Middelalderske trøndere

En post som skulle vært ute for lenge sida. Men siden dette handler om økser som i utgangspunktet er flere hundre år gamle, så gjør vel noen måneder fra eller til liten forskjell…

Ei samlingsuke i konstruksjonslære før jul slutta på ein torsdag, og det gjorde at vi, Kai Johansen og undertegnede, hadde en hel fredag tilgjengelig for litt anna moro. Vi tok da turen til NTNU Vitenskapsmuseet, for en dag blant middelalderske økser funnet i Trøndelag. Vi hadde på forhånd lett gjennom databasen til museet etter kandidater, og sendt inn ei ønskeliste. Når vi troppet opp om morgenen lå godsakene allerede klare og ventet på oss.

img_0386
Når vi ankom Vitenskapsmuseet lå flere lekre økser klare og ventet på to ivrige studenter.

Drombegang

I forbindelse med praksisukene på studiet har vi denne våren arbeidet med å produsere materialer til en drombegang (overbygd gangbru) fra svalgangen i 2.etasje på det rekonstruerte middelalderske gjesteloftet stod ferdig våren 2016. Det har siden sommeren 2015 hatt tilgang til 2.etasje gjennom ei midlertidig gangbru fra bakken og ut til svalgangen. Nå er det på høy tid å få ferdigstilt en skikkelig drombegang slik vi mener de kan ha vært på middelalderske loft, og vi har nå en god del av materialene ferdig kløyvde og hogd  tiul dimensjon.

Drombeganger er en nokså ukjent og liten del av norsk bygningshistorie. Vi vet fra kilder som tegninger, muntlige og skriftlige opplysninger at det har eksistert overbygde gangbruer mellom bygninger, særlig loft og stue. Men ingen originale er kjent bevart, og kildene til deres konstruksjon er derfor sparsomme. Drombegangen slik vi tenker å bygge den er svært lik konstruksjonen i svalgangen på loftet. Det er en stavkonstruksjon med syll, staver, veggtiler og stavline, og på der sperrer med sutak over.

Drombegangen skal imidlertid ikke være tema i denne omgang og du kan lese mer om dette i bloggpostene til Kai her på denne bloggen.

Økser økser økser

Tema nå er øksene som en tømrer kanskje hadde tilgjengelig om det skulle bygges en drombegang (eller andre konstruksjoner i tre) i Trøndelag i høymiddelalderen. I tømrerarbeidet på drombegangen, og i alt tømrerarbeidet vi ellers driver på middelaldergården Stiklastadir, ønsker vi å bruke mest mulig tidsriktig verktøy. Økser er det vi jobber mest med. Vi trenger blant anna økser til skogsarbeid, kapping og kløyving, og vi trenger økser til rying/glepphogging og hogging av grøyp i syll, staver og tiler.

Med dette for øyet var vi en tur i magasinene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, og senere ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Vi har forsøkt å se etter økser som vi mener er arbeidsøkser og som i størst mulig grad kommer fra daterbar kontekst, eller har typologiske trekk som sier noe om alder. I denne omgang vil jeg ta for meg to økser fra det trønderske materialet, som jeg finner interessante.

Under våre magasinbesøk dokumenterte vi øksene med oppmåling, tegning og foto.

Under beskrivelse av øksene har jeg valgt å bruke den terminologien som Ingar Figenschau bruker i sin avhandling. Her er gjengitt hans illustrasjon over øksens terminologi:

Øksens terminologi. Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau.
Øksens terminologi, fra Ingar Figenschaus hovedoppgave i arkeologi.
Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau

Mulig skogsøks, felløks, T 05403:

img_1471

T 05403 er funnet på Steinvikholmen, Skatval i Stjørdal kommune. Den er funnet under utgravinger på slutten av 1800 tallet, inne i ruinen av Steinvikholm slott. Den har derfor en funnsammenheng som med nokså stor sikkerhet kan si oss noe om alder. Steinvikholm slott ble oppført av norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, i perioden 1525-27. Den gjenomgikk nokså omfattende ombygginger etter en brann i 1542. Slottet fikk en kort levetid, og ble sist brukt som lensherrens residens i 1575. Funnene som er gjort inne i ruinen skriver seg derfor med stor sannsynlighet fra første halvdel av 1500-tallet. Øksa er forholdsvis stor, 23-24, cm lang fra egg til hæl, og ca 11 cm egglengde. Den veier 1632gram. Eggen er nokså skadet, men vi kan ane den opprinnelige buen. Øvre kant er nokså rett med en svak bøy opp, mest mot framhynna, mens nedre kant har en noe kraftigere bøy som ville gitt en ganske markert bakhynn.

T5403 rekonstruert Høgseth
Foto fra Harald B. Høgseths doktoravhandling. T5403 rekonstruert.

Underkant har en knekk inn mot hals og kverke, og i overgangen her er rester etter en tapp. Det er liten fal på øksa, men den har med stor sannsynlighet hatt fliker både over og under skafthullet.

Øksa er tidligere kopiert av smeder ved Nidaros Domkirkes Restaureringarbeider i forbindelse med Harald Bentz Høgseths doktorgradsarbeid, og testet ut bl.a. til felling og kapping(pers. med. Roald Renmælmo og Harald Bentz Høgseth).

Jeg er ikke helt enig i tolkningen som er gjort ved denne rekonstruksjonen, da jeg mener øksa trolig har hatt skaftflliker og tapp som beskrevet over. Dette er bedre bevart på andre økser, som den under; T 17279, som er funnet under golvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Etter min mening er dette en mer sannsynlig form T5403 kan ha hatt, ut i fra de restene av skafthullfliker og tapp på nedre kant jeg mener er synlige.

IMG_1458
Øks(T 17279) datert seinmiddelalder ut i fra type, og delvis funnkontekst. Øksa er nemlig funnet under reparasjon av gulvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Logtun kirke er trolig oppført omkring 1500, og om øksa skriver seg fra byggingen, er den nokså samtidig med T5403. Her er skafthullsfliker og en tapp mellom nedre kant og hals bevart. Øksa har trolig en formlikhet med T 05403 med liten tapp i overgang nedre kant – hals og i nakke/ fal.

Øksa vil nok være ei fin skogsøks, for felling og kapping, og ei god øks for grovere arbeid på tømringa, som kapping, klemping og lumping. Den vil og kunne være egnet til grovfelling av nover. Kopi av øksa er under bestilling hos smeden, så vi venter spent på å prøve den ut.

Glepphoggarøks? T 06351

Jeg har sett en del etter økser som jeg har tro på vil være egnet til spretteteljing eller glepphogging. T 06351 er en kandidat som jeg har tro på i den sammenheng, og som det kunne være interessant å få prøvd ut. Øksa er kanskje ikke den som vi først og fremst trekker fram som ei særskilt vakker øks, men jeg tror den har potensiale for å egne seg til glepphogging.

Middelaldersk glepphogging viser ofte få spor etter fram og bakhynn. Det, sammen med spor etter en nokså buet økseegg mener jeg taler for en øksetype noe i retning av denne.

IMG_3287
Glepphogging på golvås og underside av golvbord i Lagmannstua på Agatunet i Voss. Bygget er datert 1220-1230, og er et av de eldste bevarte verdslige bygg vi har i Norge. Det er lite spor etter fram eller bakhynn, og sporene her er etter min mening fra ei øks som har en nokså buet egg, kanskje i retning den på T 06351?

T 06351 er funnet under jordarbeid på Øien i Orkdal. Øksa er 17-18 cm fra hæl til egg, og veier 1596 gram. Tyngden får den fordi den er tykk i godset, både i blad, nakke og hæl. Øksa har en nokså spesiell form, med sterk innsving både i øvre og nedre kant, og hele bladet synes å peke noe oppover. Øksa har skafthullsfliker, ikke helt ulike øksene fra Steinvikholm og Frosta. Dateringen av denne øksa er imidlertid noe vanskeligere, da funnkontekst sier lite. Den er katalogisert som «antagelig fra hedendommen»… som nok skal bety vikingtid? Etter min mening kan den nok like gjerne være noe senere, middelalder. Denne eller tilsvarende er også ønskelig å få rekonstruert for å prøve til tømring, og da særlig glepphogging.

IMG_1467IMG_1469

 

Noen kilder:

Høgseth, Harald B. 2007

«Håndverkerens redskapskasse». En undersøkelse av kunnskapsutøvelse i lys av arkeologisk bygningstømmer fra 1000-tallet

Figenschau, Ingar 2012:
Øksemateriale fra Troms og Finnmark, ca1050-1900 evt:
En handverksbasert gjenstandsanalyse
Wallem, Fredrik 1917:

 

 

 

Nåmtro

Nåmtro til Stall ifra Heimtveiten, Bykle, Setesdal. Nå Norsk Folkemuseum.

Stallen hadde opprinnelig nåmtro etter den var bygget i 1850. Det kan være at denne også er en gjenbrukt bygningsdel ettersom det er mye gjenbruk i bygningen. At den har ei  skavla/pjåla overflate som mye av det gjenbrukte tømmeret har, kan tyde på dette.

 Hva er så nåmtro?

Nåmtro er en blanding mellom veggstokk og taktro for å tette åpningen som ofte er mellom tro og raftstokk eller stavleie i et sperretak. Den får da et hakk for hver sperre bortover takflata. I stedet for nåmtro, kan sperrene være felt helt ned i raftstokk, det kan være en åpning, eller at det kan legges inn kubbinger mellom sperrene.

 Utklipp fra A.Berg Norske tømmerhus frå mellomalderen Bind1Utklipp fra Arne Berg, Norske tømmerhus frå mellomalderen. Bind 1.

Tilhogging av ny nåmtro:

IMG_7129Alle troborda får en treplugg ned i sperra under. Vi varierer å bore i øverkant og nedkant av trobordet. Vi borer med 1″ navar, og lager pluggene av furu som spikkes koniske og 8kanta. Emnene tas av tørr kjerneved furu, men ikke nære margen. Kapp fra veggtømmeret er fint å bruke til dette. Never ligger pakket og klart til legging. Foto.Henning Jensen

Skrevet av Magnus Wammen, Norsk Folkemuseum

 

Tett tak på Heimtveiten

19875145_10155150800575091_1213182674715824228_n
Fra venstre: Henning Jensen, Magnus Wammen, Terje Planke. Foto: Ukjent.

I de siste ukene har Magnus Wammen og undertegnede hatt fokus på å få tett tak, og avviklet riggen, på Heimtveiten. Dette innebar å få på plass sperrene, skjære/tælje og nagle fast tro, never og torv. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om «raftlåsnovet», og løsningen vi valgte på nevertekkingen.

Raftlåsnovet

Mellom raftstokker og røstmødrene på Heimtveiten er det brukt et spesielt nov, som vi ikke har vært borte i før. Utbredelsen av denne varianten er for meg ukjent, men på de restaureringsprosjektene jeg har arbeidet med til nå, har jeg ikke vært borte i denne varianten.

Novet er en kombinasjon av novene på resten av stallen, men med en svalehale, i tillegg er den gjort skrå i bunnen av novet, Svalehalen er ikke flat, som i en vanlig forbindelse, men skrår kraftig ut mot utvendig veggliv.

Oppsåta i raftstokken:

På innsiden av oppsåta er det hugget omtrent 2 tommer bredt, og på halv høyde. I tillegg var det hogget en kinning på innsiden. Fra oppsåtas innside er det så hugget både skrått utover, som en svalehale, ca 4 tommer i bunnen, ved vegglivet, og skrått nedover, slik at det blir et fall, det er ikke hogget kinning på utsiden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppsåta. Foto: Magnus Wammen NF

Underhogget i røstmora:

På originalstokken var det ikke hugget kinning på innsiden av raftlåsen.

2017-07-05 10.34.01
Innsiden av underhugget i røstmora på originalstokk. Foto: Henning Jensen NF
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Underhugget fra siden, stokken vendt rundt. Foto: Magnus Wammen NF.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Låsen sett rett over fra underside. Uttaket til høyre er for bjelkelag til loftslemmen. Foto Magnus Wammen NF.
DSC_0619
Røstmora på plass. Foto: Henning Jensen NF.

Teori:

I og med at mye av mye av enden på røstmora hogges vekk, gir denne typen nov ekstra mye ved i halsen på røstmora. Fallet på garpehogget er ganske parallelt med takfallet på røstene. I tillegg gir den svalehaleutformede halsen en veldig god sikring mot at raftstokken skal bli presset ut av kreftene fra sperrene ved høy taklast. Setesdal er et svært snørikt område, og kanskje er det utformet slik, for å gi ekstra god støtte ved takfoten, når taklasten blir stor.

Etter en gjennomgang i resten av Setesdalstunet, ser det ut til at 3 av 6 uthus i tunet, har denne raftlåsen. Er det noen som har vært borti dette novet? og eventuelt kjenner betegnelsen på dette? Raftlås? Raftsluk?

Nevertekking på Heimtveiten.

I uke 24 hadde vi tekkjardugnad på stallen, med tradisjonbærer Anders Dalseg som mentor. Han hadde med seg Eivind Dalseg og Knut Erik Paulsen fra Setesdal. Anders har åpnet, og satt i stand mange nevertak i Setesdal, og bidro med mye erfaringer og kunnskap om nevertradisjoner i Setesdal.

Vi la 6-7 lag never på taket og to lag torv på toppen, første lag med graset ned, og andre lag med graset opp. Hverken Magnus Wammen eller undertegnede har mye erfaring med legging av rene nevertak, og vi lærte veldig mye i løpet av disse dagene.

Mye av jobben var sortering av neveren, både på lengde og kvalitet. De lengste flakene sparte vi til å legge over mønet. Never til takskjegget, som skal krølle seg, sorterte vi ut den fineste kvaliteten. Anders ville ha gul, «læraktig» never til dette, uten kvist og «vekstfeil», og ikke for tynn. For å holde orden på lagene, sorterte vi neveren til takflatene på lengde, slik at rastene ble lagt med samme lengde. Vi hadde mye never på ca 50 cm, og da la vi med 3 tommers opptrekk for hvert lag, jevne raster i overkant, og 2 tommer sideveis overlapp, som vi vekslet på for hver rast. Dersom vi gikk over fra 50 cm til kortere never, la vi en rast uten opptrekk, for å sikre at vi fikk 6-7 lag hele veien. Kvaliteten på neveren varierte, vi hadde til rådighet never fra både Lierne og Setesdal. På takflatene passet vi på å bruke 2 dårlige flak som 1, og var det hull, kunne vi legge en ekstra under hullet, veldig dårlig never brukte vi opp, som et slitelag på toppen, mot torva.

IMG_7156
3 tommers opptrekk, 2 tommers sideveis omlegg. Til venstre Knut Erik Paulsen, til høyre Eivind Dalseg. Foto: Henning Jensen.

Under krokene la vi 3 lag, 1. lag med kvitsiden opp, ca 3 tommer på utsiden av taktroa, denne skulle være så tykk som mulig, deretter 2 lag over dette. Lag 2, ca 1 tomme utenfor lag 1, og lag tre 1 tomme utenfor lag 2.

IMG_7139
1 lag med kvitsida opp, både på raftet og langs med takskjegget, på røstet la vi den ca 1 tomme utenfor vindskia. Foto: Henning Jensen
IMG_7136
Løsning under torvholdskrok. Resten av lagene la vi over kroken. Foto Henning Jensen.
IMG_7133
Ca 1 tomme uttrekk for hvert lag. Foto Henning Jensen.

Vi la oss helt opp mot mønet, og valgte kortere never på de øverste rastene. Til slutt la vi 5 lag never over mønet, som var kortere og kortere for hvert lag, også her med 2 tommers omlegg, vekslet for hvert lag.

Øverst til venstre: Løsningen langs røstet, 1 lag med kvitsida opp, en tomme utenfor vindski, på tvers, de neste 6-7 lagene langs med taket med kvitsida ned. Foto: Henning Jensen

Øverst til høyre: Løsning over mønet. Foto: Henning Jensen

Nede: Neverkanten langs takskjegget. Foto: Henning Jensen

Stallen hadde yfsingestein på kantene, dette hadde vi ikke på lager da taket ble tekket, men vi får et lass fra Setesdal i høst. Da blir torva langs røstet erstattet med stein.

Vendebenk fra Hustad kirke på Inderøy

IMG_8727

Hustad kirke ligger i Inderøy kommune i Nord-Trøndelag. Kirken er fra midten av 1100-tallet. Sannsynligvis ble den bygd som privatkirke for høvdingen på Hustad. Først senere gikk den over til å bli en ordinær sognekirke.

Hustad kirke er den minste av de bevarte trønderkirkene i fortidsminneforeningens eie med en total lengde på 23, 5 meter. Kirken har stått uforandret og urestaurert siden foreningen fikk den som gave i 1888. Den har derfor et uvanlig godt bevart både indre og ytre, med elementer fra middelalderen, 1600-, 1700- og tidlig 1800-tall.Midt7_0581a7fbd97f4e703b5050f5a30a662e

De to portalene mot nord og sør helt identisk. De er enkle og rundbuet i romansk stil, og har avtrapping, recess, på utsiden.
Takstolene i skipet er datert ved hjelp av dendrokronologi som viser at tømmer ble hogd vinteren 1162/63. Takverket er reist de følgende årene.Alteret20mm3_d096c49eacdd16dce1535b721502b719

Kirken er omgitt av «Kjerkeplanken», et gjerde i laftekonstruksjon. Denne gjerdetypen er sjeldne i Norge, og Kjerkeplanken er det eneste bevarte i Trøndelag.IMG_2302_3d1f6bad868045dae284c03da3749f6e

https://www.fortidsminneforeningen.no/vare-eiendommer/hustad-kirke

Da vi var på befaring på Hustad kirke ,Inderøy  i Nord Trøndelag var der en liten sliten benk , satt opp på loftet. Når vi var der var det  blant annet subord til tak og vegger  mulig 1100 talls, og  1600 talls tømmer og mønkjøl som fanget  min oppmerksomhet, men jeg tok en ekstra kikk på den lille grå slitne benken som sto på loftet, og konstaterte at det var en Vendebenk.

Nå  har  jeg  tatt meg litt tid til å studere nærmere denne lille benken. Det som er litt spesielt er at det er omtrent det eneste løse møblet i kirken,  kirkerommet består av faste benker og båser helt opp og på siden av altertavlen så det er ikke mye ledig plass til en løs benk, kanskje derfor den har blitt satt opp på loftet.

Den har helt klart alderdommelige trekk.

Benken er 50 tommer lang , 13 tommer bred , setet er 2 tommer tykt.  sittehøyde er 19 tommer , ryggstøtten som kan vippes over alt etter hvilken side av benken man sitter på er 12 tommer høy opp fra setet.

IMG_8769

Jeg kontaktet fortidsminne foreningens representant på Inderøy og fikk låne benken til nærmere studie.  Jeg kunne skjelne 3 forskjellige treslag i benken, furu, gran og bjørk. Furu i føttene og henglsene, gran i sete og rygg, bjørk i pluggene for alt er festet med treplugger og kiler.

Alle delene er kløyvd material, så fremt det kan tolkes kløyvespor, det er litt vanskelig på de små delene. Det som er helt sikkert er at ingen deler er sagd på dimensjon det finnes ikke spor av sag annet en mulig kapping av lengde på tre plasser, flere plasser blant annet selve sittefjøla er kappet med øks.

Jeg kunne ikke finne noen spor av oppmerking på benken for alle tapphullene,  alt  håndverket er litt grovt i utykket, det er nesten bare hengslene som er  viet litt mer oppmerksomhet, selv om de har brukt profilpjål på hele benken og dratt langs kanten har styringen her vært litt for nær selve profilen da det egenlig skulle vært VUV profil er det i hovedsak nå bare en VU profil, siste Ven er bare en skrå fas på kanten av bordet, ,som av og til kommer inn og blir til den  siste V-en.

Føttene er tappet med en liten skrå inn i sitteplaten, de er kun tilpasset med øks tynnet ut fra baksiden  (innsiden)av foten.

Jeg ville prøve å lage en variant av benken, jeg har ikke liggende så mye kløyvd material så det ble sagd material som utgangspunktet, jeg kopierte alle delene på dimensjon, så nær som sitteplata, den ble litt tynnere. jeg valgte å legge litt fokus på overflater og innfestninger, jeg ville prøve å få det samme utrykket som i originalen. jeg brukte navar, pjål og profilpjål til kapping var det grindsag som ble brukt. Til hengslene brukte jeg en del treskjærerjern og tappjern. Benken er montert helt uten lim.

IMG_8781IMG_8784IMG_8786IMG_8787

 

Bildet med navaren i en kloss er et triks jeg bruker for å holde jevn skråvinkel siden føttene skulle monteres med litt vinkel , etter navaren gikk jeg på med kneppert og stemjern.

IMG_8795

IMG_8796IMG_8798IMG_8799

Rotkne til årestua på Trondarnes

Foto: Sør-Troms Museum

Sør-Troms museum bygger en middelaldergård på Trondarnes i Harstad, kalt allmenningr som betyr felles møteplass. Dette er en gård som skal brukes til formidling av livet og folket som levde i middelalderen. Det skal settes opp 5 bygg på gården. Det første bygget vi bygger er ei årestue. Deretter skal det bygges en stavkirke, ei smie, fjøs og stabbur. Naustet på Stangnes (Senja) er modell for bærekonstruksjonen på dette bygget. Til skråavstiving av årestua har vi valgt å bruke rotkne i overgangen stav-samhald.

På jakt etter rotkne

Eirik Nicolaisen ble henta inn som veileder for uttak av rotkne. Han var tidligere student ved HIST Teknisk Bygningsvern og har skrevet en bachloroppgave om tradisjonell bruk av rotkne i eldre bygninger.
Han laget en verktøyliste over verktøy som man må ha med seg i skogen.
– kvass øks
– spisspade
– tau
– øks du ikke er redd for å ødelegge/ hakke
– øks som du i hvert fall ikke er redd for å ødelegge

Denne furua står på stein og sandmark. Foto: Roald Renmælmo

Vi brukte Arne Pedersen, i Aursfjord i Malangen, som kjentmann. Arne kunne fortelle mye om hvor det var de beste mulighetene for å hente ut emner. Rotknea som vi skal bruke skal være av furu. Det vi ser etter er små furu som har vokst sent. Det er en fordel om furua står på berg med lite jord oppå. Da stikker ikke rota så dypt ned i bakken, og det er større sjanse for at rota går ut i 90 grader fra stammen. Når furua vi skal bruke er funnet, graver vi rundt furua slik at vi kan se rotsystemet. Nå kan vi se hvilken rot vi vil bruke til rotkne. Kapping av røtter kan være en tøff jobb. Det er mange røtter man ikke kan se under bakken. Det er lurt å bruke en øks som tåler litt småstein og grus. Når alle røttene er kappet kan vi hjelpe til med et tau og rotvelte treet.

 

 

Når treet er veltet kan vi bestemme oss for hva som er det beste emnet. Dersom man er heldig, kan man få to rotkne av et tre som er felt. Men det er sjeldent, fordi da må emnene stå 180 grader ovenfor hverandre. Vi skulle ha totalt 6 rotkne. Vi måtte da felle 6 trær. Emnene ble hugget til på overmål for frakt til kjørevei for videre transport til verkstedet. På verkstedet ble emnene justert på dimensjon for å passe inn i bygget.

Montering

Vi brukte stropper for å holde rotknea til staven når vi arbeidde med merking og tilpasning. Vi meddrog og tilpassa rotkneet til stav/sammhald. Rotkneet ble festa både i stav og samhald. Til dette brukte vi 1″ trenagler av furu. Det ble brukt 1″ navar til å bore hull for naglene. Naglene ble så kløyvd ut av rettvokst alved av rotstokken på furu. Emna ble spikka til koniske med firkanta tverrsnitt med brekte kanter.

Felling av rotkne til stav og samhald. Foto: Thor Larssen

Rotknea sin funksjon i bygget er å stive av konstruksjonen. En annen måte å stive av et bygg på er å bruke skråband. Det er en enklere arbeidsprosess å lage emne til skråband, men ulempen med skråband er at den vil ta mer plass i rommet. Derfor ble det valgt rotkne.

 

Felling av ås og sperre utan fast dimensjonering.

IMG_6286
Ferdig takside. Utsperrene monterast etter at kledning har komme på då desse skal henge saman.

På Nordmøre er takkonstruksjon med sperrebukk, ås og sperre vanleg. Denne takkonstruksjonen er gjort med bakgrunn i ei eksisterande brygge på Eidestranda i Aure kommune. Brygga vart flytta dit rundt 1870, men det er uvisst når ho vart reist fyrste gongen. Det nye bygget skal stå på Håholmen i nærleiken av Kristiansund. Det er ei brygge i stavlinekonstruksjon som måler 10,6m x 13m som vert bygd på Husasnotra før uttransport og oppsetting.

Me bestemte oss for å ta utgangspunkt i eit eksisterande bygg for å lære meir om korleis dei eldre tradisjonelle takkonstruksjonane er utført. Når tradisjonsberarane er borte er det bygga sjølv som fortel best korleis dei er gjort, og dette innlegget tek for seg eit forsøk på forstå den logikken, premissa og vurderingane som ligg bak. I dette innlegget vil eg sjå nærare på korleis fellinga av åsar på sperrebukk og sperrer på åsar kan ha vore gjort.

Sperrebukkane:

I den originale takkonstruksjonen var sperrebukkane kanta på sidene og oppå og felt slik at oversida danna eit plan. Dette planet hadde same fall som taket. I dette tilfellet var det treungs røst. Sperrebukksolane var i samme høgde på alle samhalda (dobbel samhald i staden for samhald og pute), og sperrebukktåa like langt inn frå vegglivet/rafta på kvar side. Rafta var også i vater og like høg på begge sider. Oversida av sperrebukken låg omlag 10 tommar under overkant sperre/underkant tro.

Metode: Takkonstruksjonen vart slått opp med krittsnor på golvet i full storleik, og mal for sperrebukk vart laga. Sperrebukkane vart hogne ut etter malen. Det vart også teke mål på den oppteikna takonstruksjonen for å bestemme kor sperrbukksolen og tåa ville havne i samhald/pute. Desse måla vart overført og sperrbukksole og tapphol for sperrebukken vart hogge ut i samhald/pute. Sperrebukkane vart reiste og stiva av i lodd over samhalden.

Åsane:

I originalbygget var åsane runde oppå, og det såg ikkje ut til å vere retta. Det var naturleg overflate på åsen. Der åsen var grov var han felt litt ned på sperrebukken og i toppenden av åsen låg han ofte rett på sperrebukken eller så var det klossa opp litt. Dette fører til at åsen ikkje har ein eksakt dimensjon over sperrebukk heile vegen. Det vil variere litt ettersom kor rett åsen er. Dette fører også til at ein ikkje kan nytte ein sperremal med fast dimensjonering når sperrene skal på. Det var stort sett hogge ut av sperrene, men somme plassar var det også hogge av litt på oversida av åsen for å sleppe sperra lenger ned. (Dette kjem eg tilbake til)

Metode: Eg valde å legge opp åsane mot utsida av sperrbukken på samhalden. Dette er ei fin arbeidsplattform og ein kan merke breidda på fellinga på åsen direkte over frå sperrebukken. Åsane vart lagt med den rettaste sida opp. Dette vart gjort ved å sikte etter stokken og sjå kor han var rettast.

 

Sperrer:

I det originale bygget var sperrene fint tilpassa åsane med ein liten skulp hogge ut med øks eller ein liten kloss der sperrene ikkje låg nedpå åsen. Sperrehakket var i vinkel på takplanet og sperrene var ikkje dimensjonert i breidde gjennom sperrehakket i rafta. I det nye bygget er materialen saga, så difor var det naturleg å la sperrehakket vere i lodd. Det vart også gjort ei dimensjonering på breidda slik at sperrehakk og sperrer kunne lagast etter mal.

Metode: Overkanten av sperrene må danne eit plan slik at troet har eit jamt underlag og at taket blir rett. Sperrene vart retta på ei side. Denne flata dannar topp sperre-planet. Sidan åsane har er lagt på med naturleg overflate vil ein ikkje kunne dimensjonere sperrene på faste mål. Likevel skal dei danne eit perfekt plan 10” over sperrebukkplanet. Ved å spenne opp ei snor som simulerer topp sperre frå raft og opp til mønsåsen kan ein måle eksakt høgde frå snora og ned til åsane (på mønsåsen må ein spikre på ei mellombels lekt for å få festa snora i rett høgde) Denne høgda vert målt frå det høgaste punktet på åsen og i vinkel ut frå takplanet opp i snora. Possisjonen på desse høgdene bestemmast ved å legge på eit måleband frå sperrehakket og opp til mønsåsen og lese av.

Målebandet vart lagt på i sperrehakket (på sperra) og måla frå skjemaet førast på sperra. Ved å hogge uttaket i sperra slik at målepunktet og dimensjonen stemmer i midten, og at skulpen er litt større enn åsen vil sperra ligge fint på mot høgpunktet på åsen. Sperrene vart dimensjonert til 5” i breidda, og sperrehakket vart merka på med ein mal som gav fast dimensjon på 3” gjennom sperrehakket i rafta og fast mål på utstikk.

Når dei to ytterste sperrene i taksida er felt på plass valde eg å strekke snor mellom desse sperrene over kvar ås. Ved å måle ned frå desse snorene der som sperrene kjem samtidig ta lengdemål frå sperrehakket kan ein ta mål for alle sperrene på ein gong og skrive ned i skjema. Det skal då i teorien bli eit snorbeint plan mellom dei to ytterste sperrene. Så sant dei er rette vil også resten bli det. Kvar enkelt sperre vart hoggen ut etter mål og prøva på. Ved å sikte mellom dei to ytterste referansesperrene kunne ein sjå om sperra måtte sleppast lenger ned. Ca 7 av 10 sperrer passa perfekt ved fyrste prøving. Eventuell justering av gjort ved å hogge ut litt på leåsen for å sleppe sperra lenger ned. Dette vart gjort på augemål og sikta inn til det passa. Ein positiv effekt av å skrive ned skjema var at ein på førehand kunne plukke ut sperrer som passa til dei forskjellige måla og sikre at ein fekk nytta sperreemna best mogleg.

Det er kanskje tvilsomt at den originale takkonstruksjonen vart gjort på akkurat denne måten, men at snor og sikting har vore viktige i dette arbeidet er eg overtydd om. Det trengst som alltid meir undersøkingar og utprøving for å komme enda tettare på original framgangsmåte, men faktum er i alle fall at denne metoden opplevdes som relativt rasjonell og effektiv. Bruk av mal på sentrale punkt, mykje augemål og minimalt med justeringar.

Tekst og foto: Håkon Telnes Fjågesund

Befaring Urnes stavkirke

  • Gruppe 4.
Øystein Hodneland Mortensen, Håkon Telnes Fjågesund, Kai Rune Johansen, Henning Østgård Jensen, og Pål Sneve Prestbakk.IMG_8417
  • Urnes stavkyrkje vart bygd i 1130-åra. Kyrkja står i ei særstilling når det gjeld arkitektur og stilhistorie, og er eit sentralt verk i norsk kunst og historie. Ho er rekna som den eldste av stavkyrkjene, og eit ekspempel på svært godt handverk og særdeles fin treskurd.Urnes stavkyrkje ligg i Luster i Sogn, i ein storslagen natur. Ornamentikken i kyrkja er svært interessant, og kan tidfestast til 1050-1100, noko som tyder på at mykje stammar frå ei tidlegare kyrkje. Den særmerkte urnesstilen har sitt namn frå Urnes stavkyrkje. Stilen er kjenneteikna ved flotte utskjæringar av svært høg kvalitet. Urnes stavkykje vart i 1979 innskriven på UNESCO si verdsarvliste. Kyrkja er eigd av Fortidsminneforeningen. (kilde fortidsminneforeningen)
    • Noen vurderinger om verktøybruk når det gjelder skjæringen av Urnes portalen.
    • IMG_8436
      Her ser vi spor etter nedstikking med et buetjern eller en skulp i «hjørnet»
    • Urnes har muligens den flotteste treskurden, hvis man ser på alle stavkirkene samlet. Dette er jo selvfølgelig en personlig vurdering, men Urnesstilen med dens renhet i linjeføringen presisjon i skjæringen, og ikke minst dybden på ornamentikken på portalen. Motivene er rene og lette å lese ”hva er det de har skjært” hvilke motivvalg har de gjort.
    • Tolkningene i hva det betyr overlater jeg til hver og en og lese ut fra motivene, løve versus hjort, det gode mot det onde, draker o.s.v.
    • Det som er helt klart er at portalen består av dyreornamentikk, men med et viktig innslag av planter og det er avslutningene på halene til dyrene det er nemlig liljen eller den franske liljen et symbol som assosieres med Jomfu Maria, og er et kristent symbol. Urnesstilen er den første stilen med innslag av planter, noe som bare øker på utover middelalderen i blanding av dyr og planteranker, til de siste stavkirkene med rene planteportaler.

 

En tolkning jeg gjør når jeg ser på portalen og dør samlet er at alle er blitt kappet nedentil, alle mønstrene fortsetter ned i bunnsylla og kommer opp igjen, men det mangler kanskje 40 cm på total høyde på ornamentet. De stilrene buene er rett og slett kappet av, føttene til hoveddyret mangler helt. Dette er en personlig tolkning av mønsteret.

  • Vi tok en nærmere kikk på portalen mot nord og noe av søyleornamentikken oppe på galleriet, da de var enklest å komme til for studere nærmere detaljer.
  • Redskapene vi mente vi kunne se spor av på portalen var treskjærerjern i litt forskjellige utforminger, buet jern eller skulp, til nedstikking her har det måttet vært flere bredder og flere bueformer noen nesten flat og noen nesten i skarp U-form, nedstikking rundt muskelanvisningene på hoveddyrene og en del kuleformer som avslutninger på kroppene(manen).
  • Flatjern til bunning, overflate oppå kroppen på dyrekroppene og nedstikking.
  • Jeg tror at hvis de har hatt jernet som vi i dag kaller dogfoot har jobben deres blitt mye enklere, det er vanskelig å påstå at de har hatt et slikt jern, men jeg har ingen grunn til å tro at de ikke hadde det særlig mht. Til dybden de har jobbet med her.
  • V-jern til detaljer rund øyne og lignende.
  • En interessant detalj er kejftene til ”slangene ” de er konsekvent hulet ut, noe som visuelt ikke vises noe særlig , men gjør dem svært svake og lett for å knekke av, Det har vært temmelig krevende å tappe/skjære ut hullene i kjeften uten å ødelegge, her kunne man ha brukt små navare for å ta det meste og så bare renske opp med jern eller jern på alt, men da må man være forsiktig.IMG_8442
  • Navar eller annet boreredskap fant vi ganske mange spor etter, i bland annet to dimmensjoner 10 mm mer og 30 mm bredde dette kan være for å få en dybde anvisning når man ”bunner” botn eller for å få buen du ønsker hvor linjen i ornamentet slynger seg i en bue, hvor navar hullet blir innersvingen på linjen. Det kan også være for å fjerne masse.IMG_8441
  • Portalen var økset til både oppe og nede, men dette var for å tilpasse tiljene til vegg høyden og svalgang (oppe), ikke for å skape ornamenter.
  • Inne på kapitelene er det også sjeldent rikt ornamentert, her kunne vi også konstatere flere forskjellige treskjærerjern.
  • Buet jern til nedstikking, markering av kulet o.l i detaljer
  • Flatjern til bunning, nedstikking ,og overflaten på kroppene på dyrene.
  • Her kunne vi IKKE finne noen spor av navar eller lignende.
  • En oppsummering er vel at det arbeidslaget som har gjort denne jobben har vært godt utstyrt, med en variasjon av treskjærerjern, navarer fra ca ½ tomms til 1,5 tomms.
  • Jeg vil også anta at de har brukt kneppert eller klubber for å komme seg så dypt ned som de har gjort på nordportalen.
  • Til mønster påtegning / opptegning kunne jeg ikke finne noen oppriping så her tror jeg de kan enten ha ripet inn mønsteret for så å modellere ned kantene der ripen var eller tegnet på med kullstift. Uansett har de en fantastisk god sans for linjeføring.

    IMG_2644
    om mønsteret her er innspirert av book of Kells eller book of Lindesfarne skal ikke jeg ta stilling til , men ornamentiken er enestående i norge
  • Materialvalget de har gjort viser også stor kunnskap om hva de holdt på med Furu, lite kvist, førstestokk, marg ut, mest mulig stående årringer i emnet.
  • Urnesstsilen finner vi i smykker, steiner, illustrasjoner o.l.
  • Her er et eksempel på svensk Urnes gravstein , de har  ca 2000 runesteiner i sverige
  • 1000x1000-Runesten-Ashmolean-20160726-oxford_5651