Tettingspor i opplaft

Denne gangen fikk jeg den viktige og ærefulle oppgaven å skrive om måssåmusa.

måssåmus3

Ovenfor stående betegnelse for denne detalj er et notat av Sverre Ødegård i et eksemplar av Halvor Vreims bok «Laftehus» fra 1966 som er i Rørosmuseets eie. Betegnelsen mosemus er også å finne i «Rørosordbok».

Vreim omskriver i boka «Laftehus» en laftevariant med loddrette hogg altså firkantet midthals og kaller den for kuntnov og at den er vanlig for Trøndelag. Samme nova finner vi igjen i «Om det å lafte» som en variant av trøndersk knutnova. Her heves det fram at knutnovtyper kombinert med mosepipe er standard i Trøndelag så langt fram i tida som lafting var vanlig.

den røroske mosemus

Etter Kolbjørn Vegard Os er vel mosåfaret heller intet uvanlig navn (navnet går jo litt mer i retning medfar og jeg husker ikke helt om han ville beskreve vårt tettingsspor i nova!?) Under store anstrengelser for å undertrykke lattern (hihiihi) tipset veiledern at jeg komme til å finne noe artig også i Tore Hauge`s bok «Littlemannen og skoftungen». Han bruker uttrykket måssåfitte som han knytter til åslaft. I boka «Lafting» av Kristian Strømshaug finner vi  en tegning av tettingssporet. I teksten refererer Strømshaug til Vreim men har intet navn for detaljen. Også Ola Steen omskrive et tettingsspor i sin bok «Håndlaft», der i sammenhang med en barkelaftoppskrift.

Slik som vi utfører tettingsporet og som jeg tyder bildene og tegninger i de bøkene som jeg fikk tak i er det hogd inn i opplaftet. Som jo betyr, hvis en ser på en vegg, at bare den øvere delen av nova få ekstra tetting med hjelp av mosemusa. Det virker for meg innlysende siden stapping av mose inn i mosemusa i opplaftet er nokså lettvint i motsetning til å få det til i nedlaftet. Og halvparten med ekstratetting i nova er bedre enn ingen ekstratetting i nova.

I forhold til vertøybruk for å lage mosemus bruker vi alle sammen her øks. Jeg pleier å bruke framhynna, Jostein bytter mellom fram- og bakhynna mens Kolbjørn Vegard favoritiserer bakhynna. Tappjern og klubbe kunne også våre en alternativ, men siden vi ellers i prosessen ikke ha bruk for disse redskaper virker det litt tungvint å ha dem med bare for dette steget i prosessen.

«Kjært barn har mange navn» gjelder vel også her. Og tillegg bruker en de ved enhver anledning…

Hvilket navn bruker dere for omskrevet detalj???

 

 

Skogsbruk på Os i 1960-tallet

I dagens blogginnlegg vill jeg gjerne sammenligne informasjonene om skogsdrift på gårdene Holm og Volden i Os som begge ligger ved elven Nøra. Informantene er henholdsvis Jon Holm Lillegjelten, som har vokst opp og eier Holm gården og Per Volden som har vokst opp og eier Volden gården. For begge to var skogsarbeid i egen skog en fast del av gårdsdriften og begge startete å jobbe i skogen i 1960-tallet. Begge har bakgrunn som håndverker i kulturminnevernmiljøet.

Jon jobbet første gang i skogen i 1962/63. De hogget ca. 100 m3 tømmer hver sesong, en del for egen bruk, alt som var grovt nok ble jernbanesviller (sagbruket ved Havsjø). Etter Jon var det godt betalt. Resten av tømmeret ble etter Jon fløtet på Glomma ned til Sarpsborg og Frederikstad (siste gang i 1970) eller ble solgt til sponplate fabrikken på Røros. Det var rett i overgangstida fra hest til traktor som transportmiddel. På Holm gården hadde man traktor siden 1962 og i 1967 var det slutt med bruk av hest på gården. Oppstart av hogstsesongen var avhengig av gårdsarbeid ellers, en kunne ikke oppstarte før disse jobbene var unnagjort. I 1962 ble ei Jo-Bu-tiger-motorsag anskaffet på Holmgården, fra før fants det Jo-Bu-junior-motorsag.

tigera
Jo-Bu Tiger

Som faren til Jon brukte til å sage felleskår og bakskjær i hoggstprosessen. Granne dimensjoner kunne blitt hogget med Säterpilen som ellers ble brukt til kvisting. «Säterpilen»(700/900 gram) var etter Jon veldig utbredd i ’60-tallet og den absolutte favoritten på gården Holm. (se blogginnlegg «Säterpilen») Oppmåling skjede opp til 1968/69 med skant, så brukte dem målbånd. Stokkene ble ikke barket i skogen. Stokkene som skulle fløtes ble barket og barkingen forgikk på velteplassen ved elven Nøra.

Volden gården ligger øst for Holm gården noen hundre meter oppstrøms Nøra. Per begynte å jobbe i skogen 1960. Det ble høstet mellom 40 og 50 m3 per sesong. Og likedan som på Holm skjedde hogging av skog til egen bruk, jernbanesvill produksjon, topptømmer og alt med krok ble fløtet på Glomma mot sør. Fløtingen på Nøra, fra velteplassen til Glomma gjorde gårdsbrukerne selv. På Glomma overtok yrkesfløterlag. Felling lærte Per med svans, tvervedsag og øks.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Skogsøksa til Per’s far

Säterpilen var ingen begrep for Per da jeg spørte etter den, men da jeg viste et bilde var han sikker at han har sett slike, men på Volden brukte en ikke slikt. I 1963/64 overtok Jo-Bu junior jobben til håndsagene og 1967 ble det anskaffet ei Jo-Bu tiger. Til kvistingen fortsette Per å bruke fars øks. Øksa syns jeg er interessant, underskjæfta, rett skaft, læret rundt skaftet, rett egg og ingen smedmerke. Igjen lagd av en bygdesmed? Finnes det flere av disse?  Sesongstarten var også avhengig av gårdsarbeid og kunne ikke starte før det la snø. Opp til 1965 var hesten transportmiddel, lunding skjedde med støtting og fra lundeplassen gikk det videre med bukk og geit. I 1965 ble det anskaffet traktor. Stokkene ble transportert ubarket. Tømmeret til fløting ble barket med bandkniv og barkspade ved lagringsplassen ved Nøra.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Pers far sin barkspade

SAMSUNG CAMERA PICTURES

I 1965 kjøpte Per en lettere barkspade med utskiftbart blad.

Hva slags øks en brukte var likevel litt forskjellig. Ved senere anledning fikk vi flere bygdesmidde økser å se. Etter en forespørsel om øks i museets lager hadde Jon to slike med seg.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Øks Rørosmuseet

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Øksa veier 1600 gramm (inkl. skaft). Skaftet er 1 1/4 alen lang, egget litt over to tommer og har en pilhøyde av omtrent 1/2 «. Eggvinkelen er omtrent 27 grader.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Øks Rørosmuseet

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Øks nummer to veide 1900 gramm (inkl. skaft). Skaftlengde er 1 alen, egglengde 2,5″ og pilhøyden litt over 1/2 tommer. Eggvinkeln er omtrent 30 grader.

Uheldigvis kommer det ikke flere informasjoner med disse øksene fra museet. Hvem smidde øksene? Hvilket tidsrom er det snakk om? Finnes det kjente smeder her i området fra tidsperioden? Ble øksene virkelig brukt i skogen eller var dem til andre formål?

Bildet fra 1890-tallet

På fredag den 15.1.2016 starta vi dagen i hallen med røing av tømmer til prosjektet vårt og drøfting av røteknikker. Hvor vi sammenligned det hva vi gjorde og hvordan røing var utført på en gammel laftekasse museet holder på med å restaurerer. (Jostein gå mer inn i dette) Etterpå dro vi til Kurantgården hvor Jon Holm Lillegjelten viste oss et bilde fra 1890-tallet.

RMUB.021869

Gamle hyttbua i Femundsmarka ved Øvre Roasten, fra venstre Jo-Larsa (etter Jon Holm Lillegjelten skal han ha dreved med tømmerhoggst), en fra Femundshytten og engelskmann Frank Mathson med øks i handa.

Mest spennende ble øksa for meg og spørsmålene bare poppet opp:

Hva slags øks er det? Økshodes nedside ser ut som ei norsk- eller svensk industriellprodusert  skogsøks, i retning Østerdals-facon fra Mustad. Størelse og vekt kunne vel også stemmer… Men oppsiden av øksa? Er det skaftholk der?

Til hva skal øksa brukes? Står dem med denne nokså rettskafta øks i 8-12 timer i skogen og hoggde tømmer? Skaftet virker veldig rundt og jeg få inntrykket av at de bare tok en gren og smellte øksehodet på?(altså lite forseggjort)

Her ble jeg nødt til å bla litt i bøker med eldre bilder i som viser hoggstkarer…

For det første fannt vi bildet igjen i Røros Museums- og historielags hefte «Buer i Femundsmarka». I dette hefte står det at engelskmannen Frank Mathson hold i sin tid, i området hvor bildet ble tatt, på med jakt og fisking.

Så fant jeg noen bilder av skikkelige hogstkarer i «Engerdal i gamle tider» og «Under kroners tak».

Engerdal 1936.BMP
Sorkodden, Engerdal, 1936 (Engerdal i gamle tider)
Trysil 1906.BMP
Trysil, 1906 (Under kroners tak)

Øksene likner hverandre sterkt, men ingen av disse øksene har denne (antatte) skafteholk, som vi så på første bildet. Og ikke å snakke om skjæftingen, alle (med et unntak) er nokså sterk underskjæftet og jeg få inntrykket at skaftene er bearbeidet for å ligge skikkelig i handa. Interessant er også skaftlengden, det virker på med at de er omtrent 1 1/3 alen lange.

Etter å ha sett bildene av hoggstlagene og øksene disse karer holdt på med tror jeg at de tre karer som vi så på første bildet er på jakt- eller fisketur og er i ferd å lage seg mat og kaffi. Og for å få det til, ute i Femundsmarka, trenger en vel øks, ikke bare i gamle dager.

Øksoppsetting og hogging av tømmer

På tirsdag den 5.1.2016 var dagens tema/ oppgave «hogging av tømmer og lunning med hest». Vi startet dagen med gjennomgang av prosjektet og snakket om utforming av detaljer. Laftekassen vi skal plukke tømmer til skal bli 4×5 meter i grunnflate, utført i 6″tømmer med flatnov med kinninger/6-kantlaft og skal få trapesformed svill i langveggene. Da trenger vi to grove stokker til trapessvillene ved resten er 7″ toppdiameter nedste grensen. Målet er å plukke rundt ti stokker for å kunne starte opp. Vegard forklarte oss framgangsmåte og bruk av blogg.

Mens vi satt inni varmen, begynnte vi å drøfte problematikken om hvor befinner vi oss i tida? hvordan var ressurstilgangen/tilstand av skogen rundt Røros? hva slags material er vi ut etter? Vi begynnte å lure på hvordan det kommer til å bli å hogge tømmer med øks etter at gradstokken satt fast ved rundt 20 minusgrader i to/tre dager. Kommer det til å ha innvirknig på øksene våre, blir det sprekk i stålet?

Så gikk vi i gang og satt opp øksene. Det ble både skjefting, fastkiling av øksehode og slipping av egg.

Etter at øksene var klar til innsats kjørte vi ut til Os hvor vi skulle høgge tømmer på Osmoen i skogen ved veien mot vanngrøfta. Skogsbunnen består av sand, og over til kvabb og til myr som ble synnlig på trærne, som var nokså krokete og har antakeligvis vel så mye tennarved. Etter kjapp blinking av 11 stokker var vi igang med høgging, arbeidsmåten lært av  Roald Renmælmo i Målselv som har lært Konrad Stenvold.

Vi fant snart ut at det var lurt å flytte seg litt for å høgge helst radialt siden tangential hogg på ytterveden ga en rar lyd, dårlig følelse i handa og liten framdrift i selveste høgging av treet. Kvisting ble en stor fornøyelse i framdriftsøyemed siden kvisten knakk av lett, men pen kvisting er vel noe annet.

I høggeprosessen begynte vi å lure på hva slags praktisk fordel sokking av treet rett før høgging har.Sokking Vi kom på at det kanskje kunne være av fordel ved tømmerkjøring med støtting. Ellers kunne det være smart for få opp driftstemperaturen både ved en selv og øksa særlig i disse temperaturene. På oss selv virket det bra, men øksa kom ikke over tungetuppfrysepunkt som vi prøvde vitenskapelig. Forsøket resulterte i stor latter fra min side, smertepreget ansikt hos Jostein og et lite isflak med tungespissmønster på øksa.

feltselfie

Tømmerkjøring skjedde med traktor.

Tanker og erfaringer rundt materialkvalitet kommer i senere blogginnlegg.

endeskår