Strådalssaga

Rekonstruksjonen av Strådalssaga.

Prosjektet.

På læringsarena Stiklestad 2024 har vi vært 3 studenter som har hatt i oppdrag å rekonstruere husmannsplassen Rye. Bygningen består av en sammenbygd stue og uthus fra Rye under gården Snausen i Leirådalen fra ca 1850. Bygningen ble flyttet til Stiklestad museum i 1972, den består av ett tømret bolighus og ett uthus bygd i en stavkonstruksjon. Siden tomta bygningen ble plassert på i 1972 har blitt utsatt for erosjon fra en bekk, og det var store setningsskader i uthuset, ble det besluttet å flytte husmannsplassen til en ny tomt på museet. Boligen ble flyttet hel, mens uthuset måtte rekonstrueres.

Her er husmannsplassen under oppføring på sin nye tomt.

Vi startet med planleggingen av hvor mye, og hvilke materialer vi måtte ha, slik at vi kunne ta turen til skogs å hogge grantømmer. Vi trengte: staver, syll, stavline, raft, golvåser,strever,sperrer,takåser,tro, lekter og kledning.

Mye av dette virket skulle vi sage på Strådalssaga, en rekonstruksjon av ei sag som sto i Strådalen i Verdal og som nå befinner seg på Stiklestad museum. Til å hjelpe oss med dette hadde vi med oss Ottar Staberg, han har lang erfaring med bygdesagbruk og har saget mye på lignende sager som den vi skulle bruke.

Strådalssaga har i dag en elektrisk motor med rem-overføring til en sagspindel av stål med remskive av tre. Hastigheten på sagspindelen er ca 1200 omdreininger i minuttet, diameteren på sagbladet bør være fra 700mm til 800mm. Sagbenken ligger på bæreruller og styreruller av tre, benken drives av ei sveiv, så saga har manuell mating. Dette er en type sag som er å finne på enkelte gårdsbruk, og kan også finnes som bygdesag, hvor flere i bygda kunne gå sammen om ett felles sagbruk. Tilgjengeligheten på strøm hadde stor innvirkning på utbredelsen av slike sagbruk. Jeg vil anta Strådalssaga er representativ for sagbruk ca 100 år tilbake i tid.

Jeg vil ikke gå dypt inn på de tekniske spesifikasjonene eller historien omkring sagbruk i Norge på starten av 1900 tallet, men jeg vil skrive om de innkjøringsproblemene vi hadde, og hvordan vi fant løsninger og svar på problemene.

Styreklosser.

I fremkant av sagbladet er det to klosser av tre, en kloss på hver side av bladet. Disse sitter på stag av stål med gjenger og innstillingshjul som gjør at klossene kan stilles tett inn til bladet, men ikke så tett at det skaper friksjon og varmgang. Styreklossene må stilles mens bladet er i fart, det er på grunn av strekkingen i sagbladet. Når spindelen har en hastighet på 1200 omdreininger pr. min, må bladet være strukket for den samme hastigheten. Strekkingen gjør at bladet blir helt rett først på 1200 omdreininger. Med mindre hastighet kan bladet bli en anelse skeivt og skape problemer under saging. Når stokken entrer sagbladet og matingen er hard, vil omdreiningstallet på spindelen gå ned, da er styreklossene til hjelp for å holde sagbladet beint.

Vi hadde problemer med at klossene lå helt parallelt med sagbladet slik at det gav store anleggsflaterpå begge sider, noe som igjen kunne skape varmgang i bladet. Klossene var også utformet slik at det lett kunne legge seg sagflis imellom bladet og klossene. Vi hadde problemer med varmgang og strevde med å få saga til å gå godt. Løsningen ble at vi forandret formen på klossene, vi plasserte dem litt fra Paralellen med bladet slik at det kun ble overkanten av klossene som lå mot sagbladet som igjen førte til mindre friksjons flater. I tillegg formet vi en skrå kant i overkant av klossene slik at sagflis kunne ledes vekk fra sagbladet. I sum gjorde dette saga mye bedre å bruke. En del prøving og feiling hadde gjort at noen sagblad var varm kjørt, det kunne man se av blå flekker på bladet hvor det har utviklet seg varme. Har man slike blå flekker er det ett tegn på at strekken har gått ut og bladet må strekkes på nytt. Å strekke sagblad får man gjort hos spesialister som også driver med kvessing og reparering av blad.

Vår instruktør på læringsarena Stiklestad Håvard Stuberg hadde klart å sette sammen en gammel maskin for kvessing av sagblad, maskina er representativ for den tradisjonen vi jobber i og det var utrolig givende å sette på ett ny-kvesst blad på saga og lage en litt grov som sagskur, som man kan se igjen på eldre materialer.

Sagfører/bakmann

Selve sagingen av tømmeret ble også gjenstand for diskusjon, samt litt prøving og feiling. Vi startet med å tenke effektivitet i å få minst mulig håndtering av tømmerstokken, dette er teknikker som kan utføres på moderne sagbruk med større motor, i våre forsøk på Strådalssaga viste det seg at vi måtte la saga bestemme tempoet. Jeg vil beskrive hvordan vi utførte sagingen, ut fra de forutsetningene som ligger i saga.

Vi startet med å legge opp stokken slik at vi kunne sage av tunnurn (tennarn), dette for å ta vekk noe av spenningen i tømmeret, samt at vi får en rett anleggsflate som stokken kan ligge på under videre saging. Sagføreren står fremst ved sagbladet, og er den som bestemmer tunnur, og hvordan man legger opp saging for å få mest trelast ut av hver enkelt tømmerstokk. Vi hadde som mål å få utnyttet 65% av tømmerstokken til trelast. Resten ble ved. Vi valgte å ta inn tømmeret med toppen først, dette er for at det er toppen som bestemmer hvordan sagingen bør utføres. Vi utførte sagingen slik at vi fikk en blokk på høyde 5 tommer og sto igjen med 2 relativt store baker vi kunne få ut både bord og lekter av. Grunnen til at vi endte opp med å lage en blokk på høyde 5 tommer var at vi skulle ha ut en god del 5 tom/ 5 tom med marg i senter, og etter en del prøving og feiling viste seg å være passelig overkommelig for saga. Stokken legges opp slik at man sager parallelt med margen.

Stegvis fremgang under saging :

1. Tømmerstokken rulles opp på sag benken med toppen mot saga, sagfører ser an tunnur, vurderer avstand fra marg og ut til sagskjæret. I dette tilfellet er det passelig med 7 tommer. Dette signaliseres til bakmann som flytter stokken i bakkant til 7 tommer fra marg til sag skjær. Bakmannen slår fast en hake i stokken så den ligger stødig. Sagfører starter sagingen med å sveive sag benken frem mot sagbladet, dette etter å fått signal fra bakmann om OK.
2. Når tunnurn er sagd av trekker bakmannen sag-benken tilbake, slår løs haken og bidrar med å få lagt stokken ned på den sagde flata. Sagfører og bakmann legger stokken slik at det er 2,5 tomme fra marg ut til sagskjæret, sagfører starter å sage når bakmann signaliserer OK. Her blir det en stor bak vi kan sage opp senere.
3. Bakmannen trekker sag benken tilbake, sagfører stiller fensvalsen (anlegget) til 5 tommer, bakmannen legger opp stokken 5 tommer utenfor sagskjæret og signaliserer OK slik at sagingen kan starte. Her oppdaget vi ting som var avgjørende for sagingen. Det er spenninger i stokken som utløses under saging, bakenden på tømmerstokken må kunne bevege seg ut fra eventuell bøy etter spenninger. Bakmannen har her en viktig jobb i å passe at stokken får gå litt på benken samtidig som man hele tiden har godt anlegg mot fensvalsen. Her feilet vi i starten da vi trodde at bakmannen måtte prøve å holde stokken akkurat på 5 tommer, det førte til utrolig stor påstand på sagbladet og resulterte i varmgang. Det finns opprinnelig to metallplater på tvers av sag benken, disse var tatt av siden det var oppfattet som ett problem at stokken skled lett på disse grunnet snø og is, da vi oppdaget at det er meningen at stokken skal kunne bevege seg på sag benken, monterte vi på disse igjen.
4. Bakmannen trekker sagbenken tilbake, her er det lurt at den avsagde baken blir med benken i retur, siden den skal sages opp senere. Nå kan man legge ned stokken på flasken og man har ei blokk på 5 tommer høyde.

Illustrasjon av blokka med forslag til hvordan vi ønsker å sage, dette må kommuniseres fra sagfører til bakmann.

Man kan velge å sage ut to stk 1 tom/5 tom bord før man sager ut 5 tom/ 5 tom. Tilslutt kan man få ut 1 tom bord, pluss ett spikerslag 2 tom / 3 tom. Dette vurderes av sagføreren. Med denne metoden er det sannsynlighet for at bordene og 2 tom/3 tom får flat-bøy, noe som er lettere å håndtere enn kant-bøy. Når stokken er sagd opp har man to relativt store baker man kan utnytte til det som må passe.

Ottar Staberg, Anders Gunleiksrud og Ludvik Kringen Bye i gang med å sage en bak.

Vi var til tider 3 stk som opererte saga, i tillegg til sagfører og bakmann hadde vi en som tar unna ferdig saget trelast og bak. Denne tredje personen var utstyrt med en lekt som var hogd kil i en ende, denne lekta kunne settes ned i sagskjæret når stokken kommer ut av saga for å avlaste spaltekniven, slik at virket ikke klemmer på sagbladet. Spaltekniven skal egentlig greie denne jobben, men av og til var det hensiktsmessig å avlaste den litt, særlig på stokker med mye tunnur og de gangene det var skikkelig stort tømmer som kom inn på saga.

I ett miljø med mye støy er god og tydelig kommunikasjon viktig, særlig kommunikasjonen mellom sagfører og bakmann viste seg å være avgjørende for ett godt resultat. Rolige bevegelser og tydelig se at makker er klar for neste steg før man foretar seg forflytninger av stokk eller sag bord. Saga er ett verktøy hvor det finnes rikelig med muligheter til å skade seg selv eller andre, selv om Strådalssaga er ei lita sag er det store krefter i sving. Før oppstart er det viktig at alle involverte er informert om faremomenter, og har forståelse av prosessen før man trykker på start. Vi hadde tørr trening før oppstart slik at alle forsto prosessen, og vi hadde heldigvis ingen uhell underveis.