Snekkersmia på Norsk Folkemuseum– veien videre

Råbygget til snekkersmia på Norsk Folkemuseum er nå ferdig tømra.

https://tradisjonshandverk.com/2018/06/11/rabygget-til-snekkersmia-er-ferdig/

Dette innlegget skal handle om veien videre og hvilke prosesser vi skal igjennom før den kan tas i bruk til snekring og smiing ute på østlandstunet på Folkemuseet.

Her er en timelapsevideo som viser arbeidene så langt, fra starten våren 2017, til slik den står i dag.

Veien videre.

15. september starter gravearbeidene på Østlandstunet, som blir endestasjon for smia. Grunnen på folkemuseet er dårlig, gammel sjøbunn av leire. Vi har derfor bestemt oss for å støpe en isolert plate, og sette grunnmuren oppå dette. Grunnmuren på originalen var fuget med kalkmørtel eller sement, eller begge deler. På et gammelt bilde vi fikk tilsendt av eieren, kunne vi se at den originalt hadde en tørrmurt ringmur. Det ser ut som at bygningen er satt på holdsteiner i hjørnene og under deleveggen, og så er det tørrmurt imellom. Dette har vi bestemt oss for å videreføre. Erlend Marthinsen og Chris Millar driver firmaet Aasgard Millar AS og har spesialisert seg på tørrmuring. De blir veiledere for oss på dette. Arbeidet vil starte så fort plata har herdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snekkersmia plasseres oppå denne kulen i terrenget, med inngangen på gavlen mot fotografen, tilknyttet Østlandstunet, men godt utenfor. Foto: Henning Jensen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avstand til Østlandstunet. Foto: Henning Jensen

3
Jaktlag på Vestre Borge, oppstilt foran originalbygningen. Muren ikke spekket ennå. Foto: ukjent.

Parallelt med gravingen, vil vi starte arbeidet med merking av bygningsdelene, og demontering. Demonteringen kan bli en vanskelig prosess, halve tømmerkassa ble tømra rått, og vi har til dels fått store vridninger og tørkesprekker på enkelte stokker. Kammene i laftet er skjøre, og må tas forsiktig opp, for ikke å bli ødelagt. Vi må nok regne med en del justeringer for å få stokkene ordentlig på plass ved montering igjen. Vi kommer til å isolere med etasjemose mellom stokkene ved montering, slik det var på originalen. Åsene er ikke montert slik det står nå, og det gjenstår å tælje, tilpasse disse. De skal være 3 1/2 tommers tykkelse, tælja på to kanter. 1 mønsås og 3 sideåser, spikra i sperrene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kraftige tørkesprekker og en del vridning. Sårbare kammer. Foto: Henning Jensen

4
Sperrer, åser og tro på originalbygning. Foto: Henning Jensen

Troe, er 1 tommes bord med vankant, det neste bordet etter at baken er sagd vekk, stående, med over- og underliggere.I første omgang kommer vi til å legge en takpapp. Gården Vestre Borge, der originalen er ifra, brant egen tegl, både takstein og murstein. Dagens eier skal legge om taket på stabburet, og i tillegg har han noe av den gamle steinen på lager. Denne steinen ønsket han at vi skulle bruke på snekkersmia, det hadde vært stas. Det blir en diskusjon om vi tar av pappen og lekter rett på overliggerne, når vi skal legge på teglsteinen, eller om vedlikeholdet prioriteres, og vi lar pappen ligge under teglsteinen. Vi har ingen tak, med tegl rett på tro, på museet.

Kledningen er av samme sorten som trobordene. Vi fikk en god del slike bord, når vi sagde laftetømmeret ned til 5½» bredde. Vi tror det blir litt tidlig å spikre på kledningsborda nå i høst, siden det må sette seg etter flytting og etter at det er kommet mose i meddraget. Evntuelt kan det det bli en løsning med at kledningen spikres i raftet og i en midlertidig 2×4 nede. Det er viktig at ikke kledningen får henge løst, med fare for å vri og vrenge på seg i sola. Himlingen i snekkerverkstedet er kanta og høvla 1 tommes bord. Vi vurderer å isolere både gulv og himling med trefiberisolasjon fra Hunton. Dette for å få mer effektiv fyring i snekkerverkstedet vinterstid, og mulighet til å holde litt lunk med en elektrisk ovn.

Gulv i snekkerverksted. Gulvet er 2 tommers pløyd granplank. Gulvet tenker vi å håndhøvle på skottbenk, muligens med Siw Holmin eller Roald Renmælmo som instruktør. Bjelkelaget er skåret på egen sag på museet, mens tro, gulvbord, himling og kledningsbord har vi kjøpt inn mesteparten av Hans Andreas Lien fra Dokka, som har mye granskog av god kvalitet.

Smia får jordgulv som originalen. I og med at det blir støpt en hel plate, får ikke jordgulvet tilgang på fukt fra grunnen, den kan derfor bli tørr og støvete med mye trafikk i smia. På Sagastua hadde vi samme problematik, den står på en pute av pukk. Der gikk vi for en løsning med hardstampede morenemasser, som har gitt en hard og støvfri overflate.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Himlingsbord, kledning og tro til tørk. Foto: Henning Jensen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gulvplank til tørk. Foto: Henning Jensen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stampet morenegulv i Sagastua, mulig løsning i smiedelen på snekkersmia. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.
Stamperedskap oppkalt etter nåtidens statsminister og finansminister.
Stamperedskap. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.

Vi kommer, i første omgang, bare til å spikre kledning på bindingsverket/reisverket i smiedelen, og den åpne gavlen over snekkerverkstedet. På originalen, hadde det tømrede snekkerverksted stått uten kledning noen år, det var lett solsvidd, og hadde rester av rød maling.

Muring. Det er mye muring med tegl på prosjektet. Vi håper å få Terje Berner til å veilede oss på dette. Essa er avansert muring, og det blir spennende å ta fatt på. I alt, en esse, to piper og en brannmur i snekkerverkstedet. Pipa til ovnen på snekkerverkstedet, står oppå himlingsbjelkene, med bare et røykrør ned igjennom til ovnen. Her får vi utfordringer i forhold til moderne brannkrav og avstand til brennbart materiale, men vi håper å få til en løsning som er nærmest mulig originalen allikevel.

Tegning
Langsnitt Snekkesmia, viser murerarbeidet som skal gjøres. Tegning: Magnus Wammen

Listverk. Gerikter er profilerte, mens tak og gulvlister er uten profil. Vi ønsker å høvle alt listverk for hånd. Dette innebærer at vi må lage profilhøvler til geriktene. Her håper vi å få med Jarle Hugstmyhr en uke, for å lære han sin fremgangsmåte.

 

 

 

Glass og kitt på empirvinduer til Snekkersmia på Norsk Folkemuseum

Forfattere: Magnus Wammen, Henning Jensen. Alle foto: Magnus Wammen, Henning Jensen

IMG_8403

Håkon Fjågesund har tidligere skrevet om vindusmakinga, så vi følger opp med en beskrivelse av glass og kitting gjort ilag med tradisjonshånverker Hans Andreas Lien. Link her: Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

Vinduene hadde høvla kittfals på ¼” x ¼”, lik de gamle. I originalvinduene var glassene av taffelglass, også kalt sylinderglass. Vi hadde tilsvarende glass i samme tykkelse her på museet som vi kunne bruke.

Først blei glasset skrapt og reingjort siden det var gamle glass med maling og kittrester, dette var en fordel for at glasskjæreren skulle gå lettere, og at det selvfølgelig er lettere å reingjøre glasset før det står i ramma.

Vi målte åpningen for glasset, og trakk fra et par mm, så glasset passer lett ned i falsen, og at man kan jobbe glasset ned i kittet ved å rugge og presse glasset ned.

IMG_8407IMG_8411

De gamle glassa er sjelden helt rett, så de blir prøvelagt ned i kittfalsen i vindusramma, og bunnen på falsen justeres med en kort semshøvel. så glasset ligger stødigere, og at man da ikke trenger så tykt lag med kitt som glasset ligger i.

IMG_8404IMG_8405

Så valgte vi å legge skjellak i falsen for å hindre at kittet tørker ut. Her kunne vi brukt linolje, men da burde denne prosessen vært gjort dagen før. Vi hadde også litt skjellak på pluggene som ramma var låst med, siden de har endeved eksponert rett ut.

IMG_8406

Setekitt:

Kittet blei knadd og varmet opp i handa for å være mykere først. Vi la ei passe streng med kitt og presset og rugget glasset nedi. Hans Andreas så det var passe tykt når en kunne akkurat skimte kittfalsen under.

IMG_8419IMG_8423

IMG_8427OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glasset blei stifta med glasstift, 2 stk i hver side, men her er det varierende praksis. Glasstiften blei kutta skrått slik at den presset nedover når den blei slått inn. Ved sprossene, blei glasstiften kappa til om lag halv lengde. Når glasset er festet, snus ramma, og overskuddskittet på innsiden fjernes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8433

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kittfas:

Vi la ut passe med kitt rundt alle sidene og trakk mellom etterpå. Her er det nok bare trening som gjør god! Men Hans Andreas påpekte at om bare hjørnene er bra utført har det mest å si. Og han hadde en teknikk med å dra hjørnet diagonalt fra glasset og ut i hjørnet med kittkniven, det anviste også en lik bredde på kittfalsen som var til hjelp videre. Det var også et poeng at kittet ikke kom utenfor kittfalsen for da blei det synlig fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

IMG_8447OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til slutt brukte vi kritt og en myk pensel på glasset, og kittfasen. Dette jevner ut fasen og gir den en «hinne». I tillegg er det en effektiv måte å fjerne linoljen og overskuddskitt fra glasset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8444

Da er ramma klar til å få et par strøk med hvit linoljemaling. Her kan vi nevne at det er viktig at det blir malt en mm utpå glasset- så vannet ikke har mulighet til å renne ned mellom kitt og glass.

 

 

Litt om Lim

I løpet av våren har vi drevet med førindustriell dørproduksjon, med limte fyllinger, både på læringsarena og på studiesamling i Trondheim. For oss på Folkemuseet var dette første møtet med bruk av beinlim, og jeg ble fasinert av egenskapene og bruken det. Beinlimet brukes en del av møbelkonservatorer, men det brukes ikke så mye innen snekkerfaget lengre, men det har helt klart egenskaper som fortsatt holder mål, og som, i enkelte sammnehenger, kan være til fordel kontra moderne limprodukter. Tenker først og fremst da på at man har mulighet til å løsne på limfugen med bruk av varme og vann.

Tomas Karlsson var vår mentor på dørproduksjonen på Folkemuseet. Han hadde noe erfaring med bruk av beinlim. Limet vi hadde tilgjengelig på museet hadde en litt annen karakter enn Tomas var kjent med fra eget lim. Dette innebar at ble vi nødt til å prøve og feile et par ganger før vi kom frem til riktig konsistens og teknikk.

Forberedelser:

Først høvlet vi kantene på emnene som skulle limes sammen til fyllinger. Tomas var opptatt av at det ikke var nødvendig å høvle rettsiden først, i og med at den uansett skal høvles på dimensjon etterpå. Vi skulle kopiere døra fra Snekkersmia på Borge, så vi var avhengige av å høvle fyllingene ned på en gitt dimensjon etter liming. Men, ofte kan fyllingene på eldre dører variere, helt enkelt fordi man bare sørget for å høvle de plane, så ble tykkelsen som det ble, ifølge Tomas.

Vi siktet dermed med en lekt for å se at vi var noenlunde i lodd, mens vi rettet kantene på emnene. Det er bedre at man har er ørliten glipe på midten av limfugen, enn at det gliper i endene. En glipe på midten, kan man få klemt sammen med limknektene. I moderne tankegang ville man kanskje dimensjonere emnene først, men denne varianten er jo rasjonell og arbeidsbesparende. Rettsiden på emnene ble orientert samme vei, det er det vanligste å se på fyllinger på eldre dører, ifølge Tomas.

1
Foto: Henning Jensen
2
Foto: Henning Jensen

Tomas var opptatt av at trestykkene skulle være varme ved liming. I eldre tider hadde man en stor oppvarmet limhelle, i stål eller stein, der man hadde limpotten og emnene ved liming. For oss foregikk dørsnekringen i uoppvarmet verksted. Så, for å for å sikre varme emner, men ikke for mye tørk, pakket vi emnene inn i plast, og lot de ligge i oppvarmet verksted, natten over, før liming. Selve limingen foregikk også i oppvarmet verksted.

4
Tomas Karlsson fyller sekken. Foto: Henning Jensen

De tørre beinlimsperlene ble lagt i vann over natten før liming. 1 del perler og 2 deler vann.

5
Foto: Henning Jensen

Limingen:

For å sjekke at konsistens og temperatur ga oss en god liming, limte vi en prøve først, før vi gikk i gang med limingen av fyllingene.

6
Foto: Henning Jensen

Temperaturen på limet skulle ideelt være rundt 60 grader. Limperlene smeltet vi i limpotte i vannbad. Blir limet for varmt, brytes proteinet ned, og limet får dårligere egenskaper. Vi gikk dermed til innkjøp av et sukkertermometer fra Clas Ohlsson og holdt kontroll på temperaturen under oppvarming og påføring av limet.

7
Helst ikke så mye over 60 grader. Tomas Karlsson følger med. Foto: Henning Jensen

 

 

Påføring av lim. Vi dyppet en fille i det varme vannet under limpotten, og strøk det på flatene som skulle limes. Deretter påførte vi umiddelbart limet med pensel. Vi følte at vi hadde dårlig tid, men når en person vannet, en annen påførte lim og den tredje sto klar med limknektene, kom vi i mål, og limfugen ble solid.

8
Magnus Wammen (th)har strøket på varmt vann, Ivar Jørstad påfører lim. Fotografen står klar med limknektene. Tomas Karlsson følger med. Foto Henning Jensen

Fagbok for snekkere.

I boka «Fagbok For Snekkere» fra 1939, som er oversatt og bearbeidet etter den svenske boka «Snickeri» (1934), har apoteker Hilmar Hylander skrevet et kapitel om lim. Under avsnittet ikke vassfast lim står det om beinlim og hudlim. Han skriver om fremstillingen av benlim: «Dyrebein består hovedsakelig av fosforsur kalk ( kaliumfosfat), limstoffer og mindre mengder fett og andre bestanddeler. Når en skal fremstille lim av bein, gjelder det å trekke ut limstoffene og befri dem for fett, kalsiumfosfat m.m.» Deretter beskriver han den industrielle prosessen.

Videre skriver han om hudlim: «En kan også utvinne lim av hudavfall fra garverier eller fra annet egnet hudavfall ved forsiktig oppvarming. Dette gir det egentlige snekkerlim». Hva han legger i dette, beskriver han ikke nærmere.

I avsnittet om stell og prøving skriver han at lim som krever oppvarming, som benlim og hudlim, består av eggehvitestoffer som ettersøkt føde for sopp og bakterier, særlig forråtnelsesbakterier. Han skriver: «Foruten næring krever disse vann og varme. Lim med ringe vassgehalt, som alminnelig handelstørt lim, blir derfor ikke angrepet av hverken sopp eller bakterier, men lim som er dårlig oppbevart, for eksempel i fuktig luft, tar opp vann, og da er infeksjonen ikke langt unna.»

Videre skriver han at angrepet lim, gir et dårlig resultat, bindeevnen vil gå raskt nedover og kan forsvinne helt etter bare noen få timer.

Limet bør oppbevares tørt, og man bør ikke forberede mer lim enn det man har tenkt til å bruke på en dag. Man bør rengjøre potta minst en gang daglig, enkelte stoffer kan ødelegge limet så godt som umiddelbart, og hvis potta er vært utsatt for angrepet lim, selv i små mengder, vil limet man tilbereder senere, bli ødelagt i potta. Videre skriver han: «Utsett ikke limet for høy temperatur (Han skriver ikke hva for høy er), da vil bindeevnen bli ødelagt. Gjentatte smeltninger ved lavere temperatur har samme virkning. Bruk aldri spaltet, eller inntørket lim»

«Et godt lim bør ha størst mulig bindeevne. Det må ikke inneholde jern eller fett. I alminnelighet kan en si at hudlim har større bindeevne enn beinlim, men det beror også på tilberedningen. Et vel tilberedt beinlim er bedre enn et slett tilberedt hudlim. En kan ikke bedømme et limslag etter fargen. Et lyst, klart og og vakkert lim kan ofte være av dårlig kvalitet. Jo høyere smeltepunktet ligger, og jo mer tungflytene limoppløsningen er, jo større er bindeevnen».

Dersom limet er i plateform, kan man gjøre en enkel test for å sjekke kvaliteten. Legg platen på et plant underlag, og slå et slag på midten, med en hammer. Bruddflatene på bitene bør være ujavne, skarpe og skjellformet, dette viser at limet er av god kvalitet, ifølge apoteker Hilmar Hylander.

 

 

 

Tett tak på Heimtveiten

19875145_10155150800575091_1213182674715824228_n
Fra venstre: Henning Jensen, Magnus Wammen, Terje Planke. Foto: Ukjent.

I de siste ukene har Magnus Wammen og undertegnede hatt fokus på å få tett tak, og avviklet riggen, på Heimtveiten. Dette innebar å få på plass sperrene, skjære/tælje og nagle fast tro, never og torv. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om «raftlåsnovet», og løsningen vi valgte på nevertekkingen.

Raftlåsnovet

Mellom raftstokker og røstmødrene på Heimtveiten er det brukt et spesielt nov, som vi ikke har vært borte i før. Utbredelsen av denne varianten er for meg ukjent, men på de restaureringsprosjektene jeg har arbeidet med til nå, har jeg ikke vært borte i denne varianten.

Novet er en kombinasjon av novene på resten av stallen, men med en svalehale, i tillegg er den gjort skrå i bunnen av novet, Svalehalen er ikke flat, som i en vanlig forbindelse, men skrår kraftig ut mot utvendig veggliv.

Oppsåta i raftstokken:

På innsiden av oppsåta er det hugget omtrent 2 tommer bredt, og på halv høyde. I tillegg var det hogget en kinning på innsiden. Fra oppsåtas innside er det så hugget både skrått utover, som en svalehale, ca 4 tommer i bunnen, ved vegglivet, og skrått nedover, slik at det blir et fall, det er ikke hogget kinning på utsiden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppsåta. Foto: Magnus Wammen NF

Underhogget i røstmora:

På originalstokken var det ikke hugget kinning på innsiden av raftlåsen.

2017-07-05 10.34.01
Innsiden av underhugget i røstmora på originalstokk. Foto: Henning Jensen NF
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Underhugget fra siden, stokken vendt rundt. Foto: Magnus Wammen NF.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Låsen sett rett over fra underside. Uttaket til høyre er for bjelkelag til loftslemmen. Foto Magnus Wammen NF.
DSC_0619
Røstmora på plass. Foto: Henning Jensen NF.

Teori:

I og med at mye av mye av enden på røstmora hogges vekk, gir denne typen nov ekstra mye ved i halsen på røstmora. Fallet på garpehogget er ganske parallelt med takfallet på røstene. I tillegg gir den svalehaleutformede halsen en veldig god sikring mot at raftstokken skal bli presset ut av kreftene fra sperrene ved høy taklast. Setesdal er et svært snørikt område, og kanskje er det utformet slik, for å gi ekstra god støtte ved takfoten, når taklasten blir stor.

Etter en gjennomgang i resten av Setesdalstunet, ser det ut til at 3 av 6 uthus i tunet, har denne raftlåsen. Er det noen som har vært borti dette novet? og eventuelt kjenner betegnelsen på dette? Raftlås? Raftsluk?

Nevertekking på Heimtveiten.

I uke 24 hadde vi tekkjardugnad på stallen, med tradisjonbærer Anders Dalseg som mentor. Han hadde med seg Eivind Dalseg og Knut Erik Paulsen fra Setesdal. Anders har åpnet, og satt i stand mange nevertak i Setesdal, og bidro med mye erfaringer og kunnskap om nevertradisjoner i Setesdal.

Vi la 6-7 lag never på taket og to lag torv på toppen, første lag med graset ned, og andre lag med graset opp. Hverken Magnus Wammen eller undertegnede har mye erfaring med legging av rene nevertak, og vi lærte veldig mye i løpet av disse dagene.

Mye av jobben var sortering av neveren, både på lengde og kvalitet. De lengste flakene sparte vi til å legge over mønet. Never til takskjegget, som skal krølle seg, sorterte vi ut den fineste kvaliteten. Anders ville ha gul, «læraktig» never til dette, uten kvist og «vekstfeil», og ikke for tynn. For å holde orden på lagene, sorterte vi neveren til takflatene på lengde, slik at rastene ble lagt med samme lengde. Vi hadde mye never på ca 50 cm, og da la vi med 3 tommers opptrekk for hvert lag, jevne raster i overkant, og 2 tommer sideveis overlapp, som vi vekslet på for hver rast. Dersom vi gikk over fra 50 cm til kortere never, la vi en rast uten opptrekk, for å sikre at vi fikk 6-7 lag hele veien. Kvaliteten på neveren varierte, vi hadde til rådighet never fra både Lierne og Setesdal. På takflatene passet vi på å bruke 2 dårlige flak som 1, og var det hull, kunne vi legge en ekstra under hullet, veldig dårlig never brukte vi opp, som et slitelag på toppen, mot torva.

IMG_7156
3 tommers opptrekk, 2 tommers sideveis omlegg. Til venstre Knut Erik Paulsen, til høyre Eivind Dalseg. Foto: Henning Jensen.

Under krokene la vi 3 lag, 1. lag med kvitsiden opp, ca 3 tommer på utsiden av taktroa, denne skulle være så tykk som mulig, deretter 2 lag over dette. Lag 2, ca 1 tomme utenfor lag 1, og lag tre 1 tomme utenfor lag 2.

IMG_7139
1 lag med kvitsida opp, både på raftet og langs med takskjegget, på røstet la vi den ca 1 tomme utenfor vindskia. Foto: Henning Jensen
IMG_7136
Løsning under torvholdskrok. Resten av lagene la vi over kroken. Foto Henning Jensen.
IMG_7133
Ca 1 tomme uttrekk for hvert lag. Foto Henning Jensen.

Vi la oss helt opp mot mønet, og valgte kortere never på de øverste rastene. Til slutt la vi 5 lag never over mønet, som var kortere og kortere for hvert lag, også her med 2 tommers omlegg, vekslet for hvert lag.

Øverst til venstre: Løsningen langs røstet, 1 lag med kvitsida opp, en tomme utenfor vindski, på tvers, de neste 6-7 lagene langs med taket med kvitsida ned. Foto: Henning Jensen

Øverst til høyre: Løsning over mønet. Foto: Henning Jensen

Nede: Neverkanten langs takskjegget. Foto: Henning Jensen

Stallen hadde yfsingestein på kantene, dette hadde vi ikke på lager da taket ble tekket, men vi får et lass fra Setesdal i høst. Da blir torva langs røstet erstattet med stein.

Ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Dokumentasjon av en smie, med en smed.

Magnus Wammen forteller i et tidligere innlegg om snekkersmia fra Vestre Borge og dokumentasjonen av denne: Ny snekkersmie på Norsk Folkemuseum

Øystein Myhre var med oss i to dager på dette arbeidet, og som en del av dokumentasjonen, bestemte vi oss for å filme Øystein mens han forklarer oppsett, verktøy og prøvesmir et knivblad i smia. Oppmålingstegninger, foto og skrevet tekst gir veldig mye informasjon. Men, det at et smed faktisk får prøve smia, gå igjennom oppsettet, hvorfor verktøy og utstyr står der det står, type verktøy, plassering osv. gir også verdifull informasjon, både i forhold til utforming, og tidligere bruk. For eksempel et lite hull i veggen ved filebenken,  den lille trekassa i essa, plassering av ambolt, trekk, luft osv.

Bonden som eier smia, hadde selv ikke smidd noe i den, hverken før restaurering, eller etter, han hadde brukt essa mest til å smi pølser. Det ble derfor også en fin opplevelse for han, at det igjen, etter så mange år, ble smidd noe der igjen. Han var med da Øystein smidde et knivblad, for å prøve smia.

Her er dokumentasjonsfilmen vi spilte inn i smia:

Befaring Stabbur Eggen nedre i Bardu

Den ⅓ i 2016 var vi på befaring på stabburet på Eggen nedre i Bardu. Kai Rune Johansen, Pål Sneve Prestbakk og Henning Jensen hadde som oppgave å undersøke og dokumentere overflatebehandling på bygningstømmeret med fokus på pjål, og eventuelt barking. Da tømmeret var svært værslitt utvendig, som gjør det vanskelig å lese verktøyspor, hadde vi mest fokus innvendig i tømmerkassa. Dette er resultatene av det vi fant:

stabburet nedre eggen
Stabburet på Eggen, nedre i Bardu. Foto: Kai Rune Johansen.

Førsteinntrykket  er at det var en veldig jevn størrelse på alt tømmeret alle stokkene virket lik i utforming (rund) og størrelse.

Det som var litt for stort i rotenden var blitt rydd inn og pjålet glatt i overflaten.

Det var svært lite kvist og de kvistene vi så, var småkvist.

Overflatene var, i all hovedsak, pjåla.  Overflaten hadde beholdt stokkens naturlige form, det vil si,  ikke oval eller flatrydd mage.

Pjålinga har, mest sannsynlig, vært gjort før inntømring i veggen, da sporene forsvinner inn i mosefaret.

Fra 6. omfaret har det oppstått en skade i pjåleggen, sporet  som oppstår har reist seg betydelig, noe som kan tyde på at det er tømret i rått tømmer.

rydd veggt+©mmer
Her ser man tydelig flere signaturspor etter en skadet egg. Foto: Kai Rune Johansen

På 10. omfaret, nord og sørvegg, virker det som om  det har vært brukt en mindre pjål og mer nervøs, altså mer tydelige vibrasjonspor, en ellers.

gulvbord og gulva¦ès
10. omfar, med svært markerte vibrasjonsspor. Foto: Kai Rune Johansen.

I andre etasje var det litt vanskelig å være grundig på grunn av råte i gulvet. Men, det vi fant, var at de tre øverste omfarene i begge røstene er synes å være nytømret. Omfar 17-20. Østveggen er tømret med litt grovere tømmer og rydd inn på magen .Vårt inntrykk er at det er jevnere tømmer i første etasje, enn i andre etasje. Vi fant også at, skoftungene/raftesperrene er saget på oppgangssag.

I all hovedsak kan vi si at vi fant spor etter to verktøy på tømmerkassa, det er pjål med flatt eggstål og anslagsvis 6-10 cm bred og en 15cm svakt buet øks.

Gulvbordene har  bredde på  7”-11”, vi studerte undersiden,  og synes det virker som det har blitt bearbeidet med høvel.

gulvbord
Gulvbordene sett underifra, verktøysporene ser ut til å være fra en høvel. Foto: Kai Rune Johansen.

Gulvåsene ser ut som om de er bearbeidet med pjål,  pent arbeid. Vibrasjonssporene vi finner på åsene er rettvinklet og viser hvilken vinkel pjålen har hatt når den har jobbet over materialene, vinkelrett på.

vibrasjon i stokk og gulvbord
Gulvås, med vinkelrette vibrasjonsspor, men også spor etter en øks med svakt buet egg. Foto: Kai Rune Johansen.

Vi fant noen stoppspor som var 34-37 mm breie,  og mulige startspor som var 30-39mm.

Summert opp: Etter vår mening bærer tømmerkassa preg av håndverkmessig godt utført arbeid , både i valg av tømmer og bearbeiding og fremstår som en forseggjort og ”vakker” tømmerkasse.

Vi skraverte også på veggen med papir og blyant for å overføre verktøyspor til papiret, det fungerte godt, men kan ikke være en selvstendig informasjon fra en vegg da det lett kan mistolkes de verktøysporene som oppsto,  mener det er utfyllende informasjon sammen med foto .

skravering med blyant
Skravering av det 10. omfaret, med svært tydelige vibrasjonsspor. Det kan være en fordel å skravere med blyanten, både vertikalt og horisontalt, på to tegninger, for å få frem forskjellig informasjon av verktøysporene.

Eislistis til byen for å lære bort steiauge

Mandag 15/2 startet arbeidene med å mure under Heimtveiten, med tradisjonsmurer Eystein Greibrokk fra Setesdal som mentor. Eystein har jobbet med muring i mange år, og etter at han avviklet gårdsdriften for noen år siden, har han drevet på heltid med tørrmuring, muring av piper, ildsteder, bakerovner og mer til. Pionerarbeidet hans har vært å finne fram til god leire i Setesdal til muring. På kurs lærte han at god leire til muring måtte komme fra kyststrøk, men dette kunne ikke stemme med tradisjonen i Setesdal, og han hadde vanskelig for å tro at setesdølene fraktet leire opp fra kysten for å mure. Løsningen ble forsøk med moreneleire. Han fikk etter hvert bekreftet av den eldre generasjonen at de kunne erindre fra barndommen at det ble hentet ut leire fra morenerygger. Denne leiren inneholder allerede sand, og analysene viste at det at det hadde en veldig fin fordeling av ulik korning på sanden i leiren, noe som viste seg å være veldig gunstig.

Det kan leses mer om Eysteins arbeid på:

Bygg og bevar

 

1-2
Tv: Eystein Greibrokk, th: Magnus Wammen.(Foto: Henning Jensen)

Eystein hadde på forhånd skaffet stein fra Setesdal. Steinene spettet han ut, og sendte nedover lia til veien, i et gammelt steinras ikke langt fra gårdstunet på Tveiten, og faktisk på eiendommen der stallen er fra. Minst 10 tonn stein gikk med til muren. Steinen var grov, type Gneis som er veldig hard. Eystein fortalte at til grovere steinen er, til «røffere» blir muren, og motsatt, til finere stein du har, til finere må muren være. Det gjelder å ha øynene med seg når man ser på murene på gamle hus sier han, hva slags bygning? Hva slags miljø står bygningen i? En stall er ikke en stasbygning, og derfor skal heller ikke muren være for tett og fin. Men, den skal allikevel være godt murt, stabil og prinsippene med og hele tiden og tenke forband og tverrband er de samme. Steinen ble i liten grad bearbeidet eller tilhugget, og spor etter mye bearbeiding av steinen på slike murer er sjelden å se i Setesdal. Allikevel blir det av og til behov for å slå av et hjørne, eller en knott som stikker opp. Da brukte vi slegge og sett, eller en håndslegge og meisler.

Eystein bearbeider stein alene med slegge og sett. Ofte gjort av 2 stykker, en på slegge og en som styrer setten. Veldig effektivt, og etterlater seg verktøyspor i steinen man kan kjenne igjen også på gamle murer. (Foto: Magnus Wammen)
Eystein bearbeider stein alene med slegge og sett. Ofte gjort av 2 stykker, en på slegge og en som styrer setten. Veldig effektivt, og etterlater seg verktøyspor i steinen man kan kjenne igjen også på gamle murer. (Foto: Magnus Wammen)

 

Minst 10 tonn stein på plass. (Foto: Henning Jensen)
Minst 10 tonn stein på plass. (Foto: Henning Jensen)

Det første vi startet med var å spre steinen litt utover, det forenkler arbeidet veldig, dersom steinen ikke ligger i en røys, men utover marka slik at man lett kan finne riktig stein, og plukke ut de beste steinene som kunne fungere som holdsteiner i hjørnene og under deleveggen. I alt blir stallen liggende på 6 punkter, holdsteiner, som tar det meste av bæringen, deretter mures det oppunder bunnsvillene mellom holdsteinene. Det er viktig at holdsteinene ligger stabilt, og at midtpunktet i novet treffer midt på holdsteinen, og rett ned, slik at det ikke blir skjevt trykk på steinen fra bygningen. Blir det skjev fordeling, kan det over tid, føre til at holdsteinen i verste fall trykkes ut av posisjon, og presser bunnsvillen ut. I tillegg er det viktig at man får god avrenning på toppen av steinen, og man kan gjerne legge en liten stein på toppen for å oppnå dette. Et annet viktig poeng er at enden på sylla skal ligge utenfor holdsteinen, slik at det ikke drypper vann fra novskallen og ned på steinen. Eystein ser også på lagene i steinen når han murer. Ofte kan man se de ulike lagene i steinen, og disse vil han horisontalt, og ikke vertikalt. Er lagene vertikalt kan vann kan trenge i mellom lagene og skape frostspreng av steinen. Å se på «retningen» på steinen er viktig.

I Setesdal er det vanlig med en avstand på mellom 5-10 cm fra ytterkant syll til ytterkant stein. Og slik ble det også på stallen.

Å mure med grov naturstein krever et godt steiauge, eller steinauge, et godt blikk for hvilken stein som passer hvor. Dette krever trening, og Eystein jobbet svært effektivt og sikkert 3 ganger så fort som Magnus og meg. Han frigjør seg fullstendig fra å tenke skift, og jobber på et langt parti samtidig, for eksempel hele bakveggen. Han sørger hele tiden for forband. To steiner inntil hverandre, en stein over som låser, og tverrband. Det er fristende å legge den brede delen av steinen ut, slik fyller man ut muren raskere, men Eystein legger faktisk like mange stein med kortsiden ut, steinen blir da stikkende et godt stykke inn i muren og dette gir en mer stabil mur, og i en kistemur kalles dette tverrband. Retningen tar han på øyet, sikter. En og annen stein kan godt stikke litt ut av murlivet, og går man nærmere innpå ser man dette, men på hold ser muren helt rett ut.

I bakkant kiles steinen opp slik at den ligger stabilt, får en fin vis (utsiden av steinen), og en god flate på toppen til neste stein. Arbeidet på baksiden er svært viktig for å få en stabil mur. Med mindre stein, kult/pukk, «pakkes» muren fra baksiden slik at alle steinene i murlivet låses.

I tadden, fjøsrommet, der sauene sto, tror vi det var  talle på jordgulv. Vi bestemte oss for å fylle opp med maskinkult/pukk nesten til underkant av syll. Senere blir det lagt duk, jord og sauemøkk på toppen. I stalldelen der hestene sto, var det tregulv. Her legger vi ut tilfarere/bjelkelag på uavhengige steiner innenfor muren.

Torsdag ettermiddag sto muren ferdig. Takker Eystein for fire harde, men veldig lærerike dager om tørrmuring på setesdalsvis. Ps: Eislistis er vallemål og betyr: ens ærend.