Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»  

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken.  Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene.  Også her er mange forbindelser skrudd sammen.  Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Høvelbenken i Lysefjorden

I Lysebotn innerst i Lysefjorden finner man også andre ting enn bratte fjell og fjord. Lengst oppi dalen har en høvelbenk stått og støvet ned i en fuktig og mørk kjeller de siste 60 år. Eieren av benken kan fortelle at det var hans far sin benk og at faren (1907-1974) jobbet som snekker og brukte benken aktivt i sitt virke som snekker i Lysebotn. Eier kunne også fortelle at faren hadde snekret blant annet møbler som fortsatt var i bruk. Benken har med andre ord mest sannsynlig blitt brukt til finsnekring av møbler og diverse andre ting som det måtte ha vært bruk for innerst i Lysefjorden. Da fjorden skaper et naturlig skille mellom fastlandet og veiforbindelse ut til den store sivilisasjonen ikke var påtenkt enda, var det ikke bare å springe ned på Ikea for å handle stoler til spisebordet. En høvelbenk må da ha vært et «must» for å produsere ting man trengte på en ganske så isolert plass.

Spor etter øks på undersiden av framtangen kan kanskje fortelle noe om alder?

Nøyaktig alder er vanskelig å fastslå. Etter samtale med min veileder på læringsarena, Trond Oalann, fikk jeg vite at denne typen benkedesign var vanlig rundt 20-30 tallet. Om denne benken også daterer fra da aner jeg ikke. På undersiden av framtangen fant jeg spor etter øks, så kanskje den er eldre enn hva først antatt. Det er uansett sikkert at benken har sett noen år. Etter mange år i fuktige og mørke omgivelser har benken tydelig fått kjenne tidens tann og blant annet er venstre fot råtnet vekk. I min iver etter å finne en lokal benk å dokumentere, greide jeg å love meg vekk å fikse foten som takk for bryet. I en tid da det er nok av oppgaver allerede som må gjøres, blant annet i forbindelse med studiet, var nok ikke det et sjakktrekk av undertegnede. Men, man lærer mens man går framover….

Benken er primært laget av furu og er 232 cm lang og er 54 cm bred på baktangen og 83 cm bred på framtanga. Dette gir god arbeidsplass. Benkens høyde er ganske lav da den kun er 72,5 cm høy og man får nok brukt kroppsvekten til å få bra skyv når man høvler i denne høyden. Under mitt arbeid med oppmålingen ble det fort klart at den dansk/norsk tomme går igjen på så å si hele benken og på baksiden av den ene foten var tallet 3″ skrevet på, noe som bekrefter at tommen har vært brukt i tilvirkningen av benken. Benken har en L formet baktang, Forskjellige avstander mellom benkehake hullene gjør det mulig å høvle emner i alle tenkelige lengder. I hullene satt det 2 benkehaker som var spikket til av furu.

Det virker som Dansk/Norsk tomme er blitt brukt i tilvirkningen av benken.

Selve baktanga er satt sammen av 4 forskjellige emner som er tappet i hop til en ramme og festet med trenagler gjennom tappene fra undersiden. Oppå rammtreet ligger det et tynnere bord på ¾ tomme som utgjør selve platen til tanga. Denne har en enkel bladskjøt mot tangas bakside og er spikret fast i rammtreet til tanga. Tanga har 4 benkehakehull på 1×1″ som alle skrår innover mot hullene på platen. Det er kun på tanga at hullene skrår. På undersiden av tanga er det også et enkelt bord som ligger mot et annet bord som fungerer som styrepinne til tanga. Dette bordet er spikret fast i rammtreet.

Selve skruen består av et helt trestykke med tre gjenger og er mest sannsynlig av bjørk. Skruen går gjennom gjenger som er tilvirket i bakre del av platen. En trekile låser skruen fast i tanga som muliggjør at tanga følger med ut eller inn når det skrus til. Mens framtanga ser nesten ubrukt ut, er det i området rundt baktanga at man finner det meste av slitasje på benken. Noe som kanskje kan bekrefte at den er blitt brukt til å tilvirke kortere emner til for eks. stoler og lignede.

Det meste av slitasje finnes i området til baktangen. noe som vitner om at denne er mest brukt.

Under benken er det 2 vanger som låser føttene til hverandre. Disse har en gjennomgående tapp med kille gjennom seg. Vangene fungere også som oppbevaringskasse, da det er spikret bord under disse som kan benyttes som lagringsplass. Det ligger også et bord på tvers mellom hvert bein som ligger kun løst i et not spor i beinene.

Høyre fot består av 2 liggende plank og 2 stående plank som er tappet inn i disse med gjennomgående tapper. Beinene har avfasing på alle 4 hjørner. Nederste plank til foten er profilert i ende veden med hulkil og staff profil. Den øverste planken til foten har en bladskjøt skåret ut som selve platen hviler nedi. Venstre fot er identisk med høyre, bortsett fra at denne har 3 bein og at nederste plank er råtnet vekk.

Kassen gir god plass til lagring av div ting. Man ser også at tappen til både vange og bein er gjennomgående.

Platen til benken har 10 kvadratiske benkehake hull på 1×1″. Selve platen er bygd opp av 2 langsgående plank på forholdsvis 3″ og 8 7/8″ bredde. Disse er tappet inn i 2 tvergående plank begge 3 » bredde og sikret med treplugg fra oversiden gjennom tappen. Platen har en total tykkelse på 3 5/8″. Den ytterste planken er den som har benkehake hullene i seg og er festet til den andre planken med treplugger og spiker.

Bak platen er det en verktøykasse som er laget av bord på ¾» tykkelse. Liggende bord til kassa er spikret mens det bakerste bordet har svalehale skjøt til platen. Her kan det skimtes spor etter risseverktøy som har vært brukt i tilvirkning av svalehalen.

Framtanga består av en tre skrue som er i et helt stykke. Tre skruen går gjennom tanga som er gjenget. Det er kun tre skruen som er bevegelig. Resten av tanga er festet til platen med en svalehaleskjøt forbindelse som har forbindelse til tverrplanken til platen. Den er også sikret med en bolt som går gjennom hele platens bredde og kommer ut bak i verktøykassa. Endeveden til tanga er profilert med hulkil og staff profil. Mellom framtanga og platen ligger en plank på 8 tommers bredde for å lage en komplett flate til platen men også for å få åpningen som trengs til selve til tanga. Selve klemstykket til tanga har gått tapt og kunne derfor ikke dokumenteres.

Tegningen av benken med alle mål i Dansk/Norsk tomme påført.

Tankar om kam

Vi studentane på læringsarena Stiklestad i haust 2019-sumar 2020, fekk i oppgåve å byggja eit stavbygg som skulle væra eit nytt lagerbygg for gamle redskaper frå vegvesenet. Nokre av mine medstudentar har skrive om same bygg i tidlegare bloggpostar. Eg skriv litt om kammfellingane vi laga og drøftar rundt dei.

Topp og ytre veggliv er referanse. Vi melte oss ned 3 1/2″ ned i ytre veggliv og 2 1/2″ i indre, slik fann vi høgda på kammen. Etter vi saga og tappa ut planet til toppen av kammen melte vi oss 3/4 dim frå ytre veggliv og fann bredda på kammen.

Når ein skal ha boks i flukt blir det eit dilemma kor mykje ein skal taka ut av tverrline og langline. Med ettertanke kunna vi ha spara meir ut av sylla for å få ho sterkare, for golvbjelkene blir ikkje så mykje mindre stive om dei har mindre dimensjon i felling. Håvard (prosjektansvarleg) nevnte dette. No krev sylla meir av fundamentet for å få nok støtte.

Eg lurar på kor høg kammen lyt vera, i kammar generelt? Etter mitt skjønn kunna dei ha vore berre 3/4″ eller til og med 1/2″høge; bærre så høge at han ikkje skli over kanten. Det kan ein vel vurdere ut ifra kor mykje trykk som ligg oppå fellinga, f.eks. ein stav. De høgare kammen er, jo meir forsvinn av tverrsnittet av stokken i fellinga. Det blir meir moment på kammen ved strekk som kan føre til utklaking. På andre sida igjen kan kammen deformerast i langhakket visst han blir for lav og det er for mykje krefter på han.

Kamnov der vi tok ut kvart dimensjon i indre veggliv og halv i ytre som virkar å være standard for bredde på langkammen. (Det kan sjå ut som det er teke ut mindre enn halv dimensjon, men boksen er ikkje endekappa).

Om vi ser for oss at kamnova kunne hatt grunnare kam; så ville langhaken fått mindre ved til å halde imot utglidning og tverrhaka mindre sjans for å klake (kløyve) ut. Kanskje ein då kunna ha kompensert litt med å taka ut meir enn halv dimensjon i tverrhaka.

Eg har lært å ta ein tommestokkbredde opp og ned frå senter for å finne kamhøgda og å bruke kvart og halv dimensjon. Attåt har vi bruka ku på husansnotra. Ein med heil, halv, tredjedels, kvart dimensjon og ein tomme har vi laga dei på for å bruke på fleire forskjellige fellingar enn kam. Ku er veldig smart å bruke, han gjer merkjeprosessen mykje snarare, men det kan vera kviasamt å bruke noko tid for å få dei nøye laga for dei lyt vera like og dei er lette å miste i spondongen.

Eg har også bruka ei ku som har forma på tverrhaka, som skal stå att i nova Eit kont stykkje. Det er ein dimensjon langt og halv dim bredt i eine enden og kvart breidde i andre som ein legg i flukt med ytre veggliv for å merkje haka etter ein har tappa seg ned til toppen av kammen.

Eit viktig moment å legge merkje til når ein lager kamnov: Er boksen akkurat på dimensjon, er han breiare, eller smalare og korleis er dei til kvarandre? Visst ein hell seg til ytre veggliv heile tida .

Kva for prosedyre har dåkk lert og kva tykkjer dåkk er beste måten å lage kam på?

Lagerhuset ferdig kledd.

Ei problemstilling:

Når vi skulle felle ihop sylla diskutera vi om langhaka skulla vera i langsylla eller omvendt. For langkammen er sterk, men upresis (han krymper og kan gli ut). Og tverrkammen svakare, (han kan klake ut) men presis når han held. Eg meinte at golvbjelkene holdt langsylla såpass ihop at tverrhaka kunna vera i langsylla for da blir sylla sikra for utglidning båe på langs og på tvers. Det vart gjort slik.

Nybygg på Stiklestad Nasjonale Kultursenter

Utstillingsgarasje under bygging

Vi skulle bygge en utstillingsgarasje for Vegvesenet sin avdeling på Stiklestad og sagde materialer på Strådalssaga. Den er bygd etter en modell av ei gårdssag som stod i Strådalen i Vera i Verdal. Den var originalt drevet av vannkraft, men etter den ble flyttet til Stiklestad måtte det elektrisk motorkraft til, for her renner det bare en stor bekk forbi.

Alle materialene ble sagd på sirkelsagen i høst, mens bordkledning og taktro ble sagd etter hvert som bygget reiste seg. Vi brukte 14 dager på å sage alle konstruksjonsdelene og en del bordkledning. På saga var det en bratt læringskurve. 

Det var handsveiving for fremdrift av benken og det var veldig greit for å justere hastigheten på benken, da vi måtte høre på lyden av saga om det gikk for fort. Motoren på saga er litt for liten for den størrelsen på sagbladet som brukes i dag. Noe som kunne vært prøvd er å vri reima rundt en runde på det ene hjulet, slik at den ser ut som ett åttetall. Da får reima større kontaktflate og kan kanskje beholde mer moment når man sager. Man må i tillegg snu retningen på motoren, ellers går sagbladet feil vei.

Da vi kom et stykke opp på læringskurven, begynte det å bli mer produksjon. Tømmerstokkene dras inn på benken, legges med kulen opp og rotenden først. Når man skjærer rotenden først, har man maksimal omdreining og et avkjølt blad. Det var stor forskjell på topp eller rot først, når det ble litt store dimensjoner.

Vi eksperimenterte med å skjære ut bord av stokken før vi skar ut boksmaterial. Med litt ujevne resultater så vi med litt trening og finjustering av avstandsrullen, at dette kunne være effektivt hvis dimensjonen tilsa mer materialutnyttelse enn bare boks. Man sager ut bordene som man får i tillegg til boksmaterialet først. I stedet for å sage ut boksen først, for så å sage bord av materialet som var lagt til side. Da sparte man seg en del logistikkarbeid.

Ellers på prosjektet fikk vi frislipp til å prøve ut ulike treforbindelser. Da ble det utprøvd fransklås for min del. Under reising av bygget fikk man utnyttet fransklåsen sitt potensial til det fulle. Den ble presset sammen, kilt og da låser den alle veier med en gang. Der det ble brukt hakeskjøter, måtte de stroppes sammen midlertidig før de ble naglet sammen.

Dette var et veldig lærerikt prosjekt. Vi fikk hele være med på hele (nesten) prosessen fra start til slutt. Vi sagde materialene vi skulle bruke, lagde treforbindelsene som måtte til, reiste og avstivet bygget, og bordkledde det. Vi måtte dessverre avslutte virksomheten da korona satte inn for fullt.

Redningsaksjon av høyløe fra seter

Bilde nr 1.Løa vinteren 2019
Løa vinteren 2019

I mitt selvalgte prosjekt i faget Tradisjonsfaglig Utøving har jeg valgt å flytte og sette i stand ei lafta høyløe som har kollapset. Den blir flytta fra Skjennumsetra i Nordmarka til hjemgården min Høgnes som ligger noen kilometer unna. Jeg tenker å bruke løa til å lagre løshøy og lauv og plassere den i kulturlandskapet øst for gården der det er mange rester etter gamle slåttearealer. Jeg husker det sto lauvkaller der i min barndom. Tenker det kan være fint å kunne utnytte den til noe nyttig samtidig som det blir tatt vare på en av de siste slike løene som står igjen i vår del av Nordmarka.

Bilde 2.Grovskisse

Løa er ca 100 år gammel og kollapset en snøvinter for noen år siden . Eieren har ingen interesse av å sette løa i stand igjen. Jeg har derfor fått løa for å fjerne den.

Takket være takflis og bølgeblikk ser det ut som mye av tømmeret har greid seg svært bra. I tillegg til skaden den har fått ved/etter kollapsen, har den stått for nær bakken på øversiden. Det må laftes inn en del nytt tømmer, dvs syllstokker, gulvlunner, raftestokker og noe i røstene som er deformert av snøtyngde og værpåkjenning, samt nye åser som har blitt deformert etter at den kollapset. Arbeidene utføres etter antikvariske prinsipper for å ivareta byggets kulturhistoriske og bygningshistoriske verdi, samtidig som det da kan falle naturlig inn som oppgave på studiet i Tradisjonelt Bygghåndtverk ved NTNU. Løa er opprinnelig bygd rett på plass og det vises ingen tegn på tidligere merking etter flytting.

Bilde 3. Svekking av sideveis krok.
En del stokker er «svekka» for å passe i veggen, det vil si at det er saget et snitt i fra en eller to sider for å ta vekk spenninger/krok i stokken. Noen ganger ble det også slått inn kiler i sagsnittet for å endre retning på stokkens form.
Bilde 4.Grove spiker i enkelte laft
Det er spikra grov spiker i enkelte laft, antatt for å holde på plass svekka stokker, eller de som har ligget ustabilt under oppføringa.
Bilde 5
Dokumentasjon, oppmerking og demontering før transport. Vår og sommeren 2019 ble svært fuktig hos oss og det lot seg ikke gjøre å komme fram til løa med traktor før i august, da den lå nederst på en bratt setervoll og eieren ønsket minst mulig kjøreskader.
Bilde 6.
Transport og mellomlagring.
Bilde 7. Barking og opplegging.
Barking av tømmer som skal brukes til restaureringa

Hugging av egnet tømmer til reparasjon var første skritt. Tømmeret ble felt i mars og ble liggende med baret på til ut i slutten av juli pga for mye regn og fuktighet for framkjøring før da. Jeg hadde hele tida i løpet av våren/sommeren nogenlunde kontroll på barkebillene som kunne blitt et problem, men det var en ugunstig sommer for dem, så jeg kunne utsette kvisting og barking til jeg skulle kjøre fram. Barking ble tatt da jeg fikk hjem tømmeret for å unngå skader under transport. Tømmeret hadde letna vesentlig og var ikke angrepet av insekter.

 

Bygging av reisverksbygg på læringsarena

fly-fhoto
Det hvite påbygget er det vi skal bygge kopi av. Ryen Vestre, Narjordet. Gården stod ferdig i 1802

Dette året har vi på læringsarenaen, Rørosmuseet Bygningsvernsenteret jobbet med reiste-konstruksjoner i forbindelse med studiet, tradisjonelt bygghåndverk. Hensikten med dette innlegget er å beskrive hvordan vi jobbet under denne rekonstruksjonen av et påbygg i trøndersk sperreverk. Etter det jeg har forstått er Trøndersk sperreverk et samlebegrep på alle forskjellige reisverksbygg i Midt-Norge. Dette tilbygget skal bli et bolighus som skal kobles på en eksisterende tømmerkasse som vi også skal restaurere. Det vil bli noen utfordringer der vi skal kombinere nytt og gammelt, og oppnå dagens krav og standarder for et levelig hus.

I fjor hadde vi om lafting og i den forbindelse var vi noen turer i skogen for å både blinke og felle tømmer. Der hadde vi med Jon B. Godal. Da prøvde vi også og ta ut noen rotknee, og vi fikk leksjon i hvordan felle tømmer med øks. Vi fikk også sagd materialene selv i fjor, med både båndsag og en eldre bygde-sag i Narjordet. Vi har dessverre ikke noe oppgangssag som vi fikk prøvd.

I år så hadde kunden til prosjektet saget og felt tømmeret selv. Bygget skulle bygges i boks-tømmer. 6“x6“. gulvåsene og sperrene ble saget til 6“x8“. Alt tømmer som ble brukt til bygget er furu, da det er det vi finner i bygg fra denne perioden i fjellregionen. Det vi begynte med var å klassifisere noe av tømmeret, og vi fikk en rask gjennomgang av vår veileder Jostein Utstumo om hva man skulle se etter og hvordan klassifisere tømmeret. Etter å ha sett igjennom og klassifisert tømmeret, begynte vi med å legge bunnomfaret. Vi la utover hver del og felte alt sammen på plass. Hjørnet felte vi sammen med kamnov.
Sammhalden i midten ble felt nedpå med en enkel hake-skjøt i nederste omfar og en svalehale oppover. Den skal jeg komme tilbake til senere. 

Første omfar. Der har vi målt opp og kritta ned på gulvet. Det gjorde det lettere/mere sikkert og lodde opp på omfar som kommer lengre opp, da noe tømmer var litt vridd

Av verktøy som ble brukt, har vi som jobbet med dette prosjektet en teori om at tømreren som jobbet for 200 år siden brukte «minst» mulig verktøy. I den forstand at han ikke hadde/trengte noe mer. Vi har som et delmål på dette prosjektet og bruke «minst» mulig verktøy. Samtidig så kommer vi til og se på hvor mye tid man kan «spare» ved bruk av moderne verktøy. Dette gjøres fordi man etter vårt syn noen ganger må prioritere effektiv produksjon i det private markedet og da er det enkelte operasjoner som en kan spare tid og krefter på ved å bruke noen moderne verktøy.

Verktøy
Verktøy brukt i arbeidet. (vater og klubbe er ikke med på bildet).

Under «tømringa» ble 2 forskjellige metoder for oppmerking brukt, med den hensikt å se hva som fungerte best og kjappest. Vi lagde oss ei ku (et trestykke med faste mål, bilde lengre ned) og vi brukte tommestokk. Det som var fordelen med kua, er at uansett dimensjonen på boks-tømmeret så ble det likt. Vi hadde satt utsiden som referanseside og kunne da ta alle mål fra utsiden. Så produksjonen kunne gå sin gang uten så «mye tankevirksomhet». Det ga også en gjentagende lik sammenføyning gang etter gang.

Derimot der man målte seg inn, kunne kam høyde variere. Det som var fordelen, var at variasjonen i tømmeret kunne man ta ut i haka-nova/svalehalen. Dvs. at operasjonene ble færre og knuten ble tatt fortere ut. Ved bruk av ku så ble det ofte flere operasjoner under selve uthoggingen. Så rent tidsmessig gikk oppmålingen med tommestokk seirende ut. Men hadde vi jobbet med dimensjonert og snorrette emner hadde nok kua seiret, da oppmåling med kua er en mer gjentagende prosess.

Under byggeprosessen støtte vi på flere «småproblemer» som ble diskutert. For eksempel hvordan gulvåsene i etasjeskillet skulle felles ned men samtidig beholde sin styrke. Det vi kom fram til var at gulvåsen måtte få «hvile» på stavleia i etasjeskillet. Vi trakk den ca. 1“ inn på før vi formet svalehalen. Det ble brukt ku for å lage den, og da måtte stavleia senkes/dimensjoneres før man kunne hakke ut svalen.

 

Når sperrebukken skulle konstrueres, lagde vi en mal. Denne malen målte vi oss fram til og. Huset går under firongsrøste som gjør at høyden på sperrebukken er ¼ av bredden på bygningen. Når sperrene var produsert var det og felle nedpå åsene i gitt høyde. Høyden på stavene ble regnet ut og produksjonen ble satt i gang. Stavene ble målt kun med ku, deretter kappet og tappet ut. Dette med samme prinsipp som resten, da utsiden er referanseside.

Her er bygget før åsene kommer på. Åsene ble felt nedpå og de ble margsprengt.

Vi studenter som var med er Eirik Ulvan og John Ryen. Jostein Utstumo som veileder.

Takgeometri / Skiftning i faglitteraturen i tømrerfaget

Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland
Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland

I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.

Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)

Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare.
Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.

Overføring av mål ved hjelp av lekten
Tilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak

Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.

Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.

Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.

Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.

Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)
Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)

Reising av grindbygg på Sunnmøre

Eine veka av læringsarenaen var eg heime på Sunnmøre og arbeidde for Kåre Løvoll og firmaet Byggtrad. Løvoll as. Vi skulle reise eit grindbygg vi hadde lagd delane til tidlegare på året. Grindverk er ein gamal byggjeteknikk som er mest utbreidd  på Vestlandet. Byggjeskikken har vore mest vanleg i naust og låvar. Grindbygg er ein lett og luftig stavkonstruksjon, som egnar seg til bygg utan behov for varmeisolering. Vi skulle reise byggjet utanfor verkstaden, berre som ein åpen konstruksjon, for å ha eit tak å arbeide under til andre prosjekt. Så mykje som det regnar her på Vestlandet er det svært nyttig å ha…

Grindbygde hus har to eller fleire grinder etter kvarrandre på tvers av lengderetninga. Storleiken på byggjet vårt er slik at det var passeleg med tre grinder. Ei på midten, i tillegg til sideveggane. Ei grind består av to stavar som knytast saman med ein bete, eller tverrbjelke, og eitt eller to skråband. Bygget vårt er såpass stort at vi brukte to skråband. Både krumvekste og rettvekste skråband forekjem. Vanlegvis brukar ein rotenden av ein stokk, eller overgongen frå stamme til ei solid grein. Skråbanda våre er laga av bjørk, medan stavane og og betane er av fure. I tradisjonen er skråbanda festa med trenaglar, men vi velgte å jukse litt og bolta dei saman.

Her vi skulle reise bygget er det asfaltunderlag, så stavane kunne berre stå rett på bakken utan at vi trengte å tenkje noko meir på underlaget. Hadde det vore mjukt, vått underlag måtte vi ha reist bygget på steinar. Vi riggja oss til og la ut stavane og definerte lengda på byggjet. Vi la stavane med framsida ned, felde rafta ned i stavane. Så festa vi skråbanda. Då alle tre raftene var festa i hop var dei klare til å reisast. Stavane er fem meter lange, så vi velgte å bruke kranbil for å reise dei.

Vi reiste alle tre grindene og stiva dei av med foreløpige med skråstivarar mellom kvar grind.
Stavlegjene er på plass

Over beten, inntil stavane, ligg to stavlegjer, som bind huset saman i lengderetninga og støttar taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utforma slik at alle delane låsast fast saman. Stavleiene støttar seg mot ytterendane av stavane som ragar over overkanten på slindrene. Slik kan stavleiene motstå sidetrykket frå takkonstruksjonen. Halsen ligg ned i hakket i overkanten til stavane, slik at hovudet kjem ut forbi yttersida til stavane.

Vi heiste stavlegjene også opp med kranbilen. Så rigga vi opp stillas og skulle feste dei kontinuerlige avstivarane mellom grindene. Vi bestemte oss for å lage kryssband på øvste halvdel mellom kvar grind. Vi felte dei saman 50/50 så det vart kant i kant på utsida.

No vart alle taksperrer og reimer heisa opp. Vi bandt saman alle sperrene parvis i mønet. Så hadde vi opp reimene 1/3 lengd ned frå mønet på begge sider, støtta dei opp med stolar og bandt dei saman med hanebjelkar. Stolane hadde vi laga tappar på, og reimene var tappa ut med takvinkelen på oversida, så undersida med tapphol i til stolane i kom i vater.

No byrja det å likne på eit ferdig bygg. Vi lekta opp taket med 60cm mellomrom og la blikktak. No er det berre å starte på neste prosjekt med tak over hovudet.

Planleggingsfase, tilbygg på verkstad i stavkonstruksjon

I samband med faget Tradisjonsfagleg Utøving 2 så har eg starta med eit eiga prosjekt. Eg skal byggje eit tilbygg på verkstaden som eg har. Dette er planlagt som eit tilbygg på 7,2×10 meter utvendig. Eg har ein tanke om at tilbygget skal vere eit stort ope rom. Det er nok ikkje til og stikke under ein stol at Gudbrandsdalen er mest kjent for tømra bygninger og ikkje for stavkonstruksjoner. For og gjera ein potensiell lang historie kort, så er dei fleste relevante bygg i stavkonstruksjon som eg har sett på, frå tida 1900-1940 (1945).

1
Fasadeteikning av verkstaden og tilbygget. Tilbygget til venstre på teikninga.

Til no så har eg arbeida med planlegging. Det som er ein fordel med første halvdelen av 1900-talet er fagbøkene frå den perioda. Eg har tatt utgangspunkt i «Håndbok for byggmester og bygningstømrer» av arkitekt Michael Michelsen (2. utgave 1934). Eg bruka også «Fagbok for tømrere» av N. Peder Nielsen, Andreas Nygaard og Gregor Paulsson (1944). Eg satte nokre begrensninger til tilbygget. Sjølv om eg ikkje skal følge det eksisterande bygget konstruksjonsmessig, så skal tilbygget ikkje skille seg for mykje ut heller. Den totale høgda er ein av faktorene som har betydning. Det er også nokre begrensninger med terreng.

Verkstaden som eg har er ein ombygd brakke frå krigen. slik det står i dag så er den oppsatt rundt 1950. Her er det den opprinnelege takkonstruksjonen bruka opp igjen men med ein modifisering av lengda på dei. Det er også satt på ein oppbygging som gjer at det blir brattere tak.

Etter og ha leita etter konstruksjon så har eg kome fram til at eg skal bruke eit frittbærande tak som det blir kalla for i Fagbok for tømrere. dette består av sperrer, konge og undersperrer. Desse er plassert ut med 3 meters avstand og det er åser av 4×4 oppå.

4
Takkonstruksjonen eg skal lage

Ellers så har eg prøvd og kalkulert materialane ut frå framgangsmåten i Fagbok for tømrere. Da teikna eg opp eit parti av veggen og bruka det samt teikninga av sperra til og beregne materialmengda.

5
Teikninga som eg bruka når eg skulle beregne material til veggane

Vidare så skal det sages materialar, og så skal det bygges. Først på avbindingsplass for så og bli satt opp der det skal stå.

Fristadlåven på Valdres Folkemuseum

Tunet «Fristadplassen» på Valdres Folkemuseum.
Tunet «Fristadplassen» på Valdres Folkemuseum.

I emnet tradisjonsfagleg utøving 2 skulle vi gjennom både tømring og litt bordtakshøvling. 5 veker held vi til på Maihaugen med Arild Bjarkø som rettleiar. Dei restaerande 5 vekene held eg til på Valdres Folkemuseum. Det er god bruk for vøling på fleire av bygga på museet, eit av bygga som eigna for lafteøving var låven på garden Fristad. Garden er ein husmannsplass frå Vestre-Slidre kommune. Bygga som utgjer tunet er stall, fjøs, stabbur, våning og låve, treskelåve. Desse vart flytt til museet på 1950-talet. Det var ikkje skrive tilstandsrapport på låven, men undersøkingar gjort av museet antyda at om lag 10 stokkar måtte bytast.

Ikkje alt tømmer vi hogg, held den kvaliteten vi ynskte.

Eg er lærar på Fagskolen Innlandet i faget «bygningsvern» og hogging stod på timeplan, fann vi ut at det kunne vera ei grei oppgåve for studentane å hogge etter ei skriven liste over stokkar som måtte til. Skogssamlinga vart halden på Valdres Folkemuseum. På halvøya museet er lokalisert veks det mykje bra både gran- og furuskog. På nord-austsida av halvøya, veks skogen forholdsvis sakte og har jamt kvistsett. Avsmalinga på tømmeret var noko ala det sama som i bygget. Tømmeret vart hogge og drege fram med maskinelt utstyr. Normalt brukar vi hest til dette arbeidet i undervisninga, men veret høvde ikkje heilt og slåpa var full av hard is, noko hesten ikkje taklar særs godt.

Våningshuset på garden.
Treskelåven på garden.

Utpå våren 2019 tok arbeida til på låven. Museet reiv av bordtakstekkinga. Denne tekkinga var av nyare dato, og diverre ikkje lenger tett. Så snart bordtaket var av, såg ein fort at alle åsane òg måtte skiftast. Åsane såg fine ut, men var tydeleg svekka av råte på sida som bordtaket låg mot. Altså mangla bygget 11 åsar før eg hadde starta arbeidet. Museet ytte bistand i rivinga av åsane og lafteveggane. Vi reiv ned til om lag 8. kvarvet. Det er tydeleg dårleg tak som har påført bygget skadane. Nedanfor 8. kvarvet var bygget noko lunde friskt. Det høyrer med til historia at når bygget vart sett oppatt på museet, brukte dei ikkje mykje tid på reparasjon. Det vart bøtt inn kun det mest nødvendige for å få bygget til å stå. Det vart lagt inn stokkar utan å hogge nov, nytt vyrke vart berre lagt inn mot tverrgåande stokk. Mykje av desse reparasjonane har og fare ille sidan 50-talet, mykje i samband med taklekkasjar.

Arbeida på låven er i gang.

Bygget vart merka godt og oppteikna før riving. Det vart laga ei «rampe» der mykje av laftetømmeret vart lagra. Åsane vart lagra på stillaset, det same gjaldt raustet ut mot fjorden. Dette var særs tunge stokkar, og vi meinte å spara litt tid på å sleppe å frakte desse ned på rampa. Laftinga kunne ta til, trudde eg. Det synte seg at det var råteskade på stokken under køyrebrua, dette var ikkje heilt med i berekninga. Eg nytta ei lita veke under stillaset for å byte ut dette vyrke. Det var dårleg plass og ikkje heilt enkelt. Likevel, kom eg over stillaset at. Då kunne laftinga endeleg ta til. Laftet som er nytta i denne konstruksjonen er ei type barkelaft. Firkantbarke finn ein nokre gonger i slike bygg frå 1750-1900-talet, men i Øvre Valdres er kanskje «Rævskorolaftet» mest vanleg i tidsperioda. I tillegg til å vera barkelaft, har det vore utført på ein tidssparande måte. Eg går i alle fall ut i frå at det er difor dei har hogge seg på skrå ned mot oppsåta.

Teikninga syner 2 forskjellige typar laft, båe er nytta i originalbygget.
God plass i laftet.

Desse «avfasingane» syrgjer for at ein ikkje har behov for å vera like nøye inn mot barken i underhogget. Det er òg snøggare å hogge på oppsåta enn i underhogget. Bygget ber preg av det skulle reisast fort og at det ikkje var behov for tette samanføyingar. Det er likevel eit minus med å tilverke dette slik, då vatnet lett finn vegen inn i nova. Det har til tross for denne utforminga gått bra, om ein ser vekk frå taklekkasjane som har rådd over tid. Desse hadde truleg påført konstruksjonen omfattande skadar lell. På tur ned i veggen når vi reiv, fann vi fleire skadde stokkar. 10 stokkar vart til 15 og hamna på talet 20 til slutt. Det vart difor ei runde til med skogsarbeid. I tillegg hogg eg vyrke til bordtaket. Stokkane i originalveggen var stort sett ubearbeidde og det var difor om å gjere å råke på dimensjonen. Der var litt nytt for meg, dette å lafte i rundtømmer. Eg har lafta ein del, men berre med svilla tømmer. Når ein laftar med rundt, må ein bruke senterlina i veggen. Ikkje inn- eller utsida, som når ein laftar med svilla tømmer. Dette var ikkje nokon stor utfordring i seg sjølv, men det var litt om å gjere så ein ikkje hamnar ut feil i toppen av bygget. Det er ikkje mykje ein skal dra kvar stokk på kvar side av bygget, før toppmålet på bygningen blir noko anna enn han var. Eg var difor nøye med å måle avstandar inne i bygget for kvart kvarv som kom på.

Raustet mot fjorden, nye åsar er på plass.

Bygget ber tydeleg preg av gjenbruk. Det kan nesten sjå ut som dei har nytta eit bygg i botn, opp til omlag 7. kvarvet og etter dette, har dei montert på eit anna bygg, som ikkje var så stort. Dette kan ein sjå på eit sprang i veggen. Vidare er rausta lafta av særs grove rundstokk. Det var ikkje mykje nabbar å finne i bygget, men ein og annan 1’’ nabb fann eg. Eg fekk difor «Myhresmeden» til å smi ein navar i rett dimensjon. Rausta var ikkje nabba i det heile. Der var det åsane som syrgde for stabilitet, då desse var lagt mellom kvart kvarv. Ofte vart slike raust hogge med «bjødn», altså ein firkanta tapp. Tappholet vart hoggen med smaløks og hola kona svakt mot botn av hòlet. Ofte kan ein finne desse «bjødnadn» i rausta og nabbar på 1-1,5’’ i veggane elles. I vår har eg lafta inn nokre stokkar i eit våningshus på garden søre Robøle i Øystre-Slidre. Våningen er reist tvihøgda i 1841. I dette bygget herskar «rævskorolaftet». Det var mest med tårar i augo eg studerte korleis novene var hogge, dei flottaste novene eg nokon gong har sett! Heilt slette inni, jamne fine kinningar. I dette bygget var det hogge «bjødn» på fleire plassar, ein kunne skimte desse i méddraga.

Her kan ein så vidt skimte «bjødn» mellom stokkane. – søre Robøle, Øystre-Slidre (ikkje så godt å sjå på fotoet)
«Bjødn»
Prinsippskisse, «bjødn» i laft.

Det er skøytt ein del tømmer i låven, men skøytane er stort sett lokalisert på sørsida av bygget. Stokkane er skøytt med bladskøyt med tapp. Eg skøytte stokkar inn på desse, slik det var gjort tidlegare. Elles i bygget brukte eg heile stokkar.

Eg nemnde at desse novene har vore hogge med firkantbarke. Når ein studerer litteraturen, kan ein få eit inntrykk av at kinningane blir brattare dess lenger aust ein kjem i landet. I all hovudsak kan nok dette gjelde, men det er variasjonar på type laft osb. Men når det gjeld innan for tidsperioda vi held oss til her, omlag 1750, finns det og variasjonar. På låven er det særs flate kinningar, men ser ein på våningen på garden er dei mykje brattare. Sjølvsagt er våningen meir nøyaktig lafta enn låven. Dette finn eg og på våningen eg omtala tidlegare i teksten. Det er snøggare å lafte med bratte kinningar. Det blir hogge mindre av oppsåta og stokken over «fell» fortare ned. Tilbake til nyare litteratur, der blir det beskrive at méddraget ikkje skal vera breiare enn 1/3 av stokken. Ser ein på det med bygningsfysikk i tankane, kan dette ha noko for seg. I ein uoppvarma bygning har det ikkje nokon betydning, i eit oppvarma hus stiller det seg noko annleis. Likevel finn eg ikkje dette i bygningane eg har jobba med. Lenger aust i landet er méddraget ofte breiare enn det er her i Valdres. I låven er det mèddrege kun for å senke stokken på ei eller annan side, for å få til ei betre høgde på oppsåta. Låven skal sjølvsagt vera luftig og méddrag er difor ikkje noko poeng. 

Dørene er komen på plass att.

Novhovuda er ikkje forma mykje på låven, dei er smalna inn noko på breidda. Ein kan seia at dei er tilnærma firkanta, med fasa kantar. 

Det har vore ei fin erfaring å få med seg dette med å lafte i rundt vyrke. Ei av dei største utfordringane var å få oppsåta og underhogget lik dei som var på bygget frå før. Det var ikkje lafta særs tett. Sidan eg lafta i fersk vyrke er farga ganske annleis enn på originalstokkane og uttrykket blir eit anna. Men kanskje blir det nokon lunde likt om nokon år.

Konstruksjonen står i bratt lende og arbeida hadde vore vanskelege utan skikkeleg stillas.
Låvebru er på plass – det vart nytta halvkløyvningar, der rundinga på stokken vart lagt ned. (ikkje til hest)

Låven er «ferdig» det manglar berre bordtakstekkinga. Tekkinga tek til i juni 2020. Bordtaket vart «hundrege» i vår. Eg har vore gjennom ein del gamle bilete av bordtak i Valdres og funne ut at det ofte vart lagt skorne bord, der kun vassrennene vart høvla. Bileta syner òg at det ofte er at bork på tekkemateriala. Eg valde å blekke meste av materialet, men eg kanta ikkje underliggarane og kun unntaksvis på overliggarane der det var behov.

Håvar G. Aabol 24.05.20