Skottbenken på Egge del 2, en skjult finesse

Har nå vært en tur tilbake på Egge og kikket nærmere på skottbenken da det var noen mål og detaljer som var litt uklar.

Første erfaring jeg vil kommentere er at hvis man jobber på millimeter papir og tegner i målestokk så er det mye enklere å ta alle mål i millimeter, nå prøvde jeg å kombinere oppmålingen med norske tommer og så overføre det til millimeter for så å gjøre det om til rett målestokk, det var tungvint. Hvis man tegner uten mm papir kan man godt jobbe i norske tommer .

skottbenk
Her er oppdatert tegning av skottbenken med litt fler detaljer rundt det faste bordet

Det var særlig detaljer rundt innfestningen av det faste bordet som var interessant . Den var lagd på en helt annen måte en den andre skottbenken hvor all innfestning hadde skjedd med  mye spiker og en tapping i bordet.  Her var det lagt en lask på baksiden og tappet både i bordet, foten og i lasken, hver lask hadde i tillegg til  fire spiker en trenagel og merket med X og / . jeg tolket disse symbolene som merking i byggeprosessen.

Jeg hadde en avtale med Bodil Østerås om å låne benken til studiesamlingen i desember og lurte litt på hvordan jeg skulle få den ned den smale loftstrappa, eller hvordan hadde snekkeren fått opp all materialene han skulle høvle, det hele virket litt tungvint. Det var ikke her skottbenken hadde stått når den hadde vært i bruk, men den virket jo litt tungvindt å flytte på samtidig.IMG_9498IMG_9658IMG_9661

Det var først når jeg var ferdig med å dokumentere at skottbenken åpenbarte en vel gjennomtenkt finesse. Det løse bordet løftet jeg av og fikk ned , men så var det det faste og to føtter, når Per Steinar tok i benken løftet bordet seg litt og vi skjønte at det ikke var så fast som vi trodde. Den lille trepluggen kunne dras ut og bordet var helt løst fra føttene, noe som gjorde flyttingen svært enkel,  «satan de tænkt nu på aillt».IMG_9663IMG_9666IMG_9665IMG_9664IMG_9668

Så konklusjonen må vel være at det er viktig å komme tilbake til åstedet og ta en ekstra kikk og tenke litt gjennom hvordan har dette objektet vært i bruk hvordan har de som brukte det transportert det.

Til slutt en liten fin sak som vi fant når vi lette etter skottokser , noe vi dessverre ikke fant hverken på Egge  eller Stiklestad så  langt….  en fil fastmontert i en kloss til å skyte sagblad, enkel  men funksjonell.

IMG_9634IMG_9633IMG_9627

Skaatbenk på Valgermo, Ørskog.

IMG_6080

Etter tips frå  Erling Flem via Roald Renmelmo, kom eg over ein skottbenk i eit nedlagt snikkarverkstad på Valgermo i Ørskog kommune. Om ein tek av frå E39 på Ørskog mot Geiranger, er dette byggverket noko av det første ein møter på venstresida av vegen.

IMG_5810

Lengde: 5,10 m, høgde: 71-72 cm.

Benken er laga av furu. Kilane er av bjørk. Det kan sjå ut som om mykje av emna i benken er rydd først og flidd med høvel. Det er ikkje alle dimensjonar som er presise og vinkla i 90 grader. Føtene er laga av tunge emne som er  glatta med høvel. Det er variasjonar i  dimensjonar og presisjon på kvar del. Her er  verktøyspor etter kappsag, Sirkelsag, høvel og øks. Materialkvaliteten er jamnt over hurtigvaksen og kvistete.

Langborda ser ut som dei er i frå samme tre. Langborda er fulle av store kvistar på 2-3 » i diameter langs annlegsflata, alikavel er benken i dag høveleg rett.

Langborda er spikra i beinet, medan det lause langbordet kviler på ein bordbit som ligg laust i mellom sammhalda.

Høgde på langbord: frå 7,5″ til 9″, tjukne på langbord. 6 cm til 7 cm

Nederst er ein kraftig tung fot med 5” H.  6-8” B og L: 25”  I foten står det bein, beina er 3 1/2″ x 4″, der ytterkanten er knekt. Foten har tappskuldre heile vegen rundt, tappen er sentrert.

IMG_5809

Beina er haldne i hop av eit 1 1/2″ tjukt x 4″/ 5″ bord som er innfeld med svalehale og spikra med ein klippspikar i beina på begge sidene. Avstand frå undersida av foten og til oversida på samhaldet er 14″

I følge leiar i Norsk Skottbenk Union er det sjeldent å finne gamle skottbenkar med originale kilar.

Kilane som sto i benken er omlag 14″ lang  og går frå 1″ til 3,5″ dei er bearbeid med øks, på sida av det lause langbordet er det spikra på ei list som kilen ligg mot, noko som verkar fornuftig så ein slipp å plukke opp kilen frå golvet heile tida.

Skisse

Benken er no kjøpt og berga av byggefirmaet Br.Honningdal frå Vestnes.

2 Skottbenker på Egge museum

Da vi skal fokusere på høvler, høvelbenker og skottbenker tredje året av studiet, la jeg ut en forespørsel til museene som er konsolidert med Stiklestad om skottbenker. Det gikk ikke lange tiden før Bodil Østerås på Egge museum kunne fortelle at de hadde en skottbenk stående oppe i utstillingen i masstua. Jeg ble svært interessert, jeg spurte litt nærmere om hun var sikker? Bodil hadde full oversikt over, både hvordan skottbenken så ut, og hvordan den skulle brukes. Dette er ikke vanlig kost i museumsverden, men det store opplysningsarbeidet som Norsk Skottbenk Union har drevet de siste årene har kanskje virka også på museene? Jeg tok først en tur i magasinet og kikket etter høvler som kunne ha vært i bruk sammen med skottbenker. Der fant jeg noen not- og fjær høvler, men ingen skottokser.

Da jeg kom på Masstuloftet var det ikke mindre enn 2 skottbenker, en ferdig oppsatt klar til bruk og en med bare bukkene. Bodil kunne fortelle at det var 4 treff i primus hos dem på skottbenk, men ingen foto kom opp på datamasinen. Så her er helt klart mer å hente for dokumentasjon og oppmåling, man må bare lete litt.

Her er det som museet har skrevet om skottbenken:

magasin nr: STM 04036

Skottbenk.

Redskap for å feste panelet i, ved høvling. Den har to kraftige treskruer for å presse sammen/ feste gulv(bord)plankene under høvling. Denne skottbenken stod tidligere i Beitstad, Moen. Tidligere eier er Mikal Opdal. Han hadde benken da han begynte som husmann under Opdal i Beitstad. Husmannskontrakten ble skrevet under i 1877.

Jeg vil foreløpig konsentrere meg om skottbenken som var ferdig oppsatt. Den er laget av tre ulike treslag, bjørk, furu, og gran. Bjørk i skruen (2 tomms) , tappen som holder bena sammen og kilen, og en sliteplate som skruen presser mot når skruen strammes til. Det er furu i føttene og gran i langbordene. Lengden på benken er 381 cm eller 146,5 tommer, bredden på langbordene er 7 tommer, tykkelsen er 1 3/4tommer. Disse to plankene er i gran. Høyden på  føttene er 75,5 cm eller 29″ tommer.

Det er en del oppmerking igjen på føttene etter  produksjonen, og all oppmerking er gjort med blyant. Det er boret et hull i ene langbordet ca 1″ tomme i diameter, ca 60 cm fra ene foten , men ikke gjennom planken ca 1″ tomme inn i planken. Det var også noen spiker oppå plankene usikker på hvilken funksjon de har hatt.

IMG_9458
armen den løse planken glir på , i bjørk .
img_9463.jpg
Sliteplate i bjørk der skruen treffer, i bjørk.
IMG_9497
Foten her var ny og lagd i gran
IMG_9531
Undersiden av  det faste langbordet viser innfestningen, med lask på baksiden.
img_9533.jpg
Lasken som fester det faste bordet til foten er festet med treplugg og spiker. Lenger ned ser vi også  bjørkehodet til armen som det løse bordet glir på.

Sammenføyningene virker gjennomtenkt og godt utført, det er festet med både treplugger og spiker. Materialvalg, tappinger med grader, og  forsterkning på «baksiden» av langbordet der det er innfestet i foten, gjør at helhetsinntrykket av skottbenken,  er en solid  og stødig benk som  trolig er rask å jobbe med.

IMG_9544

img_9443.jpg
For de som husker sponstikkingen på Stiklestad, er dette en variant på arbeidsstabbe til det formålet

Løekonstruksjon som naust til «Dampen»

Utgangspunktet for bygginga av naustet til museumsbåten MS Suldal, på folkemunne kalla «dampen», var at Statnett skulle bruke den gamle slipptomta til massedeponi under bygginga av “Englandskabelen” (North Sea Link). Det vart bygd ny slipp med ringmur til overbygg. Overbygget, som skulle vera ein stålhall, vart finansiert med midlar frå kommunen og fylket. Denne bloggposten handlar om prosessen vidare.

RFF2015-181-038

Etter at planane kom på bordet til bygningsavdelinga i Ryfylkemuseet, kom der raskt eit ynskje om å bygge i tre. Og tankane svinga rundt dei mange løene i regionen i såkalla høghus-konstruksjon, som verka svært tenleg til formålet. Dette fordi det er fri takhøgd langs midten opp til mønet. Det vart søkt om endring av konstruksjonstype og materialbruk.

Skjermbilde 2017-08-08 12.57.43
Utsnitt frå boka “Landbruksbygninger” av A. Norheim

Det var frå starten av tenkt at dette kunne bli praksisprosjekt i backelor-studiet og framgangsmåten vart lagt opp deretter. Det vart gjennomført synfaringar på ståande bygg i nærområdet ilag med studentane (Kjell Gunnar Haraldseid og underteikna), Trond Oalann og eigarar, eksterne handverkarar og ein ingeniør som har erfaring frå slik konstruksjon. Det vart studert dimensjonering, detaljar i samanføyingane og variasjonar i konstruksjon.   

Ein kort presentasjon av nokre av løene me besøkte:

Løa på Olasmoen, Suldalsosen:

Fisketjønn - Olasmoen - Lars Fisketjøn er eigar001
Løa på Olasmoen med flagget i mønet. Eigar: Lars Fisketjøn
  • oppført i 1958-59
  • Breidda på løa er 9,8 m og cc reisa er 3m
  • Dimmensjonar på stav og stikksperr er 6×5 tomms og 6×7 tomms
  • Det er ikkje haneband (hanebanda på biletet har nok samanheng med reisinga)
IMG_7439
Løa på Olasmoen

Løa på Bøen, Lunde, Suldalsosen:

IMG_7455
Løa på Bøen, Lunde
  • oppført i 1974
  • breidda er 10m og cc mellom reisa er  3m og 3,7m
  • materialdimmensjon 6×5 tomms

Løa i Hoftun, Suldalsosen:

IMG_7449
Løa i Hoftun
  • oppført i 1959 -60
  • Breidde på heile 14,5 m cc mellom reisa er 3m
  • Dimmensjonar på stav og stikksperr er begge 6×7 tomms
  • Enkelt haneband

Til forskjell frå teikningane i boka til A. Norheim ser me av bileta over at tanga er montert horisontalt. Dette gjer at den høver godt til bæring av stubord og kassebord i utstikket. I tillegg er der ein detalj å merke seg: Plasseringa av boltane i indre enden av tanga er ikkje lik. Både på Olasmoen og i Hoftun er bolten plassert i stikksperra, mens på Bøen er den plassert i hengsperra.  Me valgte å ha ein bolt i kvar. Der er i tillegg nokre fleire delar på teikninga enn det me fant i løene.

Me fekk hjelp av eit arkitekt- og ingeniørfirma til tekniske styrkeberekningar og teikningar, med hovudvekt på vindavstiving og forankring. Dette fordi naustet vårt skulle stå på ei tomt som er utsatt for hard, rosete austavind. Naustet har ei grunnflate på 24,4m x 8,4m. Me la oss på materialdimmensjonar me fant i dei størst løene. Då gjekk me gjennom nålauga for moderne dimmensjonering. Ein kan merke seg at løa i Hoftun er omlag 6m breiare, har montert silotalje i mønet som dagleg er i bruk, fungerar godt etter 57 år. 

Det praktiske arbeidet vart utført med Trond Oalann som instruktør, og starta med å teikne opp eit reise i 1:1 på gulvet i laftehallen til museet, ein såkalla avbindingsplass (jf. «Husbygging», N. Peder Nilsen) Dette for å sikre at alle mål vart like og det var tenkt å nytte loddsnor til oppmerking (jf. «The Invisible Tools of a Timber Framer» av Ulrik Hjort Lassen). Dette var ein aktuell merketeknikk då me var avhengige av god avstand til gulvet då der skulle borast gjennom og monterast deler på undersida av reisverket. Me laga oss i tillegg nokre malbord slik at me også kunne produsera delar annan stad, når me var mange i sving.

RFF2015-181-107
Bruk av lodd som er gjennomsiktig gir god nøyaktighet.

Hola vart bora med alle delane monterte på med tvinger. Me nytta eit stativ til drillen som sikra lodrette hol. Horisontale hol vart bora på frihand med ein rettholdt å sikte etter.

Etter boring vart det montet bulldog mellom alle delane der det var boltar. Desse gjorde det litt trangt å få i boltane då det vert noko klaring mellom delane før klørne på bulldoggen vert pressa inn i veden. Viktig at vinkelen på tåa er slik at den vert trangare etterkvart som delane vert pressa saman.

Dei fleste boltane vart sett vinkelrett i forhold til den ein flata dei skulle gjennom. På den andre sida vart det hogge ut slik at stoppskiva ligg plant.  I samanføyinga mellom stav og stikksperr vart det lagt inn ein bit av metallband for å hindre at veden vert pressa saman under stor belastning.

Ein heiselåve må ha heis… Me har fått konstruert ein løpekatt som liknar den på biletet under. Den vert produsert nå i haust og skal vera montert og klar til restaureringa av Dampen.

RFF2016-012-009
Den originale Serigstad løpekatten i løa på Kvæstad, Suldal, er modell for vår løpekatt

Alle foto: Ryfylkemuseet

Middelalderske trøndere

En post som skulle vært ute for lenge sida. Men siden dette handler om økser som i utgangspunktet er flere hundre år gamle, så gjør vel noen måneder fra eller til liten forskjell…

Ei samlingsuke i konstruksjonslære før jul slutta på ein torsdag, og det gjorde at vi, Kai Johansen og undertegnede, hadde en hel fredag tilgjengelig for litt anna moro. Vi tok da turen til NTNU Vitenskapsmuseet, for en dag blant middelalderske økser funnet i Trøndelag. Vi hadde på forhånd lett gjennom databasen til museet etter kandidater, og sendt inn ei ønskeliste. Når vi troppet opp om morgenen lå godsakene allerede klare og ventet på oss.

img_0386
Når vi ankom Vitenskapsmuseet lå flere lekre økser klare og ventet på to ivrige studenter.

Drombegang

I forbindelse med praksisukene på studiet har vi denne våren arbeidet med å produsere materialer til en drombegang (overbygd gangbru) fra svalgangen i 2.etasje på det rekonstruerte middelalderske gjesteloftet stod ferdig våren 2016. Det har siden sommeren 2015 hatt tilgang til 2.etasje gjennom ei midlertidig gangbru fra bakken og ut til svalgangen. Nå er det på høy tid å få ferdigstilt en skikkelig drombegang slik vi mener de kan ha vært på middelalderske loft, og vi har nå en god del av materialene ferdig kløyvde og hogd  tiul dimensjon.

Drombeganger er en nokså ukjent og liten del av norsk bygningshistorie. Vi vet fra kilder som tegninger, muntlige og skriftlige opplysninger at det har eksistert overbygde gangbruer mellom bygninger, særlig loft og stue. Men ingen originale er kjent bevart, og kildene til deres konstruksjon er derfor sparsomme. Drombegangen slik vi tenker å bygge den er svært lik konstruksjonen i svalgangen på loftet. Det er en stavkonstruksjon med syll, staver, veggtiler og stavline, og på der sperrer med sutak over.

Drombegangen skal imidlertid ikke være tema i denne omgang og du kan lese mer om dette i bloggpostene til Kai her på denne bloggen.

Økser økser økser

Tema nå er øksene som en tømrer kanskje hadde tilgjengelig om det skulle bygges en drombegang (eller andre konstruksjoner i tre) i Trøndelag i høymiddelalderen. I tømrerarbeidet på drombegangen, og i alt tømrerarbeidet vi ellers driver på middelaldergården Stiklastadir, ønsker vi å bruke mest mulig tidsriktig verktøy. Økser er det vi jobber mest med. Vi trenger blant anna økser til skogsarbeid, kapping og kløyving, og vi trenger økser til rying/glepphogging og hogging av grøyp i syll, staver og tiler.

Med dette for øyet var vi en tur i magasinene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, og senere ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Vi har forsøkt å se etter økser som vi mener er arbeidsøkser og som i størst mulig grad kommer fra daterbar kontekst, eller har typologiske trekk som sier noe om alder. I denne omgang vil jeg ta for meg to økser fra det trønderske materialet, som jeg finner interessante.

Under våre magasinbesøk dokumenterte vi øksene med oppmåling, tegning og foto.

Under beskrivelse av øksene har jeg valgt å bruke den terminologien som Ingar Figenschau bruker i sin avhandling. Her er gjengitt hans illustrasjon over øksens terminologi:

Øksens terminologi. Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau.
Øksens terminologi, fra Ingar Figenschaus hovedoppgave i arkeologi.
Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau

Mulig skogsøks, felløks, T 05403:

img_1471

T 05403 er funnet på Steinvikholmen, Skatval i Stjørdal kommune. Den er funnet under utgravinger på slutten av 1800 tallet, inne i ruinen av Steinvikholm slott. Den har derfor en funnsammenheng som med nokså stor sikkerhet kan si oss noe om alder. Steinvikholm slott ble oppført av norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, i perioden 1525-27. Den gjenomgikk nokså omfattende ombygginger etter en brann i 1542. Slottet fikk en kort levetid, og ble sist brukt som lensherrens residens i 1575. Funnene som er gjort inne i ruinen skriver seg derfor med stor sannsynlighet fra første halvdel av 1500-tallet. Øksa er forholdsvis stor, 23-24, cm lang fra egg til hæl, og ca 11 cm egglengde. Den veier 1632gram. Eggen er nokså skadet, men vi kan ane den opprinnelige buen. Øvre kant er nokså rett med en svak bøy opp, mest mot framhynna, mens nedre kant har en noe kraftigere bøy som ville gitt en ganske markert bakhynn.

T5403 rekonstruert Høgseth
Foto fra Harald B. Høgseths doktoravhandling. T5403 rekonstruert.

Underkant har en knekk inn mot hals og kverke, og i overgangen her er rester etter en tapp. Det er liten fal på øksa, men den har med stor sannsynlighet hatt fliker både over og under skafthullet.

Øksa er tidligere kopiert av smeder ved Nidaros Domkirkes Restaureringarbeider i forbindelse med Harald Bentz Høgseths doktorgradsarbeid, og testet ut bl.a. til felling og kapping(pers. med. Roald Renmælmo og Harald Bentz Høgseth).

Jeg er ikke helt enig i tolkningen som er gjort ved denne rekonstruksjonen, da jeg mener øksa trolig har hatt skaftflliker og tapp som beskrevet over. Dette er bedre bevart på andre økser, som den under; T 17279, som er funnet under golvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Etter min mening er dette en mer sannsynlig form T5403 kan ha hatt, ut i fra de restene av skafthullfliker og tapp på nedre kant jeg mener er synlige.

IMG_1458
Øks(T 17279) datert seinmiddelalder ut i fra type, og delvis funnkontekst. Øksa er nemlig funnet under reparasjon av gulvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Logtun kirke er trolig oppført omkring 1500, og om øksa skriver seg fra byggingen, er den nokså samtidig med T5403. Her er skafthullsfliker og en tapp mellom nedre kant og hals bevart. Øksa har trolig en formlikhet med T 05403 med liten tapp i overgang nedre kant – hals og i nakke/ fal.

Øksa vil nok være ei fin skogsøks, for felling og kapping, og ei god øks for grovere arbeid på tømringa, som kapping, klemping og lumping. Den vil og kunne være egnet til grovfelling av nover. Kopi av øksa er under bestilling hos smeden, så vi venter spent på å prøve den ut.

Glepphoggarøks? T 06351

Jeg har sett en del etter økser som jeg har tro på vil være egnet til spretteteljing eller glepphogging. T 06351 er en kandidat som jeg har tro på i den sammenheng, og som det kunne være interessant å få prøvd ut. Øksa er kanskje ikke den som vi først og fremst trekker fram som ei særskilt vakker øks, men jeg tror den har potensiale for å egne seg til glepphogging.

Middelaldersk glepphogging viser ofte få spor etter fram og bakhynn. Det, sammen med spor etter en nokså buet økseegg mener jeg taler for en øksetype noe i retning av denne.

IMG_3287
Glepphogging på golvås og underside av golvbord i Lagmannstua på Agatunet i Voss. Bygget er datert 1220-1230, og er et av de eldste bevarte verdslige bygg vi har i Norge. Det er lite spor etter fram eller bakhynn, og sporene her er etter min mening fra ei øks som har en nokså buet egg, kanskje i retning den på T 06351?

T 06351 er funnet under jordarbeid på Øien i Orkdal. Øksa er 17-18 cm fra hæl til egg, og veier 1596 gram. Tyngden får den fordi den er tykk i godset, både i blad, nakke og hæl. Øksa har en nokså spesiell form, med sterk innsving både i øvre og nedre kant, og hele bladet synes å peke noe oppover. Øksa har skafthullsfliker, ikke helt ulike øksene fra Steinvikholm og Frosta. Dateringen av denne øksa er imidlertid noe vanskeligere, da funnkontekst sier lite. Den er katalogisert som «antagelig fra hedendommen»… som nok skal bety vikingtid? Etter min mening kan den nok like gjerne være noe senere, middelalder. Denne eller tilsvarende er også ønskelig å få rekonstruert for å prøve til tømring, og da særlig glepphogging.

IMG_1467IMG_1469

 

Noen kilder:

Høgseth, Harald B. 2007

«Håndverkerens redskapskasse». En undersøkelse av kunnskapsutøvelse i lys av arkeologisk bygningstømmer fra 1000-tallet

Figenschau, Ingar 2012:
Øksemateriale fra Troms og Finnmark, ca1050-1900 evt:
En handverksbasert gjenstandsanalyse
Wallem, Fredrik 1917:

 

 

 

Nåmtro

Nåmtro til Stall ifra Heimtveiten, Bykle, Setesdal. Nå Norsk Folkemuseum.

Stallen hadde opprinnelig nåmtro etter den var bygget i 1850. Det kan være at denne også er en gjenbrukt bygningsdel ettersom det er mye gjenbruk i bygningen. At den har ei  skavla/pjåla overflate som mye av det gjenbrukte tømmeret har, kan tyde på dette.

 Hva er så nåmtro?

Nåmtro er en blanding mellom veggstokk og taktro for å tette åpningen som ofte er mellom tro og raftstokk eller stavleie i et sperretak. Den får da et hakk for hver sperre bortover takflata. I stedet for nåmtro, kan sperrene være felt helt ned i raftstokk, det kan være en åpning, eller at det kan legges inn kubbinger mellom sperrene.

 Utklipp fra A.Berg Norske tømmerhus frå mellomalderen Bind1Utklipp fra Arne Berg, Norske tømmerhus frå mellomalderen. Bind 1.

Tilhogging av ny nåmtro:

IMG_7129Alle troborda får en treplugg ned i sperra under. Vi varierer å bore i øverkant og nedkant av trobordet. Vi borer med 1″ navar, og lager pluggene av furu som spikkes koniske og 8kanta. Emnene tas av tørr kjerneved furu, men ikke nære margen. Kapp fra veggtømmeret er fint å bruke til dette. Never ligger pakket og klart til legging. Foto.Henning Jensen

Skrevet av Magnus Wammen, Norsk Folkemuseum

 

Tett tak på Heimtveiten

19875145_10155150800575091_1213182674715824228_n
Fra venstre: Henning Jensen, Magnus Wammen, Terje Planke. Foto: Ukjent.

I de siste ukene har Magnus Wammen og undertegnede hatt fokus på å få tett tak, og avviklet riggen, på Heimtveiten. Dette innebar å få på plass sperrene, skjære/tælje og nagle fast tro, never og torv. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om «raftlåsnovet», og løsningen vi valgte på nevertekkingen.

Raftlåsnovet

Mellom raftstokker og røstmødrene på Heimtveiten er det brukt et spesielt nov, som vi ikke har vært borte i før. Utbredelsen av denne varianten er for meg ukjent, men på de restaureringsprosjektene jeg har arbeidet med til nå, har jeg ikke vært borte i denne varianten.

Novet er en kombinasjon av novene på resten av stallen, men med en svalehale, i tillegg er den gjort skrå i bunnen av novet, Svalehalen er ikke flat, som i en vanlig forbindelse, men skrår kraftig ut mot utvendig veggliv.

Oppsåta i raftstokken:

På innsiden av oppsåta er det hugget omtrent 2 tommer bredt, og på halv høyde. I tillegg var det hogget en kinning på innsiden. Fra oppsåtas innside er det så hugget både skrått utover, som en svalehale, ca 4 tommer i bunnen, ved vegglivet, og skrått nedover, slik at det blir et fall, det er ikke hogget kinning på utsiden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppsåta. Foto: Magnus Wammen NF

Underhogget i røstmora:

På originalstokken var det ikke hugget kinning på innsiden av raftlåsen.

2017-07-05 10.34.01
Innsiden av underhugget i røstmora på originalstokk. Foto: Henning Jensen NF
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Underhugget fra siden, stokken vendt rundt. Foto: Magnus Wammen NF.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Låsen sett rett over fra underside. Uttaket til høyre er for bjelkelag til loftslemmen. Foto Magnus Wammen NF.
DSC_0619
Røstmora på plass. Foto: Henning Jensen NF.

Teori:

I og med at mye av mye av enden på røstmora hogges vekk, gir denne typen nov ekstra mye ved i halsen på røstmora. Fallet på garpehogget er ganske parallelt med takfallet på røstene. I tillegg gir den svalehaleutformede halsen en veldig god sikring mot at raftstokken skal bli presset ut av kreftene fra sperrene ved høy taklast. Setesdal er et svært snørikt område, og kanskje er det utformet slik, for å gi ekstra god støtte ved takfoten, når taklasten blir stor.

Etter en gjennomgang i resten av Setesdalstunet, ser det ut til at 3 av 6 uthus i tunet, har denne raftlåsen. Er det noen som har vært borti dette novet? og eventuelt kjenner betegnelsen på dette? Raftlås? Raftsluk?

Nevertekking på Heimtveiten.

I uke 24 hadde vi tekkjardugnad på stallen, med tradisjonbærer Anders Dalseg som mentor. Han hadde med seg Eivind Dalseg og Knut Erik Paulsen fra Setesdal. Anders har åpnet, og satt i stand mange nevertak i Setesdal, og bidro med mye erfaringer og kunnskap om nevertradisjoner i Setesdal.

Vi la 6-7 lag never på taket og to lag torv på toppen, første lag med graset ned, og andre lag med graset opp. Hverken Magnus Wammen eller undertegnede har mye erfaring med legging av rene nevertak, og vi lærte veldig mye i løpet av disse dagene.

Mye av jobben var sortering av neveren, både på lengde og kvalitet. De lengste flakene sparte vi til å legge over mønet. Never til takskjegget, som skal krølle seg, sorterte vi ut den fineste kvaliteten. Anders ville ha gul, «læraktig» never til dette, uten kvist og «vekstfeil», og ikke for tynn. For å holde orden på lagene, sorterte vi neveren til takflatene på lengde, slik at rastene ble lagt med samme lengde. Vi hadde mye never på ca 50 cm, og da la vi med 3 tommers opptrekk for hvert lag, jevne raster i overkant, og 2 tommer sideveis overlapp, som vi vekslet på for hver rast. Dersom vi gikk over fra 50 cm til kortere never, la vi en rast uten opptrekk, for å sikre at vi fikk 6-7 lag hele veien. Kvaliteten på neveren varierte, vi hadde til rådighet never fra både Lierne og Setesdal. På takflatene passet vi på å bruke 2 dårlige flak som 1, og var det hull, kunne vi legge en ekstra under hullet, veldig dårlig never brukte vi opp, som et slitelag på toppen, mot torva.

IMG_7156
3 tommers opptrekk, 2 tommers sideveis omlegg. Til venstre Knut Erik Paulsen, til høyre Eivind Dalseg. Foto: Henning Jensen.

Under krokene la vi 3 lag, 1. lag med kvitsiden opp, ca 3 tommer på utsiden av taktroa, denne skulle være så tykk som mulig, deretter 2 lag over dette. Lag 2, ca 1 tomme utenfor lag 1, og lag tre 1 tomme utenfor lag 2.

IMG_7139
1 lag med kvitsida opp, både på raftet og langs med takskjegget, på røstet la vi den ca 1 tomme utenfor vindskia. Foto: Henning Jensen
IMG_7136
Løsning under torvholdskrok. Resten av lagene la vi over kroken. Foto Henning Jensen.
IMG_7133
Ca 1 tomme uttrekk for hvert lag. Foto Henning Jensen.

Vi la oss helt opp mot mønet, og valgte kortere never på de øverste rastene. Til slutt la vi 5 lag never over mønet, som var kortere og kortere for hvert lag, også her med 2 tommers omlegg, vekslet for hvert lag.

Øverst til venstre: Løsningen langs røstet, 1 lag med kvitsida opp, en tomme utenfor vindski, på tvers, de neste 6-7 lagene langs med taket med kvitsida ned. Foto: Henning Jensen

Øverst til høyre: Løsning over mønet. Foto: Henning Jensen

Nede: Neverkanten langs takskjegget. Foto: Henning Jensen

Stallen hadde yfsingestein på kantene, dette hadde vi ikke på lager da taket ble tekket, men vi får et lass fra Setesdal i høst. Da blir torva langs røstet erstattet med stein.