Nybygg – produksjon og oppsett av en bærekonstruksjon

Det finnes mange fine ting i livet til en handverker

Enkelte perioder hoper herlighetene seg opp, og noen slike perioder har det vært i vinter, på Lærearena Stiklestad. Til vanlig jobber man jo delvis bak en PC, og delvis med å sette i stand gamle, skjeve bygg. Dermed blir det å bygge noe helt nytt i rått tømmer, en fin kontrast i hverdagen. Tettvokst trøndergran, kvae i buksebaken, litt kaffe i koppen, i et miljø av flinke og trivelige medstudenter og veiledere, er noen av trivselsfaktorene i prosjektet vårt.

En garasje av det finere slaget

Bygget vi setter opp skal bli en ny, uisolert garasje for den veghistoriske utstillingen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, og skal huse en samling med vegarbeidsmaskiner. Huset har ei grunnflate på 6 x 12 meter, i en etasje pluss røst, og er i all hovedsak konstruert i 6 x 6« boks. Syllstokk og raftline består av en enkel 6 « boks, som har fått en kamming i hjørnene. Vi eksperimenterte litt med både enkle hakeskjøter, og rett og skrå fransklås med kile, i skjøtingen av syll og liner.

I lengderetningen består huset av 3 like store seksjoner, langveggene blir holdt sammen av to samhald inni bygget. Nede i gulvplanet er en av gulvåsene plassert under hver samhald. Veggkonstruksjonen består av stolper i 6« boks, og rundt alle vindusåpninger er det litt smekrere staver i 4« x 6«. Mot alle hjørner stives bygget med skråband i 4«x6«. Oppå alle samhald er det felt ned ei storsperre, og takåsene og mønsåsen hviler oppå disse. Tilhugde kabber spikret i sperrene hindrer at åsene sklir nedover.

Flere ganger denne vinteren har jeg møtt opp på Lærearenaen, med litt stille takknemlighet over å komme til dekket bord. På grunn av at jeg var ny på denne lærearenaen i januar, hadde de andre sagd mye av boksen som skulle brukes til selve konstruksjonen av bygget på forhånd. Dermed kunne vi gå rett på og lage alle deler til konstruksjonen. Dette foregikk i den gamle garasjen som dette bygget skal erstatte. Med 2 plussgrader, og sludd servert i 45 graders vinkel av en sur liten kuling, gikk det noen varme tanker til gammelbygget i disse dagene.

Fallgruvene åpner seg ved prefabrikkering

Lærearenaen har tilgang på ei eldre sirkelsag, høvelig plassert 10 meter bortom byggeplassen. Det å kunne sage material «just in time» på plassen, løser mange problemer og bidrar til god framdrift i prosjektet. For å holde styr på hvem som lager hva, har vi laget enkle skisser av alle fire fasader, der vi nummerer alle konstruksjonsdeler på disse. I tillegg lagde vi lister der vi skrev navnet vårt på delen når vi begynte på den, og krysset delen ut når den var helt ferdig. 

En enkel ku med to riss ble brukt for å merke bredda på tappen og tapphullet. På tross av alle system og diskusjoner er det likevel fort gjort at streken sto igjen, og at noen av tappene ble for trange. Og jo flere folk som deltar, desto større blir mulighetene for litt forskjellige måter å gjøre ting på. En viktig lærdom ble at mange handverkere, og stor grad av prefabrikkering, øker behovet for system og kontroll. Alle arbeidslag med respekt for seg selv er oppmerksom på referansesiden, må vite. Selv om dette er sagd tømmer, kunne fort gamlesaga vår slenge en liten kvart- tomme på dimensjonen, nok til at vi måtte bestemme oss for hvilke sider som skal være slett, altså referanseside.

Overkant gulvplan, utside vegger, og underkant raftline ble logisk nok valgt som slette sider. Senere ble samhaldene som er felt ned over raftlina, felt ned i forhold til underkant av raftlina. Underveis i produksjonen markerer vi referansesidene med en liten trekant med blyanten. Slik sorterte vi vakant og andre skavanker dit det var best å legge den på hver enkelt del.

Square rule og mill rule

I løpet av vinteren har jeg lært at enkelte, men neppe alle amerikanerne, skiller på «mill rule» og «square rule». Førstnevnte handler om å måle ut fra slette sider på sagd material som er jevn, mens sistnevnte innebærer å jobbe ut fra slette sider og beine linjer, som konstrueres i ujamnt tømmer som ikke nødvendigvis er sagd, der disse sidene kun hogges slett der du har bruk for det, for eksempel i hjørner og sammenføyninger. I dette prosjektet er vi vel på en tilnærma «Mill Rule», der vi i tillegg har tatt høyde for litt ujamn saging, med å være nøye på referansesiden. Med på kjøpet fikk vi også noen gode konstruksjonsdiskusjoner underveis. 6« høyde på tømmeret er egentlig ikke så mye, og fordeling av ved og høyde i sammenføyningene blir viktig å tenke på. Hvor går kreftene? Hvor er det størst fare for brudd? Hvilken del i sammenføyningen trenger mest ved?  

Reising av bygget

Før neste samling, hadde driftige museumsarbeidere på Stiklestad fjernet gammelgarasjen, gjort klar tomta i mildværet, og lagt an solide granittblokker til holdstein under hjørner og langsyll. Så dermed kunne vi gå rett på legobyggingen, med andre ord. Etter å ha lagt opp langsyll, tverrsyll og gulvåser, og tatt diagonalene, virket det som en god idè å prøve alle staver og deler til raftlina, det er jo som kjent litt trasig å måtte stå i løse lufta mens man plages med eventuelle deler som ikke passer. Etter å ha justert litt her og der, stablet vi oss videre oppover.

Å stable opp et slikt bygg, med en kombinasjon av muskler, samt litt hydraulikk og stillaser, går da ganske fort. Underveis i planleggingen ble stivheten i bygget diskutert. Eier vil ha mest mulig plass innvendig, og siden bygget ligger på ei tomt som ikke er så vindutsatt, var flertallet enig i å sette det opp uten skråstiving «tverrskips» under samhaldene. I hver røstende var det jo skråband denne veien uansett, og bygget skal jo ha undertak av stående bord, som vi i utgangspunktet vurderte som en avstivende skive.

Ikke prøv dette hjemme!

Når bygget kom opp, så var det  nok at en mann satt oppå takåsen og saget litt, så svaiet det fort et par cm sideveis. Selv om vi slår på bordtak, som vil stive noe, er jo dette kun 6« brede bord, de utgjør ikke en like stiv skive som f. eks brede plater ville gjort. Vi har foreløpig spikret på midlertidige skråband her, og løser nok dette med å felle inn rotknær under samhaldene, som ikke stjeler noe gulvplass.

Lonesome Korona Blues

Vi fortsatte med kledningen på bygget, men midt i dette kom naturen og viste sine krefter til oss. Ikke i form av vind, skred eller flom, men med et lite virus fra Kina som har stoppet all videre bygging inntil videre. Vinterens bygging har i alle fall vært rik på erfaringer, og det å diskutere og prøve ut løsninger, øker forståelsen og tryggheten i løsningene man velger.

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand Del 2

Jeg har tidligere skrevet om oppstarten på prosjektet med å bygge lagerbygg til oppgangssaga i Herand. I starten av Mars 2020 begynte så byggeprosessen. Vi brukte to dager på å gjennomføre en teknisk dokumentasjon av saghuset:

 Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?

 Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?

Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.

Rotkne festet med klinkbolter

Selve merkingen var hovedsakelig gjort med blyant, selv om vi fant spor etter rissnål på enkelte steder. Tapphullene var merket med 2 1/2 » fra utsiden og 1 1/2″ i bredden. Denne metoden er ganske så genial, fordi man da ikke må ta hensyn til tykkelsesforskjeller mellom stav og stavleie/bunnsvill. I tillegg er man sikret at utsiden, som skal få kledning etterpå, har en jevn overflate. Siden strekene er så presis på tommemålet er det sannsynlig at man har brukt et mål til å streke etter. Avstanden mellom sperrene er rundt 3 norske alen. Men her er det litt variasjon. Det er altså ikke sannsynlig at man brukte en lekt til å måle nøyaktig avstand. Muligens brukte man bare en alenstokk til å finne sirka tre alen mellomrom.

En hakeskjøt 1 alen lang og er streket opp med blyant.

I løpet av de to dagene avslørete huset et par av sine hemmeligheter, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå grundigere inn i alle detaljene.

For å gi plass til en reimdreven sirkelsag måtte en stav flyttes litt til venstre. Det gamle tapphullet avslører mye av merketeknikken.

Deretter gikk vi over til planlegginga av vårt nybygg. Her var det mange hensyn å ta, både målene og konstruksjonen ble forandret et par ganger før vi var fornøyd. Dette var ikke en enkel prosess. Lagerbygget skulle blant annet følge visse proporsjoner og takvinkelen fra saghuset. Man måtte ta hensyn til grunnforholdene, avstand til høyspentlinjer og høyden av gaffeltrucken, som skal frakte materialet inn og ut av bygget.  

Skissen og målene ble forandret flere ganger før man var fornøyd. I midten skal gulvet tåle vekten av gaffeltrucken, derfor blir gulvbjelkene flyttet tettere sammen i dette område.

Til oppmerking brukte vi en metode som kalles for låsebenkmetoden. På et langt bord blir alle de viktige målene tegnet av, for eksempel sperreavstandene, plassering av stavene osv.

Låsebenk -En lang benk med alle viktige målene
Merking på låsebenken

Etterpå legger man emnene i tur og orden på benken og overfører målene med en vinkel. Til å markere tapphull og plassering av kammer og lignende, lagde vi oss flere forskjellige ku.

Målene blir overført til emnet
En ku er et fast strekmål til merking av treforbindelsene.
Merking av tapphull. Samme ku blir brukt til å merke tappen på stavene.

Som et fint eksempel for tverrfaglig samarbeid på vårt fakultet kan jeg nevne at vi fikk hjelp av en arkitektstudent som var svært interessert i å lære mer om tradisjonelle byggeteknikker.

Restriksjonene rundt Korona-pandemien satte dessverre en brå stopp i vår byggeprosess, men vi håper på til å kunne fullføre prosjektet så snart som mulig.

I del 3 skal jeg skrive mer om verktøybruk og prosessen rundt oppsettingen.

Takkonstruksjonen i Fjøset på Strømsør fjellgård.

Vi har i en årrekke fulgt med på midt-delen av denne tre-delte fjøsen på Strømsør gård i Bardu. Det var behov for vedlikehold og oppretting over det hele. Her vil jeg belyse noen av de interessante funnene i prosessen og noen av problemstillingene vi møtte.

Strømsør gård ble bosatt i 1839 av Erik Simonsen og han oppkalte gården etter hjemgården i Alvdal. Gården ligger på ei hylle i det ulendte terrenget, og tunet hviler på ca 290 moh. Tunet består av 7 bygninger, tre av de er fredet. Rundt tunet finnes det spor og rester etter de tre manglende byggene som i alt gjorde at det her totalt var hele 10 bygg! Kulturlandskapet gården ligger i er forøvrig også fredet.

Midt-delen av fjøset har en nedsenket takflate i forhold til tilstøtende kufjøs og stall. Denne delen av bygget ble rekonstruert i 1992 og nevnes som sau-fjøset i midten. Den består halvt om halvt av ei tømmerkasse med kamnov og en stavrøyst del. Fundamenteringen var nokså underdimensjonert, da lina og sylla lå an på små steiner som lå rett an på matjord. Dermed var bygget preget av ulike setninger i alle himmelretninger og vippingen av fundamentene sprengte ut bakveggen. I og med at takflaten er senket på denne fjøsdelen, sørger kong vinter for å avrette høydeforskjellen med snø. Konsekvensen er at det i midt-delen legger seg ca 50cm mer snø enn på de tilstøtende byggene, og dermed øker snølasten. 2018-06-09 23.00.14.jpgI takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.

Videre vil jeg i denne posten fokusere på selve takkonstruksjonen.

I dokumentasjonsrunden tok vi mål og gjorde enkle skisser av alle sperrebind for å få en oversikt over materialbruken, dimensjoner og treslag. Etterhvert kom det tydeligere fram en klar sammenheng mellom materialdimensjon og de bevisste valgene ved bruk av furu og bjørk i staver, sperrebind og åser. Med dette grunnlaget kunne vi produsere ei materialliste basert på funnene i de opprinnelige bygningsdelene.

Skjermbilde 2018-10-09 16.56.50.png
Skisse sperrebind, Kjartan Gran

Materialvalg: Åsene er i hovedsak bjørk, vekselsvis er det furu/bjørk i storsperrene og samhald, raftene er i furu. De fleste stavene er i bjørk med slanke dimensjoner fra 3×4″ til 4×4″, resten furu der størrelsen øker til 5×6″ og 6×6″. Som avstiving av 2.etg er det 14 skråband, der 13 av disse er i bjørk ca 2×2 tommer. Det siste av furu er ca 2×3 tommer. Mønsteret vi ser ut i fra materialbruken i de eldre tilstøtende byggene viser tydelig at her har tømrerene hatt god kontroll på styrke-egenskapene i bjørk og furu. Det må også nevnes at samtlige skråband i bjørk også jobber i strekk. Dette kommer svært godt frem av plassering og fellingene, der vi ser at de ikke tar trykk. Det ble til at vi kalte disse bjørkestranglene for «strekkband» i arbeidet på fjøsen. Vinkelen varierte stadig og ble ikke fokusert på i oppmålingen ettersom det er ingen av de opprinnelige strekkbandene vi skal berøre. De står plassert i en en såppas lav vinkel flere plasser at det er tydelig at de ikke er tiltenkt å jobbe i trykk. Er det andre tømrere som kommer over denne varianten må de gjerne komme med innspill til løsningen. De fleste ser ut til å være originale, enkelte kan være skiftet ut eller kommet til senere ved istandsetting.

2018-06-13 22.16.57.jpg
Bjørk som «stekkband» på stallen, i tverrsnittet mot midt-delen. Her er det 10 band som jobber sammen.

2018-06-11 20.27.18.jpg
Kløyving av ved på sperrefot.

Under demonteringen av takkonstruksjonen fikk vi se tydelig på skadene som hadde oppstått. Sperrebukkene besto av rundtømmer i 7-9 tommer, der toppendene ble brukt som storsperr. Her må det understrekes at denne løsningen finner vi ikke i de eldre bygningsdelene. Storsperrene har ikke klart å bære taklasten og de har gått til brudd i flere av de store kvist-partiene. Storsperrene har et enkelt hakk som felling mot samhald. Det er ingen tapp i fellingen, så låsingen er utført med en toms demling. Se bilde over. Utfallet er at endeveden i fellinga på samhaldet har gitt etter flere plasser. Over ser vi to gode eksempler der storsperra har knekt, har ei dårlig innfesting ved takfoten. Sammenlagt fører dette til at storsperra fungerer som et brekkjern for å kløyve ut veden som skal holde sperra på plass. Det er ca 25-30 cm ved på utsiden av sperretåa, som må kunne sies å være en liten skalk for å støtte denne type felling.

Når det nå skal bygges ny konstruksjon, ønsker vi å tilnærme oss de originale fellingene, og dermed få betydelig større skalk ut mot rafta. Ut i fra fellingene i de tilstøtende byggene kunne vi sammenfatte og velge en løsning, rettere sagt to versjoner av samme løsning. Ettersom material-dimensjonene på sperrebindene i furu og bjørk ikke er like krevde det to like fellinger med forskjellige mål for henholdsvis furu og bjørk.

Fellingene av storsperr mot samhald må stå i forhold til høyden på raft. Under arbeidet med å komme frem til en god løsning på temaet var Roald Renmælmo til stede for veiledning og vi kunne sammen se på de gamle løsningene opp i mot det vi skulle reprodusere.

Den nye rafta får 5 sperrebind. nr 1,3 og 5 er i furu – nr 2 og 4 er i bjørk. Takflata må naturligvis stemme, så vi kunne regne oss ned i fra det tenkte planet som er underkant taktro/overkant langsgående åser. Raftlinja kunne vi plassere horisontalt på rafta, og raftlinja brukes som referanse inn på samhaldet. I all merking kaller vi denne raftlinja selv om det blir ei tenkt/stiplet linje langs samhaldet.

Furu-felling-sperr.jpeg
Skjematisk felling av storsperr i furu. Her er raftlinja 1″ under tapp på storsperr.

Over vises fellingene på sperra i furu. Samhaldet er 9-11″ høyde, 6″ bredde. Sperrene er i gjennomsnitt 8″ høyde. En kan se raftlinja (krysning mellom raft og tro) den stiplede referanselinjen inn langs samhaldet. Videre kan en se at vi gjorde et valg om å legge inn en 1×1″ låsing i fellinga på innsiden av rafta. Dette var ikke å finne på de gamle sperrene. Det vi finner, er at det flere plasser har oppstått utglidning, så vi mener dette er en svært nyttig tilføyelse som (forhåpentligvis) aldri vil bli synlig.

Tilføyelsen av denne låsingen fører med seg at en i topp-endene av samhaldet må passe på å ikke felle storsperra for dypt inn i samhaldet. En tomme tå, pluss en tomme tapp er et minimum, da har vi gjerne 4-6″ hel ved igjen mellom fellingene. I Rot-enden av samhaldet er dette mindre problematisk, men en må allikevel tilpasse seg etter dimensjonene.

Bjørk-felling-sperr.jpeg
Samme skjematiske fellingen av storsperr i Bjørk.

Over ser en hvordan fellingen av de to sperrebindene i bjørk blir utført. Systemet er likt som i furu, men målene er tilpasset de slankere emnene i bjørk. Samhaldene er 6-8″ og storsperrene ca 6″. Altså er dimensjonene ca 2″ smekrere enn der det blir utflørt i furu. I skissa over kan en se at tappen på storsperra kan komme så lavt som til raftlinja på et slankt samhald. Da kan det være hensiktsmessig å gjøre fellingen på rafta en tomme dypere for å beholde mer ved i samhaldet.

Skissene vi kom fram til gir altså et merkesystem for fellingene, men er ikke en fasit på hvordan det faktisk skal felles! Som i de eldre konstruksjonene vil det være variasjoner på mengden felling på raft, variasjoner på dybden av sperrefellinga og variasjoner på avstand fra sperretå til rafta.

2018-06-17 17.43.26.jpg
Raftstokkene felles sammen etter raftlinje og plasseres ut i vater.

Her kunne vi dele opp arbeidet videre i flere stasjoner. De 6 raftstokkene felles sammen og hver raft utgjør 9,5m med tre lengder furu i ca 11″ høyde og 6″ bredde. Målet utvendig på raftene er 6,23m.

I enden av området for rafta låste vi sammen paller i lik høyde som avbindingsplass for oppmerking av samhald og storsperrer. På avbindingsplassen trenger en hovedsaklig de essensielle målene: Plassering og dimensjon raftstokk, Raftlinje og Mønehøyde. Med disse målene tydelig og permanent merket på avbindingsplassen kan vi med flere metoder overføre målene opp på samhald og storsperr. Loddsnor, passer, vinkel og vater kan brukes mens alle sperredelene ligger oppå hverandre i tre høyder.

Jeg mangler desverre et godt bilde av selve merkeprosessen. På bildet under er merkingen allerede over, storsperrene er felt sammen halvt om halvt i mønet og samhaldet er vippet opp for å hogge ut og tappen til storsperra gjøres med et 5/4″ jern.

2018-06-17 17.44.07.jpg

2018-06-19 21.02.17.jpg
Her er første bjørke-sperr ferdig og felt ned på rafta. Neste sperr i furu er merket opp på avbindingsplassen og mønet felles i hop. Det sages med svans og rys slett med den flotte Strømsør-bila. Når fellingen er god, låses de to sperrene sammen med en kon 5/4″ dymling.

2018-06-19 21.07.25.jpg
Fellinga av samhaldet til rafta merkes opp med passer med raftlinja som referanse. Da kan en enkelt gjøre de samme merkingene på selve rafta med den samme passeren.

Det var tydelige spor i de gamle sperrene at det hovedsakelig var øksa som var brukt til fellingene, så det gjorde vi også. Enkelte plasser var det spor etter grovtannet sag, så det hadde vi også for hånden.

Videre er prosessen lik for de kommende sperrene, selv om målene vil variere noe. Felling av åsene, stavkonstruksjonen og de andre detaljene ved bygget har jeg valgt å ikke omtale her, det må få plass i en egen post.

2018-06-20 22.39.16.jpg
To av sperrebukkene er kommet opp og det hele tar form. Her blir vi å jobbe videre med konstruksjonen frem til ferdige åsfellinger før den demonteres og flyttes opp i bygget.

«Røsslinova», tankar og erfaringar i etterkant

image-46769

I bloggposten Mogleg arbeidsprosess – “Røsslinova” gjorde eg eit forsøk på å forklare i tekstform korleis me tenkte oss arbeidet med nova. Det var ei vanskeleg øving. Nå vil eg skrive noko om tankane og erfaringane våre, og komplettera førre bloggpost med bilete og film frå den verkelege prosessen.  

Det er eit svært tidkrevjande arbeid å lafte denne typen nov på tradisjonelt vis. Det er mykje på grunn av at stokkane ikkje kan tillagast med magen på innsida før me veit kvar stokken skal vera. Stokkane i motståande vegg (i same omfaret) ligg med rota same vegen og i tillegg til at dei har varierande kryl eller krok på seg, fører dette til at ein eventuell feil stokk ikkje kan nyttast i same veggen att før etter to omfar høgare opp. Det skal og nemnast at halvparten av tømmeret er hogge, kvista, kappa og barka i skogen med øks, svans, tomanns tømmersag og barkespa ilag med informantar/tradisjonsberarar. Den eine dagen ilag med eine informanten vart noko av tømmeret drege fram til bilveg med hest. Alt arbeid i laftehallen er utført med tradisjonelt verktøy der noko er laga av oss sjølve og anna er gammalt brukande verktøy. Har og tinga kopiar av lokale øksar (frå Li i Suldal) som truleg er frå tidleg 1800 talet, slik som Røsslistova me har som førebilete. Det var og ei tidkrevjande øving å kome fram til ein framgangsmåte som kan ha vore nytta på originalen. Eg trur me er på god veg til å forstå, men me har fortsatt nokre spørsmål me ikkje har fått svar på.

Me starta arbeidet i laftehallen med å øksa til 4″ plank frå rundstokk på førehand. Undervegs i laftinga har det vore viktig å halde ei viss oversikt over krylen på den halvferdige lafteplanken i materialhaugen. På denne måten har me hatt ei viss formeining om kva stokk som vert den neste over, og kunne snorslå rygglinja med til dømes 1″ eller 1/2″ kryl. Det varierte og om toppunktet på krylen var på midten eller nerare ein av endane. Som det kjem fram av skissa til korleis me laga mageforma i førre post, er det kunn innvendig me snorslår rygglinja, utvendig er det vannkanta. Underkanten av stokkane øksa me flat med same krylen som på underliggande stokk. Me erfarte raskt at når me skulle snorslå for mageforma, var det naudsynt å trekke mageforma omlag 1/4″ lenger inn i underkant av stokken enn på oversida. Slik kunne  mèet førast langs fløykanten på ryggen av underliggaren og risse  på den sletthøvla magen på overliggaren. Dette gav ein liten og synleg fløykant nerast på same måten me fant i originalbygget.

Når me kjem til sjølve novinga, høgg me ut overhogget utan å ta omsyn til stokken som skal laftast nedpå etterpå. I filmsnuttane «merking av overhogget» og «hogging av overhogget» går eg gjennom heile tillaginga av overhogget. Me har laga oss ei «ku» med alle måla som er naudsynte i overhogget. Og det er utvendig vegg som er referanseflata til ei kvar tid. Det er ,beklageleg vis, ikkje så god lyd på filmane.

Under følgjer nokre bilete for å synleggjere noko av prosessen med overhogget, som tilleggsinformasjon til filmsnuttane.

image-46620
Biletet syner noko av oppmerkinga i overhogget. Linjene i den høgre kinningen er  streka opp som illustrasjon. Det er ikkje naudsynt å streke dei opp før ein høgg. Legg og merke til streken som indikerar starten for venstre kinning. Alle måla er merka opp ved hjelp av ei «ku».

image-46607
Ferdighogge overhogg sett frå utsida. Prøver å gjera det til ein vane å fjerne mest mogleg av dei trukkne linjene mellom merka mens eg høgg. Etter kvart som ein vert meir røynd og stø på handa, høgg ein utan å trekka opp linjene.

 

 

 

image-46600
Overhogget sett frå innsida. Legg merke til at det ikkje er hogge noko for den skjulte kinningen til venstre.

Når me så legg opp den neste stokken for fyrste merking, har denne omlag den same forma langsetter undersida som stokken under har langs ryggen. Me har laga oss ei lang «sladra» (loddstokk) på 2,5 alen (omlag 157 cm) til å lodde opp stokken i forhold til dei nederste stokkane i veggen. Denne lange sladra sikra oss at ikkje veggen kragar utover, slik som me oppdaga var tillfellet då me nytta ei kort sladra på 1 alen (omlag 63 cm). Det vart lett til at stokkane vart pressa ut opp mot 2 mm i kvart omfar. Erfaringa vår er at når ein bruker slike sladrer (både korte og lange) er det viktig at snora får henge fritt mellom fjøla og bøylen. Ellers er det lett å få ein feilmargin ved at snora heng seg opp. Ein annan faktor til utpressinga er at den skjulte kinningen, på innsida, er svært trang og det er lett å få ein liten rotasjon av stokken utover i øvre kant. Dette vart forsøkt å motvirke, med hell, ved hjelp av jekkestropper (av knall oransje type som ikkje tek seg godt ut på bilete…). Stroppene måtte snuast slik at dei drog stokken innover i overkant. Me har ved fleire høve udra oss over korleis dette vart løyst tidleg på 1800 talet? Korleis har dei laga så tette nover, med trykkmerker etter samanpressing av ved, utan at den skjulte kinningen skapar problemar i form av vidring?

Eg har og laga eit par filmsnuttar som viser  «merking av underhogget» og «hogging av underhogget» for å vise arbeidsgangen. Dei to fyrste nedfellingane er med og hogginga av desse, men ikkje mèdraginga. Til orientering nyttar me eit justerbart mè. Då kan me justera opniga på dette slik at me kjem innafor fløykanten på understokken. Sua øksa me til eit litt ope V-spor.

Under følger nokre bileter som illustrerar delar av merkeprosessen av underhogget.

image-46748
Eg har funne det høveleg å la passaropninga vera omlag eit par cm mindre enn total fallhøgd (på augemål). Det er verdt å merke seg at dess større opningen på passaren er, dess meir unøyaktig vert merkinga. Difor har eg ved nokre høve nytta halve falhøgda som passarmål, der avstanden var svært stor.

image-46728
Under merkinga er det viktig å passe på at passarspissane er i lodd over kvarandre til ei kvar tid, begge vegar, sett ovanfrå. Det er til hjelp å plassere auga i loddplanet, og sikte nedover på spissane. Me fant det og teneleg med ein passar med noko lengre bein. Då var det lettare å halde loddplanet den vegen ein ikkje ser så godt ovanfrå, spesielt når spissane var innunder magen på overliggaren.

Beitskiene i døra er forsøkt laga på same måten som me tolkar oss til i Røsslistova. Der er nokre korte forklarande bildetekstar som kjem fram om ein klikkar på bileta.

Det som kanskje er litt spesielt med dennne nova er at me høgg den skjulte kinningen på innsida av overhogget etter fyrste merking av underhogget (den observante oppdaga at denne delen av prosessen mangla i filmen). Og må takast av meir og meir for kvar merking, heilt til og med meddraginga. Dei andre tre kinningane i overhogget er uberørte etter fyrste hogging. På det beste nøygde me oss med ei tre trinns nedfelling, inkl. mèdraginga. Men det vart oftast tillegsjusteringar innimellom.

 

Alle foto: Ryfylkemuseet

%d bloggarar likar dette: