Tradisjonelt bygghandverk

BYGGING AV SAGSTILLING

foto: Digitalt museum

Som håndverker ved sør-Troms museum har jeg istandsetting av eldre bygninger som hovedoppgave, og ofte er det samiske bygg, som uthus, løer og noen ganger også bolighus det er snakk om. Konstruksjonstømmeret i disse samiske bygningene er for det meste rydd, men svært ofte er kledningsmaterialer og eventuelle trobord saget for hånd med kransag på sagstilling. I Grovfjord i Troms fylke finnes det flere utmerkede eksempler på dette, slik som på løa i Søndre Krokelv, som har tydelig sagskur på brede bord med rot/topp orientering for optimal utnyttelse av materialene.

Foto: Dag Einar Stenseth Samisk løe på Søndre Krokelv i Grovfjord, Troms

I jobben min med å etterstrebe prosessuell autentisitet tilvirker jeg nye materialer som eventuelt må skiftes ut gjennom samme metoder som originalene, og i tilfellet med håndsagede bord er dette den største utfordringen, siden de aller færreste i dag eier en kransag, og enda færre har brukt en selv. I så måte har vi på studiet Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU vært bedre stilt, siden vi har fått prøve handsaging selv under god veiledning av Roald Renmælmo, hvorpå noen av oss har bestilt sager til oss selv, gode og funksjonelle verktøy laget av smeden Jon Dahlmo i Drevja.

Her på bloggen finnes flere gode innlegg om selve prosessen med å sage, slik som de nevnte under:

Handsaging på sagstilling

Handsaging

Men ingen tar for seg byggingen og dimensjonene på selve sagstillingen i detalj, så til glede og nytte for andre som måtte være interesserte, skal jeg i dette innlegget dele min erfaring med å konstruere en.

Foto: Dag Einar Stenseth

Utgangspunktet for arbeidstegningen over er en sagstilling som står utenfor snekkerverkstedet til NTNU på Kalvskinnet i Trondheim, bygget av Arild Bjarkø, tømrer fra Os i Østerdalen. Akkurat denne har to lange sagåser felt over bare en hovedbukk, en vanlig type i Røros-området, og jeg valgte å kopiere den fordi det virker enklere å flytte puta oppå sagåsene istedet for å måtte flytte sagstokken og putene i lengderetning når man skal fortsette i sagsnittet på resten av stokken.

Det meste av materialet til sagstillingen ble hentet i skogen i Målselv samtidig som vi tok ut tømmer til vårens arbeid på læringsarena i Salangen, og bortsett fra de lange sagåsene, som bør være jevne og ha minst mulig avsmalning, kan bukken, putene og bena lages av andrestokker, toppstokker og restmaterialer.

Det første jeg måtte finne ut var hvordan jeg skulle konstruere sinken på innfellingene for bena i både hovedbukken og sagåsene og samtidig ha kontroll på vinklene, og etter mye tenking og etter gode råd fra Roald Renmælmo kom jeg opp med en formel på mål som kunne brukes. Alle åtte bena jeg hadde var ikke stort mer enn 10 cm i diameter i toppen, og noe mindre enn dette bør det ikke være, med tanke på vekten på større stokker som skal sages.

Som utgangspunkt for trapes-snittet på toppen av bena rydde jeg stokken ca 40 cm ned langs margen, noe som resulterte i en flate med maksimal bredde for best utnyttelse av styrke i forhold til målene på innfellingen. Alle disse målene er relative; jo større diameter på bena, jo mindre slipper man å hugge bort for å få de korrekte vinklene på gradingen og sinken.

Foto: Dag Einar Stenseth

Til hovedbukken brukte jeg en 6’’ bred sirkelsaget stokk med parallelle sider, et godt utgangspunkt for å kunne konstruere en skrå sink i en fastsatt vinkel, men å lage innfellingen til bena i de runde sagåsene var en helt annen utfordring! Her lå løsningen i å slå krittsnor langs åsene ut fra opptegningen i enden, jo flere mål, jo bedre!

Bena på åsene kan med fordel også felles i forskjellig vinkel; på innsiden går underskjæreren, eller «pundkaren», og hvis bena på sagstillingen skrår for mye inn, kan de fort bli snublefeller. Her fant jeg at hellingen godt kan ligge på mellom 1:7 og 1:9, og på resten av bena 1:5. Med mindre man hugger til en flate langs oversiden av åsene, slik jeg gjorde, kan man tippe åsen over til bena får ønskede vinkler, og deretter kappe dem på riktig lengde. Høyden på sagstillingen for øvrig tilpasses etter behov, avhengig av om putene ligger høyt, hva lengden på selve saga er, høyden på underskjæreren som hovedsaklig skal bruke den, etc.

Foto: Dag Einar Stenseth

Foto: Dag Einar Stenseth

For enkelhets skyld med tanke på selve fellingen, og for å få en tilfredsstillende sideveis vinkel på bena, trakk jeg en strek vinkelrett på lengden av bukken og åsene, merket «lodd», som jeg hadde som utgangspunkt for den ene siden av sinken. Vedrørende uthuggingen av selve gradsporet er det to ting som gjelder; mål nøyaktig, og ta først ut minimalt! Det er tryggere å ha litt å justere på, og tilpasse enten sinken på bena eller gradsporet til det sitter godt i hop!

Foto: Dag Einar Stenseth

Noe man også må ta i betraktning er krymping; jeg hadde fire ben av rått, ferskt materiale og fikk fire til av Roald som var svært tørre, og da bør man legge til noe lengde på bena for å kunne drive dem opp i gradsporet etter hvert. I mitt eget tilfelle kappet jeg bena 2 meter lange, i utgangspunktet mer enn nok for justering i etterkant. Samtidig bør man helst også sette ferske og tørre ben sammen i par for lik tørking, noe jeg også gjorde.

I tillegg til å hugge en flate oppå åsene for lettere å kunne flytte puta frem og tilbake, felte jeg også enden på åsen flatt ned på hovedbukken. Dette, i tillegg til å feste det hele sammen med dømlinger som jeg gjorde, forutsetter at sagstillingen blir satt opp på forholdsvis faste og plane underlag. Dette har nok ikke vært gjort i særlig stor grad før i tiden, men det gjør sagstillingen litt tryggere med tanke på å bruke den på håndverkstreff hvor det kan være krav om slikt, for å sikre både publikum og eventuelle kursdeltagere.

Foto: Dag Einar Stenseth

Selve vandringen som overskjæreren, «påkaren», står og går på, bør være kraftige nok til å bære god vekt, spesielt hvis vandringsbordene er lange. På Arild Bjarkø’s sagstilling var de litt over seks meter, og følgelig passelig dimensjonerte til 22 x 7cm.

Med tanke på utformingen av putene hvor stokken skal ligge er de fleste flate, spesielt på puta som ligger på åsene; om stokken ligger i et v-spor her kan det være vanskelig å drive inn kiler i sagsnittene for å lette sagingen, men på hovedbukken kan det passe fint med et v-spor i tillegg til å feste stokken med bindhaker for å få den til å ligge i ro, med mindre det hugges et lohogg i underkant av stokken, en flate som den kan ligge an mot puta med.

Ellers er det skjønn og egne preferanser som dikterer resten av utformingen; det viktigste er at sagstillingen er sikker og solid, og god å arbeide på.
God saging!

Foto: Dag Einar Stenseth

Bacheloroppgaver fra studentkull 2022

Mandag 1. og tirsdag 2. juni skal avgangskullet på bachelor i tradisjonelt bygghandverk presentere sine oppgaver på det Stille Verksted i Erling Skakkes Gate 57.

Presentasjonene er åpne for alle som ønsker å se på, og de vil også bli streamet digitalt over Teams:

Mandag 1. juni: https://teams.microsoft.com/meet/36911898555106?p=KEmIku6QB2ZWWjJITx
Tirsdag 2. juni: https://teams.microsoft.com/meet/373965418719151?p=mcyUOyvXPL3XgUwoE9

Etter presentasjonene på tirsdag blir det en felles grillfest.

Oversikt:

Mandag 1. juni

09.00 – Allan Andreasson og Andreas Jorde: Fra sagspor til sammenføyning
09.45 – Jonathan Gorton Kalvik: Raulandslaft og mefar i middelalderbyen Oslo
10.30 – Torgeir Leivdal: Korleis kan ein gjenskape forma på novavslutningar frå 1600-talls bygg?
11.15 – Vidar Ringelien: Snekkerarbeid etter Jens Snikker Hveem
13.00 – Torbjørn Opheim: En prosessuell rekonstruksjon av ei 1700-talls pomorhytte
13.45 – Ludvik Kringen Bye og Olav Erik Kvaal: Reparasjon av lafta bygninger

Tirsdag 2. juni

09.00 – Anders Gunleiksrud: Hva var godt nok?
09.45 – Snædís Traustadóttir: Arbeidsprosessen ved legging av helletak
10.30 – Martin Bjønnes Ribu: Reproduksjon av stoler

Les en kort introduksjon til de forskjellige oppgavene under:

Les mer

Kirkespon i Heidal

Raskt sidesprang fra heiselåve på Haverstad til Kirkespon kurs i Heidal arrangert av Gudbrandsdalsmusea og Sel kirkelige råd

Våren 2026 har hovedtemaet på læringsarena Innlandet vært heiselåve for oss i 2024 kullet. Vi har bygget en heiselåve basert på tegninger av Håvard Aabol.

Allikevel var det plass til små drypp med andre temaer, og ett av disse var Kirkespon kurs med Åsmund Stormoen og Hans Marumsrud i Heidal 10.–11. mars 2026.

Det er jo ikke hverdag en får muligheten til å få slikt på menyen så da var det verdt å ta en pause fra heiselåve og dykke raskt ned i kirkespon.

Våren 2025 jobbet jeg og mine medstudenter, i regi av NTNU, med spontak på Stiklestad, Huset vi jobbet på heter Rye gård, og er en husmannsplass fra ca. 1850. Vi gjordet alle prosessene frem til ferdig tak. Her brukte vi gran. På kirkespon kurset brukte vi furu. I begge tilfeller er man på leting etter materiale med helt spesielle egenskaper. Helst kvistfritt, gammelt, lite vridning og tette årringer.

Stikketaket består av tynne spon, like tykke i hele lengden, som stikkes ut med en sponkniv etter at man har kokt emnet mjukt, (mange variasjoner på måten å produsere på avhengige av tradisjoner forskjellige steder i landet).

Lenke til blogg om spontak:

Frå skog til takspon, nytt spontak på Bunadburet på Bjerkem

Kirkespon er tykke nederst, ca. 1″- 2″, og tynnere i toppen, ca. ¼». De er ofte formet på sidene og i enden nederst slik at de danner dekorative mønstre når de legges på taket/veggen.

Foto 1: Snorre Hvamen; eks. på forming av kirkespon

Kirkesponen har tradisjonelt blitt behandlet med tjære.

Lenke til bygg og bevar artikkel om tjære:

Tjæring av Gol stavkirke

Tilhogging av kirkespon

Man kan si at det hele starter med treet i skogen. Arbeidet som følger frem mot ferdig taktekking er prisgitt kvaliteten på emnene. Dette er et stort tema som jeg ikke kommer til å gå i dybden med her.

Vi begynner med å finne et passende emne som så kløyves ut i kakestykker.

Foto 2: Snorre Hvamen; Kløyving av emnet, Stormoen t.h. og Marumsrud t.v.

Der etter kløyves det ut skiver på ca. 2″- 3″ av kakestykkene. Ungsomsvededen hogges bort. Vi står da igjen med en fjøl som danner grunnlaget for kirkesponet. I utvelgelsen av emner ente vi opp med å forkaste over 90%. Når kirkesponetsponet først er lagt, bør det jo holde. Det gir derfor lite mening å bruke så resurser på emner som ikke vil kunne holde.

Foto 3:Snorre Hvamen; ikke godt nok til kirkespon

Når man har et emne man har trua på, tas dette med inn og formes.

I denne prosessen brukte vi en sponstabbe. Stabben kan du lese mer om her:

Sponstabbe for tilvirkning av takspon.

Emnet avrettes på den ene siden, den siden som skal ligge på taktroa. Arbeidet gjøres med en øks som ikke er for stor og tung. Ved å bruke sponstubben får en begge hender fri til øksa. Stabben har også en del mål og vinkler som en bruker i formingen av emnet.

Foto 4:Snorre Hvamen; Forming av kirkesponet. Stormoen demonstrerer.

Når en har fått jamna anleggsflata på kirkesponet kan en begynne å forme skråplanet på fremsiden. Emnet er snudd slik at en hogger fra bunnen og mot toppen, der kirkespona er tynnest. Da ender vi opp med et emne som er ca. 1″- 2″ i bunnen og ca. ¼» i toppen.

Nå lages bredde og formen på sidene.

Til slutt hogges nederste delen i et skrått snitt, og et kirkespon er laget. Nå er det bare 25000 stykker at.

Foto 5:Snorre Hvamen; resultatet etter to dager med mange folk som høgg flittig:-)))

Detta var stas!

RÆVSKORONOV!

Rævskorolaft- et nov jeg hermet meg til å hogge.

I løpet min praksis med lafting på Innlandet læringsarena ble jeg introdusert for to barkelaft og et rævskorolaft. Sistnevnte fant vi på en smie fra Skeie gård i Dovre. Arbeidet på læringsarenaen bestod blant annet i å bygge en rekonstruksjon av denne smia. Smia hadde både barkelaft og rævskorolaft i samme hjørne. Noe som muligens kan komme av gjenbruk av tømmer eller senere reparasjoner, hvor det er brukt et annet nov.

I arbeidet med barklaftet ble prosessen stort sett rettet mot oppmerking og utmåling. Denne måten gjør det lett å snakke om novet og dets «anatomi». Når det gjelder rævskorolaftet var det i mindre grad måling og merking, men mer hoggingen som utformet novet. Det var i hvert fall slik jeg opplever det i prosessen.

Det var rævskorolaftets mer intuitive og direkte måte å formes på, som fasiner meg.

I prosessen med å lære meg dette novet var det Jon Olav Seljord, veileder på Innlandet Læringsarena, som instruerte og viste. Stokkene vi jobber med var rundtømmer, som ble dimensjonerte og formet slik at de hadde en bredde på 7’’ i endene.

Merkingen tar utgangspunkt i sentermål. Vi måler opp stokkbredden, ca.7,5’’ og legger til ½’’, altså 8 ’’ (4’’ til hver side av sentermerket), slik at skåra i overhugget kommer utenfor påstokken. Dette er nødvendig for å overføre merking til denne for underhogget. Så måles en mosefarsbredde på 3’’ ut i punktene for stokkbredden med tillegget (7,5’’+1/2’’). Underkanten av stokken, litt avhengige av formen på stokken under, merker man for hvor skåra skal ende. Det blir som regel rundt 1,5’’ til 2’’.

Da er toppen av stokken merket ut fra senterlinjen til underliggende stokk, og det er satt ut mosefarsbredden(3’’), 4’’ på hver side av denne sentrert i lengderetning.

Et bilde som inneholder tre, tømmer, Planke, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Foto: Snorre Hvamen; Oppmerking av rævskoronov.

Nå kan huggingen begynne. John Olav har laga til et prøve laft hvor han viser hvordan han måler opp og hugger. Det blir filmet hvordan han hugger slik at jeg har muligheten til å se hvordan han gjøre det mange ganger. Så begynner jeg å herme. Etter hvert oppstår det en muskulær forståelse av huggingen, rekkefølgen på de forskjellige huggene, hvordan man sikter og plasserer hode og kropp i forhold til stokken.

Han begynner med å lage en skåre i overkant av stokken, som går et stykke over midten, langsetter. Deretter hogges det en linje ned mot underkanten av stokken, inn mot møtepunktene for skoroflatene. Her hugges det stykkevis på alle sider slik at utformingen av overhugget blir mest mulig symmetrisk. Når jeg hugger tenker jeg at det går et kors igjennom stokken langsetter og på tvers. Skoro danner en linje på tvers, og plogen, som dannes i stokkens lengderetning, danner en linje på langs. Underveis i huggingen Justers disse linjene slik at de blir symmetriske. Så langt har skåre dybden, høyden opp til møtepunktet mellom plogen og skåra, endt på litt over halvparten av stokkhøyden. Så lenge man hugger i en flate, hvor det bredeste punktet i skoa tangerer markeringen for stokkbredden + 1/2’’, så ender man opp rundt denne høyden.

Et bilde som inneholder Naturmateriale, tre, tømmer, grunn

Automatisk generert beskrivelse

Et bilde som inneholder tømmer, tre, sommerfugl, insekt

Automatisk generert beskrivelse

Foto: Snorre Hvamen; Forming av overhogget i rævskoronovet.

Det føles ganske «skummelt» å hogge dette novet sammenlignet med et barkenov. All oppmerkingen i rævskorenovet hogges bort ganske fort og man må forme novet med øksa og sikting med øye.

Underhogget blir så en speiling av overhugget, hvor man risser på påstokken med en passer for å markere. Når stokken har kommet ned for meddraging så maurer man skåre på de flatene som stikker utenfor påstokken.

Foto: Snorre Hvamen; Over- og unnerhogg i rævskoronovet.

Et bilde som inneholder utendørs, tømmer, himmel, tre

Automatisk generert beskrivelse

Foto: Snorre Hvamen; Stokken på plass.

TØMRING MED FEMKANTA MIDTHALS FRA VALDRES

Senvinteren 2025 har tre av oss på studiet Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU som en del av praksisen på læringsarena tømret på en rundtømmerkasse på Lyngstad i Målselv, hjemme hos vår veileder Roald Renmælmo. Tømmerkassen ble påbegynt av tidligere studenter, og skal senere ferdigstilles og overtas av sør-Troms museum som en del av middelaldergården på Trondenes.

Tømmerkasse under oppføring. Foto: Dag Einar Stenseth

Tømmeret i bygget er furu fra nærområdet som ble felt og barket like før bruk, og det ble formet og lagt i veggen helt ferskt. Stokkene har en diameter på mellom 9″ og 11″, og ble tømret ihop med femkanta midthalsnov med ovalt novhode. Denne typen har hatt utbredelse i Valdres, og Håvar G. Aabol har i sin egen bacheloroppgave «Kva kan 1700-tals lafta bygningar fortelja om korleis dei vart lafta?» fra 2022 nevnt at den også kalles «Øsjenøv» og «Hjertnov». Til akkurat denne tømringa var det derfor naturlig at Håvar ble leid inn som veileder i en uke.

Selv om jeg ikke på noen måte kan kalle meg selv fullt utlært eller erfaren i utforminga av denne nova, skal jeg forsøke å beskrive hvordan man former en veggstokk, lager underhogget/»nakkeskåra», meddrar og feller den ferdig i overhogget på stokken under. Valget falt på en kinnung eller «kjevle» på dørveggen, siden den korte lengden på stokken (2,6 m) gjorde det lettere å manøvrere den og dokumentere prosessen uten hjelp.

Verktøyet som er brukt er:
-Loddfjøl
-Sotsnor
-5″ bile
-Huggøks/smaløks
-Pjål
-1″ tappjern
-Passer

KINNUNG
Stokken ble lagt med kuven opp, og med sotsnor ble det slått en strek på langs både over og under for å markere senter. Deretter ble sidene rydd om lag en alen innover, for å få stokken 8″ bred i vegglivet gjennom nova. Enden av novhodet ble formet til en 6″ oval ved å slå en bue med passer så det ble etterlatt en 2″ bred flate både over og under stokken. Etterpå ble novhodet formet med øks og pjål like inn til det som blir senter veggliv, 8″ fra enden. (Fig.1) Nå ble også skår for innfelling av beitski hugget ut, ca 2 ½» bredt og 3″ dypt, i motsatt ende av stokken. Deretter bar det opp på veggen.

Fig. 1. Forma stokk. Foto: Dag Einar Stenseth

UNDERHOGG/NAKKESKÅRE
Kinnungen ble lagt på plass i overhogget til møtende stokk på langvegg, og sidelengs plassering ble bestemt av å lodde senter ned langs novhodene under. Stokken ble satt opp med lik stikkhøyde/fallhøyde mot omfaret under, og som et utgangspunkt for å merke opp underhogget, trakk jeg to loddstreker opp på siden av kinnungen fra kantene av den 2″ brede flata på toppen. Med passeren ble stikkhøyden nå brukt til å merke punktene hvor kinningsflatene skulle ende mot loddstrekene, og kinningsvinkelen ble overført ved parallellforskyvning med en tommestokk med passende antall blad slått inn for å få rett mål. Ifølge Håvar var ikke barken ment å fylle overhogget nøyaktig; på referansebyggene han hadde undersøkt i tilknytning til sin egen bacheloroppgave var det godt rom imellom, og derfor ble barken merket med stikkhøyden minus den faste meddragshøyden (19 mm), samt en ekstra centimeter. Deretter ble stokken snudd og nakkeskåra hugget ut, med barke og det hele. Så ble stokken lagt på, klar for meddrag og maur (Fig.2)

Meddraget ble ført systematisk rundt hele stokken, og utenfor veggen ble det lagt til om lag en halv centimeter på høyden, for å få luft mellom novhodene. Kinningene var ganske bratte, så etter noe prøving og feiling kom jeg frem til at en maur på 4 millimeter passet best. Deretter ble stokken tatt av og lagt opp ned, og holdt trygt og sikkert i posisjon av det store v-forma overhogget i stokken under, ble medfaret og siste finish i underhogget gjort med den smale huggøksa. Deretter ble kinnungen lagt på plass.

OVERHOGG

Det v-formede overhogget ble nå merket opp og hugget ut. Det dypeste punktet i skåret kommer midt i vegglivet, og dybden er om lag halve høyden av oppsåta. Hele skåret er 8″ langt, akkurat det samme som diameter av veggstokken som blir felt ned i den. Deretter ble kinningene merket opp. De to innenfor nova er lengst, og hugges i et plan fra et punkt 10″ inn fra senter veggliv og med hele stokkbredden på 8» mellom disse, opp til kanten på overhogget 1″ ut fra senterlinjen, og ned til et punkt om lag 1» nedenfor overkant på oppsåta på stokken under. Kinningene som kommer utenfor vegglivet hugges også i et plan, og dette planet merkes ut fra et punkt i andre enden av overhogget og 1″ ut fra senter, ned til den samme høyden under oppsåta nedenfor, og deretter opp til bunnen av skåret, hvor det skal møte den andre kinningen (Fig. 4). De ytre kinningene blir dermed mindre, og skal ikke være synlige. De justeres senere om nødvendig så novhodene blir jevne, og gir det hele et ryddig, pent utseende.

Nytt opptak til studieprogrammet i Tradisjonelt bygghandverk i 2026

Bygging av naust til Snåsa kommune med «innerjamnvegg» som regnes som en lokal tradisjon.

Vi tar i år igjen opp et nytt kull med studenter til vårt studieprogram i tradisjonelt bygghandverk. Nytt av året er at vi gjennomfører et søkerseminar på nett Onsdag 11. februar kl. 17, og det vil glede oss å møte interesserte der.

Gå inn på vår hjemmeside for mer informasjon og for å registrere interesse for seminaret. https://www.ntnu.no/studier/fttradbygg

Meld deg på!

Tilvirking av 1800-talls vindusramme

I løpet av praksisperioden på læringsarena Stiklestad har vi hatt i oppdrag å gjenskape vinduene som sto i boligen på småbruket Rye. Vi har sett på gamle bilder fra før bygget ble flyttet til museet, hvor det fikk torvtak og småruta vinduer. Opprinnelig var det 1800-talls vinduer med store ruter som sto i bygget. Nede var det tre ruter i hver ramme og i 2. etasje mener vi det bare kunne vært 2 ruter i hver. Her kommer en framgangsmåte for produksjon av ramma til et av vinduene i andre etasje. Metoden har jeg/vi utviklet etter å ha produsert 7 rammer hver, hvor vi har testet litt ulike fremgangsmetoder og mange ulike jigger/hjelpemidler som vi har finjustert underveis. Nedenfor har jeg prøvd å forklare kort fremgangsmåten oppdelt i 10 steg.

Steg 1. Dimensjonering: Emnene måtte høvles og dimensjoneres. Dette ble gjort kun med tradisjonelle verktøy (grindsag og høvler). Til en vindusramme trengte vi 2. stk side-ramtre, en sprosse og 2stk tverr-ramtre. Dimensjonen på ramtreet satte vi til 32,5(5/4’’) x 45mm og sprossa ble 30 x 20mm. Dimensjonene hentet vi fra en vindusramme produsert på 1800-tallet. Det var også fra denne gamle ramma at vi hentet ut målene og profilen til glasshøvelen.

Steg 2. Oppmerking:

Når emnene var ferdig dimensjonerte, var det på tide å sette av de ulike målene vi trengte på emnene. Først var det å orientere emnene. Altså å bestemme seg for hva som skulle være innside, utside, opp og ned. Dette ble angitt med trekantmerking (se bilde). Det beste emnet gikk som bunn-ramtre og utenom dette orienterte vi stort sett slik at hjørnet på emnet som var nærmest marg, var der falsen ble plassert. Dette var hovedsakelig for å få mest mulig kjerneved vendt ut (margside ut).

Vi lagde oss en lekt som vi hadde satt av alle målene vi trengte på. For side-ramtreene brukte jeg lysmål som referansemål, mens for tver-ramtre og sprossa brukte jeg falsmålet som referanse.

Lysmål betegner avstanden mellom sprosse og sprosse eller ramtre og sprosse.

Falsmål er avstanden fra inni fals til inn i neste fals og er derfor lysmål + 2x fals.

På vinkelen min hadde jeg et merke som indikerte differansen mellom falsmål og lysmål. Denne brukte jeg for å overføre lysmålet på den ene siden av tverramtreene når jeg risset/vinklet målene rundt emnene.

Bredder for tappene/slissene markerte jeg med et ripmott. Jeg lagde meg et fast ripmott med to pigger i, slik at de risset begge merkene samtidig. I dette tilfellet var avstanden mellom ripene 8 mm.

Steg 3. Tapp og sliss:

På tver-ramtreene sagde jeg først ned «nakkingen» med en bakksag. Deretter var det å sage ut tappene og slissene. Dette gjorde jeg med en litt fin-tanna grindsag(slissesag). Jeg satte to og to emner i benken samtidig for å få litt fortgang. Jeg traff som regel godt med sagingen, men om det sklei ut litt, så pusset jeg vekk dette med en gang med et stemjern.

Steg 4. Tapphull og sliss:

Neste steg var å tappe vekk slissen og å tappe ut tapphullet for sprossa. Dette gjorde jeg med en 8 mm lockbeitel. Arbeidet gjorde jeg på en sittebenk. Jeg la ned begge side-ramtreene og satt på dem mens jeg tappet. Dette var overaskende effektivt! Se bilde under.

Steg 5. Glashøvelen:

For å komme videre, så var det på tide å høvle på fals og profil på emnene. Dette gjorde vi med en kombihøvel som ofte kalles «glashøvel» og som vi produserte i første uka av praksisperioden vår. Du kan lese mer om glashøvelen og hvordan vi lagde denne i Olav Erik Kvaal sitt blogginnlegg.

For å få emnene til å ligge godt, så lagde vi oss et «høvelbrett» som emnene lå godt nedi. Dette var spesielt nødvendig for å få sprossene til å ligge godt. Vi brukte «morhøvelen» til glashøvelen for å høvle en kontraprofil i brettet som sprossene lå godt nedi. Høvelbrettet hadde også dybdestopp for profilsiden av sprossa slik at den ikke ble skjevt høvlet.

Steg 6. Gjæringer:

Når profilen var på plass, kunne jeg ta ut gjæringene i emnene. Dette hadde jeg også en egen «jigg» til som vi kalte «gjærings-mal». Dette er en kloss som har kontraprofilen til emnene slik at den legger seg godt og stødig over emnet. Den har en 45 graders skrå flate i begge ender som er fin å legge stemjernet imot når man «stikker» ut gjæringen. Erfaringsmessig var det greit å sette igjen en halv millimeter til streken. Da ble gjæringene tette.

Steg 7. Sprosser:

Gjæringene og tappene i sprossene ble tatt ut i en egen jigg. Vi lagde en gjæringskasse for sprossene som hadde en stoppekloss på fals-siden og som indikerte hvor gjæringene skulle kappes. Dette gjorde arbeidet forholdsvis nøyaktig, men man måtte følge litt med. Kassen ble etter hvert litt rom og man må passe på at gjæringene møttes i en spiss i senter av sprossa og ikke blir sidestilt.

Steg 8. Montering:

Når alle delene var ferdige, så var det bare å montere de sammen. Vi satte på skrutvinger for å presse sammen i hjørnene og mot sprossene. Det hendte seg at det måtte justeres noe i sammenføyningene, men etter å ha produsert et par rammer, så merker man fort hvilke punkter som er kritiske. Vi fant også ut at mye går sammen med kompresjon når man setter på tvingene.

Steg 9. Plugging:

Sammenføyningene ble gjort fast med tre plugger. Vi boret med 6mm navar fra innsiden av ramma og lagde 4 kanta koniske plugger som vi slo godt inn. Vi lagde en jigg også til pluggene, en «plugg-løe» som vi la grovemnene nedi. Den hadde dybdestopp for høvelen slik at alle pluggene ble dimensjonert like.

Steg 10. Finpuss:

Pluggene ble kappet og pusset over med støthøvel. Sammenføyningene ble også ren-skjært og ujevnheter ble høvlet vekk før jeg til slutt tilpasset ramma inn i karmen.

Vinduer til «Hønsehuset» på Nordre Haverstad

Selvlaget glashøvel og ramtre til vindusramme

På Læringsarena innlandet startet vi med Jarle Hugstmyr som veileder for å lage høvler. Vi laget hver vår vindus høvel som laget profil og kittfalls samtidig da dette kunne bli tydet ut ifra spor på de originale vinduene vi kopierte profilen fra.

Vindus produksjon ble startet med å velge ut ideelle emner for rammer og sprosser, vi bruker gran i vårt tilfelle. Vi fikk god veiledning av Hans Andreas Lien i å finne en effektiv fremgangs måte på verktøy bruk. Vi laget også merke lekt med dimensjoner for bredde og høyde med karm og plassering på sprosser basert på det originale vinduet

Vi merket at en ulempe med denne typen høvel er at vi uansett vil treffe på motved på en side av emnet grunnet måten det her blir høvlet på. Men det er en effektiv høvel i bruk som sørger for at alle deler blir like, en må bare være nøye med dimensjoneringa.

Til profilering på sprossene laget vi en seng til å legge delene i da vi trengte at de lå stabilt (kunne nok vært gjort bedre, men funket).

Rammene er sett sammen med sliss og tapp og plugget. Sprossene er tappet inn i rammene i siden, de stående sprossene er bare gjæret sammen.

Gjæringene på sprossene og rammene er merket med merkekniv og en god vinkel med store flater slik at vinkelen kunne brukes som anlegg for hoggjern for å få nøyaktige gjæringer på en effektiv måte.

Det blir boret ut for tre plugger med en navar mens rammen fortsatt er i tvinger.

Tre pluggene blir kappet og blir pusset over med en fint stilt høvel.

Emner til karm og midt post blir dimensjonert. Høvlet profil og fals på midtpost og karm før de blir sinket sammen. En annen student skriver om dette så jeg går ikke inn i detaljer på høvling og sinking av karm.

Vindus rammene blir justert og tilpasset til karmen i bredde og høyde til slutt.

Vi får en gjennomgang i skjæring av glass, underkitt, stifting og kitting av glass.

Vinduene er kittet ferdig og fraktet bort for mellomlagring. Vi veit ikke om vinduene skal males eller ikke. Vinduene er ikke hengslet pr nå da vi ikke veit om de skal være hengslet eller hvilket antall som eventuelt skal hengsles. Vi hadde heller ikke hengsler.

Det mangler en karm da vi mente emnene som var igjen rett og slett ble for dårlige og for vridde til å kunne brukes.

Vi har hatt 10 lærerike uker på lærings arene innlandet takket være dyktige veiledere som Jarle Hugstmyr og Hans Andreas lien. Vi har igjen en samling nå der vi skal gjøre eventuelle siste justeringer før det hele avsluttes med en eksamen.

Et forsøk på å forbedre arbeidsprosessen med høvling av fyllinger, ved å ta i bruk flere høvler.

Folkemuseet på Bygdøy arbeider våren 2025 med å oppføre et nytt bygg til formidling og undervisning i sløydhåndverk for skoleelever. Bygningen heter TradLab og vi som er studenter ved Tradisjonelt bygghåndverk har fått i oppgave å lage enkelte dører og vinduer til dette bygget. Under veiledning av tidligere student Håkon Fjågesund og med bakgrunn i bacheloroppgaven; Kva kan ei dør fortelje om korleis ho vart snikra? – Forslag til opphavleg arbeidsgang og verktøybruk, basert på gransking av ei 1700-tals fyllingsdør ( Fjågesund/ Brennvik), så ønsket jeg å forsøke å lage en innvendig fyllingsdør med tre fyllinger, etter forbilder fra perioden senempire(1835-1870). Den påfølgende beskrivelsen tar for seg fremgangsmåten jeg benyttet ved høvling og oppretting av fyllingene til denne døren.

Tidligere har jeg klart meg med en skrubbokse og stor langhøvel i arbeidet med å rette opp fyllinger eller andre større og limte emner. Da har jeg justert grovheten på høveltanna for begge høvlene og langhøvelen har jeg justert særlig fint på den siste finpussen. Jeg vil med denne beskrivelsen forsøke en arbeidsprosess hvor jeg bruker flere høvler og raskere skifte mellom høvlene, med intensjon om å spare tid og ha bedre kontroll på vindskjevheter underveis.

Verktøy

Verktøyet jeg har benyttet er et alminnelig høvelbenk med fremtang, baktang og to haker samt siktestikker. Jeg har valgt meg ut fire høvler til rettingen; en liten skrubbhøvel, en skrubbokse, en sletthøvel og en stor langhøvel(rubank).

Emnet

Det skulle lages tre fyllinger til døren og hver fylling bestod av to sammenlimte emner av furu med høy andel kjerneved. Furu av en slik kvalitet er unødvendig for innerdører og jeg ville foretrukket gran. Det var likevel interessant å se hvordan høvlene virket på feit kjerneved.

Fremgangsmåte

Høvling med svært grovstilt smal skrubbhøvel:

Jeg startet med oppretting av referansesiden på fyllingen. Denne hadde et visuelt avvik på i overkant av ¼» når jeg la på siktestikkene. I tillegg til avviket i overflaten så skal jeg høvle bort vindskjevheter og sagskuren – da skal jeg mellom ⅛” og ¼” ned i overflaten på hele emnet. Jeg startet med å finne de største «ryggene» over marg og vindskjevheter med siktestikkene. Jeg arbeidet hovedsakelig diagonalt og dermed så var det ikke et problem med utriving. Jeg la merke til at fordelen med en så liten og lett høvel er at jeg kan skifte retning og bevege meg raskere. En lett og smal høvel med krane gjør at jeg jobber enkelt både på skyv og trekk rundt store kvister og der fibrene er rotete. Jeg tok godt i og stoppet når jeg hadde en grov men plan overflate. Det var fremdeles så ujevnt etter denne høvelingen at jeg aksepterte om siktestikkene fremdeles viste noe skjevheter. Jeg gikk raskt videre til neste høvel.

Høvling med grovstilt skrubbokse:

Høveltanna på min okshøvel hadde en svak bue langs hele eggen og var tydelig avrundet ut mot sidene. Jeg høvlet parallelt med vedretningen og tok enkelt ned de høye diagonale rillene etter skrubbhøvelen. Jeg jobbet også diagonalt på vedretningen for å effektivt få bort ved. Et fint forvarsel på at jeg var i mål med denne høvelen og måtte skifte til neste var at høvelen driver ut hele og lange spon. Da var jeg kommet ned til et nivå i emnet som var rett nok for denne høvelen. Små sagflis i sagskuren satt seg fast i sponrommet og det var derfor en fordel å få høvlet bort alle disse med skrubbhøvlene, ettersom de har stor sponåpning.

Høvling med finstilt sletthøvel:

Jeg gikk over til en sletthøvel som måler 20” lengde og ca 2” bredde på høveltanna. Denne hadde også en svak bue langs hele eggen, men den var så svak at det var under 1mm høydeforskjell til sidene. Når høveltanna ligger 45 grader så utgjør dette enda mindre på høvlingen. Jeg jobber i lengderetning av veden og nå tar høvelen alle ryggene som okshøvelen har satt igjen. Jeg kontrollerer med siktestikkene at rettingen på hele fyllingen er rett og retter denne så nøyaktig som mulig. Den siste høvlingen med langhøvel tar såpass lite at jeg ønsker ikke å bruke denne mye for å rette inn skjevheter. På samme måte som for okshøvelen så ser jeg at sletthøvelen stadig driver ut lange spon i hele emnet lengde – da stopper jeg og går over til neste høvel.

Høvling med finstilt langhøvel(rubank):

Jeg bruker en langhøvel som måler 28” lengde og 2 ¼” bredde på høveltanna. Eggen på høveltanna er ikke slipt med noen bue, men den er svakt avrundet på kantene med lett bryning. Denne høvelen er så lang at den nesten dekker hele emnets lengde og den fungerer nærmest som en siktestikke. Den fanger opp vindskjevheter og får med alle hjørnene og kantene i fyllingen. Slik som tidligere så høvlet jeg med denne helt til jeg får hele og sammenhengende spon i hele fyllingens lengde. Da vet jeg at den tar likt hele veien og i teorien skal overflaten være uten vindskjevheter og rett. Dette betinger selvfølgelig at høvelen i seg selv er rett og kontrollert på forhånd.

Konklusjon:

Ved å ta i bruk flere høvler og gjøre hyppige skift mellom høvlene, gav meg raskere og bedre resultat på overflaten, sammenliknet med å bruke kun to høvler som stadig må justeres i grovhet. Den største fordelen jeg merker meg er at jeg har bedre kontroll på vindskjevheter i overflaten. Ved å først gjøre en grovoppretting og så stadig jobbe med “rillene” avsatt fra forrige høvel så opplever jeg at prosessen er mer kontrollert enn å hoppe rett på langhøvelen. Det klare signalet fra høvelen ved at den tar i stadig mer sammenhengende og til slutt heldekkende spon er en veldig enkel måte å få kontroll på resultatet. Dette gjelder kanskje spesielt for en som ikke har mye erfaring med oppretting av overflater med håndhøvel. En litt forenklet sammenlikning med sliping, enten med sandpapir eller bryner, er at en sjelden går direkte fra en grov til fin gradering. Derfor virker det også naturlig å dele høvlingen opp i flere graderinger.

Anders Gunleiksrud

Øksesmiing

På vårens Læringsarena Vestland har vi hatt en ukes smiskurs med smeden på Hardanger Fartøyvernsenter “Seppe”. Her har vi blant annet smidd spiker, dor, rissnål, hengsler, øks kniv og annet herdet eggverktøy. Vi har også vært igjennom prosessen med normalisering, herding og anløping i forskjellige varianter. Dette har gitt os mye ny kunnskap og forståelse av eggverkøy og hvilke faktorer som spiller inn for å lykkes med produksjon og vedlikehold av disse.

Jeg vil i dette innlegget ta for meg prosessor for smiing av middelalderøks. Da dette er ganske hektisk når det drar gang har det blitt smått med bilder men jeg vil prøve å skissere teknikkene for å gi en så tydelig visualisering av prosessen som mulig.

Vi begynte med å tegne opp formen på øksen, sett fra siden og ovenifra/nedenfra.

Jeg brukte i dette tilfellet en islandsk modell som utgangspunkt.

Det finnes flere måter å gå frem i denne prosessen men jeg valgte å brette stålet rundt øyet for å laminere det symmetrisk med eggstål i midten. Vi har også eksperimentert med andre teknikker, blant annet å kløyve emnet i begge ender, for så å legge eggstålet inn in den ene enden, og lage øyet med essesveist nakke på tvers i andre enden, noe som vi har kommet frem til etter analysering av flere originale hordabiler, og som har vist seg å fungere veldig bra i praksis.

Når formen på øksen er bestemt fant jeg frem et emne. Her kan man ta utgangspunkt i høyden rundt nakken da dette gjerne er det tykkeste området med kun ett lag stål. Resten av øksen smis ut og formes utifra hvor tykt godset på emnet er. Dette er noe som kan være vanskelig å beregne men man vil etterhvert få en erfaring med hvor mye gods man trenger for å forme en spesifikk modell.

Man må tenke at øksen skal brettes rundt et øye. Derfor brukte jeg en forhåndslaget dor med den formen jeg ville bruke for å lage øyet. Her legger man doren midt på emnet først på høykant, så ut på tvers på hver side for å få den totale lengden stål rundt øyet. Man må også kompensere for vinkelen for hver gang man flytter doren for merking, da denne er konisk men selve øyet merkes ut i en rett vinkel med øyets åpning større i nedre del enn øvre del. Her er det fort å gå på en smell. Det resterende ut på hver side av denne oppmerkingen vil være mengden gods i øksens frempart i trippel bredde (to lag stål brettet rundt øyet med eggstål i midten).

Når dette er oppmerket er man klar for å begynne formingen av øksen. Man begynner med å varme opp emnet til gult, og markere merkene etter øyet med rette linjer der det skal brettes rundt. Dette gjøre det lettere å få bøyingen til å skje på riktig plass, og gjør utformingen av øyet til slutt lettere. Det er også en fordel å forme kanten der de to endene vil møtes i skjøten (økseøyets frampart) for at det blir en skarp, definert kant for en sterkere sammenføring.

Det er viktig å varme emnet opp til gult når man jobber med dette. Jo mørkere farge, desto stivere er emnet å jobbe med og det kan fort oppstå brudd og svakheter hvis ikke stålet er skikkelig gjennomvarmt og mykt.

Når man har brettet rundt øyet, fått linet opp de to partene som skal møtes og er fornøyd med utformingen er man klar for første del av av lamineringen. Dette gjøres ved å essesveise partene sammen, som er en teknikk der det er veldig viktig å ha riktig og nok temperatur uten å ødelegge stålet. Dette er kanskje det mest kritiske med hele prosessen av å smi øks, men med litt trening er det mulig å få det bra. Mye av selve bindingen i lamineringsprosessen foregår faktisk i oppvarmingen og ikke selve bankingen. Her er det viktig å banke forsiktig delene sammen slik at de hefter seg, å “pakke”. Etterhvert kan man slå hardere men uten å få delene til å sprike.

Etter at disse delene er heftet sammen kan man åpne opp igjen fremparten av lamineringen og legge inn eggstålet. Dette er et lite stykke med herdbart stål som tradisjonelt har vært dyrt og ofte bare brukt der det var nødvendig. Dette lamineres på samme måte, og pakkes sammen til det er god heft.

Nå sitter man igjen med et ferdig laminert stykke som er klart til grovforming. Her gjelder det å banke ut formen på øksens frampart til ønsket fasong og tykkelse. Det er viktig å bruke god varme og banke ut effektivt for å unngå unødvendig stress på emnet. Til slutt går man over øyet på nytt og gjør en finforming, gjerne sammen med øyekilen. Deretter tar man finformingen av øksens frampart og sjekket for symmetri, vridning osv.

Dette er stort sett prosessen med å smi en øks. Nå gjenstår normalisering, herding og anløping i henhold til stålets kvalitet. Dette er en omstendig prosess og vil bli omtalt i et senere innlegg.