Hiortkirka – Del av et Barokkhageanlegg fra 1700-tallet i Galåen

Hiortkirka, Engan - Galåen
Hiortkirka, Engan – Galåen. I fløyen i klokketårnet står årstallet 1765

Hiortkirka fremstår i dag som en noe særegen liten bygning ute i marka i Galåen og det er ikke så lett å se for seg hvordan den har vært en del av et større hageanlegg.

Som en studentoppgave skal noen av oss studenter ved tradisjonelt bygghandverk – NTNU bygge en kopi av Hiortkirka under Rørosmartnan 2017. I den forbindelse kommer en liten utredning om Hiortkirka og andre småbygninger som har stått i anlegget eller har hatt tilsvarende funksjon andre steder i nærområdet.

Hiort-Engan barokkpark ble anlagt av Peder Hiort direktøren av kobberverket, i perioden 1759-1780. Hiort hadde byggeansvar for Røroskjerka, var teolog, vitenskapsmann, boksamler (Hiort hadde bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk, latin – sågar samisk ordbok!). Han var i tillegg jordbruker, landskapsarkitekt og barokkhagearkitekt. En mann med utpregede kunstneriske, organisatoriske og humanistiske evner.

Barokkens hager skulle vise at menneskene beherska naturen og greide og utnytte dens ressurser. Geografen Gerhard Schønning besøkte Hiort-Engan i 1773 og beskrev den slik som den senere er gjenngitt av kunsthistoriker Carl Schnitler i boka Norske Haver 1916 på følgende måte:

«Det meste av gaarden utgjorde paa Hiorts tid som nu en fin bjerkeli nedover mot Glommen, og denne var det , Hiort tok til at utforme fuldstændig som et barokt bosket ved at hugge ut et net av lange snorrette ganger gjennom den. Elven og kongeveien gaar omtrent paralelle i en avstand fra hverandre av 1km . Mellom disse to yttergrenser og parallelt med dem hugget han mindst syv alleer, ca 3m brede og i en gjennomsnittlig avstand av ca 100m. I alleene – ialfald tre av dem bygde – bygget han lysthus, horav det sidste stod for ca. 40 aar side. Længdegangene gjennem skogen blev krydset av fire tverrveier, hvorav den bredeste førte fra gaarden ned til elven, og paa hver side av denne vei laa et stykke nedenfor gaardens prydhave et ottekantet lysthus, som begge er bevart. Endelig førte en tredje fremdeles staar i for av en kirke med pyramidetak, taarn med træklokke og en St. Olav- statue over portalen.

Barokkparken slik man mener den så ut. Skisse: Unni Dahl Grue og Blå Landskapsarkitekter as
Skisse av slik man mener det så ut. Uni Dahl Grue og Blå landskapsarkitekter as

Foruten dette høist karakteristiske bosket laa ved gaarden selv en større have, hvortilen trapp fra tunet førte ned. Her var fontæne med 14 alen høi straale. Fra gaarden op til landeveien førte to lange alleer av blandet bjerk, osp, hæg og gran. Perspektivet fra den sydligste av dem fortsatte videre ca. 700m opigjennem en skog paa den andre siden av gaarden til et høit utsigtspunkt, «fruehaven» eller «Fæstningen» , hvor skanse var anlagt og utrustet med smaa kanoner og lægemstore soldater utskåret i træ og malt med rike uniformer. Nogen av dem bevaret. -Dem gamle gaarden er revet og haven forsvundet, men veinettet gjennom skogen for det meste endnu synlig.

Nær Engan ligger Galaavolden. Den blev 1712 solgt av Kobberverket til verkskriver Jens Finne d 1733″ som indrette seg og levninger av smukke haveanlegg i Ludvig den 14 des stil kan endnu sees». Dette var tilfelle i 1894. Nu er alt forsvundet. Derimot er det uten tvil i led i samme anlæg naar vi paa Galaaen ser en retlinjet, ca 500m lang gate hugget gjennem skogen fra gaarden ned til Glommen, hvor perspektivet avsluttes av et ældgammelt, tømret lysthus med pyramidetak. Bak et motiv som det skimtes atter det franske bosket. Det er underlig selv i de barskeste strøk i vort land at finde utslag av de tanker, som le Notre hadde gitt klassisk form».

lysthuset-kroa-galaen
Lysthuset Finneeiendommen, Kroa i Galåen. Omtalt som eldgammel av Gerhard Schøning i 1773. På bildet blir lysthuset brukt som høyløe, usikkert om dette var opprinnelig intensjon. foto: Røros kommune

  

Peder Hiort var utdannet teolog og det er hevdet at han på søndager ofte hold gudstjenester i Hiortkirka, som forøvrig ble brukt som lysthus sommerstid og høyløe høst/vinter.

I journalen til rørosmuseet er hiortkirka beskrevet på på følgende måte av Stephan Tschudi Madsen i 1968.:
Bygningen er oppført i stående panel over en enkel reisverkskonstruksjon som lysthus for Peder Hiorth på hans gård Engan. (Om høsten brukt som hoyhus) På taket et lite klokketårn med fløy med årstall 1765  i inngangsgavlen et utskåret mannsprotrett i profil. Bygningen er i en skrøpelig forfatning, malingslitt, løse, råtne bord; hele bygningen trenger hardt til ettersyn. Vi skal være glade for at Røros museum har tatt vare på den.  

hiortkirka-for-flytting
Hiortkirka antagelig før flytting til Doktortjønna ved Rørosmuseet i 1949 Foto: Iver Olsens Samlinger

 Det er flere eiendommeligheter ved bygningen som gjør at den fortjener særlig oppmerksomhet. Først reisverkskonstruksjonen som er en lett og enkel type, dessuten meget tidlig.

hiortkika-til-martnaplakat.jpg
Tegning av takplan Hiortkirka. Tegning: Rørosmuseet

Bygningen har aldri hatt vinduer, kun blindvinduer, bestående av fugete bord med forseggjorte inntappete gerikter I blindvinduene kan en enda såvidt skimte sporene av den opprinnelige ruteindelingen og vinduenes øvre avrunding.

hiortkirka-ved-doktotjonna
Hiortkirka avfotografert på doktortjønna, der den stod fra 1949 til den ble flyttet tilbake til opprinnelig sted i 1983. foto: Iver Olsens Samlinger

Klokketårnet er en nyere rekonstruksjon, men synes å være gjort i overenstemelse med det opprinnelige. selve klokken er av tre og enda noenlunde godt bevart. spiret er det opprinnelige.

relieff-hiortkirka

I gavelen finnes et venstevendt mansprotrett med krone i relieff i en sirkelliknende medaljong; enda kan bokstavene rundt feltet leses delevis: «OLUF HARALDSON NORVE»… På den venstre side er bevart rester av en øks og til høyre kan skimtes spor av et kors som har flankert medaljongen på den annen side. Relieffet forestiller altså Olav den Hellige og er enda et tidlig og interessant trekk ved den rike 1700-talls kultur som blomstret i dette miljø på Røros.  

   

Hiortkirka har vært flyttet til Rørosmuseet ved doktotjønna 1949 og tilbake til Engan i 1983.

I Hiort-Engan står det også to åttekantede høyløer disse har også vært utsmykket med påmalte vinduer, disse er nå litt vanskelelig å se.

8-kant-loe
åttekantløe i Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Til å være høyløe er bygningene relativt forsegjort til tross for at det ikke er klokketårn så er konstruksjonen meget tiltalene.

inv8-kant-pa-skra
Takkonstuksjon i åttekantløe Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Videre lenger nord for Galåen nærmere Røros ligger en høyløe vi kaller for pyramideløa i sundet, denne skal også hat funksjon som lysthus sommerstid!

 

kart-galaen
Kart som viser plassering av Hiortkirka, lysthuset i Kroa og pyramideløa i Sundet

kilder:
http://www.fjell-ljom.no/?vis_artikkel=true&id=2584
http://www.bergstaden.org/no/hjem/circumferensen/barokkparken-i-hiort-engan
https://www.facebook.com/hiortengan
http://leander.roros.net
Jnr. 1445 – B/359 – 1968. STM:LHM  — Rørosmuseets arkiv

Hva skjer på Røros

Praksisperioden min i faget tradisjonsfaglig fordypning 2 er i startgropa og første halve uka har blitt brukt på bygningsundersøkelse med bæresystem til tak har vært tema.

Bygningsundersøkelsen er en innledning til faget som skal omhandle stående konstruksjoner så langt jeg har forstått er dette noe annet enn laft. I sammenheng med praksis skal Rørosmusset bygge seg et materiallager på ca 8x15m i tradisjonell utførelse. Jeg har da startet praksisen med å undersøke store bygninger med aktuell konstruksjon i distriktet: En industribygning på Røros; Murhytta 11,4 x41m. Og to uthus -fjøs/låvekonstruksjoner, der den ene på Spellmoen i Os og den andre er på Nesset i Tolga kommune. Bygningene har en geografisk spredning på 50km i Nord-Østerdalen og har noen forskjelligheter med seg.

Murhytta – Røros
OLYMPUS DIGITAL CAMERAMurhytta er en av kobberverkets eiendommer på Røros og ble bygd som et industribygg for kaldrøsting av kobbermalm i 1857 og senere ombygd i 1890. Murhytta har hatt mange bruksområder og har til stadig blitt endret etter bruk og behov, bygningen er i dag fredet i blir brukt som lager av museet. Konstruksjonen er spenstig, ryddig og enkel på en gang til tross for at hele konstruksjonen hviler på ytterveggene som er 11,4 meter ifra hverandre og danner ett stort åpent rom på 7,5m bredde og 6m høyde i bortimot hele bygningens lengde.

murhytta-snitt-utsnitt

 

Slik jeg tolker den kaller jeg det en «sperrebukk-konstruksjon med åser»  systemet her gjentar seg med 4,4meters avstand ca 7alen. Trekonstruksjonen består av en svill (8×8)som kommer dårlsvill.pute murhytta utsnitt.jpgig frem på tegningen, denne er det felt en ca 90cm lang pute (8×8) over. Stolpen (8×8)og skråstreveren (6×6) danner en trekant ifra kontaktpunktet ved svilla og den nederste beten.Som klemmer sammen «sammhaldet» mot en ny trekant ved takfoten. trekantene i sperreverket danner direkte lastveier og reduserer nedbøyning av sperra.

bilde viser knutepunkt ved opplagring, skråstrever mangler her, man kan se tapphullet.

Spellmoen -Os
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fjøset er bygd i 1881 etter at steinfjøset dem bygde i 1835 hadde fått alvorlige setningskader på dårlig byggegrunn. Kilden til bygningen hevder at mannen som ønsket å bygge bygningen hadde vært på tur ved Gaula og blitt inspirert av fjøs/låvebyggingen som foregikk i Trøndelag. Han fikk tak i bygningskyndige med trøndersk sperreverk? som tradisjon og fikk bygget seg nytt fjøs med høylem og kjørebru.

tegning-snitt-spellmoen-utsnitt-kontrast

bygningen er 8,9m bred med ca 35 graders takvinkel avstanden mellom. Jeg vil også gjerne kalle denne for noe sperrebukk med åser.  Avstanden mellom bukkene er varierende, men fra 3 – 3,8 meter.   Bæresystemet har likhetstrek med murhytta men er dog mer innviklet og kompleks da denne bygningen har funksjon i tre plan og murhytta har mer bare en funksjon som et tak. Spellmoen har et bæresystem som fører noe av taklasten inn i bygningen i form av skråstrevere, på spellmoen er det også lagt småsperrer(3″) oppå åsene for å kunne liggende trobord (som vistnok kan være en fordel med skifertak)

Nesset – Tolga
Uthuset på Nesset.JPG

Nesset ble bebodd rundt 1750 og rundt 50 år etterpå fant dem ut at her var gode muligheter og fjøs må bygges. Det er innhugget i muren 1802 og kilden skal ha dokumenter som bekrefter dette, enkelte har antydet at byggemetoden er noe spesiell og ung for alderen til bygningen.

tverrsnitt-nesset-kontrast

Her er bredda på bygningen 8,7m og takvinkel ca 38grader. Det er 4 tilnærmet like bukker som står med 5,8 meters avstand. Jeg ville gjerne også kalle dette en sperrebukk-konstruksjon (uten åser). langsnitt-nessetI mellom hver disse 4 sperrebukkene er det 3 sperrepar som fungerer muligens noe enklere/anderledes der de bare har en kort bit 1m av undergurten som klamrer seg fast i en slags indre svill.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha lest litt i boka forstår jeg at vi kaller dette for fotingsrøst pga at sperrefoten treffer sperrelund på utsiden av vegglivet, og gjerne utveksla fotingsrøst eller er det et «bunde system»? Disse to som ikke er fotingsrøst er det da det vi kaller trøndersk sperreverk?

 

Stabbur på Eggen gård, Bardu

Beskrivelse av tømmeret på Stabburet på Eggen gård, Bardu

Tirsdag 1. mars 2016 var vi studentene på Tradisjonelt Bygghandverk på befaring på Eggen gård på Bardujord i Bardu kommune i Troms. Vår gruppe som besto av  Magnus Wammen, Peter Brennvik, Thor Larssen og Jostein Utstumo. Vi  fikk i oppgave å studere tømmeret i kassa på stabburet på gården. Hvor vi spesielt skulle ha fokus på variasjon i dimensjoner, rot/topp orientering.  Om det har vært noen justering av tykkelse på stokkene og hvilken variasjon det var i dimensjon og avsmalning. Vi ble også spurt om å gjøre en vurdering om hvordan flatene fluktet i vegglivet (lodd i senter, innside eller utside)?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Novrekke, bildet viser utforming på stokker og novhue. foto: Magnus Wammen

 

 

Vi gjorde en oppmåling og registrering av stokkene i to av veggene i bygningen der vi hadde fokus på dimensjoner, avsmalning og vridning.  Som skissa antyder er relativt rettvoksen (noe høyrevridd og en og annen venstrevridd) material med liten avsmalnig i denne veggen.

 

Vestveggen ble også undersøkt, her ble også funnene at det er mye rettvoksen material med noen untak som raftstokken som er kraftig venstrevridd. Kan det ha vært bevist at denne har blitt brukt her?

Som en oppsumering vil vi fastslå at tømmeret er av javnvokst furu med avsmalning ca. 5-10mm pr. meter. Det er javn årringetetthet, det er stort sett rettvokst,  noen få med høyre og noen med venstrevridning. Det er lite kvist, og generellt små, ingen kvist er over 1 tomme i  diameter. I snitt 2 ½ kvist pr meter, mens noen stokker har opp til 5 kvist pr. meter. Det er tydelig at tømmeret er hogd på dimensjon.Tømmeret er dimensjonert ned på tykkelsen i de groveste tykkelsene med øks. Bredden ligger da på ca. 5-6 1/2″ tomme.

 

Flatlaft – fremgangsmåte

flatlaftDette laftet blir kalt flatlaft på Røros, noen andre steder i landet kaller de det sekskantlaft eller kinnet flatlaft. I boka » Om det å lafte» nevnes sekskantlaftet slik jeg forstår det som en avart av knutnov med firkanthals med begrunnelsen fra Løve Stokke om at halsen er flat både over og under.

Dette innlegget er en del av en skoleoppgave hvor vi skal  lage en beskrivelse av et laft. Jeg har valgt meg ut laftet jeg jobbet med i praksis på Røros i vinter. Denne beskrivelsen har vært delevist postet tidligere i vinter, men skal prøve å legge inn noen forbedringer.

Fremgangsmåte
Jeg skal nå prøve å beskrive fremgangsmåten i laftinga som Kolbjørn har instruert oss i, dette er  varianten av flatlaft  han og andre i Uthusprosjektet på Røros har brukt siden tidlig 1990-tallet og slik jeg forstår fortsatt varianten fra Røros.

Første steget for å få nedpå en ny stokk er å gjøre klart, med det mener jeg å hugge kinninger på opplaftet, ta bort de værste bulkene og ugjevnhetene på stokken som allerede ligger der og vi skal tilpasse en ny oppå. Vi bruker gjerne en pjål for å fjerne barkerester og tilpasse overflaten.

merket for kinning
bildet viser oppmerking for kinning
kolbjørn med pjål utsnitt
Kolbjørn bruker pjål til å tilpasse overflaten

 

Vi tar frem stokk som vi tror passer både på høyde i rot og topp, og med passelig krok. Denne legges oppå det klargjorte laftet, og kiles opp slik at den ha lik avstand fra stokken under i begge ender.

 

 

IMG_20160127_112437
begrensningen til kinningen til nedlaftet er blitt markert

Avstanden mellom stokkene er da definert og man merker da begrensningene til kinninga i nedlaftet. Det gjøres ved å ta den gitte avstanden + meddragshøyda (2-3cm)  Bredda på kinningen er stokkens yttermål + 6-7 cm i hver retning.

IMG_20160210_140749
Kolbjørn viser metode for å markere for tilpasning av stokkene

Samtidig som stokken ligger der kikker man etter og markerer steder som det må hugges av på øvre stokken for å få den til å passe fassongen til stokken under.

IMG_20160210_131040
stokken ligger på hode, kinningen er hugd og vi driver med tilpasning på stokkfasongen

Vi snur stokken rundt eller løfter den ned på krakker og hugger kinningene på denne. Kinninger og dems utforming har tatt litt tid for meg og forstå, men det er visst viktig at de er rette og plane samtidig som de er skrå og buet.

IMG_20160210_140653
Laftet er markert i begge stokkene

Overstokken og understokken har nå kinninger, man legger overstokken på plass over understokken og legger den opp igjen slik at den har lik avstand til stokken under slik det var når vi markerte kinningene. Da er det klart å markere laftet, her markeres først begrensningene på høyde dvs. avstanden mellom stokkene. Er avstanden mellom 16 markeres 8 opp i nedlaftet og 8 ned i opplaftet. Og poenget er at disse strekene skal ligge på hverandre etter at vi har hugd ut laftet og skal være klare til å meddra. Begrensningene sideveis i laftet markerer vi ved å lodde fra den vannrette  begrensningen og opp eller ned til den andre vannrette begrensningen  i stokken over eller under  og markerer et punkt på den horisontale linja. Både opplaftet og nedlaftet har da to linjer og og fire punkt. så paralelloverfører vi vinkelen/retningen med tommestokk på kinningen slik at den treffer punktet på den horisontale linja.

Vi snur stokken unna og hugger ut opplaftet, her hugger vi ut til måssamus (bare i opplaftet) med en gang så kan en bli kvitt et område hvor det kan bli trangt å få stokken nedi. Vi hugger så ut nedlaftet i den øvre stokken og plasserer stokken på plass igjen.

 

pysapysapysa er jo ikke nedi laftet
«-Pysa pysa, er jo ikke nedi laftet engang» låt det.. Her måtte jeg en runde til for å komme helt nedimot stokken under.

IMG_20160127_161055Da har vi forhåpentlig vis truffet såpass godt med merkinga og hugginga at stokkken ligger helt nedpå den under. Ganske ofte må vi ta bort litt mer i laftet for å få den nedtil, og har da mulighet til å justere den med å ta på den ene siden og ikke den andre hvis den ikke ligger helt korrekt.

Når stokken ligger nedtil den under og det er jevn avstand og fin stokkfasong på begge kontrollerer vi med meddraget at ting er ok slik at meddraget har mulighet til å gi fra seg strek på begge stokkene. Da kan vi meddra stokken (overføre profilen/fasongen fra stokken under til stokken over. Vi bruker også meddraget til å sette ut ny høydebegrensing i nedlaftet og overføre høyden på novhue. Vi har som regel paralelloverført/markert ett tommestokkblad i laftet for å kompansere for stokken skal lenger ned og trenger mer plass i laftet. Istedenfor å lodde opp nye punkter på nytt. Jens bruker medraget på en måte slik at han også setter ut punkt og høyde på en gang, og paralelloverfører kinningen til disse punktene.

Stokkene er markert på nytt og vi hugger ut i laftet, hugger av novhuene og hugger ut medfaret. Her er det en teknikk med å hugge tverrspor den ene veien med framhynna på øksa også den andre veien med bakhynna  og slik at tverrhuggene går dypt nedi midt i medfaret men ikke på utsiden av meddragsterken. Vi hugger så ut medfarert  etter sporet av meddraget.

Da løftes stokken så på plass og skal da passe smukk perfekt, hittill har ikke det skjedd hvis jeg har bidratt i merkeprosessen, men jeg ser det skjer til stadighet et par meter unna meg.

Så forsetter prosessen ukjent antall ganger med merke litt her og hugge litt der, løfte opp og løfte nedi igjen med mye frustrasjon og småprat med seg selv til stokken passer! 🙂

 

 

 

Laft -bunnsvill

IMG_20160204_150546Vi er i kommet godt i gang med laftingen her på Røros, på 4. omfaret nå. Jeg har liten bakgrunnskunnskap om lafting fra tidligere, men har etterhvert forstått at vi gjør ting på tradisjonelt (gameldags) vis til sammenligning med dagens konvensjonelle laftebedrifter.

Teknikken og tradisjonen vi følger er det jeg har forstått er mye gjeldende frem til midt på 1800-tallet her i rørosdistriktet. Flatlaft (sekskant, kinnet sekskant) er laftet vi bruker til dette prosjektet, i moderne lafting og kurs er det ofte en barkelaftvariant som brukes. Jeg trodde da at flatlaft hørte til gamle dager og barkevariantene er moderne tradisjon. Men etter en eskursjon i Røros sentrum for å beskue kinningsvinkler, novhuer og svillutforming blir jeg observant på at flere av de Gamle husene har barkelaft, og etter noe oppklaring med Kolbjørn forstår jeg at det ikke er noe eksakt tidsperiode hvor flatlaftet er enerådende.

Trapes-svill
Når vi drev med teljingen fablet Kolbjørn om at det kunne vært artig å ha trapessvill (førstestokken er to tommer bredere i bunnen enn toppen) på kassa våres, jeg hadde liten formening og innspill om dette på tidspunktet. Etter at vi teljet disse stokkene har Kolbjørn prøvd å få meg til å se at dette kan ha vært gjeldende utforming og norm på hvordan bygningskroppen  skulle se ut en periode frem mot 1850 hvor det brått tar slutt.

På våres byvandring dukker det opp flere trapessviller på bolighus, og også en del i forbindelse med stabbursbygninger. Kolbjørn mener også at vi har en klar link mellom trapesfasongen i stabbur og i bolighus som jeg snart må forstå. Mange av stabburene har trapessviller i bunngrima som stabbene står på som det igjen ligger et flak/svilltre/syltre/såltre (halvkløyving) oppå.

På stabursbygningene forstår jeg det som at det er en videreutvikling at at bygningene blir løftet opp ifra bakken med stabber og flak som en musesikring på 1700-tallet etter at musa har utviklet seg fra å være en utemus til å bli en innemus (ref. Kolbjørn og forskning.no) dette innebærer større nødvendighet for å sikre at musa ikke kommer inn i bygningen.

Jeg kjenner jo til trapessvill i stabbursbygninger i Agder Rygnestadloftet har også trapessvill, men står ikke på stabber (er det da et stabbur) bygningenstypen i Setesdal kalles loft.

rygnestadloftet
#rygnestadtunet
Argumentene for å bruke trapessvill er litt ullene og jeg har forstått at bortsett fra flaket i stabburet er det i hovedsak et estetisk poeng. Vi har også snakket om at det kan være en fordel hvis man skal ha anlegg til bjelkelag i svillstokken at den har litt ekstra tykkelse i bunnen. Jeg har tenkt på om det kan ha vært for å krage bedre ut på muren og redusere flatetrykket, men tror det er mindre sannsynlig. Et argument som kom i dag er at det er jo ikke noen direkte problem eller ulempe at den er litt bredere i bunnen, så det kan faktisk ha vært arbeidsbesparende, ved at man slipper å fjerne så mye tre.

Jeg hadde som tidligere sagt lite preferanser om hvordan dette skulle se ut når vi begynte på prosjektet. En av dagene etter at vi hadde lagt ut første omfaret snakket jeg med min far Odd (f.1949, jobber med landbruksrådgivning i Agder) og fortalte at vi hadde lagt ut første stokkene, han spurte det spontant om de var sånn trekantede? Jeg prøvde å spørre han litt om hvorfor han lurte på om det var det, og han svarte bare at det var slik han trodde det var på gamle lafta hus..

Hvilken stokk ligger underst
Jeg hadde her heller ingen forhåndsinnstilte formeninger, men prøvde å spørr å grave litt. I våres tilfelle ble det slik at vi skulle ha trapessvill på langveggen og ikke på kortveggen. Etter en tid forstod jeg at det ble praktisk å legge langveggstokkene nederst. Kolbjørn forteller videre at han egentlig liker å ha kortveggstokken nederst for å kunne ha stokk under døra samtidig som døråpningen blir lengst mulig ned på veggen. Jens refererer til hvor han lærte å lafte av Henning Olstad at det alltid var tradisjon å ha kortveggstokken underst, og at det var noe med Norsk overtro og gjøre.

En av de neste dagene kommer et par gubber fra uthusprosjektet innom, den ene insisterer på at vi skal ha møneretningen motsatt vei (slik at huset blir breiere en det er langt) enn det jeg hadde sett for meg.  Den andre gubben har allerede konkludert og uttaler at: Det går til Hel**** med detta! Og etter litt forklaring så er det Åsgårdsreia kommer og tar det med seg hvis det allerede står på meier.

Foreløpig står bygningen innelåst i hallen nattestid, men tror man må lage mye go grøt til fjøsnissen for at dette skal ende godt..

Barking-barkespade

Barkespader i fra håndbok for huggere
barkespader omtalt i håndbok for huggere 1942
I løpet av våres skogsdager har vi diskutert en del om barking, om det er gjort og poenget med å gjøre dette. Jens sverget til å sokke (barke nederste 2m av treet før han felte det) mens jeg ikke tok meg tida eller orket dette. Og vi diskuterte egentlige hensikten med sokking og barking. Sokking har en del for seg hvis en senere skal barke resten av treet når det er felt, greiere arbeidsstilling for å ta av den groveste barken.

Jon Holm LillegjeltenJon Holm Lillegjelten (f. 1949) er en av personene som vi bruker som levende informant og tradisjonsbærer. Han har vært med far sin i skogen siden han var tenårene og har drevet mye i skogen til eget formål da de hadde egen gårdssag og drev mye med lafting og bygging i trematerialer.

Når vi spør Jon om de barket tømmeret, så svarer han ja måtte jo gjøre det med tømmeret som skulle fløtes. Når vi snakker videre ned han forstår vi at det bare var tømmeret som skulle fløtes som ble barket. (fløtinga i Glomma opphørte i 1970). Jon forteller videre at tømmeret ble fraktet med barken på ifra skogen frem til lunneplassen ved elva og barket der før det lempet i elva på våren. Jon forteller også at de fikk traktor i 1963 med også i tiden før dette når de kjørte med hest både med bukk og geit og kun med støtting var også barken på.

På en tur i Vatnedalen i Setesdal kom jeg over to barkespader som jeg fikk anledning til å ta med. Jeg tok disse frem den siste uka og det har vært flere lokale handverkere innom å kikket på arbeidet våres, men ingen av disse kunne dra kjensel på spaden. Jeg tok den med og viste den frem til Jon og han kunne bekrefte at det var en typene de brukte, men han brukte mest denne fra Sandvik med utskiftbare blad. Det fantes også modeller fra Mustad og Eia som han husker.

bsrkespade medærne
Moderne barkespade ca 1960 

Säterpilen

säterpilenEtter noen funderinger og diskusjoner om økser (skogsøkser) hvor vi har prøvd å tidfeste de forskjellige typene østerdalsnakke, turpentine og pad’er. I noen forskjellige tekster/bøker er øksene beskrevet, og i en tekst som er skrevet rundt 1940 beskriver forfatteren en ny type øks på vei inn i markedet som er lettere og smid i helstål, han omtaler øksa som hendig og anbefaler leserne til å prøve ut den nye typen.

Når vi intervjuet og snakket om gamle økser med Jon Holm Lillegjelten så kom vi inn på temaet lette ståløkser. Og ja Säter-pilen kom i 0,7 og 0,9 variant sier han, og det var slik øks faren hans brukte å ha med seg i tillegg til motorsaga jobu tiger på 60-tallet. Jeg mintes å ha sett en slik liten nett øks hjemme hos søstra mi, og samme kvelden fant jeg den med stempelet SÄTER på øksenakken.

Dagen etterpå har jeg med øksa for å vise frem, Jon har tatt med «säter-pilen» som faren brukte. Disse øksene er relativt like, men säterpilen til Jon bar stempelet HB (Hults bruk). Muligens var Säterpil blitt et typenavn på små lette helståløkser?

Tirsdag 19. 1 hadde vi en ny skogdag for å skaffe mer tømmer tillafteprosjektet. Vi gjorde noen forsøk på å bevege oss litt frem i tid ved å benytte svans til felling og säterpilen til å ta ut felleskåret og til å kvitte. Jeg ble ikke overbevist om at dette var den store revulusjonen (siden Jens sto på siden av meg og tok meg igjen i fellinga, og at voldsom kraftbruk ved kvisting resulterte i knekt økseskaft). Men her kan det være flere faktorer som spiller inn; sliping av øks, viking og filing av svans, teknikk og trening.

Vi synes tråden om lette skogsøkser av helstål er spennende, spesielt etter at Jon kunne fortelle at det var slik øks far hans brukte.