Felling av ås og sperre utan fast dimensjonering.

IMG_6286
Ferdig takside. Utsperrene monterast etter at kledning har komme på då desse skal henge saman.

På Nordmøre er takkonstruksjon med sperrebukk, ås og sperre vanleg. Denne takkonstruksjonen er gjort med bakgrunn i ei eksisterande brygge på Eidestranda i Aure kommune. Brygga vart flytta dit rundt 1870, men det er uvisst når ho vart reist fyrste gongen. Det nye bygget skal stå på Håholmen i nærleiken av Kristiansund. Det er ei brygge i stavlinekonstruksjon som måler 10,6m x 13m som vert bygd på Husasnotra før uttransport og oppsetting.

Me bestemte oss for å ta utgangspunkt i eit eksisterande bygg for å lære meir om korleis dei eldre tradisjonelle takkonstruksjonane er utført. Når tradisjonsberarane er borte er det bygga sjølv som fortel best korleis dei er gjort, og dette innlegget tek for seg eit forsøk på forstå den logikken, premissa og vurderingane som ligg bak. I dette innlegget vil eg sjå nærare på korleis fellinga av åsar på sperrebukk og sperrer på åsar kan ha vore gjort.

Sperrebukkane:

I den originale takkonstruksjonen var sperrebukkane kanta på sidene og oppå og felt slik at oversida danna eit plan. Dette planet hadde same fall som taket. I dette tilfellet var det treungs røst. Sperrebukksolane var i samme høgde på alle samhalda (dobbel samhald i staden for samhald og pute), og sperrebukktåa like langt inn frå vegglivet/rafta på kvar side. Rafta var også i vater og like høg på begge sider. Oversida av sperrebukken låg omlag 10 tommar under overkant sperre/underkant tro.

Metode: Takkonstruksjonen vart slått opp med krittsnor på golvet i full storleik, og mal for sperrebukk vart laga. Sperrebukkane vart hogne ut etter malen. Det vart også teke mål på den oppteikna takonstruksjonen for å bestemme kor sperrbukksolen og tåa ville havne i samhald/pute. Desse måla vart overført og sperrbukksole og tapphol for sperrebukken vart hogge ut i samhald/pute. Sperrebukkane vart reiste og stiva av i lodd over samhalden.

Åsane:

I originalbygget var åsane runde oppå, og det såg ikkje ut til å vere retta. Det var naturleg overflate på åsen. Der åsen var grov var han felt litt ned på sperrebukken og i toppenden av åsen låg han ofte rett på sperrebukken eller så var det klossa opp litt. Dette fører til at åsen ikkje har ein eksakt dimensjon over sperrebukk heile vegen. Det vil variere litt ettersom kor rett åsen er. Dette fører også til at ein ikkje kan nytte ein sperremal med fast dimensjonering når sperrene skal på. Det var stort sett hogge ut av sperrene, men somme plassar var det også hogge av litt på oversida av åsen for å sleppe sperra lenger ned. (Dette kjem eg tilbake til)

Metode: Eg valde å legge opp åsane mot utsida av sperrbukken på samhalden. Dette er ei fin arbeidsplattform og ein kan merke breidda på fellinga på åsen direkte over frå sperrebukken. Åsane vart lagt med den rettaste sida opp. Dette vart gjort ved å sikte etter stokken og sjå kor han var rettast.

 

Sperrer:

I det originale bygget var sperrene fint tilpassa åsane med ein liten skulp hogge ut med øks eller ein liten kloss der sperrene ikkje låg nedpå åsen. Sperrehakket var i vinkel på takplanet og sperrene var ikkje dimensjonert i breidde gjennom sperrehakket i rafta. I det nye bygget er materialen saga, så difor var det naturleg å la sperrehakket vere i lodd. Det vart også gjort ei dimensjonering på breidda slik at sperrehakk og sperrer kunne lagast etter mal.

Metode: Overkanten av sperrene må danne eit plan slik at troet har eit jamt underlag og at taket blir rett. Sperrene vart retta på ei side. Denne flata dannar topp sperre-planet. Sidan åsane har er lagt på med naturleg overflate vil ein ikkje kunne dimensjonere sperrene på faste mål. Likevel skal dei danne eit perfekt plan 10” over sperrebukkplanet. Ved å spenne opp ei snor som simulerer topp sperre frå raft og opp til mønsåsen kan ein måle eksakt høgde frå snora og ned til åsane (på mønsåsen må ein spikre på ei mellombels lekt for å få festa snora i rett høgde) Denne høgda vert målt frå det høgaste punktet på åsen og i vinkel ut frå takplanet opp i snora. Possisjonen på desse høgdene bestemmast ved å legge på eit måleband frå sperrehakket og opp til mønsåsen og lese av.

Målebandet vart lagt på i sperrehakket (på sperra) og måla frå skjemaet førast på sperra. Ved å hogge uttaket i sperra slik at målepunktet og dimensjonen stemmer i midten, og at skulpen er litt større enn åsen vil sperra ligge fint på mot høgpunktet på åsen. Sperrene vart dimensjonert til 5” i breidda, og sperrehakket vart merka på med ein mal som gav fast dimensjon på 3” gjennom sperrehakket i rafta og fast mål på utstikk.

Når dei to ytterste sperrene i taksida er felt på plass valde eg å strekke snor mellom desse sperrene over kvar ås. Ved å måle ned frå desse snorene der som sperrene kjem samtidig ta lengdemål frå sperrehakket kan ein ta mål for alle sperrene på ein gong og skrive ned i skjema. Det skal då i teorien bli eit snorbeint plan mellom dei to ytterste sperrene. Så sant dei er rette vil også resten bli det. Kvar enkelt sperre vart hoggen ut etter mål og prøva på. Ved å sikte mellom dei to ytterste referansesperrene kunne ein sjå om sperra måtte sleppast lenger ned. Ca 7 av 10 sperrer passa perfekt ved fyrste prøving. Eventuell justering av gjort ved å hogge ut litt på leåsen for å sleppe sperra lenger ned. Dette vart gjort på augemål og sikta inn til det passa. Ein positiv effekt av å skrive ned skjema var at ein på førehand kunne plukke ut sperrer som passa til dei forskjellige måla og sikre at ein fekk nytta sperreemna best mogleg.

Det er kanskje tvilsomt at den originale takkonstruksjonen vart gjort på akkurat denne måten, men at snor og sikting har vore viktige i dette arbeidet er eg overtydd om. Det trengst som alltid meir undersøkingar og utprøving for å komme enda tettare på original framgangsmåte, men faktum er i alle fall at denne metoden opplevdes som relativt rasjonell og effektiv. Bruk av mal på sentrale punkt, mykje augemål og minimalt med justeringar.

Tekst og foto: Håkon Telnes Fjågesund

Befaring Urnes stavkirke

  • Gruppe 4.
Øystein Hodneland Mortensen, Håkon Telnes Fjågesund, Kai Rune Johansen, Henning Østgård Jensen, og Pål Sneve Prestbakk.IMG_8417
  • Urnes stavkyrkje vart bygd i 1130-åra. Kyrkja står i ei særstilling når det gjeld arkitektur og stilhistorie, og er eit sentralt verk i norsk kunst og historie. Ho er rekna som den eldste av stavkyrkjene, og eit ekspempel på svært godt handverk og særdeles fin treskurd.Urnes stavkyrkje ligg i Luster i Sogn, i ein storslagen natur. Ornamentikken i kyrkja er svært interessant, og kan tidfestast til 1050-1100, noko som tyder på at mykje stammar frå ei tidlegare kyrkje. Den særmerkte urnesstilen har sitt namn frå Urnes stavkyrkje. Stilen er kjenneteikna ved flotte utskjæringar av svært høg kvalitet. Urnes stavkykje vart i 1979 innskriven på UNESCO si verdsarvliste. Kyrkja er eigd av Fortidsminneforeningen. (kilde fortidsminneforeningen)
    • Noen vurderinger om verktøybruk når det gjelder skjæringen av Urnes portalen.
    • IMG_8436
      Her ser vi spor etter nedstikking med et buetjern eller en skulp i «hjørnet»
    • Urnes har muligens den flotteste treskurden, hvis man ser på alle stavkirkene samlet. Dette er jo selvfølgelig en personlig vurdering, men Urnesstilen med dens renhet i linjeføringen presisjon i skjæringen, og ikke minst dybden på ornamentikken på portalen. Motivene er rene og lette å lese ”hva er det de har skjært” hvilke motivvalg har de gjort.
    • Tolkningene i hva det betyr overlater jeg til hver og en og lese ut fra motivene, løve versus hjort, det gode mot det onde, draker o.s.v.
    • Det som er helt klart er at portalen består av dyreornamentikk, men med et viktig innslag av planter og det er avslutningene på halene til dyrene det er nemlig liljen eller den franske liljen et symbol som assosieres med Jomfu Maria, og er et kristent symbol. Urnesstilen er den første stilen med innslag av planter, noe som bare øker på utover middelalderen i blanding av dyr og planteranker, til de siste stavkirkene med rene planteportaler.

 

En tolkning jeg gjør når jeg ser på portalen og dør samlet er at alle er blitt kappet nedentil, alle mønstrene fortsetter ned i bunnsylla og kommer opp igjen, men det mangler kanskje 40 cm på total høyde på ornamentet. De stilrene buene er rett og slett kappet av, føttene til hoveddyret mangler helt. Dette er en personlig tolkning av mønsteret.

  • Vi tok en nærmere kikk på portalen mot nord og noe av søyleornamentikken oppe på galleriet, da de var enklest å komme til for studere nærmere detaljer.
  • Redskapene vi mente vi kunne se spor av på portalen var treskjærerjern i litt forskjellige utforminger, buet jern eller skulp, til nedstikking her har det måttet vært flere bredder og flere bueformer noen nesten flat og noen nesten i skarp U-form, nedstikking rundt muskelanvisningene på hoveddyrene og en del kuleformer som avslutninger på kroppene(manen).
  • Flatjern til bunning, overflate oppå kroppen på dyrekroppene og nedstikking.
  • Jeg tror at hvis de har hatt jernet som vi i dag kaller dogfoot har jobben deres blitt mye enklere, det er vanskelig å påstå at de har hatt et slikt jern, men jeg har ingen grunn til å tro at de ikke hadde det særlig mht. Til dybden de har jobbet med her.
  • V-jern til detaljer rund øyne og lignende.
  • En interessant detalj er kejftene til ”slangene ” de er konsekvent hulet ut, noe som visuelt ikke vises noe særlig , men gjør dem svært svake og lett for å knekke av, Det har vært temmelig krevende å tappe/skjære ut hullene i kjeften uten å ødelegge, her kunne man ha brukt små navare for å ta det meste og så bare renske opp med jern eller jern på alt, men da må man være forsiktig.IMG_8442
  • Navar eller annet boreredskap fant vi ganske mange spor etter, i bland annet to dimmensjoner 10 mm mer og 30 mm bredde dette kan være for å få en dybde anvisning når man ”bunner” botn eller for å få buen du ønsker hvor linjen i ornamentet slynger seg i en bue, hvor navar hullet blir innersvingen på linjen. Det kan også være for å fjerne masse.IMG_8441
  • Portalen var økset til både oppe og nede, men dette var for å tilpasse tiljene til vegg høyden og svalgang (oppe), ikke for å skape ornamenter.
  • Inne på kapitelene er det også sjeldent rikt ornamentert, her kunne vi også konstatere flere forskjellige treskjærerjern.
  • Buet jern til nedstikking, markering av kulet o.l i detaljer
  • Flatjern til bunning, nedstikking ,og overflaten på kroppene på dyrene.
  • Her kunne vi IKKE finne noen spor av navar eller lignende.
  • En oppsummering er vel at det arbeidslaget som har gjort denne jobben har vært godt utstyrt, med en variasjon av treskjærerjern, navarer fra ca ½ tomms til 1,5 tomms.
  • Jeg vil også anta at de har brukt kneppert eller klubber for å komme seg så dypt ned som de har gjort på nordportalen.
  • Til mønster påtegning / opptegning kunne jeg ikke finne noen oppriping så her tror jeg de kan enten ha ripet inn mønsteret for så å modellere ned kantene der ripen var eller tegnet på med kullstift. Uansett har de en fantastisk god sans for linjeføring.

    IMG_2644
    om mønsteret her er innspirert av book of Kells eller book of Lindesfarne skal ikke jeg ta stilling til , men ornamentiken er enestående i norge
  • Materialvalget de har gjort viser også stor kunnskap om hva de holdt på med Furu, lite kvist, førstestokk, marg ut, mest mulig stående årringer i emnet.
  • Urnesstsilen finner vi i smykker, steiner, illustrasjoner o.l.
  • Her er et eksempel på svensk Urnes gravstein , de har  ca 2000 runesteiner i sverige
  • 1000x1000-Runesten-Ashmolean-20160726-oxford_5651

 

Pjål som tema for samling i faget tradisjonsfagleg fordjuping

IMG_5630
Utprøving av pjålar på kaia på Sjøvegan. Veggtilene er tenkt til den nye stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Foto: Roald Renmælmo

Tradisjonsfagleg fordjuping er eitt av faga til studentane på tradisjonelt bygghandverk. I dette faget har vi samlingar med alle studentane der vi går grundig inn på ulike tema som vi vurderer som sentrale i handverket og som høver med andre prosjekt. Fyrste året hadde vi to samlingar i dette faget, ei på Stiklestad der vi hogg tømmer, stakk spon og la spontak. Den andre samlinga var på Norsk Folkemuseum der vi kløyvde og glepphogde taktro til restaureringa av Raulandsloftet. I år har vi fyrst hatt ei samling på Sverresborg i Trondheim der studentane laga sine eigne grindsagar og lærte mykje om sagfiling og bruk av sag. I førre veke hadde vi den andre samlinga i faget i Salangen i Troms. Her var temaet å lage sin eige pjål og lære korleis han skal slipast og brukast. Utgangspunktet vårt var gamle pjålar som vi hadde med oss frå våre eigne samlingar av slikt verktøy, i tillegg var det med nokre pjålar som var lånt av private. Filmklippet under gir eit inntrykk av dei pjålane, ravlane, skavlane og såtjarna vi hadde samla for kurset.

For at studentane skulle få litt mengdetrening i bruk av pjål så hadde Thor Larssen og Vidar Larssen på Sør-Troms museum saga opp ein del 5/4 sideskåret furu som skal bli til golv på årestua på Trondarnes. Her fekk studentane pjåle denne nysaga materialen med sine pjålar. Kvar student var omlag ein heil arbeidsdag på denne arbeidsstasjonen og fekk pjåla ein god del bord. Erfaringa med dette arbeidet er god å ta med seg vidare. Korleis bør pjålen vere slipt og justert for å fungere godt? Korleis er det best å pjåle rundt kvistar for å unngå utrivingar? Korleis ser ein kva vedretning der er på bordet og kva retning skal ein då pjåle for å unngå utrivingar? Dette er mellom dei problema studentane kom borti medan dei utførte arbeidet. Filmklippa under viser noko av arbeidet med pjåling av golvbord. Her arbeider studentane med sine nylaga, slipte og justerte pjålar og vi ser at arbeidet går lett og fint.

Etter å ha pjåla saga material fekk studentane gå vidare og prøve seg på å pjåle kløyvd og hogd material. Dette i form av veggtiler som skal brukast til stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Tømmeret til dette er hogd i lia ved Myrefjell i Målselv og er plukka ut med tanke på at tømmeret skal kløyvast med øks. Vidare er stokkane kløyvd med øks og kilar etter metoden eg har lært av Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Studentane på læringsarenaene i Sør-Troms, Midt-Troms og Stiklestad hadde dette arbeidet som eit eige kurs i forkant av samlinga med pjålen i fokus.

Eg sjølv har vore med på ganske mange ulike prosjekt med kløyving av tømmer til ulike føremål gjennom dei siste 25 åra. Med bakgrunn i desse erfaringane har eg merka meg at det å kløyve tømmer som ein kan plukke ut sjølv på rot i skogen er vesentleg mykje betre enn å få levert tømmer som er hogd etter spesifikasjon. Spesielt rotstokkane vi kløyvde var veldig fine å kløyve og gav gode resultat. Ei av furuene hadde gås i rotstokken. Det er ein råtesopp som går inn i ein skadd kvist på stammen og utviklar seg i margen på stokken. Dette kunne vi kanskje ha oppdaga i skogen ved å banke på stammen, eller å bore ein kjerneprøve på den aktuelle furua. Det er også veldig fint å få arbeide med tømmer som er nyhogd og heilt ferskt. Slikt tømmer skal ikkje ligge mange vekene før det har byrja å tørke for mykje i endane. Det fyrste filmklippet under viser den eine rotstokken som hadde gås.

Tømmeret vart kløyvd og hogd til 3″ plank med glepphogarøkser. I utgangspunktet arbeidde vi med glepphoggarøkser som var smidd med utgangspunkt i originale økser frå 1500-1600-talet sidan vi har ein del erfaring med desse øksene frå tidlegare. Vi har enda ikkje fått skikkelig fart i arbeidet med å finne fram til øksemodellar frå 1200-talet til arbeidet med stavkyrkja. På den eine befaringa vår ut til Nord-Rollnes på Rolla kom vi over eit glepphogd båtbord i eit gamalt naust. Truleg er bordet tenkt som halsbord til ein storfembøring og kan stamme frå siste halvdel av 1800-talet, men bordet kan og vere eldre. I det same naustet var det også ei øks av tilsvarande type som dei som vi brukar til glepphogging.

Etter å ha arbeidd med å pjåle golvborda som var saga så vart det ein stor overgang å gå over og pjåle veggtilene som var kløyvd og glepphogd. Her var det jamnt over betre tømmer med mindre kvist og jamnare vekst enn tømmeret som var brukt til golvborda. Det var også mykje lettare å pjåle på dei overflatene som var glepphogd. Fleire av studentane opplevde nok at pjålen som reiskap gav meining, den er absolutt best egna til å pjåle hogde overflater.

Smeden Jon Dahlmo frå Verktøysmia i Drevja hadde det faglege ansvaret for sliping av verktøy på samlinga. Jon og smedane Mattias Helje, Øystein Myhre, Bertil Parmsten og Øystein Viem hadde levert ståla til pjålane studentane laga på samlinga. Torsdag hadde vi besøk av arkeolog Ingar Figenschau som heldt eit foredrag om økser i Troms og Finnmark. Dette var med utgangspunkt i hans masteroppgåve frå 2012 over dette temaet. Eg fekk sjølv eit bra fagleg utbytte av samlinga og ser at eg må lage meg fleire variantar av pjålar for å prøve ut. Eg reknar med at også studentane vil arbeide vidare med å lage fleire pjålar og også bruke pjålen i prosjekta sine framover. Takk til Sør-Troms museum som var vertskap for pjålsamlinga.

Sjå gjerne også på denne sida om pjålen:

https://hoveloghage.wordpress.com/2014/09/21/skjove-skavl-pjal-kjaert-barn-har-mange-navn/

Tel granskauen!

Tel granskauen

I begynnelsen av februar dro Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen til skogs for å hogge materialer til en ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Bygningen skal være en etterligning av en original smie og snekkerverksted i Skoger, Buskerud. Se tidligere bloggpost om dokumentasjonen av bygningen her:Ny”Snekkersmie på Norsk Folkemuseum”

Vi hogg materialer til reisverket i smia og til laftekassa i snekkerverkstedet, samt materialer som skal skjæres til vindu, dør og gulv. Ivar Jørstad lagde ei liste over materalene vi trengte, og vi har lagd til ei hoggeliste utifra det. Se eksempel på det her:MateriallisteSnekkersmie

Tømmermerking

I ei tømmerkoie i Prestfoss, Sigdal i 2015 fant jeg noen trestykker som ifølge skogeieren var det merkelappene til tidligere tømmerhoggere. Det var ei tynn treflis, trolig av bjørk (kanskje fordi det er lyst og godt å skrive på) festet med ei snor til en blyant. Ifølge skogeieren var det slik dem merka tømmer under hogsten hver dag, og førte over merkene om kvelden i ei notisblokk, og der det stod lengdemål var det i hm, halve metere. Når disse var i bruk, spurte jeg ikke om, men blyanten å regne er nok disse ikke kjempegamle, men prinsippet er kjempelurt. Papir fungere som prøvd før, veldig dårlig etter en våt dag i skogen.

Gammel og ny hoggermerke. Foto. Magnus Wammen, Henning Jensen

I hogsten i tidligere tider var det regna skogsmål. Det skulle være en kvart alen over det målet som den ferdige materialen skulle ha. (Godal J. 2016) Så da har vi lagt til 6 DA-NO tommer dvs. +15,7cm på lengda av ferdig material når vi har aptert uti skauen.

Det blei tilsammen 24m3 grantømmer, som vi hogg til bygningen, det som gjenstår av tømmer er da er utv. panel, vindskier, og trolig noe mer taktro.

På saga

Vi har ei Woodmizer båndsag på museet og vi skjærer 5 ½ ” laftetømmer, gulvmaterial, snekkermaterialer og ymse taktro og panel. Det var opprinnelig saget på ei oppgangsag som har tilhørt gården. Bygningen står der fortsatt, men saga er bygd om til ei sirkelsag på begynnelsen av 1900-tallet.

Materialene til reisverket i smia og takkonstruksjonen, samt ca.halvparten av tømmer i laftekassa skal tæljes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her nytter vi muligheten å sage et taktrobord på 1″ på hver side, før vi kommer inn til 5 1/2″ laftetømmer Foto:Ivar Jørstad

På båndsaga når jeg skal skjære kanta materialer blir første snitt bredden på materialen, og så vender stokken med venhake så den skjærte flata får anlegg på siden. Jeg skjærer også med margen sentret, ved at jeg løfter toppen litt opp og måler ned på sagramma så margen ligger like høyt i begge ender. Neste snitt (2) blir tykkelsen på materialen, 3 snitt så fullføres breddetykkelsen, og 4 snitt, da går oppdelingen av materialen i ønska tykkelser. Se bildeserie under.

DSC_1194Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.

Materialene går vidre til å strølegges og stables, mens laftetømmeret går rett i tømringa av snekkerverkstedet helt rått.  Ifølge Skognytting,  J.Kåsa, nevner han skogstørt-skipningstørt-høvlingstørt-snekkertørt og møbeltørt virke. Det høvingstørre fra 13-15% fuktighet, og er kanskje noe vi burde legge oss på når vi skal begynne å høvle materialer til  vinduer, dører, og  gulv i høst til Snekkersmia. Han nevner snekkertørt som 9-11% fuktighet.  Og da at vi tørker materialene ytterligere litt ned til snekkertørt når vi skal felle sammen.

Er det noen som har erfaringer å dele på fuktighet og bruken av gran? Eller gran, kontra furu, og fuktprosent? Så del gjerne en kommentar i feltet under!

Kilder:

Godal, J. Å rekne brøk med han tykje, 2016.                                                                                            Kåsa, Johannes. Skognytting, 1952

Sponkløyving til Sødra Råda med Børje Samuelsson

Den uken vi var sammen med gjengen som jobber med Sødra Råda prosjektet fikk vi muligheten til å bli kjent med og se hvordan Børje Samuelsson jobber med å produsere takspon «kirkespon» i furu. Vi jobbet ikke sammen med han, men prøvde noen arbeidsoperasjoner i å produsere spon under hans veiledning. Han er svært kunnskapsrik og har laget mange spon og har mye erfaring. Hantverkslaboratoriet i Sverige har laget flere videoer med ham, hvor han forteller og viser produksjon og snakker om materialkvalitet på spon.

Det finnes flere intervjuer med Børje på hantverkslaboratoriet:

https://www.youtube.com/channel/UCISZUm8lwGl1e0I1kmgMaMw

Det som Børje ikke hadde fordypet seg i var verktøyene som kunne vært brukt i middelalderen til denne produksjonen, hans verktøykasse var helt moderne i våre øyne.

Det er jo litt synd da resten av gjengen hadde mye forskjellige økser som er datert middelalder, og det er jo litt av poenget med prosjektet å jobbe med de verktøyene man tror kunne vært brukt. Klikk på bildene under for å opne som billedgalleri med undertekst.

IMG_7245
Han viste også hvordan han lagde stikker, men det var ikke til kirken
IMG_7183
Vi besøkte Grävbeks kyrka og klokketårn der studerte vi takonstuksjon og takspon hvor Børje kunne vise spikring med og uten forboring, innfestning under produksjonen, materialkvalitet, og mye mer…….
IMG_7147
Gammel eikespon
IMG_7145
En liten godbit til slutt;  vindski som er lagd av et emne, marg ut

Studietur til Södra Råda

sødra råda

Södra Råda gamle kirke var en trekirke som lå på neset mellom sjøene Vänern og Skagern i Södra Råda sogn i Värmland, i Gullspång kommune, Västra Götalands län. Den ble bygget på 1300-tallet og brant ned rett før klokken 2.30 lokal tid natten til den 12. november 2001.

Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.

Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)

I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi  i kontakt med en gjeng med håndverkere  (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.

I år var det  taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl  og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute  i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.

Mye av verktøykassen de hadde lignet mye  på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut  i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.

De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge.  All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter  de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord  på 6 meter av en  første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer  på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to  cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med.  En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.

Log-Splitting-1111-BAR.jpgape kløyv 2.jpg

ape kløyv.jpg

Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.

Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken  og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen  kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.

Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde  både første og andre kløyven  og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.

Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.

IMG_7223
Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste

IMG_7109
2 sider ferdig nå hugges kantene

IMG_7111
begynner å ligne på boks nå

IMG_7117
starten på kløyven  første kil er satt i, en smal kile

IMG_7123
En litt tykkere kile som nr 2

IMG_9045
Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen

IMG_9052
Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon

IMG_7225
Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm

IMG_7207
Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også

IMG_7209
Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke

IMG_7229
De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet

Ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Dokumentasjon av en smie, med en smed.

Magnus Wammen forteller i et tidligere innlegg om snekkersmia fra Vestre Borge og dokumentasjonen av denne: Ny snekkersmie på Norsk Folkemuseum

Øystein Myhre var med oss i to dager på dette arbeidet, og som en del av dokumentasjonen, bestemte vi oss for å filme Øystein mens han forklarer oppsett, verktøy og prøvesmir et knivblad i smia. Oppmålingstegninger, foto og skrevet tekst gir veldig mye informasjon. Men, det at et smed faktisk får prøve smia, gå igjennom oppsettet, hvorfor verktøy og utstyr står der det står, type verktøy, plassering osv. gir også verdifull informasjon, både i forhold til utforming, og tidligere bruk. For eksempel et lite hull i veggen ved filebenken,  den lille trekassa i essa, plassering av ambolt, trekk, luft osv.

Bonden som eier smia, hadde selv ikke smidd noe i den, hverken før restaurering, eller etter, han hadde brukt essa mest til å smi pølser. Det ble derfor også en fin opplevelse for han, at det igjen, etter så mange år, ble smidd noe der igjen. Han var med da Øystein smidde et knivblad, for å prøve smia.

Her er dokumentasjonsfilmen vi spilte inn i smia: