Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

I tillegg til å studere det arkeologiske materialet fra Klemenskirka, har vi også sett på en tømrertradisjon fra Sverige, som har mange likheter med tømringa i tidlig middelalder i Trondheim.

Rännknut kalles den på svensk, på norsk har vi flere navn for å beskrive lignende tømmerknuter : vagenov, vagehogg, grøyplaft, lohogg, drogskornov og findalslaft.

Vagenov, finndalslaft eller rännknut på svensk, kaller vi de eldste formene for tømring/ lafting, vi finner det i brønner, gravkammer, brukar, bolverk. Denne lafteknuten finner vi oftest på rundtømmer, men finns også på skarpkanta tømmer (brønner/gravkammer) Denne knuten finner vi i konstruksjoner helt fra Altai til Skandinavia over tidsspenn fra 1500 f.kr opp til i dag. I Norge finner vi slike knuter i de tidlige urbane bosetningene, fra sein vikingtid og inn i middelalderen ca 950-1350.

Ifølge Peter Sjømar var rännknuten i alle «allmogehus» før 1350. Tømrere fortsatte å tømre rännknut inn på 1600-tallet, og i Vestre-Dalarna helt inn på 1800-tallet. Tradisjonen i det området har holdt seg over svært lang tid. I dag er det flere hundre bygg som er tømret med denne knuten og de eldste er fra høymiddelalderen, som eldhuset på Zorn gammelgård datert til 1237.

I Russland finner vi tømring fra samme tidsperiode med svært like knuter. I Novgorod og Staraya Ladoga (St.Petersburg), byer som skandinaver hadde tett kontakt med, finner vi  konstruksjoner og tømmerknuter som ligner veldig på de vi finner i norske middelalderbyer.

Fremgangsmåte i tømring med rännknut

Vi hadde Björn Frost fra Bjurås, Dalarna i Sverige inne som veileder på tømring med rännknut og her presenterer vi hans benevnelser og fremgangsmåte på denne lafteknuten. Björn hadde lært dette av sin far som var som var tømmermann og skogsarbeider. Han har undervist i tømring som lærer ved Sjövik folkehøgskole, og drevet eget firma i mange år .

Begreper

• Lunnen, Tømmer-lunnen: tømmerstokkene lagt opp i en stabel.
• lodd: 90 grader, rett opp, vertikal.
• rännknute: Felles benevnelse på en viss type svenske tømmerknuter .
• novhode: Delen av lafteknuten som er utenfor veggen.
• knute: Der to tømmerstokker krysser hverandre i veggen,  krysset kalles en knute.
• langdrag: Svensk benevnelse på måsåfar,  tilpasser to  stokker sammen så det blir tett mellom dem.
  
• sotsnor : Merkeverktøy for å lage rette linjer å jobbe etter.(en snor med sot på )
• medfaret: Uthugd spor mellom to laftestokker for å få dem til å passe sammen og som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
• meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag, i vårt tilfelle en passer med blyant.
• opphugget: Det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning. Blir mest tegnet på for det pedagogiske, forklarte Bjørn.
• barke: låsing  i en lafteknute.
• oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker akkurat i knuten, hvor man drar merkepasseren for å merke på formen til den stokken som skal felles ned.
•  2- blad i tommestokken: Tommestokken er bygd opp av flere tynne trespiler som er koblet sammen, 2 slike danner ønsket tykkelse i vårt tilfelle ca 4-5 mm.
• mosepipe: V formet hakk som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
• A: Tversnitt på halsen i en rännknut.
• B: Overhugget, nedhugget i øverste halvdel av stokken.
• C :Hals, Det smaleste partiet i en lafteknuute.
• D: Fasning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
• E: Halsning/ kinning på norsk.
• F: langdrag: svensk benevnelse på meddrag,  tilpasser to stokker sammen så det blir  en tett vegg.
• G: Knutskalle. novhode.
• H: Endeved: Flaten der en stokk er kappet av/slutter.
• I: Oppstikk, høyden på  stokken man skal felle inn, når man måler fra flaten C. halsen.

 

 

Furu ble bestemt som materiale da det var tradisjon fra Dalarna å bruke det. Björn var opptatt av tømmerets størrelse, han ville helst ha tømmer som var mellom 18 og 25 cm i diameter i topp og rot mål på 5 meters lengder. Han ville også at når vi hugg tømmeret i skogen at vi kappet rette lengder der slik at vi ikke trengte å kappe flere ganger. Når vi leita tømmer i lunnen var det rettvokst, om det var jevnt rundt og dimensjonene Björn la vekt på. Dimensjonene skulle passe i forhold til forrige stokk, hvor mye bygde stokken opp, «oppstikk». Dette avgjorde hvor stor stokk han valgte som neste.

 

Her måler Björn høyden på oppstikket, og beregner hvor stor stokk han ønsker å legge i veggen. Her er oppstikket 12 cm i høyde, da vil han ha 24-25 cm diameter på stokken som skal felles ned her. Ett oppstikk på 9,5 cm, da vil han ha ca. 20 cm i diameter på den enden som skal hit.

 

Når lengden er kappet, barket vi stokken, Björn lodder stokken i begge ender, alle arbeidsoperasjoner videre gjøres med referanse fra lodd. Rännknuten Björn tømmeret med oss har et tydelig 6 kantet novhode. Dette målte Björn inn med tommestokken, 3 tommers bredde oppe og nede, og 6 tommer i midten. Var det små eller store stokker kunne han justere litt på disse målene. Med utgangspunkt i oppmerkingen i endeveden merker vi på for fasningene med sotsnor, de går ca. 1-2 meter inn på stokken og møtes midt på stokken (magen) når den ligger i lodd, slik at de danner to trekanter og danner 4 av de 6 kantene i novhodet (ikke bunn og topp), så hugges fasningene.

 

Her merker Björn på for overhugget, han starter med å sikte etter senter i veggen og måler seg ut til sidene fra det. Målene her er gitt av bredden på toppen av novhodet på underliggende stokk, og antatt bredde på måsåfaret (langdraget på svensk), ca. 7 cm brei på novodet og 8 cm brei inn mot måsåfaret i veggen, så måler han inn litt bredere på toppen av stokken, ca. 4-5 tommer. Her var han litt forsiktig, hadde vanligvis 2-3 cm å justere på. Han hugger slik at det er bare kantene på overhugget som kniper (konkav) når man slipper ned stokken, se blyantmerking på bilde til høyre ovenfor, der det tydelig er merket konkavt inn til høyre.

 

Så retter han av toppen på novhodet. Han vil det skal være en tydelig 6-kant form med 3 tommer oppe og nede og 6 tommer på magen, det bredeste på stokken. Han tømret slik at han fikk 1 cm åpning mellom novhodene, dette mente han ville sige sammen og bli tett i løpet av de første årene, hans oppfatting av rännknuten var at de skulle være helt sammen, når huset hadde satt seg.

 

Nå skal han merke på halsningen eller kinningene som vi kaller det. Han måler seg inn fra enden på knuten til innsiden av veggen. De 3 målene han henter ut her er total lengde fra enden av stokken til innsiden av knuten, senter i overhugget og utsiden av knuten. Målene overfører han til bunnen av stokken han skal felle inn. Måler inn alle 3 målene fra enden av stokken, og lager en senterlinje ved å sikte på langs etter stokken, ut fra senterlinjen merker han på bredden han ønsker i bunnen av stokken 8 cm inn mot vegg og 7 cm ut mot novhodet.

 

Her ser vi Björn ta ut høyden på halsningen, det er høyden på overhugget pluss måsåfaret, meddragsbredden, ca 1 cm. Han overfører høyden uten hensyn til fasningene, senterlinjen, som er hugget langsmed stokken.

Så tegner han opp halsingen/kinningen, og tegner på opphugget, det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning, mest for det pedagogiske (midten i halsingen).

Nå er stokken klar til å legges i vegg, grovtilpassing. Da det ikke er barke i denne knuten som holder stokken på plass i lengderetningen, bruker Bjørn et senter merke på begge stokkene for å vite når den ligger rett i lengderetningen.

Grovnedfellingen, stokken ble plassert i veggen vi passet på loddet og lengderetningen, hvis vi ønsket å justere stokken inn eller ut i veggen var det nå vi tok høyde for det, ved å merke på mer på ene eller andre siden av overhugget.

Nå fant vi frem passeren, åpnet den slik at den passet største mellomrommet mellom stokkene, og dro oppdrag i begge knutene. Her må man være forsiktig det er fort å holde passeren ute av lodd og vater og da kan det fort bli gliper i knuten, Björn sa at det var bedre å være litt feig å ta for lite første gang å ende opp med en tett knute, enn å hugge grovt på og ende opp med en luftig knute.

Nå la vi stokken  opp på siden av knuten og hugg oppmerkingen vi hadde gjort, når vi rullet stokken tilbake falt den helt ned, slik at selve stokken traff neste stokk i veggen. Nå kunne vi medra stokken, vi fant største mellomrommet mellom stokkene og stillte inn passeren på den bredden, meddro stokken, i vater og lodd hele tiden.

Rundt novhodene (på utsiden av veggen) la vi to blad i tommestokken under passeren mens vi drog rundt, slik at vi tok ut litt mer der (1 cm luft mellom novhodene). Dette mente Bjørn ville sige sammen med tiden og bli helt tett.

Når vi kom til oppdraget klemte vi sammen passeren 3-4 mm. Da tømmeret vi krympe ved tørking, kompenserer vi litt for det med å lage litt trangere opphugg.

Mosepipe hugg vi i hver knute, dette tetter for sniktrekk i bygget.

 

Vi prøvde å jobbe med mer historiske verktøy også, som loddefjøl, kniv, og passer  i stedet for vater, blyant, og tommestokk. Det fungerte helt fint det også.

 

Mose i vegg, Björn viste oss hvordan han la mose i langdraget/måsåfaret. Når stokken var ferdig tilpasset la han 2 klosser under stokken, ca 1 tomme tykk. Stappet inn mose og presset det sideveis hele tiden, nå blåste ikke noe ned sa han, det ligger i ro til hele lengden er lagt, og man tar bort klossene. Han la tørr mose, han sa at det var for kaldt å jobbe med våt mose om vinteren.

Laftekassen så langt

 

This slideshow requires JavaScript.

Så langt er vi kommet pr. mai 2019, i bakgrunnen ser vi en laftekasse i trønderlaft, disse to kassene skal monteres sammen, med felles tak, når de kommer ut av laftehallen, det skal bli en fjøs og en stall på middelaldergården Stiklastadir.

Verktøykista

Erfaring

Rännknut er en enkel og rask knute å tømre. Er man uerfaren og gjerne vil prøve å tømre, kan denne knuten være en fin start for å skjønne hvordan man må tenke for å få to stokker til å møtes og bli en tett nov.

Er man nøye med oppdraget går det fint å tømre tette nover selv når tømret krymper og tørker. Det er viktig at tømmeret er nogenlunde jevnstort og at det ikke er for stor avsmalning fra topp til rot, det skaper problemer i forhold til oppstikket. Det kan kompenseres med å bearbeide det på dimensjon, for eksempel hogge inn rotender som er store, men det er mye ekstra jobb.

Mål og påmerking er veldig greit, da Björn holdt seg til faste mål på novhodene og man tok mål fra fastpunkt hele tiden så det er bare å huske på rekkefølgen og være litt forsiktig når man merker på for overhugget så det ikke blir for bredt. Det hadde ikke vært vanskelig å lagd noen maler til denne lafteknuten som kunne ha brukt som erstattning  for tommestokk eller passer.

Verktøyvalg , det var stor forskjell på den øksen Björn hadde med seg, som han brukte til alle operasjoner og de modellene vi hadde tilgjengelig. Det handler vel mest om handverkeren kan bruke øksa, og ikke øksemodellen. Vi prøvde mange forskjellige modeller, men alle har jo sine egne preferanser på hva man først tar etter når man skal utføre en jobb.

Alle påmerkinger eller bearbeidinger ble gjort med referanse i lodd.

Det er viktig å ha en bra mengde stokker å lete i når man tømrer, da topp- og rot-dimensjoner bør sammenfalle i forhold til forrige stokk i veggen, et godt utvalg er viktig.

Vi hadde flere grunner for å velge bort motorsaga.

1. Vi ønsker å bli flinkere til å tømre med håndverktøy.

2. Vi skulle se det i sammenheng med bygningsdelene fra bygning 4 funnet Klemenskirkegravninga, og det var nok utelukkende tømret med håndverktøy 🙂

3. Vi hadde tre 1-års studenter sammen med oss som skulle ha praksis i tradisjonell tømring.

4. I knutene er det  absolutt behov for presisjon, motorsag er en faktor for å lage upresise knuter. Vi ønsker jo ikke et laft som Hans Børli beskriver:

5. det du ikke får gjort med øks e ikke verdt å gjør……….(sitat Per Steinar)

 

Noen kilder:

BERG, A. 1989. Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band 1. Allment oversyn., Oslo, Landbruksforlaget.

GODAL, J. B., OLSTAD, H. & MOLDAL, S. 2015. Om det å lafte. Band 1. Handverk, logikk og prosess., Fagbokforlaget.

GODAL, J. B., OLSTAD, H. & MOLDAL, S. 2018. Om det å lafte. Band 2, hus, hogge, tømmer og skog., Fagbokforlaget.

HAUGLID, R. 1980. Laftekunst. Laftehusets opprinnelse og eldste historie., Oslo, Riksantikvaren/ Dreyers forlag.

SJÖMAR, P. 1988. Byggnadsteknik oh timmermannskonst. Avhandling for teknisk doktorsexamen, Chalmers tekniska högskola, Göteborg.