Vi har fått utdelt eit laft frå Bryggen i Bergen. Det er rydd på begge sider og ca 3 tommar breidt.
Det er og eit bildemateriale som syner oppmerking som truleg har relasjon til laftinga. Hypotesa er at merkinga er gjort i samband med å lafte nedpå ein stokk som har ferdig opplaft. Vi vil difor prøve ut om denne oppmerkinga kan vere ein måte å merke nedlaftet på utan bruk av andre verktøy enn eit risseverktøy. Det kan vere til dømes kniv eller øks.
Stokk som har oppmerking og nedhogg med kinningar. Stokken vart brukt på ein anna stad i veggen slik at den ikkje fekk opplaft. Merkinga over nedhogget vart difor bevart.Vi startar med å forme stokken mot den andre slik at det vert fint å meddra.Halvkløyvingane må rundas på kantane slik at meddraget får plass.Opplaftet hoggas frå ei markering av midten. Nedhogget skal stoppe litt over halva ned til stokken under.Etter markering av midten opnas det opp for kinningane. Denne bør gå ned til stokken underHer er 1/3 av stokkbreidde markert med øksa. Øksa kan settas ned på augemål og førast i staden for å hogge. Det skal kinnast inn til merka/ 1/3 av stokkbreidda.Kinning inn mot merka. Kinninga skal treffe subreidda nede
Påstokken leggas opp og loddas. Det er sannsynlegvis lodda frå senter av stokken på Bryggen originalt, men det kan og vere at ut eller innsida har vore bruka.
Øksa vert bruka til å markere breidda på nedhogget. Det er viktig å ikkje gå ut over stokkebreidda på 3 tommar.Her er markeringslinjene. Følg kinningsfallet paralellt og forbi kryssningspunktet. Her er det øving og sikting som gjeld. Fallhøgde vert tilsvarande punktet der dei to linjene framleis er 1 tomme frå kvarandre.Det kan fort bli for liten fallhøgde når ein ikkje har målt denne. Det ser ikkje ut som om oppmerkinga frå Bryggen har noko eksakt merke for dette.Snu stokken og hogg ut etter markeringa. Det skal kan hoggast ned til halv høgde av fallhøgda før ein høgg ut for barken og kverkenBarken skal vere 1 tomme eller litt mindre i breidda. Kverken vert da tilsvarande 1 tomme på kvar side.Kinningane hoggas inn mot 1 tomme avstand også i underhogget. Det ser ut som dei ikkje går heilt ned/opp til kverken på originalstokkenStokken er klar til meddraging, men åpninga i botnen vart for brei. Dette er laftarens øvingsmoment, å finne balansen mellom for mykje og for lite.
Tek ein ut for mykje i nedhogget før meddraging så klarer ein ikkje å hente det innatt utan mykje meirarbeid med å auke på meddrag og maur. Osterøyingane som lafta Bryggen etter brannen i 1702 fekk god anledning til å øve mykje. Det er berre å studere mengden med tømmer og arbeid som skulle gjerast på få år. Dette har gått raskt, og bryggene skulle ikkje vere varme.
Gården Kvilekvål på Voss er et gammelt klyngetun som ligger langs den gamle postveien mellom Voss og Bergen. Gården ble brukt som skysstasjon og overnatting for reisende, derav navnet Kvilekvål. I dag står kun noen av byggene ifra det gamle tunet igjen, deriblant en treskerlåve fra tidlig 1800-tallet. Denne skal ha blitt flyttet til gården rundt 1850, og blitt brukt til kornproduksjon og som høyløe.
Låven står i skråning langs veien over tunet. Den ene langveggen ligger an på mur mens den andre står på steinpillarer cirka 2 meter over bakken. Låven har blitt presset utover av frost og bevegelse, samt en sprengingsulykke i 2021 der alle sprengningsmattene landet oppå låvetaket og skjøv den delvis av fundamentene.
Da vi startet på prosjektet sommeren 2022 var låven nær ved å falle av pilarene, og vi valgte da å demontere låven for å restaurere den trygt på bakkenivå. Steinfundamentene skal gjenoppbygges i mai 2023, og låven skal stables opp igjen på fundamentene i løpet av sommeren.
Dette prosjektet ble brukt som læringsarena for Vestland hvor vi samlet studentene to uker i januar. Vi var tre studenter fra Bachelorstudiet Tradisjonelt bygghåndtverk, NTNU, samt en veileder og representant fra læringsarena. Tilstede var også eier av gården.
Selve bygget er i hovedsak laftet i bjørk. Dette er et forholdsvis utradisjonelt materiale som konstruksjonsvirke i laftede bygg, men mye av materialet er overraskende godt bevart.
Vi har fått lokalt tømmer fra Bulken på Voss. De to første omfar samt bjelkelag og toppsvill blir i furu mens resten av utskiftingen blir i bjørk. Bygget er laftet i rundtømmer og stokkene er formet minimalt i novet.
Før samlingen hadde vi målt ut høyder, satt ut midlertidig fundament, tælja tømmer og lagt ned første omfar slik at vi kunne fokusere på videre opplafting med studentene.
Vi plasserte bygget på jordet rett nedenfor de originale fundamentene slik at vi lettere kunne forholde oss til mål og høyder der bygget blir gjenreist.
Da låven og fundamentene var delvis rast sammen var det vanskelig å få noen gode mål på høyder, diagonaler osv. Vi valgte derfor å måle opp fundamentet i vater og rett diagonalt som et utgangspunkt. Høydene ble justert etterhvert som vi fikk opp vegene på bygget.
Selve laftet er et garpelaft med kverk og rette kinninger oppe og nede. Stokkene er formet minimalt og det er ikke tett meddratt med unntak av midtre del der man tresket korn. Dette er ganske vanlig på slike type låver. Det lå også originalt treskegulv der man strammet bordene sammen med kiler i bakkant for å tette under tresking.
Vi hadde fint, kaldt vær under samlingen, og fokuset var å gjenskape laftet og stilen bygget var oppfør i. Det ble også endel faglige diskusjoner rundt typen laft, tømmer, konstruksjoner samt akademisk tilnærming til rapportering og utføring.
Etter samlingen er bygget ferdig restaurert på sine midlertidige fundamenter og er per nå nedplukket og venter på sine nye ferdige fundamenter der det skal gjenreises i løpet av sommeren. Det skal også lages nytt treskegulv, takkonstruksjon og tekkes med never og torv.
Jeg tar her for meg utførelsen av beitskier til inngangsdøra i en rekonstruksjon av en årestue fra tidlig middelalder. Årestua skal være en del av middelaldertunet Stiklastadir på Stiklestad i Verdal. Sammen med to andre studenter og veilederene Per Steinar Brevik og Kai Rune Johansen så har dette vært en del av praksis i tradisjonell tømring våren 2023.
Hensikten med å ha beitski på hver side av en dør er først og fremst for å holde stokkene i ro. Mosehogget sammen med dømlinger på hver side av døråpningen vil gjøre mye for stabiliteten, men det er ikke alltid tilstrekkelig. I tillegg til å være avstivende så skal også beitskiene være fester for dørhengsler og anslag for dørbladet.
Illustrasjon av beitski i døråpning, inspirert av tegninger i Norske Tømmerhus Berg, Arne 1989.
Hugging av grøypa. Før arbeidet med å lage til beitski starter så blir det hogget et vertikalt spor også kaldt grøypa inn i rekka av stokkender på begge sider av døråpningen. Vi har valgt å kappe stokkene ferdig på lengde slik at døråpningene ikke trenger å kappes ut senere. Med denne metoden sparer vi både virke og vi kan benytte oss av navar for å ta ut grøypa. Jeg målte først opp og merket grøypa, så brukte jeg et 5/4” navar for å ta ut et vertikalt hull. Jeg hogde så ut veden inn til navarhullet i en M-profil som vist på Illustrasjon 02 under. Huggingen danner til slutt en U-profil i horisontalsnittet. Navarhullet gjør at arbeidet med å ta ut endeved blir enklere, men denne fremgangsmåten krever samtidig at det hugges ut spor i hver enkelt stokk fortløpende for å komme til med navaren fra oversiden.
5/4″ navar for å ta ut hull til grøypa
Horisontalsnitt av grøypa. Stiplede linjer viser retningen på huggingen
For å hugge ut grøypa brukte jeg en øks som tidligere var vurdert som relevant for prosjektets tidsperiode, med bakgrunn i bacheloroppgaven til Kai Rune og Per Steinar. Øksa er lang og smal som en typisk smaløks. Den hugger effektivt ut sporet med i hovedsak framhynna på øksa.
Beitskiene. Emnene vi tok utgangspunkt i var to ferdig grovskjærte stokker. For å gjøre arbeidet med forming, profilering og skurd enklere så valgte vi ut emner uten kvist. Disse var på forhånd kløyvd i to halvdeler på båndsagbruk og stokkene ble så lagt opp på to bukker så arbeidshøyden ble riktig.
Halvkløyvingen som var utganspunkt for å lage beitski.
Arbeid med pjål. Til barking og forming av stokken ble det brukt en stor pjål med eggbredde på 4,5 » og svak bue langs eggen. Med denne kunne vi fjerne mye ved i raske og kraftige drag. Til finpussing av stokken ble det brukt en mindre pjål med eggbredde på 3″ og noe flatere angrepsvinkel på stålet. En tydligere bueform på eggen gjorde også at pjålen tok smalere striper av gangen.
Ferdig grov-pjålet stokk med den store 4,5″ pjålen på høyre side.
Fals og tapper. Vi arbeider i ferskt tømmer og vi valgte derfor å lage til fals og tapper som var relativt trange for å låse stokkene så mye som mulig også etter at det har tørket. Beitskiene ble hugget etter merking med sostnor. Her brukte vi en glepphuggerøks som vises på bildet under. Denne har stor eggvinkel og var enkel å bryte ut flis med uten at øksa kiler seg fast. Enden på beitskia ble tappet ned i dørstokken og opp i dørgaupna. Beitskiene skal ikke ta opp noe vertikaltrykk og samtidig vil de ferske stokkene i veggene tørke og sige mye – anslagsvis 2-2,5″. Vi la derfor inn et sigerom for tappen i dørgaupna på ca 3,5″.
Kai Rune Johansen hogger ut fals på beitskiaGleppoggarøksa som ble brukt
Dørstokk og dørgaupne. Etter at beitskiene var ferdig formet med endetapper så kunne vi måle faktiske størrelser og det ble tatt ut spor ned i sylstokken. Sporet ble boret opp med navar og hogd ut med den samme høggarøksa. Uthogging av tapphull med sigerom i dørgaupna ble gjort i flere omganger. Først ble det tatt ut tilstrekkelig for å få stokken ned på medragshøyde, så ble resten tatt ut samtidig med mosehogget når stokken lå på bukker. Da ble også utsparing for anslag til dørbladet hogd bort .
Ferdig grøyp og tapphullFerdig montert beitski og dørgaupne
Litteraturliste:
Berg, Arne(1989) Norske tømmerhus frå mellomalderen: band 1 Allment oversyn
Johansen, Kai; Brevik, Per Steinar Josteinson(2019) Laft i Trondheim i tidlig middelalder
Årestue i treromsplan, den vil få en hems og 3 røst. Den utføres i rundt tømmer av furu og har trapessyll.
På vår læringsarena Stiklestad bygger vi en årestue, som er ett bolighus fra tidlig middelalder hvor vi prøver å tilnærme oss handverksmetoder og byggeskikk fra år 1030. Årestua vi bygger er 9 meter lang og 6 meter bred, den får treromsplan, ildsted (åre) og en lyre i taket for å slippe ut røyk. Årestua tømres i rundt tømmer av furu og den vil stå som ett bolighus på middelaldergården Stiklestadir til utstilling for besøkende på museet.
Årestua tømres i finndalslaft som er noe av det eldste laftet vi kjenner og som vi knytter opp mot tidlig middelalder (før svartedauen 1358). Vi har hentet inspirasjon fra boka «Norske tømmerhus frå middelalderen» av Arne Berg, vi har jobbet en uke sammen med Hans Marumsrud som har bred erfaring med middelalderbyggninger, vi har hentet inspirasjon fra Raulandsstua som er en årestue fra år 1238 som befinner seg på Norsk folkemuseum.
Finndalslaft er det eldste laftehogget i Norge og forbindes med bygninger fra tidlig middelalder og kjennetegnes med laftehalsen i nedre del av stokken (underhalslaft), det finnes to typer findalslaft som kjennetegnes med kinning enten i underkant eller i overkant. Selve benevnelsen findalslaft mener man kommer fra ett intervju Hilmar Stigum gjorde av en gammel Numedøl i 1930 årene som kalte denne typen laft med halsen i nedre del av stokken «findalslaft». Hilmar Stigum antok da at benevnelsen kunne ha opphav fra ordet «fyrndarlaft» som beskriver gammelt laft eller oldtidslaft.
Vi benytter ett laftehogg hvor halsen sitter i bunnen av stokken og er ca. 3 tommer bred. Lengden på halsen settes etter bredden på understokken, det merkes av for høyden på nedstikket i understokken, samlet gir disse forholdene en pekepinn for hogget av kinning som vi gjør i undersiden av påstokken. Det er viktig å ta hensyn til meddragsbredden slik at kinningen kommer litt over toppen av understokken så vi unngår hull i laftet. Laftet har i utgangspunktet ikke noen form for barke, men vi gjør unntak dersom stokkestørrelsen og formen tilsier at hogget kommer under margen, da setter vi igjen en barke som vi mener gjør nåvskallen sterkere. Ifølge Hans Marumsrud er det ofte å se i findalslaft at det er hogd over marg.
Jeg vil sette søkelys på hvilket verktøy en tømrer kunne ha i 1030 og forsøke merking og hogging av laftet kun med disse redskapene. Hvor mye og hvilket utstyr tømreren hadde ville nok ha stor variasjon ut fra sosial status og lokal tilgang på verktøy. Jeg vil utforske oppmåling og merking hvor jeg legger vekk både tommestokk og blyant, blyant ble oppfunnet tidlig 1800 og er derfor uaktuell for mitt forsøk. Jeg vil forsøke en oppmåling med bruk av så enkle hjelpemidler som mulig og risse med knivspissen og øksa som merking på tømmeret.
Til forsøket mitt valgte jeg å bruke en kopi av en skogsøks fra Telemark, en øks kopiert fra ett funn i Lødøse (Sverige), ett stillbart meddrag, loddefjøl,tollekniv, pjål og sotsnor. Dette verktøyet diskuterte jeg meg frem til sammen med Per Steinar Brevik, vi var enige om at dette verktøyet kan være tidsriktig for tidlig middelalder.
Jeg ville tømre inn en stokk på den ene kortveggen, vi har tidligere brukt målebånd for å finne lengden stokkene skal kappes på, da jeg ikke hadde målebånd tilgjengelig i dette forsøket bestemte jeg meg for å bruke sotsnora. Jeg festet pjeksen slik at starten på snora ble akkurat i kanten på understokken, jeg strakk snora langs understokken frem til enden slik at jeg kunne gripe med tommel og pekefinger der hvor stokken sluttet, slik hadde jeg den nøyaktige lengden for å kappe overstokken. Det er viktig at man ikke strekker snora da den er en smule elastisk og vil da gi unøyaktig gjengivelse av stokklengden.
Når lengden var satt av med ett knivriss og stokken kappet med skogsøksa ble påstokken loddet med kul opp og jeg slo merker med sotsnor i senter av topp og bunn på stokken.
Det var klart for å merke for halsen og kinninger.
Jeg loddet enden av understokken for å så måle inn til seter understokk med bruk av økseskaftet, da kunne jeg overføre merkene til påstokken som lå på bukker med undersiden opp. Jeg kunne merke bredden på halsen med loddefjøla, vi hadde i oppstarten av tømringa bestemt en bredde på 3 tommer for halsen så loddefjøla er laget 3 tommer bred.
Økseskaft og loddefjøl ble brukt for å måle senter i understokk, dette målet ble overført til påstokken som danner grunnlag for hals og kinninger.
Høyden på understokken ble målt for å bestemme høyden på kinningene i overstokken, her la jeg til bredden av tommelen min som overhøyde med tanke på meddraget slik at kinningene blir store nok. Jeg brukte økseskaftet for å måle bredden på understokken og risset merker på halsen i påstokken for å ha litt pekepinn på hvor kinningene treffer i understokken. Jeg valgte øksa fra funnet i Lødøse for å hogge kinninger. Jeg tok hensyn til novskallene slik at kinningen ikke blir for lang og ødelegger den runde formen på nåvskallen.
Ferdige kinninger med sentermerket og merker for bredden i understokk, kinningene går ikke for langt ut i novskallen.
Jeg målte opp tykkelsen i stokken hvor kinningene antatt treffer overkant av understokken, jeg fant ut at bredden på knyttneven min var tilnærmet riktig for bredden i toppen av oppsåta. Halsen var så bred som loddefjøla og ga meg bredden i bunnen av oppsåta.
Bredden på knyttneven stemmer ca med antatt bredde i toppen av oppsåtaJeg brukte loddefjøla som bredde for bunnen av oppsåta, jeg trakk fra litt for å være på den sikre siden og unngå hull i laftet. Toppen av oppsåta ble bredden av knyttneven min.
Jeg hogde ned etter merkene med skogsøksa, plasserte påstokken i oppsåta og loddet enden av stokken slik at den lå nøyaktig i lodd. Jeg måtte foreta enkelte justeringer av kuler i understokken med en pjål for å få stokken ned til meddrag. Jeg måtte også foreta enkelte justeringer i oppsåta for å få stokken ned.
Jeg brukte meddraget for å sette av merke i understokken i forhold til kinningene, det er viktig at spissene på meddraget er i lodd siden det er da de angir nøyaktig treffpunkt i kinninga. Her satte jeg av merke som blir riktig i forhold til meddraget av stokken. Jeg spikket en treflis som jeg kunne bruke for å merke kinningene ned i understokken. Siden vi lafter med rått furutømmer henger vi opp laftet i knutene, jeg trakk fra litt på treflisa ca tykkelsen på knivbladet som ett oppheng av laftet.
Meddraget i vater og spissene i lodd angir hvor kinningen treffer understokken i forhold til meddragshøyden.Tollekniven og treflisa brukes for å merke understokken mot kinningen.
Etter at understokken er merket mot kinningen og stokken er meddratt kunne jeg hogge både for nova og i meddraget.
Forsøket viste meg at det går fint an å hogge fyrndarlaft med lite verktøy og enkle metoder for oppmåling. Det var spesielt å legge vekk blyanten for så bruke riss fra kniv og øks som merking, uvant i starten men det viser seg minst like effektivt siden man da reduserer antall merker til ett minimum. Hvor mange økser man hadde tilgjengelig på 1000 tallet under tømringen ville vel variere noe fra sted til sted, etter mitt forsøk ser jeg at jeg hadde klart meg godt med kun en øks.
Det er sannsynlig at man på 1000 tallet hadde passer/skrap for å merke i laftet. Mitt forsøk viser at det er fint mulig å få det til med en treflis og riss med tollekniv, om en passer/skrap ville vært ett veldig kostbart verktøy tror jeg at treflisa ville vært noe jeg hadde foretrukket.
I forbindelse med et kurs inviterte Drangedal Bygdetun til dugnad for omlegging av et låvetak. Den gamle taktekkingen har holdt i ca 20 år men har i de siste 10 år gått i fullstendig oppløsning slik at den nesten kunne bare kostes vekk.
Drangedal har et fuktig klima med ca. 1200mm årsnedbør i snitt. Spontak er helt avhengig til å tørke godt mellom nedbørsperioder. Det forlenger levetiden av sponen vesentlig. Mens en må tilpasse tekkemåten ved kysten til vindforholdene og dermed legge så tett som mulig, er det i Drangedal tvert i mot. Her er det lite vind og sponen skal legges så luftig som mulig.
Spon i Drangedal blir hovedsakelig stukket av furu. Det er det dominerende treslaget i området.
For å velge godt egnet furu til spon så lærte vi at en må lete opp stammer med løs og oransje bark langt ned. Trær med slik bark skal være lett å kløye/stikke og er ofte rettvokst. Stokken skulle ha ca 35cm i brysthøyde, være sylindrisk og mest mulig rettvokst og rund.
Malmved er ofte betegnet som veldig bestandig mot råte. Det stemmer nok stortsett. Som spon er furu like holdbart som gran. Her er det klima, leggetekniken og lokale omstendigheter som avgjøre levetiden av taktekkingen.
Som en kan se er det gamle taket godt dekket med furunåler. Noe som sikkert også har fremskyndet råteprossesen fordi opptørkingen, som er særs viktig, ikke har kunnet skje rask nok.
Bilder under viser spon laget av ferske kubber. Disse blir stukket uten koking. Bildet til venstre viser utstikket, det vil si nedre ende av sponet da den blir stukket. Det er nok så ujevnt. Men det var bare bra mente de lokale håndverkerne. Bildet til venstre viser legging med utstikket ned. Men slik bølget spon oppnår en maksimalt med lufting.
Fersk spon med utstikk mot kamera
Spon lagt med vekslende leggerettning
Taket blir tekket med 14 » lange spon i 2 lag. Første spon blir delt i 1/3,dvs. ca. 4,5 » og 2/3, dvs. ca 9,5″. En starter slik at 4,5″ spon blir spikret med et lite overlegg på første lekt. Opp på den legges en resterende biten med 9,5″. Den skal legges jamt med første sponrekke. Nå har en et 2 lags tekking av ca. 4,5″. Rekke nr 3 blir da lagt med spon i hele 14″ lengde. Disse skal starte med en avstand av ca. 4″ fra takkanten. Slik overlapper den så vidt de første to lagene og en kan være sikker på at vann blir ledet over til underliggende spon om den som ligger øverst skulle slippe gjennom noe
Mens en på vestlandet ofte legger spon slik at alle rekkene starter fra en gavelvegg til den andre (med hovedvindretning) har Drangedal en tradisjon i å legge spon med vekslende leggeretning. Det gir et luftig tekking fordi sponen vil ikke å ligge «pent» på hverandre. Det er gjort med vilje siden det bidrar til en luftig taktekking og dermed en raskere opptørking. Sponen er dimensjonert fra tynnside med ca.3mm til tykkside ca. 6mm. En stikker på den måten ca. 60 spon per kubbe. Det går ca. 80-90 spon per kvadratmeter.
Legging av første rekke spon
Fjerde rekke spon blir lagt mot reia.
Sprikring av spon med blankspiker. Siste spon er ikke spikret helt slik at neste man( til høyre) kan klemme under sin siste spon når han har jobbet seg bortover
Sponen blir festet med kun en spiker i den tykke kanten hvor den overlapper og dermed klemmer fast underliggende spon. En skal spikre slik at underliggende spon ikke blir truffet av spikren. Vi brukte 55mm blank spiker fra skogfinsk museum. Blankspiker ruster i overflaten og «biter» seg fast i treverket. Galvaniserte spiker derimot har en glatt overflate og løsner ofte når treverket de er festet inn i er utsatt for vekselvis fukt og tørke.
Her har karene kommt godt i gang
Tekkemetoden med vekslende rettninger gir et flott flate. På bildet ser en et langt bord så kalt «reia». Et bord som styrer leggingen av sponen slik at den ligger rett og fin og i tillegg gir støtte til håndverkeren. Når en har lagt ferdig ei rekke vil en høre: «reia går»! Det betyr at reia flyttes oppover til neste lekt og gir da styring til legging av neste rekke spon.
I Sandsværhuset vi lagar kopi av på Kongsberg har vi funne spor etter 3 originale vindusopningar. Dei originale vindauga er skifta ut, men eit har truleg blitt flytta opp i 2.etasje. Vi har valgt å kopiere dette vinduet som muleg har vore eit av stovevindauge, måla stemmer overeins med originale beitskia og spor i vindusopninga.
Karmen har nokså vanleg utforming og er sinka i hjørnene. Midtposten er derimot meir frå seg gjort med profilar på alle kantar. Profilen er samansett av fleire platter som danner ei flott søyleliknande utsjånad.
Dimensjonering av emne
Eg starta med å lage ein mal på ei bein lang lekt. Her rissa eg inn viktige mål. På den eine sida tok eg høgda på vindauget og på andre sida tok eg breidda. Her legg eg inn mål der fals, innvendig karm og kvar midtposten kjem.
Når ein skal ta ut emne til karmen, kan ein ved å bruke malen unngå å få kvist der sink, tapp og midtposten kjem.
Eg sagar ut karmemnet frå 2 ½” ukanta furubord. Eg vel å ta bort geitveden sidan det var nok alved til heile breidda, i tillegg var der ein del blåved i geitveden i emna. Alternativt kunne ein tatt med geitveden, men vore konsekvent med å legge den inn i huset.
Emna er då klare til å bli høvla. Som ein mulig kan sjå på bilde har 3 av emna marg i seg. Dette kan gjere at ein får sprekkdannelse i karmen, men dette var materialen eg hadde tilgjengelig.
Grovhøvlinga gjer eg med ein skrubbokse, som effektiv fjernar materiale og rettar opp grove vridingar i emnet. Etter grovhøvlinga går eg ever med ein litt finare høvel, før eg til slutt brukar rubank/langhøvel for siste retting.
Eg brukar to siktestikker for å sjå etter vriding i emnet. Siktestikkene er to emner i bjørk som er nøyaktig retta og dimensjonert.
Etter eg har retta den eine flask sida, som blir inn i karmen, rettar eg kanten vinkelrett. Det neste er då og bruke ripmot for å ta ut breidda på emnet, for så å høvle den andre kanten vinkelrett, medan utsida får bli uhøvla.
Så skal det høvlast fals på alle emna. Her rissar eg målet inn, som er det same som rammetjukkelsen. Deretter brukar eg ein ploghøvel med djubdestopp, som lagar eit spor i emnet. Her frå er det fleire vegar ein kan gå, ein kan bruke øks til å fjerne det grovaste, ein liten skrubbhøvel eller ein semshøvel. Eg valte å bruke ein semshøvel med djupnestopp.
Midtpost
Her har eg saga ut emne til midtpost, og deretter dimensjonert og retta den til riktige yttermål. Så høvelar eg fals for begger vindusrammene. For å lage platte profilane må eg feste ein dybdestopp på semshøvelen. Profilen skal være 2mm djup. Eg legger tre punkter med kvit lim og spenn på tvinger. På denne måten kan ein berre slå den av når den ikkje trengs meir.
Her rissar eg først opp avstandane med eit rippmot. Deretter bruker eg kanten på semshøvelen til å høvle meg ned i risset. Eg høvlar med slakare og slakare vinkel, slik tek eg djupare og djupare. Så tar eg semshvelen som eg har sett djubdestopp på og høvlar ned til den ikkje tar meir. Dette gjer eg begge vegar. Til slutt rensar eg opp med ein finstilt semshøvel.
Neste steg er å lage enda ei platte. Då matte eg lage om dybdrestoppen slik den fekk eit nivå ekstra, så den lagar dei rette nivåa. Som siste avsluttning på profilen høvla eg ein liten fas på hjørne av midtposten (2mmX2mm).
Tapp og sink av hjørner
Karmen skal settast saman med sink og tap. Først merkar eg på tappane. Vinkelen er satt på 1:7 (Ca 9grader) og tappene er fordelt med 1” mellomrom. Om tappane blir ulike gjer det ikkje noko, då dei skal individuelt overførast på tilsluttande emne.
Her er rekkefølgen slik eg sagar ut tappen. Det siste som står igjen mellom tar eg ut med eit stemjern. No kan eg overføre tappformen på det emnet som blir topp/bunn i vinduskarmen.
Før ein overfører tappen bør ein ha ei rett flate å jobbe mot. Eg prøver og unngå kvist i sink/tapp når eg merker opp lengda på karmemnet. Så reinkapper eg endane.
Så kan eg legge tapp-emnet vinkelrett på sink-emnet. Her er det viktig at dei ligg rett i forhold til kvarandre. Trekk gjerne tappen ørlite forbi innsidekanten på sink-emnet, dette gjer at det dreg seg godt saman. Etter eg har overført streka, kan ein sage ned og hogge ut sinken.
Etter eg har satt saman karmen gjenstår det berre og felle inn midtposten. Eg velger å felle den inn i falsen på karmen, i tillegg har eg ein liten styringstapp som motverkar vriding i midtposten.
Stabburet på Solbrå Gård er smykket med en flott klokketårn. Siden bygningsdelen er veldig eksponert for elmentene viser den etter årene som har gått en god del slitasje. Bordtekkinga er slitt og «sperrene» har en del råteangrep. Noen bord mangler allerede.
I denne posten skal jeg skrive om restaureringen med fokus på materialvalg og overflatebehandling.
Bildet vises kongen ( granstokk med ca. 100mm Ø) som står sentrert, støtter sperrene og holder vindhane.
1/8 del av kledning er demontert
Det antas at klednignsdelene som kranser rund kongen er temelig originale. Bordene er håndhøvlet og har særs bra kvalitet ( tettvokst virke ). Panelbord som er lengre nedover på tårnet har trolig blitt skiftet for 30-40 år siden. Disse viser preg av maksinhøvling og har saget overflate. Disse er i gran og av dårlig materialkvalitet. Mosegroing har ført til at en god del av bordene har råtnet og galvaniserte spiker har ført til at en del bordene har løsnet.
På bildet over til høyre vises det anordning av kledningsbord og mindre råteangrep i sperrer. Målet er å demontere alle bordene, skifte ut all kledning og utbedre deler av konstruksjon som har råte og erstatte med nye bord i senvokst furu med handhøvla overflate. Linoljemaling skal blandes selv ved å bruke pigmenter til å komme så nær original farge som mulig. Bildet viser to forskjellige grønntoner. Hele tårntekkinga skal males med to strøk etter ferdig montering.
Etter nøyaktig oppmåling er material bestillt hos Langmorkje Allmening. Her garanteres det senvokst furu som er utetørket. Materialene er bestillt slik at jeg kan dimensjonere og høvle alt etter behov. Kledningsbord samt pyntebordene skal høvles med fals og profil på verksted.
Delene er lagt opp på bakken for å få et bedre oversikt.
Alt demontering/montering skjer fra lift i ca 12m. høyde. Videre bilder og flere detaljer om materialene osv. vil komme her.
Bildet viser gamle og nye bord under. Tydelig angrep av geitved.
Bildet viser bordbitene på spissen av tårnet. Disse er i gran og hold seg utrolig bra.
Siden det var tydelig råteangrep på geitveden har jeg valgt å sage vekk alt geitved på de nye materialene.
Ny kule til toppen av vindviseren er dreid av senvokst og godt lagret gammel laftestokk.
Nye «Stålpinner» eller «solstråler» skal smies i løpet av de neste dagene.
Her er vi i gang med å blande pigmet med linolje for å finne original fargeton.
Grunnlag for maling er en blanding av 2/3 del hvit linoljemaling samt 1/3 del kokt linolje . Jeg har brukt verrona grøn jord, gulloker og kromoksid grønt som pigment for å oppnår riktig fargteton.
Første impregnering av de ferdiprofilerte pyntebord
Alt av deler til tårnet skal grunnes og males med to strøk linoljemaling.
Her pågår det sponsing av sperrene og montering av panel samt pyntebord.
Slik ble resultatet etter ferdig montering. Det gjenstår montering av spir og kule samt malingsarbeidet.
Kamma-drager i låve på Dvergsten, Gran på Hadeland. Låven er en gedigen vinkellåve og en av Opplands største bindingverks-låver. Det er flere titalls kamma-dragere med forskjellige funksjoner i låven.
I følge Gards-boka skal låven være fra ca 1900. Dette kan stemme godt om man sammenligner andre store bindingverksbygg fra denne tida her i distriktet. Konstruksjonene er hovedsakelig bygget i gran og av dimensjoner som er langt over hva som var mer vanlig i låvebygg fra denne tida. Materialene er skåret på oppgangssag og de fleste mål ser ut til å være i engelske tommer.
Jeg valgte å se nærmere på en drager oppunder låvebrua over der som det tidligere har vært stall.
Drageren er en del av en sammensatt bærekonstruksjon der last tas opp ovenfra og fordeles nedover i bygget. Den tar last fra både kjørebru, stående takstoler og takstoler som står vinkelrett på takflatene samtidig som den viderefører last gjennom skrå-strevere ut til yttervegg og gjennom en spenn-bukk under kjørebrua.
Drageren er satt sammen av fem stk 7» x 9», to lange underst og tre stk oppå. De øvre er fordelt med en lang på midten og en kortere ut mot hver ende. Drageren er ca 16,5 meter lang og har 42 kammer. Kam-avstand er lik i hele dragerens lengde med kammer som er 15 1/2» lange og 2» høye.
Bolter er 3/4» og hengstagg er 5/4» . Boringen av bolthull er noe tilfeldig og bommer på opp mot 1 1/2» enkelte steder.
Oppmerking er gjort med blyant og tømmermanns-vinkel ned langs sidene på drageren. Det er merker for både kammer og bolter. Det også noe skriftmerking som ikke er tolket.Kam-sammenføyninger er svært nøyaktig gjort og er utført med håndsag på de vertikale snittene og teljet og pusset med bile på skråflatene.Kam-mønsteret er litt spesielt inn mot midten av drageren. Kan det ha vært en måte å låse emnene ved opp-spenning?
Det beklages at bildene er uskarpe! Det var dårlig lysforhold så jeg måtte bruke blitz og dette i kombinasjon av mye støv fra gammelt høy så ble det bare sånn.
Utvendig overflatebehandling og malinga av garasjebygningen på Stiklestad
Fargesetting middels jordfargene pigmente (rødt jernoxid). Mange av de tradisjonelle materialene til beskyttelse har vært i bruk i mange hundre år i Norge og flere av disse benyttes fremdeles.
Vi studentene som har læringsarena på Stiklestad har jobbet de siste 2 årene med å bygge opp et garasjebygg i trøndersk stavkonstruksjon utført i tradisjonell håndverksteknikk. Bygningen ble ferdigstilt i løpet av våren 2021. Det som gjensto var å bruke overflatebehandling for å ta vare på bygningen. Påføringen av malinga på de utvendige vegger gjorde vi ikke bare for å konservere, men også for å gjøre huset vakrere, slik huset blitt «føyet inn» på øvre delen av folkemuseets omgivelse, hvor det står den dag i dag.
Her er vi i gang med å lage malinga: koking, riving og blanding av råvarer: f.v. Jorunn Moslet (Malersvenneriet as), student Morten Pedersen (NTNU) og museumshåndverker (SNK) Håvard Stuberg
Vi fikk med oss veilederen Jorunn S.G. Moslet fra Malersvenneriet AS Trondheim, for å gjennomføre prosjektet. Målet med veiledningen var å gi oss en grunnleggende innføring i tradisjonelle overflatebehandlinger, både egenskapene disse produktene har og hvordan man kan gjenkjenne typer tradisjonelle overflatebehandlinger. Vi fikk prøve oss på å lage vår egen komposisjonsmaling, tranmaling og linoljemaling og ikke minst kjenne på påføringen av malingen etterpå:).
Komposisjonsmaling
Er i utgangspunktet et naturprodukt hovedsak fremstilt av vann, rugmel (hvetmel) med klister som bindemiddel som har vært fremstilt i utallige varianter rundt omkring i landet. Frem til 1950-tallet var malingen vanlig på låver, uthus og enkelte våningshus. Malingstypen har vært utbredt i innlandet, særlig fra Østfold og langs svenskegrensen til Trøndelag. I Sverige har malingen («slamfärg») vært i bruk siden 1600-tallet og det antas at malingen har røtter like langt tilbake i Norge.
Det beste underlaget for en komposisjonsmaling er tømmer eller uhøvlet kledning, altså grovsaget virke. Fet eller malmet furu og glatte flater egner seg ikke. Det er en fordel å bløtlegge treverket først slik at åpningstiden blir forlenget og malinga kan trekkes inn bedre, spesielt ved behandling av tørre og oppsprukne materialer. Dessuten letter påføringen og glir bedre og utgjør til slutt en jevnere overflatebehandling.
Her kokes vann og rugmel i minst 4 timer for å få ut limstoffet som blir bindemiddelet. Den hjemmekokte komposisjonsmalingen er ferskvare og er har begrenset holdbarhet.
Det finnes utallige oppskrifter og det later til at hver bygd hadde sin lokale variant. Vi benyttet oss av en blanding av ca.10 l vann og ca. 2,2 kg steinmalt rugmel, tilsatt av 200g jernvitrol (må bløttleges først i kaldt vann). Dette ble kokt opp i minst 4 timer. Samtidig laget vi en pasta som ble en blanding av rødfargene pigmenter, vann og sinkhvitt (mot sopp) som skulle tilsettes siden under røring.
Utvalg i tradisjonell fargesetting middels såkalte jordfarger: pigmenter som finnes i naturen og er rimelig i framstillingsprosess
Den oppvarmede malingen er lett å stryke ut og forbedrer inntregningsevnen. Den tykner når den kjøles. For å lette påføringen kan den tynnes med vann til passe konsistens og varmes opp igjen før man maler. Overmaling og klattmaling på veggen vil ikke synes, den danner ikke film, men likevel diffusionsåpen, vil si fuktigheten får vandre fritt og uhemmet. Malingen beskytter i tillegg mot uv-stråler, råtesopp og mugg.
f.v.lokal pigment fra Ogndal i Steinkjer : malmen er kun gravd opp fra myr og brent på bål, den lysere t.h. er trolig et sted fra Elverum
I et forsøk brukte vi lokal myrmalm som fargepigment. Myrmalm er nokså reint jernoksid Fe2o3 (omkring 82 %) og har litt innslag av andre stoffer som silisium og aluminiumsoksid mm. Den inneholdt også en god del kull og aske som måtte siles ut først for å kunne bruke den.
pigmentene (myrmalm) blandet med linolje og rives til en finmalt paste
Holdbarhet
Hvor vor lenge malingen holder på veggen avhenger av hvor værutsatt den er. Det kreves en observasjon over lang tid, som vi studenter ikke kommer til å følge med. Men vi kan være ganske sikre på at mye regn og vind vil vaske malingen av over tid. Etter tidligere undersøkelser skulle en fullstendig oppmaling ikke være nødvendig oftere enn hvert 20-30 år. En komposisjonsmaling vil aldri begynne å flasse. Den blir som et pulver på veggen som slites av med vind og vær.
Resultatet er avhengig ved bruk av rett verktøy : naturhår -pensler for optimal påføring av malinga
2.Tran-og Linoljemaling
Det kan være vanskelig å velge malingtype til utendørs bruk. For å utforske og sammenligne ulike malinger bestemte vi oss til å male de forskjellige vegger rundt bygningen ulikt . Linolje og lim er bindemidler med lang tradisjoner.
Ren linoljemaling har vært i bruk på trehus fra siste del av 1600-tallet og fram til ca. 1955. I oljemaling er linolje (utvinnes av linfrø) bindemiddel, som finnes enten rå eller kokt. En rekke andre bindemidler har vært utprøvd gjennom tidene, så f.eks. fløyttran. Tran kan også blandes med rå eller kokt linolje. Tranmaling er meget fet, lukter karakteristisk og tørker saktere. Fordelene ved disse bindemidlene er likevel mange: de er gode er arbeide med, brytes langsomt ned, er lette å vedlikeholde og ikke helsefarlige. Når vi benytter oss av disse naturproduktene som basis for malerarbeiderne, følger vi gode, velprøvde norske tradisjoner.
Student Ken Lorentzen (NTNU) i gang med første strøket
Ein kan kanskje tenkje seg at lyfting av hus er ein ny ting, og at ein i eldre tid ikkje hadde nokon korrigeringsmogelegheit dersom huset seig i grunn, eller fekk skadar på anna vis. Skadar som skuldast råte, eller for dårleg materialstivheit. Etter kvart fann eg ut at det var noko som heitte for husskrue. Denne hadde som funksjon å lyfte bygg som hadde vorte utsett for sig og/eller annan skade. Eg var sikker på at desse husskruane kunne lyfte småhus og at det stoppa der. Etter kvart forstod eg at desse skruane faktisk kan lyfte store bygg og at dette med lyfting ikkje er nokon nymotens sak.
Skisse av husskrue
Eg kjem ofte borti bygningar som er prega av setningsskadar. Her herskar ofte råte, deformasjonar og sig. Dette førar til at bygningsdelar må skiftast ut, og at konstruksjonen må lyftast opp mot original posisjon. Desse arbeida kan by på utfordringar. Er det råte i konstruksjonen, må dette kanskje bytast ut før ein kan lyfte i bygget. Ideelt sett burde konstruksjonen vore lyfta fyrst, og den skadde delen skifta etterpå. Det er alltid enklare å finne ut nett korleis bygningsdelen skal utformast når bygget står i rett posisjon. Det er heller ikkje alltid så enkelt å finne ut kva som har vore originalhøgda på bygget. Det er ikkje sikkert at det originalhøgda betyr alt, men at ein får bygget opp, slik at avstanden frå bakken og opp til trekonstruksjonen blir tilfredsstillande. Og sjølvsagt er det viktig at konstruksjonen blir høveleg i lodd og vater.
Låvekonstruksjon som har for svak materialstivheit
I mange tilfelle kan ein gå nokre runder før ein finn ut kva som faktisk er årsaka til dei aktuelle skadane på bygningen. Difor har eg eit ynskje om å utvikle ei enkel sjekkliste som kan leie fortare fram til dei konstruksjonsmessige avvika i bygningen. Denne sjekklista vil teikne eit bilete av kvifor, og i kva rekkefølge, konstruksjonen har fått desse skadane. Med dette meiner eg at det er enklare vite kvar ein skal seta inn tiltak i konstruksjonen for å koma tilbake til originalposisjon.
Som ein kan sjå på fotoet over, bular veggen kraftig utover. Bygningen er utsett for kraftige setningar. Setningane ser ein ikkje så godt på fotoet. Bygningen er om lag 8 meter breid og om lag 12 m lang. Den øvre delen av konstruksjonen har sige 36 cm, grunna råteskade, denne delen av konstruksjonen står på fjell. Den ytre delen av bygget har sige om lag 17 cm, her skuldast siget at grunnen ikkje har tolt tyngda av bygget. Desse differansane er målt mot den delen av bygget som er høgast. Ofte kan ein gå i den fella at ein trur at den delen som er høgast, ikkje har sige. Dette syner seg ofte å vere feil. Ofte har det høgste punktet òg sige. Det er om å gjera å finne ut kor mykje, og om konstruksjonen må opp på same høgda att.
Prinsippskisse – syner klave med klyper (klave inne i bygg).Klave ut mot gavl, her ser ein at klypene manglar, det er lagt inn to skråstivarar.Sterkt overdrive blir gavlklaven sjåande slik ut.
Eg er litt usikker på kvifor det manglar klyper i gavlen på denne låvekonstruksjonen. Dei er på plass på kvar side av kjørebrua i andre enden av bygget. Krefter som normalt vil gå i klypa, overførast til kledningen i gavlen. Så lenge kledningen er stiv nok, held klaven seg oppe. No som kledningen ikkje lenger taklar tyngda frå taklasta, slår det seg på ein bul på veggen.
Eit system for å identifisere skader i konstruksjonar vil difor bygge på dei visuelle skadane: – Deformasjonar på tak vil kunne oppstå ved setningar, anten desse er skapt av råte i vegg-, dekke-, eller takkonstruksjon, sig i grunnen, nedbøying eller brudd i tak, vegg eller dekke som følgje av overbelastning. Reaksjonsmønsteret er avhengig av konstruksjonstypa.
Eg tenkjer eit system basert på følgande framgangsmåte:
1. Vudering av møne og takflater. – Sjekk taket for lekkasje.
Raft og møne er som oftast bygd heilt rette og også takflatene er i eitt plan. Ved å sikte etter møne og raft ser ein lett setningar. Bruk snor eller laser for enklare å sjå avviket.
a. Setningar i raft, vanlege årsakar: – Setningar i grunnen forårsaka av tele eller sig i grunn – Råte i svill – Deformasjon i etasjeskille i yttervegg – Nedbøying sperre/sperrebind
b. Setningar i møne, men ikkje i raft, vanlege årsakar: – Skadar i takkonstruksjon (råte, brudd, nedbøying)
2. Vudering av veggar.
Veggane er som regel bygd rette og i lodd.
a. Buling av vegg oppe ved raft, vanelege årsakar: – Skade på samhald -Skade på skråstivar/klyper – Stor vridning på toppsvill
b. Buling av vegg nede ved syll, vanlege årsakar: – Skade på samhald/manglar samhald – Skade på svill råte eller deformasjon – Bøying av veggkonstruksjon
c. Buling på midten, etasjeskille, vanlege årsakar: – Skade på samhald/manglar samhald – Skade på svill råte eller deformasjon
d. Helling på heile veggen, vanlege årsakar: – Skråstivar fangar ikkje lenger opp rådande kraft – (råte i svill/stolpe sig i grunn) – Tele kan dytte veggen ut av posisjon, sjølv om andre høgda står på om lag same plass
3. Vurdering av dekke
Dekket er normalt bygd i vater (avhengig av føremål)
a. Høgdeavvik, vanlege årsakar: – Råteskade i konstruksjon eller underliggjande konstruksjon – underliggande konstruksjon sig i grunnen
4. Vurdering av grunn
Å vurdere grunn kan vera vanskeleg. Ofte kan det vera slik at ein kan seie mykje om grunnen, ut i frå korleis bygningen ser ut. a. Høgdeavvik – Laus grunn, dårlege massar, forårsakar sig. – Telefarlig grunn, forårsakar sig og/eller utpressing Desse faktorane kan vera direkte eller meir eller mindre indirekte og må undersøkjast nøye.
Skissehjelp
Som eit hjelpemiddel for å få god oversikt over alle setningar, sig og deformasjonar er å teikne opp ei prinsippskisse av bygget, for så å teikne inn skadene.
Skisser som syner kva for skader konstruksjonen lid av.
Eg får ei raskare forståing av bygningen ved å gjera denne skisseøvinga. Ein kan lettare identifisere skader som heng saman, t.d på kvar side av bygget. Vidare kan det vera like viktig å finne skader som burde henge saman, men som ikkje gjer det. På skissa som syner lengdesnitt av aust/vest-delen, ser ein eit loddavvik på eine sida. Dette loddavviket burde ein funne att på motsett side av konstruksjonen. Sidan ein ikkje gjer det i dette tilfellet, må ein studere nermare på konstruksjonen. Det syner seg fort at samhaldet i konstruksjonen ikkje er bra og at konstruksjonen difor glir frå kvarandre.
Plana vidare er å sjå på mogelegheita for å kunne utvikle eit «reaksjonsskjema» som lettare og enklare skal kunne identifisere strukturelle skader på bygningar. kanskje noko i retning av dette;
Tanken er å seta opp ei slik reaksjonsrekkje for fundament, vegg, dekke, og takkonstruksjon. Ein del av reaksjonane vil gripe inn i kvarande i skjemaet, noko som eigentleg vil leide ein snøggare til målet, som er å identifisere skader, samt enklare sjå mogelegheita for å reparere.
Etter mange år med lyfting av konstruksjonar, kjem ein likevel innom tvilstilfelle. Det kan td. ha vore utført reparasjonar, kanskje har vindauga vore remontert etter at bygget har sige så mykje at det ikkje lenger let seg opne. Etter ei oppretting ser ikkje vindauga bra ut, ikkje let det seg opne og ikkje er det beint og i lodd. Slike avvik er ofte ikkje så enkelt å fange opp før ein er godt inne i prosessen. Slike moment å sjekke/hugse på kunne òg vera ein del av reaksjonsskjemaet.
Ikkje alltid skada er like vanskeleg å få auga på. Likevel kan det vera vanskeleg å juster tilbake.
Tradisjonelt bygghandverk 