MrAxident

foto: Digitalt museum

Som håndverker ved sør-Troms museum har jeg istandsetting av eldre bygninger som hovedoppgave, og ofte er det samiske bygg, som uthus, løer og noen ganger også bolighus det er snakk om. Konstruksjonstømmeret i disse samiske bygningene er for det meste rydd, men svært ofte er kledningsmaterialer og eventuelle trobord saget for hånd med kransag på sagstilling. I Grovfjord i Troms fylke finnes det flere utmerkede eksempler på dette, slik som på løa i Søndre Krokelv, som har tydelig sagskur på brede bord med rot/topp orientering for optimal utnyttelse av materialene.

Foto: Dag Einar Stenseth Samisk løe på Søndre Krokelv i Grovfjord, Troms

I jobben min med å etterstrebe prosessuell autentisitet tilvirker jeg nye materialer som eventuelt må skiftes ut gjennom samme metoder som originalene, og i tilfellet med håndsagede bord er dette den største utfordringen, siden de aller færreste i dag eier en kransag, og enda færre har brukt en selv. I så måte har vi på studiet Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU vært bedre stilt, siden vi har fått prøve handsaging selv under god veiledning av Roald Renmælmo, hvorpå noen av oss har bestilt sager til oss selv, gode og funksjonelle verktøy laget av smeden Jon Dahlmo i Drevja.

Her på bloggen finnes flere gode innlegg om selve prosessen med å sage, slik som de nevnte under:

Handsaging på sagstilling

Handsaging

Men ingen tar for seg byggingen og dimensjonene på selve sagstillingen i detalj, så til glede og nytte for andre som måtte være interesserte, skal jeg i dette innlegget dele min erfaring med å konstruere en.

Foto: Dag Einar Stenseth

Utgangspunktet for arbeidstegningen over er en sagstilling som står utenfor snekkerverkstedet til NTNU på Kalvskinnet i Trondheim, bygget av Arild Bjarkø, tømrer fra Os i Østerdalen. Akkurat denne har to lange sagåser felt over bare en hovedbukk, en vanlig type i Røros-området, og jeg valgte å kopiere den fordi det virker enklere å flytte puta oppå sagåsene istedet for å måtte flytte sagstokken og putene i lengderetning når man skal fortsette i sagsnittet på resten av stokken.

Det meste av materialet til sagstillingen ble hentet i skogen i Målselv samtidig som vi tok ut tømmer til vårens arbeid på læringsarena i Salangen, og bortsett fra de lange sagåsene, som bør være jevne og ha minst mulig avsmalning, kan bukken, putene og bena lages av andrestokker, toppstokker og restmaterialer.

Det første jeg måtte finne ut var hvordan jeg skulle konstruere sinken på innfellingene for bena i både hovedbukken og sagåsene og samtidig ha kontroll på vinklene, og etter mye tenking og etter gode råd fra Roald Renmælmo kom jeg opp med en formel på mål som kunne brukes. Alle åtte bena jeg hadde var ikke stort mer enn 10 cm i diameter i toppen, og noe mindre enn dette bør det ikke være, med tanke på vekten på større stokker som skal sages.

Som utgangspunkt for trapes-snittet på toppen av bena rydde jeg stokken ca 40 cm ned langs margen, noe som resulterte i en flate med maksimal bredde for best utnyttelse av styrke i forhold til målene på innfellingen. Alle disse målene er relative; jo større diameter på bena, jo mindre slipper man å hugge bort for å få de korrekte vinklene på gradingen og sinken.

Foto: Dag Einar Stenseth

Til hovedbukken brukte jeg en 6’’ bred sirkelsaget stokk med parallelle sider, et godt utgangspunkt for å kunne konstruere en skrå sink i en fastsatt vinkel, men å lage innfellingen til bena i de runde sagåsene var en helt annen utfordring! Her lå løsningen i å slå krittsnor langs åsene ut fra opptegningen i enden, jo flere mål, jo bedre!

Bena på åsene kan med fordel også felles i forskjellig vinkel; på innsiden går underskjæreren, eller «pundkaren», og hvis bena på sagstillingen skrår for mye inn, kan de fort bli snublefeller. Her fant jeg at hellingen godt kan ligge på mellom 1:7 og 1:9, og på resten av bena 1:5. Med mindre man hugger til en flate langs oversiden av åsene, slik jeg gjorde, kan man tippe åsen over til bena får ønskede vinkler, og deretter kappe dem på riktig lengde. Høyden på sagstillingen for øvrig tilpasses etter behov, avhengig av om putene ligger høyt, hva lengden på selve saga er, høyden på underskjæreren som hovedsaklig skal bruke den, etc.

Foto: Dag Einar Stenseth

Foto: Dag Einar Stenseth

For enkelhets skyld med tanke på selve fellingen, og for å få en tilfredsstillende sideveis vinkel på bena, trakk jeg en strek vinkelrett på lengden av bukken og åsene, merket «lodd», som jeg hadde som utgangspunkt for den ene siden av sinken. Vedrørende uthuggingen av selve gradsporet er det to ting som gjelder; mål nøyaktig, og ta først ut minimalt! Det er tryggere å ha litt å justere på, og tilpasse enten sinken på bena eller gradsporet til det sitter godt i hop!

Foto: Dag Einar Stenseth

Noe man også må ta i betraktning er krymping; jeg hadde fire ben av rått, ferskt materiale og fikk fire til av Roald som var svært tørre, og da bør man legge til noe lengde på bena for å kunne drive dem opp i gradsporet etter hvert. I mitt eget tilfelle kappet jeg bena 2 meter lange, i utgangspunktet mer enn nok for justering i etterkant. Samtidig bør man helst også sette ferske og tørre ben sammen i par for lik tørking, noe jeg også gjorde.

I tillegg til å hugge en flate oppå åsene for lettere å kunne flytte puta frem og tilbake, felte jeg også enden på åsen flatt ned på hovedbukken. Dette, i tillegg til å feste det hele sammen med dømlinger som jeg gjorde, forutsetter at sagstillingen blir satt opp på forholdsvis faste og plane underlag. Dette har nok ikke vært gjort i særlig stor grad før i tiden, men det gjør sagstillingen litt tryggere med tanke på å bruke den på håndverkstreff hvor det kan være krav om slikt, for å sikre både publikum og eventuelle kursdeltagere.

Foto: Dag Einar Stenseth

Selve vandringen som overskjæreren, «påkaren», står og går på, bør være kraftige nok til å bære god vekt, spesielt hvis vandringsbordene er lange. På Arild Bjarkø’s sagstilling var de litt over seks meter, og følgelig passelig dimensjonerte til 22 x 7cm.

Med tanke på utformingen av putene hvor stokken skal ligge er de fleste flate, spesielt på puta som ligger på åsene; om stokken ligger i et v-spor her kan det være vanskelig å drive inn kiler i sagsnittene for å lette sagingen, men på hovedbukken kan det passe fint med et v-spor i tillegg til å feste stokken med bindhaker for å få den til å ligge i ro, med mindre det hugges et lohogg i underkant av stokken, en flate som den kan ligge an mot puta med.

Ellers er det skjønn og egne preferanser som dikterer resten av utformingen; det viktigste er at sagstillingen er sikker og solid, og god å arbeide på.
God saging!

Foto: Dag Einar Stenseth

Senvinteren 2025 har tre av oss på studiet Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU som en del av praksisen på læringsarena tømret på en rundtømmerkasse på Lyngstad i Målselv, hjemme hos vår veileder Roald Renmælmo. Tømmerkassen ble påbegynt av tidligere studenter, og skal senere ferdigstilles og overtas av sør-Troms museum som en del av middelaldergården på Trondenes.

Tømmeret i bygget er furu fra nærområdet som ble felt og barket like før bruk, og det ble formet og lagt i veggen helt ferskt. Stokkene har en diameter på mellom 9″ og 11″, og ble tømret ihop med femkanta midthalsnov med ovalt novhode. Denne typen har hatt utbredelse i Valdres, og Håvar G. Aabol har i sin egen bacheloroppgave «Kva kan 1700-tals lafta bygningar fortelja om korleis dei vart lafta?» fra 2022 nevnt at den også kalles «Øsjenøv» og «Hjertnov». Til akkurat denne tømringa var det derfor naturlig at Håvar ble leid inn som veileder i en uke.

Selv om jeg ikke på noen måte kan kalle meg selv fullt utlært eller erfaren i utforminga av denne nova, skal jeg forsøke å beskrive hvordan man former en veggstokk, lager underhogget/»nakkeskåra», meddrar og feller den ferdig i overhogget på stokken under. Valget falt på en kinnung eller «kjevle» på dørveggen, siden den korte lengden på stokken (2,6 m) gjorde det lettere å manøvrere den og dokumentere prosessen uten hjelp.

Verktøyet som er brukt er:
-Loddfjøl
-Sotsnor
-5″ bile
-Huggøks/smaløks
-Pjål
-1″ tappjern
-Passer

KINNUNG
Stokken ble lagt med kuven opp, og med sotsnor ble det slått en strek på langs både over og under for å markere senter. Deretter ble sidene rydd om lag en alen innover, for å få stokken 8″ bred i vegglivet gjennom nova. Enden av novhodet ble formet til en 6″ oval ved å slå en bue med passer så det ble etterlatt en 2″ bred flate både over og under stokken. Etterpå ble novhodet formet med øks og pjål like inn til det som blir senter veggliv, 8″ fra enden. (Fig.1) Nå ble også skår for innfelling av beitski hugget ut, ca 2 ½» bredt og 3″ dypt, i motsatt ende av stokken. Deretter bar det opp på veggen.

Fig. 1. Forma stokk. Foto: Dag Einar Stenseth

UNDERHOGG/NAKKESKÅRE
Kinnungen ble lagt på plass i overhogget til møtende stokk på langvegg, og sidelengs plassering ble bestemt av å lodde senter ned langs novhodene under. Stokken ble satt opp med lik stikkhøyde/fallhøyde mot omfaret under, og som et utgangspunkt for å merke opp underhogget, trakk jeg to loddstreker opp på siden av kinnungen fra kantene av den 2″ brede flata på toppen. Med passeren ble stikkhøyden nå brukt til å merke punktene hvor kinningsflatene skulle ende mot loddstrekene, og kinningsvinkelen ble overført ved parallellforskyvning med en tommestokk med passende antall blad slått inn for å få rett mål. Ifølge Håvar var ikke barken ment å fylle overhogget nøyaktig; på referansebyggene han hadde undersøkt i tilknytning til sin egen bacheloroppgave var det godt rom imellom, og derfor ble barken merket med stikkhøyden minus den faste meddragshøyden (19 mm), samt en ekstra centimeter. Deretter ble stokken snudd og nakkeskåra hugget ut, med barke og det hele. Så ble stokken lagt på, klar for meddrag og maur (Fig.2)

Meddraget ble ført systematisk rundt hele stokken, og utenfor veggen ble det lagt til om lag en halv centimeter på høyden, for å få luft mellom novhodene. Kinningene var ganske bratte, så etter noe prøving og feiling kom jeg frem til at en maur på 4 millimeter passet best. Deretter ble stokken tatt av og lagt opp ned, og holdt trygt og sikkert i posisjon av det store v-forma overhogget i stokken under, ble medfaret og siste finish i underhogget gjort med den smale huggøksa. Deretter ble kinnungen lagt på plass.

OVERHOGG

Det v-formede overhogget ble nå merket opp og hugget ut. Det dypeste punktet i skåret kommer midt i vegglivet, og dybden er om lag halve høyden av oppsåta. Hele skåret er 8″ langt, akkurat det samme som diameter av veggstokken som blir felt ned i den. Deretter ble kinningene merket opp. De to innenfor nova er lengst, og hugges i et plan fra et punkt 10″ inn fra senter veggliv og med hele stokkbredden på 8» mellom disse, opp til kanten på overhogget 1″ ut fra senterlinjen, og ned til et punkt om lag 1» nedenfor overkant på oppsåta på stokken under. Kinningene som kommer utenfor vegglivet hugges også i et plan, og dette planet merkes ut fra et punkt i andre enden av overhogget og 1″ ut fra senter, ned til den samme høyden under oppsåta nedenfor, og deretter opp til bunnen av skåret, hvor det skal møte den andre kinningen (Fig. 4). De ytre kinningene blir dermed mindre, og skal ikke være synlige. De justeres senere om nødvendig så novhodene blir jevne, og gir det hele et ryddig, pent utseende.