Tidlig 1900-tall fra Vardø

                                                            Av Ken Lorentzen

                                                      Tradisjonshandverk, NTNU

Jeg har laget noen tegninger og reflektert rundt en arbeidsbenk laget på begynnelsen av det nittende århundre. Arbeidsbenken er laget av en fattig gutt fra Vardø, Sigurd Heen. Han startet i snekkerlære under sognepresten i Vardø, som hadde et program for å lære fattige unge gutter et yrke i en tid, som var brutal og nådeløs mot fattig folk helt oppe i det ytterst nord i kongeriket Norge.

Sigurd Heen var ikke født i fattigdom. Men da hans far omkom på sjøen da Sigurd var i 6-7 års. alderen ble familiens situasjon vanskelig, med mange barn og ingen forsørger.

Sigurd var født i 1899 og døde i 1942. Hvis vi går ut fra at han var 15-16 år da han gikk i snekkerlære, kan vi tro at denne snekkerbenken er fra rundt 1915. Opplysningene om denne snekkerbenkens eksistens fikk jeg i en samtale med min gode nabo Oddfrid Heen som var Sigurds niese. Det var da jeg kom til å fortelle om hva vi hadde drevet med på skolen siden sist vi hadde pratet samme Da tok hun meg ned i kjelleren sin og pekte innover i hjørnet under masse materialer hun hadde samlet til brensel for kalde vinterkvelder. Under der pekte hun og sa at hennes far hadde lagt Sigurds høvelbenk i 1950, og helt riktig der fant jeg tre deler som hadde ligget der urørt 70 år. En utrolig hukommelse på den dama. De andre delene var forsvunnet, men det gjorde ikke noe for de viktigste delene hadde overlevd både andre verdenskrig, stor bombing av Vardø i 1944 og ikke minst kalde vinter kvelder i «Heenhuset». De tre delene var selve høvelbordet laget i eik med L-tang og to fint dreide skruer. Den ene i L-tangen slik som er så karakteristiske på tyske snekkerbenker og den andre i enden.

Høvelbenken sett ovenfra
Undersiden av arbeidsbenken

Det var også to føtter med, den ene smal til å stå bak og den andre bredere til å stå foran under L-tangen, slik at den ble stødig og god å jobbe på.

Den enkle foten med opplagring til hyller
Den doble foten med kloss under som var en oppgradering fra ungdomshøyde til voksen

Det var også en hjemme smidd høvelstopp med. Denne er jeg usikker på om det er smidd av en smed, som det var flere av på øya på denne tiden. Siden denne høvelstoppen ser veldig hjemme laget ut, er det lett for meg å trekke den konklusjonen om at Sigurd og fikk litt introduksjon i mindre hjemmearbeider i smia også. Noe som slett ikke var uvanlig på denne tiden.

Føttenes originale høyde var 67 cm og er laget i furu. Det er laget hylleknekter slik at det mest sannsynlig var to hyller vedsiden av hverandre slik at disse til sammen utgjorde en bred hylle til å legge verktøy på. Siden Sigurd laget denne snekkerbenken i sin ungdom han den blitt hevet med

8 cm under. De delene som er kommer bort er to bord til hyller, midt stolpen som holder føttene sammen og festemidler til dette. Jeg kan se spor etter kiler så jeg vil se det som sannsynlig at han har brukt kiler. Den siste delen som er borte, er den underste delen på den bakerste enkle foten.

Alle deler er laget med tapp og tapphull som er plugget fast med to plugger.

På selve bordet er det brukt svanehaler og alt er sammenføyd pent uten unødvendig spiker.

Det er brukt spiker, men det ser ut som dette er noe som er satt på i ettertid, når behovet er dukket opp slik som på hylleknektene og det 8 cm bjelken den er forhøyd med. Ellers er det brukt skruer til å feste vangen som får den bakerste tangen til å flytte seg når skruen blir skrudd ut og inn.

Det er også brukt en bolt med stoppskive og en mutter i hver ende til å presse L-tangen inn mot bordet.

Tegning av benken i 1:100

Dette er en fin og anvendelig snekkerbenk, som i min ungdom var å finne i mange kjellere og sløydsaler. Selv har jeg tre stykker på mitt verksted, men ingen med en slik fin historie og etnisitet som denne skatten jeg fant nedgravd i materialer hos min nabo. Nå når jeg selv skal i gang med å snekre meg en snekker benk, da har jeg tenkt mye på hvilket behov jeg har i framtid

Skøtbenk frå Valdres på Valdres folkemuseum

Berre for nokre år sidan var det ikkje funne skottbenk i Valdres. Eg var i kontakt med bygningsvernrådgjevar Odd Arne Rudi på museet på Fagernes, sidan han er mykje rundt på gardar i Valdres. Kanskje hadde Rudi kome over ein slik benk på nokon av sine mange synfaringar? Han kunne opplyse om at skottbenk var ikkje noko han hadde sett i dalen. Nedtur. Vi vart enige om at han skulle halde ein ekstra utkikk etter ein slik benk. Det gjekk vel eit år, innan eg tok telefonen på ny og høyrde om han hadde kome over noko som kunne likne ein skottbenk, men svaret var det same som sist.

Dagen etter denne telefonen, ringer Rudi meg tilbake med nyheita om at han har funne ein skottbenk i Ulnes. Skøtbenken var då reoppdaga i Valdres.

Seinare fekk eg informasjon om ein «trefoting» i Etnedalen. Til alt overmål fann Rudi også benken som denne bloggposten handlar om. Arkivet til Valdres Folkemuseum er enormt stort, mykje befinn seg i samlinga. Klemt mellom eit treskeverk, ei rekkje spissledar og ein laftevegg vart benken oppdaga. Benken har ikkje noko registreringsnummer og var difor ikkje å finne i det digitale arkivet.

Benk funne på Valdres Folkemuseum.

Benken er «enkel» i utforminga. Det er ein kløyvd stokk som dannar botn og vekta i benken. «Klypene» er tappa ned i stokken, omlag 4’’. Det er tappa hol i klypene, for å gi plass til strekkfiskemne, som skal yte press på klypene. Strekkfiskane som går gjennom klypene, er tilverka i bjørk.

Oppmålingsteikning av skottbenken.
Strekkfisken som går gjennom klypene, avlangt hol for kilen.

Benken manglar føter under halvkløyvningen. Dette ser ein ut frå merkjer under.

Foten vart låst i kilesporet. I tillegg fann eg spikarhol som vitnar om korleis foten var festa.

Føtene er låste i eit kilespor under halvkløyvningen. I tillegg er dei spikra frå undersida av føtene og opp i halvkløyvningen. Dette kan vitne om at føtene ikkje har vore særs grove. Vidare er benken mellom 720 og 780 mm høg, målt utan føter. Skottbenkane som er registrert rundt om i landet, varierar mellom 760 – 850 mm. Der eit snitt kan vera om lag 780 mm (kjelde: Roald Renmælmo). Dette kan tyde på at føtene kan vera ein stad mellom 1-2,5’’, om ein tek utgangspunkt i den høgaste delen av benken. Om benken har vore jamnhøg nokon gong er eg usikker på.

Hovudet på strekkfisken som går gjennom klypa.
Kil, ein kan sjå benken er mykje brukt, etter slitasjen på klypa.

Ved fyrste augekast, kan det synsast som kilefunksjon er særs låg i forhold til toppen av borda. Men, skulle ein få plass til bord med 35 cm breidde, kan det ikkje utformast anleis.

Eg har brukt nokre dagar på å laga ein kopi av denne benken. Benken er tilsynelatande enkel i utforming, men eg vart overraska over kor mykje arbeid som ligg bak ein slik benk. Sidan ein har ein halvkløyvning i botn, får ein ingen rette flater å gå ut i frå. Eg valde difor å bruke verkstadgolvet under kløyvningen som referanse. Eg lyfta stokken opp med lik avstand til golvet i båe, ender og nytta ein «referansestav» frå golvet og opp. Dette gjorde det enklare å finne lengda på klypene og lengda på kor mykje av klypene som skulle fellast ned i stokken.

Tapphola er om lag 4’’ djupe.

Eit problem ein kan støyte på i ein slik prosess, er utvalget ein har av materialar. Då eg fann ut at benken er utforma med lunn/halvkløyvning i botn, vart det litt hektisk. Materialane nytta i ein slik benk bør vera nokon lunde tørre. Mykje halvkløyvning hadde eg ikkje på lager og måtte difor til skogs. Ei gran som såg relativt tørr ut på rot, vart vald. Det var ei utfordring, då ho og måtte ha rette dimensjonen. Før eg felde treet sjekka eg om det var rettvokst, noko treet heldigvis var.

Folkevogn er kjekt å ha.

Eg valde å kløyve lunnen på sag. Sjølv om originallunnen sannsynlegvis vart kløyvd med kilar og sidan telgd. Tidlegare hadde eg kløyvd opp ein del 2-2,5’’ furu, som fint kunne nyttast til klyper. Ferdige klyper skulle halde om lag 2’’ tjukke og 7-7 1/4’’ breidde.

Emne til klyper.

På originalbenken var klypene tilverka forholdsvis grovt med øks. Noko eg også prøvde meg på. Emne til klyper og halvkløyvningen var ferdige kvar for seg, og moneringa kunne ta til. Midten på halvkløyvningen vart merka i båe endar og sotsnorslag danna ei referanseline eg kunne jobbe ut i frå.

Halvkløyvning med referanseline.
Tapphola i lunnen, om lag 4’’ djupe.

Det var ikkje heilt enkelt å forstå originalen og funksjonen på klypene. Benken har stått lenge og veden har krope ein del. Bevegelegheita på klypene var difor særs begrensa. Om benken var konstruert med bevegelege klyper berre på eine sida, fann eg difor ikkje noko sikkert svar på. Likevel valde eg å montere desse fast på sida ein står og høvlar, samt at eg laga tapphola meir romme i botn på andre sida. Klypa nærast kilen har difor evna til å bevege seg. Klypene er plugga med tretappar gjennom halvkløyvningen. To pluggar på kvar klype med diameter på om lag 3/4’’. Hola ser ut til å vera bora vassrett inn, og har same diameter på båe sider. Sidan benken ikkje kan demonterast, er det vanskeleg å seie om dette er bora med spiralbor heilt gjennom lunnen, eller om det er bora inn med navar frå båe sider.

Nabbar/pluggar som held klypa stabil i halvklyvningen.

Eg har enno ikkje montert desse pluggane sidan halvkløyvningen er noko rå. Eg plukkar difor ut klypene og justerer hola og pluggar når halvkløyvningen har tørka. Håpet er at den ikkje går seg bort på vegen mot eit tørrare liv. Vidare har eg heller ikkje hogge inn føtene under halvkløyvningen. Dette gjer eg når emnet har tørka, då føtene truleg vil flukte betre over tid.

Strekkfisk

Strekkfiskane på originalbenken er tilverka i bjørk. Det ser ut til at emnet er henta frå rundtvyrkje som held om lag dimensjonen som var ynskt, om lag 4’’. Ny utfordring! Eg fann likevel ei bjørk eg hadde felt for eit år sidan. Den var ikkje heilt tørr, men tørr nok til at krympen ikkje blir stor. Også desse emna er tilverka med øks og litt sag. Eg prøvde difor å gjera utforminga lik, med same type verktøy.

Hovudet på ny strekkfisk
Kile på originalbenken.

Eg er litt usikker på om kilen på skottbenken er original. Dei får noko hard medfart ved bruk og er truleg bytta ut i nyare kilar. Eg laga mine kilar noko lenger enn referansa. Noko som vil kunne klemme borda på skottbenken meir i saman.

Kil i bjørk.

Så var det borda som skulle på plass i klypene. Sidan klypene står tettare i halvkløyvningen enn dei gjer på borda, må borda fellast inn med ein vinkel i klypene.

Litt vanskeleg å sjå, men innfellinga er om lag ein halv tomme breidare nest.

Eg trur det er gjort på same viset på originalen. Det er vanskeleg å sjå utan å måtte demontere borda. Eg gjordet det slik for ein annan grunn òg, nemeleg fordi eg ikkje hadde topp vyrkje til bord. Eg laut kjøpe bord til dette, men desse hadde berre rett lengde og var brukbart rette. Feilen er at borda har store kvistar der høvelen skal jobbe, og dette gjer det vanskelegare å halde toppen på benken rett og sjølve rettearbeidet vanskeleg. Eg ynskjer difor å skifte ut desse borda ved eit seinare høve, då er det enklare med jamn innfelling i borda og ikkje skrå.

Innfelling av bordet på klypa.
Nesten ferdig benk, manglar nabbar i klyper og to føter.

Skottbenk frå Suigard Tveiten, Grongedal

Oppmåling av skottbenk på Eidsborg, Vest-Telemark Museum

Denne Skottbenken blei funnet av Martin Eriksen og Trygve Lia på Suigard Tveiten i Grongedal (Haukeli). Eigar av benken er Svein Henry Ekre.

Då benken blei funne, hang den på ytterveggen av eit middelalderloft og såg ut til å ha hengt der ein god stund. Middelalderloftet har vært malt og det har dei gjort uten å ta ned skottbenken frå veggen, så då har den også fått seg eit strøk med brunmaling. Dei har til og med gjort seg flid og mala inn mellom langborda. Når dei tok benken ned kunne ein sjå avtrykk av benken på veggen. Eit slikt avtrykk kunne vel i seg sjølv tiltrekt skodelystne skottbenktilhengarar.

Her ser vi Skottbenken der den hang på veggen. Martin Eriksen (bildet) var ein av dei som fann benken

Bukk

Benken er kring 5m lang og rundt 70cm høg. Den er laga i furu, (muligens noko gran?) og er relativt enkelt lagd. Det er brukt ein god del klippspiker når den er blitt lagd, noko som også tyder på at denne benken kanskje er av nyare dato. Alder på benken er ukjend.

Langbord understell

Bukkane er i hovedsak laga av to tverremner og to ståande emner som er tappa gjennom dei tverrgåande. Det er gjennomgåande tappar også i i bunnemnet der dei i tillegg har slått inn ein kile frå undersida.

Underside bukk

Eg ser for meg at det har vært ein kile som har blitt brukt for å klemme saman langborda. Ein kan sjå spor etter ein slik kile på eine bukken, men ellers ingen tydlig bruksslitasje etter ein slik kile.  

Sannsynligvis spor etter kile

Benken har også blitt stiva av med to skråstilte bord. Desse er gjort smalare der dei ligg ann mot midten av langborda.

Nedanfor er teikning og mål av benken. Eg har tatt meg friheit til å forenkle mål og nokon av delane då det var ein del variasjon i tjukkleik og lengde.

Skottbenk fra Jopålsagården, Narjordet, Os i Østerdalen

 Studentene ved Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU i Trondheim har høsten 2020 hatt i oppgave å finne og dokumentere en skottbenk eller en høvelbenk i sine respektive hjemmeområder.
Jeg (John Ryen) fant en hjemme på gården. Gården heter Jopålsagården og ligger i bygda Narjordet, Os i Østerdalen. En gård  fra ca. 1669.  Denne skottbenken er av nyere tid. Jeg så en innriss der det stod 1905 på skottbenken.
Det er ikke noe gammel benk, men dog en fin benk. Det er trolig John Johnssen Ryen (1872-1957) som bygget denne skottbenken.  Han var tømrer og har bygget opp huset på Jopålsagården (bruks nr. 9).  

Skottbenken på Jopålsagården

Jeg har tatt mål og dokumentert denne benken med en tanke om og skulle produsere en slik benk i løpet av høsten 2020. Denne benken er tilsynelatende laget av furu. Jeg tipper den ble bygget for kanting og høvling av panel, da gammelfjøset på gården er kledd med vekselpanel med ca. lengder som passer skottbenken. Det passer også bra inn med at John Johnssen Ryen bygde gammelfjøset.

Her kan man se at det er ganske slitt. Trolig brukt kiler til fastspenning av emner

Da jeg fant denne skottbenken, så fant jeg ikke noen kiler i nærheten. Dvs. at jeg tror det er kiler, men fant ingen kiler. Det er ikke skrue eller andre metoder som er brukt til fastspenning.

Her skimtes årstallet 1905 og J.J.R
Benkens totale lengde
Bukkene er trukket inn omlag 5/4´ Alen fra endene av langbordene
Mål på bukk og langbord.
Bukk og fot
Innfelling av langbord

         

Ovenfor vises bilder av skottbenken med mål. Alle mål er oppgitt i cm.
Man kan også se at bordet som sitter fast i rammen er boltet fast.
Dette var et spennende funn, og blir spennende å lage. Den blir trolig brukt i vinter.

Skottbenken i Leksvik

Denne skottbenken er i dag i samlingen ved bygdetunet Ner- Killingberg i Leksvika på nordsiden av Trondheimsfjorden. Benken er tidligere omtalt av Lars Asdøl og Dyre Bystad på Norsk Skottbenk Union sine sider tilbake i 2014, men ble ikke detaljert oppmålt den gangen.

Siden jeg nå var på jakt etter en god skottbenk som grunnlag for å lage en ny, funksjonell benk, startet jeg min personlige reise inn i skottbenkens mytiske form og funksjon akkurat her. Og når jeg nå reiste dit og fikk studere benken, fant jeg akkurat det jeg lette etter; en praktisk, funksjonell benk med solide detaljer som likevel framstår som nett og fin, akkurat en sånn jeg hadde lyst til å bygge. Dermed ble min personlig reise denne gangen redusert til en fergetur over fjorden.

Benken ble i sin tid gitt til bygdetunet på Ner- Killingberg, og den ble da merket «Albert Penna    Skåtbenk». Penna er navnet på en gård som ligger midt i Leksvik.  Gjengesnittet og tappen som kan ha blitt brukt for å lage selve skruene fins også ved museet. Denne er merket N P D 1874.

Under registreringen ble jeg noe i tvil på om de har forholdt seg til norske tommer eller om den er såpass ny at det metriske systemet kan ha vært anvendt.

 Noen mål på benken går pent opp med centimeter, mens mange av målene faller fint sammen med hele, halve, kvart- og åttendedelstommer. I tillegg virker det som at enkelte mål slenger litt under hel dimensjon. Jeg noterte målene underveis både i tommer og cm, men etter hvert ble jeg ganske sikker på at benken er tenkt i norske tommer, og at enkelte avvik fra dette kan skyldes dimensjonen på emnene de har brukt, etter tørking og oppretting.

Videre oppgir jeg her hovedmålene i meter og detaljene i norske tommer, da dette faller naturlig i denne sammenhengen.  

Skottbenken har en høyde på 76 cm, noe som gir en fin arbeidshøyde.  Benken har to sett med langbord, ett på 3,03 meter, og ett par på 4,7 meter. På de korte bordene er føttene plassert med senter 71 cm inn fra endene, mens på de lengste bordene er føttene plassert 92 cm inn. I tillegg er det forskjellig dimensjon på langbordene, de korte bordene er 6 x 1 3/8«, mens de lange er 6 ½ x 2«. Logisk nok er de kraftigere jo lengre de er. Benken er gjort tilnærmet slett utvendig på den siden med fast vange, der du står og høvler. Det virker fornuftig, du kan gå tett inntil benken hele veien når du jobber.

Langbordene er av gran, normalt med kvist her og der, men ganske jevnvokst og lite spor av tennar og spenninger. De har unngått rota på treet her, og funnet rolig ved, men ellers ikke vært så nøye på kvaliteten. Langbordet som er fast har to loddrette hull, som dannes av hver sin klave i bjørk på yttersiden, Disse er spikret fast i langbordet, og er pent avrundet, siden dette er den siden du står når du høvler. Det faste langbordet er tredd ned over toppen av den ene stolpen på hver fot, og er nøyaktig felt, slik at det låser godt med lite slakke.

Begge de faste langbordene er merket med en «I» på den ene klampen, og den ene foten er også merket likens, slik at føttene har fast plass i langbordene. De løse langbordene som ligger mot skruene kan bare monteres en vei, og slik har alle deler fast plass når benken er montert.  Jeg tolker dette som at nøyaktig tilpasning er viktig her. De var opptatt av minst mulig slakk, for å få minst mulig rakling og bevegelse når man bruker benken.

Føttene er laget i gran og bjørk. Selve labben, og stolpen til den faste vangen er i gran, mens stolpen med skrue i, selve skruen og tverrtreet imellom er lagd av bjørk.

Alle fellinger på føttene er også ganske presise. Begge stolper er felt med en 2« tapp ned i labben, og disse er låst med ½« trenagler som er boret inn fra ene siden i labben. De går ikke tvers gjennom labben. Hodet på naglen er til dels firkantet. Skruene har ytterdiameter på 2 1/8«, mens hodet er 3 1/2 «. Det går en 5/8« gjenga bolt tvers gjennom tverrtreet og begge stolpene, med skive og mutter på hver side. Dermed kan man stramme opp hele bukken, og holde den stabil og stødig.

Men hvor gammel er benken? Det er sirkelsagskur på vangene, og det er brukt svart trådspiker for å feste klamper m.m. på disse. Boltene som står i har sekskantet mutter og rund skive. Det lille vi ser av gjengene ser grovt ut (tommegjenger). Bolt, skive og mutter minner om detaljer fra andre gjenstander fra tidlig 1900-tall.

Selv om langbordene med sirkelsagspor i teorien kan være nyere enn føttene, så tror jeg ikke det. Alle delene fremstår helhetlig og veldig godt tilpasset hverandre. Dersom gjengesnittet har vært brukt på denne benken, kan den ikke være eldre enn 1874. Summen av disse detaljene gjør at jeg foreløpig tipper alderen til å være ± 1900.

Dette er alt i alt en flott benk, som virker å være utformet for å lett kunne demonteres og flyttes. Høvelspor og tilpasninger vitner om at den er lagd av en trygg og effektiv håndverker som har hatt et avklart forhold til hvor det er viktig å være nøye, og hvor det ikke er så nøye at dimensjonene varierer litt.  

Det blir spennende å se om det fins flere opplysninger om benken, og om det fins tilhørende høvler etter hvert.

Høvelbenk frå Valdres

Høvelbenk etter Gudbrand K. Bjelbøle Aabol, Skrautvål i Valdres

Eg har ståande ein høvelbenk etter tippoldefar min G.KS.B.Aabol (1847-1925). Denne har eg lenge ynskt å måle opp og sjå nøyar på, både når det gjeld oppbygging og sjølvsagt funksjon.

For å forstå benken betre gjorde eg ei oppmåling og teikna benken. Dette gjev ei god forståing av konstruksjonen, samt ei inngåande gransking av bruksmerke som gjev opplysningar om korleis benken har blitt brukt. Oppteikninga vil òg vera nyttig ved ei kopiering av benken.

Oppmålingsteikningar av høvelbenken

Benken er ikkje så ulik dagens «moderne» benkar. Benken er bygd opp med framtang og baktang, der det er gjenga treskruvar på om lag 50 mm eller 2″. Framtanga er gjort i bjørk. Dette gjeld både innfesting, skruve og endestykke på benken. Det same gjeld for baktanga, der er endestykket på benken, samt klemstykke og skruve tilverka i bjørk. Delar elles på benken er tilverka i furu. Understellet er òg tilverka i furu.

Baktanga har ei skade på skruven. Og ein kan sjå at det har vore smetta inn ein kil for å låse klemstykket, slik at denne delen av benken følgjer skruven inn og ut. Holet til dreiestonga er på omlag 20mm.
Framtanga manglar sannsynlegvis ein del som skal trykkje mot arbeidsstykket.

Benken har 13 hol til høvelstopp, alle hola så nær som eitt er på rekkje. Eg har ikkje funne ut kvifor det 2.holet ikkje er på line med dei andre. Kanskje har lesarane har ein ide om dette, og ei tilbakemelding på dette hadde vore fint. Høvelstopphola er relativt grove samanlikna med benkar i dag. Hola er kvadratiske og jamngrove gjennom benken på 1×1″. Eg har diverre ikkje funne att nokon stoppar til denne benken.

På bilete ser ein at hol nr 2 ikkje er på line med dei andre hola. Det kan hende at dette holet er hoggen på ved eit seinare høve?

Benken har òg ein nedsenka sidebenk for lagring av verktøy.

Det kanskje mest interessante med denne benken er understellet. Dette er svært fint tilverka, med høvla profilar og enkle utskjæringar. Understellet er svært stabilt, og dette førar til at benken held seg i ro under bruk.

Understellet har hol for å kunne understøtte lengre emne. Som ein kan sjå av bileta under har både midtstolpen og bakre foten påhogge hol der ein kan seta inn tappar som støttar opp arbeidsstykket. Hola er hogge rektangulære med same dimensjon i heile djubda, 30x35mm.

Ein ser at hola i midtre stolpen og bakre foten er gjort med hol, der ein kan seta inn tappar for å støtte arbeidsstykket. Legg merkje til at hola ikkje er jamnhøge framme og bak.

Understellet har 2 skuffer, samt ei hylle for lagring av div verktøy.

Eg hadde ein mistanke, og det synte seg i oppmålinga at sjølve benken sannsynlegvis er nyare enn understellet. Ved nærare undersøkjingar ser ein at benken er dårleg tilpassa understellet. Nye spørsmål dukkar opp, kvar er originalbenken til dette understellet?

Om eg skal anslå ein alder på benken, vil eg kanskje tippe fyrst på 1800- talet på understellet og at sjølve benken er tilverka sist på 1800-talet.

Som eg har skrive tidlegare i teksta, har benken vore hardt og mykje brukt. Nett kva som er tilverka på benken kan eg ikkje seie noko om ut frå merkja benken har. Det er ingen tvil om at det har vore telgd emne på benken. Vidare er det mykje sagspor av ymse slag, samt spor etter kortare eggverktøy. Om ein ikkje kan seie akkurat kva som er tilverka, kan ein i alle fall seia at mykje har vorte tilverka på benken gjennom tida.

Høvelbenkene på kisteverkstedene i Mjøsvågen, Osterøy

Kister og amerikakofferter ble laget i Mjøsvågen

Som student i Tradisjonshåndverk ved NTNU har jeg fått i oppgave å dokumentere en høvelbenk fra nærmiljøet. Etter en samtale med tradisjonsbæreren Trond Oalann fikk jeg tipset om kisteverkstedene i Mjøsvågen i Hosanger på Osterøy. Så jeg tok turen…

Når jeg kommer frem finner jeg mange små nøst som strekker seg bortover vågen. Her treffer jeg Lars Mjøs. Han er en direkte etterkommer av Jon Larsson Børneset Mjøs (1825-1913). Han kan fortelle om et mangfold av små bedrifter og verksteder i Mjøsvågen. Her var det skomakerfabrikk, 5 kistemaker verksteder, metallstøperi og div. andre små bedrifter. Videre forteller han historien om Jon Larsson som egentlig var smed, men begynte omkring 1865 å produsere kister til handelen i Bergen. 30m unna nøstet ligger det en liten smie med alt en trengte til smiing av kistebeslag og lås.

Først kommer en inn i nøstets underetasje. Den ble brukt som lager for materialer. I 2.etasjen finner èn kisteverkstedet, og et rom hvor de monterte beslag og malte kistene. Å male kistene var en kunst som bare noen få utførte. På selve kisteverkstedet finner vi 3 godt brukte høvelbenker. En av de vekket min interesse.

Høvelbenken på kisteverkstedet

Når jeg spurte Lars Mjøs om han visste hvor gammel høvelbenken var, og om den var brukt i kistemakerverkstedet svarte han at han ikke var sikkert om den var brukt i kisteverkstedet i det hele tatt. Han mente det var godt mulig at den ble brukt som høvelbenk under husbyggingen før Jon Larsson begynte med kistemaking. Det vil si før 1865…. Ved nærmere betraktning er jeg ikke helt sikkert på om dette stemmer. Benken viser i den ene enden tydelige spor etter spiker. Så ja dette ser ut som en type benk som husbyggere hadde med seg rundt omkring. Den ene siden ble spikret i veggen, i den andre sto det bare en fot under. Typiske tegn for en tidstypisk transportabel benk som de tok med seg rundt omkring. Men hullene til benkehakene sier noe annet. Når en ser litt nærmere på kistene og deres størrelser ser en fort et mønster som tilsier at det har blitt høvlet kistebord på denne benken. Så jeg tenker at det kanskje var den første benken som kom på kisteverkstedet. Nemlig den han hadde fra før og kanskje den ble modifisert for kistemålene etterhvert.

Baktanga i eik med styringspinner og skrue i bjørk

Vi tar nå en nærmere titt på selve benken:

Skisse av høvelbenken, Tydelig rot – topp avsmalning. Tegning 1:10

Benken er ca. 170cm lang og 9cm tykk. Den består av et enkelt bjørkebord som er margkløyvd og den ligger med rettside opp. Det er tydelig rot- topp avsmalning. Bakenden (rotenden) har ei baktang i eik. Både den gjengete delen og motstøtene vange er i eik. Skruen er 1 ½« bjørk og det er montert føringspinner i bjørk som er sikret med trenagler. Disse skal forhindre at yttervangen snurrer rundt når en bruker baktangen. Baktangen er festet med 4 store spiker og på oversiden med 2 svalehale plugger.

Fortanga er enkelt laget til med en avstandskloss i bjørk på rund 4« omkring 10cm. Selve delen med gjenger i er i eik igjen med en skrue i 1 ½« bjørk. Jeg har en mistanke om at det skulle forhindre at en ødelegger gjengene i tanga ved for hardt spenning. Det var enklere å skifte skruen enn delen med gjengene som var fast montert på benken.

Fortangen er enkelt laget til og bare boltet til benken

Bjørkebordet viser tegn for saging i sagstilling. Spurene etter matingen er for liten for å være skjært på oppgangsag. Eikedelene er høvlet og glatt mens resten av benken er full i hakk og sår fra både sag, stemjern og andre verktøy. Jeg finner vannkant på baksiden av stokken så det er enda et bevis for at under og baksiden ikke var så nøyaktig bearbeidet. Hullene til benkehaken ligger veldig tett, men stopper ved ca. 110cm. Dette indikerer den største lengden som kistemakerene har brukt i sitt arbeid. De største kistene på verkstedet er omkring 105cm lang.

Benken er veldig mitspist. Men det er kun i bjørkeveden miten har gjort skade. Delene til tangene i eik er så å si uberørt. Jeg kan ikke si hva understell det har blitt brukt til benken. En enkel stokk i begynnelsen, men om den sto senere på noe for for understell er usikker.

Hullene til benkehakene er vilkårlig laget(?), neppe(!). En kan tydelig lese kistestørrelsene i avstanden til benkehaken. Benken er godt brukt og mitspist
Et kistebeslag hjelper å holde framtanga på plass
Sagd og grovt tilvirket på undersiden. Nederst kan en se vannkanten på stokken.

Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»  

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken.  Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene.  Også her er mange forbindelser skrudd sammen.  Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Høvelbenk frå Daugstad, Tresfjorden

Høvelbenkar kjem ein over støtt og stadig. Høvelbenkar til bruk til det er tenkt til eller til pynt. Eller at dei er vekkstua og ute av syne. Slik også med denne benken, som låg  blant panelbord, dører og diverse utstyr på beten i ein av låvane på Romsdalsmuseet, ute av syne. I anledning dokumentering av høvelbenkar blei det leita og sett, og denne henta fram. Ved benkens framtang er det med sirleg skrift skreve ”Daugstad” og eit årstal som kan tolkast til 1863 evt. 1883  

Daugstad. 1863?

Høvelbenken har ved første augnekast dei same trekka ein finn på det som kjenneteiknar ein vanleg høvelbenk. Fram og baktang med gjenga skruing, og firkanta hol i rekke til å sette benkehake i. 

Skisse av benken. mål i mm.

Understellet manglar. Ved enden er det ein labank som er vekke, kanskje har det vore feste for ei hengsle? Og, ved baktanga er det att ein av to kjengar som ein hengsla fot kunne vore festa i. Kanskje har denne benken vore til å slå opp på veggen når den ikkje var i bruk. 

Kjeng på undersida. For hengsla fot?
Høvla profil i sida
Endern der ein labank eller ei hengsle har vore festa. Firkanta 8 mm trenagle

Sjølve benkeplata er av ein 5/4 x 10 x 51´´ furuplank som er skore ganske nære margen. Den har profilert kant som går frå ende til ende på fram og bakside. Ved bakenden er det ein 1,5´´ skrue, firkanta kloss og knektar i bjerk. Skruen har ei kile ståande i kanten ved starten av gjenginga for å ikkje skru seg sjølv ut av benken. Den firkanta klossen har ei fastspikta metallplate oppå med filte tenner som får godt tak i emnet. Klossen står i eit firkanta hol med opning på 5 x 3 ´´der kanten stør. Midt etter benken går det ei rekke med tretten hol for ein flyttbar furuhake, og ein kan spenne fast emne med lengde frå 10-110 cm. I underkant av benkeplata omtrent på midten er det ein svingbar haldar som bygger 2´´ fram ved utsvinging 

Kilen som held skruen på plass er synleg i venstre side av holet
Svingbar kloss på undersida

Det kan virke som om framtanga er kome på i ettertid, då profilen går heilt ut. På benkeplate er det fora på så tanga får ei opning på 3´´. Tanga er i bjerk på 2 x 2 1/2´´  Den blir heldt på plass av eit jarnbeslag som er felt igjennom og går til midt innpå benken. At jarnbeslaget ikkje er felt nedi benkeplata slik at det fluktar, talar også for at tangen er kome på i ettertid. I framtanga er det gjenga for skrue. Sjølve skruen er vekke. 

Framtanga med beslag

Det er ein snerten og handterbar benk som ikkje er plasskrevande, særleg vis den var til å slå opp på veggen. Den har vore til bruk for å sette fast forholdsvis korte emne som skulle høvlast eller profilerast. 

Benkehakeola er sentrert i benkeplata.

Skottbenk fra gården Engeli, Onsaker, Jevnaker kommune.

Skottbenken fra låven på Engeli

Benken ble funnet ved en befaring av låven på Engeli i 2015.

Låven hadde sterkt fremskredet forfall og jeg var der for å vurdere tilstand og lage en rapport for å søke midler til istandsetting. Det viste seg at dette ble et urealistik prosjekt for eier, og låven ble av sikkerhetsmessige grunner revet.

Det er ikke kjent at det har vært utøvende håndverkere på gården ut over til eget husbruk. Det kan nevnes at det var smie på bruket. Historien til benken er dermed usikker, men det er ikke usansynlig at den kan ha blitt brukt da huset på gården ble bygget i ca 1875.

Gården Engeli ligger helt ned mot Randsfjorden, så tanken om at skottbenken kan ha vært brukt i forbindelse med båtbygging kan ikke utelukkes. Dette på lik linje med to skottbenker som er funnet i Lima i Sverige som jeg ser at det stilles spørsmålstegn til om kan ha vært brukt til det. De to svenske benkene har svært lik utforming og benken jeg har funnet har tegn på at den har vært skjøtet ut for å høvle lange emner.

Den ene av de to kabbene som utgjør understellet til skottbenken

Benken er enkelt utformet ved to kabber i furu er brukt som «bukker/understell». I hver kabbe har det blitt hugget ut ei kløft som er flat i bunnen og det dannes dermed to «horn» der et fast langbordet er spikret i det ene hornet og et løst langbordet har blitt festet med kiler mot det andre hornet. For å minske faren for kløyving av kabbene er det brukt en gjennomgående konisk treplugg med diameter ca 30-35mm som er kilt i den tynneste enden. Ca 1/3 av trepluggen stikker over den relativt flate bunnen av kløften mellom hornene.

Det ser ut til at hele bukken har hovedsakelig blitt tilvirket med øks med ca 65mm bred, litt buet egg. Det er også noen merker etter et ca 30mm bredt tapp/stemjern. Tverrvedsnittet som danner bunn av den ca 25mm dype hylla som det faste langbordet hviler på, er saget. Arbeidshøyden har vært ca 72-75cm.

Det er en del spor etter bruk ved at det faste langbordet har vært rettet av noen ganger da det er parallellt til ca halvvegs og smalner av mot toppen.

Det ene hornet på siden der løsbordet skal kiles er noe høyere en de andre, men om langbordene har vært 8″-9″ brede da benken var ny vil også dette hornet ha gått under toppen av bordene.

Kabbene/bukkene bærer preg av at de har vært stikkspikret til gulvet i flere omganger da det er mange gamle spikerhull og hele og knekte spiker rundt kanten på begge kabbene. Det er er også blitt brukt lektestomper som har blitt spikret fast i siden på kabbene og ned i gulvet for stabilisering ved bruk. Disse er spikret med trådspiker med riflet hode og har nok kommet på i ettertid.

Undersida av den ene kabben med spiker som har vært brukt til å feste den til et gulv eller lignende

Det er også et borret hull på ca 13 mm i langbordet i nærheten av den ene kabben som kan tyde på at det har vært satt opp en treplugg som lengdestopp. Det ser ikke ut til at det har blitt brukt stopphake i jern.

Midt på langbordet er det tydelig fargeforskjell og spikerhull. Det antas at det kan ha vært brukt en bukk til som ekstra understøttelse/mothold for rettbordet? Det er ikke tatt ut i langbordet her slik som for hornene i hver ende.

Det faste langbordet er i gran og har noe varierende tykkelse som varierer mellom 38 – 47mm og bredden er ikke parallell, da det er 190 mm i rota og midt på og 175mm i toppen. Jeg finner ingen spor som sier noe om langbordet er skåret på oppgangsag/kransag, kun økset underside og de tre øvrige sider høvlet.

I den ene enden av langbordet er det en økset skrå flaksjøt med spikerhull som jeg først tolket til at dette var et gjenbruksbord. Ved nærmere undersøkelse har jeg mer tro på at langbordet har vært skjøtet ut for å få benken lengre da de fleste bruksspor tyder på at langbordet har sittet på benken fra den var laget og at flaksjøten er laget samtidig eller senere en benken. I den andre enden er bordet kappet med sag, noe ut av vinkel. Bordet kan her ha vært kappet en gang da sagsnittet virker nyere enn resten av sporene på benken og det er lite slitasje på kantene av snittet.

Midt på langbordet er det tydelig fargeforskjell og spikerhull. Det antas at det kan ha vært brukt en ekstra bukk som understøttelse/mothold for rettbordet? Det er ikke tatt ut i langbordet her slik som for hornene i hver ende.

Det faste langbordet sitter med margen inn mot senter av benken.

Hornet er felt inn ca 10mm i langbordet og det er saget inn og tatt ut en hylle i hornet på ca 25mm som langbordet hviler ned på. I hvert horn er det spikra med 4 stk 4″ hand-smidde spiker fra innsida og ut i hornet og neia. Lengde på langbordet slik det var da jeg fant den er inkl skrå flaksjøt: 4,70meter.

På denne benken er det løse langbordet forsvunnet, så man må bare gjette seg til hvordan dette eksakt har vært utformet. Med bakgrunn i at den ene benken som er funnet i Sverige forøvrig er så å si identisk, kan man anta at utformingen av det løse langbordet også har vært relativt likt på denne. Det har ikke lykkes meg å få tak i eksakt utforming ut over bilder funnet på nett på den svenske benken.

Det løse langbordet må ha stått på stående bordbiter som har stått ned på bunnen av kløfta mellom hornene, eller kun på ryggen av trepluggen som stikker 10-15mm over bunnen. Det siste vil gi en mer eksakt høyde på langbordet under bruk da det fort vil bygge seg opp flis/spon om det står nede på hel flate. Dette underbygges også av at toppen av trepluggene kan virke «blankslitte».

Største mulig bredde på emnet inkl en liten kile:

Avstanden fra rettbordet og bort til det andre hornet er ca 12-14 cm. Det vil si at om det løse langbordet er som det faste, ca 38-47mm og en kile på ca 25mm vil det kunne høvles opp til ca 2″ tykke bord i denne benken.