Våren 2026 har hovedtemaet på læringsarena Innlandet vært heiselåve for oss i 2024 kullet. Vi har bygget en heiselåve basert på tegninger av Håvard Aabol.
Allikevel var det plass til små drypp med andre temaer, og ett av disse var Kirkespon kurs med Åsmund Stormoen og Hans Marumsrud i Heidal 10.–11. mars 2026.
Det er jo ikke hverdag en får muligheten til å få slikt på menyen så da var det verdt å ta en pause fra heiselåve og dykke raskt ned i kirkespon.
Våren 2025 jobbet jeg og mine medstudenter, i regi av NTNU, med spontak på Stiklestad, Huset vi jobbet på heter Rye gård, og er en husmannsplass fra ca. 1850. Vi gjordet alle prosessene frem til ferdig tak. Her brukte vi gran. På kirkespon kurset brukte vi furu. I begge tilfeller er man på leting etter materiale med helt spesielle egenskaper. Helst kvistfritt, gammelt, lite vridning og tette årringer.
Stikketaket består av tynne spon, like tykke i hele lengden, som stikkes ut med en sponkniv etter at man har kokt emnet mjukt, (mange variasjoner på måten å produsere på avhengige av tradisjoner forskjellige steder i landet).
Kirkespon er tykke nederst, ca. 1″- 2″, og tynnere i toppen, ca. ¼». De er ofte formet på sidene og i enden nederst slik at de danner dekorative mønstre når de legges på taket/veggen.
Foto 1: Snorre Hvamen; eks. på forming av kirkespon
Kirkesponen har tradisjonelt blitt behandlet med tjære.
Man kan si at det hele starter med treet i skogen. Arbeidet som følger frem mot ferdig taktekking er prisgitt kvaliteten på emnene. Dette er et stort tema som jeg ikke kommer til å gå i dybden med her.
Vi begynner med å finne et passende emne som så kløyves ut i kakestykker.
Foto 2: Snorre Hvamen; Kløyving av emnet, Stormoen t.h. og Marumsrud t.v.
Der etter kløyves det ut skiver på ca. 2″- 3″ av kakestykkene. Ungsomsvededen hogges bort. Vi står da igjen med en fjøl som danner grunnlaget for kirkesponet. I utvelgelsen av emner ente vi opp med å forkaste over 90%. Når kirkesponetsponet først er lagt, bør det jo holde. Det gir derfor lite mening å bruke så resurser på emner som ikke vil kunne holde.
Foto 3:Snorre Hvamen; ikke godt nok til kirkespon
Når man har et emne man har trua på, tas dette med inn og formes.
I denne prosessen brukte vi en sponstabbe. Stabben kan du lese mer om her:
Emnet avrettes på den ene siden, den siden som skal ligge på taktroa. Arbeidet gjøres med en øks som ikke er for stor og tung. Ved å bruke sponstubben får en begge hender fri til øksa. Stabben har også en del mål og vinkler som en bruker i formingen av emnet.
Foto 4:Snorre Hvamen; Forming av kirkesponet. Stormoen demonstrerer.
Når en har fått jamna anleggsflata på kirkesponet kan en begynne å forme skråplanet på fremsiden. Emnet er snudd slik at en hogger fra bunnen og mot toppen, der kirkespona er tynnest. Da ender vi opp med et emne som er ca. 1″- 2″ i bunnen og ca. ¼» i toppen.
Nå lages bredde og formen på sidene.
Til slutt hogges nederste delen i et skrått snitt, og et kirkespon er laget. Nå er det bare 25000 stykker at.
Foto 5:Snorre Hvamen; resultatet etter to dager med mange folk som høgg flittig:-)))
I løpet min praksis med lafting på Innlandet læringsarena ble jeg introdusert for to barkelaft og et rævskorolaft. Sistnevnte fant vi på en smie fra Skeie gård i Dovre. Arbeidet på læringsarenaen bestod blant annet i å bygge en rekonstruksjon av denne smia. Smia hadde både barkelaft og rævskorolaft i samme hjørne. Noe som muligens kan komme av gjenbruk av tømmer eller senere reparasjoner, hvor det er brukt et annet nov.
I arbeidet med barklaftet ble prosessen stort sett rettet mot oppmerking og utmåling. Denne måten gjør det lett å snakke om novet og dets «anatomi». Når det gjelder rævskorolaftet var det i mindre grad måling og merking, men mer hoggingen som utformet novet. Det var i hvert fall slik jeg opplever det i prosessen.
Det var rævskorolaftets mer intuitive og direkte måte å formes på, som fasiner meg.
I prosessen med å lære meg dette novet var det Jon Olav Seljord, veileder på Innlandet Læringsarena, som instruerte og viste. Stokkene vi jobber med var rundtømmer, som ble dimensjonerte og formet slik at de hadde en bredde på 7’’ i endene.
Merkingen tar utgangspunkt i sentermål. Vi måler opp stokkbredden, ca.7,5’’ og legger til ½’’, altså 8 ’’ (4’’ til hver side av sentermerket), slik at skåra i overhugget kommer utenfor påstokken. Dette er nødvendig for å overføre merking til denne for underhogget. Så måles en mosefarsbredde på 3’’ ut i punktene for stokkbredden med tillegget (7,5’’+1/2’’). Underkanten av stokken, litt avhengige av formen på stokken under, merker man for hvor skåra skal ende. Det blir som regel rundt 1,5’’ til 2’’.
Da er toppen av stokken merket ut fra senterlinjen til underliggende stokk, og det er satt ut mosefarsbredden(3’’), 4’’ på hver side av denne sentrert i lengderetning.
Foto: Snorre Hvamen; Oppmerking av rævskoronov.
Nå kan huggingen begynne. John Olav har laga til et prøve laft hvor han viser hvordan han måler opp og hugger. Det blir filmet hvordan han hugger slik at jeg har muligheten til å se hvordan han gjøre det mange ganger. Så begynner jeg å herme. Etter hvert oppstår det en muskulær forståelse av huggingen, rekkefølgen på de forskjellige huggene, hvordan man sikter og plasserer hode og kropp i forhold til stokken.
Han begynner med å lage en skåre i overkant av stokken, som går et stykke over midten, langsetter. Deretter hogges det en linje ned mot underkanten av stokken, inn mot møtepunktene for skoroflatene. Her hugges det stykkevis på alle sider slik at utformingen av overhugget blir mest mulig symmetrisk. Når jeg hugger tenker jeg at det går et kors igjennom stokken langsetter og på tvers. Skoro danner en linje på tvers, og plogen, som dannes i stokkens lengderetning, danner en linje på langs. Underveis i huggingen Justers disse linjene slik at de blir symmetriske. Så langt har skåre dybden, høyden opp til møtepunktet mellom plogen og skåra, endt på litt over halvparten av stokkhøyden. Så lenge man hugger i en flate, hvor det bredeste punktet i skoa tangerer markeringen for stokkbredden + 1/2’’, så ender man opp rundt denne høyden.
Foto: Snorre Hvamen; Forming av overhogget i rævskoronovet.
Det føles ganske «skummelt» å hogge dette novet sammenlignet med et barkenov. All oppmerkingen i rævskorenovet hogges bort ganske fort og man må forme novet med øksa og sikting med øye.
Underhogget blir så en speiling av overhugget, hvor man risser på påstokken med en passer for å markere. Når stokken har kommet ned for meddraging så maurer man skåre på de flatene som stikker utenfor påstokken.
Foto: Snorre Hvamen; Over- og unnerhogg i rævskoronovet.
På Læringsarena innlandet startet vi med Jarle Hugstmyr som veileder for å lage høvler. Vi laget hver vår vindus høvel som laget profil og kittfalls samtidig da dette kunne bli tydet ut ifra spor på de originale vinduene vi kopierte profilen fra.
Vindus produksjon ble startet med å velge ut ideelle emner for rammer og sprosser, vi bruker gran i vårt tilfelle. Vi fikk god veiledning av Hans Andreas Lien i å finne en effektiv fremgangs måte på verktøy bruk. Vi laget også merke lekt med dimensjoner for bredde og høyde med karm og plassering på sprosser basert på det originale vinduet
Vi merket at en ulempe med denne typen høvel er at vi uansett vil treffe på motved på en side av emnet grunnet måten det her blir høvlet på. Men det er en effektiv høvel i bruk som sørger for at alle deler blir like, en må bare være nøye med dimensjoneringa.
Til profilering på sprossene laget vi en seng til å legge delene i da vi trengte at de lå stabilt (kunne nok vært gjort bedre, men funket).
Rammene er sett sammen med sliss og tapp og plugget. Sprossene er tappet inn i rammene i siden, de stående sprossene er bare gjæret sammen.
Gjæringene på sprossene og rammene er merket med merkekniv og en god vinkel med store flater slik at vinkelen kunne brukes som anlegg for hoggjern for å få nøyaktige gjæringer på en effektiv måte.
Det blir boret ut for tre plugger med en navar mens rammen fortsatt er i tvinger.
Tre pluggene blir kappet og blir pusset over med en fint stilt høvel.
Emner til karm og midt post blir dimensjonert. Høvlet profil og fals på midtpost og karm før de blir sinket sammen. En annen student skriver om dette så jeg går ikke inn i detaljer på høvling og sinking av karm.
Vindus rammene blir justert og tilpasset til karmen i bredde og høyde til slutt.
Vi får en gjennomgang i skjæring av glass, underkitt, stifting og kitting av glass.
Vinduene er kittet ferdig og fraktet bort for mellomlagring. Vi veit ikke om vinduene skal males eller ikke. Vinduene er ikke hengslet pr nå da vi ikke veit om de skal være hengslet eller hvilket antall som eventuelt skal hengsles. Vi hadde heller ikke hengsler.
Det mangler en karm da vi mente emnene som var igjen rett og slett ble for dårlige og for vridde til å kunne brukes.
Vi har hatt 10 lærerike uker på lærings arene innlandet takket være dyktige veiledere som Jarle Hugstmyr og Hans Andreas lien. Vi har igjen en samling nå der vi skal gjøre eventuelle siste justeringer før det hele avsluttes med en eksamen.
Som en del av læringsarena Innlandet Fylke dette semesteret, har vi studentene Vidar, Martin og Jonathan snekret to drevspondører, eller det som også ganske presis kan kalles borddør med inngradet labank.
Bilde 1: Vidar Ringelien, tilnærmet ferdig resultat av borddør #2
En drevspondør består av stående bord – dørbladet, og et kileformet og gradet tverrstykke – drevsponen.
En del spørsmål oppstår når en skal snekre en drevspondør. Verktøy, begreper, plassering, utforming og orientering av drevspon, avsmalning for drevspon, dybde på gratspor.
Sammen med våre to veiledere, Jarle Hugstmyr og Hans Andreas Lien, gjorde vi studentene oss opp en del meninger om de ulike momentene, og gjennomførte etter de ulike erfaringene vi hadde samlet fra tidligere drevspondører og konvensjoner innenfor snekkerfaget. En god kilde til kunnskap fikk vi også fra en masteroppgave av Alexander Myrseth, “Borddør med inngradet labank – dragspondør” (Myrseth, 2017). I oppgaven er det registrert 27 drevspondører, og to okedører. Her kan man blant annet lese noe mer utfyllende om terminologien, som jeg bare kort vil liste opp her.
Bilde 2 og 3: Gradhøvel og ulike gradsager
Begreper, navn, terminologi Drevspon-, dragspon-, rekspon-, labank-, bord-, og plankedør.
Drevspondør er et begrep som jeg ofte hører brukt, slik at det ligger meg nærmest å bruke ordene drevspondør eller borddør her. Drevspon, rekspon, labank og tverrtre er det samme og her vil jeg bruke drevspon som navn på denne bygningsdelen.
Plassering
Gratsporet ble plassert fra endene ca ⅙ avstand av total lengde av dørbladet. Vidar kjente til denne regelen fra tidligere.
Bilde 4: ⅙ fra topp og bunn finner vi også i eksempeldøra (s. 27, Myrseth, 2017)
Vi drøfter om drevsponene skal ligge i vinkel på dørbladet, sentrert, eller skråstilt. Hans Andreas nevner at en svakhet med drevspondører er at de kan begynne å henge litt etter tid. Skråstilte drevspon kan potensielt motvirke dette, da de også ville fungert som skråavstivere. Siden vi ser flest eksempler på drevspon som ligger parallelt i overkant og underkant med topp og bunn av dørbladet, bruker vi den standarden.
Utforming av drevsponen
En av dørene lagde vi med drevspon uten skulder, en av dem med drevspon med skulder.
Bilde 5 og 6: Drevspon/tverrtre uten og med skulder
De to framgangsmåtene er veldig like når det kommer til utforming av dørbladet og av gratsporet. Hovedforskjellen jeg ser mellom drevspon med og uten skulder, er at når det er skulder har vi anledning til å bruke en gradhøvel som gjør arbeidet med å lage en sinking, eller grat, i drevsponstykket veldig effektivt. Med skulder kan vi også til en viss grad skjule en fremtidig kryping og glipper mellom drevspon og gratspor i dørbladet.
Begge typene drevspon krever at borda i dørbladet utgjør en slett flate. Dette er fordi drevsponen gjerne skal ligge godt på flata i bunn, og presse likt opp mot støtflatene i gratsporet. Ligger ikke drevsponen godt vil den enten bli for stram på feil plass, eller for slakk slik at det blir glippe og dårlig sammenføyning. Bruker vi grunthøvel til å lage flate i sporet, er dørbladet anlegg for dybden i gratsporet, derfor er det nyttig med veldimensjonerte bord. Om man stemmer ut hele gratsporet har dette mindre å si.
Akkurat bredde på gratsporet var oppe til drøfting under snekring av begge dørene. Vi kunne ikke finne en klar regel eller gjennomsnitt på gratsporbredda i litteraturen, og det ble en skjønnsmessig vurdering. Vi brukte et sted mellom 5 og 8 cm bredde fra smaleste til breieste del av de to drevsponene, med 1,5 og 2 cm avsmalning på meteren.
Ved utbedring av et spor som ligger godt, lærte vi å høvle av drevsponen på motsatt side av der det presser på. Dette er ganske vanlig framgangsmåte for tilpasning i all snekkerpraksis, men det er allikevel et moment som kan framstå litt unaturlig, siden det gjerne er der arbeidsstykket ligger best i sporet at man blir nødt til å fjerne ved. I dette tilfellet er det ingen tilgang for å meddra arbeidststykket. Prosessen blir dermed å ta litt og litt, å måte til, en skjønnsmessig utprøving for å oppnå tette møtende flater langs hele forbindelsen mellom grat og gratspor.
Noe utjevning av dimensjonsavvik mellom borda i dørbladet ble også del av prosessen.
Dybde på gratsporet
Borddimensjonen var I den første borddøra 5/4, og da brukte vi en tredels borddimensjon som dybde. I den andre borddøra var dimensjonen 1” og vi brukte ⅜ ” dybde. Myrseth skriver i sin oppgave “Gjærder (1952) skriver at de første borddørene på 1600-tallet ble lagt med inngrading på halv tykkelse. Tallene fra dokumentasjonsprotokollen viser derimot at inngrading ligger 1/3 eller 1/4 av tykkelsen på de dørene som er besiktet.” (s. 24, Myrseth, 2017)
Orientering av materialet
Som hovedregel er vi kjent med at margsiden alltid er vendt ut, gitt at døra er en ytterdør. Samtidig er drevsponen aller oftest plassert på innsiden. Drevsponen ligger alltid med margen ut fra dørbladet, og døra slår inn i rommet (s. 23, Myrseth, 2017). Vi brukte kun disse fremgangsmåtene.
Avsmalning i tverrtreet
Vi fant at en typisk avsmalning kunne ligge på mellom 1,5 og 2 cm på meteren. Med Hans Andreas tar vi 5/8″ per meter avsmalning på drevsponen. Med Jarle valgte vi å bruke 2 cm på meteren.
Drevsponen uten skulder har i dette tilfellet vi valgt til en avsmalning på 2 cm per meter. Sinken har vinkel på 15 grader.
Bilde 7: drevspon uten skulder
Øvrige detaljer av byggeprosessen
I begge dørbladene pløyde vi not og fjær i bordene. Dette gjorde vi med en skottbenk og not- og fjærhøvel.
Vi tester ut ulike fremgangsmåter.
I mangel på lange nok skrutvinger, spenner vi fast døra med tilpassede lekter som har påfestet en kloss i hver ende, og kiler for å stramme bordene sammen, slik at de ikke forskyver seg mens man feller inn drevsponen.
Bilde 8: Dørbladet ligger spent sammen.
Da vi brukte drevspon uten skulder, kunne vi bruke drevsponen selv som anlegg for skråflata i gratsporet.
Bilde 9: drevspon som anlegg og bakksag
Når vi brukte gratsag brukte vi ikke fastspent anlegg, og var derfor avhengig av et godt riss som saga kunne ligge i.
Bilde 10: Vi risser for sagsnittet
Vi bruker en gratsag, med hjelp av en kloss kan vi bruke siden på høvelen som anlegg i lodd, for å holde en jevn skråvinkel på sagsnittet. Vi lager drevspon med nakke og bruker høvel og gratsag. Dybda på saga og høvelen, samt vinkelen må stemme overens. Dybda på saga og høvelen er på 3/8″, pluss litt mer på saga for å ha klaring.
Graden ligger på 12,5 grader.
Bilde 11: Gratsag med kloss for anlegg
Vi sager et spor i midten av gratsporet, for å muliggjøre utstemming av veden.
Bilde 12: Sagsnitt i midten av gratsporet
Vi stemmer ut veden av gratsporet, men ikke til full dybde.
Bilde 13: Utstemming av gratsporet
Grunthøvelen gjør resten av jobben. Den kan ikke stilles altfor dypt av gangen (fordi det blir for tungt og fare for utrift), så vi tar uthøvlingen i to etapper. I endene av gratsporet svinger en inn grunthøvelen for å unngå utriving. Langs sidene av gratsporet passer en på å holde høvelen litt i viknkel slik at en ikke treffer og ødelegger kanten. Til slutt går en over med kniv eller stemjern langsmed hjørnet i bunn av sporet.
Bilde 14: Grathøvelen brukes på skrått i enden av sporet
Å bruke en semshøvel er et alternativ for å høvle deler av gratsporet.
Bilde 15: Semshøvel i gratsporet
Her tilhøvles første grat i drevsponen med skulder. Gratflatene i sinken i drevsponen kan være ca like breie så de blir solide.
Bilde 16: Graten i drevspon med skulder
Her gjør Hans Andreas Lien siste tilpasninger av drevsponen med gradhøvelen.
Bilde 17: Høvling av grat i drevspon med skulder
Her går Jarle Hugstmyr over en platte i profilen med semshøvel, etter at drevsponen er slått inn.
Bilde 18: Semshøvling, finjustering av overgang mellom staff og platte i profil, drevspon uten skulder
Fordi det er en stund til døra skal installeres, kan man etterslå drevsponene og kappe dem før montering.
Bilde 19: Bilde av drevspondør før drevsponene er kappet.
Blogginnlegget blir etter hvert oppdatert med sluttbilder av installert dør
Litteratur
MYRSETH, Alexander, 2017, Borddør med inngradet labank – dragspondør. Masteroppgave, Gøteborgs Universitet
Fagemnet i 2024 har vært stavkonstruksjoner. Læringsarena Innlandet (Haverstad) har tatt fatt på emnet gjennom et variert utvalg av mindre og større konstruksjoner og prosjekter.
I dette blogginnlegget vil jeg fokusere på en “formidlingsoppgave” vi studentene ble tildelt: å lære bort tradisjonelle tømreroppgaver til VGS-skolelærere på byggfaglinjer i Innlandet. Innlandet Fylke inviterte til seminar om tradisjonshåndverk, med formål om å øke innholdet av denne faggrenen i skolene. Min oppgave var å vise hvordan vi tømrer et fotingsrøst i tradisjonen av Oddvar Myrdal (Hadeland) slik det er blitt overført til oss studentene, gjennom veileder Hans Høgnes hovedsakelig.
I formidlingsoppgaven brukte jeg en annen oppmerkingsmetode (loddsnor, passer og tømmermannsvinkel) enn det som skulle være Oddbjørn Myrdal sin standard metode (kun vinkel) og tradisjon. Tømringa var i praksis en hybrid av flere tradisjoner.
Innføringen i fotingsrøst:
Røstmal
Oppmerking av bygningsdeler med loddsnor/vinkel
Uthogging av sammenføyninger
Røstmal
Først tegner vi et 1:1 oppslag av røstet for å finne sperrelengde og mål for tapp på sperrelunnen. Vi brukte treungs ( ⅓ ) røsting. Dette kan gjøres på et avbindingsgulv, på fjøler eller liknende.
Prinsippskisse for oppslag av røstet
Husets bredde deles på tre og vi setter av mønepunktet i midten av gavlen. Fra mønepunktet slår vi da en skrå linje ned til ytterkant husbredde på sperrelunnen. Vi flyttet åsplanet inn omtrent en tomme anleggsflate for troa, i sperrelunnen.
Deretter trekkes fra denne linja en parallell linje i åsplanet og får da to nye krysningspunkt og en linje mellom som svarer til sperreplanet. Denne brukes for å finne sperrelengda pluss tapp ned i sperrelunn, og fellinga i toppen av sperra med tilstøtende sperre.
Sperrene er felt ned i sperrelunnen med midtstilt tapp og med halv ved der sperrene møtes i mønet.
Oppmerking av bygningsdelene
Det første sperrebindet ble merket og tømret med målene fra røstmalen og første sperrebindet ble brukt som mal for resten av sperrebindene. Her kunne vi også ha brukt røstmalen, som i praksis blir en merkelekt, til å merke over resten av sperrebindene.
Vi klosset opp mellom malsperrebind og bygningsdelen som skulle merkes fra den, slik at det skulle bli plass til å lodde for oppmerking. Med bruk av lodd, var det et vilkår at malen lå i vater. Vi hektet på noen stoppeklosser i ytterkant slik at emnene raskt kunne bli plassert helt parallelt over malen. Disse var viktige å få i lodd. Da ble det en solid merkestasjon for sperrer og sperrelunn, og effektivt å produsere x-antall sperrebind.
Ved bruken av lodd og snor, gjorde vi opp for virkesfeil fra sagskurd, vridning og deformasjon fra tørking mm, som vi ellers ikke ville tatt opp i like stor grad med bruk av vinkel.
Til presis merking av tapphull, tapper og halv ved i toppen av sperrene, bruker vi faste rissmål der referansesida må brukes mot anlegget.
Uthugging av sammenføyninger
Vi tok ut virke med tappjern og sag eller øks.
På kort tid var sperrebindene slått sammen. Merkinga tar noe tid, men går raskere etter hvert som man blir dreven.
Røynsler og ettertanke frå novhogging av rått virke med mé og maur som oppmerkingsverktøy
I dette blogginnlegget visar eg fleire gonger til ei bacheloroppgåve av Selsjord, Høgnes og Aabol, 2022 NTNU. Nokre gonger nemnt her som “bacheloroppgåva”. Eg visar òg til Om Det å Lafte, band 2. Godal, J. B. Olstad, H og Moldal, S. 2018 Fagbokforlaget.
Litt om det praktiske utgangspunktet
Byggeprosjektet som har gitt anledning til å røyne og reflektere over dette emnet er ein tilnærma kopi av eit hønsehus som står på Haverstad i Sør-Fron kommune.
Bilde av referansebygget «hønsehuset» slik det står
Mesteparten av det gjenbrukte tømmeret (frå tredje kvarv og opp) er antatt å stamme frå eitt eller fleire andre bygg som utfrå novskalleform og smekre dimensjonar kan sjå ut til å vere opprinneleg oppført på siste halvdel av 1800-talet (etter samtale med Aabol).
Dei første to kvarva er av annan kvalitet enn resten, har ikkje tilforma novskallar, og har reint barkelaft med rett barke, saga. Så denne delen har eg antatt å vere frå første halvdel av 1900-talet. Stavkonstruksjonen som utgjer andre etasje ser òg ut til å vere frå 1900-talet.
Bilde av kopien under tilvirking
Ein tilnærma kopi av hønsehuset: Vi har hatt visse fridomar i utføringa og tilpassing for ny bruk. Dei første to kvarva vart rydd og hogd, men i same dimensjon og med same barke som på referansebygget. Vi har derfor også fått anledning til å prøve ut oppmerkingsverktøy ulike tilnærmingar i tømringa av dette bygget. Her står huset snart klart for heil lengde over dør og vindaugsopningar.
Mé og maur
For å hogge saman novene har vi brukt mé og maur til å merke. Akkurat dette dømet på mé- og maurdrag kjem frå ein original som har sitt opphav i Melhus ifølge auksjonisten som solgte han til Roald Renmælmo, og formen er ifølge sistnemnde ikkje uvanleg å finne vidare i Trøndelag og Nord-Gudbrandsdalen. Kopien vi brukte er smidd av Pål Lien.
Rått virke og heng
Vi tok i bruk mé og maur til å lafte, og etter noko utprøving i starten, falt vi på forholdet mellom liten maur til laftet og stor mé til méfaret.
I mm svarar dette til
liten maur: 6 mm (ca ¼ tomme)
stor mé: 24 mm (ca 7/8 tomme)
Kinningsfallet på tømra vår varierte mellom 50-68 grader. Dette ga oss eit heng på gjennomsnittleg 6 mm, eller ¼’’, som vi med rettleiarane vurderte til passande heng for å lafte med den dimensjonen tømmer, 6’’sidetelja og opp til 12’’ høgde, som kom rått frå skogen utan å ha lege til tørk. På eit anna bygg på læringsarena, hadde vi større rundtømmer opp til 20’’. Her var henget vald til 12 mm , eller ½ ’’, grunna meir eigenvekt, og truleg meir romfangsendring i samsvar med større dimensjonar.
Kopi av stallen frå Haugøy med 1/2» (12 mm) heng
Etter kvart som våren kjem og vi held fram med å lafte, vil tømmeret naturlegvis vere meir tørt og allereie ha krympa noko. Til det kjem vurderinga om å knipe inn henget utover i sesongen. Men kanskje også taklasten ville få bygget til å gå nok i saman. Vekta frå stokkane over ein gitt stokk, blir òg lågare jo høgare opp i bygget ein kjem. Så her er fleire argument for å redusere henget jo lenger opp ein kjem, og etter kvart som tømmeret tørkar.
Sidetelja tømmer med heng. Den øverste rundstokken ligg på i midten, av eigen vekt.
Nærbilde av 1/4» (6mm) heng.
Cosinus og invertert cosinus – korleis fungerer mauringa?
På byggeplass er det kanskje ikkje nødvendig å gjere nokre fleire utrekningar enn berre å prøve seg fram til ønska heng, der justerar ein det på skjønn utfrå erfaring. Det oppstod for min del ein trong til for å forstå kva som ligg i å maure. Det finst noko lesestoff som kan hjelpe til i forståinga av oppmerkingsreiskapen mé og maur. I bacheloroppgåva Høgnes, Aabol, Selsjord, NTNU 2022, visast det blant anna til tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102.
Etter første gjennomlesing av tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102, oppnådde eg ikkje tilfredsstillande innsikt. Og etter å ha komme tilbake til problemet fleire gonger, har eg gjort eit forsøk på å finne ein logikk som gjev meining for meg. Eg vil dele noko av denne prosessen her, då eg håpar det kan vere nyttig for andre som er på same søken.
Her er eit utsnitt av tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102, med ei lita omstokking av innhaldet, og med kommentarar/gjennomgang i dei svarte bolkane. Det kan vere nyttig å lese heile kapittelet desse tabellane er ein del av.
For å bryte det ned kan det vere greitt å sjå litt på trigonometri. Her er eit forsøk på ein gjennomgang som vonleg vil gjere det enkelt å forstå:
Utan verdiar innslått er
Cos = 1
Cos−1 = 90°
Her er ein enkel framgangsmåte for å finne det kinningsfallet som mé og maur svarar til:
mé / maur = x
1 / x = y
Cos−1 (y) ≈ kinningsfall
Først reknar ein ut kva for tal ein får om ein deler mébreidda på maurbreidda:
Td. 24 / 6 = 4
Så deler ein 1 på det talet og får eit desimaltal
Td. 1/4 = 0,25
Så trykkar ein inn på kalkulator: invertert cosinus og desimaltalet.
Td. Cos−1 (0,25) ≈ 76
76 grader er kinningsfallet.
Desse tabellane visar ein teoretisk samanheng mellom mé og maur som svarar til eit kinningsfall. Dei tek ikkje omsyn til heng.
Det er fleire andre omsyn å ta ved justering av kinningsfall til å passe eit mé- og maurdrag. Og det kinningsfallet som er teoretisk rett for ein viss kombinasjon mé- og maurbreidde, er ikkje nødvendigvis det ein ønskar å bruke. Om virket er rått, sig i bygget frå eigen vekt og taklast spelar inn.
Med kalkulator tek vi moderne hjelpemiddel i bruk og eg har ikkje klart å komme fram til ein enklare måte å rekne ut kinningsfallet ifrå eit forhald mé- og maurbreidde, ved hjelp av hovudrekning. Våre forgjengarar som lafta hadde ikkje moderne kalkulator i lomma, og kanskje ikkje kunnskapen til å rekne trigonometri, utan at eg vil anta noko om kva dei visste og ikkje visste. Uansett meiner eg at fortidas utstrakte bruk av mé og maur synar, om ikkje ei uttalt så, ei ibuande forståing av trigonometri i tillegg til ei solid forståing av det levande materialet og bygningsmekanikk.
Kvifor gjere det meir vanskeleg enn å overføre loddet med passar? Eg trur det er fordi maur er overlegent til å merke opp, då den kan ligge an på kinninga heilt inntil underhogget som skal rissast opp, og framleis gir eit godt resultat innanfor eit spenn av kinningsfall. Den tek opp ujamnskapar i kinningsflata.
I praksis viser det seg at det ikkje er nødvendig å ha kjennskap til matematikken bak. Og når vi kjem til å lafte med heng og å lafte med rått virke, blir det i mi oppleving at å røyne seg fram og eventuelt justere mé- og maurbreiddene ein god veg til målet. Og sidan ein uansett vil få ein viss grad av kompresjon i laftet, og sig i bygget, blir det ein skjønnsmessig vurdering uavhengig av trigonometrien, på kva som blir rett kinningsfall eller høve mé/maur i kvart tilfelle.
Justeringar for å oppnå ønska heng
Det er to måtar vi på læringsarena fann at kan hjelpe oss å justere henget når ein laftar med mé og maur:
Den eine er å endre maur- og mébreidda, den andre er å justere fallet på kinningane.
Eit mé- og maurdrag har ofte to maurdrag og to médrag. På læringsarena Innlandet bruka vi mé og maurdrag som hadde desse måla:
maur: lita opning 1/4» (6 mm) og stor 1/2» (12 mm);
mé: lita opning 11/16» (18 mm) og stor 15/16 (24 mm)
Utan å tenke på heng svarar gjennom tabellformelen liten maur og lita mé til kinning på 70°.
Stor mé og maur gir 75°. Det blir relativt bratte kinningar. Gitt at ein har nøyaktig dette kinningsfallet vil stokken ifølge tabellen ligge på både i nov og mefar når han er ferdig hogd. Brattleik, romfangsendring og vekt vil gi utslag ved at stokken fell saman eit stykke i nova, legg seg på mefaret og på sikt blir utett mellom underhogg og kinning. Derfor er det ein god idé at anten kinningsfallet er lågare eller at det er mellomrom til méfaret, slik at stokken har anledning til å komme ned ein viss mengde i laftet, utan at méfaret (resten av stokken) hindrar det.
Det er her ein, i mi forståing, ser at ein ikkje har eller kan ha eit fasitsvar på kva som er rett forhold mellom mé og maur. Gitt at den mengda stokken vil komme ned i laftet kan ha med mange faktorar å gjere, igjen; brattleik, romfangsendring og vekt – og kanskje også særvekt i tørrstoffet.
I tillegg vil brattare kinning gi meir sig og slakare kinning mindre. Så dersom ein nyttar same maur i rot som i topp, kan ein etter kvart få eit avvik på ønska heng, der det på grunn av slakare kinning i toppen ikke blir hogd ut nok i nova, og i tillegg sig mindre når det kjem vekt på. Om dette er eit forløp som jamnar seg ut når taklasta kjem på, er framleis et spørsmål for meg.
-Sjølv hellar eg litt mot å tru at det ikkje jamnar seg ut, men at henget bør vere likt langs heile mefaret, eller viss noko, vere litt mindre mot nova som har slake kinningar fordi her vil det antakeleg falle mindre saman i laftet. For å oppnå det, kan ein ofte ikkje bruke same maur på nova i rota som den i toppen.
Det førre avsnittet prøvar å støtte opp argumentet om at det kan ha blitt bruka liten maur på oppsåte rot og stor maur på oppsåte topp, slik som vart nemnt av tradisjonsberar Oddbjørn Myrdal: “Langsmed kinningene ble den andre enden brukt (maurene). Disse hadde forskjellig bredde og den smale ble brukt i rota der kinningene var brattere og den brede ble brukt i toppen der kinningen var slakere. Og det vart da tett sånn” i samtale med Hans Høgnes, gjengitt i Hans sin del av bacheloppgåva s. 62.
Det å bruke liten maur til høg oppsåte og stor maur til låg, kan kanskje gjelde mest ved lange lengder og stor avsmalning. Om maurane vart tenkt brukt til dette formålet, er ikkje godt å seie, – men at det mogleg synast eg er verdt å merke seg.
Praksis på læringsarena
Slik novhogginga på kopien av hønsehuset på Haverstad ble utført, hadde vi i grunn to parametrar å forhalde oss til som avgjorde kinningsfallet.
Det eine var ønsket om at mefaret (og dermed kinning på underhogget) skulle treffe omtrent der kinninga på oppsåta botna, men også slik at øverst på kinninga til stokken som låg parallelt under også traff omtrent på nemnte plass, slik at det ikkje kunne komme glipe i møtet mellom méfar og nov.
Bilde av at underkinning, botn kinning og topp kinning treffast
Dette vart avgjort med to faste mål:
–Den faste dimensjonen gjennom nova , i dette tilfellet 6”
–Og méfarsbreidda, i dette tilfellet omtrent 1/3-1/2 dimensjon (eller der topp kinning råka dimensjonen).
Og det andre som gjorde at kinningsfallet varierte på hønsehuskopien, var høgda på stokken. Frå rot til topp kan kinningsfallet endre seg såpass at det vart synleg meir heng i toppen der det blei lågare kinningsfall. Her spelte avsmalinga på stokken inn. Ein hadde litt slingringsmonn på utforminga til kinninga ved at ein kunne trekke toppen av kinninga lenger ut eller inn frå vegglivet. Dette kunne føre til at når ein médrog méfaret til påstokken ville den kunne treffe nede i kinningsflata på stokken under. Dét igjen kunne motverkast ved at ein lot det vere litt smalare méfar ut mot den enden. Men i fleire eldre bygg vi har sett på har dei ikkje alltid tatt omsyn til det, og det er glipe inn i méfar der han møtar kinning på stokken under.
Det vart fleire små knep og justeringar ein lærte seg undervegs på læringsarenaen, og som rettleiarane kunne dele med oss. I referansebygg ser ein ofte at méfarsbreidda varierar men held seg rundt nokonlunde faste mål, og ein kan fabulere om at lafterane i X tidsperiode har gjort same røynsle og stod i tilsvarande utfordringar som vi har gjort i denne perioden.
I samtale med John Ola Selsjord kunne vi også underholde tanken om at maur og mé vart justert etter slik huset, eller stokkane ville at det skulle vere, og at laftarane kunne kaldsmi sine médrags- og maurjern på byggeplass etter slik dei ville ha måla. Om ein hadde ein dimensjon som ikkje var tilpassa sitt merkeverktøy, vart kanskje det mest effektive å justere han.
Når ein skal gjere justeringar for å oppnå optimalt heng for at det skal sige tett i nova og samstundes bli tett i måsafaret, er det dei ukjente faktorane om korleis stokken oppførar seg medan det tørker og får vekt ovanfrå og kva utslag dei vil gje som fordrar ein skjønnsmessig vurdering. Og sjølv om vi kanskje ikkje er klokare på nøyaktig korleis dei forskjellige tømrarane gjorde det i si tid, kunne vi komme fram til meir eller mindre tilfredsstillande resultat i forsøka våre. Når bygget får stått med taklast og sig på plass, får vi sjå om vi har truffe rett.
Stabburet på Solbrå Gård er smykket med en flott klokketårn. Siden bygningsdelen er veldig eksponert for elmentene viser den etter årene som har gått en god del slitasje. Bordtekkinga er slitt og «sperrene» har en del råteangrep. Noen bord mangler allerede.
I denne posten skal jeg skrive om restaureringen med fokus på materialvalg og overflatebehandling.
Bildet vises kongen ( granstokk med ca. 100mm Ø) som står sentrert, støtter sperrene og holder vindhane.
1/8 del av kledning er demontert
Det antas at klednignsdelene som kranser rund kongen er temelig originale. Bordene er håndhøvlet og har særs bra kvalitet ( tettvokst virke ). Panelbord som er lengre nedover på tårnet har trolig blitt skiftet for 30-40 år siden. Disse viser preg av maksinhøvling og har saget overflate. Disse er i gran og av dårlig materialkvalitet. Mosegroing har ført til at en god del av bordene har råtnet og galvaniserte spiker har ført til at en del bordene har løsnet.
På bildet over til høyre vises det anordning av kledningsbord og mindre råteangrep i sperrer. Målet er å demontere alle bordene, skifte ut all kledning og utbedre deler av konstruksjon som har råte og erstatte med nye bord i senvokst furu med handhøvla overflate. Linoljemaling skal blandes selv ved å bruke pigmenter til å komme så nær original farge som mulig. Bildet viser to forskjellige grønntoner. Hele tårntekkinga skal males med to strøk etter ferdig montering.
Etter nøyaktig oppmåling er material bestillt hos Langmorkje Allmening. Her garanteres det senvokst furu som er utetørket. Materialene er bestillt slik at jeg kan dimensjonere og høvle alt etter behov. Kledningsbord samt pyntebordene skal høvles med fals og profil på verksted.
Delene er lagt opp på bakken for å få et bedre oversikt.
Alt demontering/montering skjer fra lift i ca 12m. høyde. Videre bilder og flere detaljer om materialene osv. vil komme her.
Bildet viser gamle og nye bord under. Tydelig angrep av geitved.
Bildet viser bordbitene på spissen av tårnet. Disse er i gran og hold seg utrolig bra.
Siden det var tydelig råteangrep på geitveden har jeg valgt å sage vekk alt geitved på de nye materialene.
Ny kule til toppen av vindviseren er dreid av senvokst og godt lagret gammel laftestokk.
Nye «Stålpinner» eller «solstråler» skal smies i løpet av de neste dagene.
Her er vi i gang med å blande pigmet med linolje for å finne original fargeton.
Grunnlag for maling er en blanding av 2/3 del hvit linoljemaling samt 1/3 del kokt linolje . Jeg har brukt verrona grøn jord, gulloker og kromoksid grønt som pigment for å oppnår riktig fargteton.
Første impregnering av de ferdiprofilerte pyntebord
Alt av deler til tårnet skal grunnes og males med to strøk linoljemaling.
Her pågår det sponsing av sperrene og montering av panel samt pyntebord.
Slik ble resultatet etter ferdig montering. Det gjenstår montering av spir og kule samt malingsarbeidet.
Kamma-drager i låve på Dvergsten, Gran på Hadeland. Låven er en gedigen vinkellåve og en av Opplands største bindingverks-låver. Det er flere titalls kamma-dragere med forskjellige funksjoner i låven.
I følge Gards-boka skal låven være fra ca 1900. Dette kan stemme godt om man sammenligner andre store bindingverksbygg fra denne tida her i distriktet. Konstruksjonene er hovedsakelig bygget i gran og av dimensjoner som er langt over hva som var mer vanlig i låvebygg fra denne tida. Materialene er skåret på oppgangssag og de fleste mål ser ut til å være i engelske tommer.
Jeg valgte å se nærmere på en drager oppunder låvebrua over der som det tidligere har vært stall.
Drageren er en del av en sammensatt bærekonstruksjon der last tas opp ovenfra og fordeles nedover i bygget. Den tar last fra både kjørebru, stående takstoler og takstoler som står vinkelrett på takflatene samtidig som den viderefører last gjennom skrå-strevere ut til yttervegg og gjennom en spenn-bukk under kjørebrua.
Drageren er satt sammen av fem stk 7» x 9», to lange underst og tre stk oppå. De øvre er fordelt med en lang på midten og en kortere ut mot hver ende. Drageren er ca 16,5 meter lang og har 42 kammer. Kam-avstand er lik i hele dragerens lengde med kammer som er 15 1/2» lange og 2» høye.
Bolter er 3/4» og hengstagg er 5/4» . Boringen av bolthull er noe tilfeldig og bommer på opp mot 1 1/2» enkelte steder.
Oppmerking er gjort med blyant og tømmermanns-vinkel ned langs sidene på drageren. Det er merker for både kammer og bolter. Det også noe skriftmerking som ikke er tolket.Kam-sammenføyninger er svært nøyaktig gjort og er utført med håndsag på de vertikale snittene og teljet og pusset med bile på skråflatene.Kam-mønsteret er litt spesielt inn mot midten av drageren. Kan det ha vært en måte å låse emnene ved opp-spenning?
Det beklages at bildene er uskarpe! Det var dårlig lysforhold så jeg måtte bruke blitz og dette i kombinasjon av mye støv fra gammelt høy så ble det bare sånn.
Ein kan kanskje tenkje seg at lyfting av hus er ein ny ting, og at ein i eldre tid ikkje hadde nokon korrigeringsmogelegheit dersom huset seig i grunn, eller fekk skadar på anna vis. Skadar som skuldast råte, eller for dårleg materialstivheit. Etter kvart fann eg ut at det var noko som heitte for husskrue. Denne hadde som funksjon å lyfte bygg som hadde vorte utsett for sig og/eller annan skade. Eg var sikker på at desse husskruane kunne lyfte småhus og at det stoppa der. Etter kvart forstod eg at desse skruane faktisk kan lyfte store bygg og at dette med lyfting ikkje er nokon nymotens sak.
Skisse av husskrue
Eg kjem ofte borti bygningar som er prega av setningsskadar. Her herskar ofte råte, deformasjonar og sig. Dette førar til at bygningsdelar må skiftast ut, og at konstruksjonen må lyftast opp mot original posisjon. Desse arbeida kan by på utfordringar. Er det råte i konstruksjonen, må dette kanskje bytast ut før ein kan lyfte i bygget. Ideelt sett burde konstruksjonen vore lyfta fyrst, og den skadde delen skifta etterpå. Det er alltid enklare å finne ut nett korleis bygningsdelen skal utformast når bygget står i rett posisjon. Det er heller ikkje alltid så enkelt å finne ut kva som har vore originalhøgda på bygget. Det er ikkje sikkert at det originalhøgda betyr alt, men at ein får bygget opp, slik at avstanden frå bakken og opp til trekonstruksjonen blir tilfredsstillande. Og sjølvsagt er det viktig at konstruksjonen blir høveleg i lodd og vater.
Låvekonstruksjon som har for svak materialstivheit
I mange tilfelle kan ein gå nokre runder før ein finn ut kva som faktisk er årsaka til dei aktuelle skadane på bygningen. Difor har eg eit ynskje om å utvikle ei enkel sjekkliste som kan leie fortare fram til dei konstruksjonsmessige avvika i bygningen. Denne sjekklista vil teikne eit bilete av kvifor, og i kva rekkefølge, konstruksjonen har fått desse skadane. Med dette meiner eg at det er enklare vite kvar ein skal seta inn tiltak i konstruksjonen for å koma tilbake til originalposisjon.
Som ein kan sjå på fotoet over, bular veggen kraftig utover. Bygningen er utsett for kraftige setningar. Setningane ser ein ikkje så godt på fotoet. Bygningen er om lag 8 meter breid og om lag 12 m lang. Den øvre delen av konstruksjonen har sige 36 cm, grunna råteskade, denne delen av konstruksjonen står på fjell. Den ytre delen av bygget har sige om lag 17 cm, her skuldast siget at grunnen ikkje har tolt tyngda av bygget. Desse differansane er målt mot den delen av bygget som er høgast. Ofte kan ein gå i den fella at ein trur at den delen som er høgast, ikkje har sige. Dette syner seg ofte å vere feil. Ofte har det høgste punktet òg sige. Det er om å gjera å finne ut kor mykje, og om konstruksjonen må opp på same høgda att.
Prinsippskisse – syner klave med klyper (klave inne i bygg).Klave ut mot gavl, her ser ein at klypene manglar, det er lagt inn to skråstivarar.Sterkt overdrive blir gavlklaven sjåande slik ut.
Eg er litt usikker på kvifor det manglar klyper i gavlen på denne låvekonstruksjonen. Dei er på plass på kvar side av kjørebrua i andre enden av bygget. Krefter som normalt vil gå i klypa, overførast til kledningen i gavlen. Så lenge kledningen er stiv nok, held klaven seg oppe. No som kledningen ikkje lenger taklar tyngda frå taklasta, slår det seg på ein bul på veggen.
Eit system for å identifisere skader i konstruksjonar vil difor bygge på dei visuelle skadane: – Deformasjonar på tak vil kunne oppstå ved setningar, anten desse er skapt av råte i vegg-, dekke-, eller takkonstruksjon, sig i grunnen, nedbøying eller brudd i tak, vegg eller dekke som følgje av overbelastning. Reaksjonsmønsteret er avhengig av konstruksjonstypa.
Eg tenkjer eit system basert på følgande framgangsmåte:
1. Vudering av møne og takflater. – Sjekk taket for lekkasje.
Raft og møne er som oftast bygd heilt rette og også takflatene er i eitt plan. Ved å sikte etter møne og raft ser ein lett setningar. Bruk snor eller laser for enklare å sjå avviket.
a. Setningar i raft, vanlege årsakar: – Setningar i grunnen forårsaka av tele eller sig i grunn – Råte i svill – Deformasjon i etasjeskille i yttervegg – Nedbøying sperre/sperrebind
b. Setningar i møne, men ikkje i raft, vanlege årsakar: – Skadar i takkonstruksjon (råte, brudd, nedbøying)
2. Vudering av veggar.
Veggane er som regel bygd rette og i lodd.
a. Buling av vegg oppe ved raft, vanelege årsakar: – Skade på samhald -Skade på skråstivar/klyper – Stor vridning på toppsvill
b. Buling av vegg nede ved syll, vanlege årsakar: – Skade på samhald/manglar samhald – Skade på svill råte eller deformasjon – Bøying av veggkonstruksjon
c. Buling på midten, etasjeskille, vanlege årsakar: – Skade på samhald/manglar samhald – Skade på svill råte eller deformasjon
d. Helling på heile veggen, vanlege årsakar: – Skråstivar fangar ikkje lenger opp rådande kraft – (råte i svill/stolpe sig i grunn) – Tele kan dytte veggen ut av posisjon, sjølv om andre høgda står på om lag same plass
3. Vurdering av dekke
Dekket er normalt bygd i vater (avhengig av føremål)
a. Høgdeavvik, vanlege årsakar: – Råteskade i konstruksjon eller underliggjande konstruksjon – underliggande konstruksjon sig i grunnen
4. Vurdering av grunn
Å vurdere grunn kan vera vanskeleg. Ofte kan det vera slik at ein kan seie mykje om grunnen, ut i frå korleis bygningen ser ut. a. Høgdeavvik – Laus grunn, dårlege massar, forårsakar sig. – Telefarlig grunn, forårsakar sig og/eller utpressing Desse faktorane kan vera direkte eller meir eller mindre indirekte og må undersøkjast nøye.
Skissehjelp
Som eit hjelpemiddel for å få god oversikt over alle setningar, sig og deformasjonar er å teikne opp ei prinsippskisse av bygget, for så å teikne inn skadene.
Skisser som syner kva for skader konstruksjonen lid av.
Eg får ei raskare forståing av bygningen ved å gjera denne skisseøvinga. Ein kan lettare identifisere skader som heng saman, t.d på kvar side av bygget. Vidare kan det vera like viktig å finne skader som burde henge saman, men som ikkje gjer det. På skissa som syner lengdesnitt av aust/vest-delen, ser ein eit loddavvik på eine sida. Dette loddavviket burde ein funne att på motsett side av konstruksjonen. Sidan ein ikkje gjer det i dette tilfellet, må ein studere nermare på konstruksjonen. Det syner seg fort at samhaldet i konstruksjonen ikkje er bra og at konstruksjonen difor glir frå kvarandre.
Plana vidare er å sjå på mogelegheita for å kunne utvikle eit «reaksjonsskjema» som lettare og enklare skal kunne identifisere strukturelle skader på bygningar. kanskje noko i retning av dette;
Tanken er å seta opp ei slik reaksjonsrekkje for fundament, vegg, dekke, og takkonstruksjon. Ein del av reaksjonane vil gripe inn i kvarande i skjemaet, noko som eigentleg vil leide ein snøggare til målet, som er å identifisere skader, samt enklare sjå mogelegheita for å reparere.
Etter mange år med lyfting av konstruksjonar, kjem ein likevel innom tvilstilfelle. Det kan td. ha vore utført reparasjonar, kanskje har vindauga vore remontert etter at bygget har sige så mykje at det ikkje lenger let seg opne. Etter ei oppretting ser ikkje vindauga bra ut, ikkje let det seg opne og ikkje er det beint og i lodd. Slike avvik er ofte ikkje så enkelt å fange opp før ein er godt inne i prosessen. Slike moment å sjekke/hugse på kunne òg vera ein del av reaksjonsskjemaet.
Ikkje alltid skada er like vanskeleg å få auga på. Likevel kan det vera vanskeleg å juster tilbake.
I mitt selvalgte prosjekt i faget Tradisjonsfaglig Utøving har jeg valgt å flytte og sette i stand ei lafta høyløe som har kollapset. Den blir flytta fra Skjennumsetra i Nordmarka til hjemgården min Høgnes som ligger noen kilometer unna. Jeg tenker å bruke løa til å lagre løshøy og lauv og plassere den i kulturlandskapet øst for gården der det er mange rester etter gamle slåttearealer. Jeg husker det sto lauvkaller der i min barndom. Tenker det kan være fint å kunne utnytte den til noe nyttig samtidig som det blir tatt vare på en av de siste slike løene som står igjen i vår del av Nordmarka.
Løa er ca 100 år gammel og kollapset en snøvinter for noen år siden . Eieren har ingen interesse av å sette løa i stand igjen. Jeg har derfor fått løa for å fjerne den.
Takket være takflis og bølgeblikk ser det ut som mye av tømmeret har greid seg svært bra. I tillegg til skaden den har fått ved/etter kollapsen, har den stått for nær bakken på øversiden. Det må laftes inn en del nytt tømmer, dvs syllstokker, gulvlunner, raftestokker og noe i røstene som er deformert av snøtyngde og værpåkjenning, samt nye åser som har blitt deformert etter at den kollapset. Arbeidene utføres etter antikvariske prinsipper for å ivareta byggets kulturhistoriske og bygningshistoriske verdi, samtidig som det da kan falle naturlig inn som oppgave på studiet i Tradisjonelt Bygghåndtverk ved NTNU. Løa er opprinnelig bygd rett på plass og det vises ingen tegn på tidligere merking etter flytting.
En del stokker er «svekka» for å passe i veggen, det vil si at det er saget et snitt i fra en eller to sider for å ta vekk spenninger/krok i stokken. Noen ganger ble det også slått inn kiler i sagsnittet for å endre retning på stokkens form.Det er spikra grov spiker i enkelte laft, antatt for å holde på plass svekka stokker, eller de som har ligget ustabilt under oppføringa.Dokumentasjon, oppmerking og demontering før transport. Vår og sommeren 2019 ble svært fuktig hos oss og det lot seg ikke gjøre å komme fram til løa med traktor før i august, da den lå nederst på en bratt setervoll og eieren ønsket minst mulig kjøreskader.Transport og mellomlagring.Barking av tømmer som skal brukes til restaureringa
Hugging av egnet tømmer til reparasjon var første skritt. Tømmeret ble felt i mars og ble liggende med baret på til ut i slutten av juli pga for mye regn og fuktighet for framkjøring før da. Jeg hadde hele tida i løpet av våren/sommeren nogenlunde kontroll på barkebillene som kunne blitt et problem, men det var en ugunstig sommer for dem, så jeg kunne utsette kvisting og barking til jeg skulle kjøre fram. Barking ble tatt da jeg fikk hjem tømmeret for å unngå skader under transport. Tømmeret hadde letna vesentlig og var ikke angrepet av insekter.
Tradisjonelt bygghandverk 