Tel granskauen!

 

 

Tel granskauen

 

I begynnelsen av februar dro Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen til skogs for å hogge materialer til en ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Bygningen skal være en etterligning av en original smie og snekkerverksted i Skoger, Buskerud. Se tidligere bloggpost om dokumentasjonen av bygningen her:Ny”Snekkersmie på Norsk Folkemuseum”

Vi hogg materialer til reisverket i smia og til laftekassa i snekkerverkstedet, samt materialer som skal skjæres til vindu, dør og gulv. Ivar Jørstad lagde ei liste over materalene vi trengte, og vi har lagd til ei hoggeliste utifra det. Se eksempel på det her:MateriallisteSnekkersmie

 

Tømmermerking:                                                                                                                                I ei tømmerkoie i Prestfoss, Sigdal i 2015 fant jeg noen trestykker som ifølge skogeieren var det merkelappene til tidligere tømmerhoggere. Det var ei tynn treflis, trolig av bjørk (kanskje fordi det er lyst og godt å skrive på) festet med ei snor til en blyant. Ifølge skogeieren var det slik dem merka tømmer under hogsten hver dag, og førte over merkene om kvelden i ei notisblokk, og der det stod lengdemål var det i hm, halve metere. Når disse var i bruk, spurte jeg ikke om, men blyanten å regne er nok disse ikke kjempegamle, men prinsippet er kjempelurt. Papir fungere som prøvd før, veldig dårlig etter en våt dag i skogen.

Gammel og ny hoggermerke. Foto. Magnus Wammen, Henning Jensen

I hogsten i tidligere tider var det regna skogsmål. Det skulle være en kvart alen over det målet som den ferdige materialen skulle ha. (Godal J. 2016) Så da har vi lagt til 6 DA-NO tommer dvs. +15,7cm på lengda av ferdig material når vi har aptert uti skauen.

Det blei tilsammen 24m3 grantømmer, som vi hogg til bygningen, det som gjenstår av tømmer er da er utv. panel, vindskier, og trolig noe mer taktro.

På saga:                                                                                                                                                  Vi har ei Woodmizer båndsag på museet og vi skjærer 5 ½ ” laftetømmer, gulvmaterial, snekkermaterialer og ymse taktro og panel. Det var opprinnelig saget på ei oppgangsag som har tilhørt gården. Bygningen står der fortsatt, men saga er bygd om til ei sirkelsag på begynnelsen av 1900-tallet.

Materialene til reisverket i smia og takkonstruksjonen, samt ca.halvparten av tømmer i laftekassa skal tæljes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Her nytter vi muligheten å sage et taktrobord på 1″ på hver side, før vi kommer inn til 5 1/2″ laftetømmer Foto:Ivar Jørstad

 

På båndsaga når jeg skal skjære kanta materialer blir første snitt bredden på materialen, og så vender stokken med venhake så den skjærte flata får anlegg på siden. Jeg skjærer også med margen sentret, ved at jeg løfter toppen litt opp og måler ned på sagramma så margen ligger like høyt i begge ender. Neste snitt (2) blir tykkelsen på materialen, 3 snitt så fullføres breddetykkelsen, og 4 snitt, da går oppdelingen av materialen i ønska tykkelser. Se bildeserie under.

 

DSC_1194Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.

Materialene går vidre til å strølegges og stables, mens laftetømmeret går rett i tømringa av snekkerverkstedet helt rått.  Ifølge Skognytting,  J.Kåsa, nevner han skogstørt-skipningstørt-høvlingstørt-snekkertørt og møbeltørt virke. Det høvingstørre fra 13-15% fuktighet, og er kanskje noe vi burde legge oss på når vi skal begynne å høvle materialer til  vinduer, dører, og  gulv i høst til Snekkersmia. Han nevner snekkertørt som 9-11% fuktighet.  Og da at vi tørker materialene ytterligere litt ned til snekkertørt når vi skal felle sammen.

Er det noen som har erfaringer å dele på fuktighet og bruken av gran? Eller gran, kontra furu, og fuktprosent? Så del gjerne en kommentar i feltet under!

Kilder:

Godal, J. Å rekne med han tykje, 2016.                                                                                            Kåsa, Johannes. Skognytting, 1952

 

Sponkløyving til Sødra Råda med Børje Samuelsson

Den uken vi var sammen med gjengen som jobber med Sødra Råda prosjektet fikk vi muligheten til å bli kjent med og se hvordan Børje Samuelsson jobber med å produsere takspon “kirkespon” i furu. Vi jobbet ikke sammen med han, men prøvde noen arbeidsoperasjoner i å produsere spon under hans veiledning. Han er svært kunnskapsrik og har laget mange spon og har mye erfaring. Hantverkslaboratoriet i Sverige har laget flere videoer med ham, hvor han forteller og viser produksjon og snakker om materialkvalitet på spon.

Det finnes flere intervjuer med Børje på hantverkslaboratoriet:

https://www.youtube.com/channel/UCISZUm8lwGl1e0I1kmgMaMw

Det som Børje ikke hadde fordypet seg i var verktøyene som kunne vært brukt i middelalderen til denne produksjonen, hans verktøykasse var helt moderne i våre øyne.

Det er jo litt synd da resten av gjengen hadde mye forskjellige økser som er datert middelalder, og det er jo litt av poenget med prosjektet å jobbe med de verktøyene man tror kunne vært brukt. Klikk på bildene under for å opne som billedgalleri med undertekst.

IMG_7245
Han viste også hvordan han lagde stikker, men det var ikke til kirken
IMG_7183
Vi besøkte Grävbeks kyrka og klokketårn der studerte vi takonstuksjon og takspon hvor Børje kunne vise spikring med og uten forboring, innfestning under produksjonen, materialkvalitet, og mye mer…….
IMG_7147
Gammel eikespon
IMG_7145
En liten godbit til slutt;  vindski som er lagd av et emne, marg ut

Studietur til Södra Råda

sødra råda

Södra Råda gamle kirke var en trekirke som lå på neset mellom sjøene Vänern og Skagern i Södra Råda sogn i Värmland, i Gullspång kommune, Västra Götalands län. Den ble bygget på 1300-tallet og brant ned rett før klokken 2.30 lokal tid natten til den 12. november 2001.

Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.

Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)

I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi  i kontakt med en gjeng med håndverkere  (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.

I år var det  taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl  og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute  i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.

Mye av verktøykassen de hadde lignet mye  på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut  i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.

De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge.  All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter  de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord  på 6 meter av en  første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer  på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to  cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med.  En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier ” jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.

Log-Splitting-1111-BAR.jpgape kløyv 2.jpg

ape kløyv.jpg

Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.

Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken  og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen  kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.

Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde  både første og andre kløyven  og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.

Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.

IMG_7223
Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste

IMG_7109
2 sider ferdig nå hugges kantene

IMG_7111
begynner å ligne på boks nå

IMG_7117
starten på kløyven  første kil er satt i, en smal kile

IMG_7123
En litt tykkere kile som nr 2

IMG_9045
Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen

IMG_9052
Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon

IMG_7225
Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm

IMG_7207
Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også

IMG_7209
Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke

IMG_7229
De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet

Ny “snekkersmie” på Norsk Folkemuseum. Dokumentasjon av en smie, med en smed.

Magnus Wammen forteller i et tidligere innlegg om snekkersmia fra Vestre Borge og dokumentasjonen av denne: Ny snekkersmie på Norsk Folkemuseum

Øystein Myhre var med oss i to dager på dette arbeidet, og som en del av dokumentasjonen, bestemte vi oss for å filme Øystein mens han forklarer oppsett, verktøy og prøvesmir et knivblad i smia. Oppmålingstegninger, foto og skrevet tekst gir veldig mye informasjon. Men, det at et smed faktisk får prøve smia, gå igjennom oppsettet, hvorfor verktøy og utstyr står der det står, type verktøy, plassering osv. gir også verdifull informasjon, både i forhold til utforming, og tidligere bruk. For eksempel et lite hull i veggen ved filebenken,  den lille trekassa i essa, plassering av ambolt, trekk, luft osv.

Bonden som eier smia, hadde selv ikke smidd noe i den, hverken før restaurering, eller etter, han hadde brukt essa mest til å smi pølser. Det ble derfor også en fin opplevelse for han, at det igjen, etter så mange år, ble smidd noe der igjen. Han var med da Øystein smidde et knivblad, for å prøve smia.

Her er dokumentasjonsfilmen vi spilte inn i smia:

Hiortkirka – Del av et Barokkhageanlegg fra 1700-tallet i Galåen

Hiortkirka, Engan - Galåen
Hiortkirka, Engan – Galåen. I fløyen i klokketårnet står årstallet 1765

Hiortkirka fremstår i dag som en noe særegen liten bygning ute i marka i Galåen og det er ikke så lett å se for seg hvordan den har vært en del av et større hageanlegg.

Som en studentoppgave skal noen av oss studenter ved tradisjonelt bygghandverk – NTNU bygge en kopi av Hiortkirka under Rørosmartnan 2017. I den forbindelse kommer en liten utredning om Hiortkirka og andre småbygninger som har stått i anlegget eller har hatt tilsvarende funksjon andre steder i nærområdet.

Hiort-Engan barokkpark ble anlagt av Peder Hiort direktøren av kobberverket, i perioden 1759-1780. Hiort hadde byggeansvar for Røroskjerka, var teolog, vitenskapsmann, boksamler (Hiort hadde bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk, latin – sågar samisk ordbok!). Han var i tillegg jordbruker, landskapsarkitekt og barokkhagearkitekt. En mann med utpregede kunstneriske, organisatoriske og humanistiske evner.

Barokkens hager skulle vise at menneskene beherska naturen og greide og utnytte dens ressurser. Geografen Gerhard Schønning besøkte Hiort-Engan i 1773 og beskrev den slik som den senere er gjenngitt av kunsthistoriker Carl Schnitler i boka Norske Haver 1916 på følgende måte:

“Det meste av gaarden utgjorde paa Hiorts tid som nu en fin bjerkeli nedover mot Glommen, og denne var det , Hiort tok til at utforme fuldstændig som et barokt bosket ved at hugge ut et net av lange snorrette ganger gjennom den. Elven og kongeveien gaar omtrent paralelle i en avstand fra hverandre av 1km . Mellom disse to yttergrenser og parallelt med dem hugget han mindst syv alleer, ca 3m brede og i en gjennomsnittlig avstand av ca 100m. I alleene – ialfald tre av dem bygde – bygget han lysthus, horav det sidste stod for ca. 40 aar side. Længdegangene gjennem skogen blev krydset av fire tverrveier, hvorav den bredeste førte fra gaarden ned til elven, og paa hver side av denne vei laa et stykke nedenfor gaardens prydhave et ottekantet lysthus, som begge er bevart. Endelig førte en tredje fremdeles staar i for av en kirke med pyramidetak, taarn med træklokke og en St. Olav- statue over portalen.

Barokkparken slik man mener den så ut. Skisse: Unni Dahl Grue og Blå Landskapsarkitekter as
Skisse av slik man mener det så ut. Uni Dahl Grue og Blå landskapsarkitekter as

Foruten dette høist karakteristiske bosket laa ved gaarden selv en større have, hvortilen trapp fra tunet førte ned. Her var fontæne med 14 alen høi straale. Fra gaarden op til landeveien førte to lange alleer av blandet bjerk, osp, hæg og gran. Perspektivet fra den sydligste av dem fortsatte videre ca. 700m opigjennem en skog paa den andre siden av gaarden til et høit utsigtspunkt, “fruehaven” eller “Fæstningen” , hvor skanse var anlagt og utrustet med smaa kanoner og lægemstore soldater utskåret i træ og malt med rike uniformer. Nogen av dem bevaret. -Dem gamle gaarden er revet og haven forsvundet, men veinettet gjennom skogen for det meste endnu synlig.

Nær Engan ligger Galaavolden. Den blev 1712 solgt av Kobberverket til verkskriver Jens Finne d 1733″ som indrette seg og levninger av smukke haveanlegg i Ludvig den 14 des stil kan endnu sees”. Dette var tilfelle i 1894. Nu er alt forsvundet. Derimot er det uten tvil i led i samme anlæg naar vi paa Galaaen ser en retlinjet, ca 500m lang gate hugget gjennem skogen fra gaarden ned til Glommen, hvor perspektivet avsluttes av et ældgammelt, tømret lysthus med pyramidetak. Bak et motiv som det skimtes atter det franske bosket. Det er underlig selv i de barskeste strøk i vort land at finde utslag av de tanker, som le Notre hadde gitt klassisk form”.

lysthuset-kroa-galaen
Lysthuset Finneeiendommen, Kroa i Galåen. Omtalt som eldgammel av Gerhard Schøning i 1773. På bildet blir lysthuset brukt som høyløe, usikkert om dette var opprinnelig intensjon. foto: Røros kommune

  

Peder Hiort var utdannet teolog og det er hevdet at han på søndager ofte hold gudstjenester i Hiortkirka, som forøvrig ble brukt som lysthus sommerstid og høyløe høst/vinter.

I journalen til rørosmuseet er hiortkirka beskrevet på på følgende måte av Stephan Tschudi Madsen i 1968.:
Bygningen er oppført i stående panel over en enkel reisverkskonstruksjon som lysthus for Peder Hiorth på hans gård Engan. (Om høsten brukt som hoyhus) På taket et lite klokketårn med fløy med årstall 1765  i inngangsgavlen et utskåret mannsprotrett i profil. Bygningen er i en skrøpelig forfatning, malingslitt, løse, råtne bord; hele bygningen trenger hardt til ettersyn. Vi skal være glade for at Røros museum har tatt vare på den.  

hiortkirka-for-flytting
Hiortkirka antagelig før flytting til Doktortjønna ved Rørosmuseet i 1949 Foto: Iver Olsens Samlinger

 Det er flere eiendommeligheter ved bygningen som gjør at den fortjener særlig oppmerksomhet. Først reisverkskonstruksjonen som er en lett og enkel type, dessuten meget tidlig.

hiortkika-til-martnaplakat.jpg
Tegning av takplan Hiortkirka. Tegning: Rørosmuseet

Bygningen har aldri hatt vinduer, kun blindvinduer, bestående av fugete bord med forseggjorte inntappete gerikter I blindvinduene kan en enda såvidt skimte sporene av den opprinnelige ruteindelingen og vinduenes øvre avrunding.

hiortkirka-ved-doktotjonna
Hiortkirka avfotografert på doktortjønna, der den stod fra 1949 til den ble flyttet tilbake til opprinnelig sted i 1983. foto: Iver Olsens Samlinger

Klokketårnet er en nyere rekonstruksjon, men synes å være gjort i overenstemelse med det opprinnelige. selve klokken er av tre og enda noenlunde godt bevart. spiret er det opprinnelige.

relieff-hiortkirka

I gavelen finnes et venstevendt mansprotrett med krone i relieff i en sirkelliknende medaljong; enda kan bokstavene rundt feltet leses delevis: “OLUF HARALDSON NORVE”… På den venstre side er bevart rester av en øks og til høyre kan skimtes spor av et kors som har flankert medaljongen på den annen side. Relieffet forestiller altså Olav den Hellige og er enda et tidlig og interessant trekk ved den rike 1700-talls kultur som blomstret i dette miljø på Røros.  

   

Hiortkirka har vært flyttet til Rørosmuseet ved doktotjønna 1949 og tilbake til Engan i 1983.

I Hiort-Engan står det også to åttekantede høyløer disse har også vært utsmykket med påmalte vinduer, disse er nå litt vanskelelig å se.

8-kant-loe
åttekantløe i Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Til å være høyløe er bygningene relativt forsegjort til tross for at det ikke er klokketårn så er konstruksjonen meget tiltalene.

inv8-kant-pa-skra
Takkonstuksjon i åttekantløe Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Videre lenger nord for Galåen nærmere Røros ligger en høyløe vi kaller for pyramideløa i sundet, denne skal også hat funksjon som lysthus sommerstid!

 

kart-galaen
Kart som viser plassering av Hiortkirka, lysthuset i Kroa og pyramideløa i Sundet

kilder:
http://www.fjell-ljom.no/?vis_artikkel=true&id=2584
http://www.bergstaden.org/no/hjem/circumferensen/barokkparken-i-hiort-engan
https://www.facebook.com/hiortengan
http://leander.roros.net
Jnr. 1445 – B/359 – 1968. STM:LHM  — Rørosmuseets arkiv

Stramming av strevar i Nordmørsk Stavline

thumb_img_3097_1024
Naust i stavlinekonstruksjon.

Stavlinekonstruksjonen er ein stavkonstruksjon der strevarar vert nytta til å stive av bygget. Strevarane kan ligge med varierande helling, og retning, men stort sett er det ein form for motståande symmetri i plasseringa av strevarane. Dette stavlinenaustet er ikkje kopi av noko konkret naust, men ein variant av Nordmørsk stavlinekonstruksjon. Naustet vart bygd på Husasnotra våren 2016 til ein privat kjøpar. Jon Godal var rettleiar og instruktør. Seinare vart det frakta ut til tomta og sett opp. Naustet står på hellande tomt, så syllomfaret heller, medan rafta er i vater. Ein av mange moment under oppsetting av naustet var forspenning eller stramming av strevarane.

Stramming av strevarane, har etter mi oppfatting, den funksjonen at det gjev konstruksjonen ei større potensiell motkraft til ytre påkjenningar. Hadde strevaren vorte lagt inn ”daud” ville ikkje konstruksjonen hatt same evne til å stå imot. Strevaren spelar ei veldig viktig rolle i samspelet mellom dei ulike konstruksjonselementa i bygget.

Eg vil no gå nærare inn på korleis me gjorde dette. Eg har ikkje sjølv fått høve til å studere strevarar i tilsvarande naust, men i følge tradisjonen Jon Godal formidla vidare frå tradisjonsberarar skal forspenning ha vore ein viktig del av denne måten å bygge på.

Sidan syllomfaret heller og følger terrenget måtte både stavar og strevarar produserast med overmål i lengde så dei kunne tilpassast individuelt. Før uttransport av bygget vart strevarane laga med tapp oppe og overmål i lengde. Tappholet i underrafta, altså oppe på strevaren vart også tappa ut på førehand. Tapp og tapphol i nedre enden av strevaren vart tilpassa når bygget stod oppreist med stavar.

Plasseringa av tappen var bestemt til å vere ein dimensjon frå staven, altså 6”. Det vart merka opp for tappholet på sylla, og ein strevarmal var sett opp i tappholet i underrafta og lagt på utsida av sylla slik at øvre side låg vinkelrett ut for enden av tappholet. Strevarmalen har ein tapp i toppen som er lik den som er på strevaren.

Når strevarmalen ligg rett strekar ein langs toppen av sylla og over på malen. Denne streken pluss tapp vil vere målet på strevaren.

Strevarmalen leggast då oppå strevaren. Tappen på malen og trevaren må ligge likt. Lengdemarkeringa i nedre ende av malen førast over på strevaren og under dette merket må ein legge til tapp. Strevaren kappast og tapp hoggast ut. Her er tappen i eine sida av strevaren. Strevaren er 2/3 av stavdimensjonen slik at spikerslag for kledning vil flukte med yttersida av stavar, syll og raft. Sjølve stramminga av strevaren vert lagt inn når det nedre tappholet skal tappast ut.

thumb_img_3075_1024
For at stramminga skal ha nokon effekt må raft og syll dragast i hop att, slik at strevaren vert ståande i spenn. Me nytta strammeband til å dra dette i hop, men kva som har vore nytta tradisjonellt er ikkje heilt sikkert.

I følge Jon Godal har kjetting og bjønn vore bruka til å stamme opp, men ein vil nok også kunne få dette til ved litt kreativ bruk av taug. Strammeband er i alle fall effektivt! Til sjuande og sist er det kledningen som skal halde på dette spennet. Kledningen må spikrast i raft og syll for å låse stramminga. Her som det er dobbel raft er det viktig at kledningen spikrast i overrafta. Då vil heile konstruksjonen vere låst.

thumb_img_3129_1024
Verveggen vart kledd med sidesua kledning, og spikra i overraft, syll og eitt spikerslag på midten.

Korleis dette er gjort og i kva grad det har vore praktisert i tradisjonelle stavlinekonstruksjonar må sjåast nærmare på. Det har nok vore mange måtar og tilnære seg denne problematikken på. Dette viset å legge inn stramming på er i alle fall eit vis som let seg gjennomføre praktisk med tradisjonelle verktøy og metodar. Om det har eksistert ein generell praksis i forhold til storleik på bygg og grad av stramming har eg ikkje oversikt over, men det vert i seg sjølv eit eige tema. Dette naustet måler 5x8meter og stramma med 5/8” på kvar strevar. Om denne stramminga står i forhold til bygget sin storleik har eg ikkje nok erfaring eller kunnskap til å meine noko større om, men at stramminga ikkje må vere for stor trur eg er viktig. Som så mange andre ting må det vere passeleg.

Ny”Snekkersmie på Norsk Folkemuseum”

Studentene Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen har i høst dokumentert en liten bygning som har inneholdt smie og et snekkerverksted på gården Vestre Borge i Skoger, rett sør for Drammen i Buskerud.

Dokumentasjonen av bygningen ble utført i forbindelse med at Norsk Folkemuseum skal bygge en førindustriell smie og snekkerverksted på museets tun med bygninger ifra Østlandet. Prosjektet blir en del av studiet med å lafte og bygge tradisjonellt reisverk. Vi har dokumentert bygningen med oppmålingstegninger, bygningsbeskrivelse, og materialvurdering for å skaffe oss en best mulig oversikt hvordan en slik bygning ble bygd, brukt, og innredet. «Snekkersmia» på Vestre Borge vil ut ifra det dokumenterte materialet, danne grunnlaget for bygningen som skal settes opp på museet.

Snekkersmia er trolig bygget i 1879, av Søren Nilssen Borge f.1850, og  broren Jørgen Nilssen Borge f.1847. Nåværende eier tror Søren stod som utførende for bygningen siden han skal ha vært tømmermann av yrke. Gården var i tidsrommet eid av mora deres som var enke på gården, og Jørgen N. Borge tok ikke over før 1882. Det blei også reist en låve på gården som stod ferdig året før snekkersmia ble reist, det gir også mer informasjon vedr. bygningshistorie ifra samme tidsperiode for å studere nærmere. På nabogården ligger det også et gårdsmuseum, med verktøy fra landbruk og håndverk lokalt ifra bygda.

Tor Sørbø i Laft og Vøling vil bli med som veileder i lafteprosessen, Tor har byttet flere stokker i den originale bygningen i 2012, og er en lokal lafter som kjenner området godt og er en flink håndverker.

Konstruksjonsbeskrivelse:

Snekkerdelen er lafta, 5 ½” kanta grantømmer hvorav ca. halvparten er tælja og halvparten kanta med oppgangssag. Smiedelen er bygd i reisverk av 5 ½”x5 ½” øksa grantømmer.

Det er stolper som står på bunn og toppsvill. Dvs. bunnsvilla er syllstokken i tømmerkassa som går ut, og toppsvilla er raftstokken som går ut og lager en solid ramme som låser de to byggverkene sammen. Hvor mye sigemonn det er lagt inn er en interessant ting som vi ikke veit enda. Det er i dag helt tett, i mellom svill og stolper, og det er ikke glippe i underkant av raftstokk.

Skråsverter er kun i gavlene, de også i dim 5 ½” x 5  ½”, som går fra bunn til topp. Oppå toppsvilla er det kammet over en sperrelunn som låser bygget på tvers. Sperrene er tappa ned i sperrelunna uten forsats, men med at tappen står som fot og tar utoverpresset. Sperrelunna går ut over raftet – fram til forkantbordet. Takkonstruksjonen kan derfor kalles fotingsrøst.

20170203115949446_000111

Det er  1 1/2″og 2″ tapper og avstander det går i. Referanseside er ut på reisverket, mens i taket er det usikkert om det er mot øst, vest eller sentrert.( Kan være sentrert i de indre sperrene og i ytterkant på de ytterste sperrebind?

Sperrene er bladd ½ om ½ i mønet, og låst med en spiker. Oppå sperrene ligger det kanta 3  1/2″tykke granåser, med stående over og underliggere, og teglsteinstak.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Granbestand  i Nordhelling tilhørende gården Vestre Borge.

Alt tømmeret er av gran. Magnus var på en skogbefaring for å se på skogen tilhørende gården for å finne tømmer som kunne passe. Vi hadde med tilvekstbor og fant en teig med litt eldre gran som ikke var for hurtigvokst eller hadde for stor dimensjon. Vi var på utkikk etter D1,3 på 9-10tommer til laft og reisverk. Det trengs 50 veggstokker i laftekassa, 5 stk himlingsbjelker, 12 lengder til reisverket og 10 sperrer i første omgang til hogsten nå, for å få reist konstruksjonen. Det kan se ut til at vi kan får to lengder ut av hvert tre, og åsemner og gulvemner i toppene.

Måleenheter

Snekkersmia er bygget i Dansk-Norsk måleenhet i 1879,  dette fordi vi ser alle mål går opp i da-no tommer og alen. Dette tross i at Norge, Sverige og Danmark blei med i Meterkonvensionen i 1875 , hvor man skulle gå over til en felles metrisk måleenhet, (ref. Wikipedia) Ifølge Jon Godal og boka; Å rekne brøk med han tykje, 2016, nevner han at det tok nesten  100 år før meter og centimeter slo igjennom over alt. Vi leser bygninger utifra hva vi kan og har erfart, så det må vi ta med i vårt tolkningsgrunnlag, og fortsatt ha øynene åpne for hvordan de før oss har tenkt, målt og regnet.   Vi bruker jo for øvrig den Dansk –Norske tommen igjen, særlig fint er det at Hultafors i Sverige produser tommestokker av denne typen.

I regnskapet for restaureringer av Gol stavkirke i 1884 er det brukt måleenheter i engelske tommer som er beskrevet i mm, 127mm og 165mm osv, noe innslag og beskrivelser av fot ` er det også brukt der. Overgangen til engelske tommer var kanskje i denne perioden i Kristiania ? Er det noen som har erfaring på når overgangen skjedde i ditt område hadde det vært fint om du kunne postet en kommentar!