Den helt dominerende nova i stavreiste hus som er bygd etter 1800 er det tradisjonsbærerne kaller hakanov. Den vanligste litterære navnet er kamnov. Denne nova kommer hit når vi begynner å kle husene våre med kledning, slik at vi får rette hjørner uten novskaller.
På læringsarena Stiklestad våren 2026 har jeg jobbet litt med hakanov, og tenkte jeg skulle vise og forklare oppmerkingen og uthuggingen av denne. Jeg har tatt utgangspunkt i «oppskriften» som står i boka «Beresystem i eldre norske hus».
Verktøy jeg har brukt:
Tommestokk
Blyant
Vinkel
Huggjern
Klubbe
Håndsag
Her har jeg merket opp en hakanov i 5 toms boks.
De røde strekene er haken. Den er ¼ Dimensjon.
De grønne strekene er hakk og til topp hake. Den er 5/8 Dimensjon.
De blå strekene er fra bunn og til bunnen på haken. Den er 3/8 Dimensjon.
De lilla strekene er selve kile formen som sørger for at dette ikke skal skli ut, på yttersiden er denne ½ Dimensjon og innsiden er den ¼ Dimensjon.
Når jeg har merket opp alle strekene jeg trenger, kan jeg starte å ta ut den massen som skal bort. Jeg starter med å sage meg ned til strek. Etter jeg har sagd meg ned til strek, gikk jeg i gang med huggjern og klubbe for å slå ut massen som skal bort. Her kan man nok også bruke øksa litt, til å ta det meste av massen som skal bort. For så å ta finpussen med huggjern. Jeg valgte å bruke huggjern til å ta bort alt. Når jeg har sagd meg ned etter strek og hugget ut etter strek står man igjen med disse 2 delene.
Nå skal disse to delene passe sammen og man får et hjørne som ser slik ut.
I dette innlegget skal jeg gjennomgå og drøfte noen av prosessene og bruken av sammenføyninger, som vi på innlandet læringsarena benyttet oss av, da vi på dette halvåret bygget en heiselåvekonstruksjon.
Heiselåven på Haverstad, Sør Fron, mars 2026.
Heiselåvene ble i hovedsak bygget på 1950- og 1960-tallet, og var som oftest bygget etter en fast mal. Noe som viser igjen, da de alle deler karakteristiske fellestrekk, i tillegg til at heiselåvene finnes plassert rundt om i store deler av landet. Det som kjennetegner heiselåven er en svært høy, stavkirke-lignende, bærende takkonstruksjon. I mønet finner man en fastmontert takskinne med en kran, som blir kalt «løpekatten», som gjorde det mulig å frakte høy inn og ut av bygget.
I vårt prosjekt dro vi på befaringer på tre heiselåver som var plassert i Gudbrandsdalen, med stor avstand til hverandre. På de tre referansebyggene vi brukte som inspirasjon, var det faktisk en del variasjoner: klyper i vannrett eller diagonal retning, forholdet mellom takhøyde og bredde på bygget var ulik, vinkler på sperr og strevere var forskjellige, og plasseringen av hvor saksesperrene var felt inn i taksperrene varierte. Etter innsamling av metoder, ble det laget tegninger, og vi satte straks i gang med arbeidet.
Det blir vanskelig å skulle forklare fremgangsmåten til sammenføyningene, uten å nevne litt om merkeverktøyet som gikk igjen i løpet av det meste av oppmerkingen. Det vil altså si at vi brukte samme ku, til merking av tapphull, tapper, fransklås, kamnov, salingshakk, bladskøyt, og mulig flere steder. Kuen vi brukte var en lekt, hvor målene bestemmes ut ifra dimensjonen på tømmeret. Som betyr at den dermed kan brukes på de fleste sammenføyningene i hele bygget. Dimensjonen på stokkene i stavkonstruksjonen var 6×6 tommer, som førte til at kua vi benyttet oss av ble dimensjonert til å være 5/4 tomme x 2 og 3/8 tomme. Ved bruken av en slik type lekt er det en stor fordel å benytte seg av kantet tømmer, slik som var brukt i bygget vi satte opp. Denne type ku er mest hensiktsmessig å bruke når stokkene ikke har mye va-kant, og heller ikke er helt runde.
Det som går igjen i alle bygningsdelene er å definere hvilken side som er ut og hvilken som er opp. Selv om materialet er dimensjonert til boks, er det likevel betydningsfullt for arbeidet å holde kontroll på retningen av delene, grunnet at materialet er tørket, som har ført til sprekker og vridninger.
De første sammenføyningene som vi valgte å bruke i konstruksjonen, ble brukt i forbindelse med bunnsvillen. Da vi brukte fransklås med kile for å skøyte stokkene i lengderetningen og kamnov i hjørnene. Fransklåsen er en velkjent låseskøyt i Norge. Den er sterk og tar både trykk- og strekkrefter i treets lengderetning. Når man skal skøyte to stokker er det viktig å vurdere begge stokkene nøye. Da unngår man at tørkesprekken treffer på sidene mot flatene i skøyten. Tar man ikke hensyn til dette kan man risikere å lage en merkbart svakere lås, som har større fare for å sprekke, i det den blir belastet.
Videre har vi veggene og taket som blir bygget sammen i en klave. Hver halvdel av klaven er satt sammen av en stav, en hovedsperr, to saksesperr og tre sammenbindinger med doble klyper. Hver bygningsdel i klaven er satt sammen av en rekke sammenføyninger. Vi benyttet oss av tapp, halvtapp, salingshakk, forsats, bladskøyt, i tillegg til bulldogger og gjengestag med bolter.
Illustrasjonen viser sammenkoblingen av en halv klave, og hvilke sammenføyninger som ble benyttet.
I bunnen av stavene ble det brukt enten tapp eller halvtapp, som sørget for at stavene smatt fint ned i bunnsvillene. Halvtapp brukes i hjørnene, og på hver side av døråpningene, hvor bunnsvillen blir kappet bort. Dermed er det behov for å bevare ved slik at staven ikke skal sige ut av tapphullet.
Når det kommer til toppen av hver av stavene ble det benyttet ett salingshakk. Ettersom valget falt på å ikke bruke toppsvill, så ble salingshakket fra sperrene felt dirkete ned i toppen av hver stav. I forhold til referansebyggene som vi tok inspirasjon ifra, kunne vi merke oss at heiselåvene ikke benyttet seg av toppsviller. Det å ikke bruke toppsvill har dermed stor betydning for måten bygget skal reises på. I vårt tilfelle ble hver hele klave bygget slik at de lå klar til å heises nede på svillene. Det betydde at når kranbilen kom, så var det klart til å heise opp alle klavene i en seanse. Hadde vi derimot benyttet oss av toppsvill ville man først reist veggene opp til toppsvillen, og deretter heist sperrene separat opp. I forhold til at skalaen på bygget er såpass stor som den er, kan man se at denne løsningen ville blitt vesentlig mer krevende. Ved å heise opp klavene slik vi gjorde, ble det både mest tidseffektivt, tryggest og mer oversiktlig med tanke på logistikk.
Klave, hvor man kan se klyper som ble boltet fast.
Man kan spørre seg selv hvor avgjørende det blir for bæringen at det benyttes bolter og gjengestag, da målet er å benytte seg av mest mulig treverk for å binde sammen bygget. Derfor vil noen gjerne si at denne typen konstruksjon er helt på grensen av hva en tradisjonell trekonstruksjon bør være. Det var derimot helt vanlig å montere slike metallstag i heiselåvebygg, og andre låvebygninger i samme tidsperiode. Da utviklingen hadde gått såpass langt at man fikk bruke slike hjelpemidler, ble det helt nye regler for hvilke type bygg man kunne bygge, samtidig vil materialmengdene minskes og det gjør at det blir mye mer effektivt å bygge såpass store bygg, som en heiselåve er. Før den tid hadde man bygget stavkonstruksjoner i lang tid, men disse var mindre bygg, som ofte kunne bygges helt uten bruken metall som hjelpemiddel, blant annet grindbygg og stavlinebygg. Disse har helt tydelig vært stor inspirasjon for å senere kunne sette opp heiselåver.
Forsats, hvor det benyttes bulldog og gjengestag med bolter.
Begge saksesperrene har en forsats i ene enden, hvor forsatsen sørger for å støtte opp mot trykkrefter. Samtidig benyttes bulldogger og gjengstag for å holde sperrene i sammen. Her kunne det vært benyttet tapp istedenfor, men ettersom det er ønskelig å bevare mest mulig styrke i treverket, vil man foretrekke gjengestag. Saksesperrene sin funksjon er å jevnt fordele taklastene, i form av trykkrefter ned til grunnmuren.
Hver klave er satt sammen av to halvklaver som forbindes sammen ved hjelp av en bladskøyt. Da dette punktet har posisjon helt øverst i mønet, betyr det at det er en sammenføyning som ikke mottar noen betydelige mengder trykkrefter. Likevel så var det ett område som var svært viktig å ta i betraktning for at ikke klavene skulle kollapse i bladskøyten mellom de to halvklavene. Det gjaldt i forbindelse med heisingen av klavene. Da trekkes det opp fra mønet, og det forårsakes et stort moment, som kan føre til at halvklavene klapper i sammen. Ettersom våres fremgangsmåte var nøye gjennomtenkt, var vi klar over dette på forhånd. Når det var på tide å reise klavene opp, monterte vi på en provisorisk hanebjelke, som vi monterte for hver klave vi heiste. I tillegg til bladskøyten, benyttet vi oss her også for gjengestag med bolter. Det var helt avgjørende å sette inn disse, for å låse halvklavene sammen. En annen mulig løsning ville være å bruke sliss og tapp, istedenfor bladskøyten, men selv da hadde det ville vært behov for staget.
Under heising, legg merke til provisorisk hanebjelke.
Når det kommer til åsene blir det på eldre stavbyggverk benyttet dømlinger som fester åsene ned i sperrene. På heiselåven har man gått vekk fra denne utførelsen, og heller valgt å bruke kraftige skruer. Likt som med gjengestagene har de funnet løsninger som er mer tidsbesparende, men som fører til enda et tilfelle hvor treverket blir erstattet til fordel for metallet.
Åsene montert, skøytet med bladskøyt og skrudd fast. Provisorisk 2×4 mellom hver ås, som hjelpemiddel under montering.
I etterkant av arbeidet kan man se et tydelig skille, fra det å bygge en slik type konstruksjon, i forhold til et laftet bygg. Mye av de tradisjonelle verktøyene og kunnskapen, blir det gradvis mindre behov for. Spesielt øksa, som hadde en sentral rolle før, blir det ikke på langt nær like mye bruk for. De moderne løsningene utkonkurrerer de tradisjonelle i både tidsbruk og materialer, mens håndverksgleden og teknikken blir værende i tradisjonshåndverk.
Mandag 1. og tirsdag 2. juni skal avgangskullet på bachelor i tradisjonelt bygghandverk presentere sine oppgaver på det Stille Verksted i Erling Skakkes Gate 57.
Presentasjonene er åpne for alle som ønsker å se på, og de vil også bli streamet digitalt over Teams:
Våren 2026 har hovedtemaet på læringsarena Innlandet vært heiselåve for oss i 2024 kullet. Vi har bygget en heiselåve basert på tegninger av Håvard Aabol.
Allikevel var det plass til små drypp med andre temaer, og ett av disse var Kirkespon kurs med Åsmund Stormoen og Hans Marumsrud i Heidal 10.–11. mars 2026.
Det er jo ikke hverdag en får muligheten til å få slikt på menyen så da var det verdt å ta en pause fra heiselåve og dykke raskt ned i kirkespon.
Våren 2025 jobbet jeg og mine medstudenter, i regi av NTNU, med spontak på Stiklestad, Huset vi jobbet på heter Rye gård, og er en husmannsplass fra ca. 1850. Vi gjordet alle prosessene frem til ferdig tak. Her brukte vi gran. På kirkespon kurset brukte vi furu. I begge tilfeller er man på leting etter materiale med helt spesielle egenskaper. Helst kvistfritt, gammelt, lite vridning og tette årringer.
Stikketaket består av tynne spon, like tykke i hele lengden, som stikkes ut med en sponkniv etter at man har kokt emnet mjukt, (mange variasjoner på måten å produsere på avhengige av tradisjoner forskjellige steder i landet).
Kirkespon er tykke nederst, ca. 1″- 2″, og tynnere i toppen, ca. ¼». De er ofte formet på sidene og i enden nederst slik at de danner dekorative mønstre når de legges på taket/veggen.
Foto 1: Snorre Hvamen; eks. på forming av kirkespon
Kirkesponen har tradisjonelt blitt behandlet med tjære.
Man kan si at det hele starter med treet i skogen. Arbeidet som følger frem mot ferdig taktekking er prisgitt kvaliteten på emnene. Dette er et stort tema som jeg ikke kommer til å gå i dybden med her.
Vi begynner med å finne et passende emne som så kløyves ut i kakestykker.
Foto 2: Snorre Hvamen; Kløyving av emnet, Stormoen t.h. og Marumsrud t.v.
Der etter kløyves det ut skiver på ca. 2″- 3″ av kakestykkene. Ungsomsvededen hogges bort. Vi står da igjen med en fjøl som danner grunnlaget for kirkesponet. I utvelgelsen av emner ente vi opp med å forkaste over 90%. Når kirkesponetsponet først er lagt, bør det jo holde. Det gir derfor lite mening å bruke så resurser på emner som ikke vil kunne holde.
Foto 3:Snorre Hvamen; ikke godt nok til kirkespon
Når man har et emne man har trua på, tas dette med inn og formes.
I denne prosessen brukte vi en sponstabbe. Stabben kan du lese mer om her:
Emnet avrettes på den ene siden, den siden som skal ligge på taktroa. Arbeidet gjøres med en øks som ikke er for stor og tung. Ved å bruke sponstubben får en begge hender fri til øksa. Stabben har også en del mål og vinkler som en bruker i formingen av emnet.
Foto 4:Snorre Hvamen; Forming av kirkesponet. Stormoen demonstrerer.
Når en har fått jamna anleggsflata på kirkesponet kan en begynne å forme skråplanet på fremsiden. Emnet er snudd slik at en hogger fra bunnen og mot toppen, der kirkespona er tynnest. Da ender vi opp med et emne som er ca. 1″- 2″ i bunnen og ca. ¼» i toppen.
Nå lages bredde og formen på sidene.
Til slutt hogges nederste delen i et skrått snitt, og et kirkespon er laget. Nå er det bare 25000 stykker at.
Foto 5:Snorre Hvamen; resultatet etter to dager med mange folk som høgg flittig:-)))
I løpet min praksis med lafting på Innlandet læringsarena ble jeg introdusert for to barkelaft og et rævskorolaft. Sistnevnte fant vi på en smie fra Skeie gård i Dovre. Arbeidet på læringsarenaen bestod blant annet i å bygge en rekonstruksjon av denne smia. Smia hadde både barkelaft og rævskorolaft i samme hjørne. Noe som muligens kan komme av gjenbruk av tømmer eller senere reparasjoner, hvor det er brukt et annet nov.
I arbeidet med barklaftet ble prosessen stort sett rettet mot oppmerking og utmåling. Denne måten gjør det lett å snakke om novet og dets «anatomi». Når det gjelder rævskorolaftet var det i mindre grad måling og merking, men mer hoggingen som utformet novet. Det var i hvert fall slik jeg opplever det i prosessen.
Det var rævskorolaftets mer intuitive og direkte måte å formes på, som fasiner meg.
I prosessen med å lære meg dette novet var det Jon Olav Seljord, veileder på Innlandet Læringsarena, som instruerte og viste. Stokkene vi jobber med var rundtømmer, som ble dimensjonerte og formet slik at de hadde en bredde på 7’’ i endene.
Merkingen tar utgangspunkt i sentermål. Vi måler opp stokkbredden, ca.7,5’’ og legger til ½’’, altså 8 ’’ (4’’ til hver side av sentermerket), slik at skåra i overhugget kommer utenfor påstokken. Dette er nødvendig for å overføre merking til denne for underhogget. Så måles en mosefarsbredde på 3’’ ut i punktene for stokkbredden med tillegget (7,5’’+1/2’’). Underkanten av stokken, litt avhengige av formen på stokken under, merker man for hvor skåra skal ende. Det blir som regel rundt 1,5’’ til 2’’.
Da er toppen av stokken merket ut fra senterlinjen til underliggende stokk, og det er satt ut mosefarsbredden(3’’), 4’’ på hver side av denne sentrert i lengderetning.
Foto: Snorre Hvamen; Oppmerking av rævskoronov.
Nå kan huggingen begynne. John Olav har laga til et prøve laft hvor han viser hvordan han måler opp og hugger. Det blir filmet hvordan han hugger slik at jeg har muligheten til å se hvordan han gjøre det mange ganger. Så begynner jeg å herme. Etter hvert oppstår det en muskulær forståelse av huggingen, rekkefølgen på de forskjellige huggene, hvordan man sikter og plasserer hode og kropp i forhold til stokken.
Han begynner med å lage en skåre i overkant av stokken, som går et stykke over midten, langsetter. Deretter hogges det en linje ned mot underkanten av stokken, inn mot møtepunktene for skoroflatene. Her hugges det stykkevis på alle sider slik at utformingen av overhugget blir mest mulig symmetrisk. Når jeg hugger tenker jeg at det går et kors igjennom stokken langsetter og på tvers. Skoro danner en linje på tvers, og plogen, som dannes i stokkens lengderetning, danner en linje på langs. Underveis i huggingen Justers disse linjene slik at de blir symmetriske. Så langt har skåre dybden, høyden opp til møtepunktet mellom plogen og skåra, endt på litt over halvparten av stokkhøyden. Så lenge man hugger i en flate, hvor det bredeste punktet i skoa tangerer markeringen for stokkbredden + 1/2’’, så ender man opp rundt denne høyden.
Foto: Snorre Hvamen; Forming av overhogget i rævskoronovet.
Det føles ganske «skummelt» å hogge dette novet sammenlignet med et barkenov. All oppmerkingen i rævskorenovet hogges bort ganske fort og man må forme novet med øksa og sikting med øye.
Underhogget blir så en speiling av overhugget, hvor man risser på påstokken med en passer for å markere. Når stokken har kommet ned for meddraging så maurer man skåre på de flatene som stikker utenfor påstokken.
Foto: Snorre Hvamen; Over- og unnerhogg i rævskoronovet.
Senvinteren 2025 har tre av oss på studiet Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU som en del av praksisen på læringsarena tømret på en rundtømmerkasse på Lyngstad i Målselv, hjemme hos vår veileder Roald Renmælmo. Tømmerkassen ble påbegynt av tidligere studenter, og skal senere ferdigstilles og overtas av sør-Troms museum som en del av middelaldergården på Trondenes.
Tømmerkasse under oppføring. Foto: Dag Einar Stenseth
Tømmeret i bygget er furu fra nærområdet som ble felt og barket like før bruk, og det ble formet og lagt i veggen helt ferskt. Stokkene har en diameter på mellom 9″ og 11″, og ble tømret ihop med femkanta midthalsnov med ovalt novhode. Denne typen har hatt utbredelse i Valdres, og Håvar G. Aabol har i sin egen bacheloroppgave «Kva kan 1700-tals lafta bygningar fortelja om korleis dei vart lafta?» fra 2022 nevnt at den også kalles «Øsjenøv» og «Hjertnov». Til akkurat denne tømringa var det derfor naturlig at Håvar ble leid inn som veileder i en uke.
Selv om jeg ikke på noen måte kan kalle meg selv fullt utlært eller erfaren i utforminga av denne nova, skal jeg forsøke å beskrive hvordan man former en veggstokk, lager underhogget/»nakkeskåra», meddrar og feller den ferdig i overhogget på stokken under. Valget falt på en kinnung eller «kjevle» på dørveggen, siden den korte lengden på stokken (2,6 m) gjorde det lettere å manøvrere den og dokumentere prosessen uten hjelp.
Verktøyet som er brukt er: -Loddfjøl -Sotsnor -5″ bile -Huggøks/smaløks -Pjål -1″ tappjern -Passer
KINNUNG Stokken ble lagt med kuven opp, og med sotsnor ble det slått en strek på langs både over og under for å markere senter. Deretter ble sidene rydd om lag en alen innover, for å få stokken 8″ bred i vegglivet gjennom nova. Enden av novhodet ble formet til en 6″ oval ved å slå en bue med passer så det ble etterlatt en 2″ bred flate både over og under stokken. Etterpå ble novhodet formet med øks og pjål like inn til det som blir senter veggliv, 8″ fra enden. (Fig.1) Nå ble også skår for innfelling av beitski hugget ut, ca 2 ½» bredt og 3″ dypt, i motsatt ende av stokken. Deretter bar det opp på veggen.
Fig. 1. Forma stokk. Foto: Dag Einar Stenseth
UNDERHOGG/NAKKESKÅRE Kinnungen ble lagt på plass i overhogget til møtende stokk på langvegg, og sidelengs plassering ble bestemt av å lodde senter ned langs novhodene under. Stokken ble satt opp med lik stikkhøyde/fallhøyde mot omfaret under, og som et utgangspunkt for å merke opp underhogget, trakk jeg to loddstreker opp på siden av kinnungen fra kantene av den 2″ brede flata på toppen. Med passeren ble stikkhøyden nå brukt til å merke punktene hvor kinningsflatene skulle ende mot loddstrekene, og kinningsvinkelen ble overført ved parallellforskyvning med en tommestokk med passende antall blad slått inn for å få rett mål. Ifølge Håvar var ikke barken ment å fylle overhogget nøyaktig; på referansebyggene han hadde undersøkt i tilknytning til sin egen bacheloroppgave var det godt rom imellom, og derfor ble barken merket med stikkhøyden minus den faste meddragshøyden (19 mm), samt en ekstra centimeter. Deretter ble stokken snudd og nakkeskåra hugget ut, med barke og det hele. Så ble stokken lagt på, klar for meddrag og maur (Fig.2)
Fig. 2 Foto: Dag Einar Stenseth
Meddraget ble ført systematisk rundt hele stokken, og utenfor veggen ble det lagt til om lag en halv centimeter på høyden, for å få luft mellom novhodene. Kinningene var ganske bratte, så etter noe prøving og feiling kom jeg frem til at en maur på 4 millimeter passet best. Deretter ble stokken tatt av og lagt opp ned, og holdt trygt og sikkert i posisjon av det store v-forma overhogget i stokken under, ble medfaret og siste finish i underhogget gjort med den smale huggøksa. Deretter ble kinnungen lagt på plass.
OVERHOGG
Fig. 3 Foto: Dag Einar Stenseth
Det v-formede overhogget ble nå merket opp og hugget ut. Det dypeste punktet i skåret kommer midt i vegglivet, og dybden er om lag halve høyden av oppsåta. Hele skåret er 8″ langt, akkurat det samme som diameter av veggstokken som blir felt ned i den. Deretter ble kinningene merket opp. De to innenfor nova er lengst, og hugges i et plan fra et punkt 10″ inn fra senter veggliv og med hele stokkbredden på 8» mellom disse, opp til kanten på overhogget 1″ ut fra senterlinjen, og ned til et punkt om lag 1» nedenfor overkant på oppsåta på stokken under. Kinningene som kommer utenfor vegglivet hugges også i et plan, og dette planet merkes ut fra et punkt i andre enden av overhogget og 1″ ut fra senter, ned til den samme høyden under oppsåta nedenfor, og deretter opp til bunnen av skåret, hvor det skal møte den andre kinningen (Fig. 4). De ytre kinningene blir dermed mindre, og skal ikke være synlige. De justeres senere om nødvendig så novhodene blir jevne, og gir det hele et ryddig, pent utseende.
Bygging av naust til Snåsa kommune med «innerjamnvegg» som regnes som en lokal tradisjon.
Vi tar i år igjen opp et nytt kull med studenter til vårt studieprogram i tradisjonelt bygghandverk. Nytt av året er at vi gjennomfører et søkerseminar på nett Onsdag 11. februar kl. 17, og det vil glede oss å møte interesserte der.
På læringsarena Stiklestad hadde vi besøk av Jarle Hugstmyr, han var instruktør for oss den første uka av praksisperioden vår. Oppdraget hans var å veilede oss i prosessen med lage glass høvel for en produksjon av 20 vindusrammer til Husmannsplassen Rye som står på Stiklestad museum. Vi hadde som forbilde ett typisk vindu vi ofte finner i trønderske hus fra 1800 tallet. Vi ønsket å fordype oss i en produksjonsmetode hvor man høvler sprossen fra siden, slik at kittfals og profilering skjer samtidig. Samme høvel brukes for å høvle kittfals og profilering i ram tre.
Dimensjonene på vårt forbilde er:
Bredde ramtre 45 mm
Tykkelse ramtre 32 mm og sprosse 30 mm
Tapp og sliss 8 mm
Høvelstokk
Vi hadde høvel tenner levert av Lien smie, de var bestilt som filbar noe som betyr at herding og anløping er utført slik at ei vanlig fil biter i stålet. Dette er veldig gunstig med tanke på at vi skal forme stålet ganske mye.
Jeg startet med å måle bredden på høveltanna og la til 16 mm, da fikk jeg en bredde på 50 mm som da ble bredden på høvelstokken. Inspirert av en gammel høvel Jarle hadde med valgte jeg at høyden på høvelstokken skulle være 68 mm. Jeg kappet 2 fine emner av bjørk på lengde 33 cm og dimensjonerte disse til dimensjon 50 mm bredde og 68 mm høyde. Jeg valgte ut det beste emnet og merket meg den siden emnet var best og høvle på, jeg merket oversiden av høvelstokken slik at retning og sålen er bestemt. Det beste emnet skulle bli til glass høvelen min. Det andre emnet skulle bli til det som kalles mor høvel.
Mor høvelen har en omvendt profil som man kan bruke til å høvle ut sålen på glass høvelen.
Jeg starter med å ta ut spon rommet i emnet som skal bli mor høvel. Senga er 45 grader, kjakene er 8mm og grades ned til 4 mm i bunn , kilegangen 35 grader.
Sålen på mora
Nå må det tas noen valg i forhold til de vinduene vi skal lage, først må vi bestemme størrelsen på kittfalsen. Det er ønskelig at kittet ligger 45 grader mot glasset og siden vi skal bruke 3 mm glass valgte vi en høyde i kittfalsen på 11 mm. Vi valgte ut fra vinduet vi har som forbilde, en bredde på 7 mm i kittfalsen. Totalt skal sprossa ha en høyde på 30 mm, og siden vi har brukt 11 mm på kittfals er det 19 mm igen til platte og profilering. Ut fra vårt forbilde valgte vi at platten skulle måle 10 mm. Det er verdt å merke seg at bredden på platten bør være litt bredere enn tapp/sliss i ramtre, hadde vi for eksempel valgt en platte på bredde 8 mm, ville det blitt sårbart for hull i gjæringen mellom sprosse og ramtre. Med platte på 10 mm fikk vi 9 mm til profilering. Profilene i forbildet vårt er en Staff og en liten hulkil.
Her er ser vi målene på sprossa som ligger i glass høvelen, det er disse målene man må ha klart forhold til før man kan lage sålen på mor høvelen. Man må må ta høyde for at tanna i mor høvelen vil stikke litt ut fra sålen og påvirke målene når den skal høvle sålen i glass høvelen, man kan godt runde ned en mm i målene for sålen i mor høvelen.
For at man skal være sikker på at målene stemmer og for at man kan planlegge hvordan man vil høvle ut sålen på mor høvelen, er det lurt og tegne den i ett litt stort format, det letter prosessen mye.
Jeg bruker en fals høvel for å sette av de eksakte breddene og dybdene på de flate kantene, jeg bruker en liten Sems for å ta meg ned mot det som skal bli profiler. Arbeidet med profilene er enklest om man benytter en kloss for å legge an profil høvlene mot, denne enkle og effektive teknikken demonstrerte Jarle for meg etter at jeg hadde knotet litt på fri hånd.
Ett land ble skrudd til mora, høvel tanna ble formet på smergel, filt og brynet slik at vi kunne høvle sålen på glass høvelen.
Glass høvelen
Det beste emnet merket jeg opp for uttak av seng, kjaker, spon åpning og spon rom. Det er verdt å merke seg at sålen skal stikke 17 mm ned i emnet, man må ta hensyn til dette når man bestemmer spon rommet. Jeg tok høyde for at senga blir litt romslig slik at tanna kan justeres noe sideveis. Når spon rommet er tatt ut høvler jeg på sålen med mor høvelen. Man må høvle så langt ned at man kan få ett land. Mitt land satte jeg på venstre side av høvelen, landet stikker ned ca 5 mm. Glass høvelen har en dybde-stopp i midten av sålen, det er platten i sprossa som utgjør dybde-stoppen. Dette er vist lengre ned i teksten under bilde av tanna.
Kilen
Jeg finner meg ett emne av bjørk som er noe lengre enn den lengden kilen skal få, dette er for at det skal gå an å spenne fast emnet i høvelbenken med en hold-fast. Jeg retter emnet og får rette vinkler. Jeg risser opp ca 10 grader på emnet, sager etter risset, legger emnet oppå ei litt tykk fjøl (1 tomme) slik at enden på emnet mitt stikker litt ut fra enden på fjøla, da kan jeg enkelt høvle siste biten ned til risset med en stuss høvel. Nå kapper jeg lengden på kilen med litt overmål med tanke på tilpasning mot kjakene.
Kilen skal stramme jevnt på tanna og stramme jevnt på begge kjakene, når kilen er helt jevnt tilpasset er det nesten så den fester seg bare med å klemme den inn med fingrene. Når man setter inn tanna og strammer kilen og holder høvelen opp mot lyset skal det ikke være mulig å se lys mellom senga og tanna, dette er en god målestokk for å se om senga er plan i forhold til tanna. For å sjekke planet i senga kan man sverte baksiden av tanna med en blyant, og gni tanna frem og tilbake mens man presser den mot senga, dette vil gi sverting i senga og indikere om tanna ligger jevnt.
Kilen kan med fordel være en anelse for bred i forhold til veggene i spon rommet slik at den tetter godt mot sidene og ikke tillater spon å kile seg fast. Er det en liten glippe kan man være sikker på at det kiler seg spon. Det er veldig viktig at man er nøyaktig med tilpasningen av kile, kilen er utrolig viktig med tanke på høvelens funksjon. Ligger ikke tanna med jevnt trykk mot senga kan man få vibrasjoner under høvling. En dårlig tilpasset kile kan gi kiling/pakking av spon, noe som vil være til stor irritasjon under høvling.
Armene på kilen skal stramme mot sidene i spon rommet, armene skal følge formen på kjakene. På denne kilen er arma på høyre side justert litt på lengden, dette for at jeg hadde noe utfordring med pakking av spon under høvling av profilen i sprossa. Små justeringer er det som kan velte lasset i forhold til en god og en mindre god høvel. Ofte kan utfordringer skyldes kilen.
Tanna
Jeg sverter fremsiden av tanna med en tusj, setter den i høvelen og merker i tanna etter sålen med risse nål. Dette etter tips fra Jarle, og det viste seg å fungerte godt for meg. Risset blir tynnere enn å sette strek med tusj/penn og det forsvinner ikke når man avkjøler tanna i vann under smerglingen.
Jeg setter tanna 90 grader ut fra smergelen og tar meg ned til nærheten av risset, på dette viset slipper man å ta hensyn til tynne små kanter, som lett kan bli blå og miste noe av herdingen, denne metoden gjør at man får fjernet stål litt raskere. Når jeg har nådd i nærheten av risset setter jeg tanna ca 35 grader på smergelen og sliper sånn at eggen får en frivinkel på 10 grader i forhold til at senga er 45 grader. Jarle viste oss at dette godt kan gjøres enklest på frihånd.
For å file tanna til den formen man vil ha, er det viktig å kile den fast i høvelen slik at man får så nøye referanse som mulig. Siden man må ut og inn med tanna flere ganger er det fristende å holde den fast med tommelen mens man sikter, men dette gir ikke god nok nøyaktighet etter min erfaring.
Etter smergelen jobber jeg med forskjellige filer for å komme så nærme sålen i form som mulig, det er viktig at alle kanter og profiler får en fri-vinkel slik at tanna tar godt i hele profilen. Tilslutt jobber jeg med forskjellige bryner. Fremsiden av tanna planes og brynes. Midten av tanna er tatt ned til under nivået på sålen, dette for at platten, som er i midten av sprossa er dybde stoppen på glass høvelen.
Forming av tanna kan være en møysommelig prosess, men det er viktig å ta seg tid til alle detaljene. Det er tanna som til slutt bestemmer hvordan sprossa og ram treet blir tilslutt. Jeg bruker forskjellige filer i forminga, de filene jeg bruker mest er en liten trekantet fil og ei rund motorsag fil.
Tilbehør
Sprossen høvles først på en side, da ligger den godt på den flate siden under høvling, så må man snu sprossa for å høvle den andre siden, da er det vanskelig å få den til å ligge stødig på høvelbenken.
Jeg har tidligere lagd en kasse for å dimensjonere emner til vindus produksjon, på baksiden av denne kassen lagde jeg ett spor med hjelp av mor høvelen, dette sporet følger formen til sprossa slik at den kan ligge stødig under høvling.
Sprossa ligger stødig under høvling. Midten av høvelen, nærmere bestemt platten i sprossa utgjør dybdestoppen i høvelen.Jeg lagde også ett spor jeg kunne legge ramtreet i under høvling.Ramtre og sprosse sammenføyd.
Oppsummering
Glass høvelen var komplisert, men utrolig interesant å lage. Høvelen inngår i ett system vi har forsøkt å gjenskape fra tradisjoner forbundet med vindus produksjon fra 1800 tallet, diverse merke verktøy og jigger er en viktig del av systemet. Jeg og Ludvik Kringen Bye hadde gleden av å lage til sammen 20 vindusrammer med hver vår glass høvel, etter noe småjusteringer på tann og kile så gikk høvlene våre veldig godt. Det viser seg at det er de små detaljene som avgjør om en høvel går godt.
I følge vår instruktør Jarle Hugstmyr så er det viktig at «øynene får sitt». I dette legger han at utsmykning av høvelen er også viktig, noe som også viser seg å ha vært viktig for håndverkerne før oss. Jeg valgte å kopiere utsmykningen på den gamle høvelen Jarle hadde med
På læringsarena Stiklestad 2024 har vi vært 3 studenter som har hatt i oppdrag å rekonstruere husmannsplassen Rye. Bygningen består av en sammenbygd stue og uthus fra Rye under gården Snausen i Leirådalen fra ca 1850. Bygningen ble flyttet til Stiklestad museum i 1972, den består av ett tømret bolighus og ett uthus bygd i en stavkonstruksjon. Siden tomta bygningen ble plassert på i 1972 har blitt utsatt for erosjon fra en bekk, og det var store setningsskader i uthuset, ble det besluttet å flytte husmannsplassen til en ny tomt på museet. Boligen ble flyttet hel, mens uthuset måtte rekonstrueres.
Her er husmannsplassen under oppføring på sin nye tomt.
Vi startet med planleggingen av hvor mye, og hvilke materialer vi måtte ha, slik at vi kunne ta turen til skogs å hogge grantømmer. Vi trengte: staver, syll, stavline, raft, golvåser,strever,sperrer,takåser,tro, lekter og kledning.
Mye av dette virket skulle vi sage på Strådalssaga, en rekonstruksjon av ei sag som sto i Strådalen i Verdal og som nå befinner seg på Stiklestad museum. Til å hjelpe oss med dette hadde vi med oss Ottar Staberg, han har lang erfaring med bygdesagbruk og har saget mye på lignende sager som den vi skulle bruke.
Strådalssaga har i dag en elektrisk motor med rem-overføring til en sagspindel av stål med remskive av tre. Hastigheten på sagspindelen er ca 1200 omdreininger i minuttet, diameteren på sagbladet bør være fra 700mm til 800mm. Sagbenken ligger på bæreruller og styreruller av tre, benken drives av ei sveiv, så saga har manuell mating. Dette er en type sag som er å finne på enkelte gårdsbruk, og kan også finnes som bygdesag, hvor flere i bygda kunne gå sammen om ett felles sagbruk. Tilgjengeligheten på strøm hadde stor innvirkning på utbredelsen av slike sagbruk. Jeg vil anta Strådalssaga er representativ for sagbruk ca 100 år tilbake i tid.
Jeg vil ikke gå dypt inn på de tekniske spesifikasjonene eller historien omkring sagbruk i Norge på starten av 1900 tallet, men jeg vil skrive om de innkjøringsproblemene vi hadde, og hvordan vi fant løsninger og svar på problemene.
Styreklosser.
I fremkant av sagbladet er det to klosser av tre, en kloss på hver side av bladet. Disse sitter på stag av stål med gjenger og innstillingshjul som gjør at klossene kan stilles tett inn til bladet, men ikke så tett at det skaper friksjon og varmgang. Styreklossene må stilles mens bladet er i fart, det er på grunn av strekkingen i sagbladet. Når spindelen har en hastighet på 1200 omdreininger pr. min, må bladet være strukket for den samme hastigheten. Strekkingen gjør at bladet blir helt rett først på 1200 omdreininger. Med mindre hastighet kan bladet bli en anelse skeivt og skape problemer under saging. Når stokken entrer sagbladet og matingen er hard, vil omdreiningstallet på spindelen gå ned, da er styreklossene til hjelp for å holde sagbladet beint.
Styreklossene justeres med å skru på hjulene på høyre side når saga går, bladet er strekt for 1200 omdreininger i minuttet og er helt beint med den farten, stor forsiktighet og rolige bevegelser er anbefalt under denne prosessen. Styre klossene justeres så tett til bladet som mulig, uten å skape friksjon.
Vi hadde problemer med at klossene lå helt parallelt med sagbladet slik at det gav store anleggsflaterpå begge sider, noe som igjen kunne skape varmgang i bladet. Klossene var også utformet slik at det lett kunne legge seg sagflis imellom bladet og klossene. Vi hadde problemer med varmgang og strevde med å få saga til å gå godt. Løsningen ble at vi forandret formen på klossene, vi plasserte dem litt fra Paralellen med bladet slik at det kun ble overkanten av klossene som lå mot sagbladet som igjen førte til mindre friksjons flater. I tillegg formet vi en skrå kant i overkant av klossene slik at sagflis kunne ledes vekk fra sagbladet. I sum gjorde dette saga mye bedre å bruke. En del prøving og feiling hadde gjort at noen sagblad var varm kjørt, det kunne man se av blå flekker på bladet hvor det har utviklet seg varme. Har man slike blå flekker er det ett tegn på at strekken har gått ut og bladet må strekkes på nytt. Å strekke sagblad får man gjort hos spesialister som også driver med kvessing og reparering av blad.
Vår instruktør på læringsarena Stiklestad Håvard Stuberg hadde klart å sette sammen en gammel maskin for kvessing av sagblad, maskina er representativ for den tradisjonen vi jobber i og det var utrolig givende å sette på ett ny-kvesst blad på saga og lage en litt grov som sagskur, som man kan se igjen på eldre materialer.
Denne maskina har Håvard Stuberg fått satt i stand og justert slik at sagbladene kan slipes på stedet. Slipe maskina er plassert i et hjørne inne i Strådalssaga.
Sagfører/bakmann
Selve sagingen av tømmeret ble også gjenstand for diskusjon, samt litt prøving og feiling. Vi startet med å tenke effektivitet i å få minst mulig håndtering av tømmerstokken, dette er teknikker som kan utføres på moderne sagbruk med større motor, i våre forsøk på Strådalssaga viste det seg at vi måtte la saga bestemme tempoet. Jeg vil beskrive hvordan vi utførte sagingen, ut fra de forutsetningene som ligger i saga.
Vi startet med å legge opp stokken slik at vi kunne sage av tunnurn (tennarn), dette for å ta vekk noe av spenningen i tømmeret, samt at vi får en rett anleggsflate som stokken kan ligge på under videre saging. Sagføreren står fremst ved sagbladet, og er den som bestemmer tunnur, og hvordan man legger opp saging for å få mest trelast ut av hver enkelt tømmerstokk. Vi hadde som mål å få utnyttet 65% av tømmerstokken til trelast. Resten ble ved. Vi valgte å ta inn tømmeret med toppen først, dette er for at det er toppen som bestemmer hvordan sagingen bør utføres. Vi utførte sagingen slik at vi fikk en blokk på høyde 5 tommer og sto igjen med 2 relativt store baker vi kunne få ut både bord og lekter av. Grunnen til at vi endte opp med å lage en blokk på høyde 5 tommer var at vi skulle ha ut en god del 5 tom/ 5 tom med marg i senter, og etter en del prøving og feiling viste seg å være passelig overkommelig for saga. Stokken legges opp slik at man sager parallelt med margen.
Stegvis fremgang under saging :
Tømmerstokken rulles opp på sag benken med toppen mot saga, sagfører ser an tunnur, vurderer avstand fra marg og ut til sagskjæret. I dette tilfellet er det passelig med 7 tommer. Dette signaliseres til bakmann som flytter stokken i bakkant til 7 tommer fra marg til sag skjær. Bakmannen slår fast en hake i stokken så den ligger stødig. Sagfører starter sagingen med å sveive sag benken frem mot sagbladet, dette etter å fått signal fra bakmann om OK.
Når tunnurn er sagd av trekker bakmannen sag-benken tilbake, slår løs haken og bidrar med å få lagt stokken ned på den sagde flata. Sagfører og bakmann legger stokken slik at det er 2,5 tomme fra marg ut til sagskjæret, sagfører starter å sage når bakmann signaliserer OK. Her blir det en stor bak vi kan sage opp senere.
Bakmannen trekker sag benken tilbake, sagfører stiller fensvalsen (anlegget) til 5 tommer, bakmannen legger opp stokken 5 tommer utenfor sagskjæret og signaliserer OK slik at sagingen kan starte. Her oppdaget vi ting som var avgjørende for sagingen. Det er spenninger i stokken som utløses under saging, bakenden på tømmerstokken må kunne bevege seg ut fra eventuell bøy etter spenninger. Bakmannen har her en viktig jobb i å passe at stokken får gå litt på benken samtidig som man hele tiden har godt anlegg mot fensvalsen. Her feilet vi i starten da vi trodde at bakmannen måtte prøve å holde stokken akkurat på 5 tommer, det førte til utrolig stor påstand på sagbladet og resulterte i varmgang. Det finns opprinnelig to metallplater på tvers av sag benken, disse var tatt av siden det var oppfattet som ett problem at stokken skled lett på disse grunnet snø og is, da vi oppdaget at det er meningen at stokken skal kunne bevege seg på sag benken, monterte vi på disse igjen.
Bakmannen trekker sagbenken tilbake, her er det lurt at den avsagde baken blir med benken i retur, siden den skal sages opp senere. Nå kan man legge ned stokken på flasken og man har ei blokk på 5 tommer høyde.
Illustrasjon av blokka med forslag til hvordan vi ønsker å sage, dette må kommuniseres fra sagfører til bakmann.
Man kan velge å sage ut to stk 1 tom/5 tom bord før man sager ut 5 tom/ 5 tom. Tilslutt kan man få ut 1 tom bord, pluss ett spikerslag 2 tom / 3 tom. Dette vurderes av sagføreren. Med denne metoden er det sannsynlighet for at bordene og 2 tom/3 tom får flat-bøy, noe som er lettere å håndtere enn kant-bøy. Når stokken er sagd opp har man to relativt store baker man kan utnytte til det som må passe.
Ottar Staberg, Anders Gunleiksrud og Ludvik Kringen Bye i gang med å sage en bak.
Vi var til tider 3 stk som opererte saga, i tillegg til sagfører og bakmann hadde vi en som tar unna ferdig saget trelast og bak. Denne tredje personen var utstyrt med en lekt som var hogd kil i en ende, denne lekta kunne settes ned i sagskjæret når stokken kommer ut av saga for å avlaste spaltekniven, slik at virket ikke klemmer på sagbladet. Spaltekniven skal egentlig greie denne jobben, men av og til var det hensiktsmessig å avlaste den litt, særlig på stokker med mye tunnur og de gangene det var skikkelig stort tømmer som kom inn på saga.
I ett miljø med mye støy er god og tydelig kommunikasjon viktig, særlig kommunikasjonen mellom sagfører og bakmann viste seg å være avgjørende for ett godt resultat. Rolige bevegelser og tydelig se at makker er klar for neste steg før man foretar seg forflytninger av stokk eller sag bord. Saga er ett verktøy hvor det finnes rikelig med muligheter til å skade seg selv eller andre, selv om Strådalssaga er ei lita sag er det store krefter i sving. Før oppstart er det viktig at alle involverte er informert om faremomenter, og har forståelse av prosessen før man trykker på start. Vi hadde tørr trening før oppstart slik at alle forsto prosessen, og vi hadde heldigvis ingen uhell underveis.
På læringsarena Stiklestad har vi i år jobbet med rekonstruksjon av en kombinert vinkelbygning fra Husmannsplassen Rye i Verdal. I prosjektet har vi gjenbrukt to lafta kasser, hvor den ene er boligdelen og den andre er en liten fjøskasse. Reisverket vi hadde som oppgave å sette opp, hører inn under systemet Trøndersk sperreverk. Underveis i prosessen, kikket vi på gamle bilder fra husmannsplassen for å prøve å forstå konstruksjonen. Vi reiste også litt rundt i nærområdet for å studere tilsvarende bygg. I dette innlegget har jeg valgt å ta for meg streving som tema og da i form av plassering og funksjon.
Husmannsplassen Rye(Verdal) Av bildene kan vi skimte to skrå-strevere bak kledningen.
Håkon Fjågesund skrev her et innlegg om ‘’Stramming av strevar i Nordmørsk Stavline’’ i 2017, som kan være verdt å lese for å få forstå betydningen av begrepet ‘’stramming’’, som jeg kommer til å nevne en god del i dette innlegget. Jeg har gått i samme læra (Næminge-ordninga) på Nordmøre som Fjågesund og har sett på mange stavline-bygninger med ulike løsninger for skråavstiving i Nordmøre-regionen. På Nordmøre har vi nesten funnet alle former for felling av strever eller band. Den mest vanlige er kanskje strever med tapp opp i stavlina og ned i sylla, slik som Håkon skriver om, men vi har også sett former for snedband/band med felling fra stav og opp i langtømmer eller tverrtømmer. Vi har funnet strever som er slått inn som rekspon oppe i stavlina med en plugg igjennom og kun plugg nede i sylla. Vi har strevere som står på tapp oppe, men som er slått inn fra siden nede i sylla og festet med plugg eller spiker. Vi har også funnet former for stikkband som står fra syll til stav. I samband med disse har reisverket vært felt sammen som et laft med novskaller og det ser ut til å være gjenbruk av laftetømmer, og vi kan dra en parallell til skjelter-konstruksjonen. Det er helt tydelig at det ikke er en fasit for hvordan man sikrer et bygg for vind, men noen likhetstrekk er det. Hva har håndverkeren egentlig tenkt?
Tre måter å felle strever ned i syll. Hvor alle er felt likt oppe med tapp. Fra venstre: Rekonstruksjon av Rye, Naust Aure(Nordmøre), Låve i Levanger(Her er det ingen tapp ned i sylla, kun forsats og spikring.
Jeg skriver konsekvent ‘’strever’’, da dette er ordet som blir brukt i Trøndelag. Å streve betyr å stritte eller stri(imot) eller å arbeide tungt, noe som passer godt med formålet. Jon B. Godal skriver ‘’I hus er det ein klar tendens til at det heiter band, skråband eller snedband når dei er nagla, og såleis kan ta strekk. Dei som er sette for å berre ta trykk heiter gjerne spenn eller strevar’’-Beresystem 2018 s. 261. Jeg har enda ikke funnet det som i definisjonen til Godal heter band her i Trøndelag, men det finnes helt sikkert eksempler på dette.
Som nevnt ovenfor, kan det være store variasjoner i felling av strevere innad i et forholdsvis lite geografisk område. Det som stort sett går igjenn er at streverne ofte står i tilknytning til hjørene på et bygg og at de står parvis og jobber mot hverandre. Når det er snakk om større bygg, finner vi også et eller flere ‘’strever-par’’ mellom de på hjørnene.
På bildet ser vi et av de få unntakene hvor streverne ikke jobber mot hverandre, men i samme retning. Bygget er en høy-løe fra Mule(Levanger kommune).
Streveren står alltid i en eller annen vinkel. Noe som er en forutsetning for at den skal ta opp horisontale krefter, i motsetning til stavene som jobber med vertikale krefter. Men kan streverne også ta opp vertikal last?
Vinkelen på streverne er nært knyttet opp mot vind og kanskje så spesifikt som vindforhold akkurat der hvor bygget står. Slik som eksempelet over fra Mule, hvor streverne jobber mot vestavind og ikke er beregnet på vind fra øst.
På Nordmøre og langs kysten av Trøndelag, er det mange steder som er forholdsvis værharde. Det vi ser her er at streverne ligger mer og er nært 45 graders vinkel. På kysten legger det seg minimalt med snølast på takene og det er derfor mindre behov for at streverne skal være med å bære de vertikale kreftene sammen med stavene.
Ei lita Trønderlån ute på Garten(Ørland kommune). Her er det flatt og åpent ut i havgapet, og vinden kan ta godt tak. Streverne i andre etasje er nært 45 grader.
Kommer vi lengre inn i Trøndelag kan det oppstå mere snølast og vi finner oftere strevere som står mere ‘’oppreist’’. Det typiske er at de står i forholdet 1 på 2. Altså to lengder opp og en lengde ut, som tilsvarer ca. 63 grader, men her er det heller ingen fasit. Det er sjeldent å finne strevere som er brattere enn 63 grader, men det ser ut til at vinkelen ofte er gitt hvor god plass det er.
Bilde fra en større kornlåve i Børsåsen(Levanger kommune). Streverne står med litt ulik vinkel og det er begrenset med plass.
Når streveren står nært opp mot 63 grader kan de nesten fungere som en stav, ved å føre laster ned mot fundamentet. Og dette har nokk håndverkeren hatt i bakhodet. Vi finner ofte at streveren går opp i punkter hvor det er fare for nedbøyning. Dette kan være steder som under rafta, for å korte ned spennet mellom stavene eller i tverrvegger eller samhald hvor det er store spenn. Ofte finner vi at streveren står oppunder der hvor sperrebukken treffer samhaldet/puta. Her kommer det store laster ned som potensielt kan bryte av ved fellinga mot rafta. Ved å sette strever under her, vil det lette trykket noe voldsomt.
Her ser vi tre eksempler på å utnytte streverens evne til å ta opp vertikal last. Bildene er fra samme kornlåve i Børsåsen. Bygd rundt 1936.
Ved å utnytte streverens mulighet til å ta opp vertikale krefter. Har vi også en sjans til å opprettholde en form for stramming over tid. Om man strammer en strever mot to bygningsdeler som ‘’gir etter’’. Vil strammingen på et vis forsvinne. Derfor er det viktig at punktene hvor streverne treffer er ‘’solide’’. Dette kan gjøres i form av fundamentering med stein under syll og kloss mellom over- og under-knepper(illustrasjon). Vi klarer selvsagt å låse av noe ved å stramme ned med jekkestropp eller tau, for så å spikre kledning for å låse av, men på sikt vil spikeren gi etter og strammingen vil gå tap. Tyngdekraften vil derimot aldri gå tapt, så ved å plassere streveren i en bærende situasjon, vil strammingen kunne opprettholdes i det evige!
To »solide» punkter markert i grått. Den ene er stein under syll og den andre er en avstands-kloss mellom langtømmeret. Disse punktene er essensielle for å opprettholde stivhet.
Det finnes mange eksempler på kornlåver og høyløer som har gått i vinterstormen fordi de ikke lenger har vært lasset ned med årets avling. Bygget blir for lett og det blir slakke i sammen fellingene som gjør at strevingen ikke lenger fungerer. Hvis bygningsdelene først begynner å ‘’slamre’’, vil di på sikt blir løsere og løseren fordi vindpåkjenningene vil slå de i stykker over lengre tid. Det er dette som er en av hoved-hensikten med å ‘’stramme opp’’ et bygg. For å unngå mekanisk slitasje.
På læringsarena Stiklestad har vi hatt noen av disse tankene i bakhodet når vi har jobbet med streving av vinkelbygningen.
Fra arbeidet på læringsarena: Når vi plasserte streverne her. Valgte vi å tenke fra toppen og ned. Vi ønsket å understøtte det svake punktet der storsperra kommer ned med taklasten. Denne vekten ville vi føre helt ned i fundamentet(markert med rødt) og vi opprettholder strammingen/stivheten over tid.
Kilder:
–»Beresystem i eldre norske hus» 3.utgave. av Jon B. Godal. 2018
–»Beresystem i eldre norske hus» 1.utgave. av Jon B. Godal. 1994
–‘’Stramming av strevar i Nordmørsk Stavline’’ av Håkon Fjågesund. 2017
Tradisjonelt bygghandverk 