- Gruppe 4.
Øystein Hodneland Mortensen, Håkon Telnes Fjågesund, Kai Rune Johansen, Henning Østgård Jensen, og Pål Sneve Prestbakk.
- Urnes stavkyrkje vart bygd i 1130-åra. Kyrkja står i ei særstilling når det gjeld arkitektur og stilhistorie, og er eit sentralt verk i norsk kunst og historie. Ho er rekna som den eldste av stavkyrkjene, og eit ekspempel på svært godt handverk og særdeles fin treskurd.Urnes stavkyrkje ligg i Luster i Sogn, i ein storslagen natur. Ornamentikken i kyrkja er svært interessant, og kan tidfestast til 1050-1100, noko som tyder på at mykje stammar frå ei tidlegare kyrkje. Den særmerkte urnesstilen har sitt namn frå Urnes stavkyrkje. Stilen er kjenneteikna ved flotte utskjæringar av svært høg kvalitet. Urnes stavkykje vart i 1979 innskriven på UNESCO si verdsarvliste. Kyrkja er eigd av Fortidsminneforeningen. (kilde fortidsminneforeningen)
-
- Noen vurderinger om verktøybruk når det gjelder skjæringen av Urnes portalen.
-
Her ser vi spor etter nedstikking med et buetjern eller en skulp i «hjørnet»
-
- Urnes har muligens den flotteste treskurden, hvis man ser på alle stavkirkene samlet. Dette er jo selvfølgelig en personlig vurdering, men Urnesstilen med dens renhet i linjeføringen presisjon i skjæringen, og ikke minst dybden på ornamentikken på portalen. Motivene er rene og lette å lese ”hva er det de har skjært” hvilke motivvalg har de gjort.
- Tolkningene i hva det betyr overlater jeg til hver og en og lese ut fra motivene, løve versus hjort, det gode mot det onde, draker o.s.v.
- Det som er helt klart er at portalen består av dyreornamentikk, men med et viktig innslag av planter og det er avslutningene på halene til dyrene det er nemlig liljen eller den franske liljen et symbol som assosieres med Jomfu Maria, og er et kristent symbol. Urnesstilen er den første stilen med innslag av planter, noe som bare øker på utover middelalderen i blanding av dyr og planteranker, til de siste stavkirkene med rene planteportaler.
En tolkning jeg gjør når jeg ser på portalen og dør samlet er at alle er blitt kappet nedentil, alle mønstrene fortsetter ned i bunnsylla og kommer opp igjen, men det mangler kanskje 40 cm på total høyde på ornamentet. De stilrene buene er rett og slett kappet av, føttene til hoveddyret mangler helt. Dette er en personlig tolkning av mønsteret.
- Vi tok en nærmere kikk på portalen mot nord og noe av søyleornamentikken oppe på galleriet, da de var enklest å komme til for studere nærmere detaljer.
- Redskapene vi mente vi kunne se spor av på portalen var treskjærerjern i litt forskjellige utforminger, buet jern eller skulp, til nedstikking her har det måttet vært flere bredder og flere bueformer noen nesten flat og noen nesten i skarp U-form, nedstikking rundt muskelanvisningene på hoveddyrene og en del kuleformer som avslutninger på kroppene(manen).
- Flatjern til bunning, overflate oppå kroppen på dyrekroppene og nedstikking.
- Jeg tror at hvis de har hatt jernet som vi i dag kaller dogfoot har jobben deres blitt mye enklere, det er vanskelig å påstå at de har hatt et slikt jern, men jeg har ingen grunn til å tro at de ikke hadde det særlig mht. Til dybden de har jobbet med her.
- V-jern til detaljer rund øyne og lignende.
- En interessant detalj er kejftene til ”slangene ” de er konsekvent hulet ut, noe som visuelt ikke vises noe særlig , men gjør dem svært svake og lett for å knekke av, Det har vært temmelig krevende å tappe/skjære ut hullene i kjeften uten å ødelegge, her kunne man ha brukt små navare for å ta det meste og så bare renske opp med jern eller jern på alt, men da må man være forsiktig.
- Navar eller annet boreredskap fant vi ganske mange spor etter, i bland annet to dimmensjoner 10 mm mer og 30 mm bredde dette kan være for å få en dybde anvisning når man ”bunner” botn eller for å få buen du ønsker hvor linjen i ornamentet slynger seg i en bue, hvor navar hullet blir innersvingen på linjen. Det kan også være for å fjerne masse.
- Portalen var økset til både oppe og nede, men dette var for å tilpasse tiljene til vegg høyden og svalgang (oppe), ikke for å skape ornamenter.
- Inne på kapitelene er det også sjeldent rikt ornamentert, her kunne vi også konstatere flere forskjellige treskjærerjern.
- Buet jern til nedstikking, markering av kulet o.l i detaljer
- Flatjern til bunning, nedstikking ,og overflaten på kroppene på dyrene.
- Her kunne vi IKKE finne noen spor av navar eller lignende.
- En oppsummering er vel at det arbeidslaget som har gjort denne jobben har vært godt utstyrt, med en variasjon av treskjærerjern, navarer fra ca ½ tomms til 1,5 tomms.
- Jeg vil også anta at de har brukt kneppert eller klubber for å komme seg så dypt ned som de har gjort på nordportalen.
- Til mønster påtegning / opptegning kunne jeg ikke finne noen oppriping så her tror jeg de kan enten ha ripet inn mønsteret for så å modellere ned kantene der ripen var eller tegnet på med kullstift. Uansett har de en fantastisk god sans for linjeføring.
om mønsteret her er innspirert av book of Kells eller book of Lindesfarne skal ikke jeg ta stilling til , men ornamentiken er enestående i norge - Materialvalget de har gjort viser også stor kunnskap om hva de holdt på med Furu, lite kvist, førstestokk, marg ut, mest mulig stående årringer i emnet.
- Urnesstsilen finner vi i smykker, steiner, illustrasjoner o.l.
- Her er et eksempel på svensk Urnes gravstein , de har ca 2000 runesteiner i sverige
Tradisjonelt bygghandverk 
Gode oppservasjoner
LikarLikt av 1 person
Det er vel gjerne grunn til å vurdere treskurden på Urnes som produkt av minst to ulike arbeidslag? Den utvendige skurden på veggtiler, dørportal og stav frå den eldre kyrkja frå ca 1070, og den innvendige skurden på kapitelene som kanskje er frå den «nye kyrkja» som vart oppført ca 1130? Det er vel ganske liten sjanse for at dei same handverkarane og det same verktøyet har vore i bruk over eit så langt tidsspenn? Kan ein sjå noko tydeleg skilnad på verktøyspora i så måte?
Elles kan ein kanskje sjå for seg at handverkarane som arbeidde på kyrkja også hadde med seg ein smed som kunne smi det verktøyet dei trong i arbeidet? I dag er vi vant til at verktøy er produsert i høveleg standardiserte former og at vi må organisere arbeidet med utgangspunkt i dette. Korleis dette var for ein treskjerar tidleg i mellomalderen er det nok vanskeleg å finne ut av, men eg tenkjer meg at det var eit tettare samarbeid mellom treskjerar og verktøysmed og at dei kunne lage verktøy etterkvart som eg fekk behov for spesielle verktøy? Kva tenkjer de om dette? Kan ein sjå for seg at treskjerarane som skar utsmykninga på Urnes har kunna klare seg med eit sett med «standardverktøy» til alt arbeidet? Kva kan vi seie om innhaldet i verktøykassa deira?
LikarLikar
Befaring Urnes stavkirke
Det er nok svært sannsynlig at det er to forskjellige arbeidslag det er snakk om her. Med så stort tidsspenn og med den antatte levealderen vi mener det var i den perioden. Når det gjelder verktøyene kan de overlappe begge perioder med ornamenteringer, men de har hatt behov for forskjellige jern ute og inne.
Det er vanskelig å si at verktøysporene er forskjellig ute og inne , da det er betydelig slitasje på overflaten ute og mye tjære. I tillegg har vårt begjær etter å kopiere ”hoved”portalen mot nord medført at den er pusset/slipt ned på alle overflater slik at det er letter å ta gipsavstøpninger.
på side portalen ser man tydelige ”bobler av tjære” og sprekker av værslitasje.
på
På hoved portalen er det ingen tykke lag med tjære eller noen sprekker.
Den ene klare forskjellen er at det mangler spor etter navar på innvendig dekor, det kan være en konsekvens at det er grund dekor sammenliknet med utvendig. Jeg kan ikke se noen tydelig forskjell i verktøyspor ut over dette.
Når det gjelder samarbeid med smed, er jeg ikke i tvil om det. De har nok fått lagd jern som klarer å stikke ned , renske bunnen, og komme til i svært tynne (spisse) møtepunkter . Det er dybden her som jeg mener er det spesielle og som krever at verktøyene blir tilpasset ornamentet som skal skjæres, så jeg mener at de har fått laget et eget sett eller flere med jern til portalen ute.
Når det gjelder dekoren innvendig er det fortsatt smeden som skaffer verktøyene, men nå er det enklere rent teknisk skjæring så her er mer treskjærerjern som vi er vant til som har vært i bruk.
Det går jo an å spekulere i hva som har vært i verktøykista , til det arbeidslaget , (for jeg tror det er flere stykker som skar den utvendige dekoren), rissenål , kullstift, sotsnor, kneppert, flatjern til nedstikking, buede jern til nedstikking, dogfoot jern til renske bunnen med , V –jern av forskjellige dimmensjoner, det spesielle med alle jernene til den utvendige portalen er at de må ha hatt litt ekstra lengde på jernet for å kunne nå bunnen i ornamentet. ”tynn” kniv til å renske opp i trange møtepunkter, navar forskjellige dimensjoner, øks. Det har nok vært en irsk eller engelsk bibel på Urnes som de har latt seg inspirere av når det gjald motivvalget, men om den lå i verktøykista er vel tvilsomt.
Når det gjelder den innvendige dekoren ,er det her et eklere sett med jern som trengs ikke de samme lengdene på jernene. Inne mener jeg de kunne kommet langt uten dogfoot, men den har helt klart gjort jobben enklere i trange partier hvor bunnen skulle reskes opp.
Så summert opp de kunne hatt samme verktøy kassen , men det mangler spor av navar og er ikke behov for dype dogfoot jern inne.
Her er nok også en annen inspirasjonskilde mye mer romansk og sentral europeisk i utrykket enn portalen ute, kanske en ny bibel…….
så nå at bilder ikke blir med på kommentarer legger de opp på wordpress
LikarLikt av 1 person
Det var lærerikt å studere treskjæringen på Urnes med deg Kai. Hva slags egenskaper ser du etter på en furu når du skal skjære? Er det forskjeller på egenskapene for skjæring i furu i forhold til oppvekstområde, for eksempel fjellfuru kontra furu fra lavereliggende strøk? Vi opplevde for eksempel at furua vi felte i Setesdal, til Heimtveiten, relativt høytliggende, virket ganske sprø i veden, korte fibere.
LikarLikar
Til treskjærer material vil jeg helst ha seint vokst furu og da gjerne må den ha stått høyt til fjells, for ellers vokser den for fort. Årringbredden er det avgjørende punktet, fra svært løs ved når åringene er fra 3-4 millimeter og oppover, til kanskje det ideelle 1,5-2 millimeter. Når årringene blir for tette blir emnet sprøtt, og man må være forsiktig med skjæringen.Når det gjelder furu er det bare snakk om å skjære i kjerneveden, yta/aldersved er seig og har dårlige treskjærer kvaliteter, man får det til men mer jobb .
LikarLikar