Drombe på Stiklastadir, endelig ferdig og i bruk.

I 2016 skrev kollega på Stiklestad Nasjonale Kultursenter Kai Johansen på denne bloggen om Drombegang på gjesteloftet Stiklastadir. Dromben, eller drumben som det også skrives, blant annet i kilder fra Valle, stod ferdig nå i juni til sesongåpning, og jeg tenkte å skrive en kort oppsummering av sluttspurten og vise noen bilder av resultatet, med særlig vekt på taket.

Det tok litt tid fra de første skissene jeg tegnet i november 2015:

Men når jeg nå hentet de fram igjen, så ser jeg at resultatet har blitt nokså likt de ideene vi hadde etter en del undersøkelser og planlegging som Kai skrev en del om i sitt innlegg.

En forskjell er at vi valgte å lukke den mer enn opprinnelig tenkt. Veggtilene går helt opp i stavlina, og det er kun glugger i veggen. Dette gjorde vi først og fremst for å skjerme mer mot snø og regn, da det blåser nokså godt mellom husene her oppe på bakken. Vi valgte også å stø den på midten med to staver under svillene, da vi så at 8 meter uten understøtting nok var i lengste laget. Vi hadde opprinnelig også tenkt å unngå å forankre dromben direkte i loftet, men la den stå på egne staver inne ved loftet. Dette gikk vi bort fra og den er nå felt inn i nova og novarma på loftet. Novarma ble forsterket med en stav under ned til svill på sval i første etasje.

IMG_7066.jpg

Omtrent halvparten av materialene til dromben er bearbeidet for hand fra rund stokk, enten gjennom kløyving, som veggtiler og takbord, eller hogd til fasong, som syll, staver og mønekjøl.

Både Kai Johansen og Roald Renmælmo har skrevet om kløyving og kløyveforsøk vi gjorde i forbindelse med dette i egne innlegg:

Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk

Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon

 

Over er noe av prosessen med å hogge mønekjølen. Den er hogd av ett emne, 8 meter lang. Og den passet på taket til slutt 🙂

IMG_7043.jpg

Takkonstruksjonen på dromben er inspirert av takkonstruksjoner fra stavkirker, særlig Haltdalen. Sutaket er bord formet og medratt til hverandre, og skjøtet med en skrå skåring med dreneringsrenne i. Taket ble bygget flatt på en rigg som tilsvarte sperrene i drumben, og så demontert og flyttet ut.

IMG_6396.jpg
Et takbord medras til det under.
IMG_7032.jpg
Sperrene på plass, nå mangler bare taket. For å å få litt mer stabilitet valgte vi å lage annenhver sperre med ei saksesperre i.
IMG_7039.jpg
Taket legges. Vi valgte å spikre taket med 4″ smidd spiker, mest fordi vi syntes trenagler ville være litt brutalt i de nokså tynne sperrene.

 

Takbordene bestod både av kløyvde og sagde bord. Her merket vi oss at de kløyvde bordene nok var noe mer stabile i formen, men det var ikke uten unntak. En del både kløyvd og sagd material var såpass tvinnet at det var tilnærmet uråd å bruke.

 

IMG_7060.jpg
Den fremste sperra har et rotkne festet foran som en sperre og «portal» Dette for å stive av dromben sideveis her, samtidig som vi får god høyde i inngangen. Det er hogd dørfals i søylene i portalen, i tilfelle vi skulle få lyst til å bygge flere middelalderdører.

Golvet har skjøt midt i dromben, og består av halvkløyvinger. Noen ble litt for granne, og må skiftes. Ellers ble det et stødig golv.

 

IMG_1102.jpg
Golvet tilpasses og legges
IMG_7013.jpg
Før
IMG_7072.jpg
Etter

Endelig er dromben på plass! Vi er ganske godt nøgde, og synes den ble et godt tilskudd til loftet, den vekker oppmerksomhet hos publikum og er god å formidle byggeteknikk og takkontruksjon med.  Og ikke minst gir den oss en unisversell, stilfull og stødig adkomst til loftet for alle.

IMG_7666.jpg

Snekkersmia på Norsk Folkemuseum– veien videre

Råbygget til snekkersmia på Norsk Folkemuseum er nå ferdig tømra.

https://tradisjonshandverk.com/2018/06/11/rabygget-til-snekkersmia-er-ferdig/

Dette innlegget skal handle om veien videre og hvilke prosesser vi skal igjennom før den kan tas i bruk til snekring og smiing ute på østlandstunet på Folkemuseet.

Her er en timelapsevideo som viser arbeidene så langt, fra starten våren 2017, til slik den står i dag.

Veien videre.

15. september starter gravearbeidene på Østlandstunet, som blir endestasjon for smia. Grunnen på folkemuseet er dårlig, gammel sjøbunn av leire. Vi har derfor bestemt oss for å støpe en isolert plate, og sette grunnmuren oppå dette. Grunnmuren på originalen var fuget med kalkmørtel eller sement, eller begge deler. På et gammelt bilde vi fikk tilsendt av eieren, kunne vi se at den originalt hadde en tørrmurt ringmur. Det ser ut som at bygningen er satt på holdsteiner i hjørnene og under deleveggen, og så er det tørrmurt imellom. Dette har vi bestemt oss for å videreføre. Erlend Marthinsen og Chris Millar driver firmaet Aasgard Millar AS og har spesialisert seg på tørrmuring. De blir veiledere for oss på dette. Arbeidet vil starte så fort plata har herdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snekkersmia plasseres oppå denne kulen i terrenget, med inngangen på gavlen mot fotografen, tilknyttet Østlandstunet, men godt utenfor. Foto: Henning Jensen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avstand til Østlandstunet. Foto: Henning Jensen

3
Jaktlag på Vestre Borge, oppstilt foran originalbygningen. Muren ikke spekket ennå. Foto: ukjent.

Parallelt med gravingen, vil vi starte arbeidet med merking av bygningsdelene, og demontering. Demonteringen kan bli en vanskelig prosess, halve tømmerkassa ble tømra rått, og vi har til dels fått store vridninger og tørkesprekker på enkelte stokker. Kammene i laftet er skjøre, og må tas forsiktig opp, for ikke å bli ødelagt. Vi må nok regne med en del justeringer for å få stokkene ordentlig på plass ved montering igjen. Vi kommer til å isolere med etasjemose mellom stokkene ved montering, slik det var på originalen. Åsene er ikke montert slik det står nå, og det gjenstår å tælje, tilpasse disse. De skal være 3 1/2 tommers tykkelse, tælja på to kanter. 1 mønsås og 3 sideåser, spikra i sperrene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kraftige tørkesprekker og en del vridning. Sårbare kammer. Foto: Henning Jensen

4
Sperrer, åser og tro på originalbygning. Foto: Henning Jensen

Troe, er 1 tommes bord med vankant, det neste bordet etter at baken er sagd vekk, stående, med over- og underliggere.I første omgang kommer vi til å legge en takpapp. Gården Vestre Borge, der originalen er ifra, brant egen tegl, både takstein og murstein. Dagens eier skal legge om taket på stabburet, og i tillegg har han noe av den gamle steinen på lager. Denne steinen ønsket han at vi skulle bruke på snekkersmia, det hadde vært stas. Det blir en diskusjon om vi tar av pappen og lekter rett på overliggerne, når vi skal legge på teglsteinen, eller om vedlikeholdet prioriteres, og vi lar pappen ligge under teglsteinen. Vi har ingen tak, med tegl rett på tro, på museet.

Kledningen er av samme sorten som trobordene. Vi fikk en god del slike bord, når vi sagde laftetømmeret ned til 5½» bredde. Vi tror det blir litt tidlig å spikre på kledningsborda nå i høst, siden det må sette seg etter flytting og etter at det er kommet mose i meddraget. Evntuelt kan det det bli en løsning med at kledningen spikres i raftet og i en midlertidig 2×4 nede. Det er viktig at ikke kledningen får henge løst, med fare for å vri og vrenge på seg i sola. Himlingen i snekkerverkstedet er kanta og høvla 1 tommes bord. Vi vurderer å isolere både gulv og himling med trefiberisolasjon fra Hunton. Dette for å få mer effektiv fyring i snekkerverkstedet vinterstid, og mulighet til å holde litt lunk med en elektrisk ovn.

Gulv i snekkerverksted. Gulvet er 2 tommers pløyd granplank. Gulvet tenker vi å håndhøvle på skottbenk, muligens med Siw Holmin eller Roald Renmælmo som instruktør. Bjelkelaget er skåret på egen sag på museet, mens tro, gulvbord, himling og kledningsbord har vi kjøpt inn mesteparten av Hans Andreas Lien fra Dokka, som har mye granskog av god kvalitet.

Smia får jordgulv som originalen. I og med at det blir støpt en hel plate, får ikke jordgulvet tilgang på fukt fra grunnen, den kan derfor bli tørr og støvete med mye trafikk i smia. På Sagastua hadde vi samme problematik, den står på en pute av pukk. Der gikk vi for en løsning med hardstampede morenemasser, som har gitt en hard og støvfri overflate.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Himlingsbord, kledning og tro til tørk. Foto: Henning Jensen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gulvplank til tørk. Foto: Henning Jensen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stampet morenegulv i Sagastua, mulig løsning i smiedelen på snekkersmia. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.
Stamperedskap oppkalt etter nåtidens statsminister og finansminister.
Stamperedskap. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.

Vi kommer, i første omgang, bare til å spikre kledning på bindingsverket/reisverket i smiedelen, og den åpne gavlen over snekkerverkstedet. På originalen, hadde det tømrede snekkerverksted stått uten kledning noen år, det var lett solsvidd, og hadde rester av rød maling.

Muring. Det er mye muring med tegl på prosjektet. Vi håper å få Terje Berner til å veilede oss på dette. Essa er avansert muring, og det blir spennende å ta fatt på. I alt, en esse, to piper og en brannmur i snekkerverkstedet. Pipa til ovnen på snekkerverkstedet, står oppå himlingsbjelkene, med bare et røykrør ned igjennom til ovnen. Her får vi utfordringer i forhold til moderne brannkrav og avstand til brennbart materiale, men vi håper å få til en løsning som er nærmest mulig originalen allikevel.

Tegning
Langsnitt Snekkesmia, viser murerarbeidet som skal gjøres. Tegning: Magnus Wammen

Listverk. Gerikter er profilerte, mens tak og gulvlister er uten profil. Vi ønsker å høvle alt listverk for hånd. Dette innebærer at vi må lage profilhøvler til geriktene. Her håper vi å få med Jarle Hugstmyhr en uke, for å lære han sin fremgangsmåte.

 

 

 

Glass og kitt på empirvinduer til Snekkersmia på Norsk Folkemuseum

Forfattere: Magnus Wammen, Henning Jensen. Alle foto: Magnus Wammen, Henning Jensen

IMG_8403

Håkon Fjågesund har tidligere skrevet om vindusmakinga, så vi følger opp med en beskrivelse av glass og kitting gjort ilag med tradisjonshånverker Hans Andreas Lien. Link her: Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

Vinduene hadde høvla kittfals på ¼” x ¼”, lik de gamle. I originalvinduene var glassene av taffelglass, også kalt sylinderglass. Vi hadde tilsvarende glass i samme tykkelse her på museet som vi kunne bruke.

Først blei glasset skrapt og reingjort siden det var gamle glass med maling og kittrester, dette var en fordel for at glasskjæreren skulle gå lettere, og at det selvfølgelig er lettere å reingjøre glasset før det står i ramma.

Vi målte åpningen for glasset, og trakk fra et par mm, så glasset passer lett ned i falsen, og at man kan jobbe glasset ned i kittet ved å rugge og presse glasset ned.

IMG_8407IMG_8411

De gamle glassa er sjelden helt rett, så de blir prøvelagt ned i kittfalsen i vindusramma, og bunnen på falsen justeres med en kort semshøvel. så glasset ligger stødigere, og at man da ikke trenger så tykt lag med kitt som glasset ligger i.

IMG_8404IMG_8405

Så valgte vi å legge skjellak i falsen for å hindre at kittet tørker ut. Her kunne vi brukt linolje, men da burde denne prosessen vært gjort dagen før. Vi hadde også litt skjellak på pluggene som ramma var låst med, siden de har endeved eksponert rett ut.

IMG_8406

Setekitt:

Kittet blei knadd og varmet opp i handa for å være mykere først. Vi la ei passe streng med kitt og presset og rugget glasset nedi. Hans Andreas så det var passe tykt når en kunne akkurat skimte kittfalsen under.

IMG_8419IMG_8423

IMG_8427OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glasset blei stifta med glasstift, 2 stk i hver side, men her er det varierende praksis. Glasstiften blei kutta skrått slik at den presset nedover når den blei slått inn. Ved sprossene, blei glasstiften kappa til om lag halv lengde. Når glasset er festet, snus ramma, og overskuddskittet på innsiden fjernes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8433

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kittfas:

Vi la ut passe med kitt rundt alle sidene og trakk mellom etterpå. Her er det nok bare trening som gjør god! Men Hans Andreas påpekte at om bare hjørnene er bra utført har det mest å si. Og han hadde en teknikk med å dra hjørnet diagonalt fra glasset og ut i hjørnet med kittkniven, det anviste også en lik bredde på kittfalsen som var til hjelp videre. Det var også et poeng at kittet ikke kom utenfor kittfalsen for da blei det synlig fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

IMG_8447OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til slutt brukte vi kritt og en myk pensel på glasset, og kittfasen. Dette jevner ut fasen og gir den en «hinne». I tillegg er det en effektiv måte å fjerne linoljen og overskuddskitt fra glasset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8444

Da er ramma klar til å få et par strøk med hvit linoljemaling. Her kan vi nevne at det er viktig at det blir malt en mm utpå glasset- så vannet ikke har mulighet til å renne ned mellom kitt og glass.

 

 

Oppgangssaga i Aursfjord, dokumentarfilm

I Aursfjord i Malangen i Troms vart det sett opp ei oppgangssag i 1796 av Ingebrigt Eliassen. Saga har vore drive med berre nokre mindre avbrekk frå den tida til i dag og sagmeister Arne Pedersen er 6. generasjon i direkte linje etter Ingebrigt. Vi har hatt studiesamlingar der studentane har fått ei innføring i saging og fått øve seg på å dokumentere arbeidsmåte og tradisjon. Studentane har lagt ut noko av det dei har skrive her på bloggen tidlegare. I vinter har Anders Lundvang og eg laga ein dokumentarfilm om tradisjonen knytt til saga. Her kan du sjå filmen:

Om du er interessert i meir bakgrunnsinformasjon om historia til saga så kan du lese meir i denne artikkelen: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2434264/Fortidsvern01-16_s34-39%2BRenm%25C3%25A6lmo.pdf?sequence=1

Høvelbenk frå Jordebrekk, i øvre Suldal

Det var i vinter me hadde ei læringsarenasamling, her på Sand, om høvelbenkmaking. Eg valde å bruke denne benken som førebilete til min nye høvelbenk. Tankjen var at den høvde godt til høvling av både gulvbord, kledning og listverk. Som eit supplement til strykebenken og langbenken. Desse andre benkane er laga med tanke på firealna lengder, så målet var å lage ein høvelbenk som og takla slike dimensjonar.

2018-06-22 13.21.07
Originalen

Hovudmåla på denne benken er 2,25 meter i lengda, plata/planken har ei breidd på 25,5 cm og ei arbeidshøgd på 75 cm.

2018-06-22 13.11.21
Baktanga

Baktanga er laga i bjørk. Den består av ein skrue som er om lag 30 cm lang i gjengene og to styrepinnar. Desse er festa til bakstykket med naglar. Benkestykket er felt inn med svalehale og festa med fire spikar.

This slideshow requires JavaScript.

Framtanga er og av bjørk og er festa til benkeplate med to gjennomgåande bjørkelaglar, der den bakre er åretta (kile) i sida med skuffa. Under framtanga er der ein kloss som eg tolkar til å vera feste/glidespor til plata som skruen knekar mot. Denne kjenner me og frå sløydbenkane.

2018-06-22 13.12.52
Understøtta på midten

Omlag på midten av benken er der festa eit stykke bjørk til benkeplata med ein nagle. Denne er svingbar og er nytta som understøtte i bakenden av bord som vert festa i framtanga. Der er 8,5 cm opp til topp benkeplate, så eg tenkjer at denne benken ikkje er nytta til vindusproduksjon med små delar? Der er 70 cm til framtanga. Noko som kan passa med vinduskarmar eller kort karm og liggande ramtre til dør. Dei lange ramtrea kan støttast med ein «dreng» i bakkant. Her vil eit eventuelt dørramtre stikke ut vel 30 cm frå bak på benken og gi god plass til «drengen».

Hullrekka til benkehakane er plassert frå 4 til 5 cm frå kanten og har eit varierande mellomrom på 8 til 27 cm med ein «normal» på 12 cm. Alle hulla er firkanta i øvre delen og runde i underkant. Dette tolkar eg til at dei er borra med navar og tilpassa eit firkanta tverrsnitt på benkehaken, som truleg har likna på den som står i benken frå Li. Det siste hullet , det som er lengst framme, er sylindrisk rundt og skråar bakover med ein vinkel på 72 grader i forhold til plata. Hullet har ein diameter på 1,8 cm. Kan dette ha vore nytta til feste for ein rund pinne som høvelstopp, i staden for den lista som er spikra på i enden nå?

This slideshow requires JavaScript.

Min benk er om lag 30 cm lengre enn førebiletet, av grunnar som er nemdt tidlegare. Ellers har eg forsøkt å skape ein tilsvarande benk. Eg har i tillegg valt å gi benken ei arbeidshøgd på 80 cm i den tru at det passar meg betre. Eg ventar på benkehakar, så derfor er ikkje hullrekka laga. Eg vurderer å flytte den litt lenger frå kanten, slik at haken i baktanga kjem mellom styrepinnen og skruen. Trur det gir mindre vridning og skeivt press på baktanga. Dette gir ein avstand til kanten på 9,5 cm.

Bakfoten er laga av ein tømmer-elev som var utplassert hjå oss. Øvinga gjekk fyrst ut på å teikne benken for så å rette av, dimmensjonere og tappe saman delane til bakfoten.

 

Råbygget til snekkersmia er ferdig

IMG_7766
Råbygget med fotingsrøst ferdig. Vikingskipshuset i bakgrunnen. Ivar Jørstad til v. og Magnus Wammen) Foto. Henning Jensen

Laftekassa til snekkerverkstedet, og reisverket til smia er ferdig. Vi har hatt to dager sammen med veilder Hans Høgnes som har arbeidet og lært tradisjonell reisverksbygging av Oddbjørn Myrdal. Et moment vi har tenkt på er hvordan de to bygningene samarbeider, siden det er liggende og stående tømmer inntil hverandre.
Tømra og reisverket har samme raft og syllstokk, så hvordan gjør vi det med synk, når tømmeret krymper og laftekassa setter seg i meddrag og laft.
Det er jo mange kilder på forskjellige mål på erfaringer eldre tømmermenn har gjort på dette. I spørrelistene fra Ord og Sed nr. 16 Husebygging ifra Sigdal i Buskerud. Der skriver Andreas Mörch i 1946:
Sigingsmon måtte`n passa godt på. Ein rekna ein tomme på alna nå`n tømra tå rått. Va tømmere` tørka på, sku det ikkje så mykkji te. Da kom an på å tört verke` va. Ein måtte passe på så ikkje beitskiir i gla og dörnar vart för lange så tömra hengte sei opp.
Andre mål har vært en tomme på meter`n. Sigemonnet beror nok i all hovedsak på erfaringer, fordi det avhenger av flere ting som bla. hvor tettvokst materialen er, hvor mye kvist, hvor fuktig tømmeret er, hvor nøyaktig meddrag er utført, og lignende. Et annen moment som vi også tenkte på var at tømra ville bli flytt ut i museets Østlandstun, og vil få mose i meddraget (noe det ikke har nå) , så det vil kunne øke høyden littegrann avhengig av hvor mye mose som legges i meddraga. Tømmeret har fått en vår og en sommer på å tørke, og halve tømra var ferdig før sommer`n , så det har synki allerede en del.

Så vi har lagt oss på en tomme kortere stolper og skråbånd, som vi har klosset opp midlertidig. Vi har tatt høydemål på tømmerkassa for å følge med på høyden.

333
Stolper og skråbånd klosset opp midlertidig. Foto: Magnus Wammen

Beitskiene som vi hogg tidligere i vinter har fått en god tomme sigemonn. Hogging av beitskisporet var tungt arbeid i endeveden, og vi syntes det gikk trått i det nokså etter hvert tørre laftetømmeret.

 

Skrevet av Magnus Wammen

Litt om Lim

I løpet av våren har vi drevet med førindustriell dørproduksjon, med limte fyllinger, både på læringsarena og på studiesamling i Trondheim. For oss på Folkemuseet var dette første møtet med bruk av beinlim, og jeg ble fasinert av egenskapene og bruken det. Beinlimet brukes en del av møbelkonservatorer, men det brukes ikke så mye innen snekkerfaget lengre, men det har helt klart egenskaper som fortsatt holder mål, og som, i enkelte sammnehenger, kan være til fordel kontra moderne limprodukter. Tenker først og fremst da på at man har mulighet til å løsne på limfugen med bruk av varme og vann.

Tomas Karlsson var vår mentor på dørproduksjonen på Folkemuseet. Han hadde noe erfaring med bruk av beinlim. Limet vi hadde tilgjengelig på museet hadde en litt annen karakter enn Tomas var kjent med fra eget lim. Dette innebar at ble vi nødt til å prøve og feile et par ganger før vi kom frem til riktig konsistens og teknikk.

Forberedelser:

Først høvlet vi kantene på emnene som skulle limes sammen til fyllinger. Tomas var opptatt av at det ikke var nødvendig å høvle rettsiden først, i og med at den uansett skal høvles på dimensjon etterpå. Vi skulle kopiere døra fra Snekkersmia på Borge, så vi var avhengige av å høvle fyllingene ned på en gitt dimensjon etter liming. Men, ofte kan fyllingene på eldre dører variere, helt enkelt fordi man bare sørget for å høvle de plane, så ble tykkelsen som det ble, ifølge Tomas.

Vi siktet dermed med en lekt for å se at vi var noenlunde i lodd, mens vi rettet kantene på emnene. Det er bedre at man har er ørliten glipe på midten av limfugen, enn at det gliper i endene. En glipe på midten, kan man få klemt sammen med limknektene. I moderne tankegang ville man kanskje dimensjonere emnene først, men denne varianten er jo rasjonell og arbeidsbesparende. Rettsiden på emnene ble orientert samme vei, det er det vanligste å se på fyllinger på eldre dører, ifølge Tomas.

1
Foto: Henning Jensen
2
Foto: Henning Jensen

Tomas var opptatt av at trestykkene skulle være varme ved liming. I eldre tider hadde man en stor oppvarmet limhelle, i stål eller stein, der man hadde limpotten og emnene ved liming. For oss foregikk dørsnekringen i uoppvarmet verksted. Så, for å for å sikre varme emner, men ikke for mye tørk, pakket vi emnene inn i plast, og lot de ligge i oppvarmet verksted, natten over, før liming. Selve limingen foregikk også i oppvarmet verksted.

4
Tomas Karlsson fyller sekken. Foto: Henning Jensen

De tørre beinlimsperlene ble lagt i vann over natten før liming. 1 del perler og 2 deler vann.

5
Foto: Henning Jensen

Limingen:

For å sjekke at konsistens og temperatur ga oss en god liming, limte vi en prøve først, før vi gikk i gang med limingen av fyllingene.

6
Foto: Henning Jensen

Temperaturen på limet skulle ideelt være rundt 60 grader. Limperlene smeltet vi i limpotte i vannbad. Blir limet for varmt, brytes proteinet ned, og limet får dårligere egenskaper. Vi gikk dermed til innkjøp av et sukkertermometer fra Clas Ohlsson og holdt kontroll på temperaturen under oppvarming og påføring av limet.

7
Helst ikke så mye over 60 grader. Tomas Karlsson følger med. Foto: Henning Jensen

 

 

Påføring av lim. Vi dyppet en fille i det varme vannet under limpotten, og strøk det på flatene som skulle limes. Deretter påførte vi umiddelbart limet med pensel. Vi følte at vi hadde dårlig tid, men når en person vannet, en annen påførte lim og den tredje sto klar med limknektene, kom vi i mål, og limfugen ble solid.

8
Magnus Wammen (th)har strøket på varmt vann, Ivar Jørstad påfører lim. Fotografen står klar med limknektene. Tomas Karlsson følger med. Foto Henning Jensen

Fagbok for snekkere.

I boka «Fagbok For Snekkere» fra 1939, som er oversatt og bearbeidet etter den svenske boka «Snickeri» (1934), har apoteker Hilmar Hylander skrevet et kapitel om lim. Under avsnittet ikke vassfast lim står det om beinlim og hudlim. Han skriver om fremstillingen av benlim: «Dyrebein består hovedsakelig av fosforsur kalk ( kaliumfosfat), limstoffer og mindre mengder fett og andre bestanddeler. Når en skal fremstille lim av bein, gjelder det å trekke ut limstoffene og befri dem for fett, kalsiumfosfat m.m.» Deretter beskriver han den industrielle prosessen.

Videre skriver han om hudlim: «En kan også utvinne lim av hudavfall fra garverier eller fra annet egnet hudavfall ved forsiktig oppvarming. Dette gir det egentlige snekkerlim». Hva han legger i dette, beskriver han ikke nærmere.

I avsnittet om stell og prøving skriver han at lim som krever oppvarming, som benlim og hudlim, består av eggehvitestoffer som ettersøkt føde for sopp og bakterier, særlig forråtnelsesbakterier. Han skriver: «Foruten næring krever disse vann og varme. Lim med ringe vassgehalt, som alminnelig handelstørt lim, blir derfor ikke angrepet av hverken sopp eller bakterier, men lim som er dårlig oppbevart, for eksempel i fuktig luft, tar opp vann, og da er infeksjonen ikke langt unna.»

Videre skriver han at angrepet lim, gir et dårlig resultat, bindeevnen vil gå raskt nedover og kan forsvinne helt etter bare noen få timer.

Limet bør oppbevares tørt, og man bør ikke forberede mer lim enn det man har tenkt til å bruke på en dag. Man bør rengjøre potta minst en gang daglig, enkelte stoffer kan ødelegge limet så godt som umiddelbart, og hvis potta er vært utsatt for angrepet lim, selv i små mengder, vil limet man tilbereder senere, bli ødelagt i potta. Videre skriver han: «Utsett ikke limet for høy temperatur (Han skriver ikke hva for høy er), da vil bindeevnen bli ødelagt. Gjentatte smeltninger ved lavere temperatur har samme virkning. Bruk aldri spaltet, eller inntørket lim»

«Et godt lim bør ha størst mulig bindeevne. Det må ikke inneholde jern eller fett. I alminnelighet kan en si at hudlim har større bindeevne enn beinlim, men det beror også på tilberedningen. Et vel tilberedt beinlim er bedre enn et slett tilberedt hudlim. En kan ikke bedømme et limslag etter fargen. Et lyst, klart og og vakkert lim kan ofte være av dårlig kvalitet. Jo høyere smeltepunktet ligger, og jo mer tungflytene limoppløsningen er, jo større er bindeevnen».

Dersom limet er i plateform, kan man gjøre en enkel test for å sjekke kvaliteten. Legg platen på et plant underlag, og slå et slag på midten, med en hammer. Bruddflatene på bitene bør være ujavne, skarpe og skjellformet, dette viser at limet er av god kvalitet, ifølge apoteker Hilmar Hylander.