«Vindu» og vindusdetaljer på Hiortkjerka

I faget tradisjonsfaglig utøving 3, skal jeg på Læringsarenaen Rørosmuseet fordype med i finsnekring i vårsemesteret 2018. Tidligre i vinter har vi hatt en studiesamling der i laget hver vår vindusramme på tradisjonelt vis med kun handverktøy se tidligre innlegg Snikring av vindauge med handverktøy.

Vårsemesteret 2017 bygde vi på læringsarenaen en kopi av tak og bæresystemet til Hiortkjerka og nå er det panel, vindu og dør som er i fokus. Under Rørosmartnan 2018 hadde vi på museet en liten workshoop hvor flere handverkere var i sving med forskjellige oppgaver knyttet til kirke-kopien.

Under martnasuka har jeg hatt fokus på fremstilling av vindusbelistningen som er bra forseggjort når man tenker på at det ikke er noen vinduer til å se gjennom der. Vi startet med en befaringsrunde for å gjøre en nedtegning og studere objektet.

IMG_20180216_132707.jpg
Nedtegning 1:1 og 1:10 av vinduomramming Hiortkjerka. foto: J.Utstumo

Omramnigen som er over og på siden av vinduet ser tydelig eldre ut enn dem som er under når man ser på nedbrytningen av treverket. Jeg har tolket det slik at det er opprinnelige deler over og på sidene mens delene under er blitt erstattet på et tidspunkt.  Det kan jo være sannsynlig at det enten er når kjerka ble flyttet til museet i 1949 eller når den ble flyttet tilbake igjen i 1983. Overflatene på de antatt opprinnelige bitene er nokså nedtært  og oppmåling blir jo en tolkning av hva man ser.

IMG_20180216_114207.jpg
Vi ser her sidebelistningen er tappet opp i belistningen over vinduet. foto: J Utstumo

For å kunne lage belistningsbordet over vindu trengte jeg noen stykker med material. Det ble emner av 3×5″ furu. Jeg fortsatte da med tankesettet mitt og la emnet på benken med baksiden ned. Og tegnet opp i enden, og forstod at det var en del treverk som skulle bort bare for gjøre grovformen.

Når jeg da hadde fått tatt av en bit foran og en på toppen slik at «trekantformen» var ok startet prosessen med å få høvlet til en staff/halvstaff og en stor hulkil og noen platter.

img_20180220_105009-collage
forming av emne med øks, ploghøvel for å sette avsatser/platter  foto: J. Utstumo

Jeg brukte da en slik justerbar ploghøvel med 1/2″ tann til å ta ned de forskjellige nivåene. Egentlig var dette ganske trælete da jeg brukte nedrekanten som referanse for at plattene skulle stå i lodd og vater i forhold til veggen. Men det å¨høvle på en skrå flate og ha landside på den laveste siden er ikke bare enkelt da landet på høvelen ikke rakk skikkelig ned.

Ta av bak eller foran? 

Neste emnet hadde en del vannkant og jeg ønsket å fjerne det, samtidig som jeg hadde fått en følelse av at forrige prossedyre ikke var helt rasjonell.

img_20180707_125846
Skisse som viser forskjellen på å ta av bak eller foran. Foto: J.Utstumo

Jeg bestemte meg for å lage en til med en annen fremgangsmåte der jeg da heller tok av emnet på baksiden.

img_20180220_130338
Emne står nå på hode og er merket opp for å fjerne overskytende treverk på baksiden, her trengs det ikke å være så fisenøye da det er ingen som kommer til på baksiden for å se. Foto J.Utstumo

Som et siste alternativ prøvde jeg en metode med grindsag, nothøvel og semshøvel

img_20180222_150611-collage
kolasjen viser «forming» av: emne med grindsag som tar bort på fremsiden, staffen nederst med en nothøvel og platten før hulkil med semshøvel i riss. Foto J. Utstumo

Jeg tror jeg kan ha vært inne på noe, men er fortsatt ikke sikker på hvordan de har gjort det. Tror nok dessverre ikke at dem har hatt grindsag i 1765. Jeg tror videre at ideen med å ta av på baksiden av ting var mye mer vanlig før i tiden, i dag er vi veldig opptatt i den delen som vender mot oss og at den er laget i et utgangspunkt i at baksiden er korrekt/refferanse og plan.  Ta av baksiden kan også være lurt for å kunne fjerne skavanker på emnet. Samtidig får jeg følelsen av at dem har brukt høvler med faste mål som f.eks forsøket med nothøvelen og deretter høvlet ned platten med en semshøvel direkte i ett riss. For så ta ut store hulkilen til slutt på øyemål til flatene og kantene blir fine.

Takkonstruksjonen i Fjøset på Strømsør fjellgård.

Vi har i en årrekke fulgt med på midt-delen av denne tre-delte fjøsen på Strømsør gård i Bardu. Det var behov for vedlikehold og oppretting over det hele. Her vil jeg belyse noen av de interessante funnene i prosessen og noen av problemstillingene vi møtte.

Strømsør gård ble bosatt i 1839 av Erik Simonsen og han oppkalte gården etter hjemgården i Alvdal. Gården ligger på ei hylle i det ulendte terrenget, og tunet hviler på ca 290 moh. Tunet består av 7 bygninger, tre av de er fredet. Rundt tunet finnes det spor og rester etter de tre manglende byggene som i alt gjorde at det her totalt var hele 10 bygg! Kulturlandskapet gården ligger i er forøvrig også fredet.

Midt-delen av fjøset har en nedsenket takflate i forhold til tilstøtende kufjøs og stall. Denne delen av bygget ble rekonstruert i 1992 og nevnes som sau-fjøset i midten. Den består halvt om halvt av ei tømmerkasse med kamnov og en stavrøyst del. Fundamenteringen var nokså underdimensjonert, da lina og sylla lå an på små steiner som lå rett an på matjord. Dermed var bygget preget av ulike setninger i alle himmelretninger og vippingen av fundamentene sprengte ut bakveggen. I og med at takflaten er senket på denne fjøsdelen, sørger kong vinter for å avrette høydeforskjellen med snø. Konsekvensen er at det i midt-delen legger seg ca 50cm mer snø enn på de tilstøtende byggene, og dermed øker snølasten. 2018-06-09 23.00.14.jpgI takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.

Videre vil jeg i denne posten fokusere på selve takkonstruksjonen.

I dokumentasjonsrunden tok vi mål og gjorde enkle skisser av alle sperrebind for å få en oversikt over materialbruken, dimensjoner og treslag. Etterhvert kom det tydeligere fram en klar sammenheng mellom materialdimensjon og de bevisste valgene ved bruk av furu og bjørk i staver, sperrebind og åser. Med dette grunnlaget kunne vi produsere ei materialliste basert på funnene i de opprinnelige bygningsdelene.

Skjermbilde 2018-10-09 16.56.50.png
Skisse sperrebind, Kjartan Gran

Materialvalg: Åsene er i hovedsak bjørk, vekselsvis er det furu/bjørk i storsperrene og samhald, raftene er i furu. De fleste stavene er i bjørk med slanke dimensjoner fra 3×4″ til 4×4″, resten furu der størrelsen øker til 5×6″ og 6×6″. Som avstiving av 2.etg er det 14 skråband, der 13 av disse er i bjørk ca 2×2 tommer. Det siste av furu er ca 2×3 tommer. Mønsteret vi ser ut i fra materialbruken i de eldre tilstøtende byggene viser tydelig at her har tømrerene hatt god kontroll på styrke-egenskapene i bjørk og furu. Det må også nevnes at samtlige skråband i bjørk også jobber i strekk. Dette kommer svært godt frem av plassering og fellingene, der vi ser at de ikke tar trykk. Det ble til at vi kalte disse bjørkestranglene for «strekkband» i arbeidet på fjøsen. Vinkelen varierte stadig og ble ikke fokusert på i oppmålingen ettersom det er ingen av de opprinnelige strekkbandene vi skal berøre. De står plassert i en en såppas lav vinkel flere plasser at det er tydelig at de ikke er tiltenkt å jobbe i trykk. Er det andre tømrere som kommer over denne varianten må de gjerne komme med innspill til løsningen. De fleste ser ut til å være originale, enkelte kan være skiftet ut eller kommet til senere ved istandsetting.

2018-06-13 22.16.57.jpg
Bjørk som «stekkband» på stallen, i tverrsnittet mot midt-delen. Her er det 10 band som jobber sammen.
2018-06-11 20.27.18.jpg
Kløyving av ved på sperrefot.

Under demonteringen av takkonstruksjonen fikk vi se tydelig på skadene som hadde oppstått. Sperrebukkene besto av rundtømmer i 7-9 tommer, der toppendene ble brukt som storsperr. Her må det understrekes at denne løsningen finner vi ikke i de eldre bygningsdelene. Storsperrene har ikke klart å bære taklasten og de har gått til brudd i flere av de store kvist-partiene. Storsperrene har et enkelt hakk som felling mot samhald. Det er ingen tapp i fellingen, så låsingen er utført med en toms demling. Se bilde over. Utfallet er at endeveden i fellinga på samhaldet har gitt etter flere plasser. Over ser vi to gode eksempler der storsperra har knekt, har ei dårlig innfesting ved takfoten. Sammenlagt fører dette til at storsperra fungerer som et brekkjern for å kløyve ut veden som skal holde sperra på plass. Det er ca 25-30 cm ved på utsiden av sperretåa, som må kunne sies å være en liten skalk for å støtte denne type felling.

Når det nå skal bygges ny konstruksjon, ønsker vi å tilnærme oss de originale fellingene, og dermed få betydelig større skalk ut mot rafta. Ut i fra fellingene i de tilstøtende byggene kunne vi sammenfatte og velge en løsning, rettere sagt to versjoner av samme løsning. Ettersom material-dimensjonene på sperrebindene i furu og bjørk ikke er like krevde det to like fellinger med forskjellige mål for henholdsvis furu og bjørk.

Fellingene av storsperr mot samhald må stå i forhold til høyden på raft. Under arbeidet med å komme frem til en god løsning på temaet var Roald Renmælmo til stede for veiledning og vi kunne sammen se på de gamle løsningene opp i mot det vi skulle reprodusere.

Den nye rafta får 5 sperrebind. nr 1,3 og 5 er i furu – nr 2 og 4 er i bjørk. Takflata må naturligvis stemme, så vi kunne regne oss ned i fra det tenkte planet som er underkant taktro/overkant langsgående åser. Raftlinja kunne vi plassere horisontalt på rafta, og raftlinja brukes som referanse inn på samhaldet. I all merking kaller vi denne raftlinja selv om det blir ei tenkt/stiplet linje langs samhaldet.

Furu-felling-sperr.jpeg
Skjematisk felling av storsperr i furu. Her er raftlinja 1″ under tapp på storsperr.

Over vises fellingene på sperra i furu. Samhaldet er 9-11″ høyde, 6″ bredde. Sperrene er i gjennomsnitt 8″ høyde. En kan se raftlinja (krysning mellom raft og tro) den stiplede referanselinjen inn langs samhaldet. Videre kan en se at vi gjorde et valg om å legge inn en 1×1″ låsing i fellinga på innsiden av rafta. Dette var ikke å finne på de gamle sperrene. Det vi finner, er at det flere plasser har oppstått utglidning, så vi mener dette er en svært nyttig tilføyelse som (forhåpentligvis) aldri vil bli synlig.

Tilføyelsen av denne låsingen fører med seg at en i topp-endene av samhaldet må passe på å ikke felle storsperra for dypt inn i samhaldet. En tomme tå, pluss en tomme tapp er et minimum, da har vi gjerne 4-6″ hel ved igjen mellom fellingene. I Rot-enden av samhaldet er dette mindre problematisk, men en må allikevel tilpasse seg etter dimensjonene.

Bjørk-felling-sperr.jpeg
Samme skjematiske fellingen av storsperr i Bjørk.

Over ser en hvordan fellingen av de to sperrebindene i bjørk blir utført. Systemet er likt som i furu, men målene er tilpasset de slankere emnene i bjørk. Samhaldene er 6-8″ og storsperrene ca 6″. Altså er dimensjonene ca 2″ smekrere enn der det blir utflørt i furu. I skissa over kan en se at tappen på storsperra kan komme så lavt som til raftlinja på et slankt samhald. Da kan det være hensiktsmessig å gjøre fellingen på rafta en tomme dypere for å beholde mer ved i samhaldet.

Skissene vi kom fram til gir altså et merkesystem for fellingene, men er ikke en fasit på hvordan det faktisk skal felles! Som i de eldre konstruksjonene vil det være variasjoner på mengden felling på raft, variasjoner på dybden av sperrefellinga og variasjoner på avstand fra sperretå til rafta.

2018-06-17 17.43.26.jpg
Raftstokkene felles sammen etter raftlinje og plasseres ut i vater.

Her kunne vi dele opp arbeidet videre i flere stasjoner. De 6 raftstokkene felles sammen og hver raft utgjør 9,5m med tre lengder furu i ca 11″ høyde og 6″ bredde. Målet utvendig på raftene er 6,23m.

I enden av området for rafta låste vi sammen paller i lik høyde som avbindingsplass for oppmerking av samhald og storsperrer. På avbindingsplassen trenger en hovedsaklig de essensielle målene: Plassering og dimensjon raftstokk, Raftlinje og Mønehøyde. Med disse målene tydelig og permanent merket på avbindingsplassen kan vi med flere metoder overføre målene opp på samhald og storsperr. Loddsnor, passer, vinkel og vater kan brukes mens alle sperredelene ligger oppå hverandre i tre høyder.

Jeg mangler desverre et godt bilde av selve merkeprosessen. På bildet over er merkingen allerede over, storsperrene er felt sammen halvt om halvt i mønet og samhaldet er vippet opp for å hogge ut og tappen til storsperra gjøres med et 5/4″ jern.

2018-06-19 21.02.17.jpg
Her er første bjørke-sperr ferdig og felt ned på rafta. Neste sperr i furu er merket opp på avbindingsplassen og mønet felles i hop. Det sages med svans og rys slett med den flotte Strømsør-bila. Når fellingen er god, låses de to sperrene sammen med en kon 5/4″ dymling.
2018-06-19 21.07.25.jpg
Fellinga av samhaldet til rafta merkes opp med passer med raftlinja som referanse. Da kan en enkelt gjøre de samme merkingene på selve rafta med den samme passeren.

Det var tydelige spor i de gamle sperrene at det hovedsakelig var øksa som var brukt til fellingene, så det gjorde vi også. Enkelte plasser var det spor etter grovtannet sag, så det hadde vi også for hånden.

Videre er prosessen lik for de kommende sperrene, selv om målene vil variere noe. Felling av åsene, stavkonstruksjonen og de andre detaljene ved bygget har jeg valgt å ikke omtale her, det må få plass i en egen post.

2018-06-20 22.39.16.jpg
To av sperrebukkene er kommet opp og det hele tar form. Her blir vi å jobbe videre med konstruksjonen frem til ferdige åsfellinger før den demonteres og flyttes opp i bygget.

Drombe på Stiklastadir, endelig ferdig og i bruk.

I 2016 skrev kollega på Stiklestad Nasjonale Kultursenter Kai Johansen på denne bloggen om Drombegang på gjesteloftet Stiklastadir. Dromben, eller drumben som det også skrives, blant annet i kilder fra Valle, stod ferdig nå i juni til sesongåpning, og jeg tenkte å skrive en kort oppsummering av sluttspurten og vise noen bilder av resultatet, med særlig vekt på taket.

Det tok litt tid fra de første skissene jeg tegnet i november 2015:

Men når jeg nå hentet de fram igjen, så ser jeg at resultatet har blitt nokså likt de ideene vi hadde etter en del undersøkelser og planlegging som Kai skrev en del om i sitt innlegg.

En forskjell er at vi valgte å lukke den mer enn opprinnelig tenkt. Veggtilene går helt opp i stavlina, og det er kun glugger i veggen. Dette gjorde vi først og fremst for å skjerme mer mot snø og regn, da det blåser nokså godt mellom husene her oppe på bakken. Vi valgte også å stø den på midten med to staver under svillene, da vi så at 8 meter uten understøtting nok var i lengste laget. Vi hadde opprinnelig også tenkt å unngå å forankre dromben direkte i loftet, men la den stå på egne staver inne ved loftet. Dette gikk vi bort fra og den er nå felt inn i nova og novarma på loftet. Novarma ble forsterket med en stav under ned til svill på sval i første etasje.

IMG_7066.jpg

Omtrent halvparten av materialene til dromben er bearbeidet for hand fra rund stokk, enten gjennom kløyving, som veggtiler og takbord, eller hogd til fasong, som syll, staver og mønekjøl.

Både Kai Johansen og Roald Renmælmo har skrevet om kløyving og kløyveforsøk vi gjorde i forbindelse med dette i egne innlegg:

Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk

Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon

 

Over er noe av prosessen med å hogge mønekjølen. Den er hogd av ett emne, 8 meter lang. Og den passet på taket til slutt 🙂

IMG_7043.jpg

Takkonstruksjonen på dromben er inspirert av takkonstruksjoner fra stavkirker, særlig Haltdalen. Sutaket er bord formet og medratt til hverandre, og skjøtet med en skrå skåring med dreneringsrenne i. Taket ble bygget flatt på en rigg som tilsvarte sperrene i drumben, og så demontert og flyttet ut.

IMG_6396.jpg
Et takbord medras til det under.
IMG_7032.jpg
Sperrene på plass, nå mangler bare taket. For å å få litt mer stabilitet valgte vi å lage annenhver sperre med ei saksesperre i.
IMG_7039.jpg
Taket legges. Vi valgte å spikre taket med 4″ smidd spiker, mest fordi vi syntes trenagler ville være litt brutalt i de nokså tynne sperrene.

 

Takbordene bestod både av kløyvde og sagde bord. Her merket vi oss at de kløyvde bordene nok var noe mer stabile i formen, men det var ikke uten unntak. En del både kløyvd og sagd material var såpass tvinnet at det var tilnærmet uråd å bruke.

 

IMG_7060.jpg
Den fremste sperra har et rotkne festet foran som en sperre og «portal» Dette for å stive av dromben sideveis her, samtidig som vi får god høyde i inngangen. Det er hogd dørfals i søylene i portalen, i tilfelle vi skulle få lyst til å bygge flere middelalderdører.

Golvet har skjøt midt i dromben, og består av halvkløyvinger. Noen ble litt for granne, og må skiftes. Ellers ble det et stødig golv.

 

IMG_1102.jpg
Golvet tilpasses og legges
IMG_7013.jpg
Før
IMG_7072.jpg
Etter

Endelig er dromben på plass! Vi er ganske godt nøgde, og synes den ble et godt tilskudd til loftet, den vekker oppmerksomhet hos publikum og er god å formidle byggeteknikk og takkontruksjon med.  Og ikke minst gir den oss en unisversell, stilfull og stødig adkomst til loftet for alle.

IMG_7666.jpg

Snekkersmia på Norsk Folkemuseum– veien videre

Råbygget til snekkersmia på Norsk Folkemuseum er nå ferdig tømra.

https://tradisjonshandverk.com/2018/06/11/rabygget-til-snekkersmia-er-ferdig/

Dette innlegget skal handle om veien videre og hvilke prosesser vi skal igjennom før den kan tas i bruk til snekring og smiing ute på østlandstunet på Folkemuseet.

Her er en timelapsevideo som viser arbeidene så langt, fra starten våren 2017, til slik den står i dag.

Veien videre.

15. september starter gravearbeidene på Østlandstunet, som blir endestasjon for smia. Grunnen på folkemuseet er dårlig, gammel sjøbunn av leire. Vi har derfor bestemt oss for å støpe en isolert plate, og sette grunnmuren oppå dette. Grunnmuren på originalen var fuget med kalkmørtel eller sement, eller begge deler. På et gammelt bilde vi fikk tilsendt av eieren, kunne vi se at den originalt hadde en tørrmurt ringmur. Det ser ut som at bygningen er satt på holdsteiner i hjørnene og under deleveggen, og så er det tørrmurt imellom. Dette har vi bestemt oss for å videreføre. Erlend Marthinsen og Chris Millar driver firmaet Aasgard Millar AS og har spesialisert seg på tørrmuring. De blir veiledere for oss på dette. Arbeidet vil starte så fort plata har herdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snekkersmia plasseres oppå denne kulen i terrenget, med inngangen på gavlen mot fotografen, tilknyttet Østlandstunet, men godt utenfor. Foto: Henning Jensen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avstand til Østlandstunet. Foto: Henning Jensen

3
Jaktlag på Vestre Borge, oppstilt foran originalbygningen. Muren ikke spekket ennå. Foto: ukjent.

Parallelt med gravingen, vil vi starte arbeidet med merking av bygningsdelene, og demontering. Demonteringen kan bli en vanskelig prosess, halve tømmerkassa ble tømra rått, og vi har til dels fått store vridninger og tørkesprekker på enkelte stokker. Kammene i laftet er skjøre, og må tas forsiktig opp, for ikke å bli ødelagt. Vi må nok regne med en del justeringer for å få stokkene ordentlig på plass ved montering igjen. Vi kommer til å isolere med etasjemose mellom stokkene ved montering, slik det var på originalen. Åsene er ikke montert slik det står nå, og det gjenstår å tælje, tilpasse disse. De skal være 3 1/2 tommers tykkelse, tælja på to kanter. 1 mønsås og 3 sideåser, spikra i sperrene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kraftige tørkesprekker og en del vridning. Sårbare kammer. Foto: Henning Jensen

4
Sperrer, åser og tro på originalbygning. Foto: Henning Jensen

Troe, er 1 tommes bord med vankant, det neste bordet etter at baken er sagd vekk, stående, med over- og underliggere.I første omgang kommer vi til å legge en takpapp. Gården Vestre Borge, der originalen er ifra, brant egen tegl, både takstein og murstein. Dagens eier skal legge om taket på stabburet, og i tillegg har han noe av den gamle steinen på lager. Denne steinen ønsket han at vi skulle bruke på snekkersmia, det hadde vært stas. Det blir en diskusjon om vi tar av pappen og lekter rett på overliggerne, når vi skal legge på teglsteinen, eller om vedlikeholdet prioriteres, og vi lar pappen ligge under teglsteinen. Vi har ingen tak, med tegl rett på tro, på museet.

Kledningen er av samme sorten som trobordene. Vi fikk en god del slike bord, når vi sagde laftetømmeret ned til 5½» bredde. Vi tror det blir litt tidlig å spikre på kledningsborda nå i høst, siden det må sette seg etter flytting og etter at det er kommet mose i meddraget. Evntuelt kan det det bli en løsning med at kledningen spikres i raftet og i en midlertidig 2×4 nede. Det er viktig at ikke kledningen får henge løst, med fare for å vri og vrenge på seg i sola. Himlingen i snekkerverkstedet er kanta og høvla 1 tommes bord. Vi vurderer å isolere både gulv og himling med trefiberisolasjon fra Hunton. Dette for å få mer effektiv fyring i snekkerverkstedet vinterstid, og mulighet til å holde litt lunk med en elektrisk ovn.

Gulv i snekkerverksted. Gulvet er 2 tommers pløyd granplank. Gulvet tenker vi å håndhøvle på skottbenk, muligens med Siw Holmin eller Roald Renmælmo som instruktør. Bjelkelaget er skåret på egen sag på museet, mens tro, gulvbord, himling og kledningsbord har vi kjøpt inn mesteparten av Hans Andreas Lien fra Dokka, som har mye granskog av god kvalitet.

Smia får jordgulv som originalen. I og med at det blir støpt en hel plate, får ikke jordgulvet tilgang på fukt fra grunnen, den kan derfor bli tørr og støvete med mye trafikk i smia. På Sagastua hadde vi samme problematik, den står på en pute av pukk. Der gikk vi for en løsning med hardstampede morenemasser, som har gitt en hard og støvfri overflate.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Himlingsbord, kledning og tro til tørk. Foto: Henning Jensen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gulvplank til tørk. Foto: Henning Jensen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stampet morenegulv i Sagastua, mulig løsning i smiedelen på snekkersmia. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.
Stamperedskap oppkalt etter nåtidens statsminister og finansminister.
Stamperedskap. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.

Vi kommer, i første omgang, bare til å spikre kledning på bindingsverket/reisverket i smiedelen, og den åpne gavlen over snekkerverkstedet. På originalen, hadde det tømrede snekkerverksted stått uten kledning noen år, det var lett solsvidd, og hadde rester av rød maling.

Muring. Det er mye muring med tegl på prosjektet. Vi håper å få Terje Berner til å veilede oss på dette. Essa er avansert muring, og det blir spennende å ta fatt på. I alt, en esse, to piper og en brannmur i snekkerverkstedet. Pipa til ovnen på snekkerverkstedet, står oppå himlingsbjelkene, med bare et røykrør ned igjennom til ovnen. Her får vi utfordringer i forhold til moderne brannkrav og avstand til brennbart materiale, men vi håper å få til en løsning som er nærmest mulig originalen allikevel.

Tegning
Langsnitt Snekkesmia, viser murerarbeidet som skal gjøres. Tegning: Magnus Wammen

Listverk. Gerikter er profilerte, mens tak og gulvlister er uten profil. Vi ønsker å høvle alt listverk for hånd. Dette innebærer at vi må lage profilhøvler til geriktene. Her håper vi å få med Jarle Hugstmyhr en uke, for å lære han sin fremgangsmåte.

 

 

 

Glass og kitt på empirvinduer til Snekkersmia på Norsk Folkemuseum

Forfattere: Magnus Wammen, Henning Jensen. Alle foto: Magnus Wammen, Henning Jensen

IMG_8403

Håkon Fjågesund har tidligere skrevet om vindusmakinga, så vi følger opp med en beskrivelse av glass og kitting gjort ilag med tradisjonshånverker Hans Andreas Lien. Link her: Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

Vinduene hadde høvla kittfals på ¼” x ¼”, lik de gamle. I originalvinduene var glassene av taffelglass, også kalt sylinderglass. Vi hadde tilsvarende glass i samme tykkelse her på museet som vi kunne bruke.

Først blei glasset skrapt og reingjort siden det var gamle glass med maling og kittrester, dette var en fordel for at glasskjæreren skulle gå lettere, og at det selvfølgelig er lettere å reingjøre glasset før det står i ramma.

Vi målte åpningen for glasset, og trakk fra et par mm, så glasset passer lett ned i falsen, og at man kan jobbe glasset ned i kittet ved å rugge og presse glasset ned.

IMG_8407IMG_8411

De gamle glassa er sjelden helt rett, så de blir prøvelagt ned i kittfalsen i vindusramma, og bunnen på falsen justeres med en kort semshøvel. så glasset ligger stødigere, og at man da ikke trenger så tykt lag med kitt som glasset ligger i.

IMG_8404IMG_8405

Så valgte vi å legge skjellak i falsen for å hindre at kittet tørker ut. Her kunne vi brukt linolje, men da burde denne prosessen vært gjort dagen før. Vi hadde også litt skjellak på pluggene som ramma var låst med, siden de har endeved eksponert rett ut.

IMG_8406

Setekitt:

Kittet blei knadd og varmet opp i handa for å være mykere først. Vi la ei passe streng med kitt og presset og rugget glasset nedi. Hans Andreas så det var passe tykt når en kunne akkurat skimte kittfalsen under.

IMG_8419IMG_8423

IMG_8427OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glasset blei stifta med glasstift, 2 stk i hver side, men her er det varierende praksis. Glasstiften blei kutta skrått slik at den presset nedover når den blei slått inn. Ved sprossene, blei glasstiften kappa til om lag halv lengde. Når glasset er festet, snus ramma, og overskuddskittet på innsiden fjernes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8433

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kittfas:

Vi la ut passe med kitt rundt alle sidene og trakk mellom etterpå. Her er det nok bare trening som gjør god! Men Hans Andreas påpekte at om bare hjørnene er bra utført har det mest å si. Og han hadde en teknikk med å dra hjørnet diagonalt fra glasset og ut i hjørnet med kittkniven, det anviste også en lik bredde på kittfalsen som var til hjelp videre. Det var også et poeng at kittet ikke kom utenfor kittfalsen for da blei det synlig fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

IMG_8447OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til slutt brukte vi kritt og en myk pensel på glasset, og kittfasen. Dette jevner ut fasen og gir den en «hinne». I tillegg er det en effektiv måte å fjerne linoljen og overskuddskitt fra glasset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8444

Da er ramma klar til å få et par strøk med hvit linoljemaling. Her kan vi nevne at det er viktig at det blir malt en mm utpå glasset- så vannet ikke har mulighet til å renne ned mellom kitt og glass.

 

 

Oppgangssaga i Aursfjord, dokumentarfilm

I Aursfjord i Malangen i Troms vart det sett opp ei oppgangssag i 1796 av Ingebrigt Eliassen. Saga har vore drive med berre nokre mindre avbrekk frå den tida til i dag og sagmeister Arne Pedersen er 6. generasjon i direkte linje etter Ingebrigt. Vi har hatt studiesamlingar der studentane har fått ei innføring i saging og fått øve seg på å dokumentere arbeidsmåte og tradisjon. Studentane har lagt ut noko av det dei har skrive her på bloggen tidlegare. I vinter har Anders Lundvang og eg laga ein dokumentarfilm om tradisjonen knytt til saga. Her kan du sjå filmen:

Om du er interessert i meir bakgrunnsinformasjon om historia til saga så kan du lese meir i denne artikkelen: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2434264/Fortidsvern01-16_s34-39%2BRenm%25C3%25A6lmo.pdf?sequence=1

Høvelbenk frå Jordebrekk, i øvre Suldal

Det var i vinter me hadde ei læringsarenasamling, her på Sand, om høvelbenkmaking. Eg valde å bruke denne benken som førebilete til min nye høvelbenk. Tankjen var at den høvde godt til høvling av både gulvbord, kledning og listverk. Som eit supplement til strykebenken og langbenken. Desse andre benkane er laga med tanke på firealna lengder, så målet var å lage ein høvelbenk som og takla slike dimensjonar.

2018-06-22 13.21.07
Originalen

Hovudmåla på denne benken er 2,25 meter i lengda, plata/planken har ei breidd på 25,5 cm og ei arbeidshøgd på 75 cm.

2018-06-22 13.11.21
Baktanga

Baktanga er laga i bjørk. Den består av ein skrue som er om lag 30 cm lang i gjengene og to styrepinnar. Desse er festa til bakstykket med naglar. Benkestykket er felt inn med svalehale og festa med fire spikar.

This slideshow requires JavaScript.

Framtanga er og av bjørk og er festa til benkeplate med to gjennomgåande bjørkelaglar, der den bakre er åretta (kile) i sida med skuffa. Under framtanga er der ein kloss som eg tolkar til å vera feste/glidespor til plata som skruen knekar mot. Denne kjenner me og frå sløydbenkane.

2018-06-22 13.12.52
Understøtta på midten

Omlag på midten av benken er der festa eit stykke bjørk til benkeplata med ein nagle. Denne er svingbar og er nytta som understøtte i bakenden av bord som vert festa i framtanga. Der er 8,5 cm opp til topp benkeplate, så eg tenkjer at denne benken ikkje er nytta til vindusproduksjon med små delar? Der er 70 cm til framtanga. Noko som kan passa med vinduskarmar eller kort karm og liggande ramtre til dør. Dei lange ramtrea kan støttast med ein «dreng» i bakkant. Her vil eit eventuelt dørramtre stikke ut vel 30 cm frå bak på benken og gi god plass til «drengen».

Hullrekka til benkehakane er plassert frå 4 til 5 cm frå kanten og har eit varierande mellomrom på 8 til 27 cm med ein «normal» på 12 cm. Alle hulla er firkanta i øvre delen og runde i underkant. Dette tolkar eg til at dei er borra med navar og tilpassa eit firkanta tverrsnitt på benkehaken, som truleg har likna på den som står i benken frå Li. Det siste hullet , det som er lengst framme, er sylindrisk rundt og skråar bakover med ein vinkel på 72 grader i forhold til plata. Hullet har ein diameter på 1,8 cm. Kan dette ha vore nytta til feste for ein rund pinne som høvelstopp, i staden for den lista som er spikra på i enden nå?

This slideshow requires JavaScript.

Min benk er om lag 30 cm lengre enn førebiletet, av grunnar som er nemdt tidlegare. Ellers har eg forsøkt å skape ein tilsvarande benk. Eg har i tillegg valt å gi benken ei arbeidshøgd på 80 cm i den tru at det passar meg betre. Eg ventar på benkehakar, så derfor er ikkje hullrekka laga. Eg vurderer å flytte den litt lenger frå kanten, slik at haken i baktanga kjem mellom styrepinnen og skruen. Trur det gir mindre vridning og skeivt press på baktanga. Dette gir ein avstand til kanten på 9,5 cm.

Bakfoten er laga av ein tømmer-elev som var utplassert hjå oss. Øvinga gjekk fyrst ut på å teikne benken for så å rette av, dimmensjonere og tappe saman delane til bakfoten.