Første laksegilja etter at sjølve hyttar er riven, og stillas er komme opp.
I samband med restaurering og oppatt-byggjing av to laksegiljer, kom me over ein sjeldan byggjedetalj, som eg ikkje har sett før. Kledningen var montert på innsida av stavane.
Ei laksegilje er ei slags utkikkshytte, der den gamle fangstmetoden gjekk ut på å koma mest mogleg loddrett over vatnet, slik at fangstmannen kunne sjå laksen nede i fjorden mot ein lyst malt flake i fjorden, eller ein lys sandbotn. Nede i fjorden under gilja var det lagt ut ei såkalla sittjenot. Når fangstmannen såg laks, slo han ut ein utløysar-mekanisme som slepte tunge lodd utfor gilja, og via tau og blokker drog nota opp av vatnet og fanga laksen.
I den første gilja me bygde oppatt, skulle stort sett berre stolpane brukast på nytt. Sjølve utkikkshytta skulle berre dokumenterast og så lagast ny, sidan hytta var svært dårleg. Me kunne berre bruka oppatt sjølve utløysarmekanismen og døra i tillegg til stolpane.
For å arbeida trygt og sikkert i slik høgde, som var omlag 30 meter, tok det mykje tid å laga eit påliteleg stillas på utsida av gilja.
Kledningen på hytta før ho vart riven. Kledningen er montert i viftefasong.
Pål Sneve Prestbakk og Jørund Kleiveland. Stillaset måtte byggjast slik at det kunne demonterast innanfrå hytta etter at me var ferdige med det.
Den andre gilja var heilt vekke. Dermed skulle ho byggjast opp att ut frå informasjon frå grunneigar og informant Erling Kleiveland, som var med på dette laksefisket heilt fram til 1993. Me hadde også nokre bilete frå rundt 1960 som me kunne støtta oss til. Det stod i prosjektbeskrivelsen at byggjetekniske detaljar me kunne få frå informanten og biletet, skulle nyttast i oppatt-byggjinga.
På biletet la me merke til to spesielle ting med kledningen på gilja. For det første var kledningen montert i vifteform, slik at nedste bordet låg parallelt med golvet, og øvste bordet låg parallelt med pulttaket. Det same hadde me sett, og demontert, på den andre gilja.
Denne gilja var heilt vekke og skulle byggjast ny. Stavane (i alle fall den fremste) står på utsida av kledningen, og kledningen er montert i viftefasong. Bilete frå omlag 1960.
I tillegg såg me på bileta at staven i veggen stod på utsida av kledningen. Det var litt vanskeleg å tolka detaljane, og det er mogleg at kun fremste staven var på utsida. Me valde å tolka det slik at alle stavane var på utsida. Dette knepet såg me sjølvsagt umiddelbart store føremuner med, sidan heile hytta då kunne byggjast frå innsida, utan stillas. Me sparte mykje tid ved å gjera det slik.
Sidan alt er tungvindt å gjera på ein forsvarleg sikra måte i slik høgde, går det seint. Ein rask kik på timelista, viser at det gjekk til saman rundt 40 arbeidstimar å byggja stillas på den andre gilja. Dette var nok tid som dei gamle også likte å spara seg for, og me reknar med at dette er grunnen til at dei valde å gjera det på denne måten.
Avbindingsplassen.
Ny laksegilje er under oppføring, med stavane utanpå kledningen. Det er forfattaren som står. Saman med Jørund Kleiveland til høgre.
For å montera den liggjande kledningen frå vranga og få han rett sua, måtte me naturleg nok starta med øvste bordet i veggen i staden for det nedste, som det jo elles er relativt solid tradisjon for. Så forhalte me kvart bord omlag ein halv tomme i eine enden for å koma ut med viftefasongen slik at det skulle stemma med golvet som var i vater.
Pål Sneve Prestbakk med liggjande kledning montert frå innsida.
Ny laksegilje, og den gamle hytta resaturert.
Sjølvsagt er det ikkje noko optimal løysing for varigheita at staven står på utsida av kledningen, men den gamle gilja stod greitt i mange mange tiår, og det var stormen som tok ho til slutt. Me veit ikkje heilt korleis det var med råte då ho forsvann, men med god material kan det nok stå svært lenge likevel. Kledningen står i alle fall luftig nok i ei laksegilje.
Vi har i en årrekke fulgt med på midt-delen av denne tre-delte fjøsen på Strømsør gård i Bardu. Det var behov for vedlikehold og oppretting over det hele. Her vil jeg belyse noen av de interessante funnene i prosessen og noen av problemstillingene vi møtte.
Strømsør gård ble bosatt i 1839 av Erik Simonsen og han oppkalte gården etter hjemgården i Alvdal. Gården ligger på ei hylle i det ulendte terrenget, og tunet hviler på ca 290 moh. Tunet består av 7 bygninger, tre av de er fredet. Rundt tunet finnes det spor og rester etter de tre manglende byggene som i alt gjorde at det her totalt var hele 10 bygg! Kulturlandskapet gården ligger i er forøvrig også fredet.
Midt-delen av fjøset har en nedsenket takflate i forhold til tilstøtende kufjøs og stall. Denne delen av bygget ble rekonstruert i 1992 og nevnes som sau-fjøset i midten. Den består halvt om halvt av ei tømmerkasse med kamnov og en stavrøyst del. Fundamenteringen var nokså underdimensjonert, da lina og sylla lå an på små steiner som lå rett an på matjord. Dermed var bygget preget av ulike setninger i alle himmelretninger og vippingen av fundamentene sprengte ut bakveggen. I og med at takflaten er senket på denne fjøsdelen, sørger kong vinter for å avrette høydeforskjellen med snø. Konsekvensen er at det i midt-delen legger seg ca 50cm mer snø enn på de tilstøtende byggene, og dermed øker snølasten. I takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.
Videre vil jeg i denne posten fokusere på selve takkonstruksjonen.
I dokumentasjonsrunden tok vi mål og gjorde enkle skisser av alle sperrebind for å få en oversikt over materialbruken, dimensjoner og treslag. Etterhvert kom det tydeligere fram en klar sammenheng mellom materialdimensjon og de bevisste valgene ved bruk av furu og bjørk i staver, sperrebind og åser. Med dette grunnlaget kunne vi produsere ei materialliste basert på funnene i de opprinnelige bygningsdelene.
Skisse sperrebind, Kjartan Gran
Materialvalg: Åsene er i hovedsak bjørk, vekselsvis er det furu/bjørk i storsperrene og samhald, raftene er i furu. De fleste stavene er i bjørk med slanke dimensjoner fra 3×4″ til 4×4″, resten furu der størrelsen øker til 5×6″ og 6×6″. Som avstiving av 2.etg er det 14 skråband, der 13 av disse er i bjørk ca 2×2 tommer. Det siste av furu er ca 2×3 tommer. Mønsteret vi ser ut i fra materialbruken i de eldre tilstøtende byggene viser tydelig at her har tømrerene hatt god kontroll på styrke-egenskapene i bjørk og furu. Det må også nevnes at samtlige skråband i bjørk også jobber i strekk. Dette kommer svært godt frem av plassering og fellingene, der vi ser at de ikke tar trykk. Det ble til at vi kalte disse bjørkestranglene for «strekkband» i arbeidet på fjøsen. Vinkelen varierte stadig og ble ikke fokusert på i oppmålingen ettersom det er ingen av de opprinnelige strekkbandene vi skal berøre. De står plassert i en en såppas lav vinkel flere plasser at det er tydelig at de ikke er tiltenkt å jobbe i trykk. Er det andre tømrere som kommer over denne varianten må de gjerne komme med innspill til løsningen. De fleste ser ut til å være originale, enkelte kan være skiftet ut eller kommet til senere ved istandsetting.
Bjørk som «stekkband» på stallen, i tverrsnittet mot midt-delen. Her er det 10 band som jobber sammen.Kløyving av ved på sperrefot.
Under demonteringen av takkonstruksjonen fikk vi se tydelig på skadene som hadde oppstått. Sperrebukkene besto av rundtømmer i 7-9 tommer, der toppendene ble brukt som storsperr. Her må det understrekes at denne løsningen finner vi ikke i de eldre bygningsdelene. Storsperrene har ikke klart å bære taklasten og de har gått til brudd i flere av de store kvist-partiene. Storsperrene har et enkelt hakk som felling mot samhald. Det er ingen tapp i fellingen, så låsingen er utført med en toms demling. Se bilde over. Utfallet er at endeveden i fellinga på samhaldet har gitt etter flere plasser. Over ser vi to gode eksempler der storsperra har knekt, har ei dårlig innfesting ved takfoten. Sammenlagt fører dette til at storsperra fungerer som et brekkjern for å kløyve ut veden som skal holde sperra på plass. Det er ca 25-30 cm ved på utsiden av sperretåa, som må kunne sies å være en liten skalk for å støtte denne type felling.
Når det nå skal bygges ny konstruksjon, ønsker vi å tilnærme oss de originale fellingene, og dermed få betydelig større skalk ut mot rafta. Ut i fra fellingene i de tilstøtende byggene kunne vi sammenfatte og velge en løsning, rettere sagt to versjoner av samme løsning. Ettersom material-dimensjonene på sperrebindene i furu og bjørk ikke er like krevde det to like fellinger med forskjellige mål for henholdsvis furu og bjørk.
Fellingene av storsperr mot samhald må stå i forhold til høyden på raft. Under arbeidet med å komme frem til en god løsning på temaet var Roald Renmælmo til stede for veiledning og vi kunne sammen se på de gamle løsningene opp i mot det vi skulle reprodusere.
Den nye rafta får 5 sperrebind. nr 1,3 og 5 er i furu – nr 2 og 4 er i bjørk. Takflata må naturligvis stemme, så vi kunne regne oss ned i fra det tenkte planet som er underkant taktro/overkant langsgående åser. Raftlinja kunne vi plassere horisontalt på rafta, og raftlinja brukes som referanse inn på samhaldet. I all merking kaller vi denne raftlinja selv om det blir ei tenkt/stiplet linje langs samhaldet.
Skjematisk felling av storsperr i furu. Her er raftlinja 1″ under tapp på storsperr.
Over vises fellingene på sperra i furu. Samhaldet er 9-11″ høyde, 6″ bredde. Sperrene er i gjennomsnitt 8″ høyde. En kan se raftlinja (krysning mellom raft og tro) den stiplede referanselinjen inn langs samhaldet. Videre kan en se at vi gjorde et valg om å legge inn en 1×1″ låsing i fellinga på innsiden av rafta. Dette var ikke å finne på de gamle sperrene. Det vi finner, er at det flere plasser har oppstått utglidning, så vi mener dette er en svært nyttig tilføyelse som (forhåpentligvis) aldri vil bli synlig.
Tilføyelsen av denne låsingen fører med seg at en i topp-endene av samhaldet må passe på å ikke felle storsperra for dypt inn i samhaldet. En tomme tå, pluss en tomme tapp er et minimum, da har vi gjerne 4-6″ hel ved igjen mellom fellingene. I Rot-enden av samhaldet er dette mindre problematisk, men en må allikevel tilpasse seg etter dimensjonene.
Samme skjematiske fellingen av storsperr i Bjørk.
Over ser en hvordan fellingen av de to sperrebindene i bjørk blir utført. Systemet er likt som i furu, men målene er tilpasset de slankere emnene i bjørk. Samhaldene er 6-8″ og storsperrene ca 6″. Altså er dimensjonene ca 2″ smekrere enn der det blir utflørt i furu. I skissa over kan en se at tappen på storsperra kan komme så lavt som til raftlinja på et slankt samhald. Da kan det være hensiktsmessig å gjøre fellingen på rafta en tomme dypere for å beholde mer ved i samhaldet.
Skissene vi kom fram til gir altså et merkesystem for fellingene, men er ikke en fasit på hvordan det faktisk skal felles! Som i de eldre konstruksjonene vil det være variasjoner på mengden felling på raft, variasjoner på dybden av sperrefellinga og variasjoner på avstand fra sperretå til rafta.
Raftstokkene felles sammen etter raftlinje og plasseres ut i vater.
Her kunne vi dele opp arbeidet videre i flere stasjoner. De 6 raftstokkene felles sammen og hver raft utgjør 9,5m med tre lengder furu i ca 11″ høyde og 6″ bredde. Målet utvendig på raftene er 6,23m.
I enden av området for rafta låste vi sammen paller i lik høyde som avbindingsplass for oppmerking av samhald og storsperrer. På avbindingsplassen trenger en hovedsaklig de essensielle målene: Plassering og dimensjon raftstokk, Raftlinje og Mønehøyde. Med disse målene tydelig og permanent merket på avbindingsplassen kan vi med flere metoder overføre målene opp på samhald og storsperr. Loddsnor, passer, vinkel og vater kan brukes mens alle sperredelene ligger oppå hverandre i tre høyder.
Jeg mangler desverre et godt bilde av selve merkeprosessen. På bildet under er merkingen allerede over, storsperrene er felt sammen halvt om halvt i mønet og samhaldet er vippet opp for å hogge ut og tappen til storsperra gjøres med et 5/4″ jern.
Her er første bjørke-sperr ferdig og felt ned på rafta. Neste sperr i furu er merket opp på avbindingsplassen og mønet felles i hop. Det sages med svans og rys slett med den flotte Strømsør-bila. Når fellingen er god, låses de to sperrene sammen med en kon 5/4″ dymling.Fellinga av samhaldet til rafta merkes opp med passer med raftlinja som referanse. Da kan en enkelt gjøre de samme merkingene på selve rafta med den samme passeren.
Det var tydelige spor i de gamle sperrene at det hovedsakelig var øksa som var brukt til fellingene, så det gjorde vi også. Enkelte plasser var det spor etter grovtannet sag, så det hadde vi også for hånden.
Videre er prosessen lik for de kommende sperrene, selv om målene vil variere noe. Felling av åsene, stavkonstruksjonen og de andre detaljene ved bygget har jeg valgt å ikke omtale her, det må få plass i en egen post.
To av sperrebukkene er kommet opp og det hele tar form. Her blir vi å jobbe videre med konstruksjonen frem til ferdige åsfellinger før den demonteres og flyttes opp i bygget.
Studentane på læringsarena Sør-Troms museum og Midt-Troms museum har hatt fleire kurs i tømmerhogst med øks og handsag. Dei er ikkje utlært innan dette området og har framleis behov for å øve seg i slikt arbeid også dei neste åra. Det er neppe så mange fleire enn våre studentar som arbeider med øks og handsag for å ta ut tømmer til byggjeprosjekt. Slike arbeidsmåtar har gått ut av vanleg bruk for 50-60 år sidan. I dagens skogbruk har det også vorte færre og færre tømmerhoggarar som hogger manuelt med motorsag. Hogstmaskiner har teke over mykje av arbeidet i skogen. Slike maskiner kan effektivt ta ut tømmer til å dekke behovet i treforedlingsindustrien. For oss som vil ha tømmer som er tilpassa våre spesielle behov for dimensjon og eigenskapar så er handsaminga tømmeret får, når det går gjennom hogstaggregata på slike maskiner, ikkje spesielt gunstig. Difor kan det vere nyttig for studentane å lære seg å hogge tømmer sjølv med motorsag. Det kan bli eit alternativ til å måtte kjøpe maskinhogd tømmer som ikkje held mål. På bakgrunn av dette gjennomfører vi denne veka eit kurs i hogst med motorsag. Kursleiar er Knut Johnsen som er erfaren tømmerhoggar og ein av dei faste instruktørane til Skogbrukets kursinstitutt.
Skogbruksinstruktør Knut Johnsen demonstrerer kvisteteknikk med motorsag. Foto: Siv Holmin
Kurset gir ei innføring i sikker bruk og stell av motorsag. Deltakarane får også ei innføring i, og får øve seg på hogstteknikk. Det blir undervist i hogstplanlegging og økonomi i hogstopplegg. På kurset blir det undervist i krav til forskriftsmessig verneutstyr for å bruke motorsag på ein trygg måte.
Demonstrasjon av kvisting med motorsag. Foto: Siv HolminNår skogen står tett er det lett for at treet ein skal felle blir hengande fast i ein nabotre. Slikt kan vere risikabelt for ein tømmerhoggar. Foto: Siv HolminInstruktør Knut Johnsen demonstrerer ein av metodane for å trygt få ned eit tre som har gått fast i eit nabotre. Foto: Siv Holmin
Tømring av smie med sinknov med Arne Pedersen som læremeister og tradisjonsberar. Foto: Roald Renmælmo
I Desember 2015 fikk jeg en innføring i sinknov med tapp, med Arne Pedersen fra Aursfjord i Troms som tradisjonsbærer. Vi hadde ukene i forkant felt furutømmer og rydd noe av dette til 4 1⁄4″ tykkelse, så tømmeret var ferskt og fint å jobbe med. Bygget er en rekonstruksjon av ei smie tilhørende Aursfjordsaga, så dimensjonene, dør- og vindusplassering er tatt ut i fra det gamle tømmeret. Sinknova med tapp er en av flere nover Pedersen har praktisert gjennom sin tid som tømrer. Den gamle smia kjenner jeg ikke alderen på, men sinknova er kjent for Pedersen.
Størrelsen på bygget kan en merke direkte opp på tømmeret, og vi valgte å gå ut i fra innvendige mål, så gjennom hele prosessen merkes og vatres veggen opp i fra innvendige vegglinjer. Da får en slette vegger innvendig. Syllstokken på langveggen kløyves med sag, en rett og godt utmalma stokk er et fint utgangspunkt. Stokkene i gavlveggene velges ut med omhu, kuven legges opp, og undersiden rys slett. Rotendene legges hver sin vei, overstokkene med rot på understokkens topp. Nå bør en være nøye på at underlaget for syllstokkene er nivellert så alt er i vater. Nå kan Sinknova merkes opp.
Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Meddraget er ikke med på bildet. Foto. Pål Sneve Prestbakk
Verktøyet en bruker under merkeprosessen er enkelt, må holdes i god stand og i nærheten. En god og spiss tømrerblyant, en kort og lang vater, en låsbar passer (eller to) og et meddrag. Tommestokk med norske tommer er å foretrekke. Passeren bør kunne svelge unna ca 8 tommer, den lille passeren bruker jeg til å merke høyden på sinken. En stor tømmermannsvinkel er også en del av merkeutstyret.
Høyden på stokken må tas hensyn til når en skal merke størrelsen og plassering av sinken. Som i fig 1, tar vi utgangspunkt i å hugge ut ca 1⁄3 av stokkhøyden, så fremdeles kjernen av stokken kommer ut i enden. Se vaterlinje og sinklinje merket i fig 1.
Fig 1. Skjematisk framstilling av nova. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Merking av sink
Overstokkens bredde merkes på understokken, merkes med loddlinjer på sideflatene. På samme vis merkes understokkens bredde på overstokken. Sinkhøyden må nå bestemmes. Vi la opp til 2 cm fall, det stemmer omtrendt med meddragshøyden vi kommer tilbake til. Innvendig og utvendig hjørne på sinken har lik høyde. De to motsatte hjørnene (på de ytre veggflatene) har da totalt 4cm høydeforskjell. Vannet ledes kun ut av veggen, mens sinken gjør nova trangere på innsiden så tømmeret låses.
Overstokken ligger på plass når en merker sinken. (Fig 5.) Det var noe upraktisk for å ta gode bilder, men merkene viser hvor den ligger. Den må være i lodd på innvendig vegg, justert i lik høyde på begge sider, så festes stokken med haldhaker. Loddlinjene trekkes opp på overstokken med vateren. Stikkhøyden tar vi med passer mellom underkant overstokk og overkant understokk. Høyden på passeren viser nå hvor langt ned overstokken skal felles. Siste fintilpassingen tar vi med meddraget senere, så en må stille ned stikkmålet på passeren et par cm.
Nå kan en enkelt merke opp stikkhøyden med passer, og rutinen er å gå rundt nova med sola. Vaterlinjen trekkes ut fra innvendig hjørne, det måles to cm opp, så har en den første sinkflaten. Stikkhøyden på passeren settes i dette punktet, og en fører målet opp på overstokken. Herfra trekkes det vaterlinje til utvendig hjørne, og det måles to cm ned. Dette punktet overføres så ned på understokken med passeren, og det vatres til neste punkt og to cm ned. Til slutt overføres dette punktet opp med passeren og mellom loddlinjene kan en trekke sinklinjer. -innvendig og utvendig hjørne på sinken er da i lik høyde.
Overstokken flyttes til siden og snus opp-ned. Tappen og slissen kan merkes. Tappmerkingen gjør en konsekvent med tappjernet, i dette tilfellet et 7⁄8″ jern. Se ferdig merket syllstokk fig 1. Stikkmålet må også vise hvor dypt tapprommet skal være i overstokken.
Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Tappjernet brukes for å kontrollere måla på tapp og sliss. Både lengde og bredde på tapp og sliss er tatt ut fra tappjernet på ⅞». Foto: Pål Sneve Prestbakk
Nå kan nova hugges ut, og en starter med å sage ned til sinkhøyden i forkant av tappen, så den blir helt i lodd. Sinkflata hugges ut med ei passelig bile, og tappen renskes opp med tappjern. Tapprommet kan sages på sidene, og tas ut med tappjern. Nå er det fint å sjekke at størrelsen på tapp og sliss stemmer overens, med tappjernet som referanse!
Se ferdig hugget nov og tapper i fig 2. Arne Pedersen fasa også av hjørnene på tappen for at den lettere skal entre i neste stokk. En må huske at tapprommet i overstokken ikke skal gå hele veien. Se merking fig 3. Overstokken er ferdig tappet og klar til første prøve.
Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Dette er en av syllstokkene som er fotografert opp/ned. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Overstokken legges på plass, i lodd, nå er det klart for meddrag. Vi kan måle nøyaktig hvor mye stokken må felles ned for å nå samme planet i bunn. Dette målet overfører en på meddraget, og merker sinken rundt hele nova og overkant tapp på understokk. Husk at en nå ikke skal ta mer av understokken, det skal kun overstokken som skal meddras. Om alt går rett, skal nå alle syllstokkene ligge i vater på underlaget.
Videre er prosessen noenlunde lik, men nå må en gjøre utvalg blant det tilgjengelige tømmeret og finne stokker som passer høvelig mot stokken under. Rot på topp, kuven opp, stokken legges i lik stikkhøyde i begge ender. Nå kan en sjekke overstokken om det er justeringer som må gjøres for at den skal komme ned til meddragshøyde. Kvister, kuler og former kan smis til på begge stokkene så det passer best mulig til meddrag.
Stikkhøyden bestemmes og vi må avgjøre hvor sinken skal plasseres. Utgangspunktet er igjen at vi beholder sinken i en tredjedel av stokkens ferdige høyde. Se fig 4. Dette er ikke bare funksjonelt, men også et estetisk grep for å få en viss rytme i novene.
Fig 4. Inndeling av sinken i novene. Foto: Pål Sneve PrestbakkFig 5. I figur 5 ser vi topp-enden av overstokken. Den er justert opp i rett høyde og under oppmerking. Bildet viser at sinken blir fint fordelt, og nede til venstre ser en laveste punkt i sinken, to cm under vaterlinja fra forrige punkt. Foto: Pål Sneve Prestbakk
I det innvendige hjørnet må en nå passe på å merke formen på overstokken ned på understokken, avstanden er stikkmålet. Her kommer tappen i det innvendige hjørnet, til motsetning fra syllstokkene. Når det meddras, skal denne komme lavere og tette mot medfaret. Se fig 6. Igjen, i fig 7 ser vi merking tappens høyde på overstokken.
Fig 6. Legg merke til at stikkhøgda er overført frå underkant påstokk til der tappen sluttar. Foto: Pål Sneve PrestbakkFig 7. Stikkmålet blir også overført frå overkant av understokken til påstokken for å avgrense høgda på slissen for tappen. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Medraget blir brukt både for å merke opp for medfaret og for å merke opp flata på sinken på påstokken. Også høgdene på slissene som vist på Fig 6 og Fig 7 blir merka opp med medraget under meddraginga. Dymling blir helst merka og sett i før meddraging.
Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen
Dette er et forsøk på en detaljert arbeids- og prosedyrebeskrivelse av en type tømring av nov som har vært brukt i Bardu av den første bosettingen som kom fra Østerdalen på slutten av 1700-tallet. Den har også vært brukt i Målselv, mulig tidligere, men i hvert fall fra 1860-tallet fram til slutten av 1800- tallet.
Arbeidsbeskrivelsen bygger videre på arbeid jeg og medstudenter fra Tradisjonelt Bygghandverk på NTNU gjorde på en studiesamling i Målselv. Vi befarte og dokumenterte et stabbur på gården Eggen i Bardu som trolig er et av de eldste byggene i kommunen. Senere prøvetømret vi og forsøkte å rekonstruere arbeidsmetoden av noven, og pjålingen av stokkene.
Siden da har jeg arbeidet videre med prøvetømringen på egenhånd, med innspill fra veileder Roald Renmælmo. Sammen har vi studert et stabbur som står hjemme på gården hvor jeg bor, Renmælmo i Målselv. Dette er nok ikke så gammelt som stabburet på Eggen, og selv om det har ulik dimensjon og utforming på veggstokkene, har det samme typen nov.
Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.Figur 2. Nærbilde av novene på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen
Da vi studerte stabburet oppdaget Roald et interessant uthogg av en flate på oversiden av de nederste veggstokkene på langveggen i andreetasjen. Han trodde dette kunne peke mot fremgangsmåten som var brukt for å tømre noven. Stabburet har en lengre tømmerdel i andreetasjen og det var på oversiden av de to første stokkene som får full lengde at det var hugget ut en flate. Roald mente det kunne være et merke etter et tidlig steg i prosessen av å hugge noven som her var blitt bevart fordi neste nov ikke kom over den forrige, men lenger ut.
Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik JenssenFigur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.
Vi så også spor etter bruk av meddrag i noen nover, og har derfor også brukt dette som et innspill til arbeidsprosedyren.
Denne teorien har jeg bygget videre på mens jeg har prøvetømret på egenhånd og jeg synes jeg nå har kommet fram til en brukbar teori på hvordan noven kan ha vært tømret, og hvordan den uthugde flaten på Renmælmo-stabburet kan ha havnet der. Arbeidsbeskrivelsen bygger ikke på kunnskap som kommer direkte fra noen tradisjonsbærer.
Figur 6a. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen
Figur 6b. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen
Når en veggstokk skal pjåles slik som på stabburet på Eggen er tømmeret som skal brukes så rett og jamnvokst at det er forholdsvis lite som trengs å gjøres. Barken fjernes med pjålen, og grove ujevnheter slettes. På de korte stokk-lengdene jeg prøvetømret med var dette et mindre problem enn det vil kunne være på fulle lengder, men jeg og medstudentene mine observerte at tømmeret på stabburet var svært lite bearbeidet i veden og det var lite fiberbrudd. Dette stiller store krav til hugging av tømmer.
Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.
Når en begynner å tømre legges syllstokkene opp i vater og roskakken (diagonalen) justeres rett. Disse hugges som andre stokker i noven, men det er ingen stokk under som det skal meddrages mot. Et par av de fire syllstokkene må enten være kløyvd til halv høyde, eller så kan det være ujamn grunnflate. Fra nå av beskriver jeg tømringen av en generell veggstokk.
Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle «liggeflaten». Foto: Henrik Jenssen
En begynner med å hugge ut «liggeflaten» (som jeg har valgt å kalle den uthugde flaten fra Renmælmo-stabburet) der hvor neste stokk skal komme over. Hvis det er en stokk under siktes det ned mot denne sånn at midten av «liggeflaten» kommer ca. midt over stokken under, men det er viktig å huske på at det til syvende og sist er innerveggen som skal bli i lodd. Dette finjusteres med øyemål underveis i hele prosessen, og vatres helt presist rett før en meddrar. Det er ikke viktig å få «liggeflaten» veldig presis og fin, men det er viktig at flaten og skråsidene er litt kortere enn stokken over er brei ved noven og at flaten er så mye i vater som mulig. Øyemål bør holde. Vinkelen på sidene ned til flaten kan være rundt 45 grader, men det er ikke veldig nøye. Det er viktig at de er vinkelrett med stokken. Dette vil hjelpe med å få vinkelen på neste stokk rett.
Så legges overstokken slik at den hviler på «liggeflaten» på begge understokkene. Den vil rulle en del på dette punktet, men det er ikke et problem. Derimot er det viktig at stokken ligger med kuven opp, hvis den har en, at det er 90 graders vinkel i hjørnene, og at utstikket av stokkene i novene er litt lengre enn veggtykkelsen på tømmeret.
Figur 9. Her er det hugget ut en «liggeflate» i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.
Nå lages det jeg tror de uthugde flaten som var blitt igjen på Renmælmo-stabburet har vært. Det siktes ned mot understokken, og hugges en tilsvarende «liggeflate» på oversiden av overstokken. Denne flaten og sidene dens skal være litt mindre enn understokkens bredde på samme måte som tidligere, men også tredje stokk når den kommer senere. Her er det litt å gå på. Stokken kan roteres rundt underveis for å se om den ligger godt og stabilt. Det er mulig en må justere bredden på flaten noen ganger, og kanskje vinkelen på sidene, men i begynnelsen er det lurt å heller ta lite og prøve seg fram. Får en «liggeflatene» til å ligge godt mot hverandre blir de fine veiledere for det videre arbeidet.
Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.
Når overstokken er snudd og den ligger stødig hugges en ny «liggeflate» på siden av stokken som nå ligger opp. Denne sikter en ned mot understokkens bredde, og hugger den dypere enn de forrige. Jeg bruker nesten å hugge den ned til 1/5-1/4 av stokkens høyde. Dette målet har mye å si for novens fasong, men kan justeres lavere senere. Det er fint å lage den sånn at den er i vater når «liggeflatene» under ligger godt mot hverandre, da blir den en fin referanse for at stokken ikke flytter på seg.
Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.
Så hugges kinninger ut slik at de møtes i en linje ned mot senter av understokken. Fire viktige ting med kinningene er at man ikke bør hugge lengre ned enn halvparten av stokkens høyde (dette kan fort skje). Der hvor de møter «liggeflaten som er opp bør det være smalere mellom kinningene på hver side enn det en regner bredden på mosefaret vil bli. De bør være lange nok (i stokkens lengde retning) til at meddraget senere kommer til (her må en prøve seg fram, og
når en bra lengde er funnet kan det senere siktes ned mot kinningene på stokken under). Til sist bør flatene i kinningene i hvert fall være nokså plane. Dette sparer tid senere.
Så hugges det resterende av «liggeflaten» om til en egg hvor hver side går ned til bunnen av kinningene og skrår noe sammen. Her kan en igjen tenke at bredden nede skal være litt smalere enn bredden på mosefaret. Det er viktig at eggen kommer midt i stokken. Til dette arbeidet er det fint å ha en smal øks, f. eks. en hoggerøks, men om en ikke har dette kan et stort tappjern brukes.
Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.
Deretter løftes overstokken bort (den ligger fortsatt fint på liggeflatene sine) og kinninger hugges som tidligere på understokken. Så hugges «liggeflaten» dens om til en v-kløft. Det viktigste her er at kløften møtes i et punkt som er like nært, eller litt nærmere dit en vil overstokken skal felles til, som distansen den dype «liggeflaten» ble hugget til (1/5-1/4 av høyden på overstokken).
Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen
Nå bør allerede stokkene begynne å ligge ganske godt nedpå hverandre, men litt justering er nok nødvendig før det meddrages. En må egentlig bare se hvor det tar i noven, men noen av plassene som virker å være problematiske i starten er flaten på overstokken som ligger mot kinningen på understokken. Det er viktig her å hugge slik at innsiden av veggen kan bli i lodd.
På dette punktet tror jeg det vil være naturlig å markere og borre for dømlinger, men siden jeg ikke har plukket ned noen av stabburene jeg har undersøkt enda kan jeg ikke her si noe om hvordan eventuelle dømlinger er utført.
Når overstokken ligger godt nedpå og noenlunde i vater i lengderetningen må innerveggen loddes opp helt ferdig og overstokken festes. Det er viktig at overstokken ligger stabilt og ikke rører på seg mens det meddrages (jeg kilte noen killer i novene). Så kan det meddrages. Det er viktig å ha et meddrag som en kommer til i kinningene med. Dette kan som sagt justeres litt ut fra hvor lange kinningene lages, men det er også avhengig av type meddrag. Et med riss på begge sider fungerer ikke. Så stilles meddragshøyden til den høyeste stikkhøyden mellom over- og understokk, og en passer på å holde meddraget i vater. Så risses det langs stokken, og i novene sånn at det synes godt. Det er en fordel å slippe å tegne over med blyant etterpå fordi en blyantstrek blir som regel for bred.
Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.
Så brukes en øks til å hugge ut mosefaret. Jeg liker at øksen er litt overskjeftet og at stokken ligger i en høyde fra midt på låret til hoften. Først hakkes fibrene mellom meddragsstrekene opp. Så hugges det rett ned på tvers av hakkene og langsmed stokken for å slå ut fliser. Så økses selve mosefaret ut. Det kan være lurt å ta det i to eller flere etapper før det hugges helt ned til streken. Det jobbes inn fra begge sidene av stokken og en hugger en «v-form». Det er viktig og følge med på fiberretningen slik at veden ikke river ut. Det er også lettere å jobbe med små hugg og langsmed stokken. Økseskaftet skal nesten jobbe 90 grader ut fra kroppen. Når det hugges etter meddragingen i novene er det viktig at flatene på overstokken som møter kinningen på understokken er en plan flate mellom begge sidene. Etter denne tømringen fortsetter ikke mosefaret ut forbi noven, men hugges flatt etter meddragingen både i over- og understokk.
Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.
Hvis alt er meddratt rett, hugget etter streken og stokken fortsatt ikke legger seg helt ned løser det seg som regel ved enten å hugge sidene i mosefaret brattere, eller «v-kløften» i understokken litt dypere. Mosefaret bør ikke bli for dypt, da er det bedre å hugge slik at det blir mer «u-formet».
Det er antagelig nå en bør bestemme utstikket i noven, vatre det opp, og sage rett.
Så hugges sidene på utstikket etter en mal eller et fast mål. Dette tror jeg er for å pynte hjørnene, og rette opp ujevnheter i stokktykkelse.
Når en nå skal begynne på neste stokk vil understokken allerede ha en «liggeflate» opp. Det er denne «liggeflaten» jeg tror har blitt igjen på stabburet hjemme på Renmælmo.
Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: Henrik Jenssen.
Verktøyet jeg har brukt er fra venstre på bildet; vater, snekkerbile (øks), meddrag, og pjål. Tappjern ble også brukt litt, men er ikke avbildet.
Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen
Den ⅓ i 2016 var vi på befaring på stabburet på Eggen nedre i Bardu. Kai Rune Johansen, Pål Sneve Prestbakk og Henning Jensen hadde som oppgave å undersøke og dokumentere overflatebehandling på bygningstømmeret med fokus på pjål, og eventuelt barking. Da tømmeret var svært værslitt utvendig, som gjør det vanskelig å lese verktøyspor, hadde vi mest fokus innvendig i tømmerkassa. Dette er resultatene av det vi fant:
Stabburet på Eggen, nedre i Bardu. Foto: Kai Rune Johansen.
Førsteinntrykket er at det var en veldig jevn størrelse på alt tømmeret alle stokkene virket lik i utforming (rund) og størrelse.
Det som var litt for stort i rotenden var blitt rydd inn og pjålet glatt i overflaten.
Det var svært lite kvist og de kvistene vi så, var småkvist.
Overflatene var, i all hovedsak, pjåla. Overflaten hadde beholdt stokkens naturlige form, det vil si, ikke oval eller flatrydd mage.
Pjålinga har, mest sannsynlig, vært gjort før inntømring i veggen, da sporene forsvinner inn i mosefaret.
Fra 6. omfaret har det oppstått en skade i pjåleggen, sporet som oppstår har reist seg betydelig, noe som kan tyde på at det er tømret i rått tømmer.
Her ser man tydelig flere signaturspor etter en skadet egg. Foto: Kai Rune Johansen
På 10. omfaret, nord og sørvegg, virker det som om det har vært brukt en mindre pjål og mer nervøs, altså mer tydelige vibrasjonspor, en ellers.
10. omfar, med svært markerte vibrasjonsspor. Foto: Kai Rune Johansen.
I andre etasje var det litt vanskelig å være grundig på grunn av råte i gulvet. Men, det vi fant, var at de tre øverste omfarene i begge røstene er synes å være nytømret. Omfar 17-20. Østveggen er tømret med litt grovere tømmer og rydd inn på magen .Vårt inntrykk er at det er jevnere tømmer i første etasje, enn i andre etasje. Vi fant også at, skoftungene/raftesperrene er saget på oppgangssag.
I all hovedsak kan vi si at vi fant spor etter to verktøy på tømmerkassa, det er pjål med flatt eggstål og anslagsvis 6-10 cm bred og en 15cm svakt buet øks.
Gulvbordene har bredde på 7”-11”, vi studerte undersiden, og synes det virker som det har blitt bearbeidet med høvel.
Gulvbordene sett underifra, verktøysporene ser ut til å være fra en høvel. Foto: Kai Rune Johansen.
Gulvåsene ser ut som om de er bearbeidet med pjål, pent arbeid. Vibrasjonssporene vi finner på åsene er rettvinklet og viser hvilken vinkel pjålen har hatt når den har jobbet over materialene, vinkelrett på.
Gulvås, med vinkelrette vibrasjonsspor, men også spor etter en øks med svakt buet egg. Foto: Kai Rune Johansen.
Vi fant noen stoppspor som var 34-37 mm breie, og mulige startspor som var 30-39mm.
Summert opp: Etter vår mening bærer tømmerkassa preg av håndverkmessig godt utført arbeid , både i valg av tømmer og bearbeiding og fremstår som en forseggjort og ”vakker” tømmerkasse.
Vi skraverte også på veggen med papir og blyant for å overføre verktøyspor til papiret, det fungerte godt, men kan ikke være en selvstendig informasjon fra en vegg da det lett kan mistolkes de verktøysporene som oppsto, mener det er utfyllende informasjon sammen med foto .
Skravering av det 10. omfaret, med svært tydelige vibrasjonsspor. Det kan være en fordel å skravere med blyanten, både vertikalt og horisontalt, på to tegninger, for å få frem forskjellig informasjon av verktøysporene.
Under samlinga i tømring i Bardufoss i februar var ei av oppgåvene tømring av 2 stk. prøvenover med utgangspunkt i novene frå stabburet på Eggen gard i Bardu.
Stabburet på Eggen gard er truleg eit ev dei eldste bygga som står att i Bardu. I enkelte kjelder er det og omtalt som eit loft.
Under dokumentasjonen og prøvetømringa av nova, synte det seg etterkvart at dei tre medlemmane på gruppa hadde noko ulike innfallsvinklar på arbeidet. Det vart ei lite tema i seg sjølv. Medan Henrik med sine arkitektgener teikna nova i ulike vinklar ut i frå våre observasjonar, så var Jens oppteken av å måle opp faste stader i kvar enkelt nov i kvart omfar i den nova vi studerte i andre høgda av buret.
Eg valte å fokusere på fotografering kombinert med å forsøkje å sette meg inn i korleis ein kunne sjå spor etter framgangsmåten i tømringa i den originale nova. Eg prøvde på eit vis å memorere den tredimensjonale nova, ut i frå å studere den og tenkje prosess for å få hogd dei ulike elementa. Samstundes tok eg nokre få mål, for å sjå etter mønster og faste dimensjonar i nova, men eg la lite vekt på detaljert oppmåling.
Nova vi studerte i andre høgda i buret, frå innsida. (nordvestre nova)
Vi fann få tydelege faste mål, og såg ikkje noko som tydde på at tømrarane på sluten av 1700-talet var opptatt av å gjere kvart enkelt omfars nov svært lik den førre.
Nova er svært utgliden, så det var ganske lett å sjå inni. Lysforholda var derimot ikkje egna for fotografering, og det blei tildels store kontrastar.)
Sjølv om novene særleg i andre høgda i dag er svært opne og luftige, skyldas dette nok over 200 års hard medfart av vær og vind. Eg oppfattar novene som svært godt hogne, og dei har nok opphavleg vore tette og fine å sjå til. Mitt inntrykk på synfaringa var og at dei såg ut til å vere som skapt for å formas med øks, og da kanskje berre med ei eller to for handa.
Verktyspor og novas form var tydelege.
Spor i kinningane tydar på at i alle fall ei øks som er bruka i tømringa hadde ein eggbreidde på om lag 4 norske tommar, ei slik øks kan nok i utgangspunktet vere tilstrekkeleg for å forme heile nova. Å ha ei noko smalare øks i tillegg ville nok vere greitt, men vi såg ikkje sikre spor etter dette.
Skisse av nova for måltaking av ulike detaljar. Skisse: Henrik Jenssen
Denne nova er nært i slekt med tradisjonen frå Østerdalsområdet. Den kan kanskje beskrivas som ei form av østerdalsnov med tilnærma midtstilt femkanta hals og v-forma overhogg og tilsvarande spiss barke. Kinningane er hogne med ei nokså jamn lengde, omkring 4-5 tommar.
Utsida av buret, med dei fint tilhogne novhovudene.
Her er mitt forslag til framgangsmåte ved tømringa av denne nova, ut i frå observasjonar av originalen og tre dagar prøvetømring.
Hogge kinningar og overhogg i understokken.
En mulig veg kan vere å først hogge inn eit skår midt i der kinningane skal møtast. Dette er og midt i understokken, så det er greitt å sikte etter midten av den. Om ein hadde slått ei midtline på stokkane med sotsnor på førehand, ville det gjøre det lett å sikte inn midten av kinningar og overhogg. Skåringa gjør det lettare å hogge kinningane, og ein har midten av kinningane og botnen av overhogget klart for seg.
Kinningane trur eg ein tek etter det mål ein har bestemt seg for, og bruker deretter kinningane i stokken under som førebilete. I runde stokkar med noko varierande dimensjon vil kinningane nok kunne bli noko lengre på større stokkar. Om ein da ikkje ryr dei kraftigaste stokkane ned til passande dimensjon på førehand. Tømmeret i stabburet her var temmeleg jamntjukt, men dei grøvste stokkane var rydd inn til omkring same dimensjon som dei grannare stokkane.
Etter å ha hogge ut kinningane hogger ein ut overhogget, eit v-forma skår. Breidda på dette er eg litt usikker på korleis ein lettast bestemmer. Vi fant at ein måte er å ta det litt smalare enn breidda på overstokken, så ein er sikker på at ein ikkje havnar utafor stokklivet med underhogget. Djupna på dette varierte mye, men låg nok oftast innafor 1/3 av stokkhøgda.
Førebu overstokken
Her er det vanskeleg å vite kva for operasjon som har gått først. Ein løysning som eg syntes fungerte greitt var kappe stokken i rette lengda, og så bestemme kva side om er opp. Denne sida legg ein så ned, og merker opp midtline i endane med loddfjøl, og ein merker og opp dimensjonen på hovudet. Det er og god hjelp i å snorslå undersida etter midtlina. Novhovudene er hogne rette på stabburet. Sidan stokken er kappa i rett lengde, kan ein bruke eit fast mål frå novhovudet og inn til senter av nova. Så høgg ein kinningar ut i frå sentermålet frå enden av stokken, og så forma på novhovudet. Alt dette før stokken har vore lagt opp i veggen.
Overstokken ligg her opp ned. Kinningar og novhovudet er forma.
Felle stokken til medraging
Ein legg så stokken opp i veggen, i overhogget i understokken, i lodd og rett plassert i lengderetning.
No kan ein med passar måle opp avstanden ned til stokken under, og så bruke passar til å stikke opp både underhogget, og kor underkant av barken kjem.
Passar brukast til å stikke opp kinningar og barke.
Så snur ein stokken, og hogger ut underhogg og barke. For å finne breidda av barken mot halsen, kan ein bruke passaren som klave og måle breidda på overhogget den skal ned i.
Etter dette skal stokken i teorien falle ned og bli klar til médraging. Men etter eiga erfaring kan det hende ein blir nøydt til å finjustere litt for å får den på plass…
Médraging
Når stokken er komen så godt som ned til den under, kan den médras. Det gjekk å bruke same médragsjarnet til både å médra mellom stokkane og i kinningane. Men médraget vi hadde var ikkje heilt optimalt, og skulle ha hatt ein annan slip og vinkel.
Etter medraging høgg ein ut mosefaret, og ein høgg til streken i underhogget. Ein må og ta tilsvarande médragsmålet på barken. Så skal forhåpentlegvis stokken falle på plass.
Nova slik den er forsøkt retømra. Ikkje helt ulik originalen, men er framgangsmåten den same?
Verkty ein treng:
Øks(er). Vi brukte i hovudsak ei lita bile som var omkring 12 cm bred, samt ei skogsøks/ smaløks.
Loddefjøl (gjerne tilpassa breidda ein ønskjer på novhovudet)
Beskrivelse av tømmeret på Stabburet på Eggen gård, Bardu
Tirsdag 1. mars 2016 var vi studentene på Tradisjonelt Bygghandverk på befaring på Eggen gård på Bardujord i Bardu kommune i Troms. Vår gruppe som besto av Magnus Wammen, Peter Brennvik, Thor Larssen og Jostein Utstumo. Vi fikk i oppgave å studere tømmeret i kassa på stabburet på gården. Hvor vi spesielt skulle ha fokus på variasjon i dimensjoner, rot/topp orientering. Om det har vært noen justering av tykkelse på stokkene og hvilken variasjon det var i dimensjon og avsmalning. Vi ble også spurt om å gjøre en vurdering om hvordan flatene fluktet i vegglivet (lodd i senter, innside eller utside)?
Novrekke, bildet viser utforming på stokker og novhue. foto: Magnus Wammen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vi gjorde en oppmåling og registrering av stokkene i to av veggene i bygningen der vi hadde fokus på dimensjoner, avsmalning og vridning. Som skissa antyder er relativt rettvoksen (noe høyrevridd og en og annen venstrevridd) material med liten avsmalnig i denne veggen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vestveggen ble også undersøkt, her ble også funnene at det er mye rettvoksen material med noen untak som raftstokken som er kraftig venstrevridd. Kan det ha vært bevist at denne har blitt brukt her?
Som en oppsumering vil vi fastslå at tømmeret er av javnvokst furu med avsmalning ca. 5-10mm pr. meter. Det er javn årringetetthet, det er stort sett rettvokst, noen få med høyre og noen med venstrevridning. Det er lite kvist, og generellt små, ingen kvist er over 1 tomme i diameter. I snitt 2 ½ kvist pr meter, mens noen stokker har opp til 5 kvist pr. meter. Det er tydelig at tømmeret er hogd på dimensjon.Tømmeret er dimensjonert ned på tykkelsen i de groveste tykkelsene med øks. Bredden ligger da på ca. 5-6 1/2″ tomme.
På Tirsdag 1 mars var vi en gruppe med studenter fra NTNU, Tradisjonelt bygghåndverk på befaring på loftet i Trondenes kirke. Her kikket vi nærmere på noen gamle tømmerstokker som hadde en spesiell knute. Den kan sammenlignes med knuten i Lydvaloftet og Storstova på Agatunet begge anslått til 1200 talls bygninger så vi kan vel si at den har alderdommelige trekk. Vi dokumenterte med foto, oppmålinger og tegning av knuten med tanke på å prøve å gjenskape den og da spesielt med tanke på arbeidsprosess og oppmåling, oppmerking.
Jeg velger å bruke begrepet knute da jeg bor og jobber i Verdal og det er tradisjonen her når man beskriver tømmerstokker som er felt sammen. Lengre nord er begrepet nov vanlig.
En av våre skisser med mål. Foto: Kai Johansen
Tilbake på Midt Troms museum i Målselv prøvde vi å tømre en knute med utgangspunkt i den informasjonen vi hadde fra Trondenes. Vi startet med å forme tømret ovalformet med omtrentlige like dimensjoner som originalen. Videre begynte vi å måle inn fastpunkter fra oppmålingene vi hadde gjort, men fant ut at vi ble nødt til å hugge litt på ”frihånd” og etterligne knuten etter foto, da målingene ikke gav alle vinkler. Knuten har en ”tapp” i underhugget, noe som gjør den sterk og imot strekk og dra krefter og bra mot trekk.
Det som også er verdt å merke seg er at knuten var tjærebredt, noe som ikke er vanlig på tømmer fra middelalderen, hvis det ikke da er snakk om kirketømmer, kirkene ble tjærebredt. Det kan jo være andre tradisjoner langs kysten med hensyn til klimaet. Vi fant to stokker merket 7 og 8 og de passet sammen i medraget og i dumlinghullet, det var borret med navar halveis inn fra over og undersiden, andre enden var hugget tvert av.
Det ble litt knapt med tid , men vi fikk en prøveknute som ble ganske tett opp mot originalen. Vi var i hovedsak tre studenter som jobbet med knuten, Henrik Jenssen, Målselv, Henning Jensen, Norsk Folkemuseum, Kai Johansen, Stiklestad Nasjonale Kultursenter.
Orginalknuten ligger her med måddåfaret opp, det som gjør den litt spesiell er den lille «tappen» i underhugget. Foto: Kai JohansenNærbilde av «tappen»og tydelige merker etter hvordan øksen er brukt. Foto: Kai JohansenStokken blir ovalformet med øks og pjål. Foto: Kai JohansenFørste nedhugget i understokken, her jobbet vi ganske nøye med oppmålingene vi hadde gjordt i kirka. Foto: Kai JohansenKinninger på overstokken ferdig og klar for nedstikking med passer. Foto: Kai JohansenTil siste nedfelling brukte vi sot for å se bedre hvor det var trangt. Foto: Kai JohansenDetalj av det bortkome trevet over koven på Lagmansstova på Aga. Hoggemåten som i Jutulstuggu frå Uv i Rennebu kan finnast elles i storstovo. Aga i Ullensvang. Kilde: Arne Berg, Norske tømmerhus frå mellomalderen, bind 5.Noen av knutene i Lydvaloftet på voss også kjent som Oppigardsloftet. Kilde Arne berg, Norske tømmerhus frå mellomalderen, bind 5.Det var to stokkar som høyrte saman. Stokkane var merka nummer 7 og nummer 8. Desse høvde saman med lengde, plassering av demling og medfar. Legg merke til at nova er tjærebredd. Det er også spor etter utvendig tjærebreing på utvendig vegg langs etter stokkane. Her er det innvendig vegg vi ser. Foto: Roald Renmælmo
På samlinga i faget tømring som vi har hatt i Målselv var vi på synfaring på Trondarnes kyrkje. Her fann vi nokre stokkar med spennande. Stokkane vart undersøkt og dokumentert med tanke på å prøvetømre på samlinga.
Det var to stokkar som høyrte saman. Stokkane var merka nummer 7 og nummer 8. Desse høvde saman med lengde, plassering av demling og medfar. Foto: Roald RenmælmoDetaljfoto av nova. Foto: Roald Renmælmo
I takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.
Tradisjonelt bygghandverk 