Tradisjonelt bygghandverk

Erfaringer med konstruksjon og bruk av avbindingsplass

Konstruksjon og bruk av avbindingsplass til sperrebinda på låven til Salangen bygdetun

Våren 2026 har vi på læringsarenaen nordpå bygd en låve for Sør-Troms museum på museets verksted på Elvenes i Salangen. Låven er bygd etter lokale forbilder, med stavline, storsperrer og åstak som er vanlig her i området. Last fra sperrene er tatt med indre staver og strevere, og veggene er stiva av med innfelte strevere.

Om bygget

Bygget er nærmere 14 meter langt og åstaket bæres av fem storsperrer. Sperrene er felt ned i samhaldet på en plan sperrefot og er tappa ned 1 ½ tomme. Sperretåa støter mot en forsats hvor vinkelen er halvert for å minimere bruddfaren. I mønet er sperrene felt på halv ved og nagla. Åsene ligger i et hakk som er tatt ut i både sperre og ås. I tillegg til den forsats har vi etter valgt tilpasse lengden på sperrefoten etter hver individuelle sperre, med utgangspunkt i et av våre referansebygg, låven på Bjørkli i Takelvdalen. Her blir det derfor hogd en skrå i bakkant av sperra ned mot sperrefoten, som jeg har valgt å omtale som baksatsen.

Avbindingsplass

For å få fellingene til å fungere godt og lasta til å overføres er det viktig at de er presist utført. Spesielt forsatsen er et kritisk punkt der vektoverføringa må fordeles godt i veden. Fellinga i mønet bør være tett for å forenkle reisinga.

Det eksisterer flere tilnærminger for å få til dette. Dersom det kun er snakk om et sperrebind eller to kan sperrene og samhaldet legges opp i riktig posisjon og merkinga kan gjøres direkte på tømmeret. Her kan et lag med gulvåser fungere som underlag. Med et ferdig bind kan også de resterende sperrene legges oppå dette og merkende loddes opp, noe som ifølge vår veileder, Roald Renmælmo, har vært gjort av tømrere som Roald Haugli her i Indre Troms under konstruksjon av heiselåver. Man kan også lage en målbar tegning og jobbe ut ifra den.

Når vi opererer med såpass mange sperrebind som vi gjør er det naturlig å bruke avbindingsplass. Her konstruere man sentrale linjer i det ferdige sperrebindet på ei flate slik at momentene kan loddes opp til materialene man legger oppå. Vi var så heldige at vi hadde tilgang på et plant tregulv å bruke til dette. Hvis man ikke har tilgang til slikt kan man også bygge opp rette flater på ujavn grunn med eksempelvis paller eller bukker. Det viktigste er at flatene med mål som skal loddes opp er ganske i vater i forhold til hverandre.

Konstruksjon av avbindingsplassen

Utgangspunktet for konstruksjonen av avbindingsplassen var ønska takvinkel, diameter på åsene og bredda på bygget. I vårt bygg ønska vi treungsrøst som skal bære torv eller skifer. Da vi la opp stavlinene gjorde vi dette med en vannrett referansetrek i raftet, som nå kan brukes som utgangspunkt i fellinga av samhald og sperrer. Vi slo en sotstrek på avbindingsplassen som representerte denne. Streken merkes av slik at den viser husbredda tydelig. Vi gikk så til midten av streken og vinkla oss opp 90 grader og tegna en strek som gikk en tredjedel av husbredda. Streken vi så tegna mellom disse blir underkant av troa. Etter å ha finmålt åsene slo vi nok en sotstrek seks tommer innafor denne, som viser underkant av åser. Det er denne streken sperrene legges opp etter på avbindingsplassen, og vi fikk nå et inntrykk av hvor langt inn på samhaldet sperretåa kom til å havne.

Tre tommer over referansestreken merka vi opp planet til sperrefoten. Her fikk vi et overblikk over hvor mye vi ved vi hadde å gå på i fellinga ned i lina. Vi bestemte at kammen i lina blei tre tommer under referanselinja, og sitter derfor igjen med seks tommer intakt ved i samhaldet. Det viktig å fordele virket godt, da fellinga til samhaldet er et utsatt punkt i en slik konstruksjon med kun en kam som holder i strekkretninga.

Vi oppfatta det som en overlegen løsning å halvere vinkelen på forsatsen. Ofte felles sperra ned i en forsats som står i 90 graders vinkel opp fra samhaldet, noe vi mente kunne oppfordre til at sperretåa brøyt på forsatsen. Å legge forsatsen i 90 grader fra sperra er uaktuelt, da det ikke gir sperra noe å støte mot. Vi fant derfor mellomtingen mellom disse to med passer, og merka opp en strek fra møtepunktet og et godt stykke i begge retninger. Det er viktig å merke strekene så lange at de blir tilgjengelige på hver side av materialet når avbindingsplassen tas i bruk.

Bygget skal ha tre leåser på hver side. Vi fant plasseringa av disse ved å dele avstanden fra raft til møne på fire, og merka opp deretter.

Overføring av merking

Vi la først opp samhaldet og sperrene etter merkene slik at sperrefotlina blei 1 ½ til 2 tommer inn på stokken. Dette gir oss nok virke til en kraftig forsats. Sperrene la vi etter den diagonale linja, rundt ½ til ¾ tomme innafor slik at vi har noe å felle åser i. Vi tok også hensyn til at det blei en pen overgang i forsatsen ved at sperra og samhaldet møttes greit i vankanten. Sperrene må også ha nok lengde til å danne et kryss i mønet som mønsåsen skal ligge i.

Vi fant til slutt ut at den enkleste var å felle i mønet først, slik at sperrene var låst i posisjon og lå i samme plan oppå samhaldet til seinere oppmerking. For å gjøre dette måtte vi først flate av vankanten der vi skulle felle. Vi overførte åsfellingplanet opp til sperra, slik at vi fikk et merke å hogge dette etter. Flatene trenger ikke å være parallelle, så en tilnærming her var å slå ei snor som fulgte vankanten også på den nedre sida, som også fungerte som merking for baksatsen. Denne er også grei å hogge med en gang. Vi grovkappa også lengda på sperra i samme vinkel som sperrefoten. Dette erfarte vi at forenkler merkinga, da vi unngår å havne i ugunstige plan.

Med sperrene tatt til side for å bearbeides kan også sperrefoten merkes av på samhaldet. Vi eksperimenterte både med snor og rettbord, og fikk brukbare resultater med begge deler. Etter å ha hogd ferdig sperrene la vi de tilbake i samme posisjon. Her brukte vi passer for å finne stikkhøyda for fellinga og vatra og lodda oss runden rundt. Avvik fra lodd tok vi hensyn til ved å bruke loddesnora for å overføre differanser. Sperrene blei så tatt av igjen, og fellinga saga og hogd ut.

Med sperrene så lagt på igjen er det lettere å overføre resten av merkinga. Dette kan i teorien gjøres i forrige ledd, for å redusere antall omganger med flytting av sperrene, men vi kom fram til at for uerfarne avbindere var det lettere å forholde seg til to høyder enn tre. Sperrefoten og tappen loddes opp fra samhaldet, og baksatsen merkes av langs flata som blei hogd i første omgang. Dette kan enkelt gjøres med vater, loddesnor eller vinkel (hvis man jobber på et helt javnt underlag).

Forsatsen er derimot vanskeligere å merke opp, da den er i et plan som ligger langsmed verken samhald sperre. Loddesnor er det eneste som klarer å hjelpe oss med å finne denne linja. Vår veileder stilte med franskloddet sitt, ei lekt med hull i framkant der ei snor med lodd i enden kan gå gjennom. Loddet er utforma som en smultring med et krys i midten der tauet kan festes, og tillater sikting i direkte lodd langsmed snora. Han beskreiv også et verktøy som skal ha vært brukt i plankesaging i samisk sammenheng, en «Šlim’pa». Dette er ei målsatt lekt med ei loddsnor er festa i enden. Et slikt verktøy er nok også brukbart til vårt arbeid. Selv endte jeg opp med å bruke et vater med loddesnora mi i ene ende og et vater i andre på samme langside av vateret slik at jeg kunne merke opp langsetter denne. For å få den til å ligge godt mens jeg justerte la jeg storhammeren på som vekt. Med denne anordninga kunne jeg overføre vinkelen til forsatsen fra gulvet og opp på sperra. Forsatsen kan også tegnes opp langs snora, men jeg valgte å stelle et vater opp langsmed forsatslinja slik at jeg kunne bruke denne som anlegg for å merke opp forsatsen mellom streken jeg merka på sperra og streken på avbindingsplassen på gulvet. I dette tilfellet blei det gode resultater.

Tappen blei merka opp 1 ½ tomme nedenfor sperrefotstreken. Bredda, 2 tommer, var enkel å merke i endeveden av sperra da denne allerede var grovkappa i riktig vinkel. Etter å ha ført målene på øversida av sperra og bak på flata til baksatsen førte vi de videre ned på samhaldet med passer stilt inn på stikkhøyda.

Langsetter sperra lodda vi opp åsplasseringer. I møneenden merka vi opp til å kappe sperrene slik at de skulle flukte med åslaget. Med alle merker satt løfta vi av sperrene og laga til sperretå, tapper og kappa enden i mønet. På samhaldet saga vi ut forsatsen, hogde sperrefoten og tappa ut tapphullet. Sperrebindet var nå klart for prøving. I de fleste tilfeller måtte det kanskje ei justering til på enkelte plasser, men de overordna resultatene var innafor. Lasta i sperrene havner i stor grad langt bak på sperrefoten, så gliper her var i større grad akseptable enn gliper framme ved forsatsen. Jeg eksperimenterte litt med å lage sperrefoten litt hul i bakkant, med en idé om at dette ville ha samme effekt som å etterlate glipe i bakkant, men uten at dette er synlig.

Alt i alt er avbindingsplass en god måte å få til presis felling og skjøting av ulike deler i en konstruksjon der alt er i samme plan, spesielt der diagonale elementer som sperrer og strevere skal inn. Å jobbe med det i dette prosjektet har vært god øving i å tenke i plan, lodd og presisjon.

Hakanov/Kamnov

Den helt dominerende nova i stavreiste hus som er bygd etter 1800 er det tradisjonsbærerne kaller hakanov. Den vanligste litterære navnet er kamnov. Denne nova kommer hit når vi begynner å kle husene våre med kledning, slik at vi får rette hjørner uten novskaller.

På læringsarena Stiklestad våren 2026 har jeg jobbet litt med hakanov, og tenkte jeg skulle vise og forklare oppmerkingen og uthuggingen av denne. Jeg har tatt utgangspunkt i «oppskriften» som står i boka «Beresystem i eldre norske hus».

Verktøy jeg har brukt:

Tommestokk

Blyant

Vinkel

Huggjern

Klubbe

Håndsag

Her har jeg merket opp en hakanov i 5 toms boks.

De røde strekene er haken. Den er ¼ Dimensjon.

De grønne strekene er hakk og til topp hake. Den er 5/8 Dimensjon.

De blå strekene er fra bunn og til bunnen på haken. Den er 3/8 Dimensjon.

De lilla strekene er selve kile formen som sørger for at dette ikke skal skli ut, på yttersiden er denne ½ Dimensjon og innsiden er den ¼ Dimensjon.

Når jeg har merket opp alle strekene jeg trenger, kan jeg starte å ta ut den massen som skal bort. Jeg starter med å sage meg ned til strek. Etter jeg har sagd meg ned til strek, gikk jeg i gang med huggjern og klubbe for å slå ut massen som skal bort. Her kan man nok også bruke øksa litt, til å ta det meste av massen som skal bort. For så å ta finpussen med huggjern. Jeg valgte å bruke huggjern til å ta bort alt. Når jeg har sagd meg ned etter strek og hugget ut etter strek står man igjen med disse 2 delene.

Nå skal disse to delene passe sammen og man får et hjørne som ser slik ut.

Sammenføyninger i treverk blir utkonkurrert

I dette innlegget skal jeg gjennomgå og drøfte noen av prosessene og bruken av sammenføyninger, som vi på innlandet læringsarena benyttet oss av, da vi på dette halvåret bygget en heiselåvekonstruksjon.

Heiselåven på Haverstad, Sør Fron, mars 2026.

Heiselåvene ble i hovedsak bygget på 1950- og 1960-tallet, og var som oftest bygget etter en fast mal. Noe som viser igjen, da de alle deler karakteristiske fellestrekk, i tillegg til at heiselåvene finnes plassert rundt om i store deler av landet. Det som kjennetegner heiselåven er en svært høy, stavkirke-lignende, bærende takkonstruksjon. I mønet finner man en fastmontert takskinne med en kran, som blir kalt «løpekatten», som gjorde det mulig å frakte høy inn og ut av bygget.

I vårt prosjekt dro vi på befaringer på tre heiselåver som var plassert i Gudbrandsdalen, med stor avstand til hverandre. På de tre referansebyggene vi brukte som inspirasjon, var det faktisk en del variasjoner: klyper i vannrett eller diagonal retning, forholdet mellom takhøyde og bredde på bygget var ulik, vinkler på sperr og strevere var forskjellige, og plasseringen av hvor saksesperrene var felt inn i taksperrene varierte. Etter innsamling av metoder, ble det laget tegninger, og vi satte straks i gang med arbeidet.

Det blir vanskelig å skulle forklare fremgangsmåten til sammenføyningene, uten å nevne litt om merkeverktøyet som gikk igjen i løpet av det meste av oppmerkingen. Det vil altså si at vi brukte samme ku, til merking av tapphull, tapper, fransklås, kamnov, salingshakk, bladskøyt, og mulig flere steder. Kuen vi brukte var en lekt, hvor målene bestemmes ut ifra dimensjonen på tømmeret. Som betyr at den dermed kan brukes på de fleste sammenføyningene i hele bygget. Dimensjonen på stokkene i stavkonstruksjonen var 6×6 tommer, som førte til at kua vi benyttet oss av ble dimensjonert til å være 5/4 tomme x 2 og 3/8 tomme. Ved bruken av en slik type lekt er det en stor fordel å benytte seg av kantet tømmer, slik som var brukt i bygget vi satte opp. Denne type ku er mest hensiktsmessig å bruke når stokkene ikke har mye va-kant, og heller ikke er helt runde.

Det som går igjen i alle bygningsdelene er å definere hvilken side som er ut og hvilken som er opp. Selv om materialet er dimensjonert til boks, er det likevel betydningsfullt for arbeidet å holde kontroll på retningen av delene, grunnet at materialet er tørket, som har ført til sprekker og vridninger.

De første sammenføyningene som vi valgte å bruke i konstruksjonen, ble brukt i forbindelse med bunnsvillen. Da vi brukte fransklås med kile for å skøyte stokkene i lengderetningen og kamnov i hjørnene. Fransklåsen er en velkjent låseskøyt i Norge. Den er sterk og tar både trykk- og strekkrefter i treets lengderetning. Når man skal skøyte to stokker er det viktig å vurdere begge stokkene nøye. Da unngår man at tørkesprekken treffer på sidene mot flatene i skøyten. Tar man ikke hensyn til dette kan man risikere å lage en merkbart svakere lås, som har større fare for å sprekke, i det den blir belastet.

Videre har vi veggene og taket som blir bygget sammen i en klave. Hver halvdel av klaven er satt sammen av en stav, en hovedsperr, to saksesperr og tre sammenbindinger med doble klyper. Hver bygningsdel i klaven er satt sammen av en rekke sammenføyninger. Vi benyttet oss av tapp, halvtapp, salingshakk, forsats, bladskøyt, i tillegg til bulldogger og gjengestag med bolter.

Illustrasjonen viser sammenkoblingen av en halv klave, og hvilke sammenføyninger som ble benyttet.

I bunnen av stavene ble det brukt enten tapp eller halvtapp, som sørget for at stavene smatt fint ned i bunnsvillene. Halvtapp brukes i hjørnene, og på hver side av døråpningene, hvor bunnsvillen blir kappet bort. Dermed er det behov for å bevare ved slik at staven ikke skal sige ut av tapphullet.

Når det kommer til toppen av hver av stavene ble det benyttet ett salingshakk. Ettersom valget falt på å ikke bruke toppsvill, så ble salingshakket fra sperrene felt dirkete ned i toppen av hver stav. I forhold til referansebyggene som vi tok inspirasjon ifra, kunne vi merke oss at heiselåvene ikke benyttet seg av toppsviller. Det å ikke bruke toppsvill har dermed stor betydning for måten bygget skal reises på. I vårt tilfelle ble hver hele klave bygget slik at de lå klar til å heises nede på svillene. Det betydde at når kranbilen kom, så var det klart til å heise opp alle klavene i en seanse. Hadde vi derimot benyttet oss av toppsvill ville man først reist veggene opp til toppsvillen, og deretter heist sperrene separat opp. I forhold til at skalaen på bygget er såpass stor som den er, kan man se at denne løsningen ville blitt vesentlig mer krevende. Ved å heise opp klavene slik vi gjorde, ble det både mest tidseffektivt, tryggest og mer oversiktlig med tanke på logistikk.

Klave, hvor man kan se klyper som ble boltet fast.

Man kan spørre seg selv hvor avgjørende det blir for bæringen at det benyttes bolter og gjengestag, da målet er å benytte seg av mest mulig treverk for å binde sammen bygget. Derfor vil noen gjerne si at denne typen konstruksjon er helt på grensen av hva en tradisjonell trekonstruksjon bør være. Det var derimot helt vanlig å montere slike metallstag i heiselåvebygg, og andre låvebygninger i samme tidsperiode. Da utviklingen hadde gått såpass langt at man fikk bruke slike hjelpemidler, ble det helt nye regler for hvilke type bygg man kunne bygge, samtidig vil materialmengdene minskes og det gjør at det blir mye mer effektivt å bygge såpass store bygg, som en heiselåve er. Før den tid hadde man bygget stavkonstruksjoner i lang tid, men disse var mindre bygg, som ofte kunne bygges helt uten bruken metall som hjelpemiddel, blant annet grindbygg og stavlinebygg. Disse har helt tydelig vært stor inspirasjon for å senere kunne sette opp heiselåver.

Forsats, hvor det benyttes bulldog og gjengestag med bolter.

Begge saksesperrene har en forsats i ene enden, hvor forsatsen sørger for å støtte opp mot trykkrefter. Samtidig benyttes bulldogger og gjengstag for å holde sperrene i sammen. Her kunne det vært benyttet tapp istedenfor, men ettersom det er ønskelig å bevare mest mulig styrke i treverket, vil man foretrekke gjengestag. Saksesperrene sin funksjon er å jevnt fordele taklastene, i form av trykkrefter ned til grunnmuren.

Hver klave er satt sammen av to halvklaver som forbindes sammen ved hjelp av en bladskøyt. Da dette punktet har posisjon helt øverst i mønet, betyr det at det er en sammenføyning som ikke mottar noen betydelige mengder trykkrefter. Likevel så var det ett område som var svært viktig å ta i betraktning for at ikke klavene skulle kollapse i bladskøyten mellom de to halvklavene. Det gjaldt i forbindelse med heisingen av klavene. Da trekkes det opp fra mønet, og det forårsakes et stort moment, som kan føre til at halvklavene klapper i sammen. Ettersom våres fremgangsmåte var nøye gjennomtenkt, var vi klar over dette på forhånd. Når det var på tide å reise klavene opp, monterte vi på en provisorisk hanebjelke, som vi monterte for hver klave vi heiste. I tillegg til bladskøyten, benyttet vi oss her også for gjengestag med bolter. Det var helt avgjørende å sette inn disse, for å låse halvklavene sammen. En annen mulig løsning ville være å bruke sliss og tapp, istedenfor bladskøyten, men selv da hadde det ville vært behov for staget.

Under heising, legg merke til provisorisk hanebjelke.

Når det kommer til åsene blir det på eldre stavbyggverk benyttet dømlinger som fester åsene ned i sperrene. På heiselåven har man gått vekk fra denne utførelsen, og heller valgt å bruke kraftige skruer. Likt som med gjengestagene har de funnet løsninger som er mer tidsbesparende, men som fører til enda et tilfelle hvor treverket blir erstattet til fordel for metallet.

Åsene montert, skøytet med bladskøyt og skrudd fast.
Provisorisk 2×4 mellom hver ås, som hjelpemiddel under montering.

I etterkant av arbeidet kan man se et tydelig skille, fra det å bygge en slik type konstruksjon, i forhold til et laftet bygg. Mye av de tradisjonelle verktøyene og kunnskapen, blir det gradvis mindre behov for. Spesielt øksa, som hadde en sentral rolle før, blir det ikke på langt nær like mye bruk for. De moderne løsningene utkonkurrerer de tradisjonelle i både tidsbruk og materialer, mens håndverksgleden og teknikken blir værende i tradisjonshåndverk.

BYGGING AV SAGSTILLING

foto: Digitalt museum

Som håndverker ved sør-Troms museum har jeg istandsetting av eldre bygninger som hovedoppgave, og ofte er det samiske bygg, som uthus, løer og noen ganger også bolighus det er snakk om. Konstruksjonstømmeret i disse samiske bygningene er for det meste rydd, men svært ofte er kledningsmaterialer og eventuelle trobord saget for hånd med kransag på sagstilling. I Grovfjord i Troms fylke finnes det flere utmerkede eksempler på dette, slik som på løa i Søndre Krokelv, som har tydelig sagskur på brede bord med rot/topp orientering for optimal utnyttelse av materialene.

Foto: Dag Einar Stenseth Samisk løe på Søndre Krokelv i Grovfjord, Troms

I jobben min med å etterstrebe prosessuell autentisitet tilvirker jeg nye materialer som eventuelt må skiftes ut gjennom samme metoder som originalene, og i tilfellet med håndsagede bord er dette den største utfordringen, siden de aller færreste i dag eier en kransag, og enda færre har brukt en selv. I så måte har vi på studiet Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU vært bedre stilt, siden vi har fått prøve handsaging selv under god veiledning av Roald Renmælmo, hvorpå noen av oss har bestilt sager til oss selv, gode og funksjonelle verktøy laget av smeden Jon Dahlmo i Drevja.

Her på bloggen finnes flere gode innlegg om selve prosessen med å sage, slik som de nevnte under:

Handsaging på sagstilling

Handsaging

Men ingen tar for seg byggingen og dimensjonene på selve sagstillingen i detalj, så til glede og nytte for andre som måtte være interesserte, skal jeg i dette innlegget dele min erfaring med å konstruere en.

Foto: Dag Einar Stenseth

Utgangspunktet for arbeidstegningen over er en sagstilling som står utenfor snekkerverkstedet til NTNU på Kalvskinnet i Trondheim, bygget av Arild Bjarkø, tømrer fra Os i Østerdalen. Akkurat denne har to lange sagåser felt over bare en hovedbukk, en vanlig type i Røros-området, og jeg valgte å kopiere den fordi det virker enklere å flytte puta oppå sagåsene istedet for å måtte flytte sagstokken og putene i lengderetning når man skal fortsette i sagsnittet på resten av stokken.

Det meste av materialet til sagstillingen ble hentet i skogen i Målselv samtidig som vi tok ut tømmer til vårens arbeid på læringsarena i Salangen, og bortsett fra de lange sagåsene, som bør være jevne og ha minst mulig avsmalning, kan bukken, putene og bena lages av andrestokker, toppstokker og restmaterialer.

Det første jeg måtte finne ut var hvordan jeg skulle konstruere sinken på innfellingene for bena i både hovedbukken og sagåsene og samtidig ha kontroll på vinklene, og etter mye tenking og etter gode råd fra Roald Renmælmo kom jeg opp med en formel på mål som kunne brukes. Alle åtte bena jeg hadde var ikke stort mer enn 10 cm i diameter i toppen, og noe mindre enn dette bør det ikke være, med tanke på vekten på større stokker som skal sages.

Som utgangspunkt for trapes-snittet på toppen av bena rydde jeg stokken ca 40 cm ned langs margen, noe som resulterte i en flate med maksimal bredde for best utnyttelse av styrke i forhold til målene på innfellingen. Alle disse målene er relative; jo større diameter på bena, jo mindre slipper man å hugge bort for å få de korrekte vinklene på gradingen og sinken.

Foto: Dag Einar Stenseth

Til hovedbukken brukte jeg en 6’’ bred sirkelsaget stokk med parallelle sider, et godt utgangspunkt for å kunne konstruere en skrå sink i en fastsatt vinkel, men å lage innfellingen til bena i de runde sagåsene var en helt annen utfordring! Her lå løsningen i å slå krittsnor langs åsene ut fra opptegningen i enden, jo flere mål, jo bedre!

Bena på åsene kan med fordel også felles i forskjellig vinkel; på innsiden går underskjæreren, eller «pundkaren», og hvis bena på sagstillingen skrår for mye inn, kan de fort bli snublefeller. Her fant jeg at hellingen godt kan ligge på mellom 1:7 og 1:9, og på resten av bena 1:5. Med mindre man hugger til en flate langs oversiden av åsene, slik jeg gjorde, kan man tippe åsen over til bena får ønskede vinkler, og deretter kappe dem på riktig lengde. Høyden på sagstillingen for øvrig tilpasses etter behov, avhengig av om putene ligger høyt, hva lengden på selve saga er, høyden på underskjæreren som hovedsaklig skal bruke den, etc.

Foto: Dag Einar Stenseth

Foto: Dag Einar Stenseth

For enkelhets skyld med tanke på selve fellingen, og for å få en tilfredsstillende sideveis vinkel på bena, trakk jeg en strek vinkelrett på lengden av bukken og åsene, merket «lodd», som jeg hadde som utgangspunkt for den ene siden av sinken. Vedrørende uthuggingen av selve gradsporet er det to ting som gjelder; mål nøyaktig, og ta først ut minimalt! Det er tryggere å ha litt å justere på, og tilpasse enten sinken på bena eller gradsporet til det sitter godt i hop!

Foto: Dag Einar Stenseth

Noe man også må ta i betraktning er krymping; jeg hadde fire ben av rått, ferskt materiale og fikk fire til av Roald som var svært tørre, og da bør man legge til noe lengde på bena for å kunne drive dem opp i gradsporet etter hvert. I mitt eget tilfelle kappet jeg bena 2 meter lange, i utgangspunktet mer enn nok for justering i etterkant. Samtidig bør man helst også sette ferske og tørre ben sammen i par for lik tørking, noe jeg også gjorde.

I tillegg til å hugge en flate oppå åsene for lettere å kunne flytte puta frem og tilbake, felte jeg også enden på åsen flatt ned på hovedbukken. Dette, i tillegg til å feste det hele sammen med dømlinger som jeg gjorde, forutsetter at sagstillingen blir satt opp på forholdsvis faste og plane underlag. Dette har nok ikke vært gjort i særlig stor grad før i tiden, men det gjør sagstillingen litt tryggere med tanke på å bruke den på håndverkstreff hvor det kan være krav om slikt, for å sikre både publikum og eventuelle kursdeltagere.

Foto: Dag Einar Stenseth

Selve vandringen som overskjæreren, «påkaren», står og går på, bør være kraftige nok til å bære god vekt, spesielt hvis vandringsbordene er lange. På Arild Bjarkø’s sagstilling var de litt over seks meter, og følgelig passelig dimensjonerte til 22 x 7cm.

Med tanke på utformingen av putene hvor stokken skal ligge er de fleste flate, spesielt på puta som ligger på åsene; om stokken ligger i et v-spor her kan det være vanskelig å drive inn kiler i sagsnittene for å lette sagingen, men på hovedbukken kan det passe fint med et v-spor i tillegg til å feste stokken med bindhaker for å få den til å ligge i ro, med mindre det hugges et lohogg i underkant av stokken, en flate som den kan ligge an mot puta med.

Ellers er det skjønn og egne preferanser som dikterer resten av utformingen; det viktigste er at sagstillingen er sikker og solid, og god å arbeide på.
God saging!

Foto: Dag Einar Stenseth

Bacheloroppgaver fra studentkull 2022

Mandag 1. og tirsdag 2. juni skal avgangskullet på bachelor i tradisjonelt bygghandverk presentere sine oppgaver på det Stille Verksted i Erling Skakkes Gate 57.

Presentasjonene er åpne for alle som ønsker å se på, og de vil også bli streamet digitalt over Teams:

Mandag 1. juni: https://teams.microsoft.com/meet/36911898555106?p=KEmIku6QB2ZWWjJITx
Tirsdag 2. juni: https://teams.microsoft.com/meet/373965418719151?p=mcyUOyvXPL3XgUwoE9

Etter presentasjonene på tirsdag blir det en felles grillfest.

Oversikt:

Mandag 1. juni

09.00 – Allan Andreasson og Andreas Jorde: Fra sagspor til sammenføyning
09.45 – Jonathan Gorton Kalvik: Raulandslaft og mefar i middelalderbyen Oslo
10.30 – Torgeir Leivdal: Korleis kan ein gjenskape forma på novavslutningar frå 1600-talls bygg?
11.15 – Vidar Ringelien: Snekkerarbeid etter Jens Snikker Hveem
13.00 – Torbjørn Opheim: En prosessuell rekonstruksjon av ei 1700-talls pomorhytte
13.45 – Ludvik Kringen Bye og Olav Erik Kvaal: Reparasjon av lafta bygninger

Tirsdag 2. juni

09.00 – Anders Gunleiksrud: Hva var godt nok?
09.45 – Snædís Traustadóttir: Arbeidsprosessen ved legging av helletak
10.30 – Martin Bjønnes Ribu: Reproduksjon av stoler

Les en kort introduksjon til de forskjellige oppgavene under:

Les mer

Kirkespon i Heidal

Raskt sidesprang fra heiselåve på Haverstad til Kirkespon kurs i Heidal arrangert av Gudbrandsdalsmusea og Sel kirkelige råd

Våren 2026 har hovedtemaet på læringsarena Innlandet vært heiselåve for oss i 2024 kullet. Vi har bygget en heiselåve basert på tegninger av Håvard Aabol.

Allikevel var det plass til små drypp med andre temaer, og ett av disse var Kirkespon kurs med Åsmund Stormoen og Hans Marumsrud i Heidal 10.–11. mars 2026.

Det er jo ikke hverdag en får muligheten til å få slikt på menyen så da var det verdt å ta en pause fra heiselåve og dykke raskt ned i kirkespon.

Våren 2025 jobbet jeg og mine medstudenter, i regi av NTNU, med spontak på Stiklestad, Huset vi jobbet på heter Rye gård, og er en husmannsplass fra ca. 1850. Vi gjordet alle prosessene frem til ferdig tak. Her brukte vi gran. På kirkespon kurset brukte vi furu. I begge tilfeller er man på leting etter materiale med helt spesielle egenskaper. Helst kvistfritt, gammelt, lite vridning og tette årringer.

Stikketaket består av tynne spon, like tykke i hele lengden, som stikkes ut med en sponkniv etter at man har kokt emnet mjukt, (mange variasjoner på måten å produsere på avhengige av tradisjoner forskjellige steder i landet).

Lenke til blogg om spontak:

Frå skog til takspon, nytt spontak på Bunadburet på Bjerkem

Kirkespon er tykke nederst, ca. 1″- 2″, og tynnere i toppen, ca. ¼». De er ofte formet på sidene og i enden nederst slik at de danner dekorative mønstre når de legges på taket/veggen.

Foto 1: Snorre Hvamen; eks. på forming av kirkespon

Kirkesponen har tradisjonelt blitt behandlet med tjære.

Lenke til bygg og bevar artikkel om tjære:

Tjæring av Gol stavkirke

Tilhogging av kirkespon

Man kan si at det hele starter med treet i skogen. Arbeidet som følger frem mot ferdig taktekking er prisgitt kvaliteten på emnene. Dette er et stort tema som jeg ikke kommer til å gå i dybden med her.

Vi begynner med å finne et passende emne som så kløyves ut i kakestykker.

Foto 2: Snorre Hvamen; Kløyving av emnet, Stormoen t.h. og Marumsrud t.v.

Der etter kløyves det ut skiver på ca. 2″- 3″ av kakestykkene. Ungsomsvededen hogges bort. Vi står da igjen med en fjøl som danner grunnlaget for kirkesponet. I utvelgelsen av emner ente vi opp med å forkaste over 90%. Når kirkesponetsponet først er lagt, bør det jo holde. Det gir derfor lite mening å bruke så resurser på emner som ikke vil kunne holde.

Foto 3:Snorre Hvamen; ikke godt nok til kirkespon

Når man har et emne man har trua på, tas dette med inn og formes.

I denne prosessen brukte vi en sponstabbe. Stabben kan du lese mer om her:

Sponstabbe for tilvirkning av takspon.

Emnet avrettes på den ene siden, den siden som skal ligge på taktroa. Arbeidet gjøres med en øks som ikke er for stor og tung. Ved å bruke sponstubben får en begge hender fri til øksa. Stabben har også en del mål og vinkler som en bruker i formingen av emnet.

Foto 4:Snorre Hvamen; Forming av kirkesponet. Stormoen demonstrerer.

Når en har fått jamna anleggsflata på kirkesponet kan en begynne å forme skråplanet på fremsiden. Emnet er snudd slik at en hogger fra bunnen og mot toppen, der kirkespona er tynnest. Da ender vi opp med et emne som er ca. 1″- 2″ i bunnen og ca. ¼» i toppen.

Nå lages bredde og formen på sidene.

Til slutt hogges nederste delen i et skrått snitt, og et kirkespon er laget. Nå er det bare 25000 stykker at.

Foto 5:Snorre Hvamen; resultatet etter to dager med mange folk som høgg flittig:-)))

Detta var stas!

RÆVSKORONOV!

Rævskorolaft- et nov jeg hermet meg til å hogge.

I løpet min praksis med lafting på Innlandet læringsarena ble jeg introdusert for to barkelaft og et rævskorolaft. Sistnevnte fant vi på en smie fra Skeie gård i Dovre. Arbeidet på læringsarenaen bestod blant annet i å bygge en rekonstruksjon av denne smia. Smia hadde både barkelaft og rævskorolaft i samme hjørne. Noe som muligens kan komme av gjenbruk av tømmer eller senere reparasjoner, hvor det er brukt et annet nov.

I arbeidet med barklaftet ble prosessen stort sett rettet mot oppmerking og utmåling. Denne måten gjør det lett å snakke om novet og dets «anatomi». Når det gjelder rævskorolaftet var det i mindre grad måling og merking, men mer hoggingen som utformet novet. Det var i hvert fall slik jeg opplever det i prosessen.

Det var rævskorolaftets mer intuitive og direkte måte å formes på, som fasiner meg.

I prosessen med å lære meg dette novet var det Jon Olav Seljord, veileder på Innlandet Læringsarena, som instruerte og viste. Stokkene vi jobber med var rundtømmer, som ble dimensjonerte og formet slik at de hadde en bredde på 7’’ i endene.

Merkingen tar utgangspunkt i sentermål. Vi måler opp stokkbredden, ca.7,5’’ og legger til ½’’, altså 8 ’’ (4’’ til hver side av sentermerket), slik at skåra i overhugget kommer utenfor påstokken. Dette er nødvendig for å overføre merking til denne for underhogget. Så måles en mosefarsbredde på 3’’ ut i punktene for stokkbredden med tillegget (7,5’’+1/2’’). Underkanten av stokken, litt avhengige av formen på stokken under, merker man for hvor skåra skal ende. Det blir som regel rundt 1,5’’ til 2’’.

Da er toppen av stokken merket ut fra senterlinjen til underliggende stokk, og det er satt ut mosefarsbredden(3’’), 4’’ på hver side av denne sentrert i lengderetning.

Et bilde som inneholder tre, tømmer, Planke, utendørs

Automatisk generert beskrivelse

Foto: Snorre Hvamen; Oppmerking av rævskoronov.

Nå kan huggingen begynne. John Olav har laga til et prøve laft hvor han viser hvordan han måler opp og hugger. Det blir filmet hvordan han hugger slik at jeg har muligheten til å se hvordan han gjøre det mange ganger. Så begynner jeg å herme. Etter hvert oppstår det en muskulær forståelse av huggingen, rekkefølgen på de forskjellige huggene, hvordan man sikter og plasserer hode og kropp i forhold til stokken.

Han begynner med å lage en skåre i overkant av stokken, som går et stykke over midten, langsetter. Deretter hogges det en linje ned mot underkanten av stokken, inn mot møtepunktene for skoroflatene. Her hugges det stykkevis på alle sider slik at utformingen av overhugget blir mest mulig symmetrisk. Når jeg hugger tenker jeg at det går et kors igjennom stokken langsetter og på tvers. Skoro danner en linje på tvers, og plogen, som dannes i stokkens lengderetning, danner en linje på langs. Underveis i huggingen Justers disse linjene slik at de blir symmetriske. Så langt har skåre dybden, høyden opp til møtepunktet mellom plogen og skåra, endt på litt over halvparten av stokkhøyden. Så lenge man hugger i en flate, hvor det bredeste punktet i skoa tangerer markeringen for stokkbredden + 1/2’’, så ender man opp rundt denne høyden.

Et bilde som inneholder Naturmateriale, tre, tømmer, grunn

Automatisk generert beskrivelse

Et bilde som inneholder tømmer, tre, sommerfugl, insekt

Automatisk generert beskrivelse

Foto: Snorre Hvamen; Forming av overhogget i rævskoronovet.

Det føles ganske «skummelt» å hogge dette novet sammenlignet med et barkenov. All oppmerkingen i rævskorenovet hogges bort ganske fort og man må forme novet med øksa og sikting med øye.

Underhogget blir så en speiling av overhugget, hvor man risser på påstokken med en passer for å markere. Når stokken har kommet ned for meddraging så maurer man skåre på de flatene som stikker utenfor påstokken.

Foto: Snorre Hvamen; Over- og unnerhogg i rævskoronovet.

Et bilde som inneholder utendørs, tømmer, himmel, tre

Automatisk generert beskrivelse

Foto: Snorre Hvamen; Stokken på plass.

TØMRING MED FEMKANTA MIDTHALS FRA VALDRES

Senvinteren 2025 har tre av oss på studiet Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU som en del av praksisen på læringsarena tømret på en rundtømmerkasse på Lyngstad i Målselv, hjemme hos vår veileder Roald Renmælmo. Tømmerkassen ble påbegynt av tidligere studenter, og skal senere ferdigstilles og overtas av sør-Troms museum som en del av middelaldergården på Trondenes.

Tømmerkasse under oppføring. Foto: Dag Einar Stenseth

Tømmeret i bygget er furu fra nærområdet som ble felt og barket like før bruk, og det ble formet og lagt i veggen helt ferskt. Stokkene har en diameter på mellom 9″ og 11″, og ble tømret ihop med femkanta midthalsnov med ovalt novhode. Denne typen har hatt utbredelse i Valdres, og Håvar G. Aabol har i sin egen bacheloroppgave «Kva kan 1700-tals lafta bygningar fortelja om korleis dei vart lafta?» fra 2022 nevnt at den også kalles «Øsjenøv» og «Hjertnov». Til akkurat denne tømringa var det derfor naturlig at Håvar ble leid inn som veileder i en uke.

Selv om jeg ikke på noen måte kan kalle meg selv fullt utlært eller erfaren i utforminga av denne nova, skal jeg forsøke å beskrive hvordan man former en veggstokk, lager underhogget/»nakkeskåra», meddrar og feller den ferdig i overhogget på stokken under. Valget falt på en kinnung eller «kjevle» på dørveggen, siden den korte lengden på stokken (2,6 m) gjorde det lettere å manøvrere den og dokumentere prosessen uten hjelp.

Verktøyet som er brukt er:
-Loddfjøl
-Sotsnor
-5″ bile
-Huggøks/smaløks
-Pjål
-1″ tappjern
-Passer

KINNUNG
Stokken ble lagt med kuven opp, og med sotsnor ble det slått en strek på langs både over og under for å markere senter. Deretter ble sidene rydd om lag en alen innover, for å få stokken 8″ bred i vegglivet gjennom nova. Enden av novhodet ble formet til en 6″ oval ved å slå en bue med passer så det ble etterlatt en 2″ bred flate både over og under stokken. Etterpå ble novhodet formet med øks og pjål like inn til det som blir senter veggliv, 8″ fra enden. (Fig.1) Nå ble også skår for innfelling av beitski hugget ut, ca 2 ½» bredt og 3″ dypt, i motsatt ende av stokken. Deretter bar det opp på veggen.

Fig. 1. Forma stokk. Foto: Dag Einar Stenseth

UNDERHOGG/NAKKESKÅRE
Kinnungen ble lagt på plass i overhogget til møtende stokk på langvegg, og sidelengs plassering ble bestemt av å lodde senter ned langs novhodene under. Stokken ble satt opp med lik stikkhøyde/fallhøyde mot omfaret under, og som et utgangspunkt for å merke opp underhogget, trakk jeg to loddstreker opp på siden av kinnungen fra kantene av den 2″ brede flata på toppen. Med passeren ble stikkhøyden nå brukt til å merke punktene hvor kinningsflatene skulle ende mot loddstrekene, og kinningsvinkelen ble overført ved parallellforskyvning med en tommestokk med passende antall blad slått inn for å få rett mål. Ifølge Håvar var ikke barken ment å fylle overhogget nøyaktig; på referansebyggene han hadde undersøkt i tilknytning til sin egen bacheloroppgave var det godt rom imellom, og derfor ble barken merket med stikkhøyden minus den faste meddragshøyden (19 mm), samt en ekstra centimeter. Deretter ble stokken snudd og nakkeskåra hugget ut, med barke og det hele. Så ble stokken lagt på, klar for meddrag og maur (Fig.2)

Meddraget ble ført systematisk rundt hele stokken, og utenfor veggen ble det lagt til om lag en halv centimeter på høyden, for å få luft mellom novhodene. Kinningene var ganske bratte, så etter noe prøving og feiling kom jeg frem til at en maur på 4 millimeter passet best. Deretter ble stokken tatt av og lagt opp ned, og holdt trygt og sikkert i posisjon av det store v-forma overhogget i stokken under, ble medfaret og siste finish i underhogget gjort med den smale huggøksa. Deretter ble kinnungen lagt på plass.

OVERHOGG

Det v-formede overhogget ble nå merket opp og hugget ut. Det dypeste punktet i skåret kommer midt i vegglivet, og dybden er om lag halve høyden av oppsåta. Hele skåret er 8″ langt, akkurat det samme som diameter av veggstokken som blir felt ned i den. Deretter ble kinningene merket opp. De to innenfor nova er lengst, og hugges i et plan fra et punkt 10″ inn fra senter veggliv og med hele stokkbredden på 8» mellom disse, opp til kanten på overhogget 1″ ut fra senterlinjen, og ned til et punkt om lag 1» nedenfor overkant på oppsåta på stokken under. Kinningene som kommer utenfor vegglivet hugges også i et plan, og dette planet merkes ut fra et punkt i andre enden av overhogget og 1″ ut fra senter, ned til den samme høyden under oppsåta nedenfor, og deretter opp til bunnen av skåret, hvor det skal møte den andre kinningen (Fig. 4). De ytre kinningene blir dermed mindre, og skal ikke være synlige. De justeres senere om nødvendig så novhodene blir jevne, og gir det hele et ryddig, pent utseende.

Nytt opptak til studieprogrammet i Tradisjonelt bygghandverk i 2026

Bygging av naust til Snåsa kommune med «innerjamnvegg» som regnes som en lokal tradisjon.

Vi tar i år igjen opp et nytt kull med studenter til vårt studieprogram i tradisjonelt bygghandverk. Nytt av året er at vi gjennomfører et søkerseminar på nett Onsdag 11. februar kl. 17, og det vil glede oss å møte interesserte der.

Gå inn på vår hjemmeside for mer informasjon og for å registrere interesse for seminaret. https://www.ntnu.no/studier/fttradbygg

Meld deg på!

Tilvirking av 1800-talls vindusramme

I løpet av praksisperioden på læringsarena Stiklestad har vi hatt i oppdrag å gjenskape vinduene som sto i boligen på småbruket Rye. Vi har sett på gamle bilder fra før bygget ble flyttet til museet, hvor det fikk torvtak og småruta vinduer. Opprinnelig var det 1800-talls vinduer med store ruter som sto i bygget. Nede var det tre ruter i hver ramme og i 2. etasje mener vi det bare kunne vært 2 ruter i hver. Her kommer en framgangsmåte for produksjon av ramma til et av vinduene i andre etasje. Metoden har jeg/vi utviklet etter å ha produsert 7 rammer hver, hvor vi har testet litt ulike fremgangsmetoder og mange ulike jigger/hjelpemidler som vi har finjustert underveis. Nedenfor har jeg prøvd å forklare kort fremgangsmåten oppdelt i 10 steg.

Steg 1. Dimensjonering: Emnene måtte høvles og dimensjoneres. Dette ble gjort kun med tradisjonelle verktøy (grindsag og høvler). Til en vindusramme trengte vi 2. stk side-ramtre, en sprosse og 2stk tverr-ramtre. Dimensjonen på ramtreet satte vi til 32,5(5/4’’) x 45mm og sprossa ble 30 x 20mm. Dimensjonene hentet vi fra en vindusramme produsert på 1800-tallet. Det var også fra denne gamle ramma at vi hentet ut målene og profilen til glasshøvelen.

Steg 2. Oppmerking:

Når emnene var ferdig dimensjonerte, var det på tide å sette av de ulike målene vi trengte på emnene. Først var det å orientere emnene. Altså å bestemme seg for hva som skulle være innside, utside, opp og ned. Dette ble angitt med trekantmerking (se bilde). Det beste emnet gikk som bunn-ramtre og utenom dette orienterte vi stort sett slik at hjørnet på emnet som var nærmest marg, var der falsen ble plassert. Dette var hovedsakelig for å få mest mulig kjerneved vendt ut (margside ut).

Vi lagde oss en lekt som vi hadde satt av alle målene vi trengte på. For side-ramtreene brukte jeg lysmål som referansemål, mens for tver-ramtre og sprossa brukte jeg falsmålet som referanse.

Lysmål betegner avstanden mellom sprosse og sprosse eller ramtre og sprosse.

Falsmål er avstanden fra inni fals til inn i neste fals og er derfor lysmål + 2x fals.

På vinkelen min hadde jeg et merke som indikerte differansen mellom falsmål og lysmål. Denne brukte jeg for å overføre lysmålet på den ene siden av tverramtreene når jeg risset/vinklet målene rundt emnene.

Bredder for tappene/slissene markerte jeg med et ripmott. Jeg lagde meg et fast ripmott med to pigger i, slik at de risset begge merkene samtidig. I dette tilfellet var avstanden mellom ripene 8 mm.

Steg 3. Tapp og sliss:

På tver-ramtreene sagde jeg først ned «nakkingen» med en bakksag. Deretter var det å sage ut tappene og slissene. Dette gjorde jeg med en litt fin-tanna grindsag(slissesag). Jeg satte to og to emner i benken samtidig for å få litt fortgang. Jeg traff som regel godt med sagingen, men om det sklei ut litt, så pusset jeg vekk dette med en gang med et stemjern.

Steg 4. Tapphull og sliss:

Neste steg var å tappe vekk slissen og å tappe ut tapphullet for sprossa. Dette gjorde jeg med en 8 mm lockbeitel. Arbeidet gjorde jeg på en sittebenk. Jeg la ned begge side-ramtreene og satt på dem mens jeg tappet. Dette var overaskende effektivt! Se bilde under.

Steg 5. Glashøvelen:

For å komme videre, så var det på tide å høvle på fals og profil på emnene. Dette gjorde vi med en kombihøvel som ofte kalles «glashøvel» og som vi produserte i første uka av praksisperioden vår. Du kan lese mer om glashøvelen og hvordan vi lagde denne i Olav Erik Kvaal sitt blogginnlegg.

For å få emnene til å ligge godt, så lagde vi oss et «høvelbrett» som emnene lå godt nedi. Dette var spesielt nødvendig for å få sprossene til å ligge godt. Vi brukte «morhøvelen» til glashøvelen for å høvle en kontraprofil i brettet som sprossene lå godt nedi. Høvelbrettet hadde også dybdestopp for profilsiden av sprossa slik at den ikke ble skjevt høvlet.

Steg 6. Gjæringer:

Når profilen var på plass, kunne jeg ta ut gjæringene i emnene. Dette hadde jeg også en egen «jigg» til som vi kalte «gjærings-mal». Dette er en kloss som har kontraprofilen til emnene slik at den legger seg godt og stødig over emnet. Den har en 45 graders skrå flate i begge ender som er fin å legge stemjernet imot når man «stikker» ut gjæringen. Erfaringsmessig var det greit å sette igjen en halv millimeter til streken. Da ble gjæringene tette.

Steg 7. Sprosser:

Gjæringene og tappene i sprossene ble tatt ut i en egen jigg. Vi lagde en gjæringskasse for sprossene som hadde en stoppekloss på fals-siden og som indikerte hvor gjæringene skulle kappes. Dette gjorde arbeidet forholdsvis nøyaktig, men man måtte følge litt med. Kassen ble etter hvert litt rom og man må passe på at gjæringene møttes i en spiss i senter av sprossa og ikke blir sidestilt.

Steg 8. Montering:

Når alle delene var ferdige, så var det bare å montere de sammen. Vi satte på skrutvinger for å presse sammen i hjørnene og mot sprossene. Det hendte seg at det måtte justeres noe i sammenføyningene, men etter å ha produsert et par rammer, så merker man fort hvilke punkter som er kritiske. Vi fant også ut at mye går sammen med kompresjon når man setter på tvingene.

Steg 9. Plugging:

Sammenføyningene ble gjort fast med tre plugger. Vi boret med 6mm navar fra innsiden av ramma og lagde 4 kanta koniske plugger som vi slo godt inn. Vi lagde en jigg også til pluggene, en «plugg-løe» som vi la grovemnene nedi. Den hadde dybdestopp for høvelen slik at alle pluggene ble dimensjonert like.

Steg 10. Finpuss:

Pluggene ble kappet og pusset over med støthøvel. Sammenføyningene ble også ren-skjært og ujevnheter ble høvlet vekk før jeg til slutt tilpasset ramma inn i karmen.