Kategori: Ukategorisert

Utvendig overflatebehandling og malinga av garasjebygningen på Stiklestad

Vi studentene som har læringsarena på Stiklestad har jobbet de siste 2 årene med å bygge opp et garasjebygg i trøndersk stavkonstruksjon utført i tradisjonell håndverksteknikk. Bygningen ble ferdigstilt i løpet av våren 2021. Det som gjensto var å bruke overflatebehandling for å ta vare på bygningen. Påføringen av malinga på de utvendige vegger gjorde vi ikke bare for å konservere, men også for å gjøre huset vakrere, slik huset blitt «føyet inn» på øvre delen av folkemuseets omgivelse, hvor det står den dag i dag.

Vi fikk med oss veilederen Jorunn S.G. Moslet fra Malersvenneriet AS Trondheim, for å gjennomføre prosjektet. Målet med veiledningen var å gi oss en grunnleggende innføring i tradisjonelle overflatebehandlinger, både egenskapene disse produktene har og hvordan man kan gjenkjenne typer tradisjonelle overflatebehandlinger. Vi fikk prøve oss på å lage vår egen komposisjonsmaling, tranmaling og linoljemaling og ikke minst kjenne på påføringen av malingen etterpå:).

1. Komposisjonsmaling

Er i utgangspunktet et naturprodukt hovedsak fremstilt av vann, rugmel (hvetmel) med klister som bindemiddel som har vært fremstilt i utallige varianter rundt omkring i landet. Frem til 1950-tallet var malingen vanlig på låver, uthus og enkelte våningshus. Malingstypen har vært utbredt i innlandet, særlig fra Østfold og langs svenskegrensen til Trøndelag. I Sverige har malingen («slamfärg») vært i bruk siden 1600-tallet og det antas at malingen har røtter like langt tilbake i Norge.  

Det beste underlaget for en komposisjonsmaling er tømmer eller uhøvlet kledning, altså grovsaget virke. Fet eller malmet furu og glatte flater egner seg ikke. Det er en fordel å bløtlegge treverket først slik at åpningstiden blir forlenget og malinga kan trekkes inn bedre, spesielt ved behandling av tørre og oppsprukne materialer. Dessuten letter påføringen og glir bedre og utgjør til slutt en jevnere overflatebehandling.

Det finnes utallige oppskrifter og det later til at hver bygd hadde sin lokale variant. Vi benyttet oss av en blanding av ca.10 l vann og ca. 2,2 kg steinmalt rugmel, tilsatt av 200g jernvitrol (må bløttleges først i kaldt vann). Dette ble kokt opp i minst 4 timer. Samtidig laget vi en pasta som ble en blanding av rødfargene pigmenter, vann og sinkhvitt (mot sopp) som skulle tilsettes siden under røring.

Den oppvarmede malingen er lett å stryke ut og forbedrer inntregningsevnen. Den tykner når den kjøles. For å lette påføringen kan den tynnes med vann til passe konsistens og varmes opp igjen før man maler. Overmaling og klattmaling på veggen vil ikke synes, den danner ikke film, men likevel diffusionsåpen, vil si fuktigheten får vandre fritt og uhemmet. Malingen beskytter i tillegg mot uv-stråler, råtesopp og mugg.

I et forsøk brukte vi lokal myrmalm som fargepigment.
Myrmalm er nokså reint jernoksid Fe2o3 (omkring 82 %) og har litt innslag av andre stoffer som silisium og aluminiumsoksid mm. Den inneholdt også en god del kull og aske som måtte siles ut først for å kunne bruke den.

• Holdbarhet

Hvor vor lenge malingen holder på veggen avhenger av hvor værutsatt den er. Det kreves en observasjon over lang tid, som vi studenter ikke kommer til å følge med. Men vi kan være ganske sikre på at mye regn og vind vil vaske malingen av over tid. Etter tidligere undersøkelser skulle en fullstendig oppmaling ikke være nødvendig oftere enn hvert 20-30 år. En komposisjonsmaling vil aldri begynne å flasse. Den blir som et pulver på veggen som slites av med vind og vær.

• 2. Tran-og Linoljemaling

Det kan være vanskelig å velge malingtype til utendørs bruk. For å utforske og sammenligne ulike malinger bestemte vi oss til å male de forskjellige vegger rundt bygningen ulikt . Linolje og lim er bindemidler med lang tradisjoner.

Ren linoljemaling har vært i bruk på trehus fra siste del av 1600-tallet og fram til ca. 1955. I oljemaling er linolje (utvinnes av linfrø) bindemiddel, som finnes enten rå eller kokt. En rekke andre bindemidler har vært utprøvd gjennom tidene, så f.eks. fløyttran. Tran kan også blandes med rå eller kokt linolje. Tranmaling er meget fet, lukter karakteristisk og tørker saktere. Fordelene ved disse bindemidlene er likevel mange: de er gode er arbeide med, brytes langsomt ned, er lette å vedlikeholde og ikke helsefarlige. Når vi benytter oss av disse naturproduktene som basis for malerarbeiderne, følger vi gode, velprøvde norske tradisjoner.

På årets opphold på læringsarenaen skulle vi lage vinduer til bygget vi satte opp i fjor. Jeg tar for meg prosessen med innsetting av glass og kitting med linoljekitt. Når man skal sette inn glass i rammene, må det først kuttes til glass med en glasskutter og en god vinkel.

Linoljekitt er kritt blandet med ren linolje.

Det er viktig at alt innholdet i bøtten med linoljekitt blandes for å få rett konsistens. Kitten må eltes som en brøddeig til all linoljen er godt blandet inn.

Det påføres rikelige mengder med linoljekitt før glasset legges på plass. Det skal tyte ut for å sikre at alle små kriker og kroker har blitt tettet på kitt. Det som blir overflødig skrapes av og kan brukes om igjen. Glasset presses til man skimter treverket gjennom kitten. Ved pressing av glassruten må man ha noe mellom hånden og glasset, en hals fra Prøven Bil passer utmerket (dokumentert på senere bilde), i tilfellet glasset sprekker.

Stifting av glasset skjer med kobberstift og glasshammer. Det ble brukt 6 stifter på hver glassrute, 2 på langsidene og 1 på kortsidene. Ved stifting på sprossen kan stiften føres helt gjennom og låse glassrutene på hver siden av sprossen.

Kitting videre skjer også med rikelige mengder på oversiden av glasset. Kittkniven føres cirka 45 grader på kittfalsen og dras ut i hjørnene. Kittet skal flukte med profilen på innsiden av rammen.

Til slutt kostes ruten med kritt for å fjerne fettflekker. Det kostes bestemt og med litt kraft frem og tilbake. Kittingen tåler å bli kostet, bare husk godt med kritt på kosten.

Da er rammen klar for linoljemaling.

Vi har stilling ledig som Førsteamanuensis eller universitetslektor i tradisjonelt bygghåndverk. Vi søker etter en person som har fagspesialisering i minst én av disse:

• Tømring av reiste konstruksjoner med håndverktøy etter tradisjonelle arbeidsmåter.
• Tømring av liggende konstruksjoner (lafting) med håndverktøy etter tradisjonelle arbeidsmåter.

Søknadsfrist 02.05.21. Se Jobbnorge for full utlysningstekst:  https://www.jobbnorge.no/ledige-stillinger/stilling/203979/foersteamanuensis-eller-universitetslektor-i-tradisjonelt-bygghaandverk

NTNU har fått et nasjonalt samfunnsoppdrag i å videreutdanne handverkere i tradisjonelt bygghandverk og gjør dette i tett samarbeid med læringsarenaer for praksisopplæring (www.ntnu.no/studier/fttradbygg/) rundt i landet. På oppdrag for Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Klima og miljødepartementet utreder vi gjennomgående studieløp med Master og PhD i tradisjonelt bygghandverk, som vil styrke dette akademisk nye feltet.

Fagmiljøet ved studieprogram Bachelor i tradisjonelt bygghandverk har fått utnevnt ny studieprogramleder Thor-Aage Heiberg. Vi takker Thomas Haupt for innsatsen og ønsker ham lykke til med sitt PhD prosjekt de neste årene. Roald Renmælmo er fullt tilbake i sin stilling, og har som mål å levere sin PhD til sommeren. 

Det lyses i disse dager ut en ny undervisningsstilling (eventuelt to delstillinger) i tradisjonelt bygghandverk knyttet til studieprogrammet. Marit Stranden er engasjert i en prosjektstilling for å hjelpe med evaluering av Bachelorprogrammet og utvikle studieplaner for gjennomgående studieløp. Ytterligere en stilling vil lyses ut når vi har planene klare og ser det samlede kompetansebehovet i studieløpet.

Det vil utnevnes nytt programråd i løpet av høsten, og det vil også utnevnes et panel i forbindelse med evalueringen av det eksisterende Bachelorprogrammet. Vi vil ta kontakt med alle samarbeidspartnere for involvering i evaluerings- og planleggingsprosessen for å få med alle innspill.

Vi publiserer lenke til jobbnorge.no når den nye stillingen i tradisjonelt bygghandverk er annonsert. 

Vi vil også gjøre oppmerksom på at neste opptak til tradisjonelt bygghandverk er høsten 2022, med søknadsfrist våren 2022.

Ei tilnærming til opphaveleg prosess basert på samtidige verktøy og originalmateriale.

Støgo på Kultan vart ført opp i 1789/90 jamfør dendrokronologisk analyse av tømmeret. Det originale golvet stammar altså etter alt å døme frå same tid. Det er den gåverike handverkaren og bygdekunstnaren Jarand Åsmundson Rønjom som førte opp denne støgo, og har også gjort innreiingar og det som er av snikkararbeid. Etter alt å døme er også golvet gjort av Jarand eller folk han hadde i arbeid. Golvet er rundt 2 tommar tykt (rundt 50mm) og har spitande bord mellom omlag 20-45cm i breidda. Det er altså grove dimmensjonar. Det er laus fjær mellom borda, så det er difor berre høvla not i golvborda. Grunna store råteskadar i golvet skal det gjerast nytt golv i samband med ei større restaurering av Kultan-støgo i Åmotsdal.

I dei seinare åra har kunnskapen om skottbenken/føybenken/rettebenken osb… gjeve mykje ny innsikt i produksjon av golv og golvbord. I store delar av landet har slike benkar dukka opp, og lokale variasjonar i utforming og funksjon har vorte oppdaga gjennom stadig nye funn. Telemark har lenge vore ein kvit flekk på dette kartet, og funn av skottbenk og skotthøvlar uteblir trass i at fleire har augene oppe. Det skal finnast ein Skottbenk i Tinn, og ein skotthøvel i Seljord (denne skal i følge dei eg har prata med ha eit noko uvisst opphav). Det kan godt hende skottbenkane kjem til å dukke opp, men ut frå verktøyet ein finn i museumsmagasin og rundt omkring i private samlingar er det lite som underbygger at skottbenkane har vore utbreidde i Vest-Telemark. Eg har i dei siste åra undersøkt mange titals private verktøysamlingar og dei mest aktuelle museumsmagasina med tanke på lokale verktøy. Mønsteret er ganske likt. Mykje not- og fjærhøvlar med land (sideanlegg) og mykje langhøvlar, men så langt ingen funn av høvlar med meiar på både sider under. Dei eg har snakka med av informantar har heller ingen kjennskap til skottbenken som hjelpemiddel til retting av bord.

Ut frå dette grunnlaget valde eg å undersøke korleis eit slikt golv kunne høvlast på bakgrunn av dei verktøya som finnast lokalt frå denne perioden (seint 1700-tidleg 1800-tal). Jarle Hugstmyr var med som rettleiar med tanke på verktøy og produksjonsprosess. Pål Sneve Prestbakk og Magne Kleiveland var med på høvelmakinga, og Henning Jensen og Magnus Hvammen var med på utprøving av prosess. Ingvald Golid var også innom og kom med fleire interessante opplysningar om golvhøvling og materialstabling.

På Bakgrunn av undersøkingar av lokale verktøy og verktøyspor i originalgolvet enda me opp med å produsere følgande høvlar til golvproduksjonen:

• Langhøvel: Til retting av kanten på golvborda. Utgangspunktet vart ein langhøvel frå magasinet til Telemark Museum. Høvelen skal ha tilhøyrd snikkaren Carl Johnsen Svanajord (1756-1799), frå Kvitesed, som var ein av dei verkeleg store snikkarane i si tid. Høvelen er datert 1794 med intitialane til Svanajord og har ikkje handtak.
• Splitthøvel: Til å splitte emne til laus fjær. Originalfjæra synte tydelege spor av splitthøvling. Denne høvelen tok utgangspunkt i ein høvel frå Telemark Museum sitt magasin og er datert 1824, og skal komme frå verktøysamlinga til Gunnar Glosimot frå Seljord. Samlinga vart donert til museet på 1950-talet. Høvelen har jarnskinner og stillbart land.
• Okshøvel: Denne typen okshøvel, med «langhøvelhandtak» bak og tverrstilt okshøvelhandtak framme er det mange av i eldre verktøysamlingar. Denne høvelen er ein variant av desse basert på eit førebilete frå garden Nørsteteig i Svartdal, Seljord. Truleg 1700-tal. Kanskje tidleg 1800. Høvelen nytta me til å høvle flasken på bordet etter skrubbhøvlinga.
• Nothøvel: Slike nothøvelar finnast det mange variantar av. Denne tek utgangspunkt i ein høvel frå Lisleåsheim i Seljord. Uviss datering, men truleg kunne ein slik type nothøvel ha vore i sving på 1790-talet.
• I tillegg til desse høvelane bruka me litt variantar av skrubbhøvlar til å gjere grovarbeidet på flaskhøvlinga og kanten.

 

Framgangsmåte

Retting av flask: Prøveborda eg hadde fått tak i var relativt vinde. På tre meter var det snakk om nesten 2cm vinning i flata. Me valde å ta ut mesteparten av denne vinninga då det er begrensa kor mykje ein kan presse eit 2 tommar tykt golv. Til denne operasjonen bruka me ein fletthøvel til å rette ut vinninga. Me la like høge klossar i fletthøvelsporet på kvar side og kontrollerte korleis me låg ann med siktestikkene. Me valde å ikkje ta ut all vinninga, då dette ville bli problematisk i forhold til dimensjonen på borda.

Fletthøvel er eit verktøy det finnast mange av i området og truleg kan dei ha vore nytta til nettopp slik oppretting av emne. Dette var i alle fall ein måte å ta ut vinning på med dei verktøya ein kan tenke seg dei hadde tilgang på. Altenativet kunne vere å snorslå eller liknande, men fletthøvlinga har den fordelen at det både rettar av i lengderetningen og at det er enkelt å sjå kor mykje materiale som skal bort mellom fletthøvelspora. Veden mellom spora vert høvla bort med ein grovstilt skrubbhøvel. Ved å høvle diagonalt får ein både ut kuvinga i bordet og held god kontroll på korleis ein ligg ann i forhold til kanten. I denne prosessen fjerna me materialen nesten heilt ned til fletthøvelspora på sida.

I neste prosess høvla me bort dei diagonale rillene ved å høvle langsetter med ein grovstilt, men litt flatare skrubbhøvel. I denne runden høvla me så langt ned at fletthøvespora så vidt var synlege.

Okshøvelen vart nytta til siste runde med høvling. Då vart fletthøvelspora høvla bort. Her kontrollerar Henning Jensen at kuven er høvla bort og at bordet er rett.

Retting av kant: Kanten vart retta med snorslag og skanting, så grovretting med skrubb, retting med grovstilt langhøvel og til slutt retting med finstilt langhøvel. Vinkelen vart kontrollert mot flasken. Me sørga for at kanten var i vinkel eller litt under 90grader på flasken. Om kanten var over 90 grader på flasken høvla me den ned til rett eller litt under. Dette var for å hindre at golvborda skulle knipe på undersida.

Høvling av not: Nothøvelen vart lagt med landet mot retta på bordet, den sida som skal opp. Det er referansesida. Me tok eit par turar med nothøvelen for å få eit fint styrespor før me grovstilte litt og gjekk på med tomannshøvling. Dette fungerte i grunn bra, og nota kom ganske raskt ned til full djupne.

Høvling av laus fjær: Me stilte inn splitthøvelen på tilsvarande breidde som nota, og splitta fjæra ut frå eit tomsbord me hadde retta kanten på. Etter litt forskjellige strategiar, fann me ut at det var best å høvle seg omlag ned til halve djupna langs heile og så snu bordet rundt og høvle frå andre sida. Ved å starte fremst og høvle seg gjennom gradvis bakover ivaretek ein stabiliteten i emnet ein høvlar på og ein slepp at høvelen «hektar» seg når det slår gjennom. Splitthøvelen kan stillast ganske så grovt, så det gjekk ikkje så mange rundane før ein var gjennom, og hadde ei relativt presis laus fjær. Presisjonen avhenger av kor flink ein er til å halde høvelen i lodd.

 

Justering av laus fjær: Då not og fjær var høvla slo me den lause fjæra inn i nota på eit av golvborda. Fjæra var litt for breid, så dette høvla me raskt ned med ein skrubb då fjæra sat fast i nota, og var enkel å arbeide med. Når me var fornøgde med breidda knekte me kantane på fjæra. Me såg at kantane var knekte på eine sida av den originale fjæra, og konkluderte med at ein slik arbeidmåte ikkje var utenkeleg. Det var også praktisk å ha fjæra på plass i det ein bordet ved legging.

Totatal vurdering

Dette var i stor grad eit forsøk på å finne ein realistisk og effektiv arbeidsprosess for Kultan-golvet, basert på verktøy, originalmateriale og lokal tradisjon på framstilling av golv. Resultatet var at det er fullt mogeleg å produsere dette golvet på ein effektiv måte. Prøveborda me høvla var vinde og hadde mykkje kul (slått seg med rygg mot margen), og erfaringane knytt opp til det er at det skapar mykje ekstra arbeid. Det originale golvbordet var heilt beint på ranga der sagskurden visast. Det vil etter alt å døme tyde på at materialen har vore tørka under press, slik at han held seg stabil og rett. Dette var tradisjonsberaren Ingvald Golid også oppteken av, og meinte at materialane burde leggast opp i gode stablar med tett mellom strøa og godt med vekt oppå. Han sa også at den beste tida å legge golv er på denne tida av året(januar-februar), då lufta er på det tørraste. Det vil minimere krypinga.

Positive eigenskapar ved denne arbeidsmetoden:

• Ein kan produsere dette golvet med reiskapar som dei fleste snikkarar uansett hadde tilgang på på slutten av 1700-talet.
• Ein kan greie seg med ein relativt enkel arbeidsbenk som er enkel å lage på byggeplass.
• Ved å bruke laus fjær er det mindre materiale som må fjernast frå golvbordet, og nothøvlinga går relativt fort. Ein treng heller ikkje å ha ein fjærhøvel.
• Ein får utnytta kvart golvbord maksimalt (arealmessig) ved å bruke laus fjær og følge den naturlege spitinga på bordet.
• Den lause fjæra er relativt rask å framstille med splitthøvelen, og rask og justere.

 

Utfordringar:

• Denne metoden krev at handverkaren arbeider presist med tanke på å få ei plan flate på rettsida av bordet og at rettinga av kanten vert bein og i vinkel. Dette er jo i grunn basiskunnskapane for all tradisjonell retting av emne, så ein røynd snikkar ville nok ikkje ha store utfordringar med dette.
• På prøveborda me høvla var det ein del vinding, og me tok ikkje ut all denne vindinga for å sørge for at me hadde nok dimensjon til å høvle not. Dette gav litt utfordringar i forhold til å få borda i hop. Det bør difor leggast stor vekt på å skaffe rett og god material i utgangspunktet. Det er mykje arbeid å hente inn att dårleg lagra material som har slått seg. Desse borda er så grove at det er avgrensa kor mykje ein kan rekne med å presse dei på plass.

 

Konklusjon

Dei involverte i høvlinga har alle prøvd golvproduksjon med skottbenk, og gjort seg ein del erfaringar knytt opp til det. Det er ikkje tvil om at ein skottbenk med tilhøyrande høvlar er eit effektivt verktøy for framstilling av golv, men når det er sagt så er denne metoden med laus fjær ikkje noko dårleg alternativ. Etter ei felles vurdering av denne framgangsmåten kom me fram til at det er mange fleire ting som må klaffe for at skottbenkhøvlinga skal vere meir effektiv.

• For det fyrste må langborda på skottbenken vere absolutt beine og i vinkel med kvarandre. Dette tek ofte litt tid å justere inn.
• Det er ofte mykje finjustering for å få not- og fjærhøvelstål til å stemme med kvarande og mykje justering for å få det til å gå godt og effektivt.
• Det tek tek relativt sett lenger til å høvle ei fjær enn ei not då meir enn dobbelt så mykje materiale skal bort og ein ikkje kan ha høvelen like grovt stilt.
• Ein må uansett rette flasken på bordet og grovrette kanten før ein kan gå i gang med skotthøvelane. Ein er altså berre nokre drag med langhøvelen unna å ha ein rett kant uansett.

Kultan-metoden føreset at ein har retta av flasken og fått ein bein kant på bordet. Etter det er det berre ein høvel som styrer. Same nothøvelen vert bruka på alle borda og den lause fjæra vert tilpassa nota. Ein får nokre ekstra operasjonar ved at ein må bruke splitthøvelen til å lage laus fjær og rette kanten og høvle not kvar for seg, men totalt sett går dette ganske fort, og når kanten er retta er det berre å dra på med grovstilt nothøvel og splitthøvel.

Konklusjonen etter dette forsøket er at det ikkje er noko stort problem å lage slike golv utan skottbenk. Ein treng ein rett langhøvel og evna til å bruke han, slik at kanten vert heilt bein. Det er i grunn her slaget står. Resten krev berre at ein brukar rett høvel på rett plass. Kanskje har telemarkingene slått seg til ro med denne arbeidsprosessen, og difor ikkje teke skottbenken i bruk. Ein kan ikkje seie noko for sikkert, men etter mi meining kan dette vere ei naturleg forklaring på kvifor ein finn så lite som tyder på at skottbenken har vore innarbeidd i Telemarkstradisjonen. Dette er eit spennande felt, og vel verd å gå djupare inn i!

Takk til Jarle Hugstmyr, Magne Kleiveland, Pål Sneve Prestbakk, Magnus Hvammen og Henning Jensen for ei god fagleg samling!

Tekst og foto:

Håkon t: Fjågesund

 

I en tidligere blogg post presenterte jeg en høvelbenk som jeg fikk kjøpe i Selbu med innskjært årstall og med bu merke. Benken er i laget av furu og bjørk. https://tradisjonshandverk.com/2016/04/19/hovelbenk-fra-selbu-1844/

Denne benken er såpass gammel og spesiell at den skulle få lov til å bli en referansebenk og ikke en bruksbenk.

 

Nå har jeg prøvd å lage en som er inspirert av Selbu benken, og kommet ganske greit i mål med det. Den største utfordringen er føtter til benken, det er tydelig spor etter innfesting i ene kortenden ved framtanga, men mangler helt spor etter føtter/bukk som har vært nærmere baktanga på benken. Så her er jeg åpen for forslag på måter å gjøre det på. Har jo benken fra Sul i Verdal 1798, https://hyvelbenk.wordpress.com/2016/02/27/hovelbenk-i-verdal-fra-1798/ noe som kan se ut som om flere eldre benker har som fotsystem, inntappet føtter med kiler. Det jeg syns er utfordrende er stødigheten og stabiliteten. Er det noen som har sett noe som kan være brukbart ta gjerne kontakt.

Selve prosessen med å lage høvelbenken var egentlig greit,  i all hovedsak tok jeg mål fra benken og kopierte de med unntak av tykkelsen på benkeplata, jeg ønsket det så stabilt så mulig og da beholdt jeg plata så tykk som mulig.

Det som viste seg å være veldig viktig var å følge med på sponutkastet når jeg lagde gjenger med gjengesnittsettet.

Det pakket seg og gikk tett på ene kniven og da brakk flere av gjengene fordi det ble for trangt, så det var en liten detalj som ble avgjørende for bruksfunksjon på skruen, endte med at jeg lagde ny skrue.

Foreløpig montering er på vegg og mot en bærende stolpe, så jeg har brukt den ene opprinnelige innfestningen, det fungerer godt, benken er helt urørlig, men den bærende stolpen er litt sjenerende da benkeplata ikke er så brei.

 

Jeg, Jostein Utstumo er i gang med undersøkningen av fjøs og låvebygninger som jeg har bestemt meg for å ha som tema til bacheloroppgaven min på studiet tradisjonelt bygghåndverk. I januar og februar har jeg som mål å undersøke totalt 18 bygninger som har nokså likt formål som denne. Denne bygningen er en kombinasjonsbygning som rommer kufjøs, forlager(høy) og gjødselrom.

Dette kan for mange virke veldig selvsagt og fornuftig, og dette er en tankegang og type fjøs vi kaller for enhetslåve. Enhetslåven er mer eller mindre ukjent før utpå 1800-tallet, men blir en mer eller mindre enerådende plan/etasjeløsning helt frem til siloforets inntog på 1960-tallet.

Fokuset mitt i undersøkelsene er å kartlegge hvordan bæresystemet i bygningen er løst. Hvordan taket er utformet, og hvordan lastene er overført fra taket og videre nedover i konstruksjonen.

• 

Fjøsbygningen på Ramsmoen er ikke nøyaktig datert, men har en muntlig kilde som hevder at gården som den står i dag er flyttet dit da den tidligre lå der det i dag er jernbanetrasé. Jernbanen ble åpnet i 1877 og kan jo kanskje anta at denne bygningen ble oppført som ny i forbindelse med med flytting av gården.

• 

Er usikker på om jeg kaller takkonstruksjonen spesiell eller typisk, og kalle det en mellomting er en smule defensivt. Uavhengig av det er takkonstruksjonen i familien Fotingsrøst, og vi kaller det også gjerne veksla fotingsrøst da sperrelunden (den horisontale bjelken i taktrekanten) er kuttet og hengt i sammen med en vekslingsbjelke og en stolpe/stav som trykker opp igjen i sperra. Verd å merke seg at takkonstruksjonen og veggkonstruksjonen konsekvent ikke står i fase. Hvis du ser på bilde så er har nok det også en praktisk grunn, da staven er avhengig å gå nedforbi vekslingsbjelken for å få mothold slik at ikke takkonstruksjonen skræver ut.

Fellingene mellom delene i takonstruksjonen er gjort på halv ved og med en eller to treplugger for å holde det fast.

• 

Konstruksjon fenger meg litt, når man vurderer dens enkelhet opp i mot at den er 23m lang og 8,3m bred pluss at det er et rikelig takutstikk så taket dekker en bredde på 9,5m.