https://www.nb.no/items/629d80cf5384b8fad93859fb66db2ae5?page=50&searchText=H%C3%B8velens%20historie