Etter en del drøfting og avlesing av laftetømmeret i hallen til museet i Stamphusveien var planen å fortsette dagen i smia. Ideen var å lage oss noen enkle verktøy/hjelpemidler som vi får bruk for de første dagene. Jeg personlig hadde ingen smierfaring fra før, og det ble mer som et førstegangs introduksjon av smiing for min del. Med bakgrunn i erfaring og bakgrunnskunnskap ble vi enige om å smi oss et sett med holdhaker og muligens en benkehake hver.
Holdhaker
Vi fant frem 6 holdhaker som var tilgjengelig i kurantgården og kikket på og diskuterte utformingen
og produksjonsmåten av disse. Tre nederste av holdhakene er sveiset i sammen i nyere tid av en museets håndverkere Jørn Solli, han refererer til at de er laget en gang ut ifra tegning ifra et sett holdhaker som Roald Renmælmo en gang hadde med seg til Røros trolig en eldre modell. De to lengste er 18″ lange, piggene på den største er 8″ og på den nest største er de 6″.
To av de andre var smidd og relativt like ca 16″ lange og rundt 15 mm tykke i godset den ene er laget av rundprofil og den andre er firkantprofil.
Den siste typen er mindre ca 13″ lang i rundprofil i 12mm tykkelse, denne er i dag i handel hos Bergstaden Trelast på Røros. Typen er den Kolbjørn Vegard Os ble introdusert for da han lærte laftefaget av Arild Bjarkø og Per Volden. Kolbjørn mener disse er for små og spinkle og vi trenger noe mer solide saker hvis vi først skal lage noen.
Vi tok et lite intervju/prat med Jon Holm Lillegjelten som i dag jobber på museet som arbeidsleder. Jon gikk i lære og lærte laftefaget på 1960-tallet og når vi snakker med han forstår vi at lignende gjennstand ble mye brukt i konstruksjoner for å binde bygningsdeler i sammen, da skulle de være utformet slik at vinkelen på bena gjorde slik at bygningsdelene ble presset i sammen når haka ble slått inn. Han ment at det var den typen av firkantprofil som ble bøyd i begge ender med en flat spiss i hver sin retning som vi fant i kurantgården, som var mest lik dem de benyttet både i arbeidsprosessen for fastholding av material og til fastbinding i konstruksjoner.
Vi falt på å lage hvert vårt sett med 3 bindhaker med forbilde av den som Jon synes lignet mest på den han hadde vært i kontakt med på 60-tallet. disse er også relativt enkle i utforming og skulle være mulig selv for meg å få til. Litt utfordring er det likevel med å få nok masse og et skarpt hjørne og slå på. Her viste Kolbjørn og Jens meg arbeidsteknikken med å stuke, banke og strekke for å spare/flytte på massen rundt knekken i hjørne. Selv fikk jeg oppleve opprinnelsen til ordtaka «smi mens jernet er varmt» og «mange jern i ilden». Foreløpig er jeg fornøyd med resultatet, for se hvordan de fungerer og om holdbarheten er tilstrekkelig.
Del dette:
Tradisjonelt bygghandverk 
Gratulerer med første post på bloggen. Dette blir bra.
Eg les det du skriv om hakar og smiing. Det er fint å kome i gang med dette sidan gode hakar gjer arbeidet mykje lettare. Eg har også erfaring med at mange har brukt ganske spinkle hakar i seinare tid. Helst hakar som har vore smidd som bindhakar til bruk i bygg, eller som i Målselv, til forsvaret som bruker dei til bygging av diverse stillinger og bukkar i felt. Hakar til rying av tømmer og å halde stokkane i tømringa vart gjerne kalla haldhakar og var gjerne litt kraftigare enn bindhakane. Hakane brukt til å ry tømmer kunne vere veldig kraftige og lange. Haldhakar til tømring er eg litt meir usikker på? Om det var vanleg å bruke dei same hakane til rying og tømring er mogleg? Roald Haugli snakka i alle fall om hakane dei brukte til tømring var så kraftige og tunge at ein kunne slå dei fast ved å «slenge» dei med ei hand og slå spissane i stokken og underlaget. Vi får leite meir etter slike gamle haldhakar til tømring.
LikarLikt av 1 person