»En utett Trønder» – Tradisjonelt bygghandverk

Som Trønder, er det naturlig for meg å skrive om ‘’Trønderlaftet’’, Knutnov eller Flatnov som det så fint heter. Dette er i teorien et veldig enkelt laft hvor man kun forholder seg til flater som er i lodd eller vater. Laftet har midthals og tømmeret er ofte rydd eller faset inn på sidene til en gitt dimensjon og derretter felt ned på hverandre med to flater som møtes. Derav navnet ‘’flatnov’’

Det eldste kjente laftet vi har er nært beslektet med flatnova og var benyttet til brønnbygging i Tyskland for over 7000år siden.

Flatnov er det dominerende laftet i Trøndelag og vi finner det over alt og i alle typer bygninger. De laftene vi finner, er ofte ikke så veldig tette. Tettheten gjenspeiler ofte bruken av bygget. Det er spesielt i uthus vi finner de utette knutene, men vi finner også noen bolighus med glissent laft.

Hva som er årsaken til at akkuratt dette laftet har stått så sterkt i Trøndelag, er jeg usikker på. Det at laftet er forholdsvis enkelt og raskt å felle sammen stemmer nokk godt med de store og hurtige utskiftingene som har skjedd på gårdene her på 1700 og 1800 – tallet. Dette er også en tid hvor handsaga og de store »ryarøksene» er i anmarsj.

Jeg vil nå ta for meg lafting av en flatnov med kverk og måssåpip. I dette tilfellet vil jeg vise en metode som er rask og som kan bli forholdsvis tett. Det er en metode som jeg tror har vært benyttet av håndtverkeren på 1800-tallet etter at håndsaga ble tilgjengelig for de fleste.

Dette er en metode som vi studentene sammen med instruktørene på Læringsarena Stiklestad har jobbet med.

Arbeidsbeskrivelse:

Vi har tømmeret klart. I dette tilfellet, furutømmer med minimum toppmål 7’’, stokkene er rydd på to sider til en dimensjon på 6’’(dansk-norske tommer).

Jeg måler ‘’oppstikkene’’ på stokkene jeg skal felle ned på, og ønsker en stokk som er cirka dobbelt så høy som disse målene. Jeg tar også en kikk på fasongen på underliggende stokk og forsøker å finne en stokk som kan passe godt oppå denne uten særlig mye tilpassing.

Her har jeg valgt en stokk som er drygent stor i rota. Dette er for å kompensere med et hjørnet som er litt lavere enn de andre. Stokken er bein.

For å få stokken til å ligge stødig under oppmerking, begynner jeg med og hugge ut noen passende ‘’skvulper’’ i overhugget. Dybdene på skvulpene kan justeres slik at stokken blir parallell med underliggende når den legges oppi. Disse skvulpene har vi funnet i eldre tømmerhus, hvor vi kan se at skvulpen starter ute i mosefaret noen steder.

Denne lille skvulper gjør at stokken ligger overaskende stødig. Det skal ikke være behov for å feste stokken i tillegg.

Når stokken er lagt på plass, kontrolerer jeg først at den ligger paralelt med stokken under. Dette gjør jeg for å få et måssåfar som er jevnt. Den posisjonen stokken nå legges i, vil bli slik den havner i veggen til slutt, og alt handler nå om å flytte stokken nedover i lodd.

Før jeg begynner oppmerkingen, passer jeg på at innsiden av stokken ligger i flukt og i lodd med resten av innerveggen. Stokken er ‘’rydd’’ og derfor litt ujevn. Loddet kan derfor variere litt ut ifra hvor man legger an loddefjøla. Jeg forsøker derfor å finne et ‘’gjennomsnittlig’’ lodd for hele stokken.

Loddefjøla blir brukt til å lodde opp og samtidig passe på at stokken ligger i flukt innvendig.

Stokken ligger nå slik vi ønsker og den ligger såpass godt at vi kan foreta oppmerking. Jeg begynner med å lodde opp bredden av underliggende stokk og fører opp loddrette strek på begge sider ca. halveis opp på den nye stokken. Også her bruker jeg loddfjøla. Derretter lodder jeg ned sidene på den nye stokken og fører linjene et godt stykke ned på underliggende stokk. Dette gjøres også på begge sider.

Neste steg blir å sette av passeren på den avstanden som er mellom stokkene. Dette er avstanden vi vil felle ned stokken for å kunne ‘’medra’’. Passeren viser mengden materiale som må fjernes for at stokkene skal komme inntil hverandre. Denne mengden materiale bør fordeles på over og underliggende stokk slik at begge får en gjenværende hals med nokk styrke.

Passeren er innstilt med fallhøyden og jeg fordeler uttaket på de to stokkene. Jeg passer på å fordele slik at jeg også fjerner all vankant.

Jeg ‘’stikker’’ meg rundt nova med passeren og fører vannrette linjer mellom loddstrekene jeg tegnet opp tidligere, se bilde over. De vannrette linjene fører jeg på øyemål og når jeg har kommet rundt kan jeg kontrollere med passeren, at jeg treffer noenlunde der jeg startet.

Når de fire vaterstrekene er merket på i begge novene, kan stokken rulles 180 grader rundt og jeg kan begynne å sage ut. Det er nå vi må huske på kverken! I dette tilfellet bruker jeg kverk kun på innsiden. Måten jeg gjør det på er å sage 1’’ innenfor oppmerkingen. På utsiden sager jeg etter streken og veden fjerner jeg raskt med en skogsøks/huggerøks.

Her sager jeg meg ned til vatermerkene til høyre på bilde kan vi skimte den opprinnelige merkingen som er 1’’ lengre ut enn sagsnittet. Stokk-enden er til venstre i bildet.

Jeg gjør ferdig underhogget i både topp og rotende. Deretter skyver jeg stokken til side og sager ut overhugget. Overhugget sages etter oppmerkingen og veden fjernes med øksa. Her må vi også huske på å gjøre en uthugging for kverken. Denne gjøres først grovt med øksa før jeg går over med tappjern.

Her ser vi ovehugget fra innsiden.Vi ser at jeg har merket på uthuging for kverken. Denne merkingen følger stokkeformen og bør ripes på med passer under oppmerkingsrunden som ble gjort tidligere.

Stokken kan nå legges på plass og den skal være klar til ‘’medraging’’ Her kan det brukes et hvilket som helst medrag med en bredde som gir et ‘’optimalt’’ mosefar. Til 6’’ tømmer vil jeg ha ca. 3’’ mosefar. Når stokkene nå ligger tett sammen, passer det godt med et medrag på rundt 1’’(26mm). Jeg risser på stokkformen med medraget og husker på å også merke opp mellom novskallene.

Neste steg blir å »medra» kverken. Jeg velger å sette av medrags-bredden på passeren og bruke denne til å parallelloverføre kverken, se bildet under.

Passerspissene må holdes i lodd i begge rettninger, mens man overfører stokkfasongen ved kverken.

Siste oppmerking er i nova. Stokken skal nå felles ned etter høyden på medraget(i dette tilfellet 1’’). Vi må derfor merke av 1’’ uttak inne i nova. Når jeg lafter, tar jeg alltid vekk denne tommen i underhugget. Jeg tar ut ca. ¼’’ i tillegg slik at det blir liggende på i mosefaret og ikke på flatene inne i nova.

Stokken kan nå rulles av og jeg begynner med å hugge ferdig novene og deretter mosefaret.

Bildet viser ferdig overhugg med uttak for kverk. ‘’Måssåpipa’’ er ikke hugd ut enda, vi ser den her på den underliggende stokken.

Mosefaret hugges ut etter risset med øks.

Mellom novskallene velger jeg å hogge to flater. Her hugger jeg ca. ¼’’ forbi streken på begge stokkene. Da blir det rom mellom og det tørker opp i mellom regnskurene.

Her ser vi at stokken har kommet på plass.

Flatnov er et raskt og morsomt laft, men om man ønsker et tett bygg ville jeg heller gått for et laft med kinninger. Skal man få dette laftet ‘’tett’’, må man jobbe med helt tørt tømmer. Det tømmeret vi har jobbet med på Stiklestad har vært forholdsvis fersk og vi forventer at det vil krympe. Flatnov er ikke et laft som tillater krymp, for da åpner det seg opp og blir utett. Dette problemet har man valgt å løse med kverk og »måssåpip» som skal hindre vind og vann fra å komme inn. Det skal også nevnes at bolighus her i Trøndelag nesten alltid er kledd på en eller flere sider, for å holde været unna de ‘’utette knutene’’