Skribent: ludvikkringenbye

På læringsarena Stiklestad har vi i år jobbet med rekonstruksjon av en kombinert vinkelbygning fra Husmannsplassen Rye i Verdal. I prosjektet har vi gjenbrukt to lafta kasser, hvor den ene er boligdelen og den andre er en liten fjøskasse.  Reisverket vi hadde som oppgave å sette opp, hører inn under systemet Trøndersk sperreverk. Underveis i prosessen, kikket vi på gamle bilder fra husmannsplassen for å prøve å forstå konstruksjonen. Vi reiste også litt rundt i nærområdet for å studere tilsvarende bygg. I dette innlegget har jeg valgt å ta for meg streving som tema og da i form av plassering og funksjon.

Husmannsplassen Rye(Verdal) Av bildene kan vi skimte to skrå-strevere bak kledningen.

Håkon Fjågesund skrev her et innlegg om ‘’Stramming av strevar i Nordmørsk Stavline’’ i 2017, som kan være verdt å lese for å få forstå betydningen av begrepet ‘’stramming’’, som jeg kommer til å nevne en god del i dette innlegget. Jeg har gått i samme læra (Næminge-ordninga) på Nordmøre som Fjågesund og har sett på mange stavline-bygninger med ulike løsninger for skråavstiving i Nordmøre-regionen. På Nordmøre har vi nesten funnet alle former for felling av strever eller band. Den mest vanlige er kanskje strever med tapp opp i stavlina og ned i sylla, slik som Håkon skriver om, men vi har også sett former for snedband/band med felling fra stav og opp i langtømmer eller tverrtømmer. Vi har funnet strever som er slått inn som rekspon oppe i stavlina med en plugg igjennom og kun plugg nede i sylla. Vi har strevere som står på tapp oppe, men som er slått inn fra siden nede i sylla og festet med plugg eller spiker. Vi har også funnet former for stikkband som står fra syll til stav. I samband med disse har reisverket vært felt sammen som et laft med novskaller og det ser ut til å være gjenbruk av laftetømmer, og vi kan dra en parallell til skjelter-konstruksjonen. Det er helt tydelig at det ikke er en fasit for hvordan man sikrer et bygg for vind, men noen likhetstrekk er det. Hva har håndverkeren egentlig tenkt?

Tre måter å felle strever ned i syll. Hvor alle er felt likt oppe med tapp. Fra venstre: Rekonstruksjon av Rye, Naust Aure(Nordmøre), Låve i Levanger(Her er det ingen tapp ned i sylla, kun forsats og spikring.

Jeg skriver konsekvent ‘’strever’’, da dette er ordet som blir brukt i Trøndelag. Å streve betyr å stritte eller stri(imot) eller å arbeide tungt, noe som passer godt med formålet. Jon B. Godal skriver ‘’I hus er det ein klar tendens til at det heiter band, skråband eller snedband når dei er nagla, og såleis kan ta strekk. Dei som er sette for å berre ta trykk heiter gjerne spenn eller strevar’’-Beresystem 2018 s. 261. Jeg har enda ikke funnet det som i definisjonen til Godal heter band her i Trøndelag, men det finnes helt sikkert eksempler på dette.

Som nevnt ovenfor, kan det være store variasjoner i felling av strevere innad i et forholdsvis lite geografisk område. Det som stort sett går igjenn er at streverne ofte står i tilknytning til hjørene på et bygg og at de står parvis og jobber mot hverandre. Når det er snakk om større bygg, finner vi også et eller flere ‘’strever-par’’ mellom de på hjørnene.

På bildet ser vi et av de få unntakene hvor streverne ikke jobber mot hverandre, men i samme retning. Bygget er en høy-løe fra Mule(Levanger kommune).

Streveren står alltid i en eller annen vinkel. Noe som er en forutsetning for at den skal ta opp horisontale krefter, i motsetning til stavene som jobber med vertikale krefter. Men kan streverne også ta opp vertikal last?

Vinkelen på streverne er nært knyttet opp mot vind og kanskje så spesifikt som vindforhold akkurat der hvor bygget står. Slik som eksempelet over fra Mule, hvor streverne jobber mot vestavind og ikke er beregnet på vind fra øst.

På Nordmøre og langs kysten av Trøndelag, er det mange steder som er forholdsvis værharde. Det vi ser her er at streverne ligger mer og er nært 45 graders vinkel.  På kysten legger det seg minimalt med snølast på takene og det er derfor mindre behov for at streverne skal være med å bære de vertikale kreftene sammen med stavene.

Ei lita Trønderlån ute på Garten(Ørland kommune). Her er det flatt og åpent ut i havgapet, og vinden kan ta godt tak. Streverne i andre etasje er nært 45 grader.

Kommer vi lengre inn i Trøndelag kan det oppstå mere snølast og vi finner oftere strevere som står mere ‘’oppreist’’. Det typiske er at de står i forholdet 1 på 2. Altså to lengder opp og en lengde ut, som tilsvarer ca. 63 grader, men her er det heller ingen fasit. Det er sjeldent å finne strevere som er brattere enn 63 grader, men det ser ut til at vinkelen ofte er gitt hvor god plass det er.  

Bilde fra en større kornlåve i Børsåsen(Levanger kommune). Streverne står med litt ulik vinkel og det er begrenset med plass.

Når streveren står nært opp mot 63 grader kan de nesten fungere som en stav, ved å føre laster ned mot fundamentet. Og dette har nokk håndverkeren hatt i bakhodet. Vi finner ofte at streveren går opp i punkter hvor det er fare for nedbøyning. Dette kan være steder som under rafta, for å korte ned spennet mellom stavene eller i tverrvegger eller samhald hvor det er store spenn. Ofte finner vi at streveren står oppunder der hvor sperrebukken treffer samhaldet/puta. Her kommer det store laster ned som potensielt kan bryte av ved fellinga mot rafta. Ved å sette strever under her, vil det lette trykket noe voldsomt.

Her ser vi tre eksempler på å utnytte streverens evne til å ta opp vertikal last. Bildene er fra samme kornlåve i Børsåsen. Bygd rundt 1936.

Ved å utnytte streverens mulighet til å ta opp vertikale krefter. Har vi også en sjans til å opprettholde en form for stramming over tid. Om man strammer en strever mot to bygningsdeler som ‘’gir etter’’. Vil strammingen på et vis forsvinne. Derfor er det viktig at punktene hvor streverne treffer er ‘’solide’’. Dette kan gjøres i form av fundamentering med stein under syll og kloss mellom over- og under-knepper(illustrasjon). Vi klarer selvsagt å låse av noe ved å stramme ned med jekkestropp eller tau, for så å spikre kledning for å låse av, men på sikt vil spikeren gi etter og strammingen vil gå tap. Tyngdekraften vil derimot aldri gå tapt, så ved å plassere streveren i en bærende situasjon, vil strammingen kunne opprettholdes i det evige!

To »solide» punkter markert i grått. Den ene er stein under syll og den andre er en avstands-kloss mellom langtømmeret. Disse punktene er essensielle for å opprettholde stivhet.

Det finnes mange eksempler på kornlåver og høyløer som har gått i vinterstormen fordi de ikke lenger har vært lasset ned med årets avling. Bygget blir for lett og det blir slakke i sammen fellingene som gjør at strevingen ikke lenger fungerer.  Hvis bygningsdelene først begynner å ‘’slamre’’, vil di på sikt blir løsere og løseren fordi vindpåkjenningene vil slå de i stykker over lengre tid. Det er dette som er en av hoved-hensikten med å ‘’stramme opp’’ et bygg. For å unngå mekanisk slitasje.

På læringsarena Stiklestad har vi hatt noen av disse tankene i bakhodet når vi har jobbet med streving av vinkelbygningen.

Fra arbeidet på læringsarena: Når vi plasserte streverne her. Valgte vi å tenke fra toppen og ned. Vi ønsket å understøtte det svake punktet der storsperra kommer ned med taklasten. Denne vekten ville vi føre helt ned i fundamentet(markert med rødt) og vi opprettholder strammingen/stivheten over tid.

Kilder:

–»Beresystem i eldre norske hus» 3.utgave. av Jon B. Godal. 2018

–»Beresystem i eldre norske hus» 1.utgave. av Jon B. Godal. 1994

–‘’Stramming av strevar i Nordmørsk Stavline’’ av Håkon Fjågesund. 2017

Som Trønder, er det naturlig for meg å skrive om ‘’Trønderlaftet’’, Knutnov eller Flatnov som det så fint heter. Dette er i teorien et veldig enkelt laft hvor man kun forholder seg til flater som er i lodd eller vater. Laftet har midthals og tømmeret er ofte rydd eller faset inn på sidene til en gitt dimensjon og derretter felt ned på hverandre med to flater som møtes. Derav navnet ‘’flatnov’’

Det eldste kjente laftet vi har er nært beslektet med flatnova og var benyttet til brønnbygging i Tyskland for over 7000år siden.

Flatnov er det dominerende laftet i Trøndelag og vi finner det over alt og i alle typer bygninger. De laftene vi finner, er ofte ikke så veldig tette. Tettheten gjenspeiler ofte bruken av bygget. Det er spesielt i uthus vi finner de utette knutene, men vi finner også noen bolighus med glissent laft.

Hva som er årsaken til at akkuratt dette laftet har stått så sterkt i Trøndelag, er jeg usikker på. Det at laftet er forholdsvis enkelt og raskt å felle sammen stemmer nokk godt med de store og hurtige utskiftingene som har skjedd på gårdene her på 1700 og 1800 – tallet. Dette er også en tid hvor handsaga og de store »ryarøksene» er i anmarsj.

Jeg vil nå ta for meg lafting av en flatnov med kverk og måssåpip. I dette tilfellet vil jeg vise en metode som er rask og som kan bli forholdsvis tett. Det er en metode som jeg tror har vært benyttet av håndtverkeren på 1800-tallet etter at håndsaga ble tilgjengelig for de fleste.

Dette er en metode som vi studentene sammen med instruktørene på Læringsarena Stiklestad har jobbet med.

Arbeidsbeskrivelse:

Vi har tømmeret klart. I dette tilfellet, furutømmer med minimum toppmål 7’’, stokkene er rydd på to sider til en dimensjon på 6’’(dansk-norske tommer).

Jeg måler ‘’oppstikkene’’ på stokkene jeg skal felle ned på, og ønsker en stokk som er cirka dobbelt så høy som disse målene. Jeg tar også en kikk på fasongen på underliggende stokk og forsøker å finne en stokk som kan passe godt oppå denne uten særlig mye tilpassing.

For å få stokken til å ligge stødig under oppmerking, begynner jeg med og hugge ut noen passende ‘’skvulper’’ i overhugget. Dybdene på skvulpene kan justeres slik at stokken blir parallell med underliggende når den legges oppi. Disse skvulpene har vi funnet i eldre tømmerhus, hvor vi kan se at skvulpen starter ute i mosefaret noen steder.

Når stokken er lagt på plass, kontrolerer jeg først at den ligger paralelt med stokken under. Dette gjør jeg for å få et måssåfar som er jevnt. Den posisjonen stokken nå legges i, vil bli slik den havner i veggen til slutt, og alt handler nå om å flytte stokken nedover i lodd.

Før jeg begynner oppmerkingen, passer jeg på at innsiden av stokken ligger i flukt og i lodd med resten av innerveggen. Stokken er ‘’rydd’’ og derfor litt ujevn. Loddet kan derfor variere litt ut ifra hvor man legger an loddefjøla. Jeg forsøker derfor å finne et ‘’gjennomsnittlig’’ lodd for hele stokken.

Stokken ligger nå slik vi ønsker og den ligger såpass godt at vi kan foreta oppmerking. Jeg begynner med å lodde opp bredden av underliggende stokk og fører opp loddrette strek på begge sider ca. halveis opp på den nye stokken. Også her bruker jeg loddfjøla. Derretter lodder jeg ned sidene på den nye stokken og fører linjene et godt stykke ned på underliggende stokk. Dette gjøres også på begge sider.

Neste steg blir å sette av passeren på den avstanden som er mellom stokkene. Dette er avstanden vi vil felle ned stokken for å kunne ‘’medra’’. Passeren viser mengden materiale som må fjernes for at stokkene skal komme inntil hverandre. Denne mengden materiale bør fordeles på over og underliggende stokk slik at begge får en gjenværende hals med nokk styrke.

Jeg ‘’stikker’’ meg rundt nova med passeren og fører vannrette linjer mellom loddstrekene jeg tegnet opp tidligere, se bilde over. De vannrette linjene fører jeg på øyemål og når jeg har kommet rundt kan jeg kontrollere med passeren, at jeg treffer noenlunde der jeg startet.

Når de fire vaterstrekene er merket på i begge novene, kan stokken rulles 180 grader rundt og jeg kan begynne å sage ut. Det er nå vi må huske på kverken! I dette tilfellet bruker jeg kverk kun på innsiden. Måten jeg gjør det på er å sage 1’’ innenfor oppmerkingen. På utsiden sager jeg etter streken og veden fjerner jeg raskt med en skogsøks/huggerøks.

Jeg gjør ferdig underhogget i både topp og rotende. Deretter skyver jeg stokken til side og sager ut overhugget. Overhugget sages etter oppmerkingen og veden fjernes med øksa. Her må vi også huske på å gjøre en uthugging for kverken. Denne gjøres først grovt med øksa før jeg går over med tappjern.

Stokken kan nå legges på plass og den skal være klar til ‘’medraging’’ Her kan det brukes et hvilket som helst medrag med en bredde som gir et ‘’optimalt’’ mosefar. Til 6’’ tømmer vil jeg ha ca. 3’’ mosefar. Når stokkene nå ligger tett sammen, passer det godt med et medrag på rundt 1’’(26mm). Jeg risser på stokkformen med medraget og husker på å også merke opp mellom novskallene.

Neste steg blir å »medra» kverken. Jeg velger å sette av medrags-bredden på passeren og bruke denne til å parallelloverføre kverken, se bildet under.

Siste oppmerking er i nova. Stokken skal nå felles ned etter høyden på medraget(i dette tilfellet 1’’). Vi må derfor merke av 1’’ uttak inne i nova. Når jeg lafter, tar jeg alltid vekk denne tommen i underhugget. Jeg tar ut ca. ¼’’ i tillegg slik at det blir liggende på i mosefaret og ikke på flatene inne i nova.

Stokken kan nå rulles av og jeg begynner med å hugge ferdig novene og deretter mosefaret.

Mellom novskallene velger jeg å hogge to flater. Her hugger jeg ca. ¼’’ forbi streken på begge stokkene. Da blir det rom mellom og det tørker opp i mellom regnskurene.

Flatnov er et raskt og morsomt laft, men om man ønsker et tett bygg ville jeg heller gått for et laft med kinninger. Skal man få dette laftet ‘’tett’’, må man jobbe med helt tørt tømmer. Det tømmeret vi har jobbet med på Stiklestad har vært forholdsvis fersk og vi forventer at det vil krympe. Flatnov er ikke et laft som tillater krymp, for da åpner det seg opp og blir utett. Dette problemet har man valgt å løse med kverk og »måssåpip» som skal hindre vind og vann fra å komme inn. Det skal også nevnes at bolighus her i Trøndelag nesten alltid er kledd på en eller flere sider, for å holde været unna de ‘’utette knutene’’

Kilder

»Om det å lafte. Band 1, Handverk, logikk og prosess»