Skottbenken på Egge del 2, en skjult finesse

Har nå vært en tur tilbake på Egge og kikket nærmere på skottbenken da det var noen mål og detaljer som var litt uklar.

Første erfaring jeg vil kommentere er at hvis man jobber på millimeter papir og tegner i målestokk så er det mye enklere å ta alle mål i millimeter, nå prøvde jeg å kombinere oppmålingen med norske tommer og så overføre det til millimeter for så å gjøre det om til rett målestokk, det var tungvint. Hvis man tegner uten mm papir kan man godt jobbe i norske tommer .

skottbenk
Her er oppdatert tegning av skottbenken med litt fler detaljer rundt det faste bordet

Det var særlig detaljer rundt innfestningen av det faste bordet som var interessant . Den var lagd på en helt annen måte en den andre skottbenken hvor all innfestning hadde skjedd med  mye spiker og en tapping i bordet.  Her var det lagt en lask på baksiden og tappet både i bordet, foten og i lasken, hver lask hadde i tillegg til  fire spiker en trenagel og merket med X og / . jeg tolket disse symbolene som merking i byggeprosessen.

Jeg hadde en avtale med Bodil Østerås om å låne benken til studiesamlingen i desember og lurte litt på hvordan jeg skulle få den ned den smale loftstrappa, eller hvordan hadde snekkeren fått opp all materialene han skulle høvle, det hele virket litt tungvint. Det var ikke her skottbenken hadde stått når den hadde vært i bruk, men den virket jo litt tungvindt å flytte på samtidig.IMG_9498IMG_9658IMG_9661

Det var først når jeg var ferdig med å dokumentere at skottbenken åpenbarte en vel gjennomtenkt finesse. Det løse bordet løftet jeg av og fikk ned , men så var det det faste og to føtter, når Per Steinar tok i benken løftet bordet seg litt og vi skjønte at det ikke var så fast som vi trodde. Den lille trepluggen kunne dras ut og bordet var helt løst fra føttene, noe som gjorde flyttingen svært enkel,  «satan de tænkt nu på aillt».IMG_9663IMG_9666IMG_9665IMG_9664IMG_9668

Så konklusjonen må vel være at det er viktig å komme tilbake til åstedet og ta en ekstra kikk og tenke litt gjennom hvordan har dette objektet vært i bruk hvordan har de som brukte det transportert det.

Til slutt en liten fin sak som vi fant når vi lette etter skottokser , noe vi dessverre ikke fant hverken på Egge  eller Stiklestad så  langt….  en fil fastmontert i en kloss til å skyte sagblad, enkel  men funksjonell.

IMG_9634IMG_9633IMG_9627

Skaatbenk på Valgermo, Ørskog.

IMG_6080

Etter tips frå  Erling Flem via Roald Renmelmo, kom eg over ein skottbenk i eit nedlagt snikkarverkstad på Valgermo i Ørskog kommune. Om ein tek av frå E39 på Ørskog mot Geiranger, er dette byggverket noko av det første ein møter på venstresida av vegen.

IMG_5810

Lengde: 5,10 m, høgde: 71-72 cm.

Benken er laga av furu. Kilane er av bjørk. Det kan sjå ut som om mykje av emna i benken er rydd først og flidd med høvel. Det er ikkje alle dimensjonar som er presise og vinkla i 90 grader. Føtene er laga av tunge emne som er  glatta med høvel. Det er variasjonar i  dimensjonar og presisjon på kvar del. Her er  verktøyspor etter kappsag, Sirkelsag, høvel og øks. Materialkvaliteten er jamnt over hurtigvaksen og kvistete.

Langborda ser ut som dei er i frå samme tre. Langborda er fulle av store kvistar på 2-3 » i diameter langs annlegsflata, alikavel er benken i dag høveleg rett.

Langborda er spikra i beinet, medan det lause langbordet kviler på ein bordbit som ligg laust i mellom sammhalda.

Høgde på langbord: frå 7,5″ til 9″, tjukne på langbord. 6 cm til 7 cm

Nederst er ein kraftig tung fot med 5” H.  6-8” B og L: 25”  I foten står det bein, beina er 3 1/2″ x 4″, der ytterkanten er knekt. Foten har tappskuldre heile vegen rundt, tappen er sentrert.

IMG_5809

Beina er haldne i hop av eit 1 1/2″ tjukt x 4″/ 5″ bord som er innfeld med svalehale og spikra med ein klippspikar i beina på begge sidene. Avstand frå undersida av foten og til oversida på samhaldet er 14″

I følge leiar i Norsk Skottbenk Union er det sjeldent å finne gamle skottbenkar med originale kilar.

Kilane som sto i benken er omlag 14″ lang  og går frå 1″ til 3,5″ dei er bearbeid med øks, på sida av det lause langbordet er det spikra på ei list som kilen ligg mot, noko som verkar fornuftig så ein slipp å plukke opp kilen frå golvet heile tida.

Skisse

Benken er no kjøpt og berga av byggefirmaet Br.Honningdal frå Vestnes.

Hiortkirka – Del av et Barokkhageanlegg fra 1700-tallet i Galåen

Hiortkirka, Engan - Galåen
Hiortkirka, Engan – Galåen. I fløyen i klokketårnet står årstallet 1765

Hiortkirka fremstår i dag som en noe særegen liten bygning ute i marka i Galåen og det er ikke så lett å se for seg hvordan den har vært en del av et større hageanlegg.

Som en studentoppgave skal noen av oss studenter ved tradisjonelt bygghandverk – NTNU bygge en kopi av Hiortkirka under Rørosmartnan 2017. I den forbindelse kommer en liten utredning om Hiortkirka og andre småbygninger som har stått i anlegget eller har hatt tilsvarende funksjon andre steder i nærområdet.

Hiort-Engan barokkpark ble anlagt av Peder Hiort direktøren av kobberverket, i perioden 1759-1780. Hiort hadde byggeansvar for Røroskjerka, var teolog, vitenskapsmann, boksamler (Hiort hadde bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk, latin – sågar samisk ordbok!). Han var i tillegg jordbruker, landskapsarkitekt og barokkhagearkitekt. En mann med utpregede kunstneriske, organisatoriske og humanistiske evner.

Barokkens hager skulle vise at menneskene beherska naturen og greide og utnytte dens ressurser. Geografen Gerhard Schønning besøkte Hiort-Engan i 1773 og beskrev den slik som den senere er gjenngitt av kunsthistoriker Carl Schnitler i boka Norske Haver 1916 på følgende måte:

«Det meste av gaarden utgjorde paa Hiorts tid som nu en fin bjerkeli nedover mot Glommen, og denne var det , Hiort tok til at utforme fuldstændig som et barokt bosket ved at hugge ut et net av lange snorrette ganger gjennom den. Elven og kongeveien gaar omtrent paralelle i en avstand fra hverandre av 1km . Mellom disse to yttergrenser og parallelt med dem hugget han mindst syv alleer, ca 3m brede og i en gjennomsnittlig avstand av ca 100m. I alleene – ialfald tre av dem bygde – bygget han lysthus, horav det sidste stod for ca. 40 aar side. Længdegangene gjennem skogen blev krydset av fire tverrveier, hvorav den bredeste førte fra gaarden ned til elven, og paa hver side av denne vei laa et stykke nedenfor gaardens prydhave et ottekantet lysthus, som begge er bevart. Endelig førte en tredje fremdeles staar i for av en kirke med pyramidetak, taarn med træklokke og en St. Olav- statue over portalen.

Barokkparken slik man mener den så ut. Skisse: Unni Dahl Grue og Blå Landskapsarkitekter as
Skisse av slik man mener det så ut. Uni Dahl Grue og Blå landskapsarkitekter as

Foruten dette høist karakteristiske bosket laa ved gaarden selv en større have, hvortilen trapp fra tunet førte ned. Her var fontæne med 14 alen høi straale. Fra gaarden op til landeveien førte to lange alleer av blandet bjerk, osp, hæg og gran. Perspektivet fra den sydligste av dem fortsatte videre ca. 700m opigjennem en skog paa den andre siden av gaarden til et høit utsigtspunkt, «fruehaven» eller «Fæstningen» , hvor skanse var anlagt og utrustet med smaa kanoner og lægemstore soldater utskåret i træ og malt med rike uniformer. Nogen av dem bevaret. -Dem gamle gaarden er revet og haven forsvundet, men veinettet gjennom skogen for det meste endnu synlig.

Nær Engan ligger Galaavolden. Den blev 1712 solgt av Kobberverket til verkskriver Jens Finne d 1733″ som indrette seg og levninger av smukke haveanlegg i Ludvig den 14 des stil kan endnu sees». Dette var tilfelle i 1894. Nu er alt forsvundet. Derimot er det uten tvil i led i samme anlæg naar vi paa Galaaen ser en retlinjet, ca 500m lang gate hugget gjennem skogen fra gaarden ned til Glommen, hvor perspektivet avsluttes av et ældgammelt, tømret lysthus med pyramidetak. Bak et motiv som det skimtes atter det franske bosket. Det er underlig selv i de barskeste strøk i vort land at finde utslag av de tanker, som le Notre hadde gitt klassisk form».

lysthuset-kroa-galaen
Lysthuset Finneeiendommen, Kroa i Galåen. Omtalt som eldgammel av Gerhard Schøning i 1773. På bildet blir lysthuset brukt som høyløe, usikkert om dette var opprinnelig intensjon. foto: Røros kommune

  

Peder Hiort var utdannet teolog og det er hevdet at han på søndager ofte hold gudstjenester i Hiortkirka, som forøvrig ble brukt som lysthus sommerstid og høyløe høst/vinter.

I journalen til rørosmuseet er hiortkirka beskrevet på på følgende måte av Stephan Tschudi Madsen i 1968.:
Bygningen er oppført i stående panel over en enkel reisverkskonstruksjon som lysthus for Peder Hiorth på hans gård Engan. (Om høsten brukt som hoyhus) På taket et lite klokketårn med fløy med årstall 1765  i inngangsgavlen et utskåret mannsprotrett i profil. Bygningen er i en skrøpelig forfatning, malingslitt, løse, råtne bord; hele bygningen trenger hardt til ettersyn. Vi skal være glade for at Røros museum har tatt vare på den.  

hiortkirka-for-flytting
Hiortkirka antagelig før flytting til Doktortjønna ved Rørosmuseet i 1949 Foto: Iver Olsens Samlinger

 Det er flere eiendommeligheter ved bygningen som gjør at den fortjener særlig oppmerksomhet. Først reisverkskonstruksjonen som er en lett og enkel type, dessuten meget tidlig.

hiortkika-til-martnaplakat.jpg
Tegning av takplan Hiortkirka. Tegning: Rørosmuseet

Bygningen har aldri hatt vinduer, kun blindvinduer, bestående av fugete bord med forseggjorte inntappete gerikter I blindvinduene kan en enda såvidt skimte sporene av den opprinnelige ruteindelingen og vinduenes øvre avrunding.

hiortkirka-ved-doktotjonna
Hiortkirka avfotografert på doktortjønna, der den stod fra 1949 til den ble flyttet tilbake til opprinnelig sted i 1983. foto: Iver Olsens Samlinger

Klokketårnet er en nyere rekonstruksjon, men synes å være gjort i overenstemelse med det opprinnelige. selve klokken er av tre og enda noenlunde godt bevart. spiret er det opprinnelige.

relieff-hiortkirka

I gavelen finnes et venstevendt mansprotrett med krone i relieff i en sirkelliknende medaljong; enda kan bokstavene rundt feltet leses delevis: «OLUF HARALDSON NORVE»… På den venstre side er bevart rester av en øks og til høyre kan skimtes spor av et kors som har flankert medaljongen på den annen side. Relieffet forestiller altså Olav den Hellige og er enda et tidlig og interessant trekk ved den rike 1700-talls kultur som blomstret i dette miljø på Røros.  

   

Hiortkirka har vært flyttet til Rørosmuseet ved doktotjønna 1949 og tilbake til Engan i 1983.

I Hiort-Engan står det også to åttekantede høyløer disse har også vært utsmykket med påmalte vinduer, disse er nå litt vanskelelig å se.

8-kant-loe
åttekantløe i Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Til å være høyløe er bygningene relativt forsegjort til tross for at det ikke er klokketårn så er konstruksjonen meget tiltalene.

inv8-kant-pa-skra
Takkonstuksjon i åttekantløe Hiort-engan. foto: https://www.facebook.com/hiortengan/

Videre lenger nord for Galåen nærmere Røros ligger en høyløe vi kaller for pyramideløa i sundet, denne skal også hat funksjon som lysthus sommerstid!

 

kart-galaen
Kart som viser plassering av Hiortkirka, lysthuset i Kroa og pyramideløa i Sundet

kilder:
http://www.fjell-ljom.no/?vis_artikkel=true&id=2584
http://www.bergstaden.org/no/hjem/circumferensen/barokkparken-i-hiort-engan
https://www.facebook.com/hiortengan
http://leander.roros.net
Jnr. 1445 – B/359 – 1968. STM:LHM  — Rørosmuseets arkiv

Hva skjer på Røros

Praksisperioden min i faget tradisjonsfaglig fordypning 2 er i startgropa og første halve uka har blitt brukt på bygningsundersøkelse med bæresystem til tak har vært tema.

Bygningsundersøkelsen er en innledning til faget som skal omhandle stående konstruksjoner så langt jeg har forstått er dette noe annet enn laft. I sammenheng med praksis skal Rørosmusset bygge seg et materiallager på ca 8x15m i tradisjonell utførelse. Jeg har da startet praksisen med å undersøke store bygninger med aktuell konstruksjon i distriktet: En industribygning på Røros; Murhytta 11,4 x41m. Og to uthus -fjøs/låvekonstruksjoner, der den ene på Spellmoen i Os og den andre er på Nesset i Tolga kommune. Bygningene har en geografisk spredning på 50km i Nord-Østerdalen og har noen forskjelligheter med seg.

Murhytta – Røros
OLYMPUS DIGITAL CAMERAMurhytta er en av kobberverkets eiendommer på Røros og ble bygd som et industribygg for kaldrøsting av kobbermalm i 1857 og senere ombygd i 1890. Murhytta har hatt mange bruksområder og har til stadig blitt endret etter bruk og behov, bygningen er i dag fredet i blir brukt som lager av museet. Konstruksjonen er spenstig, ryddig og enkel på en gang til tross for at hele konstruksjonen hviler på ytterveggene som er 11,4 meter ifra hverandre og danner ett stort åpent rom på 7,5m bredde og 6m høyde i bortimot hele bygningens lengde.

murhytta-snitt-utsnitt

 

Slik jeg tolker den kaller jeg det en «sperrebukk-konstruksjon med åser»  systemet her gjentar seg med 4,4meters avstand ca 7alen. Trekonstruksjonen består av en svill (8×8)som kommer dårlsvill.pute murhytta utsnitt.jpgig frem på tegningen, denne er det felt en ca 90cm lang pute (8×8) over. Stolpen (8×8)og skråstreveren (6×6) danner en trekant ifra kontaktpunktet ved svilla og den nederste beten.Som klemmer sammen «sammhaldet» mot en ny trekant ved takfoten. trekantene i sperreverket danner direkte lastveier og reduserer nedbøyning av sperra.

bilde viser knutepunkt ved opplagring, skråstrever mangler her, man kan se tapphullet.

Spellmoen -Os
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fjøset er bygd i 1881 etter at steinfjøset dem bygde i 1835 hadde fått alvorlige setningskader på dårlig byggegrunn. Kilden til bygningen hevder at mannen som ønsket å bygge bygningen hadde vært på tur ved Gaula og blitt inspirert av fjøs/låvebyggingen som foregikk i Trøndelag. Han fikk tak i bygningskyndige med trøndersk sperreverk? som tradisjon og fikk bygget seg nytt fjøs med høylem og kjørebru.

tegning-snitt-spellmoen-utsnitt-kontrast

bygningen er 8,9m bred med ca 35 graders takvinkel avstanden mellom. Jeg vil også gjerne kalle denne for noe sperrebukk med åser.  Avstanden mellom bukkene er varierende, men fra 3 – 3,8 meter.   Bæresystemet har likhetstrek med murhytta men er dog mer innviklet og kompleks da denne bygningen har funksjon i tre plan og murhytta har mer bare en funksjon som et tak. Spellmoen har et bæresystem som fører noe av taklasten inn i bygningen i form av skråstrevere, på spellmoen er det også lagt småsperrer(3″) oppå åsene for å kunne liggende trobord (som vistnok kan være en fordel med skifertak)

Nesset – Tolga
Uthuset på Nesset.JPG

Nesset ble bebodd rundt 1750 og rundt 50 år etterpå fant dem ut at her var gode muligheter og fjøs må bygges. Det er innhugget i muren 1802 og kilden skal ha dokumenter som bekrefter dette, enkelte har antydet at byggemetoden er noe spesiell og ung for alderen til bygningen.

tverrsnitt-nesset-kontrast

Her er bredda på bygningen 8,7m og takvinkel ca 38grader. Det er 4 tilnærmet like bukker som står med 5,8 meters avstand. Jeg ville gjerne også kalle dette en sperrebukk-konstruksjon (uten åser). langsnitt-nessetI mellom hver disse 4 sperrebukkene er det 3 sperrepar som fungerer muligens noe enklere/anderledes der de bare har en kort bit 1m av undergurten som klamrer seg fast i en slags indre svill.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter å ha lest litt i boka forstår jeg at vi kaller dette for fotingsrøst pga at sperrefoten treffer sperrelund på utsiden av vegglivet, og gjerne utveksla fotingsrøst eller er det et «bunde system»? Disse to som ikke er fotingsrøst er det da det vi kaller trøndersk sperreverk?

 

Ei enkel mellomaldernov? Forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for ei 1000 år gammal nov frå Nidaros

Våren 2016 vart Jon Godal, Harald Høgseth og eg invitert ein tur til Vitenskapsmuseet i Trondheim av Karin Rosberg, ein svensk arkitekt som forskar på vikingtidas byggeskikk i Mälardalen. Vi var der av di Karin Rosberg ønskte hjelp til å synfare nokre utvalde stokkar frå den eldste byoppkomsten i Trondheim, i hovudsak 1000-talet, og fleire å diskutere med når ho skulle sjå på desse bygningsrestane frå tidleg mellomalder.

Karin hadde valt ut nokre av dei stokkane som vart tekne vare på og konservert etter gravingar i mellomalderens kulturlag i Trondheim på 1970-talet. Eg tenkte at i tillegg til å kunne diskutere problemstillingane Karin ynskte å ta opp, var dette og ein fin anledning for å kunne sjå litt nærare på noko av det eldste vi har bevart av tømra nover her til lands.

Eg skulle skrive blogginnlegg om dette rett etterpå, men det blei ikkje gjort. Så no har eg nytta høvet og endeleg fått gjort ferdig ei lita utgreiing om noko av det vi såg på, og mitt forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for novene vi har bevart frå Nidaros eldste bygningshistorie.

Om nova og bakgrunnen for å velje denne.

Under arkeologiske utgravingar i Trondheim på 1970 talet ble det funne mange til dels godt bevarte bygningsdelar i tre. Dei eldste er heilt frå tida då byen vaks fram mot slutten av 900-talet, og det er grave fram mengder av treverk frå heile mellomalderen. For det meste dreier det seg om dei nedste delane av bygningar eller andre konstruksjonar, som syllstokkar, golvåsar, golvbord, kavlebruer, fundamentstabbar, gjerdepålar, bryggepålar og liknande. Nokre av desse er veggstokkar med bevarte detaljar som kan seie noko om korleis ein tømra husa på Nidarneset for 1000 år sidan. Mykje av materialet blei ikkje teke vare på, av omsyn til lagringsplass og kostnader ved konservering, så det er berre eit utval som vi i dag kan studere nærare.

Frå det materialet Karin såg på, har eg valt ut ei nov som eg har prøvd meg på å rekonstruere. Det er ei underhalsnov, som har lange halsingar som går til enden av stokken (fig. 1). Nova blir kalla rännknut på svensk, og er vanleg i bygg frå mellomalder blant anna i Dälarna (fig. 4 og 5) Nova er og i slekt med findalsnova, som kanskje kan seies å vere ein avansert vidareutvikling av denne enkle underhalsnova.

Gjennom arbeidet med å tømre gjesteloftet på Mellomaldergarden Stiklastadir ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, har eg fått auka interesse for dei eldste novformane vi kjenner her i landet, og eg tenkte det kunne vere interessant å forsøke å rekonstruere ei av desse og berre nytte verkty som var tilgjengelege for tømraren i mellomalderen.

figur1
Figur 1: Teikning av stokk, frå utgraving på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1975. Her er lite detaljar, men vi ser at det dreier seg om ei underhalsnov, med lang halsing som går heilt ut til stokkenden. Stokken er frå åra 1050-1100.

Truleg er denne underhalsnova i ulike variantar ein svær gammal form. Arne Berg viser til at liknande novhogg er funnen frå 300 f.Kr i et gravkammer i Altaifjella i Vest-Sibir.

Ein annan stokk vi såg på hadde ein kortare halsing som ikkje gjekk ut til stokkenden (fig. 2). Det er nok lite som skil framgangsmåten på desse to ulike novene. Eg har valt å tømre den med lange halsingar ut til stokkenden.

Begge stokkane er i små dimensjonar, berre ikring 12 og 16 cm i tverrmål. Eg veit ikkje om desse små dimensjonane er representative for ein større del av materialet frå mellomalderens Nidaros. Men vi kjenner at det ofte er nytta nokså granne stokkar òg i dei bygga, for det meste loft, som enno står att frå mellomalderen i andre strok av landet. Men desse er tømra i furu, medan gran ofte vert nytta i Nidaros. I følgje Høgseth var oppimot 80 % av veggtømmeret i høgmellomalderen gran.

figur2
Figur 2: Underhalsnov med halsing som ikkje går heilt ut til enden. Stokken har vore bruka opp att fleire gonger. Den har to nummereringar, 5 og 6, og har truleg til slut enda opp som golvås. Da har den fått flathoggen overside og hol for etter det som kan ha vore pluggar for å festa golvborda. Stokken er funnen under graving i Kjøpmannsgata i Trondheim i 1971, i lag som dateras til 1150-1250. Den ble funnen under golvet i det som truleg var restane etter ei årestue.
figur3
Figur 3: Stokk T82-5, same som på skissa over frå 1971. Vi kan sjå halsingen og overhogget. øksespora er enno tydelege både i sidene og botnen i hogget. Det var ikkje lett å sjå sikre spor etter lengda på eggen på øksa som er nytta, men det ser ut til å kunne vere ei øks med ein egglengde på ikring 6-9cm.
img_0714
Figur 4: Rännknut i härbre, datert 1285, i Älvdalen Sverige.
ra%cc%88nnknut-i-ra%cc%88ttvik-dalarna
Figur 5: Rännknut i ei løe, truleg 1200-tal, i Rättvik Sverige

Arbeidsbeskrivelse:

Eg valde å tømre prøvenova i gran. Originalen er eg usikker på om er i gran eller furu, det er muleg at det er gran. Som nemnt er det funnen rett mykje gran som veggtømmer i Trondheims mellomalderhus. Det er heller ikkje viktig i denne samanheng for mitt forsøk, om eg tømrar i gran eller furu.

Mitt korte ”teoretiske utgangspunkt” er at eg trur tømrarane i mellomalderen ikkje merka opp rett mykje under prosessen, men at det meste gjekk på augemål, erfaring, og nokre få hjelpemidlar (som loddefjøl og passar eller skrape). Eg har ikkje så rett gale augemål, men det kanskje viktigaste, erfaringa, er det så som så med. Så utgangspunktet er vel ikkje heilt optimalt.

Eg valte meg ut først ut fire korte stokkar som var ikring 20-25 cm i tverrmål. Altså noko større enn dei originale. Eg byrja med å barke og pjåle stokkane. Eg valde å pjåle dei, sjølv om eg ikkje kunne sjå sikre spor etter kva verkty dei var barka og sletta med. Deretter flathogde eg undersida på to stokkar, mest for at dei skulle ligge betre.

Desse stokkane blei lagt ut til syll på kortveggane, og så blei ein lagt ut på tvers over, klar til felling ned i desse (fig. 6).

Sidan dette er første omfar, må eg byrja med å bestemme kor eg vil plassere stokken i høve til stokkenden på den under. Eg valde å legge den slik at novhovudet blir stikkande ei handsbreidd utafor veggen. Eg merker meg så kor midten av stokken eg skal felle ned treff den under, og hogger overhogg som er ein del smalare enn stokkbreidda på den eg skal felle ned.  Her kan ein bruke augemål, eller passar som ein sjekkar breidda på stokken med for å sikre at ein ikkje høgg for bredt overhogg.

figur4
Figur 6:To stokkar er lagt ut til kortveggar, og ein stokk er lagt klar til å byrje hogging.
figur5
Figur 7: Med skogsøksa hogger eg ut eit overhogg som er noko smalare enn tverrmål på stokken som skal nedi. Her blir det stødig å legge stokken for hogging av halsing.

Så bestemmer eg kva som er rette vegen for stokken som skal felles ned. Eg legg rygg og kuv opp, og merker så opp med loddefjøl i begge endar (fig. 8) Deretter høgg ein halsingane som vist på figur 9.

figur6
Figur 8: Ein avgjer kva som er opp på stokken (kuv opp), legg den rett og rissar ein loddstrek i kvar ende ved bruk av loddfjøl.
figur7
Figur 9: Etter at ein har merkt loddet i stokken, snur ein den opp ned og høgg halsingane. Dei høgg ein ned mot halve stokkbreidda. På undersida (opp her) høgg ein slik at det blir att passeleg breidd, omtrent det ein ser for seg skal vere breidda på måddåfaret.

Både halsingar og overhogg prøver eg på sjå for meg skal bli i om lag same vinkel, slik at dei skal falle nokså godt i hop når ein legg nedi for vidare oppmerking (fig. 8).

figur8
Figur 10: Om ein prøver å hogge vinkel og djupn i halsingar og overhogg like, kan ein vere heldig og dei legg seg fint på plass på for første oppmerking. Enno er det ikkje merkt opp noko anna enn loddline og midten av der ein vil ha overhogget, og elles hogge på augemål.

Eg bruker passar for å merke opp for den vidare hogginga. Eg vil no ha stokken ned hele høgda av halsingen, det vil då seie ikring halve stokkhøgda. Eg tar da høgda med passaren, og bruker denne høgda når eg riper ned halsingen til overhogget (fig. 11-13).

figur9
Figur 11: På første omfar skal eg felle stokken om lag ned til midt på. Her tar eg høgda med passaren. Eg bruker så den til å medra stokken ned i overhogget.
figur10
Figur 12: Her ser vi ripmerket etter at passaren er brukt til å ripe ned frå halsingen på stokken over.
figur11
Figur 13: Så høgg ein etter ripmerket, og håpar ein har klart å bruke passaren stødig og i lodd. No er stokken kome ned dit den skal.

Framgangsmåten når ein går vidare til neste omfar blir temmeleg lik som den over. Men det blir ein operasjon ekstra med nedhogging, da det her blir for mykje å felle den klar til medraging på første hogging. I tillegg skal stokken no médras mot stokken under. Her er framgangsmåte kort skissert for neste omfar:

  1. Som eg har vist over høgg eg først eit overhogg noko mindre enn breidda på stokken som skal nedi.
  2. Stokken som skal felles ned legges slik ein vil ha han i overhogget, den loddes, merkes og leggas opp ned for hogging av halsingar.
  3. Stokken snus, leggas ned i overhogget og ein tar så høgda ned mot stokken under ved nova, og bruker denne som mål når ein no ripar med passaren. Så høgg ein inn til ripa, og stokken skal i teorien falle ned og vere klar til medraging. Kan hende må ein justere og ta litt både i overhogg og mellom stokkane for å få den låg nok til medraging (maks 15-20mm).
  4. Stokken médras med same mål på medrag og passer. Eg brukte eit gamalt medrag eg hadde tilgjengeleg i medraginga mellom stokkane, og passaren til medraging i nova.
  5. Stokken løftast ut att og ein hogger ut etter ripene i måddåfaret og overhogget. Her må ein merke seg at det ikkje må stå att meire enn opp til medragsstreken under halsen på stokken, og at ein høgg overhogget ned til nakken/måsåleggen på stokken under.
  6. Stokken leggas på plass, og passar forhåpentligvis.

Det er heile tida viktig at ein sjekkar at stokken ligg der den skal, både i lodd og at ikkje dei forskyver seg sidevegs. Det lite som låsar i lengda i denne nova, så den kan lett renne av garde. Kanskje ikkje utan grunn at den heiter rännknut på svensk?

figur12
Figur 14: Fyrste stokken i 2. omfaret er på plass.

Til å tømre denne nova ha eg nytta desse verktya:

  • kopi av ei lett lita mellomalderøks frå Lierne, Nord-Trøndelag, smidd av Mattias Helje
  • norsk skogsøks, mellomaldertype, smidd av Bertil Pärmsten
  • kopi av øks frå ca 1300, funnen i Lödöse, Sverige, smidd av Bertil Pärmsten
  • passar (frå nyare tid, truleg seint 1800-tal)
  • medrag
  • loddfjøl
  • kniv

Eg kunne godt ha klart meg med berre ei øks, helst ein noko tyngre og litt smalare utgåve av øksa frå Lierne. Og ei skrape hadde nok nytta like godt som passar til å medra novene. Ein god skrap kunne kanskje vore nytta både i nova og mellom stokkane?

I tillegg nytta eg ein bandkniv for å barke tømmeret, og ein pjål frå Jon Dahlmo for å slette tømmeret. Og ei Husqvarna motorsag for kapping…

Erfaringar:

Med litt meir erfaring med denne nova trur eg det skal gå nokså greitt å tømre med den, utan anna verkty enn dei nemnte. Eg vil sjå på forbetringar i val av passar, helst vil eg få smidd meg ein god skrap som eg vil teste ut både i nova og mellom stokkane.

Ei erfaring eg gjorde når eg tok til med 2. omfaret var at eg ikkje var nøye nok med val av stokkar her. Det var for stor skilnad på tverrmålet på den eg skulle felle ned i og den som skulle fellast ned. Det gjer at ein får problem med at overstokken fell for langt ned i stokken under, og problemet forplantar seg vidare. Jamt tømmer og små dimensjonar er ein fordel. Elles meiner eg prosedyren eg såg for meg og no har testa ut så smått ser ut til å kunne fungere.

Nova ser svært enkel ut, om den ikkje er direkte krevjande, så krev ho likevel god planlegging, at ein ser eit godt stykke framfor seg, og helst godt, jamt tømmer, for at dette skal gå greitt og bli bra.

figur13
Figur 15: Nova opna så ein ser inni.

Metode for fiksering av stokk uten festehake

Magnus har skrive litt om haldhakar og alternativ til haldhakar i samband med hogging av stokkane til stallen på Heimtveiten. Her kjem tekst og bilete som han har posta på Heimtveitenbloggen:

På gammeltømmeret finner vi ikke spor i tømmeret etter festehaker eller andre spor.

P9220289
Festehaker eller holdhaker er en type hake med forskjellig retning på hakene- en på tvers og en på langs. Slik at den skal gå i vedretningen tømmeret og i lunnen som ligger på tvers under.

Det er nærliggende å tenke seg at de har hatt andre metoder for å feste stokken når den skal teljes til. Det er selvfølgelig mulig at det har vært holdhaker som er festet utenfor hode som kappes av, eller i veden utenfor magen. Så jeg har sett på en løsning med både nedtappa firkanta trestykker og kraftige dymlinger som feste for stokken under teljing.

P2010648
Jeg har tappa ned firkant trestykker i en bredde litt over vanlig tømmerdimensjon. Samt en raskere løsning med å borre hull med 1 1/2″ naver, og dymlinger.
Jeg låser da tømmeret fast med grove trekiler, eller avhogde trebiter i den posisjonen som trengs. Dette fungerer kjempefint, og jeg savner ikke festehakene! Særlig det at man justerer stokken veldig lett, og får ikke en godt anlegg til å snu stokken imot. Dymlingene gjør jobben godt nok, og etter hvert når stokken blir tynnere kan det være greit å ha et hull litt nærmere så det ikke trengs så mange grove trekiler. De nedtappa tappene fungerer litt bedre med tanke på stabilitet.
På ene siden må tappen/dymlingen være enkel å ta opp og ned for å rulle tømmmeret inn og ut når en er ferdig.

Lafting på Røros 2016

hjkklhl
Fra tidligere kurs i Kurantgården der vi blandt anna lafta opp ei bjørkløe med mye bruk av flatlaft.

De to bachelorstudentene Jens Møller og Jostein Utstumo som er ved Rørosmuseet  (Bygningsvernsenteret) denne vinteren vil delta i tømring av ei laftekasse på 4*5 meter . Vi kommer til å tømre i flatlaft med måssåmus/grop. Flatlaft er det mange kaller 6-kantlaft.

Vi kommer til å tømre i rått tømmer, og vi vil starte i skauen med felling av virke for så å bearbeide det med røing av stokkene inne i en arbeidshall som bygningsvernsenteret benytter.

Det er hovedsaklig Kolbjørn Vegar Os som vil være arbeidsleder/veileder. Jon Holm Lillegjelten og Per Volden vil bli trekt inn ved egna anledninger for å dra linjene enda lenger bakover. Det er også planlagt et kortere opphold hos Henning Sønmør utpå Sømådalen for en introduksjon til skårrålaftet i rundtømmer.

Vi har planlagt å jobbe mye med ord og benevnelser på bygningsdeler og verktøy som er benyttet lokalt. Her har vi en jobb å gjøre, og vi vil forsøke å benytte bloggen flittig for å lage både en diskusjons- og dokumentasjonsarena som kan være nyttig både for oss, andre og ettertiden.

Vi vil også bruke et par dager med to tømrere som lafta hus og hytter ute ved Gjøsvika på slutten av 60-tallet og fram til 1980. Dette var forløperen til det som idag er maskinlaft-produsenten Røroshytta. Dette vil gjøres som oppstarten på tømmerkasse nummer 2 som ikke vil bli ferdigstilt i løpet av denne arbeidsperioden. Her vil utgangspunktet være tørka og sagd tømmer. Intensjonen er å dokumentere det lokale eksempelet på overgangen til den moderne laftebølgen.