Tett tak på Heimtveiten

19875145_10155150800575091_1213182674715824228_n
Fra venstre: Henning Jensen, Magnus Wammen, Terje Planke. Foto: Ukjent.

I de siste ukene har Magnus Wammen og undertegnede hatt fokus på å få tett tak, og avviklet riggen, på Heimtveiten. Dette innebar å få på plass sperrene, skjære/tælje og nagle fast tro, never og torv. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om «raftlåsnovet», og løsningen vi valgte på nevertekkingen.

Raftlåsnovet

Mellom raftstokker og røstmødrene på Heimtveiten er det brukt et spesielt nov, som vi ikke har vært borte i før. Utbredelsen av denne varianten er for meg ukjent, men på de restaureringsprosjektene jeg har arbeidet med til nå, har jeg ikke vært borte i denne varianten.

Novet er en kombinasjon av novene på resten av stallen, men med en svalehale, i tillegg er den gjort skrå i bunnen av novet, Svalehalen er ikke flat, som i en vanlig forbindelse, men skrår kraftig ut mot utvendig veggliv.

Oppsåta i raftstokken:

På innsiden av oppsåta er det hugget omtrent 2 tommer bredt, og på halv høyde. I tillegg var det hogget en kinning på innsiden. Fra oppsåtas innside er det så hugget både skrått utover, som en svalehale, ca 4 tommer i bunnen, ved vegglivet, og skrått nedover, slik at det blir et fall, det er ikke hogget kinning på utsiden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppsåta. Foto: Magnus Wammen NF

Underhogget i røstmora:

På originalstokken var det ikke hugget kinning på innsiden av raftlåsen.

2017-07-05 10.34.01
Innsiden av underhugget i røstmora på originalstokk. Foto: Henning Jensen NF
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Underhugget fra siden, stokken vendt rundt. Foto: Magnus Wammen NF.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Låsen sett rett over fra underside. Uttaket til høyre er for bjelkelag til loftslemmen. Foto Magnus Wammen NF.
DSC_0619
Røstmora på plass. Foto: Henning Jensen NF.

Teori:

I og med at mye av mye av enden på røstmora hogges vekk, gir denne typen nov ekstra mye ved i halsen på røstmora. Fallet på garpehogget er ganske parallelt med takfallet på røstene. I tillegg gir den svalehaleutformede halsen en veldig god sikring mot at raftstokken skal bli presset ut av kreftene fra sperrene ved høy taklast. Setesdal er et svært snørikt område, og kanskje er det utformet slik, for å gi ekstra god støtte ved takfoten, når taklasten blir stor.

Etter en gjennomgang i resten av Setesdalstunet, ser det ut til at 3 av 6 uthus i tunet, har denne raftlåsen. Er det noen som har vært borti dette novet? og eventuelt kjenner betegnelsen på dette? Raftlås? Raftsluk?

Nevertekking på Heimtveiten.

I uke 24 hadde vi tekkjardugnad på stallen, med tradisjonbærer Anders Dalseg som mentor. Han hadde med seg Eivind Dalseg og Knut Erik Paulsen fra Setesdal. Anders har åpnet, og satt i stand mange nevertak i Setesdal, og bidro med mye erfaringer og kunnskap om nevertradisjoner i Setesdal.

Vi la 6-7 lag never på taket og to lag torv på toppen, første lag med graset ned, og andre lag med graset opp. Hverken Magnus Wammen eller undertegnede har mye erfaring med legging av rene nevertak, og vi lærte veldig mye i løpet av disse dagene.

Mye av jobben var sortering av neveren, både på lengde og kvalitet. De lengste flakene sparte vi til å legge over mønet. Never til takskjegget, som skal krølle seg, sorterte vi ut den fineste kvaliteten. Anders ville ha gul, «læraktig» never til dette, uten kvist og «vekstfeil», og ikke for tynn. For å holde orden på lagene, sorterte vi neveren til takflatene på lengde, slik at rastene ble lagt med samme lengde. Vi hadde mye never på ca 50 cm, og da la vi med 3 tommers opptrekk for hvert lag, jevne raster i overkant, og 2 tommer sideveis overlapp, som vi vekslet på for hver rast. Dersom vi gikk over fra 50 cm til kortere never, la vi en rast uten opptrekk, for å sikre at vi fikk 6-7 lag hele veien. Kvaliteten på neveren varierte, vi hadde til rådighet never fra både Lierne og Setesdal. På takflatene passet vi på å bruke 2 dårlige flak som 1, og var det hull, kunne vi legge en ekstra under hullet, veldig dårlig never brukte vi opp, som et slitelag på toppen, mot torva.

IMG_7156
3 tommers opptrekk, 2 tommers sideveis omlegg. Til venstre Knut Erik Paulsen, til høyre Eivind Dalseg. Foto: Henning Jensen.

Under krokene la vi 3 lag, 1. lag med kvitsiden opp, ca 3 tommer på utsiden av taktroa, denne skulle være så tykk som mulig, deretter 2 lag over dette. Lag 2, ca 1 tomme utenfor lag 1, og lag tre 1 tomme utenfor lag 2.

IMG_7139
1 lag med kvitsida opp, både på raftet og langs med takskjegget, på røstet la vi den ca 1 tomme utenfor vindskia. Foto: Henning Jensen
IMG_7136
Løsning under torvholdskrok. Resten av lagene la vi over kroken. Foto Henning Jensen.
IMG_7133
Ca 1 tomme uttrekk for hvert lag. Foto Henning Jensen.

Vi la oss helt opp mot mønet, og valgte kortere never på de øverste rastene. Til slutt la vi 5 lag never over mønet, som var kortere og kortere for hvert lag, også her med 2 tommers omlegg, vekslet for hvert lag.

Øverst til venstre: Løsningen langs røstet, 1 lag med kvitsida opp, en tomme utenfor vindski, på tvers, de neste 6-7 lagene langs med taket med kvitsida ned. Foto: Henning Jensen

Øverst til høyre: Løsning over mønet. Foto: Henning Jensen

Nede: Neverkanten langs takskjegget. Foto: Henning Jensen

Stallen hadde yfsingestein på kantene, dette hadde vi ikke på lager da taket ble tekket, men vi får et lass fra Setesdal i høst. Da blir torva langs røstet erstattet med stein.

Ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Dokumentasjon av en smie, med en smed.

Magnus Wammen forteller i et tidligere innlegg om snekkersmia fra Vestre Borge og dokumentasjonen av denne: Ny snekkersmie på Norsk Folkemuseum

Øystein Myhre var med oss i to dager på dette arbeidet, og som en del av dokumentasjonen, bestemte vi oss for å filme Øystein mens han forklarer oppsett, verktøy og prøvesmir et knivblad i smia. Oppmålingstegninger, foto og skrevet tekst gir veldig mye informasjon. Men, det at et smed faktisk får prøve smia, gå igjennom oppsettet, hvorfor verktøy og utstyr står der det står, type verktøy, plassering osv. gir også verdifull informasjon, både i forhold til utforming, og tidligere bruk. For eksempel et lite hull i veggen ved filebenken,  den lille trekassa i essa, plassering av ambolt, trekk, luft osv.

Bonden som eier smia, hadde selv ikke smidd noe i den, hverken før restaurering, eller etter, han hadde brukt essa mest til å smi pølser. Det ble derfor også en fin opplevelse for han, at det igjen, etter så mange år, ble smidd noe der igjen. Han var med da Øystein smidde et knivblad, for å prøve smia.

Her er dokumentasjonsfilmen vi spilte inn i smia:

Befaring Stabbur Eggen nedre i Bardu

Den ⅓ i 2016 var vi på befaring på stabburet på Eggen nedre i Bardu. Kai Rune Johansen, Pål Sneve Prestbakk og Henning Jensen hadde som oppgave å undersøke og dokumentere overflatebehandling på bygningstømmeret med fokus på pjål, og eventuelt barking. Da tømmeret var svært værslitt utvendig, som gjør det vanskelig å lese verktøyspor, hadde vi mest fokus innvendig i tømmerkassa. Dette er resultatene av det vi fant:

stabburet nedre eggen
Stabburet på Eggen, nedre i Bardu. Foto: Kai Rune Johansen.

Førsteinntrykket  er at det var en veldig jevn størrelse på alt tømmeret alle stokkene virket lik i utforming (rund) og størrelse.

Det som var litt for stort i rotenden var blitt rydd inn og pjålet glatt i overflaten.

Det var svært lite kvist og de kvistene vi så, var småkvist.

Overflatene var, i all hovedsak, pjåla.  Overflaten hadde beholdt stokkens naturlige form, det vil si,  ikke oval eller flatrydd mage.

Pjålinga har, mest sannsynlig, vært gjort før inntømring i veggen, da sporene forsvinner inn i mosefaret.

Fra 6. omfaret har det oppstått en skade i pjåleggen, sporet  som oppstår har reist seg betydelig, noe som kan tyde på at det er tømret i rått tømmer.

rydd veggt+©mmer
Her ser man tydelig flere signaturspor etter en skadet egg. Foto: Kai Rune Johansen

På 10. omfaret, nord og sørvegg, virker det som om  det har vært brukt en mindre pjål og mer nervøs, altså mer tydelige vibrasjonspor, en ellers.

gulvbord og gulva¦ès
10. omfar, med svært markerte vibrasjonsspor. Foto: Kai Rune Johansen.

I andre etasje var det litt vanskelig å være grundig på grunn av råte i gulvet. Men, det vi fant, var at de tre øverste omfarene i begge røstene er synes å være nytømret. Omfar 17-20. Østveggen er tømret med litt grovere tømmer og rydd inn på magen .Vårt inntrykk er at det er jevnere tømmer i første etasje, enn i andre etasje. Vi fant også at, skoftungene/raftesperrene er saget på oppgangssag.

I all hovedsak kan vi si at vi fant spor etter to verktøy på tømmerkassa, det er pjål med flatt eggstål og anslagsvis 6-10 cm bred og en 15cm svakt buet øks.

Gulvbordene har  bredde på  7”-11”, vi studerte undersiden,  og synes det virker som det har blitt bearbeidet med høvel.

gulvbord
Gulvbordene sett underifra, verktøysporene ser ut til å være fra en høvel. Foto: Kai Rune Johansen.

Gulvåsene ser ut som om de er bearbeidet med pjål,  pent arbeid. Vibrasjonssporene vi finner på åsene er rettvinklet og viser hvilken vinkel pjålen har hatt når den har jobbet over materialene, vinkelrett på.

vibrasjon i stokk og gulvbord
Gulvås, med vinkelrette vibrasjonsspor, men også spor etter en øks med svakt buet egg. Foto: Kai Rune Johansen.

Vi fant noen stoppspor som var 34-37 mm breie,  og mulige startspor som var 30-39mm.

Summert opp: Etter vår mening bærer tømmerkassa preg av håndverkmessig godt utført arbeid , både i valg av tømmer og bearbeiding og fremstår som en forseggjort og ”vakker” tømmerkasse.

Vi skraverte også på veggen med papir og blyant for å overføre verktøyspor til papiret, det fungerte godt, men kan ikke være en selvstendig informasjon fra en vegg da det lett kan mistolkes de verktøysporene som oppsto,  mener det er utfyllende informasjon sammen med foto .

skravering med blyant
Skravering av det 10. omfaret, med svært tydelige vibrasjonsspor. Det kan være en fordel å skravere med blyanten, både vertikalt og horisontalt, på to tegninger, for å få frem forskjellig informasjon av verktøysporene.

Eislistis til byen for å lære bort steiauge

Mandag 15/2 startet arbeidene med å mure under Heimtveiten, med tradisjonsmurer Eystein Greibrokk fra Setesdal som mentor. Eystein har jobbet med muring i mange år, og etter at han avviklet gårdsdriften for noen år siden, har han drevet på heltid med tørrmuring, muring av piper, ildsteder, bakerovner og mer til. Pionerarbeidet hans har vært å finne fram til god leire i Setesdal til muring. På kurs lærte han at god leire til muring måtte komme fra kyststrøk, men dette kunne ikke stemme med tradisjonen i Setesdal, og han hadde vanskelig for å tro at setesdølene fraktet leire opp fra kysten for å mure. Løsningen ble forsøk med moreneleire. Han fikk etter hvert bekreftet av den eldre generasjonen at de kunne erindre fra barndommen at det ble hentet ut leire fra morenerygger. Denne leiren inneholder allerede sand, og analysene viste at det at det hadde en veldig fin fordeling av ulik korning på sanden i leiren, noe som viste seg å være veldig gunstig.

Det kan leses mer om Eysteins arbeid på:

Bygg og bevar

 

1-2
Tv: Eystein Greibrokk, th: Magnus Wammen.(Foto: Henning Jensen)

Eystein hadde på forhånd skaffet stein fra Setesdal. Steinene spettet han ut, og sendte nedover lia til veien, i et gammelt steinras ikke langt fra gårdstunet på Tveiten, og faktisk på eiendommen der stallen er fra. Minst 10 tonn stein gikk med til muren. Steinen var grov, type Gneis som er veldig hard. Eystein fortalte at til grovere steinen er, til «røffere» blir muren, og motsatt, til finere stein du har, til finere må muren være. Det gjelder å ha øynene med seg når man ser på murene på gamle hus sier han, hva slags bygning? Hva slags miljø står bygningen i? En stall er ikke en stasbygning, og derfor skal heller ikke muren være for tett og fin. Men, den skal allikevel være godt murt, stabil og prinsippene med og hele tiden og tenke forband og tverrband er de samme. Steinen ble i liten grad bearbeidet eller tilhugget, og spor etter mye bearbeiding av steinen på slike murer er sjelden å se i Setesdal. Allikevel blir det av og til behov for å slå av et hjørne, eller en knott som stikker opp. Da brukte vi slegge og sett, eller en håndslegge og meisler.

Eystein bearbeider stein alene med slegge og sett. Ofte gjort av 2 stykker, en på slegge og en som styrer setten. Veldig effektivt, og etterlater seg verktøyspor i steinen man kan kjenne igjen også på gamle murer. (Foto: Magnus Wammen)
Eystein bearbeider stein alene med slegge og sett. Ofte gjort av 2 stykker, en på slegge og en som styrer setten. Veldig effektivt, og etterlater seg verktøyspor i steinen man kan kjenne igjen også på gamle murer. (Foto: Magnus Wammen)

 

Minst 10 tonn stein på plass. (Foto: Henning Jensen)
Minst 10 tonn stein på plass. (Foto: Henning Jensen)

Det første vi startet med var å spre steinen litt utover, det forenkler arbeidet veldig, dersom steinen ikke ligger i en røys, men utover marka slik at man lett kan finne riktig stein, og plukke ut de beste steinene som kunne fungere som holdsteiner i hjørnene og under deleveggen. I alt blir stallen liggende på 6 punkter, holdsteiner, som tar det meste av bæringen, deretter mures det oppunder bunnsvillene mellom holdsteinene. Det er viktig at holdsteinene ligger stabilt, og at midtpunktet i novet treffer midt på holdsteinen, og rett ned, slik at det ikke blir skjevt trykk på steinen fra bygningen. Blir det skjev fordeling, kan det over tid, føre til at holdsteinen i verste fall trykkes ut av posisjon, og presser bunnsvillen ut. I tillegg er det viktig at man får god avrenning på toppen av steinen, og man kan gjerne legge en liten stein på toppen for å oppnå dette. Et annet viktig poeng er at enden på sylla skal ligge utenfor holdsteinen, slik at det ikke drypper vann fra novskallen og ned på steinen. Eystein ser også på lagene i steinen når han murer. Ofte kan man se de ulike lagene i steinen, og disse vil han horisontalt, og ikke vertikalt. Er lagene vertikalt kan vann kan trenge i mellom lagene og skape frostspreng av steinen. Å se på «retningen» på steinen er viktig.

I Setesdal er det vanlig med en avstand på mellom 5-10 cm fra ytterkant syll til ytterkant stein. Og slik ble det også på stallen.

Å mure med grov naturstein krever et godt steiauge, eller steinauge, et godt blikk for hvilken stein som passer hvor. Dette krever trening, og Eystein jobbet svært effektivt og sikkert 3 ganger så fort som Magnus og meg. Han frigjør seg fullstendig fra å tenke skift, og jobber på et langt parti samtidig, for eksempel hele bakveggen. Han sørger hele tiden for forband. To steiner inntil hverandre, en stein over som låser, og tverrband. Det er fristende å legge den brede delen av steinen ut, slik fyller man ut muren raskere, men Eystein legger faktisk like mange stein med kortsiden ut, steinen blir da stikkende et godt stykke inn i muren og dette gir en mer stabil mur, og i en kistemur kalles dette tverrband. Retningen tar han på øyet, sikter. En og annen stein kan godt stikke litt ut av murlivet, og går man nærmere innpå ser man dette, men på hold ser muren helt rett ut.

I bakkant kiles steinen opp slik at den ligger stabilt, får en fin vis (utsiden av steinen), og en god flate på toppen til neste stein. Arbeidet på baksiden er svært viktig for å få en stabil mur. Med mindre stein, kult/pukk, «pakkes» muren fra baksiden slik at alle steinene i murlivet låses.

I tadden, fjøsrommet, der sauene sto, tror vi det var  talle på jordgulv. Vi bestemte oss for å fylle opp med maskinkult/pukk nesten til underkant av syll. Senere blir det lagt duk, jord og sauemøkk på toppen. I stalldelen der hestene sto, var det tregulv. Her legger vi ut tilfarere/bjelkelag på uavhengige steiner innenfor muren.

Torsdag ettermiddag sto muren ferdig. Takker Eystein for fire harde, men veldig lærerike dager om tørrmuring på setesdalsvis. Ps: Eislistis er vallemål og betyr: ens ærend.