Jan Stigen

Stikking og legging av takspon på en låve ved Drangedal Bygdetun, Telemark.

I forbindelse med et kurs inviterte Drangedal Bygdetun til dugnad for omlegging av et låvetak. Den gamle taktekkingen har holdt i ca 20 år men har i de siste 10 år gått i fullstendig oppløsning slik at den nesten kunne bare kostes vekk.

Drangedal har et fuktig klima med ca. 1200mm årsnedbør i snitt. Spontak er helt avhengig til å tørke godt mellom nedbørsperioder. Det forlenger levetiden av sponen vesentlig. Mens en må tilpasse tekkemåten ved kysten til vindforholdene og dermed legge så tett som mulig, er det i Drangedal tvert i mot. Her er det lite vind og sponen skal legges så luftig som mulig.

Spon i Drangedal blir hovedsakelig stukket av furu. Det er det dominerende treslaget i området.

For å velge godt egnet furu til spon så lærte vi at en må lete opp stammer med løs og oransje bark langt ned. Trær med slik bark skal være lett å kløye/stikke og er ofte rettvokst. Stokken skulle ha ca 35cm i brysthøyde, være sylindrisk og mest mulig rettvokst og rund.

Malmved er ofte betegnet som veldig bestandig mot råte. Det stemmer nok stortsett. Som spon er furu like holdbart som gran. Her er det klima, leggetekniken og lokale omstendigheter som avgjøre levetiden av taktekkingen.

Som en kan se er det gamle taket godt dekket med furunåler. Noe som sikkert også har fremskyndet råteprossesen fordi opptørkingen, som er særs viktig, ikke har kunnet skje rask nok.

Bilder under viser spon laget av ferske kubber. Disse blir stukket uten koking. Bildet til venstre viser utstikket, det vil si nedre ende av sponet da den blir stukket. Det er nok så ujevnt. Men det var bare bra mente de lokale håndverkerne. Bildet til venstre viser legging med utstikket ned. Men slik bølget spon oppnår en maksimalt med lufting.

Taket blir tekket med 14 » lange spon i 2 lag. Første spon blir delt i 1/3,dvs. ca. 4,5 » og 2/3, dvs. ca 9,5″. En starter slik at 4,5″ spon blir spikret med et lite overlegg på første lekt. Opp på den legges en resterende biten med 9,5″. Den skal legges jamt med første sponrekke. Nå har en et 2 lags tekking av ca. 4,5″. Rekke nr 3 blir da lagt med spon i hele 14″ lengde. Disse skal starte med en avstand av ca. 4″ fra takkanten. Slik overlapper den så vidt de første to lagene og en kan være sikker på at vann blir ledet over til underliggende spon om den som ligger øverst skulle slippe gjennom noe

Mens en på vestlandet ofte legger spon slik at alle rekkene starter fra en gavelvegg til den andre (med hovedvindretning) har Drangedal en tradisjon i å legge spon med vekslende leggeretning. Det gir et luftig tekking fordi sponen vil ikke å ligge «pent» på hverandre. Det er gjort med vilje siden det bidrar til en luftig taktekking og dermed en raskere opptørking. Sponen er dimensjonert fra tynnside med ca.3mm til tykkside ca. 6mm. En stikker på den måten ca. 60 spon per kubbe. Det går ca. 80-90 spon per kvadratmeter.

Sprikring av spon med blankspiker. Siste spon er ikke spikret helt slik at neste man( til høyre) kan klemme under sin siste spon når han har jobbet seg bortover

Sponen blir festet med kun en spiker i den tykke kanten hvor den overlapper og dermed klemmer fast underliggende spon. En skal spikre slik at underliggende spon ikke blir truffet av spikren. Vi brukte 55mm blank spiker fra skogfinsk museum. Blankspiker ruster i overflaten og «biter» seg fast i treverket. Galvaniserte spiker derimot har en glatt overflate og løsner ofte når treverket de er festet inn i er utsatt for vekselvis fukt og tørke.

Tekkemetoden med vekslende rettninger gir et flott flate. På bildet ser en et langt bord så kalt «reia». Et bord som styrer leggingen av sponen slik at den ligger rett og fin og i tillegg gir støtte til håndverkeren. Når en har lagt ferdig ei rekke vil en høre: «reia går»! Det betyr at reia flyttes oppover til neste lekt og gir da styring til legging av neste rekke spon.

Restaurering av klokketårn på Solbrå gård, Gudbrandsdalen

Stabburet på Solbrå Gård er smykket med en flott klokketårn. Siden bygningsdelen er veldig eksponert for elmentene viser den etter årene som har gått en god del slitasje. Bordtekkinga er slitt og «sperrene» har en del råteangrep. Noen bord mangler allerede.

I denne posten skal jeg skrive om restaureringen med fokus på materialvalg og overflatebehandling.

Bildet vises kongen ( granstokk med ca. 100mm Ø) som står sentrert, støtter sperrene og holder vindhane.

Det antas at klednignsdelene som kranser rund kongen er temelig originale. Bordene er håndhøvlet og har særs bra kvalitet ( tettvokst virke ). Panelbord som er lengre nedover på tårnet har trolig blitt skiftet for 30-40 år siden. Disse viser preg av maksinhøvling og har saget overflate. Disse er i gran og av dårlig materialkvalitet. Mosegroing har ført til at en god del av bordene har råtnet og galvaniserte spiker har ført til at en del bordene har løsnet.

På bildet over til høyre vises det anordning av kledningsbord og mindre råteangrep i sperrer. Målet er å demontere alle bordene, skifte ut all kledning og utbedre deler av konstruksjon som har råte og erstatte med nye bord i senvokst furu med handhøvla overflate. Linoljemaling skal blandes selv ved å bruke pigmenter til å komme så nær original farge som mulig. Bildet viser to forskjellige grønntoner. Hele tårntekkinga skal males med to strøk etter ferdig montering.

Etter nøyaktig oppmåling er material bestillt hos Langmorkje Allmening. Her garanteres det senvokst furu som er utetørket. Materialene er bestillt slik at jeg kan dimensjonere og høvle alt etter behov. Kledningsbord samt pyntebordene skal høvles med fals og profil på verksted.

Delene er lagt opp på bakken for å få et bedre oversikt.

Alt demontering/montering skjer fra lift i ca 12m. høyde. Videre bilder og flere detaljer om materialene osv. vil komme her.

Bildet viser gamle og nye bord under. Tydelig angrep av geitved.

Siden det var tydelig råteangrep på geitveden har jeg valgt å sage vekk alt geitved på de nye materialene.

Ny kule til toppen av vindviseren er dreid av senvokst og godt lagret gammel laftestokk.

Nye «Stålpinner» eller «solstråler» skal smies i løpet av de neste dagene.

Her er vi i gang med å blande pigmet med linolje for å finne original fargeton.

Grunnlag for maling er en blanding av 2/3 del hvit linoljemaling samt 1/3 del kokt linolje . Jeg har brukt verrona grøn jord, gulloker og kromoksid grønt som pigment for å oppnår riktig fargteton.

Første impregnering av de ferdiprofilerte pyntebord

Alt av deler til tårnet skal grunnes og males med to strøk linoljemaling.

Her pågår det sponsing av sperrene og montering av panel samt pyntebord.

Slik ble resultatet etter ferdig montering. Det gjenstår montering av spir og kule samt malingsarbeidet.

Høvelbenk fra Ringebu i Gudbrandsdal

Høvelbenken som dokumenteres i forbindelse med oppgaven i tradisjonsfaglig fordypning 3 TBBY 3101 er av ukjent alder. Funnstedet er en steinfjøs på et gårdsbruk i Ringebu/Gudbransdal. Opprinnelig opphav og byggeår er dermed ukjent.

Måten hvordan benken har blitt bygget, med treforbindelser og håndsmidde spiker gi en antydning alderen. Benken viser også spor av rissnål. Målene jeg har tatt tilsvarer alle samt dansk/norske tommer. Derfor antar jeg at benken har sitt opphav i 1800 tallet.

Benken har et baktang og et framtang. Ved framtang er det kun treskruer som trykker mot emnet. Muligens har det vart et lite bordstykke for å øke pressflaten. Den finnes ikke lengre.

Videre har benken en kasse ved bakkanten til oppbevaring av verktøy. Den er lagret av furu, er tappet sammen med svalehale forbindelser i enden og festet med trenagler til benken.

Benkeplatene er av et stykke bjørk i 1 3/4″ tykkelse. Den er 56″ lang og 11 1/4″ bredd.

Bak og framtang samt mothold og spennemekanisme er lagret av bjørk .

Benken viser en god del bruksspor. oppsiktsvekkende er to søkk /hul som er trolig slitet ut ved bruk av et redskap.

Bildet nedenfor viser hvordan benken er konstruert. To trestykke i dimensjon av 1 7/8″x 2 3/4″ er felt inn i benkeplaten med et skråfelling. Slik er benken stabilisert mot vridning. Samtidig har trestykkene et spor som muligens var egnet til å ha et skuffe under benken.

Nedsiden viser føring av baktang samt innfelte labank som styrker benkeplaten og har spor til et skuffe.

Baktang har en kraftig treskrue med 1 3/4″ dimensjon. For å kunne plassere trykkpunkten sentralt i tangen er det felt ut et spor i sølve benkeplaten for å gi rom til skruen. To trestykke som er felt gjennom mothold i benken stabiliserer baktang mot å gå rund. Disse er felt gjennom og er sikret med trenagler. Videre inn under benken går disse sideforinger gjenno et fin profilert trebit. Den er spikret fast til benkeplaten.

bildet viser detail av innfeling samt spor til underbenkskuff. en smidd spiker holder fast trestykke som danner mothold til framtang.

Understell/opplegg til er desverre borte. Det er vanskelig å finne spor til en mulig innfestning . Understellet må i så fall har vart løst

Benken hadde et emneholder i baktang. Den er håndsmid men tilsvarer ikke helt hulstrørrelsen til benken. For at den kunne holdes på plass var det stoppet inn en del trefliser rund. Derfor antas at emneholderen opprinnelig ikke tilhører til benken.

Noen detaljer forteller om snekkrens kjennskap for fine detaljløsninger. Slik finnes det profileringer i endestykkene av foringsstykke til banktang. Videre viser kassa også profiler i både enden og langs med bakkanten.

Smie fra Fåvang i Gudbrandsdal

Bildet viser esse og pipa fra baksiden samt den gamle belgen. Bildet er tatt under demontering.

I forbindelse med arbeid i læringsarena Innlandet har jeg startet med et egenvalgt prosjekt. En smie i stavkonstruksjon med laftet svillstokk som står på Fåvang, Vestside i Gudbrandsdal Innlandet.

Her er både kledning og taket fjernet. Bygningen og essen har seget og svillstokken rundt essen er fullstendig borte.

Så langt finnes det lite informasjon om bygningen. Men konstruksjonen og innredningen/utstyr og særlig belgen viser seg å være opprinnelig og er preget av historien. Taket har med sikkerhet blitt skiftet for en stund siden. I den omgangen ble takvinkelen også forandret. Takstein som ligger i bakken rundt om og deler av opprinnelig takkonstruksjon med utarbeidede halvblad i forskjellige vinkler ble funnet under demontering og bekrefter antakelsen. Her skal det settes fokus på å finne tilbake til den gamle takkonstruksjonen.

Bildet viser stender og strever på vestveggen. Streverne har både avstivende og bærende funksjon

Bygningen er så langt oppmålt, fotodokumentert og demontert. Bygningsdeler er kjørt hjem til meg hvor konstruksjonen skal restaureres. Store deler av svillstokken er borte og må rekonstrueres. Konstruksjonen består i hovedsak av gran. Nærmere studering av treforbindelser, tolking av arbeidsmåten, verktøybruk osv. og hogging av materialer vil bli neste skrittene.

Viderearbeid er satt i gang. Materialer er hogt og barket i omkring liggende granskog. For å kunne rekonstruere svillstokkene hvorav over halparten er borte har vi lagt ut både svill og raft for å kunne overta nøyaktige mål.

Svillstokken ligger bakest i bildet med nye stokker opp på.

Her er sammenfelling i gang. Svillstokker er laftet med et enkel barklaft.

Neste arbeidsskritt er å legge raftstokkene opp på svillen. Deretter kunne vi merke av plassering av sperrer og felle inn selve. Samtidig er produksjon/restauering av stolper og strever satt i gang. Undersøkelser viser at det har blitt brukt øks til utforming av både tapp og tapphull. Dimensjonering av selve følgte ikke noen nøyaktige mål.

Felling av sperrer in i raftstokken. Forran i bildet ligger et stolpe med ferdig utformet tapp.

I smia kunne vi finne to hanebjelker som både fortalt oss om opprinelige takvinkel og treforbindelse ( halvblad). Siden taket skal tekkes igjen med skifer har vi valgt å forsterke alle sperrebind med hanebjelke. Også har det kommet på plass en ny samhald/bete. Uthogging etter det gamle var godt synnlig i raftstokken.

Her er alle sperrebind på plass og bygning er klar til demontering.

Siden vi har brukt råt material har vi tatt hensyn til svinn særlig ved streverne. For at de kan jobbe i trykk må treforbindelsen være tett. Her har vi målt opp plassering av strevern og har trekket ca. 10-15mm. Resultatet er at bygget står stiv og stabilt.

I løpet av kort tid kommer ny restaurert smie på plass. Klar til å montere sperrer og tak.

For å kunne sikre god trykk overføring til fastgrunn har vi supplert den gamle muren med stein. I tilleg har vi vudert å løfte bygningen ca. 15cm fra bakken slik at svillstokkene er ikke like utsatt for råteskade som de var det fra før.

Her er bygningen ferdig montert med tak. Utekledning som holder sammen konstruksjon og derfor er en vesentlig del av selve skal kommer senere på plass.

Det er lagt 5/4″ rot topp bord kantet med øks. De skal gi god feste til sprikring av skifer.

Bildet viser sperrbind med hanebjelker i enkel halvblad ( sprikret).

Veggeskaver fra Gudbrandsdalen

Veggeskaver som har sitt opphav på Stigen gård og kopi lagret av Øystein Myhre

I forbindelse med en hjemmeoppgave har jeg undersøkt i mitt distrikt rund Ringebu/Gudbrandsdalen om jeg kunne finne spor etter såtjern og/eller lignende redskap. Leting i Magasinet på Maihaugen, kontakt med lokale håndverkere og folk som kunne vite noe om verktøyet ga ingen resultat. I boka Høvelens historie fra G.A.Norman¹ står det noe om en veggeskaver. Bildet i boka viser at verkøyet er det samme som jeg her kaller veggeskave. I Gudbrandsdalen ble det betegnet som «veggjerevoskrape».

Etter en stund kom jeg på at jeg for noen år siden hadde funnet et smidd verktøy som jeg ikke helt visste hva det var. Det hang på veggen i et gammelt laftet fjøs her på gården, nede i møkkkjelleren. Det var tilfeldig at jeg var der inne med hodelykt og oppdaget det. Redskapet låg deretter ei stund på verkstedet uten noe mer oppmerksomhet.

Trolig ble veggeskaveren brukt i området og her på gården Stigen. Jeg kunne dessverre ikke finne direkte verktøyspor på noen av bygningene. Selve jernet er ganske slitt og godt brukt. Dvs antakelig rundt 10-15mm av eggstålet er slipt bort.

For å kunne teste og ta i bruk såtjernet ba jeg Øystein Myhre fra Myhresmia AS å lager en kopi av jernet.

I samråd med Øystein Myhre ble det en fin kopi som jeg fikk skjeftet på verkstedet.

Jeg valgte et senvokst emne av gran framfor et emne av bjørk. Gran er noe lettere men likevel ganske sterk. Jeg mener at skaftet blir ikke belastet likt som en økseskaft og skavern skal være lett å jobbe med. Skaftet er ca. en alen (62,75cm) langt. Her har jeg orientert meg etter en tradisjonel økseskaft lengde. Skaftet ble dreiet på benken og etterpå «flatet inn» på sidene med høvelen før selve jernet ble fellt inn. «Spikeren» i enden av jernet var i utgangspunkt litt grovt og jeg så fare for at skaftet kunne bli skadet ved sammenføyning. Derfor valgte jeg å varme opp spikeren før jeg skulle tilpasse den. Dvs. slå den rundt og inn i selve emne.

Eggen var i utgangspunkt ganske bra slippt fra Øystein med en eggvinkel på 30 grader. Detter tilsvarer ikke originalet. En eggvinkel på 30 grader er mer tradisjonelt på et slik redskap. Desto mindre den blir (25 grader) kan det slites raskere og blir også mer agressiv i bruken. Kanskje en forklaring hvorfor det gamle originale jern er såpass slitt. På det nye jerntet tokk jeg bare en bryning med 3000 stein og polering etterpå før jeg prøvde den for første gang.

Siden det originale skaftet var borte er utforming av skaftet valgt fritt og etter eget skjønn. Jeg har valgt et funksjonelt skaft som jeg skal vurdere etter den er brukt et stund ute i felten. Som vist på bildet nedenfor har jeg i enden dreiet et rund «hode» som en kan ta godt grep i og styre vinkelen i både x-, y- og z-akse.

Ved en tidligere studiesamling fikk jeg for første gang lære om hvordan veggeskrape brukes og fordeler et slik redskap medfører. Ved denne samling var vi helt i nord i heimetraktene til Roald Renmælmo og Jon Dahlmo. Her brukes det begrepet såtjern i steden for veggeskaver.

Eggen har i både bredde og vinkelen mye tilfelles med en pjål eller bandkniv. Men i praktisk bruk viser veggeskaveren sin spesielle egenskap. Mens pjål eller lignende er håndhold sideveis kan veggeskave brukes inn til veggen (bildet overfor). F.eks i rundingen av en laftetvegg og helt inntil hjørnet. Fordel med et langt skaft er at veggeskaver kan framfor pjål godt brukes til emner/stokker som ligger lavere enn emner som ligger på bukker eller høvelbenk. Veggeskavet er godt egnet til både barking og/eller tilpassing av stokkform. Med et forholdsvis langt skaft kan en enkelt styre «angrepsvinkelen» på eggen og dermed kontrollere om jernet skal arbeide agressivt eller brukes til fin utforming av emnet.

Avsluttende kan en si at det gamle veggeskavet var litt bøyd og rundt i egglinjen. En kan lure på om bruken kan har styrt utformingen eller omvendt. I hvertfall sier betegnelsen veggeskave noe om verktøyet. Eggen av det gamle veggeskavet var mer slitt i endene og var dermed ikke beint lenger. I diskusjon med Øystein Myhre har vi kommet til konklusjonen at det antagelig er på grunn av måten hvordan den ble brukt. Når en bruker jernet inn i veggfaret/måsåfaret til fin pussing av tømmerstokkene etter veggen er lagt forklarer det hvorfor eggen blir mer slitt i endene en på mitten. Slik sett kan en også si at bruken har styrt utformingen.

Dermed fortjener jernet den lokale betegnelse «veggjerevoskrape».

Kilder: ¹ https://www.nb.no/items/629d80cf5384b8fad93859fb66db2ae5?page=50&searchText=H%C3%B8velens%20historie