Jeg tar her for meg utførelsen av beitskier til inngangsdøra i en rekonstruksjon av en årestue fra tidlig middelalder. Årestua skal være en del av middelaldertunet Stiklastadir på Stiklestad i Verdal. Sammen med to andre studenter og veilederene Per Steinar Brevik og Kai Rune Johansen så har dette vært en del av praksis i tradisjonell tømring våren 2023.
Hensikten med å ha beitski på hver side av en dør er først og fremst for å holde stokkene i ro. Mosehogget sammen med dømlinger på hver side av døråpningen vil gjøre mye for stabiliteten, men det er ikke alltid tilstrekkelig. I tillegg til å være avstivende så skal også beitskiene være fester for dørhengsler og anslag for dørbladet.
Illustrasjon av beitski i døråpning, inspirert av tegninger i Norske Tømmerhus Berg, Arne 1989.
Hugging av grøypa. Før arbeidet med å lage til beitski starter så blir det hogget et vertikalt spor også kaldt grøypa inn i rekka av stokkender på begge sider av døråpningen. Vi har valgt å kappe stokkene ferdig på lengde slik at døråpningene ikke trenger å kappes ut senere. Med denne metoden sparer vi både virke og vi kan benytte oss av navar for å ta ut grøypa. Jeg målte først opp og merket grøypa, så brukte jeg et 5/4” navar for å ta ut et vertikalt hull. Jeg hogde så ut veden inn til navarhullet i en M-profil som vist på Illustrasjon 02 under. Huggingen danner til slutt en U-profil i horisontalsnittet. Navarhullet gjør at arbeidet med å ta ut endeved blir enklere, men denne fremgangsmåten krever samtidig at det hugges ut spor i hver enkelt stokk fortløpende for å komme til med navaren fra oversiden.
5/4″ navar for å ta ut hull til grøypa
Horisontalsnitt av grøypa. Stiplede linjer viser retningen på huggingen
For å hugge ut grøypa brukte jeg en øks som tidligere var vurdert som relevant for prosjektets tidsperiode, med bakgrunn i bacheloroppgaven til Kai Rune og Per Steinar. Øksa er lang og smal som en typisk smaløks. Den hugger effektivt ut sporet med i hovedsak framhynna på øksa.
Beitskiene. Emnene vi tok utgangspunkt i var to ferdig grovskjærte stokker. For å gjøre arbeidet med forming, profilering og skurd enklere så valgte vi ut emner uten kvist. Disse var på forhånd kløyvd i to halvdeler på båndsagbruk og stokkene ble så lagt opp på to bukker så arbeidshøyden ble riktig.
Halvkløyvingen som var utganspunkt for å lage beitski.
Arbeid med pjål. Til barking og forming av stokken ble det brukt en stor pjål med eggbredde på 4,5 » og svak bue langs eggen. Med denne kunne vi fjerne mye ved i raske og kraftige drag. Til finpussing av stokken ble det brukt en mindre pjål med eggbredde på 3″ og noe flatere angrepsvinkel på stålet. En tydligere bueform på eggen gjorde også at pjålen tok smalere striper av gangen.
Ferdig grov-pjålet stokk med den store 4,5″ pjålen på høyre side.
Fals og tapper. Vi arbeider i ferskt tømmer og vi valgte derfor å lage til fals og tapper som var relativt trange for å låse stokkene så mye som mulig også etter at det har tørket. Beitskiene ble hugget etter merking med sostnor. Her brukte vi en glepphuggerøks som vises på bildet under. Denne har stor eggvinkel og var enkel å bryte ut flis med uten at øksa kiler seg fast. Enden på beitskia ble tappet ned i dørstokken og opp i dørgaupna. Beitskiene skal ikke ta opp noe vertikaltrykk og samtidig vil de ferske stokkene i veggene tørke og sige mye – anslagsvis 2-2,5″. Vi la derfor inn et sigerom for tappen i dørgaupna på ca 3,5″.
Kai Rune Johansen hogger ut fals på beitskiaGleppoggarøksa som ble brukt
Dørstokk og dørgaupne. Etter at beitskiene var ferdig formet med endetapper så kunne vi måle faktiske størrelser og det ble tatt ut spor ned i sylstokken. Sporet ble boret opp med navar og hogd ut med den samme høggarøksa. Uthogging av tapphull med sigerom i dørgaupna ble gjort i flere omganger. Først ble det tatt ut tilstrekkelig for å få stokken ned på medragshøyde, så ble resten tatt ut samtidig med mosehogget når stokken lå på bukker. Da ble også utsparing for anslag til dørbladet hogd bort .
Ferdig grøyp og tapphullFerdig montert beitski og dørgaupne
Litteraturliste:
Berg, Arne(1989) Norske tømmerhus frå mellomalderen: band 1 Allment oversyn
Johansen, Kai; Brevik, Per Steinar Josteinson(2019) Laft i Trondheim i tidlig middelalder
Årestue i treromsplan, den vil få en hems og 3 røst. Den utføres i rundt tømmer av furu og har trapessyll.
På vår læringsarena Stiklestad bygger vi en årestue, som er ett bolighus fra tidlig middelalder hvor vi prøver å tilnærme oss handverksmetoder og byggeskikk fra år 1030. Årestua vi bygger er 9 meter lang og 6 meter bred, den får treromsplan, ildsted (åre) og en lyre i taket for å slippe ut røyk. Årestua tømres i rundt tømmer av furu og den vil stå som ett bolighus på middelaldergården Stiklestadir til utstilling for besøkende på museet.
Årestua tømres i finndalslaft som er noe av det eldste laftet vi kjenner og som vi knytter opp mot tidlig middelalder (før svartedauen 1358). Vi har hentet inspirasjon fra boka «Norske tømmerhus frå middelalderen» av Arne Berg, vi har jobbet en uke sammen med Hans Marumsrud som har bred erfaring med middelalderbyggninger, vi har hentet inspirasjon fra Raulandsstua som er en årestue fra år 1238 som befinner seg på Norsk folkemuseum.
Finndalslaft er det eldste laftehogget i Norge og forbindes med bygninger fra tidlig middelalder og kjennetegnes med laftehalsen i nedre del av stokken (underhalslaft), det finnes to typer findalslaft som kjennetegnes med kinning enten i underkant eller i overkant. Selve benevnelsen findalslaft mener man kommer fra ett intervju Hilmar Stigum gjorde av en gammel Numedøl i 1930 årene som kalte denne typen laft med halsen i nedre del av stokken «findalslaft». Hilmar Stigum antok da at benevnelsen kunne ha opphav fra ordet «fyrndarlaft» som beskriver gammelt laft eller oldtidslaft.
Vi benytter ett laftehogg hvor halsen sitter i bunnen av stokken og er ca. 3 tommer bred. Lengden på halsen settes etter bredden på understokken, det merkes av for høyden på nedstikket i understokken, samlet gir disse forholdene en pekepinn for hogget av kinning som vi gjør i undersiden av påstokken. Det er viktig å ta hensyn til meddragsbredden slik at kinningen kommer litt over toppen av understokken så vi unngår hull i laftet. Laftet har i utgangspunktet ikke noen form for barke, men vi gjør unntak dersom stokkestørrelsen og formen tilsier at hogget kommer under margen, da setter vi igjen en barke som vi mener gjør nåvskallen sterkere. Ifølge Hans Marumsrud er det ofte å se i findalslaft at det er hogd over marg.
Jeg vil sette søkelys på hvilket verktøy en tømrer kunne ha i 1030 og forsøke merking og hogging av laftet kun med disse redskapene. Hvor mye og hvilket utstyr tømreren hadde ville nok ha stor variasjon ut fra sosial status og lokal tilgang på verktøy. Jeg vil utforske oppmåling og merking hvor jeg legger vekk både tommestokk og blyant, blyant ble oppfunnet tidlig 1800 og er derfor uaktuell for mitt forsøk. Jeg vil forsøke en oppmåling med bruk av så enkle hjelpemidler som mulig og risse med knivspissen og øksa som merking på tømmeret.
Til forsøket mitt valgte jeg å bruke en kopi av en skogsøks fra Telemark, en øks kopiert fra ett funn i Lødøse (Sverige), ett stillbart meddrag, loddefjøl,tollekniv, pjål og sotsnor. Dette verktøyet diskuterte jeg meg frem til sammen med Per Steinar Brevik, vi var enige om at dette verktøyet kan være tidsriktig for tidlig middelalder.
Jeg ville tømre inn en stokk på den ene kortveggen, vi har tidligere brukt målebånd for å finne lengden stokkene skal kappes på, da jeg ikke hadde målebånd tilgjengelig i dette forsøket bestemte jeg meg for å bruke sotsnora. Jeg festet pjeksen slik at starten på snora ble akkurat i kanten på understokken, jeg strakk snora langs understokken frem til enden slik at jeg kunne gripe med tommel og pekefinger der hvor stokken sluttet, slik hadde jeg den nøyaktige lengden for å kappe overstokken. Det er viktig at man ikke strekker snora da den er en smule elastisk og vil da gi unøyaktig gjengivelse av stokklengden.
Når lengden var satt av med ett knivriss og stokken kappet med skogsøksa ble påstokken loddet med kul opp og jeg slo merker med sotsnor i senter av topp og bunn på stokken.
Det var klart for å merke for halsen og kinninger.
Jeg loddet enden av understokken for å så måle inn til seter understokk med bruk av økseskaftet, da kunne jeg overføre merkene til påstokken som lå på bukker med undersiden opp. Jeg kunne merke bredden på halsen med loddefjøla, vi hadde i oppstarten av tømringa bestemt en bredde på 3 tommer for halsen så loddefjøla er laget 3 tommer bred.
Økseskaft og loddefjøl ble brukt for å måle senter i understokk, dette målet ble overført til påstokken som danner grunnlag for hals og kinninger.
Høyden på understokken ble målt for å bestemme høyden på kinningene i overstokken, her la jeg til bredden av tommelen min som overhøyde med tanke på meddraget slik at kinningene blir store nok. Jeg brukte økseskaftet for å måle bredden på understokken og risset merker på halsen i påstokken for å ha litt pekepinn på hvor kinningene treffer i understokken. Jeg valgte øksa fra funnet i Lødøse for å hogge kinninger. Jeg tok hensyn til novskallene slik at kinningen ikke blir for lang og ødelegger den runde formen på nåvskallen.
Ferdige kinninger med sentermerket og merker for bredden i understokk, kinningene går ikke for langt ut i novskallen.
Jeg målte opp tykkelsen i stokken hvor kinningene antatt treffer overkant av understokken, jeg fant ut at bredden på knyttneven min var tilnærmet riktig for bredden i toppen av oppsåta. Halsen var så bred som loddefjøla og ga meg bredden i bunnen av oppsåta.
Bredden på knyttneven stemmer ca med antatt bredde i toppen av oppsåtaJeg brukte loddefjøla som bredde for bunnen av oppsåta, jeg trakk fra litt for å være på den sikre siden og unngå hull i laftet. Toppen av oppsåta ble bredden av knyttneven min.
Jeg hogde ned etter merkene med skogsøksa, plasserte påstokken i oppsåta og loddet enden av stokken slik at den lå nøyaktig i lodd. Jeg måtte foreta enkelte justeringer av kuler i understokken med en pjål for å få stokken ned til meddrag. Jeg måtte også foreta enkelte justeringer i oppsåta for å få stokken ned.
Jeg brukte meddraget for å sette av merke i understokken i forhold til kinningene, det er viktig at spissene på meddraget er i lodd siden det er da de angir nøyaktig treffpunkt i kinninga. Her satte jeg av merke som blir riktig i forhold til meddraget av stokken. Jeg spikket en treflis som jeg kunne bruke for å merke kinningene ned i understokken. Siden vi lafter med rått furutømmer henger vi opp laftet i knutene, jeg trakk fra litt på treflisa ca tykkelsen på knivbladet som ett oppheng av laftet.
Meddraget i vater og spissene i lodd angir hvor kinningen treffer understokken i forhold til meddragshøyden.Tollekniven og treflisa brukes for å merke understokken mot kinningen.
Etter at understokken er merket mot kinningen og stokken er meddratt kunne jeg hogge både for nova og i meddraget.
Forsøket viste meg at det går fint an å hogge fyrndarlaft med lite verktøy og enkle metoder for oppmåling. Det var spesielt å legge vekk blyanten for så bruke riss fra kniv og øks som merking, uvant i starten men det viser seg minst like effektivt siden man da reduserer antall merker til ett minimum. Hvor mange økser man hadde tilgjengelig på 1000 tallet under tømringen ville vel variere noe fra sted til sted, etter mitt forsøk ser jeg at jeg hadde klart meg godt med kun en øks.
Det er sannsynlig at man på 1000 tallet hadde passer/skrap for å merke i laftet. Mitt forsøk viser at det er fint mulig å få det til med en treflis og riss med tollekniv, om en passer/skrap ville vært ett veldig kostbart verktøy tror jeg at treflisa ville vært noe jeg hadde foretrukket.
Veggeskaver som har sitt opphav på Stigen gård og kopi lagret av Øystein Myhre
I forbindelse med en hjemmeoppgave har jeg undersøkt i mitt distrikt rund Ringebu/Gudbrandsdalen om jeg kunne finne spor etter såtjern og/eller lignende redskap. Leting i Magasinet på Maihaugen, kontakt med lokale håndverkere og folk som kunne vite noe om verktøyet ga ingen resultat. I boka Høvelens historie fra G.A.Norman¹ står det noe om en veggeskaver. Bildet i boka viser at verkøyet er det samme som jeg her kaller veggeskave. I Gudbrandsdalen ble det betegnet som «veggjerevoskrape».
Etter en stund kom jeg på at jeg for noen år siden hadde funnet et smidd verktøy som jeg ikke helt visste hva det var. Det hang på veggen i et gammelt laftet fjøs her på gården, nede i møkkkjelleren. Det var tilfeldig at jeg var der inne med hodelykt og oppdaget det. Redskapet låg deretter ei stund på verkstedet uten noe mer oppmerksomhet.
Trolig ble veggeskaveren brukt i området og her på gården Stigen. Jeg kunne dessverre ikke finne direkte verktøyspor på noen av bygningene. Selve jernet er ganske slitt og godt brukt. Dvs antakelig rundt 10-15mm av eggstålet er slipt bort.
For å kunne teste og ta i bruk såtjernet ba jeg Øystein Myhre fra Myhresmia AS å lager en kopi av jernet.
I samråd med Øystein Myhre ble det en fin kopi som jeg fikk skjeftet på verkstedet.
Jeg valgte et senvokst emne av gran framfor et emne av bjørk. Gran er noe lettere men likevel ganske sterk. Jeg mener at skaftet blir ikke belastet likt som en økseskaft og skavern skal være lett å jobbe med. Skaftet er ca. en alen (62,75cm) langt. Her har jeg orientert meg etter en tradisjonel økseskaft lengde. Skaftet ble dreiet på benken og etterpå «flatet inn» på sidene med høvelen før selve jernet ble fellt inn. «Spikeren» i enden av jernet var i utgangspunkt litt grovt og jeg så fare for at skaftet kunne bli skadet ved sammenføyning. Derfor valgte jeg å varme opp spikeren før jeg skulle tilpasse den. Dvs. slå den rundt og inn i selve emne.
Eggen var i utgangspunkt ganske bra slippt fra Øystein med en eggvinkel på 30 grader. Detter tilsvarer ikke originalet. En eggvinkel på 30 grader er mer tradisjonelt på et slik redskap. Desto mindre den blir (25 grader) kan det slites raskere og blir også mer agressiv i bruken. Kanskje en forklaring hvorfor det gamle originale jern er såpass slitt. På det nye jerntet tokk jeg bare en bryning med 3000 stein og polering etterpå før jeg prøvde den for første gang.
Siden det originale skaftet var borte er utforming av skaftet valgt fritt og etter eget skjønn. Jeg har valgt et funksjonelt skaft som jeg skal vurdere etter den er brukt et stund ute i felten. Som vist på bildet nedenfor har jeg i enden dreiet et rund «hode» som en kan ta godt grep i og styre vinkelen i både x-, y- og z-akse.
Ferdig skjeftet jern
Ved en tidligere studiesamling fikk jeg for første gang lære om hvordan veggeskrape brukes og fordeler et slik redskap medfører. Ved denne samling var vi helt i nord i heimetraktene til Roald Renmælmo og Jon Dahlmo. Her brukes det begrepet såtjern i steden for veggeskaver.
Veggeskave i bruk i måsåfare
Eggen har i både bredde og vinkelen mye tilfelles med en pjål eller bandkniv. Men i praktisk bruk viser veggeskaveren sin spesielle egenskap. Mens pjål eller lignende er håndhold sideveis kan veggeskave brukes inn til veggen (bildet overfor). F.eks i rundingen av en laftetvegg og helt inntil hjørnet. Fordel med et langt skaft er at veggeskaver kan framfor pjål godt brukes til emner/stokker som ligger lavere enn emner som ligger på bukker eller høvelbenk. Veggeskavet er godt egnet til både barking og/eller tilpassing av stokkform. Med et forholdsvis langt skaft kan en enkelt styre «angrepsvinkelen» på eggen og dermed kontrollere om jernet skal arbeide agressivt eller brukes til fin utforming av emnet.
Avsluttende kan en si at det gamle veggeskavet var litt bøyd og rundt i egglinjen. En kan lure på om bruken kan har styrt utformingen eller omvendt. I hvertfall sier betegnelsen veggeskave noe om verktøyet. Eggen av det gamle veggeskavet var mer slitt i endene og var dermed ikke beint lenger. I diskusjon med Øystein Myhre har vi kommet til konklusjonen at det antagelig er på grunn av måten hvordan den ble brukt. Når en bruker jernet inn i veggfaret/måsåfaret til fin pussing av tømmerstokkene etter veggen er lagt forklarer det hvorfor eggen blir mer slitt i endene en på mitten. Slik sett kan en også si at bruken har styrt utformingen.
Dermed fortjener jernet den lokale betegnelse «veggjerevoskrape».
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
På forespørsel fra NIKU https://www.niku.no/en/trondheim/ ble vi bedt om se over en større mengde med gjenstander i tre som var gravd ut i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen i Trondheim, hovedsaklig i 2017. Vi dro til Trondheim med vår store kassebil, og lastet opp bilen med arkeologisk materiale. På tur til Verdal hadde vi med oss flere hundre arkeologiske objekter, nitidig surret i plastfolie for å hindre uttørkning. Her var det alt fra laftestokker på 2,5 meter, stolper til sleppveggg, gulvbord til små fragmenter på bare noen cm.
Her er en av mange bokser med gjenstander som vi undersøkte. Foto Per S. Brevik.
Dette var materiale som var oppbevart på et kjølig, mørkt lager, med den tanke at de skulle analyseres litt grundigere før evt. valget om destruering eller konservering ble tatt.
Vår jobb var først å velge ut gjenstandene vi som handverkere trodde kunne inneholde verktøyspor, deretter skulle vi om mulig si noe om verktøy, arbeidsprosess, materialkvalitet og evt hva denne gjenstanden har hatt for funksjon om det ikke allerede var opplagt.
Første delen var å pakke ut gjenstanden å vaske den. Foto K.Johansen
Nå er gjenstanden klar til undersøkelse. Foto K.Johansen
Materialet var svært skjørt så vi måtte være veldig forsiktig så ikke vi påførte noen mekanisk skade på materialet. foto K.Johansen
Vi måtte pakke ut, rengjøre og vaske, for så å studere grundig og notere ned de observasjoner vi gjorde på hvert objekt. Etterpå måtte vi fukte det godt igjen før innpakking i ny plastfolie. Vi ble oppfordret til å IKKE bruke noen oppvarming i rommet der vi skulle jobbe av hensyn uttørking av gjenstandene, så det var kaldt å vaske dette materialet i 1 varmegrad, som vi har i laftehallen vår i januar.
Slepelys var helt avgjørende for å kunne se og tolke verktøyspor, materialet var sterkt nedbrutt og den opprinnelige overflaten ofte slitt bort. Foto P.S.Brevik.
Her er en liten smakebit av materialet vi studerte.
Stokkende funnet stående i jorden, trolig felleskår, og vagehogg for transport . Terje Thun hadde tatt dendrokronologiske prøver av denne stokken, dessverre var den ikke pakket inn i ettertid så den var svært inntørket og deformert. Foto P.S.Brevik
Gran, stokkende med uttak for transport, vagehogg, her ser vi tydelig bearbeiding mot enden av stokken, denne var også tatt dendrokronologisk prøve av, og også denne manglet innpakking etterpå så den var tørket helt inn. Foto P.S.Brevik
Liten fjøl med mange verktøy/arbeidsspor. Den var i tilegg full av skall fra hasselnøtter når vi vasket den ren. Så da vet vi hva handverkerne småspiste på 1000-tallet mellom måltidene. Sirkelformene som kan ses på overflaten er avtrykk etter nøtteskall. Foto P.S.Brevik
Samme fjøl fra enden. Vi ser at den er tatt ut langt fra marg. Helt tydelig at kappingen har foregått med øks og ikke sag. Foto P.S.Brevik
Meien, Sledemeien som vi etterhvert tolket det til, som den ble funnet i felt. Foto: Kristoffer Brink, NIKU.
Boat rib
En artig sak var et lite, bøyd trestykke med påskriften «boat rib». Dette er et eksempel på et funn som var tolket som en del til en båt og som trolig ville blitt destruert hvis ikke handverkerens øyne hadde undersøkt den nærmere.
«Ukens funn! I bakgården til en av bygningene våre fra vikingtid har man benyttet seg av gjenbrukt tremateriale til å skape en fast overflate å gå på. Blant annet har man gjenbrukt flere båtdeler og overflødig bygningsmateriale fra produksjonsprosesser. I tillegg til det gjenbrukte trematerialet fant vi også en spesiell gjenstand som var kastet eller deponert i bakgården; nemlig et bøyd trestykke med fire plugghull. Per Steinar Brevik og Kai Johansen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter arbeider med tradisjonelt bygghåndverk på NTNU, og de har opplyst oss om at dette er en meie til en slede eller kjelke!
Meien er ca. en meter lang, med en omkrets på omkring 12 cm på det tykkeste. Trestykket buer oppover i den ene enden, mens den lengste delen er flat og har ligget i kontakt med bakken når man har trukket kjelken. I den buede enden er det to plugghull (med bevart plugg) som går gjennom trestykket fra siden; disse har festet meien til kjelkedekket. I den flate delen av meien er det to plugghull som går vertikalt igjennom stykket fra oversiden; disse har festet meien til pålene/trestykkene som har båret kjelkedekket.
Kjelker eller sleder har blitt brukt som transportmiddel i nordlige områder i lang tid. I Norge har vi bevarte rester av sleder fra jernalderen og fremover, men de har sannsynligvis vært i bruk lenge før dette. De mest kjente sledene er nok de vi kjenner til fra Oseberg og Gokstad skipsbegravelsene, hvor det i Oseberg skipet ble funnet hele fire velbevarte sleder. Av disse er det spesielt én som har meier som ligner den vi har funnet i Søndre gate. Det dreier seg om en spinkel arbeidskjelke – kanskje brukt til å frakte varer og utstyr.»
Her er ene enden på «boat rib» vi stusset på plasseringen av og pluggene som vi fant , vi kom opp med vårt eget forslag etterhvert, til funksjon. Foto P.S.Brevik
Her er nærbilde av plugghullene i gjenstanden som er benevnt som» boat rib», vi vasket og undersøkte den nærmere og vår tolkning er at dette er en meie til en slede. Foto P.S.Brevik.
En oppsummering
Jevnt over var materialet var svært nedbrutt og skjørt. Bevaringsforholdene hadde vært relativt bra, men i forhold til nedbrytning og sammenpressning/ deformering av gjenstandene var det en del skader på materialet.
Noe av materialet var sterkt nedbrutt og skjørt, denne halvkløyvningen hadde blitt brutt i to, trolig når den skulle flyttes ut fra gravefeltet, det er vanskelig å lese verktøyspor på så deformert og skjørt materiale. Foto P.S.Brevik
Til sammeligning var vi for noen år siden på Mære i Steinkjer kommune og så på en laftet brønn som ble gravd ut av blåleire, den så ut som om den var tømret igår. Det at alt var løftet ut av kontekst gjorde også at vi mistet forståelsen for sammenhengen som stokkene hadde hatt i foholdt til konstruksjoner og hverandre. Vi fikk ikke så mye kunnskap ut av materialet som vi hadde håpet på, vi trodde nok at gjenstandene skulle være i en bedre tilstand enn de var.Tidspress gjorde også at vi ikke fikk gått gjennom så mye som vi hadde håpet på, men vi forsøkte å velge ut det vi mente var mest interessant og med størst potensiale.
Likevel, en god del detaljer rundt verktøy, materialkvalitet og funksjon klarte vi å tolke og mene noe om. Vi får håpe at arkeologene på NIKU syns det var en informativ tilbakemelding, det var ihvertfall litt mer handverkskunnskap enn de hadde om materialet før vi undersøkte det.
Her er et eksempel på vår dokumentasjon av materialet vi undersøkte, dette ble levert til NIKU sammen med gjenstandene, når vi var ferdige. Exel-dokumentet er litt sammenklemt i forhold til bloggformatet.
Kontekst
Prøve/funn ID
NIKU beskrivelse
Per Steinar og Kai beskrivelse
51232
Bygning D og bygning B, innvendig stolpe. Helt inntørket stolpe, må kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med tydelige spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, svært trolig rotstokk, altså den nederste delen av treet. Stokkens V-form i enden er trolig etter fellinga i skogen, og det omkring 2 tommer dype og 2,5 tommer brede rektangulære innhogget noe ovenfor dette et hakk laget for festing til tømmervagen under transport fra hogstplassen, tradisjonelt kalt vagehogg. Det er signaturspor etter øks i felleskåret som kan tyde på øks med eggbredde på 2,5-3 tommer (6,5-8cm) Trolig har personen som felte treet flyttet seg rundt det til motsatt side og fortsatt hogginga ved å holde øksa likt når han skulle hogge bakskåret, og ikke hogd alt fra samme side og ved å skifte tak på øksa ved fellinga. Stokken gir nokså mye informasjon både om hogst, transport og felleteknikk, og bør ta vare på som referanse for undervisning / formidling.
53813
53819
Bygning C. Stolpe i sleppverkskonstruksjon. Helt inntørket, kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, trolig rotstokk (nederste delen av treet). Stokken er kappet i rotenden med øks, og det er trolig rester etter felleskår og vagehogg. Felleskåret står gjen som en liten skråkant ved kappinga. Vagehogget er trykt sammen av kompresjonsskader i stokken. Stokken har avfasing mot rotenden, trolig er dette gjort for å spisse den noe før nedgraving. Det er lite verktøyspor å se på grunn av slitasje. Kun noe spor etter øks som var mulig å se. Stokken gir noe informasjon hogst og transport, bør vurderes å tas vare på som referanse for undervisning / formidling.
45184
45461
Bygning A. NØ gavlsvill. Rettvokst, sannsynlig helstokk. Restene etter at stokken ble saget før konservering. Tett med grener, c
Inntørket. Lite å si om denne. Gran?. Ser nokså ubearbeidet ut for det meste. Enkelte øksehogg i rett vinkel på overflate. Kvistet med øks. Overflate kan tyde på at bark er løypt, forsommerhugst?
41232
Dendro, uklart nr.
Bygning A, gavlstokk. Rester etter at stokken ble saget før konservering.
Lite informasjon å hente, dårlig tilstand. Overflater som kan sees virker ubearbeidet. Stor kvist, venstrevridd (solvinn) og tettvokst vekst. Furu? Trolig 2. eller 3. stokk fra rota. Umulig å si mye om grad av bearbeiding og om det kan ha vært medfar i den.
46060
46162
Bygning B, mulig SØ-vendt langveggsvill. Kun enden er bevart?
Tettvokst, furu? Lite og små kvist kan tyde på rotstokk. Dårlig forfatning, ikke mulig å se noe bearbeidingsspor. Flattrykt tverrsnitt, men vanskelig å si om dette skyldes opprinnelig form eller komprimering i kulturlag.
48112
48218
Treprøve, ikke på lista
Liten trepinne, ingen vesentlig info å se.
46636
Bygning B, mulig gavlsvill?
Svill. Ingen info å se, samme hovdform som 46060
46497
46539
Treprøve, ikke på lista
Tilspisset trestykke. Delen er fra større stokk med diameter 25-30cm? Trolig avfall fra kløyving eller annen bearbeiding av stokk. Har to utkløyvde og en side yteved.
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
Furu? Øksespor i den ene enden, tilspisset? Svært vanskelig å se spor og hvor mye den er bearbeidet. Mulig del av sleppverk?
43585
44114
Treprøve, ikke på lista
Stykket er hentet fra større, trolig en bearbeidet rest etter kløyving eller tilhogging. Trolig brukt som påle, spisset med øks.
49450
50323
Står ikke på lista
Planke, trolig gulvbord. Svært slitt på begge sider, kvister står ut. Ingen verktøyspor. Trolig er bordet kløyvd ut som 1. bord i stokk fra marg.
44679
44688
Bygning A. Avstiver i moldbenk. Gjenbrukt halvkløyvd lunne med plugger. Mulig avfaset på undersiden.
Kvartkløyving hvor margsiden er økset til etter kløyving. Øksespor på ryggen på margsiden og i enden(kapping). To treplugger, begge av tettvoskt materiale og tatt ut av større trestykke, kun grovt bearbeidet før de er slått i hullet.
46243
Bygning B, indre romdeler. Stor stokk.
Furu, svært seinvokst og mye kjerneved. Sterkt hørevridd vekst. Trolig vokst i fjell, myrterreng. Avfaset i den ene enden, mulig tilpassing til grøyp i vegg/stolpe. Flathugget på den ene sida, i samme vinkel som avfasning i enden. Tilpassing mot golv/vegg?
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
To stokker med samme nummer! Stokk med marg, ser ut til å være mer bearbeidet fra den ene siden, men det er ikke verktøyspor synlig, kun noe på kvister. Disse stikker ut og kan si noe om form før den er skadet og komprimert. Kan ha vært noe trapesformet med en rett og en buet side. Kan ha hatt fals øverst på den flateste siden (innside med fals for vegg el. golv? Trolig svært endret i form pga kompresjon.
44790
Mulig samtidig med bygning B. Båtdel? Meget buet.
Buet trestykke, en del små kvist, trolig av einer eller tettvokst gran? Usikkert. En del bearbeidet i den bøyde enden. Bøyen er trolig naturvokst og dette er utnyttet i bruken av emnet. Naglehull med trenagl i den bøyde enden, og hull midt på kjelken ligger 90 grader på hverandre. Noe trekantet tversnitt på treet på utsiden av buen. Dette er med stor sannsynlighet en meie til en kjelke/ slede. Av form nokså lik meiene på Gustafsons slede i Oseberg.
41336
41564
Ikke på liste
Planke. Uttak langt fra marg, flaskved. Kappespor i endene. Ellers lite spor ettet uttak, en del små kutt på tvers. Mye skall av hasselnøtt i massene på den. Kan være brukt som «kjøkkenfjøl»?
34689
35097
Ikke på liste
Fjøl. Ingen verktøyspor å se. Uttak nokså langt fra marg. Lite kvist, tettvokst. Førstestokk?
53823
Bygning C, gulv
Golv med tilpassing rundt stolpe. Margnært bord, 1. bord. Urolig ved, en del kvist. Ingen vesentlige spor å se.
53763
53805
Liggende stokk i ukjent veggkonstrukjson. Mulig samtidig med bygning A.
Halvkløyving, tydelig kappet i begge ender. Ingen tydelige spor å se.
47158
53010
Del av flettverk mellom bygning B og ny eiendom.
Staur. Rundstokk ubearbeidet. Tilspisset i rotenden, med få hugg (nokså stor øks?)
Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU
Begrep
Grøyp: grop,fordypning, av norrøntgróp «renne
Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen
Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen
Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.
Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem. Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen
For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.
Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen
Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik
Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen
Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen
Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen
Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.
Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen
Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.
Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.
Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving
Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.
Verktøyvalg
For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.
Bak utvalget som vi gjorde ligger det mange drøftinger og vurderinger, form, bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.
Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen
Verktøykista
Pjål, Kniv, Øks
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.
Erfaringer nov Klemenskirkeutgravingen, bygning 4.
Enkel finndals laft fra 2019 med referanse i tømmer fra før år 1009. Foto Per S. Brevik.
Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg. Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.
Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.
Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.
En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
I tillegg til å studere det arkeologiske materialet fra Klemenskirka, har vi også sett på en tømrertradisjon fra Sverige, som har mange likheter med tømringa i tidlig middelalder i Trondheim.
Rännknut kalles den på svensk, på norsk har vi flere navn for å beskrive lignende tømmerknuter : vagenov, vagehogg, grøyplaft, lohogg, drogskornov og findalslaft.
Vagenov, finndalslaft eller rännknut på svensk, kaller vi de eldste formene for tømring/ lafting, vi finner det i brønner, gravkammer, brukar, bolverk. Denne lafteknuten finner vi oftest på rundtømmer, men finns også på skarpkanta tømmer (brønner/gravkammer) Denne knuten finner vi i konstruksjoner helt fra Altai til Skandinavia over tidsspenn fra 1500 f.kr opp til i dag. I Norge finner vi slike knuter i de tidlige urbane bosetningene, fra sein vikingtid og inn i middelalderen ca 950-1350.
Ifølge Peter Sjømar var rännknuten i alle «allmogehus» før 1350. Tømrere fortsatte å tømre rännknut inn på 1600-tallet, og i Vestre-Dalarna helt inn på 1800-tallet. Tradisjonen i det området har holdt seg over svært lang tid. I dag er det flere hundre bygg som er tømret med denne knuten og de eldste er fra høymiddelalderen, som eldhuset på Zorn gammelgård datert til 1237.
Eldhuset fra 1237 i forgrunnen, på Zorns gammelgård i Mora, Sverige. Foto Per Steinar J Brevik.
I Russland finner vi tømring fra samme tidsperiode med svært like knuter. I Novgorod og Staraya Ladoga (St.Petersburg), byer som skandinaver hadde tett kontakt med, finner vi konstruksjoner og tømmerknuter som ligner veldig på de vi finner i norske middelalderbyer.
Vi hadde Björn Frost fra Bjurås, Dalarna i Sverige inne som veileder på tømring med rännknut og her presenterer vi hans benevnelser og fremgangsmåte på denne lafteknuten. Björn hadde lært dette av sin far som var som var tømmermann og skogsarbeider. Han har undervist i tømring som lærer ved Sjövik folkehøgskole, og drevet eget firma i mange år .
Begreper
Lunnen, Tømmer-lunnen: tømmerstokkene lagt opp i en stabel.
lodd: 90 grader, rett opp, vertikal.
rännknute: Felles benevnelse på en viss type svenske tømmerknuter .
novhode: Delen av lafteknuten som er utenfor veggen.
knute: Der to tømmerstokker krysser hverandre i veggen, krysset kalles en knute.
langdrag: Svensk benevnelse på måsåfar, tilpasser to stokker sammen så det blir tett mellom dem.
sotsnor : Merkeverktøy for å lage rette linjer å jobbe etter.(en snor med sot på )
medfaret: Uthugd spor mellom to laftestokker for å få dem til å passe sammen og som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag, i vårt tilfelle en passer med blyant.
opphugget: Det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning. Blir mest tegnet på for det pedagogiske, forklarte Bjørn.
barke: låsing i en lafteknute.
oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker akkurat i knuten, hvor man drar merkepasseren for å merke på formen til den stokken som skal felles ned.
2- blad i tommestokken: Tommestokken er bygd opp av flere tynne trespiler som er koblet sammen, 2 slike danner ønsket tykkelse i vårt tilfelle ca 4-5 mm.
mosepipe: V formet hakk som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
A: Tversnitt på halsen i en rännknut.
B: Overhugget, nedhugget i øverste halvdel av stokken.
C :Hals, Det smaleste partiet i en lafteknuute.
D: Fasning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
E: Halsning/ kinning på norsk.
F: langdrag: svensk benevnelse på meddrag, tilpasser to stokker sammen så det blir en tett vegg.
G: Knutskalle. novhode.
H: Endeved: Flaten der en stokk er kappet av/slutter.
I: Oppstikk, høyden på stokken man skal felle inn, når man måler fra flaten C. halsen.
I Dalarna er det tradisjon for å lafte denne knuten i furu, noe vi også gjorde. Foto Kai Johansen.
øksemodel nfl.06537, stigumsmagasin. Foto: Kai Johansen.
Furu ble bestemt som materiale da det var tradisjon fra Dalarna å bruke det. Björn var opptatt av tømmerets størrelse, han ville helst ha tømmer som var mellom 18 og 25 cm i diameter i topp og rot mål på 5 meters lengder. Han ville også at når vi hugg tømmeret i skogen at vi kappet rette lengder der slik at vi ikke trengte å kappe flere ganger. Når vi leita tømmer i lunnen var det rettvokst, om det var jevnt rundt og dimensjonene Björn la vekt på. Dimensjonene skulle passe i forhold til forrige stokk, hvor mye bygde stokken opp, «oppstikk». Dette avgjorde hvor stor stokk han valgte som neste.
Her måler Björn høyden på oppstikket, og beregner hvor stor stokk han ønsker å legge i veggen. Her er oppstikket 12 cm i høyde, da vil han ha 24-25 cm diameter på stokken som skal felles ned her. Ett oppstikk på 9,5 cm, da vil han ha ca. 20 cm i diameter på den enden som skal hit.
Når lengden er kappet, barket vi stokken, Björn lodder stokken i begge ender, alle arbeidsoperasjoner videre gjøres med referanse fra lodd. Rännknuten Björn tømmeret med oss har et tydelig 6 kantet novhode. Dette målte Björn inn med tommestokken, 3 tommers bredde oppe og nede, og 6 tommer i midten. Var det små eller store stokker kunne han justere litt på disse målene. Med utgangspunkt i oppmerkingen i endeveden merker vi på for fasningene med sotsnor, de går ca. 1-2 meter inn på stokken og møtes midt på stokken (magen) når den ligger i lodd, slik at de danner to trekanter og danner 4 av de 6 kantene i novhodet (ikke bunn og topp), så hugges fasningene.
Her merker Björn på for overhugget, han starter med å sikte etter senter i veggen og måler seg ut til sidene fra det. Målene her er gitt av bredden på toppen av novhodet på underliggende stokk, og antatt bredde på måsåfaret (langdraget på svensk), ca. 7 cm brei på novodet og 8 cm brei inn mot måsåfaret i veggen, så måler han inn litt bredere på toppen av stokken, ca. 4-5 tommer. Her var han litt forsiktig, hadde vanligvis 2-3 cm å justere på. Han hugger slik at det er bare kantene på overhugget som kniper (konkav) når man slipper ned stokken, se blyantmerking på bilde til høyre ovenfor, der det tydelig er merket konkavt inn til høyre.
Så retter han av toppen på novhodet. Han vil det skal være en tydelig 6-kant form med 3 tommer oppe og nede og 6 tommer på magen, det bredeste på stokken. Han tømret slik at han fikk 1 cm åpning mellom novhodene, dette mente han ville sige sammen og bli tett i løpet av de første årene, hans oppfatting av rännknuten var at de skulle være helt sammen, når huset hadde satt seg.
Nå skal han merke på halsningen eller kinningene som vi kaller det. Han måler seg inn fra enden på knuten til innsiden av veggen. De 3 målene han henter ut her er total lengde fra enden av stokken til innsiden av knuten, senter i overhugget og utsiden av knuten. Målene overfører han til bunnen av stokken han skal felle inn. Måler inn alle 3 målene fra enden av stokken, og lager en senterlinje ved å sikte på langs etter stokken, ut fra senterlinjen merker han på bredden han ønsker i bunnen av stokken 8 cm inn mot vegg og 7 cm ut mot novhodet.
Her ser vi Björn ta ut høyden på halsningen, det er høyden på overhugget pluss måsåfaret, meddragsbredden, ca 1 cm. Han overfører høyden uten hensyn til fasningene, senterlinjen, som er hugget langsmed stokken.
Så tegner han opp halsingen/kinningen, og tegner på opphugget, det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning, mest for det pedagogiske (midten i halsingen).
Nå er stokken klar til å legges i vegg, grovtilpassing. Da det ikke er barke i denne knuten som holder stokken på plass i lengderetningen, bruker Bjørn et senter merke på begge stokkene for å vite når den ligger rett i lengderetningen.
Grovnedfellingen, stokken ble plassert i veggen vi passet på loddet og lengderetningen, hvis vi ønsket å justere stokken inn eller ut i veggen var det nå vi tok høyde for det, ved å merke på mer på ene eller andre siden av overhugget.
Nå fant vi frem passeren, åpnet den slik at den passet største mellomrommet mellom stokkene, og dro oppdrag i begge knutene. Her må man være forsiktig det er fort å holde passeren ute av lodd og vater og da kan det fort bli gliper i knuten, Björn sa at det var bedre å være litt feig å ta for lite første gang å ende opp med en tett knute, enn å hugge grovt på og ende opp med en luftig knute.
Nå la vi stokken opp på siden av knuten og hugg oppmerkingen vi hadde gjort, når vi rullet stokken tilbake falt den helt ned, slik at selve stokken traff neste stokk i veggen. Nå kunne vi medra stokken, vi fant største mellomrommet mellom stokkene og stillte inn passeren på den bredden, meddro stokken, i vater og lodd hele tiden.
Rundt novhodene (på utsiden av veggen) la vi to blad i tommestokken under passeren mens vi drog rundt, slik at vi tok ut litt mer der (1 cm luft mellom novhodene). Dette mente Bjørn ville sige sammen med tiden og bli helt tett.
Når vi kom til oppdraget klemte vi sammen passeren 3-4 mm. Da tømmeret vi krympe ved tørking, kompenserer vi litt for det med å lage litt trangere opphugg.
Meddragspasseren, Passeren Björn bruker når han lafter, det er viktig at begge armene på passeren er like lang, blyanten justeres til begge armene er like lang, spiss blyanten i hovedsak på oversiden, slik at blyet treffer før treverket i blyanten, se bildet.
Björn setter av bredden på meddragspasseren oppå hver stokk før han meddrar, slik at hvis han blir i tvil sjekker han om passeren er rett, og når han drar oppdraget på knuten minsker han passerbredden med 3-4mm, med referanse i denne på merkingen.
Mosepipe hugg vi i hver knute, dette tetter for sniktrekk i bygget.
Vi prøvde å jobbe med mer historiske verktøy også, som loddefjøl, kniv, og passer i stedet for vater, blyant, og tommestokk. Det fungerte helt fint det også.
Mose i vegg, Björn viste oss hvordan han la mose i langdraget/måsåfaret. Når stokken var ferdig tilpasset la han 2 klosser under stokken, ca 1 tomme tykk. Stappet inn mose og presset det sideveis hele tiden, nå blåste ikke noe ned sa han, det ligger i ro til hele lengden er lagt, og man tar bort klossene. Han la tørr mose, han sa at det var for kaldt å jobbe med våt mose om vinteren.
Laftekassen så langt
This slideshow requires JavaScript.
Så langt er vi kommet pr. mai 2019, i bakgrunnen ser vi en laftekasse i trønderlaft, disse to kassene skal monteres sammen, med felles tak, når de kommer ut av laftehallen, det skal bli en fjøs og en stall på middelaldergården Stiklastadir.
Verktøykista
Økser av forskjellige middelaldermodeller. I hovedsak (nfl. 6537, Lødøse båt funn datert 1327, løsfunn åker i Verdal usikker datering (smeder B. Pärmsten og M. Helje).
3 middelalderøkser, to norske (NFL.6537) og en svensk (smidd av Bertil Pärmsten)
De to modellene vi brukte mest til denne tømringa, (smidd av Jon Dalmo, Verktøysmia)
Pjål, skjøve, skavl, båtrip (div smeder)
Loddefjøl, et verktøy vi finner fra middelalderen helt opp til slutten på 1800 tallet.
Måleverktøy, merkeverktøy: tommestokk med norske tommer, passer, rip/syl, passer med blyant (Björns medragspasser), blyant.
Merkeverktøy: blyant, rip/syl, kniv (M.Helje).
Sotsnor dette verktøyet finner vi i mange middelader illustrasjoner og i verktøykister helt innpå 1900 tallet (modell Ryfylke, pjeks Ø. Viem).
Haldhake, finner den på europeiske illustrasjoner fra middeladeren ,men ikke så mange verktøtspor av den i Norsk tømmer fra middelalder( smed Bertil Pärmsten )
Navar dette verktøyet finner vi både spor av og verktøyet i seg selv i arkeologisk sammenheng. 5/4 tomme (Smed Ø. Myhre)
Erfaring
Rännknut er en enkel og rask knute å tømre. Er man uerfaren og gjerne vil prøve å tømre, kan denne knuten være en fin start for å skjønne hvordan man må tenke for å få to stokker til å møtes og bli en tett nov.
Er man nøye med oppdraget går det fint å tømre tette nover selv når tømret krymper og tørker. Det er viktig at tømmeret er nogenlunde jevnstort og at det ikke er for stor avsmalning fra topp til rot, det skaper problemer i forhold til oppstikket. Det kan kompenseres med å bearbeide det på dimensjon, for eksempel hogge inn rotender som er store, men det er mye ekstra jobb.
Mål og påmerking er veldig greit, da Björn holdt seg til faste mål på novhodene og man tok mål fra fastpunkt hele tiden så det er bare å huske på rekkefølgen og være litt forsiktig når man merker på for overhugget så det ikke blir for bredt. Det hadde ikke vært vanskelig å lagd noen maler til denne lafteknuten som kunne ha brukt som erstattning for tommestokk eller passer.
Verktøyvalg , det var stor forskjell på den øksen Björn hadde med seg, som han brukte til alle operasjoner og de modellene vi hadde tilgjengelig. Det handler vel mest om handverkeren kan bruke øksa, og ikke øksemodellen. Vi prøvde mange forskjellige modeller, men alle har jo sine egne preferanser på hva man først tar etter når man skal utføre en jobb.
Alle påmerkinger eller bearbeidinger ble gjort med referanse i lodd.
Det er viktig å ha en bra mengde stokker å lete i når man tømrer, da topp- og rot-dimensjoner bør sammenfalle i forhold til forrige stokk i veggen, et godt utvalg er viktig.
Vi hadde flere grunner for å velge bort motorsaga.
1. Vi ønsker å bli flinkere til å tømre med håndverktøy.
2. Vi skulle se det i sammenheng med bygningsdelene fra bygning 4 funnet Klemenskirkegravninga, og det var nok utelukkende tømret med håndverktøy 🙂
3. Vi hadde tre 1-års studenter sammen med oss som skulle ha praksis i tradisjonell tømring.
4. I knutene er det absolutt behov for presisjon, motorsag er en faktor for å lage upresise knuter. Vi ønsker jo ikke et laft som Hans Børli beskriver:
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar J Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut ifra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
Intensjonen med vår undersøkelse
I sammenheng med vår bachelor «Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.», besøkte vi konserveringslaboratoriet til NTNU i Trondheim. (https://www.ntnu.no/museum/konservering) Dette gjorde vi sammen med tre av arkeologene fra NIKU, Anna Petersén, Ingeborg Sæhle og Kristoffer Brink, Thora Gerner Nyborg ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie NTNU Vitenskapsmuseet, og vår veileder i tømring Björn Frost.
Formålet er å undersøke hva en handverker ser og kan lese ut av arkeologisk bygningsmateriale. Vi undersøkte en del laftestokker og gulvbord fra det yngste huset under Klemenskirken, kalt bygning 4. Her er en oppsummering av hva vi erfarte i møte med arkeologien og dokumentering av bygningsmaterialer. Vi hadde på forhånd utarbeidet en spørreliste med ca 60 spørsmål som vi gikk gjennom med hver bygningsdel.
Per Steinar Brevik arkeolog , Björn Frost tømrer og Anna Pettersén arkeolog NIKU, studerer en bladskjøt i en syllstokk som er plassert 1 meter fra enden på stokken. Det får en til å tenke litt, dette er sylla, første omfaret og allerede har man for kort tømmer, når man leter i lunnen. Det kan jo også være en råtereparasjon, men huset ble trolig bare 20 år gammelt. Foto K. Johansen. Ingeborg Sæhle arkeolog NIKU til venstre i bildet, Thora Gerner Nyborg, overingeniør/ konservator til høyre.
Lafteknuten, nova, som er utgangspunktet for vår rekonstruksjonstømring. Dessverre var materialet svært skjørt, så vi fikk ikke tilgang til undersiden av stokken. Dette gikk også igjen i dokumenteringen fra arkeologene, de hadde bare dokumentert oversiden og sidene på stokken. Foto K. Johansen.
Bladskjøten sett ovenfra , den var plugget med to treplugger. Lyset på bildet er litt manipulert for å få frem pluggene. Foto K. Johansen.
Ingeborg Sæhle noter mens Per steinar forteller hva han kan lese på tømmeret. Foto Kristoffer Brink, NIKU
Bjørn Frost og Per steinar diskuterer verktøyspor Foto Kristoffer Brink, NIKU
Studering og notering, kan det være signaturspor av ei øks, som går igjen? Foto Kristoffer Brink, NIKU
Det å være tre handverkere sammen var veldig bra, da fikk vi diskutert oss imellom om hvordan vi tolket materialet. Foto Kristoffer Brink, NIKU
Begrep
Syllstokk, sylla, svill: nederste veggstokk i tømmerhus; grunnstokk; grunnsvill
Bladskjøt: sammenkobling mellom to stokker, ved hjelp av sliss og tapp
Omfar: horisontal omløpende rekke (f.eks. et lag av stokker i tømmerhus, en bordgang i båt. (https://www.naob.no/)
Lafteknute: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også nov.
Overhugget: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
Fasning: svensk benevnesle på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
nov: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også lafteknute.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Tømrer Björn Frost og arkeolog Anna Pettersén ved NIKU studerer en stokk med svært fin glepphogging. Trolig tilhørende bæring i Klemenskirka. Foto K. Johansen.
Glepphogging. Stokken var tydelig formet selv om denne delen var gravd ned i jorda når stokken var i bruk. Foto K.Johansen.
I følge Björn Frost var dette en tegn på tennarved, korte sprekker på tvers av fiberretningen. Foto K. Johansen.
«KULTUR
Det er primært på overflaten vi finner spor etter verktøy, sammenføyninger, overflatebehandlinger og bruk. Og siden disse sporene er forårsaket av mennesker og derfor kalles for kultur, vil vi gjerne bevare dem.
De vil gå ugjenkallelig tapt eller bli visket ut hvis vi ikke forhindrer uttørking. Treverk som graves ut arkeologisk fra våte funnforhold blir derfor oppbevart i vann inntil videre behandling kan foretas». fra: https://marmuseum.no/konservering
Her ser vi tydelig bruk av borr/ navar for å lage hull i sammenheng med en uttapping, kanskje en syllstokk var felt inn her. Foto K. Johansen.
I konserveringskaret ligger gjenstandene i flere år før de kan taes opp. Konstruksjonsdelene vi undersøkte hadde ligget der siden sommeren 2017. Her er Per Steinar spent før vi dykker ned i konserveringsbadet. Foto K. Johansen.
«PEG-impregnering av vått arkeologisk treverk
Polyetylenglykol (PEG) er en vannløselig voks som er mye brukt til å impregnere vått arkeologisk tre med. Når det gjelder mindre tregjenstander og særlig kompositte gjenstander som består av både tre og metall eller andre materialer, har man alternative behandlinger som egner seg bedre.
Men for båtvrak og arkeologisk tre som NMM jobber med er PEG-impregnering mest aktuelt å bruke. Etter at jord og leire er fjernet fra det våte treverket, og det er dokumentert ved foto og oppmåling eller annet, legges det i en vannløsning med PEG Når PEG-innholdet er blitt høyt nok, kan treverket tørkes uten at de nedbrutte trecellene kollapser. Voksen gjør at trecellene beholder sin opprinnelige form etter at vannet er fordampet.» fra: https://marmuseum.no/konservering
Gulvbord blir undersøkt med tanke på produksjonsmåte og kvalitet. Foto K.Johansen.
Her ser vi at gulvbordet er tatt ut langt ut fra marg. Foto K. Johansen.
Her er et eksempel på spørrelisten som vi brukte for å se om kunne få noe mer informasjon om gjenstandene, denne er for gavsvillen i bygning 4, nr 45184.
Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer
Museumsnummer: N207328
Kontekstnummer: 45184
Unr: 37
Gjenstand: Bygningsdel
Form: gavlsvill
Periode: Middelalder
Gnr: 401
Bnr: 321
Kommune Trondheim
Dato: 22.5.2019
Undersøkt av: Per Steinar Brevik og Kai Johansen
MATERIALKUNNSKAP
Furu eller gran: Gran 58. år
Dimensjon: 25cm diameter
Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
Spor etter felling: Nei
Lengder, nå: 230cm
Krok i stokken: Nei
Avsmalning pr meter: Svært lite (kort stokk)
Årringstetthet: 2mm + grov i årringene, hurtigvokst
Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet: Marg i senter
Er det Ungdomsved, hvor stor del av stokken: Usikker
Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Lang avstand
eller2. stokk: 1 stokk
Bearbeiding/ aldring på rot: Ingen spor av bearbeiding
Transportspor: Nei
Når på året er tømmeret felt, spor etter barking: Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ikke spor etter barkebiller.
Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret: Nei barken er fjernet
Er stokken pjålet: Nei
Høyre /venstrevridd: Usikker
Margsprekker: nei
Småsprekker på overflaten,(5 cm mellomrom) -tennar: Ja
Generell kvalitet i forhold til at det er syll: Svært dårlig kvalitet
Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
Slitasje mennesker-vær vind: sterk nedbrutt av å ha ligget i jorden.
Spor etter dumlinger: Nei
VERKTØYSPOR
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: kappet med øks ca 68-70 mm bred økseegg
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, kanskje to forskjellige økser
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
Meddrag, passer: nei
Sag: nei
Pjål: nei
Spor etter navar: nei
KNUTEN
Spor etter oppmerking.: Nei
Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. 7-9 cm lang novhode
Dybde i overhugget. 9-10 cm, Halve stokken
Vinkler på overhugget, 57 og 62 graders vinkel
Beint eller buet hugget. Skråvinkelen er beint hugget
Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 1 tomme under marg, så margen er kappet.
Er det kinninger under påstokk mål på disse: Nei
Barke? Nei
Novhodet rundt / ovalt/6 kantet: Rundt, ubearbeid
Måsåfar??? Over eller under Stokk: Nei
Går kinningen under stokken helt ut: Nei
Fasninger på novhodet: Nei
Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Nei
Ornamentering: Nei
Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.
ARBEIDSTEKNIKK
Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: Usikker
Høyde på stokk ved bearbeiding: Usikker
Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
Går noen mål avstander igjen «standard»: Ja knutskallene7-9cm
Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer: Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
Kan vi si noe om arbeisprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
Gjenbruk: Nei
Bjørn Frosts spørsmål.
Form: rund stokk,ikke bearbeidet form
Er det forskjell mot endene: nei
Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding
Kvalitet: svært dårlig til syllstokk
Vant/erfaren tømrar: slik vi tolker det, ja presise tydelige, hugg ikke nøling eller mange små hugg
Bruksområde: årestue
DOKUMENTASJON FOR HVEM ?
Det er helt tydelig at arkeologene dokumenterer grundig og godt, men for hva og hvem gjør de det. Når det svares tydelig på kan de også sikkert spisse dokumenteringen med tanke på et spesielt formål. Nå kan det virke som dokumenteringen egner seg best for forskere som vil si noe om hvordan husene så ut og hva de ble brukt til, ikke hvilke verktøy som ble brukt eller hvordan de ble laget, kvalitet på materialene o.s.v.
Den dokumenteringen de hadde gjort gikk på ytre mål, og form, og det virket som om de ikke var helt konsekvent med å dokumentere alle sidene av en laftestokk, for eksempel, undersiden manglet påfallende ofte, både på 1970 tallet og i dag. Hva stokken inneholdt av kvaliteter eller hvordan den var blitt bearbeid og produsert frem kunne virke litt mer underordnet i dokumenteringen.
I dag er det svært god og grundig foto dokumentering, så mange av våre spørsmål kunne vi ha besvart ut i fra fotomaterialet som er tilgjengelig, men ikke alt. Kameravinkler, slepelys og verktøyspor mangler, og fotografen vet ikke at dette sier noe om prosess, og det blir da heller ikke dokumentert, slik at den kunnskapen også blir avdekket. Det er her handverkeren kommer inn med sin handverkskunnskap og kjenner igjen spor og vet hva som har foregått i forkant av de sporene som er på materialet. Handverkeren kan lese hvilke operasjoner materialet har vært gjennom før det ble en konstruksjonsdel, ut i fra sporene i overflaten eller mangelen på spor i overflaten.
Her er noen eksempler på dokumentasjon fra 1970-tallet fra en oversikt der ulike bygningsdeler er samlet og katalogisert etter antatt funksjon. Svært nyttig å lete i.
Dette er en detaljtegning av en konstruksjonsdel , men mye av de spørsmålene vi vil ha svar på får vi ikke besvart med denne type dokumentasjon. Det som er bra er at den er lett tilgjengelig og lesbar, trenger ingen maskiner for å se på dokumentasjonen, og dette vil trolig være godt lesbart også om nye 40 år. Foto Per Steinar Brevik.
På 1970 tallet ble mye av dokumentasjonen gjort med tegning, da det var dyrt å fotografere, det var egne tegnekontorer som tegnet ut det arkeologene hadde dokumentert i felt. Foto Per Steinar Brevik.
Dette er også en detaljtegning, den sier litt, men det er mange ubesvarte spørsmål her også, hva skjer der stokken er kappet på tegningen og til full lengde? Er det måsåfar under stokken? Er det verktøyspor og spor etter bearbeiding på stokken? Foto Per Steinar Brevik.
Stokk N35270, Søndre gate 1971.
På denne stokken funnet under utgravinger i 1971 brukte vi spørreskjemaet for å se hvilken informasjon klarer vi å hente ut av detaljtegningen, noe som var en vanlig form for dokumentasjon på 1970-tallet. Når vi summerte opp er det ganske mange spørsmål som blir stående ubesvarte.
53 punkter som står med: Ingen informasjon.
Dokumenteringen fokuserer på ytre form og mål. Det er påfallende at den er tegnet fra 3 sider, men undersiden mangler. For en handverker er undersiden like interessant som de tre andre, og særlig når vi kan se at den trolig har vært 5 og/eller 6 stokk i vegg. Er det da måsåfar? Hvor langt ut mot knuten går det, eller er det helt fraværende? Har de tettet med leire mellom stokkene og ikke mose, eller har dette vært et trekkfullt hus? Undersiden er viktig i forhold til hvordan stokken er tilpasset den stokken den lå oppå og hvordan det ble isolert mellom stokkene. Informasjon om materialkvalitet, tresort, bearbeiding både før felling og til ferdig formet lafteknute mangler eller er svært usikker. Hvilke verktøy har vært i bruk, hvilke verktøyspor var det på stokken, (arbeidsmetode/ arbeidsteknikk/ prosess) er også fraværende. Bare 2 mål er oppgitt, dette gjør det vanskelig og kunne si noe om knuten ang. bredder, dybde, lengde og høyde på kinninger osv. Det er en detaljtegning som er gjort i snitt, men den sier ikke noe om hvor snittet er tatt, marg er plassert eller årringtetthet, eventuelt andel kjerneved og yteved, hvis det er furu.
Fra et handverksperspektiv både når det gjelder materialkvalitet, verktøyvalg, arbeidsmetode, får vi lite informasjon fra denne detaljtegningen, som den er benevnt som. Det vi kan lese hvis man er oppmerksom er at denne stokken trolig har 3 bruksfaser.
5 stokk i vegg.
6 stokk i vegg.
Gulvås/lunn.
Da denne stokken er konservert og ligger magasinert ved NTNU Vitenskapsmuseet hadde vi mulighet for å undersøke N35270 T82-5 fysisk og fylle ut skjemaet på ny. Denne gangen kom vi ut med en mye mer nyansert og detaljert oppfatning av stokken.
Vi undersøkte N35270 T82-5 grundig. En interessant stokk med trolig 2- 3 bruksfaser, ut i fra merking og bearbeiding. Foto Per Steinar J Brevik
påmerking gjordt med øks. Foto Per Steinar J Brevik
Hull boret med skjeborr for innfestning av gulvbord. Foto Per Steinar J Brevik
halsen og kinningen, grovt hugget , mange små hugg. Foto Per Steinar J Brevik
påmerking trolig med et skulpjern/treskjærererjern. Foto Per Steinar J Brevik
Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer
Museumsnummer: N35270
Kontekstnummer: Rute T 82-5
Unr.
Gjenstand Bygningsdel
Form Veggstokk
Periode Middelalder
Gnr
Bnr
Kommune Trondheim
Dato: 22.5.2019
Undersøkt av: Per Steinar Brevik og Kai Johansen
MATERIALKUNNSKAP
Barken løypt av, ikke spor etter barkebiller, trolig felt på forsommeren.
Furu eller gran? Gran omkring 60 -65 år
Dimensjon: 17cm i på novhodet, 14,5 i andre enden , total lengde 147cm, oprinnelig lende ukjent.
Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
Spor etter felling: skrå på undersiden av novhodet, kan være tilpassing til gulv
Lengder, nå: 147cm
Krok i stokken: Nei
Avsmalning pr meter: 3,5cm på 1,47m- mye avsmalning
Årringstetthet: 1-2mm + grov i årringene, hurtigvokst
Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet? Marg i senter
Ungdomsved, hvor stordel av stokken? Usikker
Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
Kvistsetting- stor, liten, svart, fersk? Jevn spredd små kvist, trolig langt ned på stammen 10-14mm i diameter
Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Ingen tydielige kvistkranser
eller2. stokk: antar 1 stokk
Bearbeiding/ aldring på rot? Ingen spor av bearbeiding, lite trolig da årringene er størst de siste årene
Transportspor? Nei
Når på året er tømmeret felt, spor etter barking? Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ingen spor etter verktøy for fjerning av bark, flere av kvisten er knekt av
Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret? Nei barken er fjernet
Er stokken pjålet? Nei
Høyre /venstrevridd? rettvokst
Margsprekker? Ja
Småsprekker på overflaten -tennar? (5 cm mellomrom) Nei
Generell kvalitet , egenskaper? Rettvokst, i vegg er den bedre enn bæring i gulv
Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
Slitasje mennesker-vær vind: det er stor forskjell på undersiden, hvis man tenker loddlinje midt i stokken er ene halvparten slitt i underkant mens den andre har den narurlige overflaten , er det innside utside?
Spor etter dumlinger: nei
spor etter plugging: ja 5 plugghull, trolig for å feste gulvbord, 2 hugg er fyllt av brekt plugg. Skjebor, 17-18 mm i hullene, alle like store.
VERTØYSPOR RELATERT VEGG
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: kappet med øks, svært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde på øksa..
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks,
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
Meddrag, passer? nei
Sag? nei
Pjål? nei
Spor etter navar/ skjebor: nei
VERTØYSPOR RELATERT GULVÅS
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: svært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde.
vanskelig å si om det er flere økser
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, bor ,
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja,75-80 mm
Meddrag, passer? nei
Sag? nei
Pjål? nei
Spor etter navar/ skjeborr: Ja- 18 mm diameter
KNUTEN
Mange små korte hugg nedover i knuten »opphugget», bunnen er trolig bare hugget rett ned for å løsne flisnene, Øksebredde 55- 60mm ganske sikkert
Spor etter oppmerking/ påmerking: Nei
Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. Nå 8-9cm lang ,oprinnelig 70 mm. novhode
Dybde i overhugget. 60mm, oprinnelig dybde 10-11 cm, men usikker pga gulv huggingen.
Vinkler på overhugget, 48-50 yttersida hausia og 62 graders vinkel på innsida veggsia
bredden i bunnen er 60mm
Beint eller buet hugget. beint huggetpå hau sia, konkav hugget på veggsia
Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 33-34 mm under marg, så margen er kappet.
Er det kinninger under påstokk mål på disse: ja, lengde går helt utpå hodet, 32cm lang, 8 cm brei.
Barke? Nei
Novhodet rundt / ovalt/6 kantet? Ingen forming uten om kinning så vidt har gått ut i enden
Måddåfar??? Over eller under Stokk: Nei, ingen bearbeiding under stokken.
Går kinningen under stokken helt ut: ja
Fasninger på novhodet: Nei
Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Jo den er hugd flat på oversiden og plugget
Ornamentering: Nei
Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.
ARBEIDSTEKNIKK
Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: små korte hugg, hugg uten stor kraft, ikke spesielt presist, vannrette hugg , stokken har vært høyt når den ble hugget eller har ligget i vinkel.
Høyde på stokk ved bearbeiding: trolig høy plassering , hoftehøyde 6 stokk ca 90 cm høyde i veggen
Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
Går noen mål avstander igjen «standard»? nei
Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer? Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
Kan vi si noe om arbeidsprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
Gjenbruk? Ja to ganger i vegg 1 gang som gulvås
Björn Frosts spørsmål.
Form: rund stokk, ikke bearbeidet form
Er det forskjell mot endene: nei
Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding
Kvalitet: helt grei stokk å leggei vegg
Van / erfaren: timmermann: vanskelig å si, bærer preg av rask tømring
Syfte: årestue
Undersøkelse av stokken og handverkerens blikk
Etter vår undersøkelse av den konserverte stokken har vi bare 1 punkt vi er usikre på, pkt. nr 9: Ungdomsved, hvor stor del av stokken? Usikker. De dette er gram er dette punktet uansett vanskelig å besvare.
Dette syns vi er en betydelig endring i hvor mange ubesvarte punkter vi står igjen med. Etter å ha studert stokken selv, med de spørsmål vi mener den kan besvare, ender vi opp med en betydelig mengde informasjon. Detaljene er der, det handler om hvem og hva man leser ut av dem.
I 2019 er både foto og datateknologi tatt i bruk for å dokumentere arkeologiske funn i mye større grad enn tegninger. Det er svært presise verktøy for dokumentering, men resultatet avhenger av fotografen, lysforhold og kunnskap om hva er det man egentlig prøver å dokumentere. Ser fotografen de samme detaljene som håndverkeren? Her er noen eksempler på 3D modeller laget i Sketchfab av NIKU i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen:
Helt klart en morsom dokumentasjon, som gir god oversikt over bygningen. Men det er dårlig gjengivelse av overflater nå man går tett innpå for å se etter spor. For vår bruk det det ikke spesielt godt egnet.
Noe som også bekymrer oss er lagringsformatet, den tilliten til digital lagring som vi ser i dag. De første fotografiene som ble tatt på glassplater klarer vi i dag over 100-150 år senere å hente frem, men det som ble lagret på kassetter, floppydisk, eller lignede lagringsenheter bare for 10-30 år siden er krevende å hente frem i dag. Hva da med 100-200 år frem i tid, hvilke verktøy kan da lese de formatene dette er lagret på? Vi har ikke noe godt svar på denne bekymringen, men er dokumentasjonen å finne på fysisk film(slides), glassplater, avstøpninger, tegninger, eller ved å gjenskape objektet slik Bjarte Aarseth ved Vikingskipshuset har gjort i en årrekke, eller om det trykkes i en fysisk publikasjon, da er man ikke avhengig av avansert teknologi for i framtida å kunne lese av informasjonen.
40 års tidsspenn i lagring av data. Hvor mange kan i dag hente ut data fra en kassett vi brukte i ungdommen på datamaskinen. FotoWikipedia.
En annen kunnskap
Ut i fra vår spørreliste kunne vi hente ut en mengde informasjon som en handverker ser og gjerne vil ha oversikt over, om det enten er en skriftlig rapport eller en rekonstruksjon det er snakk om. Det er mye som kanskje er «usynlig» men denne informasjonen kan si noe om sosial status og tilgang på råvarer på et gitt tidspunkt i byens historie. Når på året ble tømmeret felt, hvilke verktøy var i bruk når huset ble bygd, hvordan har handverkeren jobbet osv.
En foreløpig konklusjon er at vi dokumenterer forskjellig, og får svært forskjellig kunnskap ut av samme gjenstand, men disse to resultatene sammen blir en solid mengde med kunnskap som kanskje både forskere og handverkere kan dra veksler på.
Samarbeid
Et ønske og håp når det gjelder fremtidige utgravninger er at en handverker kan få bidra på utgravninger, se på blant annet spon og produksjonsavfall som kommer frem. Dette sier mye om verktøyvalg og produksjonsmåte som har foregått i forkant av en ferdig bygning/ konstruksjon som blir dokumentert. I dag blir i hovedsak all spon kastet uten å ha blitt undersøkt, eller stilt nok spørsmål rundt. Handverkeren bør være tilstede når spon og tømmer blir avdekket og dokumentert, kanskje man vil ha en annen vinkel eller lys for å få frem bearbeidingsteknikk, materialkvalitet osv.
Mesteparten av alt organisk materiale blir «dokumentert» for så å bli destruert. Da er det ikke lenger mulig for fremtidige forskere, arkeologer eller handverkere å hente ut mer informasjon enn det man har sikret seg, og stilte man da de rette eller alle spørsmål før man destruerte materialet?
Vi er av den oppfatning at en handverker kan bidra med svært mye kunnskap i en slik situasjon, og det hele handler om å kunne hente ut så mye kunnskap som mulig ved enhver arkeologisk utgravning, Sammen med dokumentasjonen fra arkeologene blir ihvertfall kunnskapen om hver gjenstand betydelig økt.
…til slutt kanskje også byens eller landets historie om byggeskikk blir mer helhetlig, med forankring i både arkeologens og handverkerens kunnskapsbase.
«Hvis man ikke er forberedt på det uventede vil man heller aldri oppdage det, da det lager flyktige og uventede spor» Sitat Kai
Som en del av bacheloroppgaven om produksjon av veggtiler har vi klipt sammen noen filmklipp som viser Haltdalen stavkirke og de originale veggtilene der. Videre er det noen klipp som viser tømmerhogst og kløyving av emne til veggtiler, noe av dette er enkle opptak tatt med mobiltelefon. Etter det er det filma arbeidet til Hans Marumsrud som hogger til og former to typer av veggtiler som det finnes eksempel på i Haltdalen stavkirke. Hans var inne som veileder i arbeidet med bacheloroppgaven.
FB0060 Skavkniv frå Bakken i Lysefjorden. Tot. lengd er 253mm. Utlånt av Forsand kommune.
Frå Jordebrekk i øvre Suldal. Tot. lengd er 185mm. Gjenstand utlånt av Erik Jordebrekk.
RFG1984-037-683 er registrert som holskavl, frå Maribu i Erfjord, Suldal. Denne forma har og teikningsforklaringa til ordet i boka om suldalsmålet. Måler 83 mm over handtaket. Eigar Ryfylkemuseet.
Skjøve, holskavl, skavkniv og bokskjeis er forskjellige navn på dette vertøyet som kanskje er mest kjent som pjål. Akkurat ordet bokskjeis er nok fornorsking av det engelske ordet spokeshave. Skave, som i skavkniv, er truleg opphavet til det engelske ordet shave (Falk og Torp, Etymologisk ordbok, 1992). Ordet skave tyder glatte, høvle. Skjøve er, etter det eg finn ut, eit synonym til skave. Svenskane kallar det og for skave (Karlsson, 2011). Men ordet Pjål har eg ikkje funne noko eksempel på her i sørvest. Ellers er det truleg at verktøyet snarare er nemt etter bruk en etter form. Slik som ordet holskavl, som er det einaste eg finn i bøkene om suldalsmålet (Sandvik, 1991). Eg vel her å nytte skavkniv som fellesnavn.
Det har ikkje lukkast meg å nå i særleg mange originale eksempel på skavknivar frå Ryfylke. Det eksemplaret som liknar mest på det som me gjennom studiet kjenner som pjål, er ein frå Songesandsbakken, eller bare Bakken, i Lysefjorden (sjå det øverste biletet). Denne er nok laga av Johannes Bakken (1898-1982) som var fjellbonde og bygningsmann, blant mykje anna (Hansen, Bakken i Lysefjorden, 2000). Den frå Jordebrekk (nede til venstre i biletmosaikken over) er etter storleiken og forma å dømma ein holskavl, etter mi tolking. Det vert for puslete med så små handtak å dra på over større flater. Den måler 185 mm langs handtaka. Den siste liknar på skissa som er forklaring på ordet holskavl i boka om suldalsmålet. Denne er og kalla holskavl i arkivet.
Eg har laga ei etterlikning av skavkniven frå Lysefjorden. Eg måtte ty til diverse justeringar for å tilpasse den til stålet (pjåljern frå J. Dahlmo) eg hadde til rådighet. Då dette var noko kraftigare enn førebiletet laut eg dimmensjonere treverket og opp noko. Føremålet var ikkje å lage ein kopi, men å nytte ei form som kunne tene til handtak.
Min skavkniv har fåt eit lengdemål på 305 mm.
Forsøk med denne, samanlikna med bruk av den som vart laga av kollega Kjell Gunnar Haraldseid, viser at der nok er behov for eit betre anlegg framom bladet. Min skavkniv gir betydlege vibrasjonsspor. Dette vart noko redusert etter skikkeleg bryning. Studerar eg førebiletet er der lagt på ein ny sole . Dette tolka eg i byrjinga til å vera reparasjon etter slitasje, men eg ser det gir større flate og ein noko flatare angrepsvinkel for eggen enn det eg tolkar å vera opphavleg. I tilleg ser eg at der er behov for større rom ved sponutkastet. Her krøllar spona seg mellom stålet og treet og vert kilt fast. Dette er tilfellet på alle dei aktuelle eksemplara eg har i hende – at der er forholdsvis større rom i bakkant av stålet.
Min nerast og Kjell Gunnar Haraldseid sin bak.
Etter diverse forsøk og bryning vart det nokolunde… men ei utfordring rundt kvist. Merk at bordet er tørt.
Dette er eit tema som vil bli studert meir i djupna ved framtidige prosjekt der ei slik prosessuell tilnærming er naudsynt.
I 2016 skrev kollega på Stiklestad Nasjonale Kultursenter Kai Johansen på denne bloggen om Drombegang på gjesteloftet Stiklastadir. Dromben, eller drumben som det også skrives, blant annet i kilder fra Valle, stod ferdig nå i juni til sesongåpning, og jeg tenkte å skrive en kort oppsummering av sluttspurten og vise noen bilder av resultatet, med særlig vekt på taket.
Det tok litt tid fra de første skissene jeg tegnet i november 2015:
Men når jeg nå hentet de fram igjen, så ser jeg at resultatet har blitt nokså likt de ideene vi hadde etter en del undersøkelser og planlegging som Kai skrev en del om i sitt innlegg.
En forskjell er at vi valgte å lukke den mer enn opprinnelig tenkt. Veggtilene går helt opp i stavlina, og det er kun glugger i veggen. Dette gjorde vi først og fremst for å skjerme mer mot snø og regn, da det blåser nokså godt mellom husene her oppe på bakken. Vi valgte også å stø den på midten med to staver under svillene, da vi så at 8 meter uten understøtting nok var i lengste laget. Vi hadde opprinnelig også tenkt å unngå å forankre dromben direkte i loftet, men la den stå på egne staver inne ved loftet. Dette gikk vi bort fra og den er nå felt inn i nova og novarma på loftet. Novarma ble forsterket med en stav under ned til svill på sval i første etasje.
Omtrent halvparten av materialene til dromben er bearbeidet for hand fra rund stokk, enten gjennom kløyving, som veggtiler og takbord, eller hogd til fasong, som syll, staver og mønekjøl.
Både Kai Johansen og Roald Renmælmo har skrevet om kløyving og kløyveforsøk vi gjorde i forbindelse med dette i egne innlegg:
Over er noe av prosessen med å hogge mønekjølen. Den er hogd av ett emne, 8 meter lang. Og den passet på taket til slutt 🙂
Takkonstruksjonen på dromben er inspirert av takkonstruksjoner fra stavkirker, særlig Haltdalen. Sutaket er bord formet og medratt til hverandre, og skjøtet med en skrå skåring med dreneringsrenne i. Taket ble bygget flatt på en rigg som tilsvarte sperrene i drumben, og så demontert og flyttet ut.
Et takbord medras til det under.
Sperrene på plass, nå mangler bare taket. For å å få litt mer stabilitet valgte vi å lage annenhver sperre med ei saksesperre i.
Taket legges. Vi valgte å spikre taket med 4″ smidd spiker, mest fordi vi syntes trenagler ville være litt brutalt i de nokså tynne sperrene.
Takbordene bestod både av kløyvde og sagde bord. Her merket vi oss at de kløyvde bordene nok var noe mer stabile i formen, men det var ikke uten unntak. En del både kløyvd og sagd material var såpass tvinnet at det var tilnærmet uråd å bruke.
Den fremste sperra har et rotkne festet foran som en sperre og «portal» Dette for å stive av dromben sideveis her, samtidig som vi får god høyde i inngangen. Det er hogd dørfals i søylene i portalen, i tilfelle vi skulle få lyst til å bygge flere middelalderdører.
Golvet har skjøt midt i dromben, og består av halvkløyvinger. Noen ble litt for granne, og må skiftes. Ellers ble det et stødig golv.
Golvet tilpasses og legges
Før
Etter
Endelig er dromben på plass! Vi er ganske godt nøgde, og synes den ble et godt tilskudd til loftet, den vekker oppmerksomhet hos publikum og er god å formidle byggeteknikk og takkontruksjon med. Og ikke minst gir den oss en unisversell, stilfull og stødig adkomst til loftet for alle.
Tradisjonelt bygghandverk 