Korleis gjorde dei golv på Kultan i 1789?

Ei tilnærming til opphaveleg prosess basert på samtidige verktøy og originalmateriale.unadjustednonraw_thumb_6f28

Støgo på Kultan vart ført opp i 1789/90 jamfør dendrokronologisk analyse av tømmeret. Det originale golvet stammar altså etter alt å døme frå same tid. Det er den gåverike handverkaren og bygdekunstnaren Jarand Åsmundson Rønjom som førte opp denne støgo, og har også gjort innreiingar og det som er av snikkararbeid. Etter alt å døme er også golvet gjort av Jarand eller folk han hadde i arbeid. Golvet er rundt 2 tommar tykt (rundt 50mm) og har spitande bord mellom omlag 20-45cm i breidda. Det er altså grove dimmensjonar. Det er laus fjær mellom borda, så det er difor berre høvla not i golvborda. Grunna store råteskadar i golvet skal det gjerast nytt golv i samband med ei større restaurering av Kultan-støgo i Åmotsdal.

I dei seinare åra har kunnskapen om skottbenken/føybenken/rettebenken osb… gjeve mykje ny innsikt i produksjon av golv og golvbord. I store delar av landet har slike benkar dukka opp, og lokale variasjonar i utforming og funksjon har vorte oppdaga gjennom stadig nye funn. Telemark har lenge vore ein kvit flekk på dette kartet, og funn av skottbenk og skotthøvlar uteblir trass i at fleire har augene oppe. Det skal finnast ein Skottbenk i Tinn, og ein skotthøvel i Seljord (denne skal i følge dei eg har prata med ha eit noko uvisst opphav). Det kan godt hende skottbenkane kjem til å dukke opp, men ut frå verktøyet ein finn i museumsmagasin og rundt omkring i private samlingar er det lite som underbygger at skottbenkane har vore utbreidde i Vest-Telemark. Eg har i dei siste åra undersøkt mange titals private verktøysamlingar og dei mest aktuelle museumsmagasina med tanke på lokale verktøy. Mønsteret er ganske likt. Mykje not- og fjærhøvlar med land (sideanlegg) og mykje langhøvlar, men så langt ingen funn av høvlar med meiar på både sider under. Dei eg har snakka med av informantar har heller ingen kjennskap til skottbenken som hjelpemiddel til retting av bord.

Ut frå dette grunnlaget valde eg å undersøke korleis eit slikt golv kunne høvlast på bakgrunn av dei verktøya som finnast lokalt frå denne perioden (seint 1700-tidleg 1800-tal). Jarle Hugstmyr var med som rettleiar med tanke på verktøy og produksjonsprosess. Pål Sneve Prestbakk og Magne Kleiveland var med på høvelmakinga, og Henning Jensen og Magnus Hvammen var med på utprøving av prosess. Ingvald Golid var også innom og kom med fleire interessante opplysningar om golvhøvling og materialstabling.

På Bakgrunn av undersøkingar av lokale verktøy og verktøyspor i originalgolvet enda me opp med å produsere følgande høvlar til golvproduksjonen:ccvwr5khtyqrexsdkhcxuq_thumb_6f2b

  • Langhøvel: Til retting av kanten på golvborda. Utgangspunktet vart ein langhøvel frå magasinet til Telemark Museum. Høvelen skal ha tilhøyrd snikkaren Carl Johnsen Svanajord (1756-1799), frå Kvitesed, som var ein av dei verkeleg store snikkarane i si tid. Høvelen er datert 1794 med intitialane til Svanajord og har ikkje handtak.
  • Splitthøvel: Til å splitte emne til laus fjær. Originalfjæra synte tydelege spor av splitthøvling. Denne høvelen tok utgangspunkt i ein høvel frå Telemark Museum sitt magasin og er datert 1824, og skal komme frå verktøysamlinga til Gunnar Glosimot frå Seljord. Samlinga vart donert til museet på 1950-talet. Høvelen har jarnskinner og stillbart land.
  • Okshøvel: Denne typen okshøvel, med «langhøvelhandtak» bak og tverrstilt okshøvelhandtak framme er det mange av i eldre verktøysamlingar. Denne høvelen er ein variant av desse basert på eit førebilete frå garden Nørsteteig i Svartdal, Seljord. Truleg 1700-tal. Kanskje tidleg 1800. Høvelen nytta me til å høvle flasken på bordet etter skrubbhøvlinga.
  • Nothøvel: Slike nothøvelar finnast det mange variantar av. Denne tek utgangspunkt i ein høvel frå Lisleåsheim i Seljord. Uviss datering, men truleg kunne ein slik type nothøvel ha vore i sving på 1790-talet.
  • I tillegg til desse høvelane bruka me litt variantar av skrubbhøvlar til å gjere grovarbeidet på flaskhøvlinga og kanten.

 

Framgangsmåte

Retting av flask: Prøveborda eg hadde fått tak i var relativt vinde. På tre meter var det snakk om nesten 2cm vinning i flata. Me valde å ta ut mesteparten av denne vinninga då det er begrensa kor mykje ein kan presse eit 2 tommar tykt golv. Til denne operasjonen bruka me ein fletthøvel til å rette ut vinninga. Me la like høge klossar i fletthøvelsporet på kvar side og kontrollerte korleis me låg ann med siktestikkene. Me valde å ikkje ta ut all vinninga, då dette ville bli problematisk i forhold til dimensjonen på borda.

Fletthøvel er eit verktøy det finnast mange av i området og truleg kan dei ha vore nytta til nettopp slik oppretting av emne. Dette var i alle fall ein måte å ta ut vinning på med dei verktøya ein kan tenke seg dei hadde tilgang på. Altenativet kunne vere å snorslå eller liknande, men fletthøvlinga har den fordelen at det både rettar av i lengderetningen og at det er enkelt å sjå kor mykje materiale som skal bort mellom fletthøvelspora. Veden mellom spora vert høvla bort med ein grovstilt skrubbhøvel. Ved å høvle diagonalt får ein både ut kuvinga i bordet og held god kontroll på korleis ein ligg ann i forhold til kanten. I denne prosessen fjerna me materialen nesten heilt ned til fletthøvelspora på sida.

I neste prosess høvla me bort dei diagonale rillene ved å høvle langsetter med ein grovstilt, men litt flatare skrubbhøvel. I denne runden høvla me så langt ned at fletthøvespora så vidt var synlege.

Okshøvelen vart nytta til siste runde med høvling. Då vart fletthøvelspora høvla bort. Her kontrollerar Henning Jensen at kuven er høvla bort og at bordet er rett.

Retting av kant: Kanten vart retta med snorslag og skanting, så grovretting med skrubb, retting med grovstilt langhøvel og til slutt retting med finstilt langhøvel. Vinkelen vart kontrollert mot flasken. Me sørga for at kanten var i vinkel eller litt under 90grader på flasken. Om kanten var over 90 grader på flasken høvla me den ned til rett eller litt under. Dette var for å hindre at golvborda skulle knipe på undersida.

unadjustednonraw_thumb_6ed7

Høvling av not: Nothøvelen vart lagt med landet mot retta på bordet, den sida som skal opp. Det er referansesida. Me tok eit par turar med nothøvelen for å få eit fint styrespor før me grovstilte litt og gjekk på med tomannshøvling. Dette fungerte i grunn bra, og nota kom ganske raskt ned til full djupne.

unadjustednonraw_thumb_6f07

Høvling av laus fjær: Me stilte inn splitthøvelen på tilsvarande breidde som nota, og splitta fjæra ut frå eit tomsbord me hadde retta kanten på. Etter litt forskjellige strategiar, fann me ut at det var best å høvle seg omlag ned til halve djupna langs heile og så snu bordet rundt og høvle frå andre sida. Ved å starte fremst og høvle seg gjennom gradvis bakover ivaretek ein stabiliteten i emnet ein høvlar på og ein slepp at høvelen «hektar» seg når det slår gjennom. Splitthøvelen kan stillast ganske så grovt, så det gjekk ikkje så mange rundane før ein var gjennom, og hadde ei relativt presis laus fjær. Presisjonen avhenger av kor flink ein er til å halde høvelen i lodd.

 

Justering av laus fjær: Då not og fjær var høvla slo me den lause fjæra inn i nota på eit av golvborda. Fjæra var litt for breid, så dette høvla me raskt ned med ein skrubb då fjæra sat fast i nota, og var enkel å arbeide med. Når me var fornøgde med breidda knekte me kantane på fjæra. Me såg at kantane var knekte på eine sida av den originale fjæra, og konkluderte med at ein slik arbeidmåte ikkje var utenkeleg. Det var også praktisk å ha fjæra på plass i det ein bordet ved legging.

Totatal vurdering

Dette var i stor grad eit forsøk på å finne ein realistisk og effektiv arbeidsprosess for Kultan-golvet, basert på verktøy, originalmateriale og lokal tradisjon på framstilling av golv. Resultatet var at det er fullt mogeleg å produsere dette golvet på ein effektiv måte. Prøveborda me høvla var vinde og hadde mykkje kul (slått seg med rygg mot margen), og erfaringane knytt opp til det er at det skapar mykje ekstra arbeid. Det originale golvbordet var heilt beint på ranga der sagskurden visast. Det vil etter alt å døme tyde på at materialen har vore tørka under press, slik at han held seg stabil og rett. Dette var tradisjonsberaren Ingvald Golid også oppteken av, og meinte at materialane burde leggast opp i gode stablar med tett mellom strøa og godt med vekt oppå. Han sa også at den beste tida å legge golv er på denne tida av året(januar-februar), då lufta er på det tørraste. Det vil minimere krypinga.

Positive eigenskapar ved denne arbeidsmetoden:

  • Ein kan produsere dette golvet med reiskapar som dei fleste snikkarar uansett hadde tilgang på på slutten av 1700-talet.
  • Ein kan greie seg med ein relativt enkel arbeidsbenk som er enkel å lage på byggeplass.
  • Ved å bruke laus fjær er det mindre materiale som må fjernast frå golvbordet, og nothøvlinga går relativt fort. Ein treng heller ikkje å ha ein fjærhøvel.
  • Ein får utnytta kvart golvbord maksimalt (arealmessig) ved å bruke laus fjær og følge den naturlege spitinga på bordet.
  • Den lause fjæra er relativt rask å framstille med splitthøvelen, og rask og justere.

 

Utfordringar:

  • Denne metoden krev at handverkaren arbeider presist med tanke på å få ei plan flate på rettsida av bordet og at rettinga av kanten vert bein og i vinkel. Dette er jo i grunn basiskunnskapane for all tradisjonell retting av emne, så ein røynd snikkar ville nok ikkje ha store utfordringar med dette.
  • På prøveborda me høvla var det ein del vinding, og me tok ikkje ut all denne vindinga for å sørge for at me hadde nok dimensjon til å høvle not. Dette gav litt utfordringar i forhold til å få borda i hop. Det bør difor leggast stor vekt på å skaffe rett og god material i utgangspunktet. Det er mykje arbeid å hente inn att dårleg lagra material som har slått seg. Desse borda er så grove at det er avgrensa kor mykje ein kan rekne med å presse dei på plass.

 

Konklusjon

Dei involverte i høvlinga har alle prøvd golvproduksjon med skottbenk, og gjort seg ein del erfaringar knytt opp til det. Det er ikkje tvil om at ein skottbenk med tilhøyrande høvlar er eit effektivt verktøy for framstilling av golv, men når det er sagt så er denne metoden med laus fjær ikkje noko dårleg alternativ. Etter ei felles vurdering av denne framgangsmåten kom me fram til at det er mange fleire ting som må klaffe for at skottbenkhøvlinga skal vere meir effektiv.

  • For det fyrste må langborda på skottbenken vere absolutt beine og i vinkel med kvarandre. Dette tek ofte litt tid å justere inn.
  • Det er ofte mykje finjustering for å få not- og fjærhøvelstål til å stemme med kvarande og mykje justering for å få det til å gå godt og effektivt.
  • Det tek tek relativt sett lenger til å høvle ei fjær enn ei not då meir enn dobbelt så mykje materiale skal bort og ein ikkje kan ha høvelen like grovt stilt.
  • Ein må uansett rette flasken på bordet og grovrette kanten før ein kan gå i gang med skotthøvelane. Ein er altså berre nokre drag med langhøvelen unna å ha ein rett kant uansett.

Kultan-metoden føreset at ein har retta av flasken og fått ein bein kant på bordet. Etter det er det berre ein høvel som styrer. Same nothøvelen vert bruka på alle borda og den lause fjæra vert tilpassa nota. Ein får nokre ekstra operasjonar ved at ein må bruke splitthøvelen til å lage laus fjær og rette kanten og høvle not kvar for seg, men totalt sett går dette ganske fort, og når kanten er retta er det berre å dra på med grovstilt nothøvel og splitthøvel.

Konklusjonen etter dette forsøket er at det ikkje er noko stort problem å lage slike golv utan skottbenk. Ein treng ein rett langhøvel og evna til å bruke han, slik at kanten vert heilt bein. Det er i grunn her slaget står. Resten krev berre at ein brukar rett høvel på rett plass. Kanskje har telemarkingene slått seg til ro med denne arbeidsprosessen, og difor ikkje teke skottbenken i bruk. Ein kan ikkje seie noko for sikkert, men etter mi meining kan dette vere ei naturleg forklaring på kvifor ein finn så lite som tyder på at skottbenken har vore innarbeidd i Telemarkstradisjonen. Dette er eit spennande felt, og vel verd å gå djupare inn i!

Takk til Jarle Hugstmyr, Magne Kleiveland, Pål Sneve Prestbakk, Magnus Hvammen og Henning Jensen for ei god fagleg samling!

Tekst og foto:

Håkon t: Fjågesund

En ny bror etter 174 år, En variant av Høvelbenken fra Selbu 1844

img_1997
en gammel og en ny

 

I en tidligere blogg post presenterte jeg en høvelbenk som jeg fikk kjøpe i Selbu med innskjært årstall og med bu merke. Benken er i laget av furu og bjørk. https://tradisjonshandverk.com/2016/04/19/hovelbenk-fra-selbu-1844/

Denne benken er såpass gammel og spesiell at den skulle få lov til å bli en referansebenk og ikke en bruksbenk.

 

Nå har jeg prøvd å lage en som er inspirert av Selbu benken, og kommet ganske greit i mål med det. Den største utfordringen er føtter til benken, det er tydelig spor etter innfesting i ene kortenden ved framtanga, men mangler helt spor etter føtter/bukk som har vært nærmere baktanga på benken. Så her er jeg åpen for forslag på måter å gjøre det på. Har jo benken fra Sul i Verdal 1798, https://hyvelbenk.wordpress.com/2016/02/27/hovelbenk-i-verdal-fra-1798/ noe som kan se ut som om flere eldre benker har som fotsystem, inntappet føtter med kiler. Det jeg syns er utfordrende er stødigheten og stabiliteten. Er det noen som har sett noe som kan være brukbart ta gjerne kontakt.

Selve prosessen med å lage høvelbenken var egentlig greit,  i all hovedsak tok jeg mål fra benken og kopierte de med unntak av tykkelsen på benkeplata, jeg ønsket det så stabilt så mulig og da beholdt jeg plata så tykk som mulig.

Det som viste seg å være veldig viktig var å følge med på sponutkastet når jeg lagde gjenger med gjengesnittsettet.

Det pakket seg og gikk tett på ene kniven og da brakk flere av gjengene fordi det ble for trangt, så det var en liten detalj som ble avgjørende for bruksfunksjon på skruen, endte med at jeg lagde ny skrue.

Foreløpig montering er på vegg og mot en bærende stolpe, så jeg har brukt den ene opprinnelige innfestningen, det fungerer godt, benken er helt urørlig, men den bærende stolpen er litt sjenerende da benkeplata ikke er så brei.img_2023

 

Fjøs med låve på Ramsmoen i Tynset

Fjøsbygningen på Ramsmoen, Tynset

Jeg, Jostein Utstumo er i gang med undersøkningen av fjøs og låvebygninger som jeg har bestemt meg for å ha som tema til bacheloroppgaven min på studiet tradisjonelt bygghåndverk. I januar og februar har jeg som mål å undersøke totalt 18 bygninger som har nokså likt formål som denne. Denne bygningen er en kombinasjonsbygning som rommer kufjøs, forlager(høy) og gjødselrom.

Dette kan for mange virke veldig selvsagt og fornuftig, og dette er en tankegang og type fjøs vi kaller for enhetslåve. Enhetslåven er mer eller mindre ukjent før utpå 1800-tallet, men blir en mer eller mindre enerådende plan/etasjeløsning helt frem til siloforets inntog på 1960-tallet.

Fokuset mitt i undersøkelsene er å kartlegge hvordan bæresystemet i bygningen er løst. Hvordan taket er utformet, og hvordan lastene er overført fra taket og videre nedover i konstruksjonen.

Avtegning lengdesnitt Ramsmoen fjøs/låvebygning

Fjøsbygningen på Ramsmoen er ikke nøyaktig datert, men har en muntlig kilde som hevder at gården som den står i dag er flyttet dit da den tidligre lå der det i dag er jernbanetrasé. Jernbanen ble åpnet i 1877 og kan jo kanskje anta at denne bygningen ble oppført som ny i forbindelse med med flytting av gården.

Er usikker på om jeg kaller takkonstruksjonen spesiell eller typisk, og kalle det en mellomting er en smule defensivt. Uavhengig av det er takkonstruksjonen i familien Fotingsrøst, og vi kaller det også gjerne veksla fotingsrøst da sperrelunden (den horisontale bjelken i taktrekanten) er kuttet og hengt i sammen med en vekslingsbjelke og en stolpe/stav som trykker opp igjen i sperra. Verd å merke seg at takkonstruksjonen og veggkonstruksjonen konsekvent ikke står i fase. Hvis du ser på bilde så er har nok det også en praktisk grunn, da staven er avhengig å gå nedforbi vekslingsbjelken for å få mothold slik at ikke takkonstruksjonen skræver ut.

Fellingene mellom delene i takonstruksjonen er gjort på halv ved og med en eller to treplugger for å holde det fast.

Det slår meg at det er noe fengene enkelt med denne konstruksjonen. Foto: J.Utstumo

Konstruksjon fenger meg litt, når man vurderer dens enkelhet opp i mot at den er 23m lang og 8,3m bred pluss at det er et rikelig takutstikk så taket dekker en bredde på 9,5m.

Handverkaren sine innspel til konstruksjonsanalyse

Diskusjon om praktisk erfaring som grunnlag for å forstå konstruksjonar

Denne teksten var skriven som ei fundering til intern bruk i samband med oppstarten av arbeidet med bachelor-oppgåvene til Pål Sneve Prestbakk og underskrivne. Det viste seg at det me tek opp til diskusjon, var av interesse for fleire (enn me hadde trudd). Dermed gjengir me notatet her på bloggen.

Pål og eg skal arbeida med høvevis kammadragarar og grindabygg i bachelor-oppgåvene våre.

Magne Kleiveland, student Tradisjonelt bygghandverk, NTNU

 

Døme på problemstilling. Jordgravne stolpar i jernalderhus

I hustufter frå jernalderen og vikingtida finn arkeologane som regel hol etter jordgravne stolpar. Dei fleste fagfolk innan feltet er einige om at dette er spor etter noko type bereverk som har halde oppe eit tak over huset, og at stolpehola er det nedste punktet i dette bereverket.
Eg vil nedanfor nytta spørsmålet om korleis beresystemet i jernalderhusa kan ha sett ut, som eit døme på ein diskusjon der handverkaren sitt perspektiv kan tilføra nye måtar å forstå ein huskonstruksjon på.
Døme på arkitekten sitt perspektiv

Sivilarkitekt MNAL Helge Schjelderup har publisert mykje materiale om tradisjonelle konstruksjonar, og gjev mellom anna følgjande vurdering av dei forhistoriske husa:

«Hus skal være i stand til å tåle stort vindpress. En fordel med å grave stavene ned, var at huset da ble «fastspent» i jorda. Det var derfor ikke nødvendigvis påkrevd med særlig avstivning ut over dette.» (Schjelderup m.fl., 1997, s. 20)

Døme på arkeologen og statikaren sitt perspektiv

Arkeolog Jochen Komber har arbeidd med problemstillinga om korleis bereverket i jernalderhusa kan ha sett ut, og har samarbeidd med bygningsingeniør Olav Vannes om problemstillinga. Komber diskuterer dei nedgravne stolpane ut frå eit statikk-perspektiv. Han argumenterer for eit anna syn enn Schjelderup, og at fastspenninga i jorda ikkje gjev god nok sideavstiving av huset:

«Et blikk på det norske husmaterialet påviser at stolpehullenes dybde ligger i grovt gjennomsnitt ved 20-40 cm. Ved en antatt fri høyde av stolpene på minst 1,8 m kan den grunne nedgravingen ikke holde stand mot et eventuelt bøyningsmoment.» (Komber, 1989, s. 42)

Komber vert med sin innfallsvinkel ståande att med følgjande forklaring på kvifor stolpane er gravne ned i bakken og fastspent:

«Som siste alternativ forblir altså verikalkreftene fra taket. Fastkilingen av stolpene medfører en forminsking av fundamenttrykket ved hjelp av friksjon. En varig kileefekt forutsetter imidlertid at stolpeendene er en anelse tilspisset (fig 4.4-4).» (Komber 1989, s. 62)

stolpehol etter Komber

(Skisse etter Komber.)

Døme på handverkaren sitt perspektiv

Troms Kraft Nett AS følgjer nasjonale nedgravings-tabellar for stolpereis, som oppgjev at dei kortaste straum-stolpane selskapet brukar (9 meter), skal gravast ned 1,5 meter i gode massar, og 1,8 meter i dårlege massar. Dei lengste stolpane (24 meter) har eit krav til 4 meter nedraving i gode massar, og 4,5 meter djupne i dårlege massar.
Slike stolpar vert monterte på ein måte som gjer at dei ikkje får horisontal last frå kablane. Den horisontallasta -og dermed bøyemomentet- dei vert utsette for, er frå kreftene som oppstår av vinden mot stolpen og kablane, og eventuelle setningar og forskyvningar i grunnen. (I ei stolperekkje der ein stolpe får horisontal last frå kablane, vert stolpen anten bardunert (strekk) eller skorda (trykk).)
Roar Sivertsen arbeider som montør i Troms Kraft Nett AS, og har mykje praktisk erfaring med å reisa jordgravne stolpar.
Intervju den 05.11.2018 med Roar Sivertsen:

Kor mange år har du arbeidd med å reisa stolpar som er nedgravne i bakken?
– 27 år.
Kor mange stolpar nedgravne i bakken har du reist mens du har jobba i Troms Kraft?
– Sikkert 2000 høyspentstolper fra 10-24 meter og like mange lavspentstolper 9-12 meter.
Altså 4000 jordgravne stolpar til saman?
– Ja, nokka sånt, men det er no sånn cirka da.
Kva er viktigast utover djupna på holet, for å få ein stolpe til å stå godt?
-Skikkelig rotlås med stein i bunnen og topplås med stein på bakkenivå.
Trur du det går an å få et hus på 1 etasje til å stå oppreist med bereverk av jordgravne stolpar som er gravne 50 cm ned i bakken?
– Ja… men det må jo selvfølgelig stives godt av i toppen da, da må det jo bare gå kjempefint.
Men hvis ein tenkjer seg at det ikkje er stiva av oppe, i toppen, at kun fastkilinga av stolpane skal halda huset stivt?
– Nei, det går jo ikkje. Det vil dette ned før du er ferdig å bygge. Det må stives av i veggene eller panelet eller nokka.
Bygging av fotballmål

I 1989 bygde Runar Guest og underskrivne eit fotballmål. Me grov sidestolpane omlag 50 cm ned i bakken, men erfarte fort at dette var for lite djupne, stolpane sto ikkje godt nok fast til at fotballmålet vart stabilt nok, sjølv om me hadde kilt dei godt fast i bakken med trekilar og stein. Dermed måtte me ta dei oppatt, og auka djupna på hola til 70-80 cm, og kila endå betre med trekilar og stein. Då syntest me dei sto høveleg fast til å arbeida vidare med fotballmålet.
Fotballmålet er påverka av svært lite horisontal last, det begrensar seg stort sett til den vesle vindlasta som vil opptre mot stolpane, tverrliggjaren og nota. Med 70-80 cm djupne på stolpehola vurderte me at fotballmålet vart for ustabilt (det kunne me kjenna når me rørde på toppen av stolpen), og me var nøydde til å montera snedband i hjørnene oppe på fotballmålet, og også skråskorer bakover, frå toppen av målet og ned i bakken, som ekstra avstiving. Då vart fotballmålet stivt og stabilt i begge aksar.

Diskusjon

Boka til Komber kom ut same året som me bygde fotballmålet. Dersom Komber hadde tatt kontakt med oss da, kunne me bidratt til boka hans med følgjande praktiske kunnskap:
«Det var fint at stolpane sto godt kilte fast, for at dei skulle stå godt i rett posisjon fram til me hadde fått på tverreleggjaren, snedbanda i kryssa, og skråskorene bakover.»
Konstruksjonen vart stiva av oppe i begge aksar. Nedgravinga vart eigentleg først og fremst viktig for at stolpane skulle halda seg i posisjon fram til resten av konstruksjonen var montert.
Sjølv om dei utførande handverkarane si røynsle med jordgravne stolpar på dette tidspunktet var svært begrensa (kun 2 stk stolpar), får deira erfaring konsekvensar for vurderingane av konstruksjonen i jernalderhus:
Statikaren vil moglegvis få problem med sin hypotese «Som siste alternativ forblir altså vertikalkreftene fra taket». Handverkarane har lansert eit nytt alternativ, som statikaren ikkje hadde hatt oppe til vurdering i det heile teke, fordi han ikkje hadde tenkt på dette alternativet. Dermed må statikaren vurdera om hans «siste alternativ» verkeleg er det siste alternativet.
Arkitekten må på si side ut frå den handverksmessige erfaringa truleg forkasta heile hypotesen sin.
Handverkaren måtte sett opp praktiske forsøk i stort nok tal, i ulike type massar, med ulik djupne på hola osv, for å sannsynleggjera påstanden sin. For han/ho ville dette likevel vera eit spel for galleriet. Svaret vil vera gitt på førehand for handverkaren, fordi han/ho allereie gjerne har eit visst hundretals forsøk i «laboratoret». Det vil seia gjennom den erfaringa han/ho har gjort seg, i dette tilfellet med å få stolpar til å stå i jorda, slik som til dømes stolpereisaren Roar Sivertsen i Troms Kraft.
I tillegg kjem erfaringa handverkaren har med seg frå læremeistrane sine, og læremeistrane til læremeistrane osv.

Mi handverkar-vurdering om stolpehola og konstruksjonen i jernalderhusa

Stolpehola i jernaldertuftene har ei typisk djupne på 20-40 cm, og i sjeldnare tilfelle ned til 80 cm djupne. At langhus med ei breidde på opp mot 8-9 meter (som ikkje har hatt sideavstiving mot steinveggar), kan ha stått imot den aktuelle horisontal-lasta utan å vera avstiva lenger oppe i konstruksjonen, er frå eit handverkarperspektiv utelukka.
Hypotesen om at fast-kiling i bakken skulle vera eit tiltak for å auka bere-evna til bakken/fundamentet, framstår som søkt i eit praktisk perspektiv. Det er mogleg å utføra dette, men til å avhjelpa eit problem med manglande bering i massane, finnest andre tiltak som både er mindre arbeid å utføra, og ikkje minst mykje meir effektive. At menneska som bygde langhus ikkje skulle ha opparbeidd seg denne innsikta for å auka bereevna i grunnen, framstår som utenkjeleg i ein byggjetradisjon som varte over fleire tusen år.
Dette at stolpane i jernalderhusa har vore gravne ned i bakken og ofte kilt fast, kan dermed ut frå eit handverksmessig perspektiv neppe ha å gjera verken med bere-evnen i grunnen, eller med den endelege avstivinga av konstruksjonen.
Slik står eg som handverkar (på same måten som statikaren gjorde det) att med eit «siste alternativ»: Det har ei praktisk årsak at stolpane er gravne ned. Dette kan til dømes vera at det er hendig og arbeids-sparande at stolpane står av seg sjølv fram til ein får stiva og låst konstruksjonen fast lenger oppe. Eit anna alternativ kan vera at det er praktisk at eit stavpar som vert velta opp, står nokonlunde fast fram til bygget er stiva av i lengderetningen.

Oppsummering

Ut frå dømet med jordgravne stolpar, utleier eg at handverkar-erfaringa kan gje utvida forståing i ein analyse av huskonstruksjonar generelt. Når ein konstruksjon skal reisast, gjer den som utfører arbeidet alltid større eller mindre praktiske handverksmessige vurderingar undervegs.
I dømet ovanfor har ein arkeolog, ein statikar, ein arkitekt og ein handverkar vurdert same problemstillinga, og komme med ulike bidrag til diskusjonen. Eg tek generelt ikkje stilling til om analysane til den eine faggruppa er betre enn analysane til den andre.

Denne teksten er meint til å illustrera at handverksfaget kan gje viktige bidrag til å forstå konstruksjonar. Som handverkarar treffer me stadig på liknande problemstillingar som den som er brukt som døme her, både i gamle og nye hus, både ved istandsettingsarbeid og ved nybygg.

Med innspel frå flest moglege fagfelt, får me ei best mogleg forståing for korleis konstruksjonar fungerer i verkelegheita.

Eg understrekar til slutt at sitata frå Komber og Schelderup ikkje gjev eit konkluderande og utfyllande bilete av deira analysar av jernalderhusa. Utsegnene deira er meinte som døme.

Litteratur:

Komber, J. (1989) «Jernalderens gårdshus, en bygningsteknisk analyse»
Arkeologisk Museum i Stavanger

Brekke, N. G. og Schjelderup H. m.fl. (1997) «Hus på Vestkysten gjennom 4000 år»
Fortidsminneforeningen, Norsk Kulturråd, Kulturlandsskapssenteret i Hordaland og Bergen Arkitekt Skole (BAS)

Felling av golvbjelkar med svalehale og berebryst

I samband med bygging av ein liten fjøs saman med Harry Hillestad.

Me har bruk for ei samanføying mellom golvbjelke og rama nede (svilla), som hjelper til å halda rama i ytterveggen av bygget på plass. (Den gamle muren som skal nyttast er litt rufsen, og delar av bygget skal stå på søyler over den gamle mottinga). Samstundes vil me ha mest mogleg ved att i rama/svilla i ytterveggen, både i høgda og i breidden av svilla. Me velgjer difor ei samanføying med bærebryst i kombinasjon med svalehale.
I andre enden av golvbjelkane, skal dei fellast ned i ei svill som ligg midt inne i bygget, og denne svilla har tett med understøtting. Her er det difor godt nok å fella bjelken på halv ved mot svilla. Skal svalehalen i andre enden av golvbjelkane (dvs v/ytterveggen) ha nokon misjon til å halda fast i svilla, må golvbjelken ha ei løysing for å ta strekk også i den enden som ligg midt inne i bygget, og dette gjer me ved å bora og slå ned ein nagel. (Vidare innover i golvet lagar me ei tilsvarande løysing, slik at det heile vert halde saman frå yttervegg til yttervegg.)
Svillene har dimensjon 6×8 tommar, medan golvbjelkane har dimensjon 6×6,5 tommar.

Skjematisk føregår nedfellinga av golvbjelken slik:

IMG_9414

Me startar med å kappa golvbjelken på det totalmålet me har frå yttersida av svilla i ytterveggen, og til til-og-med svilla midt i bygget. Så målar me 6 tommar innover frå kvar ende av golvbjelken, 6 tommar svarar til breidda av svillene. Her målar me den faktiske breidden på svillene og brukar dette, for å ta omsyn til småvariasjonar i materialdimensjonane. Svillene der denne bjelken skal liggja, står 15,2 mm breidde. (Me kunne ha lagt bjelken ned på svillene og streka, men bjelkane er lange og tunge, og me vil behalda dei i arbeidshøgde oppe på bukkane (spesielt sidan me har ein dårleg mann til å løfta, og det er 24,5 kuldegrader. (plastikk-vateren vår knakk av si eiga vekt i kulden, så den må ein hugsa å løfta på midten.))

Ut frå materialdimensjonane, velgjer me å saga ned 6 cm i undersida av golvbjelkane, og me nyttar ein vinkelmal av tre på 6 cm til dette. Så høgg me vekk, det me høgg vekk er då ein klosse på 6 cm x 15,2 cm i kvar ende av golvbjelken.
Berebrystet vil me ha på omlag 4 cm djupne inn i svilla, og me brukar breidda av stålvinkelen vår til å merkja for dette i golvbjelken. Det same gjeld tjukkelsen på bladet til svalehalen, og me merkjer på same måten med breidda av stålvinkelen.
Skredda på svalehale-bladet høver å måla inn 3 cm frå kvar side, då vert bladet 9 cm (15cm minus 3cm minus 3cm) på det smalaste, og fullbreidde, 15 cm, i den breiaste enden. Lengden på svalehale-bladet er omlag 11 cm (15cm minus 4cm).

Når golvbjelken er ferdig hogd i begge endar, legg me han ned på svillene, og han ser no slik ut i enden som har svalehale og berebryst:

Me legg han ned på plassen sin, og han ligg i det første hakket som er 6 cm djupt:

IMG_9396

Når golvbjelken ligg på plassen sin på svillene, har han no all informasjon i seg om dei hakka me skal ta ut i svillene.
Før dette har me hatt bjelken liggjande på bukkar, og me har så langt ikkje tatt omsyn til eventuell vriding i golvbjelken, me har kun passa på at han vert liggjande med krylen opp. Når me legg bjelken ned på svillene, fordeler me vriding i bjelken halvt om halvt i kvar ende. Me har laga alle fellingane i bjelken med kantane på bjelken som referanse, men sidan me tek fallet ned i svillene ved hjelp av passar, får ein likevel full kontakt overalt.

Me strekar rundt bjelken alle vegar, og loddar ned frå svalehalen, og tek fallet med passar:

Det er to ting me syter for å passa på når me strekar opp fallet med passaren: For det første er det betre at bjelken kjem ein millimeter for høgt, enn ein millimeter for lavt. Kjem bjelken for lavt, vil svilla midt i bygget stikka over nivået på bjelkane, og golvborda vil verta liggjane å ri over svilla.
I tillegg vil me vera sikre på at golvbjelken botnar i berebrystet, og ikkje mot svalehalebladet. Mer har ikkje full kontroll på tørken/krympen. Får me last på det relativt tynne svalehalebladet, kan me risikera at bjelken flaknar i enden.
Me har saga etter strekane i svilla. Når det er hogd ut, dunkar me bjelken på plass:

Magne Kleiveland, student på Tradisjonelt bygghandverk NTNU

Snekkersmia på Norsk Folkemuseum– veien videre

Råbygget til snekkersmia på Norsk Folkemuseum er nå ferdig tømra.

https://tradisjonshandverk.com/2018/06/11/rabygget-til-snekkersmia-er-ferdig/

Dette innlegget skal handle om veien videre og hvilke prosesser vi skal igjennom før den kan tas i bruk til snekring og smiing ute på østlandstunet på Folkemuseet.

Her er en timelapsevideo som viser arbeidene så langt, fra starten våren 2017, til slik den står i dag.

Veien videre.

15. september starter gravearbeidene på Østlandstunet, som blir endestasjon for smia. Grunnen på folkemuseet er dårlig, gammel sjøbunn av leire. Vi har derfor bestemt oss for å støpe en isolert plate, og sette grunnmuren oppå dette. Grunnmuren på originalen var fuget med kalkmørtel eller sement, eller begge deler. På et gammelt bilde vi fikk tilsendt av eieren, kunne vi se at den originalt hadde en tørrmurt ringmur. Det ser ut som at bygningen er satt på holdsteiner i hjørnene og under deleveggen, og så er det tørrmurt imellom. Dette har vi bestemt oss for å videreføre. Erlend Marthinsen og Chris Millar driver firmaet Aasgard Millar AS og har spesialisert seg på tørrmuring. De blir veiledere for oss på dette. Arbeidet vil starte så fort plata har herdet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Snekkersmia plasseres oppå denne kulen i terrenget, med inngangen på gavlen mot fotografen, tilknyttet Østlandstunet, men godt utenfor. Foto: Henning Jensen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Avstand til Østlandstunet. Foto: Henning Jensen

3
Jaktlag på Vestre Borge, oppstilt foran originalbygningen. Muren ikke spekket ennå. Foto: ukjent.

Parallelt med gravingen, vil vi starte arbeidet med merking av bygningsdelene, og demontering. Demonteringen kan bli en vanskelig prosess, halve tømmerkassa ble tømra rått, og vi har til dels fått store vridninger og tørkesprekker på enkelte stokker. Kammene i laftet er skjøre, og må tas forsiktig opp, for ikke å bli ødelagt. Vi må nok regne med en del justeringer for å få stokkene ordentlig på plass ved montering igjen. Vi kommer til å isolere med etasjemose mellom stokkene ved montering, slik det var på originalen. Åsene er ikke montert slik det står nå, og det gjenstår å tælje, tilpasse disse. De skal være 3 1/2 tommers tykkelse, tælja på to kanter. 1 mønsås og 3 sideåser, spikra i sperrene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Kraftige tørkesprekker og en del vridning. Sårbare kammer. Foto: Henning Jensen

4
Sperrer, åser og tro på originalbygning. Foto: Henning Jensen

Troe, er 1 tommes bord med vankant, det neste bordet etter at baken er sagd vekk, stående, med over- og underliggere.I første omgang kommer vi til å legge en takpapp. Gården Vestre Borge, der originalen er ifra, brant egen tegl, både takstein og murstein. Dagens eier skal legge om taket på stabburet, og i tillegg har han noe av den gamle steinen på lager. Denne steinen ønsket han at vi skulle bruke på snekkersmia, det hadde vært stas. Det blir en diskusjon om vi tar av pappen og lekter rett på overliggerne, når vi skal legge på teglsteinen, eller om vedlikeholdet prioriteres, og vi lar pappen ligge under teglsteinen. Vi har ingen tak, med tegl rett på tro, på museet.

Kledningen er av samme sorten som trobordene. Vi fikk en god del slike bord, når vi sagde laftetømmeret ned til 5½» bredde. Vi tror det blir litt tidlig å spikre på kledningsborda nå i høst, siden det må sette seg etter flytting og etter at det er kommet mose i meddraget. Evntuelt kan det det bli en løsning med at kledningen spikres i raftet og i en midlertidig 2×4 nede. Det er viktig at ikke kledningen får henge løst, med fare for å vri og vrenge på seg i sola. Himlingen i snekkerverkstedet er kanta og høvla 1 tommes bord. Vi vurderer å isolere både gulv og himling med trefiberisolasjon fra Hunton. Dette for å få mer effektiv fyring i snekkerverkstedet vinterstid, og mulighet til å holde litt lunk med en elektrisk ovn.

Gulv i snekkerverksted. Gulvet er 2 tommers pløyd granplank. Gulvet tenker vi å håndhøvle på skottbenk, muligens med Siw Holmin eller Roald Renmælmo som instruktør. Bjelkelaget er skåret på egen sag på museet, mens tro, gulvbord, himling og kledningsbord har vi kjøpt inn mesteparten av Hans Andreas Lien fra Dokka, som har mye granskog av god kvalitet.

Smia får jordgulv som originalen. I og med at det blir støpt en hel plate, får ikke jordgulvet tilgang på fukt fra grunnen, den kan derfor bli tørr og støvete med mye trafikk i smia. På Sagastua hadde vi samme problematik, den står på en pute av pukk. Der gikk vi for en løsning med hardstampede morenemasser, som har gitt en hard og støvfri overflate.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Himlingsbord, kledning og tro til tørk. Foto: Henning Jensen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gulvplank til tørk. Foto: Henning Jensen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Stampet morenegulv i Sagastua, mulig løsning i smiedelen på snekkersmia. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.

Stamperedskap oppkalt etter nåtidens statsminister og finansminister.
Stamperedskap. Foto: Bygningsantikvarisk seksjon. NF.

Vi kommer, i første omgang, bare til å spikre kledning på bindingsverket/reisverket i smiedelen, og den åpne gavlen over snekkerverkstedet. På originalen, hadde det tømrede snekkerverksted stått uten kledning noen år, det var lett solsvidd, og hadde rester av rød maling.

Muring. Det er mye muring med tegl på prosjektet. Vi håper å få Terje Berner til å veilede oss på dette. Essa er avansert muring, og det blir spennende å ta fatt på. I alt, en esse, to piper og en brannmur i snekkerverkstedet. Pipa til ovnen på snekkerverkstedet, står oppå himlingsbjelkene, med bare et røykrør ned igjennom til ovnen. Her får vi utfordringer i forhold til moderne brannkrav og avstand til brennbart materiale, men vi håper å få til en løsning som er nærmest mulig originalen allikevel.

Tegning
Langsnitt Snekkesmia, viser murerarbeidet som skal gjøres. Tegning: Magnus Wammen

Listverk. Gerikter er profilerte, mens tak og gulvlister er uten profil. Vi ønsker å høvle alt listverk for hånd. Dette innebærer at vi må lage profilhøvler til geriktene. Her håper vi å få med Jarle Hugstmyhr en uke, for å lære han sin fremgangsmåte.

 

 

 

Glass og kitt på empirvinduer til Snekkersmia på Norsk Folkemuseum

Forfattere: Magnus Wammen, Henning Jensen. Alle foto: Magnus Wammen, Henning Jensen

IMG_8403

Håkon Fjågesund har tidligere skrevet om vindusmakinga, så vi følger opp med en beskrivelse av glass og kitting gjort ilag med tradisjonshånverker Hans Andreas Lien. Link her: Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

Vinduene hadde høvla kittfals på ¼” x ¼”, lik de gamle. I originalvinduene var glassene av taffelglass, også kalt sylinderglass. Vi hadde tilsvarende glass i samme tykkelse her på museet som vi kunne bruke.

Først blei glasset skrapt og reingjort siden det var gamle glass med maling og kittrester, dette var en fordel for at glasskjæreren skulle gå lettere, og at det selvfølgelig er lettere å reingjøre glasset før det står i ramma.

Vi målte åpningen for glasset, og trakk fra et par mm, så glasset passer lett ned i falsen, og at man kan jobbe glasset ned i kittet ved å rugge og presse glasset ned.

IMG_8407IMG_8411

De gamle glassa er sjelden helt rett, så de blir prøvelagt ned i kittfalsen i vindusramma, og bunnen på falsen justeres med en kort semshøvel. så glasset ligger stødigere, og at man da ikke trenger så tykt lag med kitt som glasset ligger i.

IMG_8404IMG_8405

Så valgte vi å legge skjellak i falsen for å hindre at kittet tørker ut. Her kunne vi brukt linolje, men da burde denne prosessen vært gjort dagen før. Vi hadde også litt skjellak på pluggene som ramma var låst med, siden de har endeved eksponert rett ut.

IMG_8406

Setekitt:

Kittet blei knadd og varmet opp i handa for å være mykere først. Vi la ei passe streng med kitt og presset og rugget glasset nedi. Hans Andreas så det var passe tykt når en kunne akkurat skimte kittfalsen under.

IMG_8419IMG_8423

IMG_8427OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glasset blei stifta med glasstift, 2 stk i hver side, men her er det varierende praksis. Glasstiften blei kutta skrått slik at den presset nedover når den blei slått inn. Ved sprossene, blei glasstiften kappa til om lag halv lengde. Når glasset er festet, snus ramma, og overskuddskittet på innsiden fjernes.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8433

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kittfas:

Vi la ut passe med kitt rundt alle sidene og trakk mellom etterpå. Her er det nok bare trening som gjør god! Men Hans Andreas påpekte at om bare hjørnene er bra utført har det mest å si. Og han hadde en teknikk med å dra hjørnet diagonalt fra glasset og ut i hjørnet med kittkniven, det anviste også en lik bredde på kittfalsen som var til hjelp videre. Det var også et poeng at kittet ikke kom utenfor kittfalsen for da blei det synlig fra innsiden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAOLYMPUS DIGITAL CAMERA

IMG_8447OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Til slutt brukte vi kritt og en myk pensel på glasset, og kittfasen. Dette jevner ut fasen og gir den en «hinne». I tillegg er det en effektiv måte å fjerne linoljen og overskuddskitt fra glasset.

OLYMPUS DIGITAL CAMERAIMG_8444

Da er ramma klar til å få et par strøk med hvit linoljemaling. Her kan vi nevne at det er viktig at det blir malt en mm utpå glasset- så vannet ikke har mulighet til å renne ned mellom kitt og glass.