Skribent: Pål Sneve Prestbakk

Vi har i en årrekke fulgt med på midt-delen av denne tre-delte fjøsen på Strømsør gård i Bardu. Det var behov for vedlikehold og oppretting over det hele. Her vil jeg belyse noen av de interessante funnene i prosessen og noen av problemstillingene vi møtte.

Strømsør gård ble bosatt i 1839 av Erik Simonsen og han oppkalte gården etter hjemgården i Alvdal. Gården ligger på ei hylle i det ulendte terrenget, og tunet hviler på ca 290 moh. Tunet består av 7 bygninger, tre av de er fredet. Rundt tunet finnes det spor og rester etter de tre manglende byggene som i alt gjorde at det her totalt var hele 10 bygg! Kulturlandskapet gården ligger i er forøvrig også fredet.

Midt-delen av fjøset har en nedsenket takflate i forhold til tilstøtende kufjøs og stall. Denne delen av bygget ble rekonstruert i 1992 og nevnes som sau-fjøset i midten. Den består halvt om halvt av ei tømmerkasse med kamnov og en stavrøyst del. Fundamenteringen var nokså underdimensjonert, da lina og sylla lå an på små steiner som lå rett an på matjord. Dermed var bygget preget av ulike setninger i alle himmelretninger og vippingen av fundamentene sprengte ut bakveggen. I og med at takflaten er senket på denne fjøsdelen, sørger kong vinter for å avrette høydeforskjellen med snø. Konsekvensen er at det i midt-delen legger seg ca 50cm mer snø enn på de tilstøtende byggene, og dermed øker snølasten. I takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.

Videre vil jeg i denne posten fokusere på selve takkonstruksjonen.

I dokumentasjonsrunden tok vi mål og gjorde enkle skisser av alle sperrebind for å få en oversikt over materialbruken, dimensjoner og treslag. Etterhvert kom det tydeligere fram en klar sammenheng mellom materialdimensjon og de bevisste valgene ved bruk av furu og bjørk i staver, sperrebind og åser. Med dette grunnlaget kunne vi produsere ei materialliste basert på funnene i de opprinnelige bygningsdelene.

Materialvalg: Åsene er i hovedsak bjørk, vekselsvis er det furu/bjørk i storsperrene og samhald, raftene er i furu. De fleste stavene er i bjørk med slanke dimensjoner fra 3×4″ til 4×4″, resten furu der størrelsen øker til 5×6″ og 6×6″. Som avstiving av 2.etg er det 14 skråband, der 13 av disse er i bjørk ca 2×2 tommer. Det siste av furu er ca 2×3 tommer. Mønsteret vi ser ut i fra materialbruken i de eldre tilstøtende byggene viser tydelig at her har tømrerene hatt god kontroll på styrke-egenskapene i bjørk og furu. Det må også nevnes at samtlige skråband i bjørk også jobber i strekk. Dette kommer svært godt frem av plassering og fellingene, der vi ser at de ikke tar trykk. Det ble til at vi kalte disse bjørkestranglene for «strekkband» i arbeidet på fjøsen. Vinkelen varierte stadig og ble ikke fokusert på i oppmålingen ettersom det er ingen av de opprinnelige strekkbandene vi skal berøre. De står plassert i en en såppas lav vinkel flere plasser at det er tydelig at de ikke er tiltenkt å jobbe i trykk. Er det andre tømrere som kommer over denne varianten må de gjerne komme med innspill til løsningen. De fleste ser ut til å være originale, enkelte kan være skiftet ut eller kommet til senere ved istandsetting.

Under demonteringen av takkonstruksjonen fikk vi se tydelig på skadene som hadde oppstått. Sperrebukkene besto av rundtømmer i 7-9 tommer, der toppendene ble brukt som storsperr. Her må det understrekes at denne løsningen finner vi ikke i de eldre bygningsdelene. Storsperrene har ikke klart å bære taklasten og de har gått til brudd i flere av de store kvist-partiene. Storsperrene har et enkelt hakk som felling mot samhald. Det er ingen tapp i fellingen, så låsingen er utført med en toms demling. Se bilde over. Utfallet er at endeveden i fellinga på samhaldet har gitt etter flere plasser. Over ser vi to gode eksempler der storsperra har knekt, har ei dårlig innfesting ved takfoten. Sammenlagt fører dette til at storsperra fungerer som et brekkjern for å kløyve ut veden som skal holde sperra på plass. Det er ca 25-30 cm ved på utsiden av sperretåa, som må kunne sies å være en liten skalk for å støtte denne type felling.

Når det nå skal bygges ny konstruksjon, ønsker vi å tilnærme oss de originale fellingene, og dermed få betydelig større skalk ut mot rafta. Ut i fra fellingene i de tilstøtende byggene kunne vi sammenfatte og velge en løsning, rettere sagt to versjoner av samme løsning. Ettersom material-dimensjonene på sperrebindene i furu og bjørk ikke er like krevde det to like fellinger med forskjellige mål for henholdsvis furu og bjørk.

Fellingene av storsperr mot samhald må stå i forhold til høyden på raft. Under arbeidet med å komme frem til en god løsning på temaet var Roald Renmælmo til stede for veiledning og vi kunne sammen se på de gamle løsningene opp i mot det vi skulle reprodusere.

Den nye rafta får 5 sperrebind. nr 1,3 og 5 er i furu – nr 2 og 4 er i bjørk. Takflata må naturligvis stemme, så vi kunne regne oss ned i fra det tenkte planet som er underkant taktro/overkant langsgående åser. Raftlinja kunne vi plassere horisontalt på rafta, og raftlinja brukes som referanse inn på samhaldet. I all merking kaller vi denne raftlinja selv om det blir ei tenkt/stiplet linje langs samhaldet.

Over vises fellingene på sperra i furu. Samhaldet er 9-11″ høyde, 6″ bredde. Sperrene er i gjennomsnitt 8″ høyde. En kan se raftlinja (krysning mellom raft og tro) den stiplede referanselinjen inn langs samhaldet. Videre kan en se at vi gjorde et valg om å legge inn en 1×1″ låsing i fellinga på innsiden av rafta. Dette var ikke å finne på de gamle sperrene. Det vi finner, er at det flere plasser har oppstått utglidning, så vi mener dette er en svært nyttig tilføyelse som (forhåpentligvis) aldri vil bli synlig.

Tilføyelsen av denne låsingen fører med seg at en i topp-endene av samhaldet må passe på å ikke felle storsperra for dypt inn i samhaldet. En tomme tå, pluss en tomme tapp er et minimum, da har vi gjerne 4-6″ hel ved igjen mellom fellingene. I Rot-enden av samhaldet er dette mindre problematisk, men en må allikevel tilpasse seg etter dimensjonene.

Over ser en hvordan fellingen av de to sperrebindene i bjørk blir utført. Systemet er likt som i furu, men målene er tilpasset de slankere emnene i bjørk. Samhaldene er 6-8″ og storsperrene ca 6″. Altså er dimensjonene ca 2″ smekrere enn der det blir utflørt i furu. I skissa over kan en se at tappen på storsperra kan komme så lavt som til raftlinja på et slankt samhald. Da kan det være hensiktsmessig å gjøre fellingen på rafta en tomme dypere for å beholde mer ved i samhaldet.

Skissene vi kom fram til gir altså et merkesystem for fellingene, men er ikke en fasit på hvordan det faktisk skal felles! Som i de eldre konstruksjonene vil det være variasjoner på mengden felling på raft, variasjoner på dybden av sperrefellinga og variasjoner på avstand fra sperretå til rafta.

Her kunne vi dele opp arbeidet videre i flere stasjoner. De 6 raftstokkene felles sammen og hver raft utgjør 9,5m med tre lengder furu i ca 11″ høyde og 6″ bredde. Målet utvendig på raftene er 6,23m.

I enden av området for rafta låste vi sammen paller i lik høyde som avbindingsplass for oppmerking av samhald og storsperrer. På avbindingsplassen trenger en hovedsaklig de essensielle målene: Plassering og dimensjon raftstokk, Raftlinje og Mønehøyde. Med disse målene tydelig og permanent merket på avbindingsplassen kan vi med flere metoder overføre målene opp på samhald og storsperr. Loddsnor, passer, vinkel og vater kan brukes mens alle sperredelene ligger oppå hverandre i tre høyder.

Jeg mangler desverre et godt bilde av selve merkeprosessen. På bildet under er merkingen allerede over, storsperrene er felt sammen halvt om halvt i mønet og samhaldet er vippet opp for å hogge ut og tappen til storsperra gjøres med et 5/4″ jern.

Det var tydelige spor i de gamle sperrene at det hovedsakelig var øksa som var brukt til fellingene, så det gjorde vi også. Enkelte plasser var det spor etter grovtannet sag, så det hadde vi også for hånden.

Videre er prosessen lik for de kommende sperrene, selv om målene vil variere noe. Felling av åsene, stavkonstruksjonen og de andre detaljene ved bygget har jeg valgt å ikke omtale her, det må få plass i en egen post.