I forbindelse med et kurs inviterte Drangedal Bygdetun til dugnad for omlegging av et låvetak. Den gamle taktekkingen har holdt i ca 20 år men har i de siste 10 år gått i fullstendig oppløsning slik at den nesten kunne bare kostes vekk.
Drangedal har et fuktig klima med ca. 1200mm årsnedbør i snitt. Spontak er helt avhengig til å tørke godt mellom nedbørsperioder. Det forlenger levetiden av sponen vesentlig. Mens en må tilpasse tekkemåten ved kysten til vindforholdene og dermed legge så tett som mulig, er det i Drangedal tvert i mot. Her er det lite vind og sponen skal legges så luftig som mulig.
Spon i Drangedal blir hovedsakelig stukket av furu. Det er det dominerende treslaget i området.
For å velge godt egnet furu til spon så lærte vi at en må lete opp stammer med løs og oransje bark langt ned. Trær med slik bark skal være lett å kløye/stikke og er ofte rettvokst. Stokken skulle ha ca 35cm i brysthøyde, være sylindrisk og mest mulig rettvokst og rund.
Malmved er ofte betegnet som veldig bestandig mot råte. Det stemmer nok stortsett. Som spon er furu like holdbart som gran. Her er det klima, leggetekniken og lokale omstendigheter som avgjøre levetiden av taktekkingen.
Som en kan se er det gamle taket godt dekket med furunåler. Noe som sikkert også har fremskyndet råteprossesen fordi opptørkingen, som er særs viktig, ikke har kunnet skje rask nok.
Bilder under viser spon laget av ferske kubber. Disse blir stukket uten koking. Bildet til venstre viser utstikket, det vil si nedre ende av sponet da den blir stukket. Det er nok så ujevnt. Men det var bare bra mente de lokale håndverkerne. Bildet til venstre viser legging med utstikket ned. Men slik bølget spon oppnår en maksimalt med lufting.
Fersk spon med utstikk mot kamera
Spon lagt med vekslende leggerettning
Taket blir tekket med 14 » lange spon i 2 lag. Første spon blir delt i 1/3,dvs. ca. 4,5 » og 2/3, dvs. ca 9,5″. En starter slik at 4,5″ spon blir spikret med et lite overlegg på første lekt. Opp på den legges en resterende biten med 9,5″. Den skal legges jamt med første sponrekke. Nå har en et 2 lags tekking av ca. 4,5″. Rekke nr 3 blir da lagt med spon i hele 14″ lengde. Disse skal starte med en avstand av ca. 4″ fra takkanten. Slik overlapper den så vidt de første to lagene og en kan være sikker på at vann blir ledet over til underliggende spon om den som ligger øverst skulle slippe gjennom noe
Mens en på vestlandet ofte legger spon slik at alle rekkene starter fra en gavelvegg til den andre (med hovedvindretning) har Drangedal en tradisjon i å legge spon med vekslende leggeretning. Det gir et luftig tekking fordi sponen vil ikke å ligge «pent» på hverandre. Det er gjort med vilje siden det bidrar til en luftig taktekking og dermed en raskere opptørking. Sponen er dimensjonert fra tynnside med ca.3mm til tykkside ca. 6mm. En stikker på den måten ca. 60 spon per kubbe. Det går ca. 80-90 spon per kvadratmeter.
Legging av første rekke spon
Fjerde rekke spon blir lagt mot reia.
Sprikring av spon med blankspiker. Siste spon er ikke spikret helt slik at neste man( til høyre) kan klemme under sin siste spon når han har jobbet seg bortover
Sponen blir festet med kun en spiker i den tykke kanten hvor den overlapper og dermed klemmer fast underliggende spon. En skal spikre slik at underliggende spon ikke blir truffet av spikren. Vi brukte 55mm blank spiker fra skogfinsk museum. Blankspiker ruster i overflaten og «biter» seg fast i treverket. Galvaniserte spiker derimot har en glatt overflate og løsner ofte når treverket de er festet inn i er utsatt for vekselvis fukt og tørke.
Her har karene kommt godt i gang
Tekkemetoden med vekslende rettninger gir et flott flate. På bildet ser en et langt bord så kalt «reia». Et bord som styrer leggingen av sponen slik at den ligger rett og fin og i tillegg gir støtte til håndverkeren. Når en har lagt ferdig ei rekke vil en høre: «reia går»! Det betyr at reia flyttes oppover til neste lekt og gir da styring til legging av neste rekke spon.
Studieemne tradisjonsfaglig utøving 3 har følgende emnebeskrivelse: Tradisjonsfaglig utøving 3 utgjør en vesentlig del av grunnutdanningen i bachelorløpet i tradisjonelt bygghandverk, der læring skjer gjennom eget praktisk arbeid. Gjennom deltagelse og opplæring ved en læringsarena, skal studenten tilegne seg bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, innen tradisjonelt bygghandverk. I emnet er det lagt opp til prosjektbasert arbeid med veiledning.
Vanligvis er faget lagt opp slik at man gjennom et prosjekt, tilegner seg ferdigheter, som man gjennom en del mengdetrening lærer å mestre. På læringsarena Vestland valgte vi å putte inn 3 uker med tverrfaglige kurs,(treskjæring, smiing og blyglass) nettopp for å få en bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, slik emnebeskrivelsen nevner. I dette blogginnlegget skal jeg reflektere om, og i hvilken grad, korte ukeskurs kan gi eller ikke gi læringsutbytte, selv uten mengdetrening.
Uke 1 – Treskjæring
Første øving – Karveskurd
Den første uken med tverrfaglige kurs hadde treskjæring som tema. Veilederen var Even Hansen, lærer ved Hjerleid handverksskole. Dag 1 reiste vi til Bergen og besøkte Christofer Knag, som er arving etter møbelsnekkeren Knag, en av de mest kjente norske møbelprodusenter i sin tid. På dag 2 begynte vi med enkelt karveskurd. Selv om tre er et kjent material for oss, ga øvelsene nye erfaringer og innsikter i bla. fiberretning og materialkvalitet. Korsryggen ga tidlig beskjed om at snekkerens høvelbenk er alt for lav til den type arbeid, og førte til en lærerik diskusjon om ergonomi, arbeidsstilling og belastningskader.
At verktøyet man jobber med må være kvast er en selvfølge. Men at møbelsnekkeren og treskjæreren har to forskjellige oppfatninger om hva som er et kvast jern var en lærerik erfaring. Resultatet blir bare tilfredsstillende med sylskarp verktøy, alt annet er bare frustrerende.
I snekkerboden til Christopher Knag var det mye å se og å lære om treskjærerfaget på 1900 tallet.
Dag 3 prøvde vi oss på en høvelkrane fra Hardangerregionen. For min egen del var overgangen fra enkel karveskudd til figurskjæring litt for brå. Resultatet ble tilfredsstillende, men ikke god nok, i mine øyne. Her er problemet nettopp mengdetrening. Ved et ukeskurs prøver man å få lært seg mest mulig forskjellige teknikker men det er begrenset hvor godt resultat man klarer å oppnå. Mens mine medstudenter prøvde seg på høvelkrane nr.2, trengte jeg en litt enklere øvelse for å ikke miste motet, jeg ville jo tross alt oppleve en form for mestringsfølelse og ikke bare frustrasjon. Dag 4 og 5 viet vi bokstavskjæring og skjæring av forskjellige pynteelementer. Å overføre skrift og liknende fra papir til tre med hjelp av kalkpapir, er en teknikk man kan ha bruk for i flere sammenheng.
Runeskrift hadde sikkert vært enklere enn gotisk skriftfont Det å forme en Hardangerkrane er ikke noe for nybegynnere
Sammenfattende om treskjæreruken, kan jeg si at en uke er akkurat nok tid for å få et innblikk i grunnleggende teknikker, og mengdetrening er av vesentlig betydning for å mestre disse. Her gjelder det å bare fortsette. Rett slipeutstyr til treskjærerjern er viktig å ha, ellers vil man bare være frustrert og raskt miste lysten til å fortsette.
Uke 2 – Smiing
Man må smi mens jernet er varmt
I uke 2 stod det smiing på programmet. Veileder var Seppe Lehembre fra Hardanger fartøyvernsenter. Vi begynte med en kort innføring i metallurgi og grunnleggende basiskunnskap om fyring i essen, og ikke minst HMS. Ergonomi, rett arbeidsstilling og belastningsskader var igjen i fokus.
Ett fargekart hjalp oss til å lese temperaturen i metallet, og så kunne vi endelig gå løs på vår første prosjekt, smiing av en ildrake, vi skulle bruke resten av uken. Alt i alt en fin øvelse å bli kjent med metal som material. Det må nevnes at hverken jeg eller en av mine medstudenter har banket på varm metal før. Dag 2 lærte vi å strekke ut og rulle opp metal, teknikker vi senere på dagen hadde bruk for når vi gikk i gang med å smi hengsler og beslag til en verktøykiste. Dag 3 stod verktøysmiing og herding på programmet. Vi lærte om forskjellene i stålkvalitetene og hvilket stål som er egnet til hvilken bruk. Vi brukte stål fra en bilfjær til å lage oss en kjørner og meisel, og lærte å herde og anløpe. Fargekartet hjalp med å lese om prosessen var vellykket eller ikke. Kunnskap enhver som jobber med metalverktøy burde ha. Meisel og kjørner ble videre brukt under smiing av hengslene og beslag.
Meisel og kjørner er viktige vertøy som er enkelt å lage selv.Ett hengsle består faktisk av tre deler som må passe perfekt sammen
Dag 4 lagte vi en killingfot til høvelbenken. Vi lærte å stue metall og diskuterte mye om rett utforming og vinkler av selve festeverktøyet. Den siste dagen brukte vi til å ferdigstille alt. Jeg brukte tiden jeg hadde til overs til å smi noen haker som jeg kan henge grindsagene på i verkstedet, også prøvde jeg meg på spikersmiing. I etterkant må jeg si at jeg var overrasket over hvor mye ny kunnskap jeg kunne tilegne meg i løpet av denne uken. Ikke bare lærte jeg å jobbe med en helt nytt materiale, jeg fikk også en bedre forståelse for verktøyet mitt som jeg bruker daglig i jobbsammenheng. En annen positiv effekt er at jeg nå kan lage meg enkle beslag og liknende selv, noe som jeg vil ha bruk for etter uke tre med tverrfaglige kurs.
Uke 3 – Blyglass
Det er viktig med inspirasjon før man begynner på en ny oppgave
Den tredje uken reiste vi til Trondhjem for å få et innblikk i glassmesterens verden. Veilederen her var Elisabeth Voss Sinnerud, fra Nidarosdomens restaureringshåndverkerne. Etter en kort innføring i glassets historie fikk vi en omvisning i Nidarosdomen, og svar på mange av de spørsmålene vi hadde. Tilbake i stilleverksted begynte vi å tegne opp et vindu som vi selv skulle lage. HMS var også her i fokus, håndtering av glass og bly, glasskjæring osv. Snekkerens høvelbenk viste seg også her å være alt for lav, noe korsryggen min ga klar beskjed om. Vinduet jeg lagde var så stort at Elisabeth anbefalte meg å lage to stormbånd til å stabilisere og sikre vinduet med. Noe som medførte til at jeg, fortsatt etter smiuka, er veldig komfortable med å lage stormbånd selv. Etter at man har satt sammen vinduet, måtte man til med lodding og kitting.
Å jobbe nøyaktig på millimeternivå er trikset
Når vi var ferdige med vinduet, laget hver av oss et selvvalgt bilde med farget glass. Den siste dagen viste Elisabeth oss hvordan man kan skifte ut en glassrute hvis det skulle være behov for det, og hvordan vi ser at blyet må fornyes på gamle vinduer.
En viss sans for puslespil er av stor fordel
Uken ga innsikt i, en til nå ukjent verden. Kunnskapen med å lodde bly kan også anvendes når man skal lodde andre materialer for eksempel kopperrør. Å forstå hvordan et blyglassvindu er bygd opp, hvor de svake punktene ligger osv., er nyttig kunnskap for en restaureringshåndverker.
Avsluttende kan jeg si om alle de tre ukene, at det er fullt mulig å suge ut mye ny kunnskap, selv med korte ukeskurs. Men man kan ikke forvente at man mestrer noen av teknikkene man lærer. Her må mengdetrening til, dvs. at man er nødt til å sette av tid til å gå videre med det man har lært på egen hånd. En viktig bieffekt med disse kursene er at man fikk innblikk i andre håndverksfag. Man fikk lære hvilke problemstillinger andre fag står over, og man lærer å kommuniserer med disse håndverkerene på et annet nivå.
Som student ved Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU ramler man hele tiden inn i forskjellige gamle håndverksteknikker. Noen ganger prøver man seg på tilsynelatende ukompliserte ting, som ender opp som en lang spørsmålsrekke med antakelser og erfaringer. Andre ganger blir det som virket så komplisert, forbausende enkelt når man ikke prater så mye om det, men heller bare gjør det.
Noen av oppgavene vi har hatt denne vinteren henger sammen. I høst lagde jeg min egen skottbenk, og rundt juletider var tiden kommet der vi skulle høvle 70 m2 gulvbord til råbygget som vi satt opp i fjor på Lærearena Stiklestad. Utpå vinteren lagde jeg mitt første sett med gulvploger, deretter fikk jeg prøvd ut disse og sammenlignet med lignende høvler.
Gulvploger fra emne til ferdige høvler.
Noen ord og begreper
I denne sammenhengen regner jeg et gulvbord for å ha høvlet overflate, mens undersiden kun er som den ble i saga, med sagskuren i behold. På gulvet til Stiklestad la vi rettsida av gulvbordet opp, og høvlet dette slett. Rettsida er den sida av bordet som vender inn mot margen (midten) av treet. Dette har vært ganske vanlig, da får du stående årringer (kantved) opp i bordet, som gir god slitestyrke. Og å pløye bordene er altså å høvle not og fjær på kanten av bordet, med to høvler som lager henholdsvis not og fjær, kalt golvploger eller golvhøvler. Begrepet skyte/ skjøite/ skøyte har vært brukt om dette fra gammelt av. For meg virker det som dette både kan brukes om å Skyte kantene beine, eller å skjøite sammen gulvbordene til en flate.
Gulvet på Stiklestad
Min yre gutteglede over å endelig skulle teste den nye skottbenken fikk en knekk når det viste seg at den var for kort. Langbord på 3,8 meter var ikke noe å skryte av i denne sammenhengen, siden gulvbordene var over fire meter lange. Men på Stiklestad har de fullt av lange skottbenker, og med et bord oppå ble min benk i stedet degradert til underlag for sletthøvlingen. Jaja.
Den nye skottbenken.
I skyggen av to store pakker med 2 tom 6 og 2 tom 8, begynte vi med å slette rettsida, og allerede her kom den første diskusjonen som avslørte flere trosretninger i arbeidslaget. Hvor slett trenger det å være? Må vi høvle vekk vridninga i bordene? Skal vi høvle av kuven i rettsida med litt diagonalt høvling først? Noe av bakgrunnen for diskusjonen var jo mengden med plank som skulle høvles, og at det oppå dette gulvet skal plasseres tunge vegarbeidsmaskiner med store jernhjul. Å stå der og finhøvle gulvet virket derfor ganske meningsløst, mens det å bli ferdig med jobben virket veldig meningsfylt der og da.
Vi endte derfor med å kun bruke skrubbhøvelen på rettsida, uten å gå over med finere høvel etterpå. Likevel prøvde jeg å høvle ned vridningen i bordene, og å høvle så slett flate som mulig med skrubben. Rettsida blir jo anleggsflate for gulvplogene etterpå, og jo beinere det er, jo lettere blir det å høvle not og fjær, uten at gulvplogene kniper seg fast. Bein not og fjær gjør det også lettere å slå sammen bordene når gulvet legges.
Et sletthøvla bord.
Det virket også lurt å høvle ned vridningen i bordene. På tynnere bord har jeg vel senere skjønt at dette ikke er like viktig, da disse er lettere å vri ned på gulvbjelkene.
I ettertid kan man spørre seg om det egentlig er historisk korrekt å høvle til et 2« gulv som skal brukes så grovt, med not og fjær. Kanskje kunne bord eller halvkløyvinger lagt kant i kant fungert like fint, slik vi stort sett finner i eldre fjøs og uthus. Men det å skjøte i hop gulvflaten med not og fjær gjør nok likevel gulvet langt sterkere enn det ellers ville vært.
Når du står flere uker og høvler, ender du opp i flytsonen, der øyne, hender og hode etter hvert merker hvis det ikke er beint. Det holdt egentlig å stryke handa over bordet, sikte litt, og innimellom legge høvelen på tvers av bordet for å få det beint. Hvor mye du høvler og hvordan kreftene brukes går etter hvert av seg selv, mens man går der og filosoferer.
Pløying av gulvbordene
Til dette arbeidet brukte vi gulvploger laget av Peter Brennvik, med gode stål fra Jon Dahlmo. Disse lagde ½« fjær, noe som kan fungere på bord ned til ca 1 ½« tykkelse. Er gulvbordene tynnere enn dette, bør du ha gulvploger som lager 3/8« fjær. Det er viktig at skottbenken har beine langbord, at den står stødig og at langbordene, selv om de er parallelle, også ligger i samme høyde, slik at ikke høvelen går for dypt på ene siden. Disse høvlene har settskruer, som gjør at «pakken» med tre stål kan flyttes meget presist sideveis. Det er lurt å høvle noen prøvebiter i starten, så man er sikker på at not og fjær havner like langt fra rettsida av bordet, at det ikke blir omkant på gulvet.
Pløying av not og fjær, et par effektive måter å hode høvelen på.
Når stålene tas ut for å slipes, løsner man bare settskruen på samme side hver gang, og slår løs kilen. Med litt håndlag drar du til denne skruen like hardt igjen etter sliping, og stålene havner på samme plass sideveis. Når du skal høvle en del bord, er det lurt å slipe relativt ofte, halvsløve høvler er hardt for kropp og psyke, og du blir sur. På nothøvelen kan selve notstålet stilles slik at det tar mest, mens de to stålene på sidene tar litt mindre. Man kan stille slik at høvlene til sammen tar litt mer på undersiden av bordet enn på rettsida (synlig side), da er det lettere å drive de godt sammen. Men det er ikke vits i å overdrive dette, litt mindre enn en millimeter klaring er nok.
Siden dette var gulvbord som hadde jevn bredde, kunne vi høvle hvert bord med en notside og en fjærside. På toppskjært material er det vanlig å høvle hvert bord med not eller fjær på begge sider av samme bord, da kan de endesnues slik det passer best. Og joda, etter å ha pløyd og lagt endel 6toms bord, som så ut som fyrstikker ved siden av hverandre i det store rommet, skjønner man at handverkerne før oss må ha satt pris på brede gulvbord rett fra oppgangssaga. Jo færre bord, jo mindre pløying, og arbeid spart.
Toppskårne gulvbord fra et bygg ved Jonsvatnet, Trondheim. Kun høvlet på oversida, og not eller fjær på begge sider av hvert bord.
Alt i alt vil jeg nok slite med å utkonkurrere Moelven og Forestia når det gjelder å levere store mengder med prisgunstig gulv. Men til restaureringsarbeider, der det ofte handler om å reparere større gulv med å skifte ut enkelte bord, eller å lage nye gulv til mindre rom, er dette måten å gjøre det på.
NTNU Tradisjonelt Bygghåndverk har som tema for året «snekring» og da var det nærliggende å lage en eller annen oppbevaring for verktøyet. En av oppgavene i årets læringsarena på Vestlandet var å lage et verktøyskap/ kiste. For meg som jobber hovedsakelig på verkstedet, falt valget straks på et verktøyskap hvor alt verktøyet mitt skal finne plass. Konstruksjonen skulle inneholde tradisjonelle forbindelser, og da var det ganske fort klar at sinking var en stor del av oppgaven.
Verktøyskapet ferdig med innredning
vanlig sinking for korpuset
halvdekt sinking, veldig vanlig på skuffene
I prosjektet brukte jeg både vanlig sinking, men også halvdekt sinking. Når det kommer til oppmerking av disse har det blitt skrevet mye om mangt. Ved nærmere betraktning av sinking av gammelt snekkerarbeid finner en av de rareste sinkene. Både når det gjelder antall og utformingen avviker disse langt fra lærebøkene.
En av de eldre lærebøkene jeg fant er «Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, hvor det blir skrevet om sinking.
Jeg vil ikke gå så veldig langt inn på oppmerking og utarbeiding av sinken etter læreboken. Den som ønsker mer informasjon kan finne en punkt for punkt- gjennomgang av sinking etter Kjennerud- Løvdal sin bok her: https://oalannblog.co/2016/01/23/vanlig-sinking-etter-kjennerud-lovdal/
Men det er noen pussige kommentarer i denne læreboken som fanger oppmerksomheten min.
«Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, S.46
Forfatteren sier at du gjerne kan prøve å få det til, men du trenger ikke å være forundret hvis du finner ut at det er håpløst å prøve. Hvorfor skriver han det? Skal han ikke lære bort hvordan det skal gjøres? Skal han ikke oppmuntre til å prøve å lære det?
Alle som har prøvd å sinke vet at det er en av de vanskeligste øvelsene/ forbindelsene i snekkerfaget. Skal du lage noe som skal bli pent trengs det nok en del øvelse for å få alle sinkene feilfrie og ikke minst at de passer etterpå. Allikevel er det en av de mest brukte forbindelsene vi ser i det tradisjonelle snekkerfaget.
«Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, S.46
Her kommer kommentaren som bekrefter det en ofte finner når en ser sinking i det gamle snekkerfaget. Når en ser litt nærmere på vindus- og dørkarmer, enkle kasser og redskapsoppbevaring, og i det hele tatt der det ikke synes, finner en ganske grove og stusselige sinker. Ofte er vinkelen skjært på frihånd, og vangene i samme tappen har forskjellige vinkler. Siden tappene uansett blir overført gjennom rissing av tappstykke mot tappholstykket, spiller det ingen rolle hvordan det ser ut. Vinklene blir overført på motstykke og skjært passende til tappen. Så hvorfor bruke all den tiden til oppmerkingen hvis en uansett bare kopierer vinklene på motstykke? Her er det mye tid å spare for den som er litt dreven med dette. Det meste av oppmerking faller da bort, og det er den mest tidskrevende delen av hele jobben.
Allikevel er sinking en del av snekkerens ære og lidenskap til yrket. De som har jobbet på verkstedet og med faste formål, har gjerne laget mal til de enkelte oppgavene de hadde.
Under et besøk i kisteverkstedene på Mjøsvågen, Osterøy, fant jeg en del maler til dør og vindusproduksjon. Her viser det seg at standardmål for dør og vinduskarmer allerede eksisterte. Disse lot seg tilpasse ved behov men som regel var tømmertykkelsen på 3« målgivende.
Maler til dør- og vindusproduksjon
Vinkelen på de fleste sinkemalene lå omkring 9-11 grader. Dette kjenner en igjen fra kilevinkelen på høvelen, eller kilevinkelen generelt som er kjent med best holde/ kileevne. Jeg fant dessverre ingen maler til kisteproduksjon. Når en ser litt nærmere på kistene ser en at det er forholdsvis få sinker, og at tappene er ganske små. Dette er et fenomen en finner ganske ofte. Det er så vidt en får et sagbladtykkelse inn i de smaleste partiene. Jeg er litt usikker hvorfor det var sånn. En kan tenke seg at de helst ikke skulle synes selv om de oppfylte sin oppgave. Nemlig å kile sidene til hverandre. Eller hadde det noe med produksjonen å gjøre? Var det mindre muligheter for feil? Gikk det fortere å lage?
tappene i kistene er veldig liten
Når en ser på kisten kan det tenkes at større tapper kunne skjemme utseende mer. Tappene vises. Så jo mindre desto bedre for helhetsuttrykket.
Som jeg ser det, ble sinkene tilpasset formålet. Smale der de ikke skal synes, grove sinker i konstruksjonsdeler (dørkarmer hadde gjerne bare en stor) og pene likestore der det gjerne skulle synes som pynt.
I senere tid har sinkingen forsvunnet fra produksjonen på snekkeriet. Først ble sinkene forenklet for lettere fremstilling (fingersink) og ble senere erstattet med sentrumstapp og Lamello. På grunn av den tidskrevende utarbeidelsen blir den «ordentlige» sinken kun brukt som pynt i dagens møbelproduksjon. Men holdbarheten er nok mye høyere i den tradisjonelle forbindelsen. Uansett utseende, skeiv eller beint.
Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?
Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?
Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.
Rotkne festet med klinkbolter
Selve merkingen var hovedsakelig gjort med blyant, selv om vi fant spor etter rissnål på enkelte steder. Tapphullene var merket med 2 1/2 » fra utsiden og 1 1/2″ i bredden. Denne metoden er ganske så genial, fordi man da ikke må ta hensyn til tykkelsesforskjeller mellom stav og stavleie/bunnsvill. I tillegg er man sikret at utsiden, som skal få kledning etterpå, har en jevn overflate. Siden strekene er så presis på tommemålet er det sannsynlig at man har brukt et mål til å streke etter. Avstanden mellom sperrene er rundt 3 norske alen. Men her er det litt variasjon. Det er altså ikke sannsynlig at man brukte en lekt til å måle nøyaktig avstand. Muligens brukte man bare en alenstokk til å finne sirka tre alen mellomrom.
En hakeskjøt 1 alen lang og er streket opp med blyant.
I løpet av de to dagene avslørete huset et par av sine hemmeligheter, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå grundigere inn i alle detaljene.
For å gi plass til en reimdreven sirkelsag måtte en stav flyttes litt til venstre. Det gamle tapphullet avslører mye av merketeknikken.
Deretter gikk vi over til planlegginga av vårt nybygg. Her var det mange hensyn å ta, både målene og konstruksjonen ble forandret et par ganger før vi var fornøyd. Dette var ikke en enkel prosess. Lagerbygget skulle blant annet følge visse proporsjoner og takvinkelen fra saghuset. Man måtte ta hensyn til grunnforholdene, avstand til høyspentlinjer og høyden av gaffeltrucken, som skal frakte materialet inn og ut av bygget.
Skissen og målene ble forandret flere ganger før man var fornøyd. I midten skal gulvet tåle vekten av gaffeltrucken, derfor blir gulvbjelkene flyttet tettere sammen i dette område.
Til oppmerking brukte vi en metode som kalles for låsebenkmetoden. På et langt bord blir alle de viktige målene tegnet av, for eksempel sperreavstandene, plassering av stavene osv.
Låsebenk -En lang benk med alle viktige målene Merking på låsebenken
Etterpå legger man emnene i tur og orden på benken og overfører målene med en vinkel. Til å markere tapphull og plassering av kammer og lignende, lagde vi oss flere forskjellige ku.
Målene blir overført til emnetEn ku er et fast strekmål til merking av treforbindelsene.Merking av tapphull. Samme ku blir brukt til å merke tappen på stavene.
Som et fint eksempel for tverrfaglig samarbeid på vårt fakultet kan jeg nevne at vi fikk hjelp av en arkitektstudent som var svært interessert i å lære mer om tradisjonelle byggeteknikker.
Restriksjonene rundt Korona-pandemien satte dessverre en brå stopp i vår byggeprosess, men vi håper på til å kunne fullføre prosjektet så snart som mulig.
I del 3 skal jeg skrive mer om verktøybruk og prosessen rundt oppsettingen.
Som en del av bacheloroppgaven om produksjon av veggtiler har vi klipt sammen noen filmklipp som viser Haltdalen stavkirke og de originale veggtilene der. Videre er det noen klipp som viser tømmerhogst og kløyving av emne til veggtiler, noe av dette er enkle opptak tatt med mobiltelefon. Etter det er det filma arbeidet til Hans Marumsrud som hogger til og former to typer av veggtiler som det finnes eksempel på i Haltdalen stavkirke. Hans var inne som veileder i arbeidet med bacheloroppgaven.
Det nye kullet studentar på tradisjonelt bygghandverk har gjennomført samling i emnet materialforståelse og tradisjonell bearbeiding. Studentane vart delt i tre grupper og kvar gruppe presenterer dokumentasjon av eit tema frå samlinga. Denne gruppa skriv om kløyving av tømmer. Gruppa består av Morten Pedersen, Pål Inge Nilsen, Bianca Røse, Ken Lorentzen og Ulf Eriksen. Resten av posten er bilete og tekst frå gruppa.
Henrik Jenssen var lærar på kurset i kløyving. Her er stokken lagt klar på underlaga.
Tradisjonsbærer og veileder på kurset er Henrik Jensen, som nå er 4. Års student på Tradisjonelt Bygghåndtverk ved NTNU. Han har hatt opplæring hos Siv Holmin og Roald Renmælmo som er faglærere, de har igjen fått sin lokale kunnskap fra Konrad Stenvold, som lærte fra seg mye kunnskap, fra tradisjonen han var en del av i Indre Troms. I fortsettelsen forklarer vi arbeidsmåten slik vi lærte den av Henrik.
KLARGJØRING UNDERLAG
I først steg skal underlaget klargjøres, kløyvestokken skal hvile stabilt på under stokkene under hele kløyve prosessen.
viktig, underlags-stokker bør være store nok til å få kløyvestokken opp i lårhøyde (over kneet), for å få en behagelig arbeidshøyde og belaste ryggen minst mulig.
Ken kapper stokk til kløyving.
KLARGJØRING AV KLØYVESTOKK
Før kløyvestokk velges ut, bør man finne en stokk som ikke har for mye kurve da dette kan vanskeliggjør kløyveprosessen. Dersom det er mye tennar (spenninger) i veden, kan klyven gjennom stokken bli vanskelig å styre.
Når Kløyvestokk er valgt ut etter oppgitte mål og kriterier som i dette tilfellet skulle være minimum 5,5 alen lang og minimum 6 tommer i diagonal i toppen, så legges stokken på understokken med kurven opp. Stokken barkes så på toppen i hele lengderetningen av stokken der sot snoren skal slås. Det er praktisk å beholde barken på, på de sidene der den ikke er i veien, for å unngå mest mulig kvae på klær og hender mens vi jobber med stokken.
Så blir endeveden reinhogget i et mest mulig loddrett snitt for å lettere kunne merke senter av stokken i lodd. Senterstrek ble merket i lodd ved marg, viktig med vater eller loddsnor, deretter merket vi 2 streker til i lodd på begge sider en halv tomme ut fra senter. Dette ble gjort både i rotenden og toppen. Dette med en halvtomme ut fra senter er egentlig bare for øvelsens skyld for å ta ut askesporet når man ikke har gjort det før. Profesjonelle går rett på 7/8 tomme ut ifra senterstreken, for å ta ut askesporet. Deretter ble det skjært ut hakk for sotsnor i endeveden på alle strekkene som er loddet opp.
Deretter festet vi sotsnora i endeveden og satte inn sotsnor med sot fra en «brann», (en liten kubbe med gråor som var brent på bålet) Vi snorslo deretter alle 5 loddstrekene fra merke i rotenden til merke i topp. Så snudde vi stokken og gjentok samme prosedyre på underside av stokk, men her bare 7/8 tomme strekene)
For å avgrense askinga slo vi sotstrek på begge sider for å hogge etter denne.
ASKING
Det første man gjør er hakking ved midtstreken, øksekuttet skal ikke overlappe hverandre og gå ca 1 cm ned i stokken kun for å bryte fibrene. Med endel trening skal man visst treffe langs midtstreken, men det viktigste er å bryte fiberen for å gjøre askingen lettere.
Etter at midtstreken er hakket skal man hogge ut askesporet med en vinkel fra 45 til 60 grader På begge sider av 1/2 tommes merkene for å prøve å møtes mest mulig på midten, Vi som er amatører begynte på halvtomme strekene først for øving, deretter 7/8 tommer strekene der same regler gjelder. 45/60 grader møtes på midten. Bilen ble holdt med begge hendene og med bilen liggende mot stokken og med små raske hugg var det meningen at midt delen skulle komme opp med hjelp fra huggene vi gjorde med bilen.
Etter å ha hugd ferdig sporet på oversiden ble stokken så snudd og samme prosess blir så gjentatt på undersiden, men her kuttet vi ut øvelsesporene på ½ tomme og gikk rett på 7/8 tomme merkingen.
Henrik merker for asking av stokken.
KLØYVINGEN
Kløyvingen av stokken starter med at vi begynner å hakke ut i midten av det uthogde askesporet langs hele stokkens lengde her kan hakkingen fint overlappe hverandre i motsetning til når askesporet ble hakket i starten. Hakkingen kan også fint gjøres med litt mer kraft. Etter hakkingen er unnagjort begynner vi ca. en halv alen fra endeveden med kraftige hogg ned i hakket i bunnen av askesporet for å bryte fiber og styre skjæret, VI hogget ikke hele stokkens lengde, men startet 1 alen fra rot enden og avsluttet 1 alen fra toppen. Deretter hugget vi med stor kraft med målet om å knuse fibrer med tunge presise hugg og bryter fibrer så dypt at vi helst er gjennom yteveden og lyden av hugget får en «død» klang, for lette hugg gir en mer «skranglete» lyd, da brytes ikke fibrene dypt nok. Utfordringen er å treffe presist og samtidig tørre å dra på tunge nok hugg til å «hogge dødt». Ett perfekt klyv vil følge midtre sotstrek ned til margen og stoppe der.
Vi avslutter prosessen som vi startet, en halv alen fra endeveden. Deretter snur vi stokken og gjentar nøyaktig samme prosess på motsatt side. Vi hogger til stokken begynner å kløyve seg, Her kan vi fint bruke kiler for å lette kløyveprosessen, Men det er ikke nødvendig. Til slutt ender vi opp med en forhåpentligvis perfekt kløyvd stokk. Fibrene som ennå henger sammen kuttes med bile.
Ferdig kløyvd stokk med hammar, kile og hoggarøks.
Rying
Ryingen starter med at vi tar tverstokkene som utgjør underlaget og hogger ut spor i dem for at kløyvestokken (Nå kalt halvstokken) skal ligge stabilt under rye prosessen.
Vi forsøkte å ry slettsiden uten å hake stokkene fast, men med å hogge til spor i underlaget som de lå stabilt i.
Sot slå på nytt etter behov.
Rying med bile etter sotstrek ned til ca. marg
snu så halvstokken rundt og gjenta samme prosess på andre side
Arbeidsprosessen ble avsluttet med at vi bar stokkene ut av skogen. Greit å unngå sand, gjørme og skit på dem, med tanke på senere bearbeiding.
VERKTØYLISTE
Vater
Sotsnor
Brann, av gråor
Kniv
Hammer, mokkert
Tommestokk, med inndeling i norske tommer
Blyant
Saks
Skogøks, hoggeøks og bile
Kile, av bjørk
Mustad bile på ca. 2,3 kg og med knapt 6″ egg.
Hoggeøks/ smaløks på ca. 1,5 kg. Med 3″ egg.
Til rying av disse stokkene som ikke var så store var Mustad bila fin, selv om Henrik og de andre kurslederne rydde med noe tyngre biler med mer rett slipefas.
Veke 39 2018 var studentar ved Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, ei veke på studiesamling i Målselv i Troms. Tømmerhogst, kløyving av tømmer, rying av tømmer, handsaging og høvling stod i fokus. Vår gruppe fekk ansvar for å dokumentere handsaging og tradisjonen.
TRADISJONEN
Denne samlinga var det Roald Renmælmo som hadde ansvaret for håndsaginga. Vi intervjua og spurte han litt ut om kven han har lært og fått erfaringa si frå, og kva han har funne ut om håndsaging av eiga undersøkjing.
I 1999 var Roald på kurs om handsaging på sagstilling, med Arild Bjarkø. Arild er ein tradisjonell laftar og tømrar frå Bærum, no busett i Os i Østerdalen. Sagstillinga dei brukte var typisk for Røros. Den hadde ein bukk i eine enden, med to stokkar felt nedi seg, og i andre enden var det felt føter direkte inn i stokken, i staden for endå ein bukk. Opp på stokkane var det to puter, som opplegg for sagstokken.
Året etter, i 2000, var Roald og Arild i lag og intervjua Konrad Stenvold. Innhaldet i intervjuet var mellom anna om kva sager dei brukte. Viking på tenna vart nemnt, og at merkinga vart gjort med sotsnor, ført i kopp med sot og vatn.
Konrad er fødd på Stenvold i Målselv 1908. På denne tida var det longt mellom gårdane, og dårleg med vegforbindelse. Altså ikkje så enkelt å kome seg på Bygger`n… Men, det var godt med furu- og bjørkeskog, så ein var sjølvberga med tømmer, og hadde det berre med å få opparbeidd seg den materialen ein hadde behov for. Konrad og syskenborna hans, Johan og Hans Stenvold, var heilt frå 10-års alderen med i skogen og hogg tømmer og saga material. Fyrste store prosjektet dei var med på var i 1928, då dei saga all matrialen til ein somarfjøs i Frihetsli. (Trond Oalann har i seinare tid laga kopi av denne). På slutten av 30-talet saga Hans Stenvold oppgangssaga 6″ plank til 1″ bord.
John Reierson Lundberg, 1870-1960, er siste håndsagsskjærar sett i folkeregisteret frå Målselv. Han vart intervjua før han døydde. Han brukte same type sagstilling som vi gjorde med Roald no på samlinga.
I 2005 var Roald og Siv K. Holmin, i samarbeid med museet i Karasjok, og intervjua fem tradisjonsbærarar Karasjok. Intervjua vart heldt både på samisk og norsk, for å fange opp alle nyansar. Tre av personane dei intervjua var særs viktige, med tanke på tradisjonslina. Nils Nilsen Anti, Anders Nilsen og Nilsen Moeng (i live). Dei fekk studert to nye sagstillingar, mellom anna den til Anti. Etter intervjua har Roald og Siv heldt seminar for håndverkarar, og ein av deltakarane, Arne Graven, har fordjupa seg i håndsaging. Roald og Siv har også brukt alt dei har lært, og all erfaring dei har fått, til å tradisjonelt restaurere ein høyskjå i Karasjok, som tilhøyrer gårdbrukar Hans Laiti.
ARBEIDSMÅTE
Kvisting og klargjæring av stokk
Fyrste steg når ein skal sage, er sjølvsagt å finne tak i emnet ein vil bruke. Då gruppa vår ankom gården til Roald, var stokkane vi skulle sage bord av allereie klarlagt, og lagt fram på lunnar. Det er viktig at stokken leggjast med kuven opp, slik at stokken er mest mogleg rett sidevegs. Oversida av stokken barkast med ravel ellerbarkespade. Kvistar og grove ujamnheiter fjernast med øks. Endane av stokken hoggast eller sagast reine, om det ikkje allereie har blitt gjort tidlegare. Så snur ein stokken, og gjentek same prosedyre med barking og kvisting på andre sida også.
Merking med sotsnor
No har ein kome til oppmerkinga. Det blir dobbeltsjekka at stokken ligg mest mogleg i riktig posisjon, og ein festar han med haldhakar, så han vert liggjande stabilt. Borda som skal sagast ut av stokken, merkast i begge endar, ved hjelp av tolken og ein vater eller loddfjøl. Tolken har eit midtmerke, og han blir alltid lagt på margen. Det er toppdiameteren til stokken som avgjer kor mange bord ein får. Når ein byrjar i margen og måler seg utover, vert det likt i både topp og botn. Tolken har vanlegvis 11/8 ̈ merkeavstand. Med fråtrekk av tjukkelsen til sagbladet blir det bord på ca. 5/4 ̈.
Vaterstrek
I tillegg til merkinga av borda, skal det merkast ein vaterstrek i underkant av rotenden. Den hjelp ein til å kunne hogge ei skårflate, som sikrar stillinga til stokken under saging, og gjev godt feste på «putestokken».
Når merkinga er ferdig i begge endar, skal det også merkast strekar på både oversida og undersida av stokken. Her er det viktig at strekane vert nøyaktige og godt synlege. Det kan brukast sotsnor eller kritsnor. Ein skjær eit lite hakk på kvar side for å styre snora. Ho må strammast godt, og trekkjast loddrett opp, så streken blir rett heile vegen. Ein merkar alle loddstrek likedan på oversida fyrst, for så å rulle stokken rundt og gjenta same prosedyra her.
Hogd flate i rotenden
No skal det hoggast ei flate på nedsida av stokken. Ca. 8″ brei og 3″ inn frå rotenden. Dette er for å få stokken til å liggje rolig på sagstillinga.
Stokken er no klar til å heisast opp på sagbukkane, ved hjelp av to «slinner» og tau. Tauet festast i kvar bukk på sagstillinga, går ned, rundt stokken og opp igjen på sagstillinga. Når to stk. no dreg i kvart sitt tau, vil stokken enkelt rulle opp gjennom slinene, som ligg skrått inntil bukkane. Oppe på bukkane vert den uthogde flata på stokken festa med 2-3 haldhakar i puta. Då er det mogleg å skyve stokken att og fram under saging.
ARBEIDSTEKNIKK:
Overskjæraren løftar og undersjkæraren dreg
Det må to menn til for å sage. Ein overskjærar, som står oppe på sagstillinga, og ein underskjærar, som står på bakken. For å kunne byrje med saginga, skyvast eine einden av stokken utanfor fyrste sagbukken. Då er det mogleg å sage inn ca. ein meter i kvar oppmålt strek. Ein må berre passe på så ein ikkje sagar for longt, slik at ein ikkje også kappar av bukken og overskjæraren dett i bakken…
Når ein har saga ferdig alle spora i toppen, skyvast stokken innover, slik at spora kjem forbi fyrste puta og ein kan fortsetje saginga derifrå. Nedre håndtak på saga kan takast av, så bladet kan puttast ned igjen i det påbegynte sagsporet. No kan ein sage seg heilt fram til puta på andre sida.
Stokken ferdig saga og klar for kløyving
Det er særs viktig at både over- og underskjærar styrer saga og klarer å fylgje oppmerkinga. Ser ein at bladet byrjar å gå utanfor, styrer ein den ved å vri håndtaka som eit sykkelstyre. Ein må gje likt trykk og strekk i bladet, og halde lett i håndtaka, så bladet held seg så rett som mogleg. Ein kan også setje i trekilar i sporet etter kvart som ein sagar, så det ikkje knip om bladet.
Ein startar å sage dei ytste borda, og tek midtstreken til slutt. Det sikrar stabiliteten av stokken under heile sagprosessen. Overskjæraren kan sage heilt til enden av stokken, medan underskjærar sjølvsagt må stoppe ved puta. Det gjerast ved å leggje saga framover.
Utkløyvingsmerke på stokken
Det er no berre eit lite trekantstykke som står igjen og held dei ferdige borda saman i rotenden. Den siste biten kløyvast av med hjelp av to trekilar, ein frå over- og ein frå undersida. Her startar ein også på det ytste bordet, og jobbar seg innover. Om det skulle sitje ein kvist i enden, kan det vere lurt å bruke ei øks eller ei håndsag til hjelp under kløyvinga.
No er borda ferdige og klare til å lagrast til tørking oppsett i mare.
VERKTYG
Saga
Å fovandle ein stor stokk om til bord, krev monge ulike verktyg og hjelpemiddel. Vi talte ca. 15 ulike reiskapar gjennom heile prosessen, frå oppmerking til siste utkløyving.
Det viktigaste verktyget, og det som heile arbeidsprosessen er oppkalla etter, er sjølvsagt håndsaga. Håndsaga kom i bruk i Noreg tidleg på 1800-talet. Det var ein lagleg reiskap, som ikkje krevde store investeringar og tilrigging for bruk. Håndsaga kunne brukast heile året, og det var også ein måte og omgås sagbruksprivilegia.
Bøndene kunne riggje seg til inne i skogen med sagstilling, så dei slapp å frakte dei tunge stokkane så longt. I og med at sagstillinga ofte vart laga på staden der tømmeret vart felt, ville utforminga av sagstillinga variere ein del. Dei vart laga i flukt med terrenget på staden, som kunne vere alt frå ei flat mark til ein bratt bakke. Ein laga den med vandringa i vater, og posisjonerte den slik at tømmertet enklast mogleg kunne rullast inn på den.
Sjølve sagbladet er av svensk valsa stål på 1,8 mm. tjukkelse, med ei lengde på 160cm og stansa ut i England. Bladet er også valsa på ein spesiell måte, med rundvals midt etter bladet i lengderetninga, for å oppnå god spenst. Dette er viktig for at saga ikkje vert for mjuk og bøyeleg under saginga. Tennene er vigga 0,6mm. utover til annakvar side, med eit viggejern, og kontrollert med ei måleklokke. Tennene er nesten tverrfilte oppå og framme. For å ta kvisten lettare kan ein skråfile 2-3 grader. Er viggen og filinga fin, kan ein rutsje ei nål ned mellom tennene. Under filinga er sagbladet fastspent i ein filkrakk. Det er to håndtak montert, eitt i kvar ende av sagbladet. Håndtaket nede vert kalla «angel». Det har ein vingmutter i jernklaven, så det enkelt kan takast av og på når bladet skal treast gjennom stokken. Breidda på det nedre håndtaket er 35cm. Det øvre håndtaket vert kalla «tiller». Det forlengar saga med ca. 60 cm. og kan ikkje takast av. Breidda av håndtaket er 60cm.
Vi tykkjer det har vore ei særs lærerik og veldig kjekk veke. Vi har fått vere med på heile prosessen, og undervisninga har gått godt inn på detaljnivå. Vi har også fått sjansen til å sjå kva det vi har saga og hogd ut kan brukast til. Veldig bra!
Jan, Robert, Roald, Øyvind, Adrian, Thor-Aage og Simon er på biletet og John er fotografen. Desse utgjer heile gruppa og veiledere i handsaging og høvling.
Til fjøset på middelaldergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.
Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)
I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.
Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)
Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.
Kort om begrepene labank og labankdør:
Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.
Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:
Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok(Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det omrekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. Stift, Nordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.» Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!
Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).
Materialutvelgelse
Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:
Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.
Dimensjonering
Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.
Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)
Hogging av fals
Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.
Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)
Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:
Hva gjør de trenaglene?
«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.
Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).
Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.
Kanten skvelles
Hjørnet hogges vekk mellom strekene
Det skvelles dypere i skråen
Det hogges vekselsvis fra kant og side
Fals og øks
Her er hull til nagler synlige i falsen
Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:
Hogging av gradspor
Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:
Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.
Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).
Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.
Såtjern (foto. forf.)
Bunnen av gradsporet renskes (foto Tomas Karlsson)
Blir bunnen plan? (foto Tomas Karlsson)
Labanker drives inn
Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.
Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)
Døra hogges og pjåles til dimensjon
Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.
Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)
Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:
Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).
Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.
Utsida pjåles (foto forf.)
Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)
Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)
Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).
Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)
Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)
Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.
Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!
Her er studentane på teknisk bygningsvern samla i Karasjok. Med seg har dei også nokre elevar frå byggfag i Karasjok, tilsette på museet i Karasjok, veiledarane Siv Holmin og Arne Graven. Med på biletet er også forelesarane i bygningshistorie Ingebjørg Hage, Lars Børge Myklevold og Mia de Coninck. Foto: Roald Renmælmo
For fyrste gong har bygningsvernutdanninga på NTNU gjennomført ei studiesamling i Finnmark. Ein av studentane på studieretning teknisk bygningsvern bur og arbeider i Karasjok i Finnmark. Han har som regel hatt lang reise når han skal på studiesamling. Denne gongen samla vi alle studentane på hans heimebane og arbeidsplass; Sámiid Vuorká-Dávvirat i Karasjok. Museet har ansvar for ei samling med bygningar i eit friluftsmuseum som vart flytt dit på 1950-talet. Dei fleste av desse bygningane er automatisk freda samiske kulturminne. Det gjeld også fjøset frå elvesamegården Jávrebaijnjárga i Valjok i Karasjok kommune. Denne fjøsen er under restaurering og høvde godt som objekt for arbeidet til studentane på samlinga.
Fjøset frå Jávrebaijnjárga slik det står i dag på museet i Karasjok. Lengst til høgre ser du studentane som er i sving med dokumentasjon av detaljar. Foto: Roald Renmælmo
Måndag 12. mars møtte studentane opp på museet og vi gjekk i gang med å kartlegge kva som må til av tømmer og material i samband med restaureringa. Det meste av veggtømmer og bord i bygget er produsert med handsag. Det kan ha vore bygd av lokalt tømmer frå Valjok der garden sto tidlegare, men mest truleg er tømmeret hogd enten i Anarjokkdalen eller Karasjok og fløta ned elva til Valjok. Vi valte å leite tømmer i skogen i Karasjok. Då fann vi fram til eit område der furuene hadde nokolunde tilsvarande dimensjon som det som var brukt i fjøsen. Som veileder hadde vi med oss dendroøkologen Andreas Kirchhefer frå Tromsø. Saman med studentane undersøkte han veksemønsteret i materialen i fjøsen. I ein av veggstokkane vart det teke ein boreprøve for å studere årringane i detalj. Når vi kom ut i skogen tok vi tilsvarande boreprøvar av furuene der for å sjå om det stod i forhold til materialane som var brukt i fjøsen.
Når vi hadde funne stokkar som høvde til dei materialane vi trong så hogg vi dei og drog dei fram frå skogen. Felling, kvisting og kapping vart gjort med hoggarøks. Tømmeret vart så frakta fram til museet sitt område der vi hadde gjort klar to handsagstillinger og handsager til å få saga materialen. Dei fleste stokkane var til veggstokkar på ca 5″ tjukne. Då saga vi to bakbord på sidene. Bakborda gjekk enten til ytterkledning til stavdelen av fjøset, eller til taktro. Det var dimensjonen på stokken som avgjorde om det ble det eine eller det andre.
Studentane er i fullt arbeid med å sage materialar. I bakgrunnen har vi reist nokre av borda og plankane som er produsert. Foto: Roald Renmælmo
Samlinga i Karasjok var ei kombinert samling for både faget tradisjonsfaglig utøving 3 og faget bygningshistorie 2. I bygningshistorie hadde vi ein serie med førelesingar med fokus på den nordlege landsdelen. Andreas Kirchhefer forelas om dendrokronologi som redskap i bygningshistorie og hadde døme frå daterte bygg i landsdelen. Eg hadde forelesingar om handsagtradisjonen i Karasjok med utgangspunkt i eit dokumentasjonsprosjekt som eg gjorde i 2005. Vidare viste eg bilete frå arbeidet med å byggje gamme i Devddesvuopmi i 1993.
Lars Børge Myklevold frå Sametinget si forelesing hadde tittelen; Hva er samisk byggeskikk? Her viste han døme på kva typar av bygningar som kan vere samiske. Mia de Coninck si forelesning, Det samiske bygningsregistreringsprosjektet, bruk av historiske kilder, resultater og utfordringer, viste korleis Sametinget har arbeidd systematisk for å kartlegge samiske bygningar. Eg heldt ei forelesning om skjelterbygg av ulike slag. Siv Holmin viste døme frå restaureringsarbeid på eit freda samisk bolighus på Middagsmoen i Sørreisa. Dette som utgangspunkt for ei veldig fin drøfting om restaureringsmetodar, verneverdiar og bygningsvernprosessen. Då hadde vi med oss Lars Børge og Mia frå Sametinget som kunne svare godt og utfyllande på spørsmål frå studentane. Det var kjempeflott å få slike bidrag på samlinga.
Nest siste dag på samlinga hadde Ingebjørg Hage tre flotte forelesingar med fokus på byggeskikken i landsdelen. Den fyrste med utgangspunkt i ei bestilling på å seie noko om kvænsk byggeskikk. Ingebjørg var litt meir nyansert enn det, og snakka og viste bilete med døme på korleis ho har funne slektskap med bygningstypar og bygningsdetaljar i Nord–Noreg, Finland (Nord-Sverige) og Russland. Særleg i Karelen verkar det å vere ein del spennande å finne. Neste forelesing var om gjenreisingsarkitektur, eit tema som Ingebjørg har arbeidd med i si doktoravhandling. Dette er historia bak bygningsmiljøa på dei fleste tettstader og bygder i Nord-Troms og Finnmark og viktig for å forstå byggeskikken i desse områda. Til slutt fekk vi ei forelesning om den nordnorske stuehagen, også eit emne som Ingebjørg har arbeidd mykje med. Her fekk studentane kjennskap til eit emne som vi gjerne er i berøring med når vi restaurer gamle hus, men som få har vore merksame på.
I vinterkulda i Karasjok var det fint å halde på med handsaging fire av dei fem dagane vi var samla der. I løpet av samlinga fekk studentane øvd seg såpass på saginga at det gjekk ganske radig unna med produksjonen etterkvart. På fredagen var det ikkje mange stokkane att å sage før vi rekna med å ha omlag det vi trong til å gjere restaureringsarbeidet. Fram til neste samling i veke 23 skal student Bror Ivar i Karasjok arbeide vidare med restaureringsarbeidet. Målet er å bli klar slik at vi kan tekke taket med never og torv i løpet av veke 23.
Tradisjonelt bygghandverk 