Skribent: Jostein Utstumo

Dette laftet blir kalt flatlaft på Røros, noen andre steder i landet kaller de det sekskantlaft eller kinnet flatlaft. I boka » Om det å lafte» nevnes sekskantlaftet slik jeg forstår det som en avart av knutnov med firkanthals med begrunnelsen fra Løve Stokke om at halsen er flat både over og under.

Dette innlegget er en del av en skoleoppgave hvor vi skal  lage en beskrivelse av et laft. Jeg har valgt meg ut laftet jeg jobbet med i praksis på Røros i vinter. Denne beskrivelsen har vært delevist postet tidligere i vinter, men skal prøve å legge inn noen forbedringer.

Fremgangsmåte
Jeg skal nå prøve å beskrive fremgangsmåten i laftinga som Kolbjørn har instruert oss i, dette er  varianten av flatlaft  han og andre i Uthusprosjektet på Røros har brukt siden tidlig 1990-tallet og slik jeg forstår fortsatt varianten fra Røros.

Første steget for å få nedpå en ny stokk er å gjøre klart, med det mener jeg å hugge kinninger på opplaftet, ta bort de værste bulkene og ugjevnhetene på stokken som allerede ligger der og vi skal tilpasse en ny oppå. Vi bruker gjerne en pjål for å fjerne barkerester og tilpasse overflaten.

 

Vi tar frem stokk som vi tror passer både på høyde i rot og topp, og med passelig krok. Denne legges oppå det klargjorte laftet, og kiles opp slik at den ha lik avstand fra stokken under i begge ender.

 

 

Avstanden mellom stokkene er da definert og man merker da begrensningene til kinninga i nedlaftet. Det gjøres ved å ta den gitte avstanden + meddragshøyda (2-3cm)  Bredda på kinningen er stokkens yttermål + 6-7 cm i hver retning.

Samtidig som stokken ligger der kikker man etter og markerer steder som det må hugges av på øvre stokken for å få den til å passe fassongen til stokken under.

Vi snur stokken rundt eller løfter den ned på krakker og hugger kinningene på denne. Kinninger og dems utforming har tatt litt tid for meg og forstå, men det er visst viktig at de er rette og plane samtidig som de er skrå og buet.

Overstokken og understokken har nå kinninger, man legger overstokken på plass over understokken og legger den opp igjen slik at den har lik avstand til stokken under slik det var når vi markerte kinningene. Da er det klart å markere laftet, her markeres først begrensningene på høyde dvs. avstanden mellom stokkene. Er avstanden mellom 16 markeres 8 opp i nedlaftet og 8 ned i opplaftet. Og poenget er at disse strekene skal ligge på hverandre etter at vi har hugd ut laftet og skal være klare til å meddra. Begrensningene sideveis i laftet markerer vi ved å lodde fra den vannrette  begrensningen og opp eller ned til den andre vannrette begrensningen  i stokken over eller under  og markerer et punkt på den horisontale linja. Både opplaftet og nedlaftet har da to linjer og og fire punkt. så paralelloverfører vi vinkelen/retningen med tommestokk på kinningen slik at den treffer punktet på den horisontale linja.

Vi snur stokken unna og hugger ut opplaftet, her hugger vi ut til måssamus (bare i opplaftet) med en gang så kan en bli kvitt et område hvor det kan bli trangt å få stokken nedi. Vi hugger så ut nedlaftet i den øvre stokken og plasserer stokken på plass igjen.

 

Da har vi forhåpentlig vis truffet såpass godt med merkinga og hugginga at stokkken ligger helt nedpå den under. Ganske ofte må vi ta bort litt mer i laftet for å få den nedtil, og har da mulighet til å justere den med å ta på den ene siden og ikke den andre hvis den ikke ligger helt korrekt.

Når stokken ligger nedtil den under og det er jevn avstand og fin stokkfasong på begge kontrollerer vi med meddraget at ting er ok slik at meddraget har mulighet til å gi fra seg strek på begge stokkene. Da kan vi meddra stokken (overføre profilen/fasongen fra stokken under til stokken over. Vi bruker også meddraget til å sette ut ny høydebegrensing i nedlaftet og overføre høyden på novhue. Vi har som regel paralelloverført/markert ett tommestokkblad i laftet for å kompansere for stokken skal lenger ned og trenger mer plass i laftet. Istedenfor å lodde opp nye punkter på nytt. Jens bruker medraget på en måte slik at han også setter ut punkt og høyde på en gang, og paralelloverfører kinningen til disse punktene.

Stokkene er markert på nytt og vi hugger ut i laftet, hugger av novhuene og hugger ut medfaret. Her er det en teknikk med å hugge tverrspor den ene veien med framhynna på øksa også den andre veien med bakhynna  og slik at tverrhuggene går dypt nedi midt i medfaret men ikke på utsiden av meddragsterken. Vi hugger så ut medfarert  etter sporet av meddraget.

Da løftes stokken så på plass og skal da passe smukk perfekt, hittill har ikke det skjedd hvis jeg har bidratt i merkeprosessen, men jeg ser det skjer til stadighet et par meter unna meg.

Så forsetter prosessen ukjent antall ganger med merke litt her og hugge litt der, løfte opp og løfte nedi igjen med mye frustrasjon og småprat med seg selv til stokken passer! 🙂

 

 

 

Vi er i kommet godt i gang med laftingen her på Røros, på 4. omfaret nå. Jeg har liten bakgrunnskunnskap om lafting fra tidligere, men har etterhvert forstått at vi gjør ting på tradisjonelt (gameldags) vis til sammenligning med dagens konvensjonelle laftebedrifter.

Teknikken og tradisjonen vi følger er det jeg har forstått er mye gjeldende frem til midt på 1800-tallet her i rørosdistriktet. Flatlaft (sekskant, kinnet sekskant) er laftet vi bruker til dette prosjektet, i moderne lafting og kurs er det ofte en barkelaftvariant som brukes. Jeg trodde da at flatlaft hørte til gamle dager og barkevariantene er moderne tradisjon. Men etter en eskursjon i Røros sentrum for å beskue kinningsvinkler, novhuer og svillutforming blir jeg observant på at flere av de Gamle husene har barkelaft, og etter noe oppklaring med Kolbjørn forstår jeg at det ikke er noe eksakt tidsperiode hvor flatlaftet er enerådende.

Trapes-svill
Når vi drev med teljingen fablet Kolbjørn om at det kunne vært artig å ha trapessvill (førstestokken er to tommer bredere i bunnen enn toppen) på kassa våres, jeg hadde liten formening og innspill om dette på tidspunktet. Etter at vi teljet disse stokkene har Kolbjørn prøvd å få meg til å se at dette kan ha vært gjeldende utforming og norm på hvordan bygningskroppen  skulle se ut en periode frem mot 1850 hvor det brått tar slutt.

På våres byvandring dukker det opp flere trapessviller på bolighus, og også en del i forbindelse med stabbursbygninger. Kolbjørn mener også at vi har en klar link mellom trapesfasongen i stabbur og i bolighus som jeg snart må forstå. Mange av stabburene har trapessviller i bunngrima som stabbene står på som det igjen ligger et flak/svilltre/syltre/såltre (halvkløyving) oppå.

På stabursbygningene forstår jeg det som at det er en videreutvikling at at bygningene blir løftet opp ifra bakken med stabber og flak som en musesikring på 1700-tallet etter at musa har utviklet seg fra å være en utemus til å bli en innemus (ref. Kolbjørn og forskning.no) dette innebærer større nødvendighet for å sikre at musa ikke kommer inn i bygningen.

Jeg kjenner jo til trapessvill i stabbursbygninger i Agder Rygnestadloftet har også trapessvill, men står ikke på stabber (er det da et stabbur) bygningenstypen i Setesdal kalles loft.

Argumentene for å bruke trapessvill er litt ullene og jeg har forstått at bortsett fra flaket i stabburet er det i hovedsak et estetisk poeng. Vi har også snakket om at det kan være en fordel hvis man skal ha anlegg til bjelkelag i svillstokken at den har litt ekstra tykkelse i bunnen. Jeg har tenkt på om det kan ha vært for å krage bedre ut på muren og redusere flatetrykket, men tror det er mindre sannsynlig. Et argument som kom i dag er at det er jo ikke noen direkte problem eller ulempe at den er litt bredere i bunnen, så det kan faktisk ha vært arbeidsbesparende, ved at man slipper å fjerne så mye tre.

Jeg hadde som tidligere sagt lite preferanser om hvordan dette skulle se ut når vi begynte på prosjektet. En av dagene etter at vi hadde lagt ut første omfaret snakket jeg med min far Odd (f.1949, jobber med landbruksrådgivning i Agder) og fortalte at vi hadde lagt ut første stokkene, han spurte det spontant om de var sånn trekantede? Jeg prøvde å spørre han litt om hvorfor han lurte på om det var det, og han svarte bare at det var slik han trodde det var på gamle lafta hus..

Hvilken stokk ligger underst
Jeg hadde her heller ingen forhåndsinnstilte formeninger, men prøvde å spørr å grave litt. I våres tilfelle ble det slik at vi skulle ha trapessvill på langveggen og ikke på kortveggen. Etter en tid forstod jeg at det ble praktisk å legge langveggstokkene nederst. Kolbjørn forteller videre at han egentlig liker å ha kortveggstokken nederst for å kunne ha stokk under døra samtidig som døråpningen blir lengst mulig ned på veggen. Jens refererer til hvor han lærte å lafte av Henning Olstad at det alltid var tradisjon å ha kortveggstokken underst, og at det var noe med Norsk overtro og gjøre.

En av de neste dagene kommer et par gubber fra uthusprosjektet innom, den ene insisterer på at vi skal ha møneretningen motsatt vei (slik at huset blir breiere en det er langt) enn det jeg hadde sett for meg.  Den andre gubben har allerede konkludert og uttaler at: Det går til Hel**** med detta! Og etter litt forklaring så er det Åsgårdsreia kommer og tar det med seg hvis det allerede står på meier.

Foreløpig står bygningen innelåst i hallen nattestid, men tror man må lage mye go grøt til fjøsnissen for at dette skal ende godt..