Litt om Lim

I løpet av våren har vi drevet med førindustriell dørproduksjon, med limte fyllinger, både på læringsarena og på studiesamling i Trondheim. For oss på Folkemuseet var dette første møtet med bruk av beinlim, og jeg ble fasinert av egenskapene og bruken det. Beinlimet brukes en del av møbelkonservatorer, men det brukes ikke så mye innen snekkerfaget lengre, men det har helt klart egenskaper som fortsatt holder mål, og som, i enkelte sammnehenger, kan være til fordel kontra moderne limprodukter. Tenker først og fremst da på at man har mulighet til å løsne på limfugen med bruk av varme og vann.

Tomas Karlsson var vår mentor på dørproduksjonen på Folkemuseet. Han hadde noe erfaring med bruk av beinlim. Limet vi hadde tilgjengelig på museet hadde en litt annen karakter enn Tomas var kjent med fra eget lim. Dette innebar at ble vi nødt til å prøve og feile et par ganger før vi kom frem til riktig konsistens og teknikk.

Forberedelser:

Først høvlet vi kantene på emnene som skulle limes sammen til fyllinger. Tomas var opptatt av at det ikke var nødvendig å høvle rettsiden først, i og med at den uansett skal høvles på dimensjon etterpå. Vi skulle kopiere døra fra Snekkersmia på Borge, så vi var avhengige av å høvle fyllingene ned på en gitt dimensjon etter liming. Men, ofte kan fyllingene på eldre dører variere, helt enkelt fordi man bare sørget for å høvle de plane, så ble tykkelsen som det ble, ifølge Tomas.

Vi siktet dermed med en lekt for å se at vi var noenlunde i lodd, mens vi rettet kantene på emnene. Det er bedre at man har er ørliten glipe på midten av limfugen, enn at det gliper i endene. En glipe på midten, kan man få klemt sammen med limknektene. I moderne tankegang ville man kanskje dimensjonere emnene først, men denne varianten er jo rasjonell og arbeidsbesparende. Rettsiden på emnene ble orientert samme vei, det er det vanligste å se på fyllinger på eldre dører, ifølge Tomas.

1
Foto: Henning Jensen
2
Foto: Henning Jensen

Tomas var opptatt av at trestykkene skulle være varme ved liming. I eldre tider hadde man en stor oppvarmet limhelle, i stål eller stein, der man hadde limpotten og emnene ved liming. For oss foregikk dørsnekringen i uoppvarmet verksted. Så, for å for å sikre varme emner, men ikke for mye tørk, pakket vi emnene inn i plast, og lot de ligge i oppvarmet verksted, natten over, før liming. Selve limingen foregikk også i oppvarmet verksted.

4
Tomas Karlsson fyller sekken. Foto: Henning Jensen

De tørre beinlimsperlene ble lagt i vann over natten før liming. 1 del perler og 2 deler vann.

5
Foto: Henning Jensen

Limingen:

For å sjekke at konsistens og temperatur ga oss en god liming, limte vi en prøve først, før vi gikk i gang med limingen av fyllingene.

6
Foto: Henning Jensen

Temperaturen på limet skulle ideelt være rundt 60 grader. Limperlene smeltet vi i limpotte i vannbad. Blir limet for varmt, brytes proteinet ned, og limet får dårligere egenskaper. Vi gikk dermed til innkjøp av et sukkertermometer fra Clas Ohlsson og holdt kontroll på temperaturen under oppvarming og påføring av limet.

7
Helst ikke så mye over 60 grader. Tomas Karlsson følger med. Foto: Henning Jensen

 

 

Påføring av lim. Vi dyppet en fille i det varme vannet under limpotten, og strøk det på flatene som skulle limes. Deretter påførte vi umiddelbart limet med pensel. Vi følte at vi hadde dårlig tid, men når en person vannet, en annen påførte lim og den tredje sto klar med limknektene, kom vi i mål, og limfugen ble solid.

8
Magnus Wammen (th)har strøket på varmt vann, Ivar Jørstad påfører lim. Fotografen står klar med limknektene. Tomas Karlsson følger med. Foto Henning Jensen

Fagbok for snekkere.

I boka «Fagbok For Snekkere» fra 1939, som er oversatt og bearbeidet etter den svenske boka «Snickeri» (1934), har apoteker Hilmar Hylander skrevet et kapitel om lim. Under avsnittet ikke vassfast lim står det om beinlim og hudlim. Han skriver om fremstillingen av benlim: «Dyrebein består hovedsakelig av fosforsur kalk ( kaliumfosfat), limstoffer og mindre mengder fett og andre bestanddeler. Når en skal fremstille lim av bein, gjelder det å trekke ut limstoffene og befri dem for fett, kalsiumfosfat m.m.» Deretter beskriver han den industrielle prosessen.

Videre skriver han om hudlim: «En kan også utvinne lim av hudavfall fra garverier eller fra annet egnet hudavfall ved forsiktig oppvarming. Dette gir det egentlige snekkerlim». Hva han legger i dette, beskriver han ikke nærmere.

I avsnittet om stell og prøving skriver han at lim som krever oppvarming, som benlim og hudlim, består av eggehvitestoffer som ettersøkt føde for sopp og bakterier, særlig forråtnelsesbakterier. Han skriver: «Foruten næring krever disse vann og varme. Lim med ringe vassgehalt, som alminnelig handelstørt lim, blir derfor ikke angrepet av hverken sopp eller bakterier, men lim som er dårlig oppbevart, for eksempel i fuktig luft, tar opp vann, og da er infeksjonen ikke langt unna.»

Videre skriver han at angrepet lim, gir et dårlig resultat, bindeevnen vil gå raskt nedover og kan forsvinne helt etter bare noen få timer.

Limet bør oppbevares tørt, og man bør ikke forberede mer lim enn det man har tenkt til å bruke på en dag. Man bør rengjøre potta minst en gang daglig, enkelte stoffer kan ødelegge limet så godt som umiddelbart, og hvis potta er vært utsatt for angrepet lim, selv i små mengder, vil limet man tilbereder senere, bli ødelagt i potta. Videre skriver han: «Utsett ikke limet for høy temperatur (Han skriver ikke hva for høy er), da vil bindeevnen bli ødelagt. Gjentatte smeltninger ved lavere temperatur har samme virkning. Bruk aldri spaltet, eller inntørket lim»

«Et godt lim bør ha størst mulig bindeevne. Det må ikke inneholde jern eller fett. I alminnelighet kan en si at hudlim har større bindeevne enn beinlim, men det beror også på tilberedningen. Et vel tilberedt beinlim er bedre enn et slett tilberedt hudlim. En kan ikke bedømme et limslag etter fargen. Et lyst, klart og og vakkert lim kan ofte være av dårlig kvalitet. Jo høyere smeltepunktet ligger, og jo mer tungflytene limoppløsningen er, jo større er bindeevnen».

Dersom limet er i plateform, kan man gjøre en enkel test for å sjekke kvaliteten. Legg platen på et plant underlag, og slå et slag på midten, med en hammer. Bruddflatene på bitene bør være ujavne, skarpe og skjellformet, dette viser at limet er av god kvalitet, ifølge apoteker Hilmar Hylander.

 

 

 

Å hogge ei dør

Til fjøset på middeladergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.

IMG_0719
Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)

I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.

IMG_6532
Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)

Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.

Kort om begrepene labank og labankdør:

Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.

Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:

Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok (Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det om rekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. StiftNordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.»  Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!

Skjermbilde 2018-04-21 kl. 10.09.53.png
Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).

Materialutvelgelse

Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:

 

Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.

Dimensjonering

Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.

img_6181.jpg
Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)

Hogging av fals

Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.

IMG_5626
Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)

Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:

Hva gjør de trenaglene?

«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører  særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.

img_6106.jpg
Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).

Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.

 


Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi  ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:

Hogging av gradspor

Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:

 

Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.

IMG_0424.jpg
Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).

Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.

 

Labanker drives inn

Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.

IMG_6176IMG_6178

IMG_6181 2
Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)

Døra hogges og pjåles til dimensjon

Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.

IMG_6195
Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)

Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:

Namnlös
Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).

Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.

IMG_6221
Utsida pjåles (foto forf.)

 

IMG_6212
Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)
IMG_6209
Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)
FullSizeRender
Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).
IMG_6229
Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)
IMG_6236
Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)

 

 

Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.

Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!

 

Glepphogghogging og glepphoggarøkser på Kalvskinnet 14-18. april

I forbindelse med prosjektet med stavkirke på Trondarnes har det nå vært avholdt nå 2 små samlinger i Trondhjem.  Tømrere , smeder, studenter var samlet til dialog , dokumentering, og hugging.

Deltakerne var :Roald Renmælmo, Henrik Jenssen, Kai Johansen, Mattias Helje, Jon Dahlmo, Hans Marumsrud, Thor-Aage Heiberg  Thor Larssen,  Peter Brennvik, Per Steinar Brevik,  Bertil Parmsten,  Øystein Myhre, også hadde vi litt deltakelse av smedene på NDR Torgeir Henriksen, Odd Inge Holmberget.

 

Vi studerte økser i magasinet på vitenskapsmuseet, kløyvd og glepphoggd  tømmer til portal og dørblad, og diskutert øksemodeller opp mot spor som vi kan se i Holtålen stavkirke. Vi har også besøkt vitenskaps museet og studert  objekter i kirkesamlingen, og sumhuset med middelalder utstillingen med fokus verktøyspor , produksjonsmetode o.l.

Mattias Helje og Hans Marumsrud hadde kveldsforedrag for oss om spiker, låser, og stavkirkeprosjektet til riksantikvaren , virkelig faglig interessante foredrag.

IMG_0792

Utfallet av dette skal ende opp i 8 kopierte øksemodeller som vi vet er datert middelalder og geografisk hører til midtNorge og nordover, som skal brukes i arbeidet med rekonstruksjonen av stavkirken til Trondarnes.

Vi fikk hentet frem ca 30 økser ut av magasinet som vi dokumenterte med tanke på at smeder skulle kunne  tolke og lage en rekonstruksjoner av de oppmålingene vi gjorde.

IMG_0791
Roald tegner profilen på en øks ved å holde linjalen i lodd langs øksa.
IMG_0788
Vekt , Eggvinkel , og en del sentrale mål må med før en smed kan lage en replika.
IMG_0787
Dokumentering av en mulig felløks
IMG_0808
Endelig litt treskjæring i all glepphuggingen

 

Vi tok også en nærmere kikk på en portaltopp fra Ålen stavkirke, den har  muligens stått i Holtålen en periode før den ble magasinert, romansk,(11-1200-talls)  dekorskjæring , med samme  mandelformede motivet som er på søylene i  portalen på stavkirka i dag, så det er stor sansynlighet at de har stått i samme bygget en gang tidligere. Portalen er også fra Ålen kirke.

IMG_0806
mandelformen som er helt lik på søylene i portalen.

Baksiden var tydelig dekormalt med hva vi fort tolker som rose maling , malingen er trolig senere enn skurden.

IMG_0811
baksiden med en del reperasjoner/avstivninger og «rosemaling»

Vi hadde også en befaring på Holtålen stavkirke hvor verktøyspor, arbeidsmetoder/teknikk,  sammenføyniger, sperreverk, innfestninger, blant annet, ble undersøkt.IMG_0825

 

Det var svært givende å jobbe å diskutere med 4 smeder tilstede, de kunne diskutere smed tekniske utfordringer og komme med innspill til oss huggere om modeller, øksevinkler, eller hardhet på stålet. Dette er virkelig god måte å jobbe frem ny middelalder historie på, takk til Roald som var organisator og initiativtaker til dette seminaret.

IMG_0800

Her er et eksempel på to økser og et stemjern som vi har fått laget etter opptegninger vi har laget tidligere, den nederste øksa er fra Steinvikholmen, ( tidlig 1500 talls) den øverste  er en replika fra en som ligger på Universitetes oldsaksamling i Oslo og er et funn fra sørnorge (1200 talls).

Stemjernet er moderne (1800 talls) etter engelsk modell, alt smidd av Bertil Parmsten.

Nytt loftsgulv i kammerset på Almoåstuggu

 

last ned
Almoåsstuggu er ei lita trønderlån som er bygd i lafta tømmer og panelt. Innvendig er andre etasjen uten panel. Utvendig mål er 13×5,4 m.
Slike små trønderlåner var det mange av i Trøndelag, og bygningen er en god representant for hus på mindre gårdsbruk i landsdelen.
Bygningen vart flytta heil til museet, så interiøret er slik det var da huset stod på Almoås. Etter flyttinga måtte det legges ny bordkledning og en del vinduer måtte skiftes, men begge deler er kopier av det opprinnelige. Alt i alt er dette en av de best bevarte bygningene på museet.

I januar fikk vi besøk av Fylkestømrer Eianar Strand fra Rørvik som var veildeder for oss på gulvproduksjon. Det hadde vært et branntilløp i  taket i kjøkkenet   på Almoåstuggu, noe som gav oss en mulighet til å produsere et nytt gulv og legge det. Hvis man skal være objektiv i forhold til Vernefilosofien vi har lært skulle nok ikke gulvet vært skiftet i sin helhet, men det gav oss en unik mulighet å både produsere gulvbord og legge gulvet.

 

Skjermbilde 2018-02-19 kl. 09.49.06
Gulvet i  loftskammerset skulle skiftes

Så her lot vi øvelsen i gulvproduksjon veie tyngst.

Håvard stsuberg hadde skaffet material ca 1,5 tomms furu plank, fuktigheten var ca 10-12%.

Vi rigget oss til med to skottbenker og to langbenker ,  sotsnor, ripmot, øks,  grindsag, fletthøvel, skrubbokse, slettokse, skottokse, ploghøvler, og  sems.

Først kappet vi lengdene, da dette var paralelle bord snorslo vi dem, og prøvde både grindsaga og øksa for å lage de med avsmalning, noe det originale gulvet hadde.

Så høvlet vi med fletthøvelen langs begge langsidene for å få en  dybde referanse til skubb/slettoksen. Når bordet var avrettet/ plant på ene siden, snudde vi det og  dro ripmotet  på ønsket tykkelse av bordet ca 36mm , så høvlet vi med fletthøvelen ned til ripmotstrken , det var lettere å se dybden slik enn å bøye seg ned hele tiden for å se om hvor nær vi var kommet ripmotstreken.

IMG_0130

IMG_0136
sikting for å se om flata er ned på rett nivå

Det viste seg at vi  måtte  avrette slettoksen før vi satte i gang.( i skottbenken)

Skjermbilde 2018-02-19 kl. 09.05.34
Gulvplog

så satte vi bordet i skottbenken og brukte skottoksen på begge sider, så kjørte vi med en gulvplog med not og fjær, her var det litt finstilling av tann i starten , men vi var snart i gang med produksjonenIMG_0140IMG_0147IMG_0182

Når vi hadde høvlet frem not og fjær høvlet vi en gang over med en liten sems for å knekke hjørnene på nota og fjæra, slik at de lettere entrer når gulvet legges.

IMG_0185
semshøvel som knekker kanten på fjæra

Selve legginga av gulvet  gikk veldig greit  vi reiv 2-3 bord så la ned 2  bord slik at vi hele tiden hadde noe å stå på . Håvard hadde laget gulvhaker i smia som vi testet ut og de fungerte veldig godt med tanke på å klemme sammen bodene før vi boret og spikret dem.IMG_0340 2IMG_0342 2

Dette var en svært fin og lærerik øvelse vi fikk fort forståelse for hvor viktig det var å stille rett dybde på de forskjellige tennene i gulvplogene, og at skottbenken var montert rett slik at det ikke oppsto sprekker mellom bordene når de ble lagt sammen.

Studiesamling -bygging av strykebenk

IMG_3397

Studentane ved Tradisjonelt Bygghandverk ved NTNU har denne veka si siste studiesamling i 2017. Samlinga er lagt til Vuku i Nord-Trøndelag, der me er samla på Auskin Kreative Senter. Senteret er godt ustyrt med både høvelbenkar, verktøy og høvande lokale.

Temaet for denne samlinga er strykebenkar / skottbenkar. Studentane har frå før levert ei dokumentasjonsoppgåve, der strykebenkar frå mange stader i landet vart fotograferte og målte opp, og no brukar kvar student dette materialet som utgangspunkt for å laga sin eigen strykebenk.

Det første me tek til med, er å retta emnene til strykebenkane, som i dei fleste tilfelle består av 2 sett bein (krykkjer, bukkar), og 2 langbord.

 

Skottbenken på Egge del 2, en skjult finesse

Har nå vært en tur tilbake på Egge og kikket nærmere på skottbenken da det var noen mål og detaljer som var litt uklar.

Første erfaring jeg vil kommentere er at hvis man jobber på millimeter papir og tegner i målestokk så er det mye enklere å ta alle mål i millimeter, nå prøvde jeg å kombinere oppmålingen med norske tommer og så overføre det til millimeter for så å gjøre det om til rett målestokk, det var tungvint. Hvis man tegner uten mm papir kan man godt jobbe i norske tommer .

skottbenk
Her er oppdatert tegning av skottbenken med litt fler detaljer rundt det faste bordet

Det var særlig detaljer rundt innfestningen av det faste bordet som var interessant . Den var lagd på en helt annen måte en den andre skottbenken hvor all innfestning hadde skjedd med  mye spiker og en tapping i bordet.  Her var det lagt en lask på baksiden og tappet både i bordet, foten og i lasken, hver lask hadde i tillegg til  fire spiker en trenagel og merket med X og / . jeg tolket disse symbolene som merking i byggeprosessen.

Jeg hadde en avtale med Bodil Østerås om å låne benken til studiesamlingen i desember og lurte litt på hvordan jeg skulle få den ned den smale loftstrappa, eller hvordan hadde snekkeren fått opp all materialene han skulle høvle, det hele virket litt tungvint. Det var ikke her skottbenken hadde stått når den hadde vært i bruk, men den virket jo litt tungvindt å flytte på samtidig.IMG_9498IMG_9658IMG_9661

Det var først når jeg var ferdig med å dokumentere at skottbenken åpenbarte en vel gjennomtenkt finesse. Det løse bordet løftet jeg av og fikk ned , men så var det det faste og to føtter, når Per Steinar tok i benken løftet bordet seg litt og vi skjønte at det ikke var så fast som vi trodde. Den lille trepluggen kunne dras ut og bordet var helt løst fra føttene, noe som gjorde flyttingen svært enkel,  «satan de tænkt nu på aillt».IMG_9663IMG_9666IMG_9665IMG_9664IMG_9668

Så konklusjonen må vel være at det er viktig å komme tilbake til åstedet og ta en ekstra kikk og tenke litt gjennom hvordan har dette objektet vært i bruk hvordan har de som brukte det transportert det.

Til slutt en liten fin sak som vi fant når vi lette etter skottokser , noe vi dessverre ikke fant hverken på Egge  eller Stiklestad så  langt….  en fil fastmontert i en kloss til å skyte sagblad, enkel  men funksjonell.

IMG_9634IMG_9633IMG_9627

Skaatbenk på Valgermo, Ørskog.

IMG_6080

Etter tips frå  Erling Flem via Roald Renmelmo, kom eg over ein skottbenk i eit nedlagt snikkarverkstad på Valgermo i Ørskog kommune. Om ein tek av frå E39 på Ørskog mot Geiranger, er dette byggverket noko av det første ein møter på venstresida av vegen.

IMG_5810

Lengde: 5,10 m, høgde: 71-72 cm.

Benken er laga av furu. Kilane er av bjørk. Det kan sjå ut som om mykje av emna i benken er rydd først og flidd med høvel. Det er ikkje alle dimensjonar som er presise og vinkla i 90 grader. Føtene er laga av tunge emne som er  glatta med høvel. Det er variasjonar i  dimensjonar og presisjon på kvar del. Her er  verktøyspor etter kappsag, Sirkelsag, høvel og øks. Materialkvaliteten er jamnt over hurtigvaksen og kvistete.

Langborda ser ut som dei er i frå samme tre. Langborda er fulle av store kvistar på 2-3 » i diameter langs annlegsflata, alikavel er benken i dag høveleg rett.

Langborda er spikra i beinet, medan det lause langbordet kviler på ein bordbit som ligg laust i mellom sammhalda.

Høgde på langbord: frå 7,5″ til 9″, tjukne på langbord. 6 cm til 7 cm

Nederst er ein kraftig tung fot med 5” H.  6-8” B og L: 25”  I foten står det bein, beina er 3 1/2″ x 4″, der ytterkanten er knekt. Foten har tappskuldre heile vegen rundt, tappen er sentrert.

IMG_5809

Beina er haldne i hop av eit 1 1/2″ tjukt x 4″/ 5″ bord som er innfeld med svalehale og spikra med ein klippspikar i beina på begge sidene. Avstand frå undersida av foten og til oversida på samhaldet er 14″

I følge leiar i Norsk Skottbenk Union er det sjeldent å finne gamle skottbenkar med originale kilar.

Kilane som sto i benken er omlag 14″ lang  og går frå 1″ til 3,5″ dei er bearbeid med øks, på sida av det lause langbordet er det spikra på ei list som kilen ligg mot, noko som verkar fornuftig så ein slipp å plukke opp kilen frå golvet heile tida.

Skisse

Benken er no kjøpt og berga av byggefirmaet Br.Honningdal frå Vestnes.