Teljing av tømmer

De siste tre dagene har vi teljet (rydd/rødd som andre kaller det) tømmer. Vi var i utgangspunktet spent på om det skulle få store utfordringer med frossent tømmer. Tømmeret ble hugd tirsdag den 5. i 25 minusgrader og kjørt inn i hallen til museet på onsdagsmorningen før vi reiste i smia. I hallen er det ca. 5-10 varmegrader. Når vi begynte på med teljing på torsdagen gikk det overaskende greit, merket bare mindre antydninger til frost i rotenden av stokkende.

Teljeteknikken vi brukte er en kombinasjon av tradisjonen til dagens Rørosmiljø (uthusprosjektet) som bygger mye på erfaringene fra Per Vollen og Arild Bjarkø og tradisjonen vi har lært i studiesammenheng av Roald Renmælmo. Jeg har fått anledning til å prøve meg litt frem med forskjellige biler utifra verktøykassa til Kolbjørn, hvor det er et utvalg av eldre mustadbiler med østerdalspreg.

Når tømmeret teljes legger vi stokken med kuven opp og hugger sidene slette. Vi skal ha 6″ stokker til våres lafteprosjekt. En del av stokkene bydde på utfordringer og vurderinger da noen av disse hadde krok og kuv i flere retninger. (ref. Kolbjørn: «laftetømmer er det som ikke er godt nok til å sages») Slik var det i ihvertfall på 1800-tallet, i motsetning til i dag hvor laftetømmer er lysrette kjempestokker. Vi skal jo lære «Tradisjonelt bygghandverk» og da er det vell antagelig riktig å ha litt utfordrende tømmer!

Prosessen med å telje forsetter etter at man har definert hva som er opp og sider på stokken, så barkes det to striper før vi snorslår to streker som definerer bredda på den ferdige stokken.

Her skorrer (hugger inn «spor» på tvers av veden med en passelig avstand). (ref. Kolbjørn: fint om klampene passer inn i ovnen») Dette gjøres med en skogsøks her: typen «østerdalsfacong» les mer om økser i eget innlegg.  

Så hugges klampene av i en passelig og nokså nøyaktig avstand til streken. Her benyttes samme øksa som til skorring.

Etter at klampene er hugget av bytter man bort øksa til en bile (øks med større blad, kortere skaft og mer egnet til hugging på langs, og etterlater en slettere overflate) her hugges det nøyaktig etter den snorslåtte streken, slik at det blir en loddrett plan overflate.

Fiberhelling

Fiberne i treets struktur og oppbygning går i utgangspunktet på langs av treets lengderetning, og vi omtaler det ofte som på langs/tvers av veden. De fleste trærne har en helling av disse fiberne og blir ofte omtalt som vridd vekst Høyre/venstrevridd. Litteraturen som omtaler dette hevder at de fleste av trærne er venstrevridd de første 40-60 åra(dvs. innerste årringene) og at de går over til å bli mer og mer høyrevridd i alderdommen. Disse trærne blir stabile materialer som vrir seg lite ved tørking. Men har du stokker som er venstrevridd i alderdommen også vil disse materialene vri seg en god del når de tørker. og er meget uegnet til laft. På bilde over er fra når jeg drev å teljet og slet litt pga av fiberhelling, jeg opplevde at jeg til stadig brøt fibere og at det var vanskelig å holde retningen. Dette kan være en sammenheng med at det var noe venstrevridd vekst i denne stokken. (muligens noe søkt påstand)

En teknikk for å enklere å arbeide med tømmer med vridd vekst er å hugge i to forskjellige retninger øverst og underst på stokken. På bilde ser vi tømmer fra en gammel seterbygning som ligger i hallen hvor vi jobber. Her ser vi verktøysporene tydelig viser at arbeidstekknikken våres er annerledes en den som er gjort på denne gamle bygningen.

Av mangel på noen levende tradisjonsbærer med erfaring fra røing av tømmer av gammeltradisjon lokalt fra Rørostraktene kan vi vurdere videre om vi burde ta oss litt mer kikk på gamle verktøyspor for å prøve å etterligne arbeidsteknikken disse karene brukte. Om det er mer riktig tradisjon å følge en det vi har lært av andre i nyere tid?

Forfattar: Jostein Utstumo

Bakgrunn som konvensonell tømrer med byggingeniørutdanning. Student ved NTNU ved Tradisjonelt bygghandverk Vis alle innlegg av Jostein Utstumo