Barking-barkespade

Barkespader i fra håndbok for huggere
barkespader omtalt i håndbok for huggere 1942
I løpet av våres skogsdager har vi diskutert en del om barking, om det er gjort og poenget med å gjøre dette. Jens sverget til å sokke (barke nederste 2m av treet før han felte det) mens jeg ikke tok meg tida eller orket dette. Og vi diskuterte egentlige hensikten med sokking og barking. Sokking har en del for seg hvis en senere skal barke resten av treet når det er felt, greiere arbeidsstilling for å ta av den groveste barken.

Jon Holm LillegjeltenJon Holm Lillegjelten (f. 1949) er en av personene som vi bruker som levende informant og tradisjonsbærer. Han har vært med far sin i skogen siden han var tenårene og har drevet mye i skogen til eget formål da de hadde egen gårdssag og drev mye med lafting og bygging i trematerialer.

Når vi spør Jon om de barket tømmeret, så svarer han ja måtte jo gjøre det med tømmeret som skulle fløtes. Når vi snakker videre ned han forstår vi at det bare var tømmeret som skulle fløtes som ble barket. (fløtinga i Glomma opphørte i 1970). Jon forteller videre at tømmeret ble fraktet med barken på ifra skogen frem til lunneplassen ved elva og barket der før det lempet i elva på våren. Jon forteller også at de fikk traktor i 1963 med også i tiden før dette når de kjørte med hest både med bukk og geit og kun med støtting var også barken på.

På en tur i Vatnedalen i Setesdal kom jeg over to barkespader som jeg fikk anledning til å ta med. Jeg tok disse frem den siste uka og det har vært flere lokale handverkere innom å kikket på arbeidet våres, men ingen av disse kunne dra kjensel på spaden. Jeg tok den med og viste den frem til Jon og han kunne bekrefte at det var en typene de brukte, men han brukte mest denne fra Sandvik med utskiftbare blad. Det fantes også modeller fra Mustad og Eia som han husker.

bsrkespade medærne
Moderne barkespade ca 1960 

Säterpilen

säterpilenEtter noen funderinger og diskusjoner om økser (skogsøkser) hvor vi har prøvd å tidfeste de forskjellige typene østerdalsnakke, turpentine og pad’er. I noen forskjellige tekster/bøker er øksene beskrevet, og i en tekst som er skrevet rundt 1940 beskriver forfatteren en ny type øks på vei inn i markedet som er lettere og smid i helstål, han omtaler øksa som hendig og anbefaler leserne til å prøve ut den nye typen.

Når vi intervjuet og snakket om gamle økser med Jon Holm Lillegjelten så kom vi inn på temaet lette ståløkser. Og ja Säter-pilen kom i 0,7 og 0,9 variant sier han, og det var slik øks faren hans brukte å ha med seg i tillegg til motorsaga jobu tiger på 60-tallet. Jeg mintes å ha sett en slik liten nett øks hjemme hos søstra mi, og samme kvelden fant jeg den med stempelet SÄTER på øksenakken.

Dagen etterpå har jeg med øksa for å vise frem, Jon har tatt med «säter-pilen» som faren brukte. Disse øksene er relativt like, men säterpilen til Jon bar stempelet HB (Hults bruk). Muligens var Säterpil blitt et typenavn på små lette helståløkser?

Tirsdag 19. 1 hadde vi en ny skogdag for å skaffe mer tømmer tillafteprosjektet. Vi gjorde noen forsøk på å bevege oss litt frem i tid ved å benytte svans til felling og säterpilen til å ta ut felleskåret og til å kvitte. Jeg ble ikke overbevist om at dette var den store revulusjonen (siden Jens sto på siden av meg og tok meg igjen i fellinga, og at voldsom kraftbruk ved kvisting resulterte i knekt økseskaft). Men her kan det være flere faktorer som spiller inn; sliping av øks, viking og filing av svans, teknikk og trening.

Vi synes tråden om lette skogsøkser av helstål er spennende, spesielt etter at Jon kunne fortelle at det var slik øks far hans brukte.

Teljing av tømmer

TennarDe siste tre dagene har vi teljet (rydd/rødd som andre kaller det) tømmer. Vi var i utgangspunktet spent på om det skulle få store utfordringer med frossent tømmer. Tømmeret ble hugd tirsdag den 5. i 25 minusgrader og kjørt inn i hallen til museet på onsdagsmorningen før vi reiste i smia. I hallen er det ca. 5-10 varmegrader. Når vi begynte på med teljing på torsdagen gikk det overaskende greit, merket bare mindre antydninger til frost i rotenden av stokkende.

Teljeteknikken vi brukte er en kombinasjon av tradisjonen til dagens Rørosmiljø (uthusprosjektet) som bygger mye på erfaringene fra Per Vollen og Arild Bjarkø og tradisjonen vi har lært i studiesammenheng av Roald Renmælmo. Jeg har fått anledning til å prøve meg litt frem med forskjellige biler utifra verktøykassa til Kolbjørn, hvor det er et utvalg av eldre mustadbiler med østerdalspreg.

Innlasting og vurdering
Fundering om hvordan vi skal angripe «laftekvalitetstømmeret»

Når tømmeret teljes legger vi stokken med kuven opp og hugger sidene slette. Vi skal ha 6″ stokker til våres lafteprosjekt. En del av stokkene bydde på utfordringer og vurderinger da noen av disse hadde krok og kuv i flere retninger. (ref. Kolbjørn: «laftetømmer er det som ikke er godt nok til å sages») Slik var det i ihvertfall på 1800-tallet, i motsetning til i dag hvor laftetømmer er lysrette kjempestokker. Vi skal jo lære «Tradisjonelt bygghandverk» og da er det vell antagelig riktig å ha litt utfordrende tømmer!

Prosessen med å telje forsetter etter at man har definert hva som er opp og sider på stokken, så barkes det to striper før vi snorslår to streker som definerer bredda på den ferdige stokken.

Her skorrer (hugger inn «spor» på tvers av veden med en passelig avstand). (ref. Kolbjørn: fint om klampene passer inn i ovnen») Dette gjøres med en skogsøks her: typen «østerdalsfacong» les mer om økser i eget innlegg.  

Så hugges klampene av i en passelig og nokså nøyaktig avstand til streken. Her benyttes samme øksa som til skorring.

Etter at klampene er hugget av bytter man bort øksa til en bile (øks med større blad, kortere skaft og mer egnet til hugging på langs, og etterlater en slettere overflate) her hugges det nøyaktig etter den snorslåtte streken, slik at det blir en loddrett plan overflate.

Fiberhelling

IMG_20160114_143550
Bilde prøver å antyde venstrevridd tømmer

Fiberne i treets struktur og oppbygning går i utgangspunktet på langs av treets lengderetning, og vi omtaler det ofte som på langs/tvers av veden. De fleste trærne har en helling av disse fiberne og blir ofte omtalt som vridd vekst Høyre/venstrevridd. Litteraturen som omtaler dette hevder at de fleste av trærne er venstrevridd de første 40-60 åra(dvs. innerste årringene) og at de går over til å bli mer og mer høyrevridd i alderdommen. Disse trærne blir stabile materialer som vrir seg lite ved tørking. Men har du stokker som er venstrevridd i alderdommen også vil disse materialene vri seg en god del når de tørker. og er meget uegnet til laft. På bilde over er fra når jeg drev å teljet og slet litt pga av fiberhelling, jeg opplevde at jeg til stadig brøt fibere og at det var vanskelig å holde retningen. Dette kan være en sammenheng med at det var noe venstrevridd vekst i denne stokken. (muligens noe søkt påstand)

IMG_20160115_123837
Tømmer fra et restaureringsprosjekt til museet.

En teknikk for å enklere å arbeide med tømmer med vridd vekst er å hugge i to forskjellige retninger øverst og underst på stokken. På bilde ser vi tømmer fra en gammel seterbygning som ligger i hallen hvor vi jobber. Her ser vi verktøysporene tydelig viser at arbeidstekknikken våres er annerledes en den som er gjort på denne gamle bygningen.

IMG_20160115_124153
En av stokkene vi har teljet, verktøysporene er annerledes enn på gamlestokken

Av mangel på noen levende tradisjonsbærer med erfaring fra røing av tømmer av gammeltradisjon lokalt fra Rørostraktene kan vi vurdere videre om vi burde ta oss litt mer kikk på gamle verktøyspor for å prøve å etterligne arbeidsteknikken disse karene brukte. Om det er mer riktig tradisjon å følge en det vi har lært av andre i nyere tid?

Smia i Kurantgården 6. jan

Jens i essaEtter en del drøfting og avlesing av laftetømmeret i hallen til museet i Stamphusveien var planen å fortsette dagen i smia. Ideen var å lage oss noen enkle verktøy/hjelpemidler som vi får bruk for de første dagene. Jeg personlig hadde ingen smierfaring fra før, og det ble mer som et førstegangs introduksjon av smiing for min del. Med bakgrunn i erfaring og bakgrunnskunnskap ble vi enige om å smi oss et sett med holdhaker og muligens en benkehake hver.

Holdhakermuseumshaker
Vi fant frem 6 holdhaker som var tilgjengelig i kurantgården og kikket på og diskuterte utformingen
og produksjonsmåten av disse. Tre nederste av holdhakene er sveiset i sammen i nyere tid av en museets håndverkere Jørn Solli, han refererer til at de er laget en gang ut ifra tegning ifra et sett holdhaker som Roald Renmælmo en gang hadde med seg til Røros trolig en eldre modell. De to lengste er 18″ lange, piggene på den største er 8″ og på den nest største er de 6″.
To av de andre  var smidd og relativt like ca 16″ lange og rundt 15 mm tykke i godset den ene er laget av rundprofil og den andre er firkantprofil.

Den siste typen er mindre ca 13″ lang i rundprofil i 12mm tykkelse, denne er i dag i handel hos Bergstaden Trelast på Røros. Typen er den Kolbjørn Vegard Os ble introdusert for da han lærte laftefaget av Arild Bjarkø og Per Volden. Kolbjørn mener disse er for små og spinkle og vi trenger noe mer solide saker hvis vi først skal lage noen.

Vi tok et lite intervju/prat med Jon Holm Lillegjelten som i dag jobber på museet som arbeidsleder. Jon gikk i lære og lærte laftefaget på 1960-tallet og når vi snakker med han forstår vi at lignende gjennstand ble mye brukt i konstruksjoner for å binde bygningsdeler i sammen, da skulle de være utformet slik at vinkelen på bena gjorde slik at bygningsdelene ble presset i sammen når haka ble slått inn. Han ment at det var den typen av firkantprofil som ble bøyd i begge ender med en flat spiss i hver sin retning som vi fant i kurantgården, som var mest lik dem de benyttet både i arbeidsprosessen for fastholding av material og til fastbinding i konstruksjoner.

Vi falt på å lage hvert vårt sett med 3 bindhaker med forbilde av den som Jon synes lignet mest på den han hadde vært i kontakt med på 60-tallet. disse er også relativt enkle i utforming og skulle være mulig selv for meg å få til. Litt utfordring er det likevel med å få nok masse og et skarpt hjørne og slå på. Her viste Kolbjørn og Jens meg arbeidsteknikken med å stuke, banke og strekke for å spare/flytte på massen rundt knekken i hjørne. Selv fikk jeg oppleve opprinnelsen til ordtaka «smi mens jernet er varmt» og «mange jern i ilden». Foreløpig er jeg fornøyd med resultatet, for se hvordan de fungerer og om holdbarheten er tilstrekkelig.

haldhaker nylagde