Sammenføyninger i treverk blir utkonkurrert

I dette innlegget skal jeg gjennomgå og drøfte noen av prosessene og bruken av sammenføyninger, som vi på innlandet læringsarena benyttet oss av, da vi på dette halvåret bygget en heiselåvekonstruksjon. 

Heiselåvene ble i hovedsak bygget på 1950- og 1960-tallet, og var som oftest bygget etter en fast mal. Noe som viser igjen, da de alle deler karakteristiske fellestrekk, i tillegg til at heiselåvene finnes plassert rundt om i store deler av landet.  Det som kjennetegner heiselåven er en svært høy, stavkirke-lignende, bærende takkonstruksjon. I mønet finner man en fastmontert takskinne med en kran, som blir kalt «løpekatten», som gjorde det mulig å frakte høy inn og ut av bygget.

I vårt prosjekt dro vi på befaringer på tre heiselåver som var plassert i Gudbrandsdalen, med stor avstand til hverandre. På de tre referansebyggene vi brukte som inspirasjon, var det faktisk en del variasjoner: klyper i vannrett eller diagonal retning, forholdet mellom takhøyde og bredde på bygget var ulik, vinkler på sperr og strevere var forskjellige, og plasseringen av hvor saksesperrene var felt inn i taksperrene varierte. Etter innsamling av metoder, ble det laget tegninger, og vi satte straks i gang med arbeidet.

Det blir vanskelig å skulle forklare fremgangsmåten til sammenføyningene, uten å nevne litt om merkeverktøyet som gikk igjen i løpet av det meste av oppmerkingen. Det vil altså si at vi brukte samme ku, til merking av tapphull, tapper, fransklås, kamnov, salingshakk, bladskøyt, og mulig flere steder. Kuen vi brukte var en lekt, hvor målene bestemmes ut ifra dimensjonen på tømmeret. Som betyr at den dermed kan brukes på de fleste sammenføyningene i hele bygget. Dimensjonen på stokkene i stavkonstruksjonen var 6×6 tommer, som førte til at kua vi benyttet oss av ble dimensjonert til å være 5/4 tomme x 2 og 3/8 tomme. Ved bruken av en slik type lekt er det en stor fordel å benytte seg av kantet tømmer, slik som var brukt i bygget vi satte opp. Denne type ku er mest hensiktsmessig å bruke når stokkene ikke har mye va-kant, og heller ikke er helt runde.

Det som går igjen i alle bygningsdelene er å definere hvilken side som er ut og hvilken som er opp. Selv om materialet er dimensjonert til boks, er det likevel betydningsfullt for arbeidet å holde kontroll på retningen av delene, grunnet at materialet er tørket, som har ført til sprekker og vridninger.

De første sammenføyningene som vi valgte å bruke i konstruksjonen, ble brukt i forbindelse med bunnsvillen. Da vi brukte fransklås med kile for å skøyte stokkene i lengderetningen og kamnov i hjørnene. Fransklåsen er en velkjent låseskøyt i Norge. Den er sterk og tar både trykk- og strekkrefter i treets lengderetning. Når man skal skøyte to stokker er det viktig å vurdere begge stokkene nøye. Da unngår man at tørkesprekken treffer på sidene mot flatene i skøyten. Tar man ikke hensyn til dette kan man risikere å lage en merkbart svakere lås, som har større fare for å sprekke, i det den blir belastet.

Videre har vi veggene og taket som blir bygget sammen i en klave. Hver halvdel av klaven er satt sammen av en stav, en hovedsperr, to saksesperr og tre sammenbindinger med doble klyper. Hver bygningsdel i klaven er satt sammen av en rekke sammenføyninger. Vi benyttet oss av tapp, halvtapp, salingshakk, forsats, bladskøyt, i tillegg til bulldogger og gjengestag med bolter.

I bunnen av stavene ble det brukt enten tapp eller halvtapp, som sørget for at stavene smatt fint ned i bunnsvillene. Halvtapp brukes i hjørnene, og på hver side av døråpningene, hvor bunnsvillen blir kappet bort. Dermed er det behov for å bevare ved slik at staven ikke skal sige ut av tapphullet.

Når det kommer til toppen av hver av stavene ble det benyttet ett salingshakk. Ettersom valget falt på å ikke bruke toppsvill, så ble salingshakket fra sperrene felt dirkete ned i toppen av hver stav. I forhold til referansebyggene som vi tok inspirasjon ifra, kunne vi merke oss at heiselåvene ikke benyttet seg av toppsviller. Det å ikke bruke toppsvill har dermed stor betydning for måten bygget skal reises på. I vårt tilfelle ble hver hele klave bygget slik at de lå klar til å heises nede på svillene. Det betydde at når kranbilen kom, så var det klart til å heise opp alle klavene i en seanse. Hadde vi derimot benyttet oss av toppsvill ville man først reist veggene opp til toppsvillen, og deretter heist sperrene separat opp. I forhold til at skalaen på bygget er såpass stor som den er, kan man se at denne løsningen ville blitt vesentlig mer krevende. Ved å heise opp klavene slik vi gjorde, ble det både mest tidseffektivt, tryggest og mer oversiktlig med tanke på logistikk.

Man kan spørre seg selv hvor avgjørende det blir for bæringen at det benyttes bolter og gjengestag, da målet er å benytte seg av mest mulig treverk for å binde sammen bygget. Derfor vil noen gjerne si at denne typen konstruksjon er helt på grensen av hva en tradisjonell trekonstruksjon bør være. Det var derimot helt vanlig å montere slike metallstag i heiselåvebygg, og andre låvebygninger i samme tidsperiode. Da utviklingen hadde gått såpass langt at man fikk bruke slike hjelpemidler, ble det helt nye regler for hvilke type bygg man kunne bygge, samtidig vil materialmengdene minskes og det gjør at det blir mye mer effektivt å bygge såpass store bygg, som en heiselåve er. Før den tid hadde man bygget stavkonstruksjoner i lang tid, men disse var mindre bygg, som ofte kunne bygges helt uten bruken metall som hjelpemiddel, blant annet grindbygg og stavlinebygg. Disse har helt tydelig vært stor inspirasjon for å senere kunne sette opp heiselåver.

Begge saksesperrene har en forsats i ene enden, hvor forsatsen sørger for å støtte opp mot trykkrefter. Samtidig benyttes bulldogger og gjengstag for å holde sperrene i sammen. Her kunne det vært benyttet tapp istedenfor, men ettersom det er ønskelig å bevare mest mulig styrke i treverket, vil man foretrekke gjengestag. Saksesperrene sin funksjon er å jevnt fordele taklastene, i form av trykkrefter ned til grunnmuren.

Hver klave er satt sammen av to halvklaver som forbindes sammen ved hjelp av en bladskøyt. Da dette punktet har posisjon helt øverst i mønet, betyr det at det er en sammenføyning som ikke mottar noen betydelige mengder trykkrefter. Likevel så var det ett område som var svært viktig å ta i betraktning for at ikke klavene skulle kollapse i bladskøyten mellom de to halvklavene. Det gjaldt i forbindelse med heisingen av klavene. Da trekkes det opp fra mønet, og det forårsakes et stort moment, som kan føre til at halvklavene klapper i sammen. Ettersom våres fremgangsmåte var nøye gjennomtenkt, var vi klar over dette på forhånd. Når det var på tide å reise klavene opp, monterte vi på en provisorisk hanebjelke, som vi monterte for hver klave vi heiste. I tillegg til bladskøyten, benyttet vi oss her også for gjengestag med bolter. Det var helt avgjørende å sette inn disse, for å låse halvklavene sammen. En annen mulig løsning ville være å bruke sliss og tapp, istedenfor bladskøyten, men selv da hadde det ville vært behov for staget.

Når det kommer til åsene blir det på eldre stavbyggverk benyttet dømlinger som fester åsene ned i sperrene. På heiselåven har man gått vekk fra denne utførelsen, og heller valgt å bruke kraftige skruer. Likt som med gjengestagene har de funnet løsninger som er mer tidsbesparende, men som fører til enda et tilfelle hvor treverket blir erstattet til fordel for metallet.

I etterkant av arbeidet kan man se et tydelig skille, fra det å bygge en slik type konstruksjon, i forhold til et laftet bygg. Mye av de tradisjonelle verktøyene og kunnskapen, blir det gradvis mindre behov for. Spesielt øksa, som hadde en sentral rolle før, blir det ikke på langt nær like mye bruk for. De moderne løsningene utkonkurrerer de tradisjonelle i både tidsbruk og materialer, mens håndverksgleden og teknikken blir værende i tradisjonshåndverk.